Nr. 131: Israel – fremtidens folk!

Nr. 131:

Israel – fremtidens folk!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.

Artikkelforfatter tar oss her ut på dypet og forklarer og underviser inngående om Israel.

Her er det snø i Galilee. Israel er et meget spesielt land der en i Nord kan ha full vinter, og i sør tropesommer – samtidig.

Selv om landet pr. dag er kun på størrelse med Hedmark fylke.

Men under 1000 årsrike vil Israel blir mangedoblet!

Kunnskap og forståelse om Israel er i dag ofte en stor mangelvare, ikke bare i samfunnet generelt, men også blant svært mange som kaller seg kristne. Israel er i konstant krigstilstand med flere av sine arabisk-muslimske naboer, spesielt ved Iran sin tilstedeværelse med våpen og egne folk gjennom ulike terrororganisasjoner. Dette foregår en stedfortrederkrig, som virker å være en uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske-muslimske verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det interessant å legge merke til de norske holdninger til den nye staten. Spesielt interessant er det å se på seg hva det norske kristenfolket mente den gangen. Forbløffende nok viste det norske kristenfolk liten, eller ingen entusiasme for den nye jødiske staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Slik var det også da Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet - da snudde også kristenfolket. Bibelens ord ble merkelig nok aldri bestemmende for det norske kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende og Bibel troende kristne.

Situasjonen er i dag internasjonalt kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193 ”forente nasjoner” – er ikke så forent, eller samlet slik navnet skulle tilsi, men er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til deres hovedstad Jerusalem, ble kunngjort som en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden” mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som all verdens media syntes tydeligvis at dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke, mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem var egentlig vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria, den såkalte Vestbredden (av Jordan-elven). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike ønsker skal forenes.

Teologien her er viktig fordi jødenes samling i deres fedrenes land er tett knyttet opp til Bibelens løfter og profetier. Man kan ikke legge skjul på at det blant norske kristne og fagteologer er stor uenighet når det gjelder Israel. De som er litt eldre husker kanskje svovelpredikanten Ole Hallesby, som i harde ordelag irettesatte de som påsto at Israel skulle gjenoppstå, slik man hadde forstått Bibelen. Hallesby måtte etter hvert svelge sine ord, og han innrømmet da også at han tok grundig feil. Debatten omkring nasjonen Israel har avslørt en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk sprengkraft. Det er mitt syn, og min åndelige overbevisning at det er en nøye sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til Israel.

For oss kristne kan det synes som om profetiene om Israels framtid ikke alltid er så viktige, men sett fra et profetisk perspektiv er Israel som nasjon og folk helt sentralt i Guds plan. Virkeligheten er at profetiene om Israel, og forståelsen av disse, er helt grunnleggende for forståelsen av helheten i profetiene. En av hovedgrunnene til den forvirring som kjennetegner mye av tolkningen av det profetiske ord, er at man ikke oppfatter profetier om Israel som bokstavelige. Det er dessverre slik at mange i dag åndeliggjør, eller overfører disse profetiene til å gjelde den nytestamentlige menighet. Dette er en form for erstatningsteologi som er inspirert av ubibelsk fortolkning, og som igjen gjør at man må omskrive enkelte bibelvers med ”åndelig forkledning” for at Bibelen ikke skal komme i konflikt med seg selv. Dette er rett og slett overgrep mot Bibelens ord. Her synes det mer å være Bibelen skal tolkes ut fra et gitt tolkningsregime, enn at man må korrigere sitt eget syn etter hva som vitterlig står skrevet. Forsøk på å overføre løfter som gjelder Israel til menigheten har vært en stor hindring i det å forstå Guds hensikter slik de er nedskrevet i Bibelen. Guds hovedprogram, slik det er beskrevet i profetiene, kan ikke forstås uten at profetier om Israel blir adskilt fra profetier som gjelder hedninger.

