Nr. 131:
Israel –
fremtidens folk!
Skribent
og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.
Artikkelforfatter
tar oss her ut på dypet og forklarer og underviser inngående om Israel.
Her er det
snø i Galilee. Israel er et meget spesielt land der en i Nord kan ha full vinter,
og i sør tropesommer – samtidig.
Selv om
landet pr. dag er kun på størrelse med Hedmark fylke.
Men under
1000 årsrike vil Israel blir mangedoblet!
Kunnskap og
forståelse om Israel er i dag ofte en stor mangelvare, ikke bare i samfunnet
generelt, men også blant svært mange som kaller seg kristne. Israel er i
konstant krigstilstand med flere av sine arabisk-muslimske naboer, spesielt ved
Iran sin tilstedeværelse med våpen og egne folk gjennom ulike
terrororganisasjoner. Dette foregår en stedfortrederkrig, som virker å være en
uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske-muslimske
verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever
fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det
interessant å legge merke til de norske holdninger til den nye staten. Spesielt
interessant er det å se på seg hva det norske kristenfolket mente den gangen. Forbløffende
nok viste det norske kristenfolk liten, eller ingen entusiasme for den nye
jødiske staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie
signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Slik var det også da
Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet - da snudde også
kristenfolket. Bibelens ord ble merkelig nok aldri bestemmende for det norske
kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende og
Bibel troende kristne.
Situasjonen
er i dag internasjonalt kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193
”forente nasjoner” – er ikke så forent, eller samlet slik navnet skulle tilsi,
men er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic
Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra
OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til deres hovedstad
Jerusalem, ble kunngjort som en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden”
mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som all verdens media syntes
tydeligvis at dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke,
mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke
lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse
av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA
hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til
Jerusalem var egentlig vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er
imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom
landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria, den såkalte
Vestbredden (av Jordan-elven). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike
ønsker skal forenes.
Teologien
her er viktig fordi jødenes samling i deres fedrenes land er tett knyttet opp
til Bibelens løfter og profetier. Man kan ikke legge skjul på at det blant
norske kristne og fagteologer er stor uenighet når det gjelder Israel. De som
er litt eldre husker kanskje svovelpredikanten Ole Hallesby, som i harde
ordelag irettesatte de som påsto at Israel skulle gjenoppstå, slik man hadde
forstått Bibelen. Hallesby måtte etter hvert svelge sine ord, og han innrømmet
da også at han tok grundig feil. Debatten omkring nasjonen Israel har avslørt
en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår
bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk
sprengkraft. Det er mitt syn, og min åndelige overbevisning at det er en nøye
sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til
Israel.
For oss
kristne kan det synes som om profetiene om Israels framtid ikke alltid er så
viktige, men sett fra et profetisk perspektiv er Israel som nasjon og folk helt
sentralt i Guds plan. Virkeligheten er at profetiene om Israel, og forståelsen
av disse, er helt grunnleggende for forståelsen av helheten i profetiene. En av
hovedgrunnene til den forvirring som kjennetegner mye av tolkningen av det
profetiske ord, er at man ikke oppfatter profetier om Israel som bokstavelige.
Det er dessverre slik at mange i dag åndeliggjør, eller overfører disse
profetiene til å gjelde den nytestamentlige menighet. Dette er en form for
erstatningsteologi som er inspirert av ubibelsk fortolkning, og som igjen gjør
at man må omskrive enkelte bibelvers med ”åndelig forkledning” for at Bibelen
ikke skal komme i konflikt med seg selv. Dette er rett og slett overgrep mot
Bibelens ord. Her synes det mer å være Bibelen skal tolkes ut fra et gitt
tolkningsregime, enn at man må korrigere sitt eget syn etter hva som vitterlig
står skrevet. Forsøk på å overføre løfter som gjelder Israel til menigheten har
vært en stor hindring i det å forstå Guds hensikter slik de er nedskrevet i
Bibelen. Guds hovedprogram, slik det er beskrevet i profetiene, kan ikke
forstås uten at profetier om Israel blir adskilt fra profetier som gjelder
hedninger.
Profetien
til Adam og Eva om at de ville dø dersom de var ulydige, gikk bokstavelig i
oppfyllelse. Løftet om frelse, først åpenbart for Adam og Eva, ble også oppfylt
da den nådde sitt klimaks ved Kristi død og oppstandelse. Forutsigelsen om
syndefloden og pakten med Noah gikk også på en dramatisk måte i oppfyllelse.
