Nr. 100: Slik som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus.

Nr. 100:

Slik som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus. 

2 Kor 1:5.

Denne andakten er skrevet av Carl Olof Rosenius.

I denne onde og jammerlige verden kan det lett skje at en kristen kan bli oppslukt av motløshet og mister freden, som er så viktig. For at dette ikke skal skje, er det så viktig å ha sitt hjertes anker, sin skatt og glede i Herren alene. Og at vi alltid fyller og styrker hjertet med våre dype, himmelske grunnsannheter, vår store fryd, vår herlighet og våre rikdommer i Herren.

Det er bare et faktum at mye usigelig bittert kan komme til å ramme en kristens hjerte i denne onde verden, som med all grunn kalles en jammerdal. Hvor mye lidelse og sorg har ikke syndefallet spredd ut over jorden; det mest hjerteskjærende savn og sorg, den mest utrolige nød og smerte!

Og for en sjel som lever under Åndens tukt og bearbeidelse, betyr det en stadig nød over synden som bor i ham, over en anfektet samvittighet og alle Satans glødende piler mot et oppskremt og blødende hjerte.

I tillegg er vi omgitt av hele skaren av onde sjeler som går fiendens ærend. Og hvor mange problemer og smerter kan ikke denne hæren påføre en fattig flyktning som har våget å gå ut fra Babel og vitne om fordervelsen der! Jo, her er visstnok sorg og anfektelser nok! Her er det sannelig nødvendig med både en overmenneskelig og overjordisk oppholdelsesdrift, hvis vi ikke skal miste all trøst, og gi opp på veien. Og likevel sier Paulus at han ikke bare hadde rikelig trøst, men også en «usigelig glede i all sin trengsel».

Hvordan kan dette skje? Hvordan kan en få så spesielt et sinn, at en kan glede seg midt i trengselen, og til og med en usigelig glede? Ja, dette har vi sett utallige eksempler på til alle tider. Eksempler på svake og skrøpelige kristne som med et smil, og et glad og frydefullt hjerte kunne miste alt, ja, til og med sitt liv.

Hva er hemmeligheten med å få et slikt sinn som er høyt hevet over alt jordisk, få så totalt uavhengig en innstilling at all verdens ondskap og alle helvetes makter ikke kan røve freden og gleden fra oss?

Hør nå, og legg godt merke til dette! Det skjer bare ved at du eier, og holder levende fast i hjertet ditt, en så stor lykke at den fullkomment oppveier alt det bitre som kan møte oss her på jord.

Her er hemmeligheten: Å eie denne lykken som overgår alt annet. Og da ikke bare som noe en har en kald forstandens kunnskap om. Men med en levende hjertets tro, og i full visshet.

I tillegg til denne store lykken må vi altså også ha fått Den Hellige Ånds nåde i hjertet. Derfor sier også apostelen at glede og fred er Åndens frukter. Men grunnen og måten vi får disse Åndens frukter på, er at hjertet blir fylt av sin store lykke.

Legg bare merke til dette bildet: En virkelig lykkelig brud, som har vokset opp i den dypeste fattigdom og vanære, skal nå gifte seg med en rik og på alle måter god mann som elsker henne. Og hun elsker ham mer enn sitt eget liv. Nå er hun på veg til slottet hans. Der skal hun forenes med ham, og sammen med ham bli medeier til all den rikdom, lykke og glede som venter henne. Hvor lett overser ikke hun alt som skaper problemer på reisen? Hvor lett tar hun det ikke, om hun til og med mister noe?

Om et sinnsvakt menneske langs veien kaster et sint blikk eller forulemper henne med ord, er det ikke lange tiden dette tynger henne. Hun har nok med sin manns kjærlighet og smilet han møter henne med. Så fullstendig fyller hennes store kjærlighet hele hjertet hennes.

Her ser du at det som trenges, er bare at hjertet er fylt av den store lykken som overskygger alt; å få leve forenet med Den Allmektige, og få eie hans vennskap. Vite at en er utvalgt til et evig liv, til barn og arving i himmelen, til herlighetens Herres brud. I hjertets tillit kunne lene sitt hode til Frelserens bryst, og i full troens visshet kunne si: Min venn er min, og jeg er hans.

Ja, dette er virkelig noe som kan gjøre vår glede «fullkommen», - d.v.s. ikke så fullkommen som den skal bli i himmelen. Men slik den her i troens rike kan være, hvor vi ennå er på vei til vår Herres slott, og ennå, i denne jordiske hytten, bare ser og kjenner det som er rundt oss, i oss og omkring oss. Men fordi vi samtidig allerede eier, og kan glede oss over dette som vårt hjerte aller mest ønsker og søker.

Derfor synger vi:           

Min største salighet grønnes,

Jeg har alt det jeg ønsker. For hele Frelserens person Er min igjennom tro’n». 

Det er en «fullkommen glede».

Nr. 99: Et tilbakesteg i kristenlivet – er «sunt» slik at vi ikke blir hovmodige!

Nr. 99:

Et tilbakesteg i kristenlivet – er «sunt» slik at vi ikke blir hovmodige!

Her faller han, men da må vi reise oss opp.

Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Joh 15:4.

Du klager over at «jeg er så kald, så maktesløs i kampen mot fristelsene. Jeg ser farene og bruker alle mine krefter, jeg leser formaningene i Bibelen. Men alt er like fruktesløst. Jeg er like kald og like svak».

Hva er da feilen? Jo, akkurat den samme som da du i din første omvendelse satt fast i samme nød, nemlig vantroen. Den kalde, døde vantroens tåke som omgir din sjel. Du kjenner ikke Frelseren rett, du smaker ikke livets varme ved hans bryst, der du før fikk liv og varme.