Profetien til Adam og Eva om at de ville dø dersom de var ulydige, gikk bokstavelig i oppfyllelse. Løftet om frelse, først åpenbart for Adam og Eva, ble også oppfylt da den nådde sitt klimaks ved Kristi død og oppstandelse. Forutsigelsen om syndefloden og pakten med Noah gikk også på en dramatisk måte i oppfyllelse. Pakten med Abraham, slik den opprinnelig ble gitt til ham, er allerede oppfylt ved at Abraham ble en vellykket mann med mange etterkommere. I alle disse profetier og deres oppfyllelse er prinsippet om bokstavelig oppfyllelse av profetiene blitt stadfestet gang etter gang. Vi ser av alle oppfylte profetier at de var ment bokstavelig og ikke i en eller annen åndelig overført betydning. Finnes det da noen grunn til at de profetier som ennå ikke er oppfylte, skal oppfylles på en åndelig måte? Hvor og når skjedde i så fall dette skiftet fra bokstavelig til åndelig oppfyllelse av profetisk tale?

Selv om det er en alminnelig forståelse at mange av løftene som ble gitt Abraham fikk en bokstavelig oppfyllelse, så stilles det i dag likevel spørsmål om det vil være en framtid for Israel som nasjon. Mange ser ikke på den gjenopprettede staten Israel som en oppfyllelse av tidligere profetier. Uenigheten om forståelsen av disse ting finnes hovedsakelig mellom representanter for den amillianistiske og den premillianistiske fortolkning. Den amillianistiske fortolkning tror ikke på et tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget. De som står for dette synspunkt har en lei tendens til å fornekte enhver framtidig bokstavelig oppfyllelse av profetordet, selv om man i blant erkjenner muligheten for en åndelig vekkelse i Israel av i dag. I motsetning til dette har premillianistene en forståelse av Kristi annet komme til Oljeberget som startskuddet for opprettelsen av et rike med vidunderlig frihet og velsignelser med Israel og det jødiske folk i sentrum. Kristus skal da sitte på Davids trone, Israel skal ha tatt i eie hele løfteslandet og folket skal være gjenstand for Guds spesielle guddommelige nåde og utrustning. Nettopp på dette grunnlag er spørsmålet om Israel framdeles har en framtid som nasjon, blitt et viktig tema når det gjelder forståelsen av det profetiske ord.

Vi leser om, og kjenner til den oppfylte profetien om at det i Abrahams ættelinje kom en Jesus Kristus, som skal bringe velsignelser til hele verden. Ytterligere oppfyllelser finner vi hos profetene i Det gamle testamentet, der de talte om velsignelsen som Gud hadde gitt sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Inspirasjonen av det skrevne Guds ord er en annen del av oppfyllelsen av den lovede velsignelsen. Alle disse faktorene taler om at profetiene i detalj har fått en bokstavelig oppfyllelse. Nettopp derfor vil det falle naturlig å ta en bokstavelig oppfyllelse i betraktning i forståelsen av Guds framtidige løfter.

Selv om ekstremister av det ene eller annet slag i dag søker å bortforklare enhver bokstavelig oppfyllelse av Israels eksistens i vår tid, er det et faktum at en hel verden har anerkjent Israel som politisk stat og et eget land i dagens Midt-Østen. Israels folk er svært bevisst på sin herkomst, sin historie, sin religion, sitt språk og sin kultur. Alt dette til sammen utgjør nasjonen Israel, slik vi ser den i dag. Helt opp til i dag er en bokstavelig oppfyllelse av løftene til Abraham klart bekreftet av historiske fakta.

Spørsmålet om Israels framtid er av svært viktig betydning, ettersom det bestemmer forståelsen av mange avsnitt i Bibelen. Noen synes at teologiske argumenter kan virke noe tekniske, men spørsmålet er ganske enkelt om profetiene om Israel skal forstås i deres enkle og naturlige bokstavelige betydning, som en åpenbaring om Israels framtid. Diskusjonen går mellom det amillianistiske syn, som hevder at det ikke blir noe bokstavelig tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget, og det premillianistiske syn, som hevder at Israel vil bli sentralt i et framtidig tusenårsrike etter Kristi gjenkomst.