Pakten med Abraham, slik den opprinnelig ble gitt til ham, er allerede oppfylt
ved at Abraham ble en vellykket mann med mange etterkommere. I alle disse
profetier og deres oppfyllelse er prinsippet om bokstavelig oppfyllelse av
profetiene blitt stadfestet gang etter gang. Vi ser av alle oppfylte profetier
at de var ment bokstavelig og ikke i en eller annen åndelig overført betydning.
Finnes det da noen grunn til at de profetier som ennå ikke er oppfylte, skal
oppfylles på en åndelig måte? Hvor og når skjedde i så fall dette skiftet fra
bokstavelig til åndelig oppfyllelse av profetisk tale?
Selv om det
er en alminnelig forståelse at mange av løftene som ble gitt Abraham fikk en
bokstavelig oppfyllelse, så stilles det i dag likevel spørsmål om det vil være
en framtid for Israel som nasjon. Mange ser ikke på den gjenopprettede staten
Israel som en oppfyllelse av tidligere profetier. Uenigheten om forståelsen av
disse ting finnes hovedsakelig mellom representanter for den amillianistiske og
den premillianistiske fortolkning. Den amillianistiske fortolkning tror ikke på
et tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget. De som står for dette
synspunkt har en lei tendens til å fornekte enhver framtidig bokstavelig
oppfyllelse av profetordet, selv om man i blant erkjenner muligheten for en
åndelig vekkelse i Israel av i dag. I motsetning til dette har premillianistene
en forståelse av Kristi annet komme til Oljeberget som startskuddet for
opprettelsen av et rike med vidunderlig frihet og velsignelser med Israel og
det jødiske folk i sentrum. Kristus skal da sitte på Davids trone, Israel skal
ha tatt i eie hele løfteslandet og folket skal være gjenstand for Guds
spesielle guddommelige nåde og utrustning. Nettopp på dette grunnlag er
spørsmålet om Israel framdeles har en framtid som nasjon, blitt et viktig tema
når det gjelder forståelsen av det profetiske ord.
Vi leser om,
og kjenner til den oppfylte profetien om at det i Abrahams ættelinje kom en
Jesus Kristus, som skal bringe velsignelser til hele verden. Ytterligere
oppfyllelser finner vi hos profetene i Det gamle testamentet, der de talte om velsignelsen
som Gud hadde gitt sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Inspirasjonen av det
skrevne Guds ord er en annen del av oppfyllelsen av den lovede velsignelsen.
Alle disse faktorene taler om at profetiene i detalj har fått en bokstavelig
oppfyllelse. Nettopp derfor vil det falle naturlig å ta en bokstavelig
oppfyllelse i betraktning i forståelsen av Guds framtidige løfter.
Selv om
ekstremister av det ene eller annet slag i dag søker å bortforklare enhver
bokstavelig oppfyllelse av Israels eksistens i vår tid, er det et faktum at en
hel verden har anerkjent Israel som politisk stat og et eget land i dagens
Midt-Østen. Israels folk er svært bevisst på sin herkomst, sin historie, sin
religion, sitt språk og sin kultur. Alt dette til sammen utgjør nasjonen
Israel, slik vi ser den i dag. Helt opp til i dag er en bokstavelig oppfyllelse
av løftene til Abraham klart bekreftet av historiske fakta.
Spørsmålet
om Israels framtid er av svært viktig betydning, ettersom det bestemmer
forståelsen av mange avsnitt i Bibelen. Noen synes at teologiske argumenter kan
virke noe tekniske, men spørsmålet er ganske enkelt om profetiene om Israel
skal forstås i deres enkle og naturlige bokstavelige betydning, som en
åpenbaring om Israels framtid. Diskusjonen går mellom det amillianistiske syn,
som hevder at det ikke blir noe bokstavelig tusenårsrike etter Kristus annet
komme til Oljeberget, og det premillianistiske syn, som hevder at Israel vil
bli sentralt i et framtidig tusenårsrike etter Kristi gjenkomst.