Her vil derfor hjelpemiddelet på ny være at du, akkurat som du er, bare kaster deg i forlatelsens favn, - og blir liggende der til du blir varm og sterk igjen.

Det betyr at du vender øynene dine bort fra deg selv, din elendighet og dine synder. Og bare blir opptatt med Guds hjerte og Kristi forsonende blod og forbønn for deg. - Helt til du igjen får den glede og fred som tidligere gav deg kjærlighet og kraft til helliggjørelse.

Å, om det kunne skrives med gullskrift i alle Guds barns hjerter; at frelse og evig liv hviler på ett éneste punkt: At vi blir i ham som har elsket oss. For da skal det nok også bli et råd med synden.

La oss i dette ta lærdom av et frafallent menneskes erfaringer! Det begynte med at han av ren likegyldighet gikk ut i en synd som var forholdsvis liten, - om noen synd kan kalles for liten. Men denne synden knuste likevel troen og freden hans. Han forsøkte å gjenopprette dette gode forholdet mellom seg og Frelseren ved å forbedre seg, som i hans øyne var først å angre det han hadde gjort, og vise oppriktig vilje til forbedring. Og så deretter søke nåde og forlatelse.

Men hva skjer? Jo, fristelsen til samme synd blir bare sterkere. I samme grad også vantroen. Og som følge av den blir også avmakten større. Så faller han på ny. Og nå får han bare dobbelt så stor grunn til motløshet, og til bare høflig å fjerne seg mer og mer fra den rene, hellige Gud.

Slik går da dette stakkars mennesket gjennom vantro skritt for skritt bort fra den éneste mulige Frelseren, helt til han gir opp alt håp. Men så må den urolige samvittigheten hjelpes. Derfor søker han nå en falsk trøst, en unnskyldning for denne overmektige synden. Eller; tankene på hva han en gang hadde, men nå har mistet, forsøker han å drukne i den allmenne vantroen og verdens liv og lyst. Og slik slutter det. Nå er han død.

Hva var den avgjørende dødsårsaken? Jo, at han ikke straks etter å ha syndet, søkte forsoningsnåden, rensingen i Lammets blod. Men i stedet selv forsøkte å rette opp skaden. For merk deg dette: Vel var det ille at han falt i synd, - selvsagt burde han heller ha våket og stridd til blodet mot det onde. Men dette fallet kunne likevel vært legt, bare han straks hadde søkt til legemidlet: nåden! For «Kristus har fått gaver for menneskene, også for de frafalne»*. At han på dette punktet lot fornuften og djevelen bedra seg, og tok feil av veien til oppreisning, ble selve dødsårsaken.

Her ser vi igjen den smale veien. Skal vi gå på den, er det nødvendig at vi før vi synder, d.v.s. idet vi fristes, eller allerede før det skjer, «ferdes med frykt», og er redd for synden. Men at vi etter å ha syndet, hvis vi har falt, frimodig går fram til nådestolen, lukker ører og øyne mot fornuft og følelser, og bare kaster oss i nådens elv, og renser oss der fra all urenhet.

Faren er at vi er altfor sikre og dristige før vi synder. Men etter vi har syndet er altfor mismodige og forsakte. Guds ord formaner oss til å våke og være edrue. Det betyr bl.a. at straks du merker den minste innbilning hos deg om noen egen styrke, skal du frykte for å falle. På første tegn til at fristeren nærmer seg, skal du frykte, og straks rope om hjelp. Og så langt det er mulig der du er satt av Gud mellom mennesker, skal du holde deg borte fra alle situasjoner, steder og mennesker som du vet vil medføre fristelser.

For å be: «Led oss ikke inn i fristelse», og så samtidig frivillig gå rett i fanget på fristelsen, er å spotte Gud og bevisst bedra seg selv. Men så hører det også med til troen at vi straks vi har falt, ikke forsøker å hjelpe oss selv. Men akkurat som første gang du søkte nåden, straks skynder deg til soningsbadet med flekkene dine, og får renset klærne dine der. Slik brytes avhengigheten av din fornuft, slik knuses og smeltes ditt hjerte. Og du drives hver dag til Ordet og bønn.

Det som ikke disse midlene utretter, det gjør den trofaste og underlige Gud gjennom korset, hvis du ber ham om det. En oppriktig sjel sukker ofte: «Det betyr ingenting hva jeg må lide, bare Gud fortsetter sitt verk i meg. Å, måtte Gud selv døde mitt kjød. Selv mangler jeg kraften til dette!» Og slike sukk hører vår trofaste Gud med glede. Når du da f.eks. fristes til avguderi, så du begynner å knyttes til noe jordisk, svarer han denne bønnen din med å ta dette. Og dette gjør han kanskje så følbart at du gråter og klager. Eller han gir deg det du har lyst på, men styrer alt så dette gir deg din største sorg.

Kan du ikke holdes i ydmykhet, - kanskje hjertet begynner å tenke stort om deg selv -, slipper han en djevel på deg, lar deg falle i store fristelser, ja, falle i synd så du knuses og skammer deg. For det er bedre at det går slik, enn at du ble liggende i overmot og store tanker om deg selv. For da ville alt være tapt.

Regelen er derfor alltid den: Så mye ydmykhet et menneske får, så mye helliggjørelse og nådegaver får det også. Begynner du å bli ulydig mot Ordet, og det ikke lenger betyr like mye for deg, så lar Gud deg falle i den helvetes ild at du tviler på dets guddommelige opprinnelse osv. Bare du er oppriktig i din vilje til å bli helliget, så skal nok din Gud også i sin nåde virke det, - om enn kanskje på en ganske annen måte enn du trodde.