Selv en ganske overfladisk oversikt vil sannsynliggjøre at ettersom løftene til Israel har gått bokstavelig i oppfyllelse fram til nå, så kan man forvente en lignende oppfyllelse i framtiden. Men det amillianistiske syn på Bibelen, som fornekter et framtidig tusenårsrike etter Jesu annet komme, fortolker profetien på en måte som fornekter enhver bokstavelig oppfyllelse av en framtid for Israel som nasjon. Amillianistiske innvendinger vil på denne måten gi seg utslag i hvordan man skal forstå Bibelen.  Hovedargumentet deres er at pakten med Abraham var/er betinget, at betingelsene ikke er oppfylt og at pakten derfor heller ikke blir oppfylt i framtiden.

Det er sant at Abraham var lydig mot Gud da han forlot sitt hjemland og dro til det landet Gud ville vise ham. Det er også sant at Abraham var lydig ved en hel rekke anledninger på sin vandring med Gud. På den annen side er det også sant at han var utenfor Guds vilje da han dro ned til Egypt, da han foreslo at Elieser skulle arve ham, og da han ville at Ismael skulle bli arving. Selv om han delvis syntes å tvile på, og gikk imot Guds løfter, så snudde denne tvilen seg senere til en fullstendig tro. Men løftene som ble gitt Abraham, kunne ifølge deres natur ikke være betinget, ettersom Gud lovet ham en evig oppfyllelse, slik dette kommer til uttrykk i mange løfter og gjentagelser av Abrahams-pakten.

Det er sant at en delvis oppfyllelse av Abrahams-pakten i enhver generasjon, og Guds velsignelse over denne generasjonen, stod i forhold til deres lydighet. Israels historie viser at de ofte var ulydige. Da Israel vendte tilbake til sitt land fra Egypt, falt de fra Gud – et faktum som medførte fangenskap i både Assyria og Babylon. Da Israel forkastet sin Messias, ble de spredt over hele verden, som en oppfyllelse av Guds advarsel mot ulydighet. Det er imidlertid et faktum at midt under Israels frafall og synd, så ga Gud dem vitterlig nye åpenbaringer om deres framtidige gjenopprettelse. Profeten Jeremia forkynte at Israel skulle komme tilbake til sitt hjemland etter sytti års fangenskap i Babylon (Jer 29:10). Dette gikk bokstavelig i oppfyllelse, til tross for at Israel på den tiden var en frafallen nasjon, og derfor åndelig uforberedt på å fullføre Guds plan. Det er også et faktum at midt under Israels frafall, så fikk jødene løfter om deres endelige velsignelser gjennom profeten Jeremia. (Jer 23:5-8) Gjennom den samme profeten Jeremia, ble den nye pakt med dens løfter om velsignelse over Israel gitt (Jer 31:10-14). Med andre ord er det klart ut fra Bibelen at profetiens endelige oppfyllelse ikke ble omgjort selv om Israel falt fra Gud. Løftene vil gå i oppfyllelse for dem som er åndelig forberedt på å ta imot, det vil si den gudfryktige levningen som er her når Jesus kommer tilbake til Oljeberget. Det faktum at det vil være en gudfryktig levning, som Herren ved sin gjenkomst vil redde og plassere i det kommende tusenårsriket er basert på en spesiell profeti, og Israels ulydighet som nasjon vil ikke hindre Gud fra å oppfylle profetien i framtiden. Til tross for disse opplagte bevis for at det er en framtid for Israel, serverer den amillianistiske gruppen fortolkninger med en rekke innvendinger mot dette.

Amillianistene argumenterer eksempelvis med dommen over Ninive, som ble profetert av Jonas, men som det ikke ble noe av fordi folket omvendte seg. De mener at dette er bevis for at velsignelser følger av lydighet. Men dette tilfellet dreide seg ikke om en pakt. Det er sant at de i 150 år ble spart på grunn av deres omvendelse. De går klart fram av dette eksemplet at velsignelse fulgte lydighet, men dette eksemplet handler ikke om et endelig løfte fra Gud. I forbindelse med Guds handlinger med folkene, var han fri til å rykke opp og forkaste. Han var også fri til å tukte enhver generasjon israelitter, slik det framgår i mange skriftsteder i Det gamle testamentet. Men vi leser at Guds løfte til Israel til stadighet ble gjentatt som en forsikring, til tross for Israels frafall og synd. Da Gud foreslo at han skulle sette Israels barn til side og starte på nytt med Moses, ble det straks referert til det faktum at Gud hadde inngått en pakt med Israel (2 Mos 32:13-14), og Gud iversatte ikke denne dommen over Israel.