Selv en
ganske overfladisk oversikt vil sannsynliggjøre at ettersom løftene til Israel
har gått bokstavelig i oppfyllelse fram til nå, så kan man forvente en lignende
oppfyllelse i framtiden. Men det amillianistiske syn på Bibelen, som fornekter
et framtidig tusenårsrike etter Jesu annet komme, fortolker profetien på en
måte som fornekter enhver bokstavelig oppfyllelse av en framtid for Israel som
nasjon. Amillianistiske innvendinger vil på denne måten gi seg utslag i hvordan
man skal forstå Bibelen. Hovedargumentet
deres er at pakten med Abraham var/er betinget, at betingelsene ikke er oppfylt
og at pakten derfor heller ikke blir oppfylt i framtiden.
Det er sant
at Abraham var lydig mot Gud da han forlot sitt hjemland og dro til det landet
Gud ville vise ham. Det er også sant at Abraham var lydig ved en hel rekke
anledninger på sin vandring med Gud. På den annen side er det også sant at han
var utenfor Guds vilje da han dro ned til Egypt, da han foreslo at Elieser
skulle arve ham, og da han ville at Ismael skulle bli arving. Selv om han
delvis syntes å tvile på, og gikk imot Guds løfter, så snudde denne tvilen seg
senere til en fullstendig tro. Men løftene som ble gitt Abraham, kunne ifølge
deres natur ikke være betinget, ettersom Gud lovet ham en evig oppfyllelse,
slik dette kommer til uttrykk i mange løfter og gjentagelser av
Abrahams-pakten.
Det er sant
at en delvis oppfyllelse av Abrahams-pakten i enhver generasjon, og Guds
velsignelse over denne generasjonen, stod i forhold til deres lydighet. Israels
historie viser at de ofte var ulydige. Da Israel vendte tilbake til sitt land
fra Egypt, falt de fra Gud – et faktum som medførte fangenskap i både Assyria
og Babylon. Da Israel forkastet sin Messias, ble de spredt over hele verden,
som en oppfyllelse av Guds advarsel mot ulydighet. Det er imidlertid et faktum
at midt under Israels frafall og synd, så ga Gud dem vitterlig nye åpenbaringer
om deres framtidige gjenopprettelse. Profeten Jeremia forkynte at Israel skulle
komme tilbake til sitt hjemland etter sytti års fangenskap i Babylon (Jer
29:10). Dette gikk bokstavelig i oppfyllelse, til tross for at Israel på den
tiden var en frafallen nasjon, og derfor åndelig uforberedt på å fullføre Guds
plan. Det er også et faktum at midt under Israels frafall, så fikk jødene
løfter om deres endelige velsignelser gjennom profeten Jeremia. (Jer 23:5-8)
Gjennom den samme profeten Jeremia, ble den nye pakt med dens løfter om
velsignelse over Israel gitt (Jer 31:10-14). Med andre ord er det klart ut fra
Bibelen at profetiens endelige oppfyllelse ikke ble omgjort selv om Israel falt
fra Gud. Løftene vil gå i oppfyllelse for dem som er åndelig forberedt på å ta
imot, det vil si den gudfryktige levningen som er her når Jesus kommer tilbake
til Oljeberget. Det faktum at det vil være en gudfryktig levning, som Herren
ved sin gjenkomst vil redde og plassere i det kommende tusenårsriket er basert
på en spesiell profeti, og Israels ulydighet som nasjon vil ikke hindre Gud fra
å oppfylle profetien i framtiden. Til tross for disse opplagte bevis for at det
er en framtid for Israel, serverer den amillianistiske gruppen fortolkninger
med en rekke innvendinger mot dette.
Amillianistene
argumenterer eksempelvis med dommen over Ninive, som ble profetert av Jonas,
men som det ikke ble noe av fordi folket omvendte seg. De mener at dette er
bevis for at velsignelser følger av lydighet. Men dette tilfellet dreide seg
ikke om en pakt. Det er sant at de i 150 år ble spart på grunn av deres
omvendelse. De går klart fram av dette eksemplet at velsignelse fulgte lydighet,
men dette eksemplet handler ikke om et endelig løfte fra Gud. I forbindelse med
Guds handlinger med folkene, var han fri til å rykke opp og forkaste. Han var
også fri til å tukte enhver generasjon israelitter, slik det framgår i mange
skriftsteder i Det gamle testamentet. Men vi leser at Guds løfte til Israel til
stadighet ble gjentatt som en forsikring, til tross for Israels frafall og
synd. Da Gud foreslo at han skulle sette Israels barn til side og starte på
nytt med Moses, ble det straks referert til det faktum at Gud hadde inngått en
pakt med Israel (2 Mos 32:13-14), og Gud iversatte ikke denne dommen over
Israel.
