Nr. 130: Israel hus først, og deretter hedningene!

Nr. 130:

Israel hus først, og deretter hedningene!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.

Jesus og Apostelen Paulus forkynte alltid evangeliet først til Jødene – så oss hedninger. Vi kom alltid i andre rekke, mens Jødene i første rekke. Denne er den «rangordningen» Herren har satt.

Illustrasjon bilde at det er Jødene som har «første» retten, dernest oss hedninger. 

Vi leser om at Esau solgte sin førstefødselsrett sin for kun et linsemåltid. Slik kan vi også selge åndelige og Himmelske velsignelser for en slikk og ingenting.

Jesus kom til verden for å tilby jødene ”Himlenes rike”, et fredsrike på jorden med jødene i sentrum og Jesus som kongen. Som vi nå vet, og som skrevet står i evangeliene, så tok ikke Guds utvalgte folk imot dette tilbudet.

Det var naturligvis Guds opprinnelige plan å frelse alle jordens mennesker, de som med sin frie vilje søkte Gud av hele sitt hjerte. Himlenes rike, med Israel i sentrum,  ble utsatt til en ukjent framtid, og vil bli en realitet i det kommende 1000-årsriket.

Da Jesus i Matt 10 sendte ut sine tolv disipler, sa han til dem: ”Gå ikke ut på veiene til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus.” Hvordan skal vi forstå dette? Gjelder ikke evangeliet like mye hedningene som jødene?

Paulus sier da i Rom 2:11 at ”Gud gjør ikke forskjell på folk”, og i Rom 10:12: ”Der er jo ikke forskjell på jøder og greker, de har alle den samme herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.” Hvorfor gjorde da Jesus denne forskjell da han sendte ut de 12 disiplene, og deretter de 70 disiplene? Eller hvordan kan Matt 10:5-6 stemme med Matt 28:19 der Jesus sa til disiplene at de skulle gå ut til hele verden og forkynne dette evangeliet?

Alt dette er egentlig lett forståelig når vi husker på at Gud har inndelt tiden i forskjellige tidsavsnitt eller husholdninger, og at hans måte å ”holde hus på” er forskjellig i disse husholdninger. Dette kalles ofte dispensasjonalisme*, og noen kaller det endatil ubibelsk. Fra Adam til Abraham handlet Gud med hele slekten av mennesker under ett, men på Abrahams tid gjorde Gud en forandring med dette.

Da menneskene var i gang med byggingen av tårnet som skulle rekke like opp til himmelen – Babals tårn – da delte Gud menneskeheten opp i folkeslag med forskjellige språk/tungemål. Gud kalte ut Abraham, og begynte med ham sin handling med Israel. Og til det jødiske folk gav han løftene om Messias og det kommende fredsriket på jorden.

Da så Jesus kom til verden, kom han til sitt eget og presenterte seg som Davids sønn og Israels konge. ”Men hans egne tok ikke i mot ham.” Og da Israels forkastelse av Kristus var fullstendig, ble de selv midlertidig forkastet, eller satt på et sidespor. Men da var Guds time inne for å begynne en ny tidshusholdning i verden (Ef 1:9-10).

I Joh 12 sa Jesus at når han ”ble opphøyet over jorden, skulle han dra alle til seg.” Og Ef 2:11 forteller at dette skjedde på Golgata. Da ”forlikte han begge (jøder og hedninger) med Gud ved korset” og ”gjorde de to (jøde og hedning) til ett.” De som før var langt borte (hedningene), kom nær til ved Kristi blod. Og fra da av er Kristus ikke bare kommet for ”de fortapte får av Israels hus”, men for alle mennesker.

Og nettopp derfor forkynnes nå evangeliet om Guds nåde og frelse gjennom tro over hele verden. Men slik kunne det ikke være før påsken og pinsen. For først måtte Israel ha sin fulle anledning til å anta eller forkaste sin lovede Messias. Derfor sier også Paulus til jødene: ”Det var nødvendig at evangeliet først ble forkynt for dere, men ettersom dere viser det fra dere, og ikke akter dere selv verdige til det evige liv, så vender vi oss til hedningene.” (Apg 13:46)

Her må vi videre være oppmerksomme på at det budskapet som de 12 disiplene ble sendt til jødene med i Matt 10, var ”evangeliet om riket.”  Det var sannheten om at Jesus var deres Messias og forventede konge i det kommende lovede jordiske fredsriket – riket for Israel. (Apg 1:6) Dette skulle de forkynne for sine brødre, og derigjennom formane dem til omvendelse.

*Dispensasjonalisme – også kalt "premillennialisme". Betegnelsen kommer av fremmedordet "dispensasjon", som her brukes i betydningen "epoke", "tidshusholdning" (fra engelsk språkbruk), og grunnsynet går ut på at Gud handler på helt forskjellig måte med mennesker i ulike tidsepoker.

I endetids sammenheng er det læren om at menigheten skal rykkes bort før den store trengsel, som er mest kjent.