I Det gamle testamentet omtales omskjærelsen som en betingelse for velsignelse, men dette hadde med det enkelte individ å gjøre. En uomskåret israelitt ble satt utenfor paktsløftet, men det endret ikke løftet til folket. Amillianistene bruker Esau som en illustrasjon, ettersom han ble utestengt fra noen av løftene om velsignelse. Dette er også en misforståelse, for Guds pakt med Abraham lovte ikke velsignesle til alle hans etterkommere. Esau og Ismael ble uttrykkelig ekskludert, mens linjen fra Abraham til Isak og videre til Jakob og hans 12 sønner skulle derimot velsignes. Noen ganger viser amillianistene til Kristi lydighet som det endelige argument for deres påstander. Det er helt opplagt at det var nødvendig for Kristus å gå til korset for å sørge for den nåde som skulle oppfylle løftene til Israel, men dette løftet holder ikke som bevis på amillianistenes syn. Israels endelige gjenopprettelse bygger ikke på lydighet, men på Guds nåde. Et folk som ikke fortjener Guds velsignelser, vil motta dem, akkurat slik som kristne mennesker heller ikke fortjener Guds velsignelser. Ingen av oss er fullkomne, men likevel blir de kristne overøst med hans velsignelser både i tid og evighet.

Amillianistene har ikke bare innvendinger når det gjelder ”betingede løfter”. Noen av dem peker på den delvise oppfyllelsen av løftene og mener at dette er tilstrekkelig svar på problematikken. Israels utvikling til et stort folk er selvsagt en delvis oppfyllelse av løftet, men det var ikke dette løftet tok sikte på, ettersom Gud lovte dem velsignelser som skulle fortsette i evighet. Enkelte amillianister mener endatil at løftet om landet ble oppfylt på Salomos tid, men dette kan umulig stemme med de mange henvisningene hos de store og små profetene om landet som en femtidig oppfyllelse. På Salomos tid ble heller ikke landet inntatt fullstendig.

Selv om amillianistenes argumenter er mange, så er de basert på forutsetninger som ikke støttes av Bibelen, det at Guds løfter er betinget, eller allerede oppfylt. Hvis løftene er betinget, så vil det ikke være noen sikker oppfyllelse av noen som helst profeti, ettersom det alltid er usikkerhetsmomenter. Det endelige spørsmålet blir da: ”Hva har Gud lovet?” Hvis han har lovet noe i framtiden, så skal ikke vi gjøre dette til noe usikkert, basert på en spesiell tolkning – vi skal ikke, og vi trenger ikke å være i tvil om at det Gud har talt gjennom profetene vil få en fremtidig oppfyllelse. Det er vitterlig slik at alt som står i Det nye testamentet hviler på loven og profetene:

”Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen; og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: Mester! hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt 22:34-40) Det Jesus sier her forutsetter at vi kan stole på de gammeltestamentlige profetenes tale.

Diskusjonen går mellom det amillianistiske syn, som hevder at det ikke blir noe bokstavelig tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget, og den premillianistiske oppfatning, som hevder at Israel vil være sentralt i et framtidig tusenårsrike etter Kristi gjenkomst. Bibelen støtter den betingelsesløse karakter i Abrahams pakten. Det er en hel rekke grunner for at vi med absolutt sikkerhet kan si at Guds pakter med sitt utvalgte folk vil bli oppfylt.

Alle er enige om at pakten med Moses – Moseloven – var betinget, og at velsignelsene var knyttet til lydighet, og at ulydighet ville medføre en form for dom. Men pakten med Abraham var betingelsesløs når det gjaldt den endelige oppfyllelsen, selv om paktens velsignelser i en gitt generasjon kunne gå tapt på grunn av ulydighet. Abrahams pakten ble gjentatt i ulike bibelvers, etter den opprinnelige åpenbaring av denne, og den er evig, og derfor ikke nødvendigvis betinget. (1 Mos 17:7 og 13:19, 1 Krøn 16:16-17, Sal 105:9-10)

På samme måte er pakten i Esek 16:60 evig i sin karakter. Det samme gjelder Davids-pakten (2 Sam 7:13 og 16:19, 1 Krøn 17:12 og 22:10, Jes 55:3, Esek 37:25), og også den pakt som taler om Israels framtid. (Jes 61:8, Jer 32:40 og 50:5, Hebr 13:20) Det at det ligger et evig løftes natur i disse paktene, betyr at det ikke er relevant å stille betingelser. Et løfte kan ikke være evig dersom det er betinget av lydighet.

Særlig den delen av Abrahams pakten som gjelder landet, ble ytterligere stadfestet ved ugytelsen av blod. (1 Mos 15:7-21, Jer 34:18) Landets geografiske grenser er beskrevet i 1 Mos 15:18-21. Disse løftene ble gitt på en tid da Abraham tvilte på Guds løfte, men likevel ble dette løftet stadfestet. Det faktum at det krevdes en omskjærelse av enkeltindivider som ville motta velsignelsen under Abrahams pakten, endrer ikke paktens betingelsesløse karakter. Det er et faktum at enkeltmennesker som ikke ble omskåret, ble utelukket fra løftet, men det endrer ikke det faktum at løftet ville bli oppfylt på folket som helhet. Omskjærelsen var et fysisk tegn, som viste at de hørte hjemme under paktens velsignelse. (1 Mos 17:9-14) Det er her viktig å merke seg at Abrahams pakten ble gjentatt for både Abrahams sønn og sønnesønn, Isak og Jakob, og i den forbindelse ble det heller ikke nevnt noe om betingelser. Faktum er at Guds pakt med Isak ble opprettet på en tid da han prøvde å dra fra landet, og dette ble brukt som et middel for å holde ham tilbake i løfteslandet. (1 Mos 26:2-5) På samme måte ble pakten med Jakob stadfestet da han var på flukt hjemmefra på grunn av konflikten med hans bror Esau. (1 Mos 27:41-43) Jakob mottok også paktsløftet uten betingelser. (1 Mos 28:13-15)

De evige løftene ble på Jeremias tid gjentatt betingelseløst, på en tid da folket hadde falt fra Gud. Jeremias fikk under denne frafallstiden en åpenbaring om Israels sikre framtid. (Jer 23:5-8 og 30:5-11) Et av de mest avgjørende avsnittene for den betingelsesløse karakteren i Abrahams pakten finner vi i Heb 6:13-18

”Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham.  Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss.”

I dette avsnittet sies det at Guds løfte til Abraham er urokkelig og uforanderlig. Hans hensikt erklæres som ”urokkelig”. Avsnittet er spesielt betydningsfullt i lys av det faktum at Israels religiøse ledere hadde forkastet Kristus og sørget for hans korsfestelse. Til tross for dette faktum peker Hebreerbrevet på at Israel har et sikkert og uforanderlig løfte om oppfyllelse av pakten.

Mange amillianister har gått bort fra idéen om at Abrahams-pakten er betinget, og de foretrekker nå å fortolke den som at den ikke skal oppfattes bokstavelig. Et forsøk på en slik tolkning går ut på å betrakte Abrahams etterkommere, enten det gjelder israelitter eller andre folk, som representanter for menigheten. Dermed har man i dette også utlukket en framtid for Israel. Men harde fakta forteller oss at det bokstavelige landet, de bokstavelige fysiske etterkommerne, de bokstavelige kongene og endelig den bokstavelige Jesus Kristus - Messias støtter til sammen en bokstavelig forståelse av Abrahams pakten. Det gamle testamentet støtter hele tiden en bokstavelig forståelse av pakten, og Det nye testamentet stadfester dette ytterligere. Her kommer også profetien om et tusenårsrike etter Kristi annet komme inn i bildet. De ulike løsninger som tilbys fra amillianistene, er i seg selv et bevis på at ingen av disse forsøkene egentlig løser deres tolkningsproblem, hvis man skal fornekte et framtidig tusenårsrike og en framtid for Israels folk.

Det påstås med rette at Bibelen ingen steder bruker ordet ”tusenårsriket”, men ”Himlenes rike” eller ”riket” er nevnt en rekke steder. Og når det står at Satan skal være bundet i disse 1.000 år, da må det da være lov å kalle dette riket tusenårsriket. Abrahams-pakten får sin fullstendige oppfyllelse i nettopp dette riket der Israel, Jerusalem og jødene er i sentrum. Dette ser vi også tydelig ut fra hva som står i Sakarja 8:23 ”Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med dere; for vi har hørt at Gud er med dere.”

Hva menes da med uttrykket ”Israel”, slik det brukes i Bibelen? For amillianistene - som ikke tror på noe framtidig tusenårsrike på jorden - er det helt grunnleggende å unngå konklusjonen om at Abrahams pakten vil bli oppfylt bokstavelig en gang i framtiden. Derfor søker de å omdefinere uttrykket ”Israel”, slik at det inkluderer menigheten, eller at det er menigheten i den nye pakt. Man taler ofte om ”det åndelige Israel”; men her møter de seg selv i døren, de som hevder at ordet ”tusenårsriket” ikke finnes i Bibelen – uttrykket ”det åndelige Israel” finnes heller ikke i Bibelen. Med åndeliggjøringen blir ikke løftene til Israel lenger bokstavelige. Enkelte amillianister gjør deg bruk av denne omdefineringen, og hevder at Israel ikke lenger har noen framtid, ettersom det påstås av denne framtiden er oppfylt av menigheten. Dette gir dem jo naturligvis en del problemer med enkelte bibelvers, som da må - åndeliggjøres.

Våre påstander fordrer at vi selv går til Bibelen, og ser hvordan uttrykket ”Israel” brukes av Gud selv. Ordene ”Israel” og ”israelitt” forekommer ca. 2.300 ganger i Det gamle testamentet, og i hvert eneste tilfelle er det da tale om de som nedstammer fra Abrahams sønnesønn Jakob, som var den som av Gud selv fikk navnet Israel. I Det nye testamentet forekommer navnet Israel ca. 75 ganger. Israel kobles til jødene ca. 80 ganger i Det gamle testamentet, og ca. 170 ganger i Det nye testamentet. I alle disse henvisninger er det kun en eller to ganger det kan være tvil om det refereres til Israels 12 stammer. Ut fra dette er det jo opplagt at bevisbyrden blir lagt på enhver som hevder at uttrykket Israel inkluderer hedninger, selv om det har vært karakteristisk for amillianistene å hevde dogmatisk at Israel er et synonym for menigheten i tiden vi nå lever i. Dette forholdet er imidlertid ikke helt sort-hvitt, og det skal ikke underslås at i den siste tid har det vært en trend bort fra denne lære blant amillianister. Dette skyldes flere ting, og det mest opplagt er vel kanskje at Israel som nasjon blomstrer som aldri før, og nå rangeres som verdensledende innenfor blant annet vitenskap og teknologi, og også av sikkerhets hensyn er blitt en betydelig stormakt militært.

Et av problemene man står ovenfor hvis man skal omdefinere menigheten og Israel til synonyme begreper, er at selv om det er mange løfter om velsignelser til Israel, så er det også trusler om forbannelser. Dett kompliserer identifikasjonen av de to – Israel og menigheten. Vanligvis siterer amillianistene, som mener at menigheten er Israel – bare velsignelsene fra Gud! Andre problemer oppstår fordi hundrevis av henvisninger til Israel helt opplagt ikke inkluderer menigheten. Det blir på denne måten alltid et kjempeproblem når man skal få Bibelen til å tilpasses en gitt tolkning, og ikke omvendt. Det blir på en måte som å redigere Guds egne ord, og dette spillet med å fundere på tolkninger, åndeliggjøre bibelvers, for at ens egne tolkninger skal kunne forsvares – det må da føles en tanke forvirrende? Bibelen og Jesus forteller oss at han sendte oss Talsmannen, som skal vise oss hele sannheten – og sette oss fri. En gjenfødt kristen slipper talsmannen til, for at man av hjertet søker sannheten, og det å forstå – Bibelen skal ikke tolkes men forstås. Og er det noe man ikke forstår, så la det heller være slik inntil videre, for samværet med Gud i bønn og lesing av Bibelen gir oss alle svarene, litt etter litt. Det er som å skrelle en løk – den ligger der klar for alle, lag på lag.

I både Det gamle og Det nye testamentet er det mange budskap som er adressert til Israel, og disse fortsetter også etter at menigheten er instruert i Apostlenes gjerninger (se Apg 3:12, 4:8-10, 5:21-31-35, 21:28 osv). I disse henvisningene er det opplagt at det bare tenkes på dem som er israelitter av rase. Det samme er tilfelle når det gjelder Paulus bønn for Israels frelse (Rom 10:1), der han baserer denne bønn på det faktum at han også er en israelitt.

Bruken av ordet ”jøde” starter i Esters bok i Det gamle testamentet, og fortsetter i Det nye testamentet. Det uttrykker klart at det dreier seg om Israelitter og ikke hedninger. Dette går også tydelig fram i oppdelingen i 1 Kor 10:32, der menneskeheten beskrives på en trefoldig måte 1) Jøder, 2) Hedninger og 3) Guds menighet (den nye skapning). Det er helt opplagt at denne tredelingen av menneskeheten fortsetter i dag (se for øvrig Rom 11:25). Det nye testamentet understreket at mens jødene hadde visse privilegier, så var hedningene utelukket fra disse. Dette understreker Paulus i Ef 2:12, der han sier følgende: ”kom i hu at dere på den tiden var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfter. Dere var uten håp og uten Gud i verden.” Dette og andre avsnitt skiller klart Israel fra hedningene. Amillenianister er enige i at Bibelen skiller Israel fra menigheten, ettersom ufrelste israelitter helt opplagt ikke har noen del i menigheten. Hvis det naturlige Israel, inkludert dem som ikke er frelst, eksisterer adskilt fra menigheten – da er det umulig å overføre løfter som er gitt til Israels folk, til menigheten, som består av dem som er frelst i denne tid. I forlengelsen av denne kontrasten taler Det nye testamentet om en framtidig plan for Israel, adskilt fra Guds plan for menigheten slik det står å lese i Romerbrevets kapitler 9 – 11. 

Enkelte amillianister hevder endatil at menigheten helt og fullt har tatt Israels plass, og at både hedninger og israelitter oppfyller de løfter som opprinelig ble gitt til Israel. Blant de mange hundre bibelvers som refererer til Israel og jøder, er det bare to-tre som muligens kan fortolkes som en sammenblanding av hedninger og Israel. I Rom 9:6 står det: ”Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.” Her tales det om forskjellen mellom dem i Israel som er åndelige – eller troende – og dem som kun er kjødelige etterkommere av Jakob, men ikke troende som sådanne. I enhver generasjon av israelitter vil det være troende som arver løftene. Hedensk troende er ikke med i disse løftene til Israel. Løftene til Israel som folk var begrenset til Isak og ikke Ismael, til Jakob og ikke til Esau – kun til de 12 kjødelige sønner av Jakob. Blant Jakobs etterkommere er det imidlertid sanne troende, som arver åndelig løfter så vel som nasjonale løfter. Det er dette Paulus refererer til som nådens utvelgelse (Rom 11:5-10). I denne tid blir israelitter som er frelst, en del av menigheten, mens vantro israelitter er på fortapelsens vei og blir erklært som forblindet.

Rom 9:25 siterer Hos 2:23: ”Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.” Dette avsnittet er blitt brukt som et eksempel på at Israel og menigheten sees under ett, der jøder og hedninger betraktes som ett folk. Men faktum er at Hoseas-avsnittet tar for seg israelitter som ikke er Guds folk fordi de ikke tror, i kontrast til de sanne israelitter som tror på Gud. På grunnspråket i denne teksten – hebraisk – er det et ordspill, der ”Lo-Ruhama” betegner ”ikke min elskede” og står i kontrast til ”Lo-Ammi” som betegner ”ikke mitt folk”. Når dette står i Romerbrevet, er det ikke for å sammenblande hedninger med Israel, men Gud behandler dem på samme måte i dette avsnittet. Både israelitter som tror og israelitter som ikke tror, er ekte etterkommere av Jakob, men bare de som tror er frelst. Og man ser den rasemessige forskjell mellom jøde og hedning.