I Det gamle
testamentet omtales omskjærelsen som en betingelse for velsignelse, men dette
hadde med det enkelte individ å gjøre. En uomskåret israelitt ble satt utenfor
paktsløftet, men det endret ikke løftet til folket. Amillianistene bruker Esau
som en illustrasjon, ettersom han ble utestengt fra noen av løftene om
velsignelse. Dette er også en misforståelse, for Guds pakt med Abraham lovte
ikke velsignesle til alle hans etterkommere. Esau og Ismael ble uttrykkelig
ekskludert, mens linjen fra Abraham til Isak og videre til Jakob og hans 12
sønner skulle derimot velsignes. Noen ganger viser amillianistene til Kristi
lydighet som det endelige argument for deres påstander. Det er helt opplagt at
det var nødvendig for Kristus å gå til korset for å sørge for den nåde som
skulle oppfylle løftene til Israel, men dette løftet holder ikke som bevis på
amillianistenes syn. Israels endelige gjenopprettelse bygger ikke på lydighet,
men på Guds nåde. Et folk som ikke fortjener Guds velsignelser, vil motta dem,
akkurat slik som kristne mennesker heller ikke fortjener Guds velsignelser.
Ingen av oss er fullkomne, men likevel blir de kristne overøst med hans
velsignelser både i tid og evighet.
Amillianistene
har ikke bare innvendinger når det gjelder ”betingede løfter”. Noen av dem
peker på den delvise oppfyllelsen av løftene og mener at dette er tilstrekkelig
svar på problematikken. Israels utvikling til et stort folk er selvsagt en
delvis oppfyllelse av løftet, men det var ikke dette løftet tok sikte på,
ettersom Gud lovte dem velsignelser som skulle fortsette i evighet. Enkelte
amillianister mener endatil at løftet om landet ble oppfylt på Salomos tid, men
dette kan umulig stemme med de mange henvisningene hos de store og små
profetene om landet som en femtidig oppfyllelse. På Salomos tid ble heller ikke
landet inntatt fullstendig.
Selv om
amillianistenes argumenter er mange, så er de basert på forutsetninger som ikke
støttes av Bibelen, det at Guds løfter er betinget, eller allerede oppfylt.
Hvis løftene er betinget, så vil det ikke være noen sikker oppfyllelse av noen
som helst profeti, ettersom det alltid er usikkerhetsmomenter. Det endelige
spørsmålet blir da: ”Hva har Gud lovet?” Hvis han har lovet noe i framtiden, så
skal ikke vi gjøre dette til noe usikkert, basert på en spesiell tolkning – vi
skal ikke, og vi trenger ikke å være i tvil om at det Gud har talt gjennom
profetene vil få en fremtidig oppfyllelse. Det er vitterlig slik at alt som
står i Det nye testamentet hviler på loven og profetene:
”Men da
fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen; og
en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: Mester! hvilket bud er det
største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt
hjerte og av all din sjel og av all din hu.Dette er det største og første bud.
Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg
selv.På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt 22:34-40) Det Jesus
sier her forutsetter at vi kan stole på de gammeltestamentlige profetenes tale.
Diskusjonen
går mellom det amillianistiske syn, som hevder at det ikke blir noe bokstavelig
tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget, og den premillianistiske
oppfatning, som hevder at Israel vil være sentralt i et framtidig tusenårsrike
etter Kristi gjenkomst. Bibelen støtter den betingelsesløse karakter i Abrahams
pakten. Det er en hel rekke grunner for at vi med absolutt sikkerhet kan si at
Guds pakter med sitt utvalgte folk vil bli oppfylt.
Alle er
enige om at pakten med Moses – Moseloven – var betinget, og at velsignelsene
var knyttet til lydighet, og at ulydighet ville medføre en form for dom. Men
pakten med Abraham var betingelsesløs når det gjaldt den endelige oppfyllelsen,
selv om paktens velsignelser i en gitt generasjon kunne gå tapt på grunn av
ulydighet. Abrahams pakten ble gjentatt i ulike bibelvers, etter den
opprinnelige åpenbaring av denne, og den er evig, og derfor ikke nødvendigvis
betinget. (1 Mos 17:7 og 13:19, 1 Krøn 16:16-17, Sal 105:9-10)
På samme
måte er pakten i Esek 16:60 evig i sin karakter. Det samme gjelder
Davids-pakten (2 Sam 7:13 og 16:19, 1 Krøn 17:12 og 22:10, Jes 55:3, Esek
37:25), og også den pakt som taler om Israels framtid. (Jes 61:8, Jer 32:40 og
50:5, Hebr 13:20) Det at det ligger et evig løftes natur i disse paktene, betyr
at det ikke er relevant å stille betingelser. Et løfte kan ikke være evig
dersom det er betinget av lydighet.
Særlig den
delen av Abrahams pakten som gjelder landet, ble ytterligere stadfestet ved
ugytelsen av blod. (1 Mos 15:7-21, Jer 34:18) Landets geografiske grenser er
beskrevet i 1 Mos 15:18-21. Disse løftene ble gitt på en tid da Abraham tvilte
på Guds løfte, men likevel ble dette løftet stadfestet. Det faktum at det
krevdes en omskjærelse av enkeltindivider som ville motta velsignelsen under
Abrahams pakten, endrer ikke paktens betingelsesløse karakter. Det er et faktum
at enkeltmennesker som ikke ble omskåret, ble utelukket fra løftet, men det
endrer ikke det faktum at løftet ville bli oppfylt på folket som helhet.
Omskjærelsen var et fysisk tegn, som viste at de hørte hjemme under paktens
velsignelse. (1 Mos 17:9-14) Det er her viktig å merke seg at Abrahams pakten
ble gjentatt for både Abrahams sønn og sønnesønn, Isak og Jakob, og i den
forbindelse ble det heller ikke nevnt noe om betingelser. Faktum er at Guds
pakt med Isak ble opprettet på en tid da han prøvde å dra fra landet, og dette
ble brukt som et middel for å holde ham tilbake i løfteslandet. (1 Mos 26:2-5)
På samme måte ble pakten med Jakob stadfestet da han var på flukt hjemmefra på
grunn av konflikten med hans bror Esau. (1 Mos 27:41-43) Jakob mottok også
paktsløftet uten betingelser. (1 Mos 28:13-15)
De evige
løftene ble på Jeremias tid gjentatt betingelseløst, på en tid da folket hadde
falt fra Gud. Jeremias fikk under denne frafallstiden en åpenbaring om Israels
sikre framtid. (Jer 23:5-8 og 30:5-11) Et av de mest avgjørende avsnittene for
den betingelsesløse karakteren i Abrahams pakten finner vi i Heb 6:13-18
”Da Gud ga
Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge
ved. Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig
tallrik. Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. Mennesker sverger jo ved en som er større, og
eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. Gud ville gjøre
det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig.
Derfor gikk han også god for den med en ed. Med løfte og ed, to ting som ikke
kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har
søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss.”
I dette
avsnittet sies det at Guds løfte til Abraham er urokkelig og uforanderlig. Hans
hensikt erklæres som ”urokkelig”. Avsnittet er spesielt betydningsfullt i lys
av det faktum at Israels religiøse ledere hadde forkastet Kristus og sørget for
hans korsfestelse. Til tross for dette faktum peker Hebreerbrevet på at Israel
har et sikkert og uforanderlig løfte om oppfyllelse av pakten.
Mange
amillianister har gått bort fra idéen om at Abrahams-pakten er betinget, og de
foretrekker nå å fortolke den som at den ikke skal oppfattes bokstavelig. Et
forsøk på en slik tolkning går ut på å betrakte Abrahams etterkommere, enten
det gjelder israelitter eller andre folk, som representanter for menigheten.
Dermed har man i dette også utlukket en framtid for Israel. Men harde fakta
forteller oss at det bokstavelige landet, de bokstavelige fysiske
etterkommerne, de bokstavelige kongene og endelig den bokstavelige Jesus Kristus
- Messias støtter til sammen en bokstavelig forståelse av Abrahams pakten. Det
gamle testamentet støtter hele tiden en bokstavelig forståelse av pakten, og
Det nye testamentet stadfester dette ytterligere. Her kommer også profetien om
et tusenårsrike etter Kristi annet komme inn i bildet. De ulike løsninger som
tilbys fra amillianistene, er i seg selv et bevis på at ingen av disse
forsøkene egentlig løser deres tolkningsproblem, hvis man skal fornekte et
framtidig tusenårsrike og en framtid for Israels folk.