Amillianistene siterer også Gal 6:15-16 som bevis for at menigheten kan betraktes som Israel: ”For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!” Det Paulus her uttrykker, er et ønske om fred og miskunn over alle som tror, men spesielt over Guds Israel – det vil si israelitter som er frelst.

Hvis vi ser avsnittene i Rom 9 og Gal 6 i lys av hundrevis av andre skriftsteder – slik vi vitterlig skal – der ordet Israel nevnes spesielt med henblikk på Jakobs etterkommere, da er det overveldende beviser for denne forståelsen. Selv om man holder fast på en amillenistisk tolkning, kan man ikke dermed hevde at ethvert løfte som ble gitt Israel, er oppfylt for menigheten – eller at løfter som ble gitt Israel, er opphevet. Også amillianister har i den senere tid en tendens til å unngå en slik konklusjon.

Finnes det dekning i Bibelen for å si at løftene til Israel som folk er blitt opphevet? Det burde være klart ut fra historiske beviser at opp til vår tid har Gud trofast holdt sine løfter til Israel. Israel er fremdeles en stor nasjon og folket er fremdeles velsignet og beskyttet av Gud. Det var gjennom Israel at Messias kom, og det er til Israel – til Oljeberget – han skal vende tilbake. Mange velsignelser som ble lovet er allerede oppfylt. Spørsmålet er derfor om det finnes bibelvers som beviser at Israel er forkastet som folk. Som tidligere nevnt, beviser Rom 11 det motsatte, for her lover Paulus en framtid for Israel som nasjon. I Matt 21:43, som refererer til Kristi forkastelse av sin samtidige generasjon, sa han: ”Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.” Hva mente han så med uttrykkene ”Guds rike” og ”et folk som bærer dets frukter”? I Matteus brukes uttrykket ”himlenes rike”, men akkurat i dette bibelverset tales det om ”Guds rike”. I Matteus, så vel som i andre nytestamentlige skrifter, omtales alltid Guds rike i forbindelse med hellige engler eller folk som er frelst. Frelsens program vil altså bli tatt fra dem som forkaster Kristus som klippen, eller hjørnesteinen.

Men hvor er så dette folket som ikke bærer dets frukt? Noen av dem er de skriftlærde og fariseerne, som ikke blir frelst så lenge de holder fast på sin vantro. Ettersom den første menigheten for en stor del bestod av jøder, kan ikke dette avsnittet tolkes som at Guds rike ble tatt fra Israel. Det er også klart at ”Guds rike” ikke refererer til ”tusenårsriket”. Tar man alle forhold med i betraktningen, så burde det være forståelig at det Jesus her sier, er at de som forkaster kongen vil få se at Guds rike blir tatt fra dem og gitt til et hvilket som helst annet folk som bærer dets frukter – jøder eller hedninger. Dette er nøyaktig hva som skjedde i menigheten. Både jøder og hedninger som er frelste får del i Guds rike. I ethvert tilfelle er det klart at hedningene som helhet like lite arver Guds rike – som de vantro Israel på Jesu tid.

Enda et avsnitt som amillianistene bruker i sine forsøk på å rettferdiggjøre sin idé om at Israel som folk er forkastet for bestandig og at deres løfter ikke lenger gjelder dem, er Rom 11:1-32. Åpningsverset i dette kapitlet, ved Paulus beskrivelse av sin egen avstamning gir et ettertrykkelig svar: ” langt i fra forkastet!” Dette kapitlet avslører i det hele tatt at Gud ikke har forkastet sitt folk, ettersom han har en plan og mening med dem i tiden som ligger foran oss - at de igjen skal innpodes, og bli lemmer på Kristi legeme ved troen på Kristus – og en framtid for dem når denne nådens tid er slutt ved deres befrielse, når Messias kommer til Oljeberget.

Bibelen forteller oss at Israel som nasjon og folk har en stor framtid. Jødenes tilbakevendelse til Israel har på nytt aktualisert studier av hvilke bibelske løfter Israel kan regne med i framtiden. Mange er det som har konkludert med at Guds ord lover Israel dette landet for alltid. Nå som de allerede har en del av det lovede landet, er spørsmålet om hvorvidt