Det påstås
med rette at Bibelen ingen steder bruker ordet ”tusenårsriket”, men ”Himlenes
rike” eller ”riket” er nevnt en rekke steder. Og når det står at Satan skal
være bundet i disse 1.000 år, da må det da være lov å kalle dette riket
tusenårsriket. Abrahams-pakten får sin fullstendige oppfyllelse i nettopp dette
riket der Israel, Jerusalem og jødene er i sentrum. Dette ser vi også tydelig
ut fra hva som står i Sakarja 8:23 ”Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager
skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en
jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med dere; for vi har hørt at Gud er med
dere.”
Hva menes da
med uttrykket ”Israel”, slik det brukes i Bibelen? For amillianistene - som
ikke tror på noe framtidig tusenårsrike på jorden - er det helt grunnleggende å
unngå konklusjonen om at Abrahams pakten vil bli oppfylt bokstavelig en gang i
framtiden. Derfor søker de å omdefinere uttrykket ”Israel”, slik at det
inkluderer menigheten, eller at det er menigheten i den nye pakt. Man taler
ofte om ”det åndelige Israel”; men her møter de seg selv i døren, de som hevder
at ordet ”tusenårsriket” ikke finnes i Bibelen – uttrykket ”det åndelige
Israel” finnes heller ikke i Bibelen. Med åndeliggjøringen blir ikke løftene
til Israel lenger bokstavelige. Enkelte amillianister gjør deg bruk av denne
omdefineringen, og hevder at Israel ikke lenger har noen framtid, ettersom det
påstås av denne framtiden er oppfylt av menigheten. Dette gir dem jo
naturligvis en del problemer med enkelte bibelvers, som da må - åndeliggjøres.
Våre
påstander fordrer at vi selv går til Bibelen, og ser hvordan uttrykket ”Israel”
brukes av Gud selv. Ordene ”Israel” og ”israelitt” forekommer ca. 2.300 ganger
i Det gamle testamentet, og i hvert eneste tilfelle er det da tale om de som
nedstammer fra Abrahams sønnesønn Jakob, som var den som av Gud selv fikk
navnet Israel. I Det nye testamentet forekommer navnet Israel ca. 75 ganger.
Israel kobles til jødene ca. 80 ganger i Det gamle testamentet, og ca. 170 ganger
i Det nye testamentet. I alle disse henvisninger er det kun en eller to ganger
det kan være tvil om det refereres til Israels 12 stammer. Ut fra dette er det
jo opplagt at bevisbyrden blir lagt på enhver som hevder at uttrykket Israel
inkluderer hedninger, selv om det har vært karakteristisk for amillianistene å
hevde dogmatisk at Israel er et synonym for menigheten i tiden vi nå lever i.
Dette forholdet er imidlertid ikke helt sort-hvitt, og det skal ikke underslås
at i den siste tid har det vært en trend bort fra denne lære blant
amillianister. Dette skyldes flere ting, og det mest opplagt er vel kanskje at
Israel som nasjon blomstrer som aldri før, og nå rangeres som verdensledende
innenfor blant annet vitenskap og teknologi, og også av sikkerhets hensyn er
blitt en betydelig stormakt militært.
Et av
problemene man står ovenfor hvis man skal omdefinere menigheten og Israel til
synonyme begreper, er at selv om det er mange løfter om velsignelser til
Israel, så er det også trusler om forbannelser. Dett kompliserer
identifikasjonen av de to – Israel og menigheten. Vanligvis siterer
amillianistene, som mener at menigheten er Israel – bare velsignelsene fra Gud!
Andre problemer oppstår fordi hundrevis av henvisninger til Israel helt opplagt
ikke inkluderer menigheten. Det blir på denne måten alltid et kjempeproblem når
man skal få Bibelen til å tilpasses en gitt tolkning, og ikke omvendt. Det blir
på en måte som å redigere Guds egne ord, og dette spillet med å fundere på
tolkninger, åndeliggjøre bibelvers, for at ens egne tolkninger skal kunne
forsvares – det må da føles en tanke forvirrende? Bibelen og Jesus forteller
oss at han sendte oss Talsmannen, som skal vise oss hele sannheten – og sette
oss fri. En gjenfødt kristen slipper talsmannen til, for at man av hjertet
søker sannheten, og det å forstå – Bibelen skal ikke tolkes men forstås. Og er
det noe man ikke forstår, så la det heller være slik inntil videre, for
samværet med Gud i bønn og lesing av Bibelen gir oss alle svarene, litt etter
litt. Det er som å skrelle en løk – den ligger der klar for alle, lag på lag.
I både Det
gamle og Det nye testamentet er det mange budskap som er adressert til Israel,
og disse fortsetter også etter at menigheten er instruert i Apostlenes
gjerninger (se Apg 3:12, 4:8-10, 5:21-31-35, 21:28 osv). I disse henvisningene
er det opplagt at det bare tenkes på dem som er israelitter av rase. Det samme
er tilfelle når det gjelder Paulus bønn for Israels frelse (Rom 10:1), der han
baserer denne bønn på det faktum at han også er en israelitt.
Bruken av
ordet ”jøde” starter i Esters bok i Det gamle testamentet, og fortsetter i Det
nye testamentet. Det uttrykker klart at det dreier seg om Israelitter og ikke
hedninger. Dette går også tydelig fram i oppdelingen i 1 Kor 10:32, der menneskeheten
beskrives på en trefoldig måte 1) Jøder, 2) Hedninger og 3) Guds menighet (den
nye skapning). Det er helt opplagt at denne tredelingen av menneskeheten
fortsetter i dag (se for øvrig Rom 11:25). Det nye testamentet understreket at
mens jødene hadde visse privilegier, så var hedningene utelukket fra disse.
Dette understreker Paulus i Ef 2:12, der han sier følgende: ”kom i hu at dere
på den tiden var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for
paktene med deres løfter. Dere var uten håp og uten Gud i verden.” Dette og
andre avsnitt skiller klart Israel fra hedningene. Amillenianister er enige i
at Bibelen skiller Israel fra menigheten, ettersom ufrelste israelitter helt
opplagt ikke har noen del i menigheten. Hvis det naturlige Israel, inkludert
dem som ikke er frelst, eksisterer adskilt fra menigheten – da er det umulig å
overføre løfter som er gitt til Israels folk, til menigheten, som består av dem
som er frelst i denne tid. I forlengelsen av denne kontrasten taler Det nye
testamentet om en framtidig plan for Israel, adskilt fra Guds plan for
menigheten slik det står å lese i Romerbrevets kapitler 9 – 11.
Enkelte
amillianister hevder endatil at menigheten helt og fullt har tatt Israels
plass, og at både hedninger og israelitter oppfyller de løfter som opprinelig
ble gitt til Israel. Blant de mange hundre bibelvers som refererer til Israel
og jøder, er det bare to-tre som muligens kan fortolkes som en sammenblanding
av hedninger og Israel. I Rom 9:6 står det: ”Men ikke så at Guds ord skulle ha
slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.” Her
tales det om forskjellen mellom dem i Israel som er åndelige – eller troende –
og dem som kun er kjødelige etterkommere av Jakob, men ikke troende som
sådanne. I enhver generasjon av israelitter vil det være troende som arver
løftene. Hedensk troende er ikke med i disse løftene til Israel. Løftene til
Israel som folk var begrenset til Isak og ikke Ismael, til Jakob og ikke til
Esau – kun til de 12 kjødelige sønner av Jakob. Blant Jakobs etterkommere er
det imidlertid sanne troende, som arver åndelig løfter så vel som nasjonale
løfter. Det er dette Paulus refererer til som nådens utvelgelse (Rom 11:5-10).
I denne tid blir israelitter som er frelst, en del av menigheten, mens vantro
israelitter er på fortapelsens vei og blir erklært som forblindet.
Rom 9:25
siterer Hos 2:23: ”Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne
som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.” Dette avsnittet er blitt brukt
som et eksempel på at Israel og menigheten sees under ett, der jøder og
hedninger betraktes som ett folk. Men faktum er at Hoseas-avsnittet tar for seg
israelitter som ikke er Guds folk fordi de ikke tror, i kontrast til de sanne
israelitter som tror på Gud. På grunnspråket i denne teksten – hebraisk – er
det et ordspill, der ”Lo-Ruhama” betegner ”ikke min elskede” og står i kontrast
til ”Lo-Ammi” som betegner ”ikke mitt folk”. Når dette står i Romerbrevet, er
det ikke for å sammenblande hedninger med Israel, men Gud behandler dem på
samme måte i dette avsnittet. Både israelitter som tror og israelitter som ikke
tror, er ekte etterkommere av Jakob, men bare de som tror er frelst. Og man ser
den rasemessige forskjell mellom jøde og hedning.
Amillianistene
siterer også Gal 6:15-16 som bevis for at menigheten kan betraktes som Israel:
”For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være
en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og
miskunn være over dem og over Guds Israel!” Det Paulus her uttrykker, er et
ønske om fred og miskunn over alle som tror, men spesielt over Guds Israel –
det vil si israelitter som er frelst.
Hvis vi ser
avsnittene i Rom 9 og Gal 6 i lys av hundrevis av andre skriftsteder – slik vi
vitterlig skal – der ordet Israel nevnes spesielt med henblikk på Jakobs
etterkommere, da er det overveldende beviser for denne forståelsen. Selv om man
holder fast på en amillenistisk tolkning, kan man ikke dermed hevde at ethvert
løfte som ble gitt Israel, er oppfylt for menigheten – eller at løfter som ble
gitt Israel, er opphevet. Også amillianister har i den senere tid en tendens
til å unngå en slik konklusjon.
Finnes det
dekning i Bibelen for å si at løftene til Israel som folk er blitt opphevet?
Det burde være klart ut fra historiske beviser at opp til vår tid har Gud
trofast holdt sine løfter til Israel. Israel er fremdeles en stor nasjon og
folket er fremdeles velsignet og beskyttet av Gud. Det var gjennom Israel at
Messias kom, og det er til Israel – til Oljeberget – han skal vende tilbake.
Mange velsignelser som ble lovet er allerede oppfylt. Spørsmålet er derfor om
det finnes bibelvers som beviser at Israel er forkastet som folk. Som tidligere
nevnt, beviser Rom 11 det motsatte, for her lover Paulus en framtid for Israel
som nasjon. I Matt 21:43, som refererer til Kristi forkastelse av sin samtidige
generasjon, sa han: ”Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og
bli gitt til et folk som bærer dets frukter.” Hva mente han så med uttrykkene
”Guds rike” og ”et folk som bærer dets frukter”? I Matteus brukes uttrykket
”himlenes rike”, men akkurat i dette bibelverset tales det om ”Guds rike”. I
Matteus, så vel som i andre nytestamentlige skrifter, omtales alltid Guds rike
i forbindelse med hellige engler eller folk som er frelst. Frelsens program vil
altså bli tatt fra dem som forkaster Kristus som klippen, eller hjørnesteinen.
Men hvor er
så dette folket som ikke bærer dets frukt? Noen av dem er de skriftlærde og
fariseerne, som ikke blir frelst så lenge de holder fast på sin vantro.
Ettersom den første menigheten for en stor del bestod av jøder, kan ikke dette
avsnittet tolkes som at Guds rike ble tatt fra Israel. Det er også klart at
”Guds rike” ikke refererer til ”tusenårsriket”. Tar man alle forhold med i
betraktningen, så burde det være forståelig at det Jesus her sier, er at de som
forkaster kongen vil få se at Guds rike blir tatt fra dem og gitt til et
hvilket som helst annet folk som bærer dets frukter – jøder eller hedninger.
Dette er nøyaktig hva som skjedde i menigheten. Både jøder og hedninger som er
frelste får del i Guds rike. I ethvert tilfelle er det klart at hedningene som
helhet like lite arver Guds rike – som de vantro Israel på Jesu tid.
Enda et
avsnitt som amillianistene bruker i sine forsøk på å rettferdiggjøre sin idé om
at Israel som folk er forkastet for bestandig og at deres løfter ikke lenger
gjelder dem, er Rom 11:1-32. Åpningsverset i dette kapitlet, ved Paulus
beskrivelse av sin egen avstamning gir et ettertrykkelig svar: ” langt i fra
forkastet!” Dette kapitlet avslører i det hele tatt at Gud ikke har forkastet
sitt folk, ettersom han har en plan og mening med dem i tiden som ligger foran
oss - at de igjen skal innpodes, og bli lemmer på Kristi legeme ved troen på
Kristus – og en framtid for dem når denne nådens tid er slutt ved deres
befrielse, når Messias kommer til Oljeberget.
Bibelen
forteller oss at Israel som nasjon og folk har en stor framtid. Jødenes
tilbakevendelse til Israel har på nytt aktualisert studier av hvilke bibelske
løfter Israel kan regne med i framtiden. Mange er det som har konkludert med at
Guds ord lover Israel dette landet for alltid. Nå som de allerede har en del av
det lovede landet, er spørsmålet om hvorvidt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar