fredag 6. desember 2019

Nr. 132: Myter angående Israel!

Nr. 132:
Myter angående Israel!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.
Israel er fremtidens folk fremfor noen andre.

Noe som vil blomstre under 1000 årsrike er ørken, der det i dag er ørken, vil det bli en vannrike hager og mark til å dyrke.

Amos 9. 11 På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager, 12 så at de får ta i eie det som er igjen av Edom, og alle de hedningefolk som kalles med mitt navn, sier Herren, han som gjør dette. 13 Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløier, skal nå den som høster, og den som trår vindruer, skal nå den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. 14 Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge op igjen de ødelagte byer og bo der og plante vingårder og drikke deres vin og dyrke op haver og ete deres frukt. 15 Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mere rykkes op av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.




Det finnes to typer myter i dag om det jødiske folk og deres stat Israel. Det er først de grusomme teologiske mytene som har blitt framsatt av kristne teologer, dernest de politiske mytene som har blitt konstruert av det moderne Israels politiske fiender.

De teologiske mytene er basert på det vi i vanlig tale kaller erstatningsteologi, og består av slike påstander som:
1.        Gud har forkastet det jødiske folk fordi de avviste og drepte Jesus Kristus.
2.        Gud har erstattet Israel med” Kirken”.
3.        Gud har overført alle de lovede velsignelser av Israel til” Kirken”.
4.        Gud har ikke lenger noen spesiell plan for det jødiske folk.
Alle disse fire påstandene er åpenbart falske, og mytiske. Vi må først og fremst ha det klart for oss at dette ikke skyldes uhell, men er fast forankret i Satans grunnleggende sterke hat til det jødiske folk. Han hater dem av flere grunner:
1.        De er Guds utvalgte jordiske folk.
2.        Det var gjennom dem at Gud gav verden Bibelen.
3.        Det var gjennom dem at Gud gav verden Messias.
Satan hater videre jødene på grunn av løftene Gud har gitt dem:
1.        En stor gjenlevende del av jødene skal bli frelst i endetiden ved Jesu annet komme til Oljeberget, når de omvender seg og aksepterer Ham som deres Messias. (Sak 12:10)
2.        Jødene vil da bli samlet i sitt hjemland (5 Mos 30:1-5 og Matt 24:31).
3.        Nasjonen Israel vil da bli gitt hele det landområdet som ble lovet dem i Abrahamspakten. (1 Mos 15:18-21)
4.        Den jødiske nasjon vil være den viktigste i verden under Jesu tusenårige regjering. (Jes 2:1-4)
5.        Guds velsignelser gjennom tusenårsriket vil strømme ut til verdens nasjoner gjennom det jødiske folk. (Jes 62:1-7)
6.        Verden vil respektere det jødiske folk så mye at når en jøde går forbi, vil ti hedninger si:” La oss gå med deg, for vi vet at Gud er med deg.” (Sak 8:23).
Satan ønsker ikke å se ett eneste av disse løftene oppfylt, og han er derfor fast bestemt på å ødelegge og utslette det jødiske folk. Det var akkurat dette Holocaust handlet om. Det bodde rundt ni millioner jøder i de 35 landene som under 2. verdenskrig ble okkupert av nazistene eller var alliert med Tyskland. Av dem overlevde tre millioner til mai 1945. Og det er den samme grunnen for at han vil søke å ødelegge dem under den framtidige trengselstiden. Under den framtidige Jakobs/Israels trengselstid (den store trengsel), vil han klare å drepe to tredjedeler av dem (Sak 1:8). Men Satan er dømt til å mislykkes, fordi det er Guds vilje å bringe en rest av sitt utvalgte jordiske folk til omvendelse og frelse. Gud kommer til å oppfylle hvert eneste løfte han har gitt sitt utvalgte jødiske folk. Apostelen Paulus bekrefter dette løftet i Rom 3:1-4, slik det står skrevet:” Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye, på alle måter! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. Men hva så om noen av dem har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner. Slik står det skrevet: For at du skal få rett når du taler, og vinne når du fører sak.” I to tusen år har Kirken besvart spørsmålet i vers 3 ovenfor med en rungende, løgnaktig og direkte ubibelsk "Ja!" Apostelen Paulus svarer på det med et utvetydig "Nei!" I sin kommentar til dette emnet skrev Paulus i Rom 9:3-5” Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn. De er jo israelitter, dem tilhører barnekåret, Guds herlighet og paktene, deres er loven, tempeltjenesten og løftene, dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.”
Disse ordene ble skrevet etter menighetens etablering, og som vi kan se, bekrefter Paulus at Gud fortsatt har et forhold til Israel og at han ikke har gått bort fra sine løfter til dem. I Romerne kapittel 9 til 11 gjør Paulus det klart at Gud ikke har forkastet det jødiske folk, og Kirken har heller ikke erstattet Israel. Jesus sa selv at han ikke ville vende tilbake til denne jorden for å herske før den dagen da det jødiske folk er villig til å si: "Salig er han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23:37-39) Men til tross for disse løftene til Gud, fortsetter Satan i sitt onde hat mot det jødiske folk fordi han har bedratt seg selv til å tro at han kan overvinne Gud - og det er intet bedrag som er verre enn selvbedrag. Og dermed dirigerer Satan alle verdens nasjoner til å komme over den lille nasjonen Israel gjennom myter om det jødiske folk og deres nasjon.

Paradoksalt nok er Satan i ferd med å oppfylle Bibelen profetier, for profeten Sakarias uttalte for 2.500 år siden at hele verden skulle komme til å vende seg mot Israel. (Sak 12:2-3) Vi ser jo alle nå at de forente nasjoner - FN, er blitt Satans talerør mot Israel. Løgnene derfra er synlige for alle som ikke har den samme agenda som FN. Her kan nevnes eksempelvis FNs resolusjon om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem. Vi ser at verden ved å tie stille om en slik himmelropende løgn, bifaller løgnen og setter seg under Guds kommende dom.



De store politiske myter

Disse politiske mytene har blitt framsatt av verdens politiske ledere i et forsøk på å snu nasjonene i verden mot det jødiske folk, med sikte på til slutt å ødelegge staten Israel. Mediene verden rundt er inspirert av disse myter om Israel, og de har vist seg å være svært effektive for å skape verdensomspennende hat mot det jødiske folk og deres land.

Myte nummer 1

Den største politiske myten er at det jødiske folk ikke har krav på det landområdet Israel i dag kontrollerer. Som svar på denne myten mener jeg at man kan begynne med å påpeke at ordet” Palestina” ikke er et bibelsk ord. Du finner det ikke noen steder i Bibelen, muligens med unntak av en” etikett” på et kart i noen tillegg bakerst i Bibelen, og den etiketten er helt feil. Det som ble kalt Palestina, var Israels land i over 1.500 år - perioden for de bibelske dommerne og kongene. Landet ble ikke kjent som Palestina før Romerne ødela Jerusalem i 70 e. Kr. og begynte å spre det jødiske folk over hele verden. Ordet Palestina er avledet av det romerske ordet for filisterne. Så for å ydmyke det jødiske folk, omdøpte de romerske okkupantene landet. Filisterne var jødenes hovedfiender, etter at de hadde inntatt Kanaans land, etter exodus fra Egypt. Dersom spørsmålet er om jødene har et historisk rettslig krav på dette landet, så er svaret et absolutt ja!

Den bibelske rett til landet Israel

Gud for det jødiske folk er den som skapte universet, og i Salme 24:1 står det at Gud, er eier alt av dette. Han har derfor rett til å gi en hvilken som helst del av denne jord til den Han ønsker å gi det til.
Og det gledet Gud å gi en stor del av Midtøsten til det jødiske folk. Denne gaven skjedde for 4.000 år siden da Gud viste seg for Abraham og ga ham og hans etterkommere et landområde som strekker seg fra Middelhavet til elven Eufrat (1 Mos 15:18-21). Dette er et landområde som aldri har blitt fullt ut realisert som løftelandet Israel, men som først vil være det under Jesu kommende tusenårige regjering. En liten del av dette er det som den gang ble kalt Palestina. På den tiden da Abraham ble lovet landet, ble det sentrale området kalt "Kanaans land". Det første løftet om dette landet til Abraham og hans etterkommere ble spesifisert generelt i Abrahamspakten i 1 Mos 12:1-2. Herren sa til Abram: "Gå ut fra ditt land ... til landet som jeg skal vise deg - Og jeg vil gjøre deg til en stor nasjon, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort - Til dine etterkommere vil jeg gi dette landet.” Dette løftet ble bekreftet til Abraham seks ganger og ble stavet ut i detalj i 1 Mos 15:18-21. I 1 Mos 17: 7 erklærte Gud at landets løfte var "en evig pakt". Løftet ble bekreftet til Isak og Jakob, og det ble bekreftet ved kong David i Salme 105:1 og 8-11 da han skrev:” Å takke Herren - For Han har husket sin pakt for alltid - Den pakt som han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak - Da bekreftet han det til Jakob ... og til Israel som en evig pakt.” 

Det faktum at jødene ble spredt ut fra dette landet i 1878 år - fra 70 til 1948 - betyr ikke på noen måte at Gud har ugyldiggjort sine løfter. Gud hadde en annen pakt med det jødiske folk om deres land. Den første pakt var en landstittelkonvensjon gitt gjennom Abraham, og den var ubetinget. Den andre var en forbruksoverenskomst gitt gjennom Moses, og den var betinget. I loven om bruken av dette landet, fortalte Gud det jødiske folk at deres bruksrett til landet ville være avhengig av deres lydighet mot sitt ord: Trofasthet ville gi velsignelser, mens utroskap ville medføre forbannelser. Og Gud gjorde det klart at hvis de ble ulydige og vedvarende i ulydigheten, så ville de få den ultimate dommen som ville medføre eksil fra landet. Men landet vil fortsatt tilhøre dem.

Dette kan illustreres på følgende måte: Anta at du gir din tenårings sønn en bil og vognkortet på bilen står i hans navn. Men du gjør det klart at så lenge han bor hjemme, under din myndighet, så vil det være regler for bruk av bilen. Hvis reglene er ødelagte, avhengig av overtredelsens alvor, blir bilen låst opp i garasjen i en periode. Bilen vil fortsatt tilhøre tenåringen, men gleden av å bruke bilen vil gå tapt. Det avgjørende punkt her er at selv om det jødiske folk ble spredt fra deres land i disiplin, så mistet de ikke eiendomsretten til landet.

Politisk rett til landet

Verden for øvrig bryr seg selvfølgelig ikke om hva Gud og Bibelen sier om eiendomsrettet til landet, og hevder at det er en myte at jøden har eiendomsrett til landet Israel. Så la oss derfor se på deres rett til landet fra et politisk og juridisk synspunkt. Det faktum at de har en juridisk rett til landet, kan lett forsvares. I november 1947 godkjente FN gjennom sin delingsplan for det britiske mandatområdet en folkerettslig lovlig opprettelse av den nasjonale staten Israel. Før delingsplanen hadde landet vært et nasjonalt mandat, etablert etter første verdenskrig. Storbritannia hadde blitt betrodd dette mandatet, hvis formål var å forberede de som bodde i dette området på å bli selvstyrt.

I 1947, da britene kunngjorde at de var klare til å fratre mandatet, godkjente/anbefalte FN en deling av landet mellom jødene og araberne. Jerusalem skulle imidlertid være en internasjonal by. Jødene aksepterte motvillig forslaget og fortsatte arbeidet med å etablere staten Israel. Araberne nektet å akseptere FN-handlingen og gikk til krig mot den nyetablerte staten Israel. Ingen kan derfor hevde at jødene ikke har rett til landet. Det tilhører dem både bibelsk og folkerettslig.

Myte nummer 2

En annen myte som må imøtegås, er den som blir framsatt av palestinerne og tankeløst gjentatt av verdenspressen. Det er påstanden om at palestinerne med urett og av tvang ble fratatt sitt land av det jødiske folk. Første må det bemerkes at det aldri var noe slikt som en palestinsk stat før delingen av det britiske mandatområdet. Palestina var bare et geografisk navn som ble gitt til en del av Midtøsten som alltid har vært under kontroll av en okkuperende makt

Mellom 1517 og 1917 - en periode på 400 år - var det en del av det ottomanske/osmanske riket, som hadde hovedstaden Istanbul. Det eksisterte aldri en suveren palestinsk stat. Det var aldri en palestinsk urbefolkning med sitt eget språk og kultur. Ved begynnelsen av det 20. århundre var Palestina et øde, ufruktbart land som var tynt befolket. Mesteparten av det var eid av fraværende utleiere. Folkene som bodde der ville ha identifisert seg som syrere. Faktisk begynte araberne som bodde der, ikke engang å kalle seg palestiner før på midten av 1960-tallet. Men det store vendepunktet kom da jødene begynte å returnere til sitt hjemland i 1890 og tidlig på 1900-tallet. De kjøpte land fra araberne til ublu priser - firedobbelt av hva lokale arabere måtte betale. Igjen - jødene stjal ikke landet, og de jaget heller ikke bort araberne. De kjøpte land som allerede med rette tilhørte dem.

Og det var et øde land. Alle trærne sør for Galilea hadde blitt kuttet ned, og dalen hadde blitt forvandlet til et malaria infisert sumpland. Det var et land ingen ønsket å bosette seg i, bortsett fra det jødiske folket. Bibelen hadde profetert at landet ville bli øde da jødene ble utvist, og den profeterte også at da de kom tilbake, ville det igjen bli et land med melk og honning. Her er profetien i 5 Mos 29:22-23 om dette øde landet:
”Når kommende slekter, barna som vokser opp etter dere, og fremmede som kommer fra fjerne land, får se de plagene som har rammet dette landet, og de sykdommene som Herren har sendt over det, – med svovel og salt er hele landet avsvidd, så en ikke kan så og få det til å gro, og ikke et strå kan vokse der, en ødeleggelse som da Herren i sin vrede og harme gjorde ende på Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim.”
Og her er profetien om gjenvinningen av landet i Esek 36:34-35, når jødene nå returnerer til Israel:
 ”Jord som har ligget brakk, skal dyrkes og ikke se ut som en øde ørken for alle som drar forbi. Da skal de si: Den jorden der som lå øde, er blitt som Edens hage. Og byene som var herjet, ødelagt og revet ned, ligger der nå som faste borger.”
Og det var akkurat det som skjedde, også den nyeste myten, fantasiene til palestinerne der det påstås at landet var så fantastisk som det er nå da jødene «stjal det» fra dem!

Myte nummer 3

Den tredje myten er en tragisk sak, fordi den har resultert i et forferdelig misbruk utført av det palestinske folkets egne ledere. Det er myten at Israel har holdt de palestinske flyktningene fra uavhengighetskrigen i 1948-49 i elendige flyktningleirer i over 70 år ved å nekte å la dem komme tilbake. Det er sant at det var en massiv utvandring av arabere fra Palestina under Israels uavhengighetskrig i 1948 og 49 - men de ble ikke tvunget ut av Israel. De flyktet etter anmodning fra de fem arabiske hærene som invaderte Israel etter uavhengighetserklæringen. De ble anmodet av de arabiske lederne til å flykte til sikkerhet mens de angripende nasjonene "gjorde Middelhavet rødt med jødens blod." Omtrent 650.000 mennesker flyktet fra landet. Etter at krigen ble avsluttet, nektet de arabiske nasjonene å absorbere disse menneskene. I stedet bygget de flyktningleirer langs grensene til Israel og begynte å bruke dem i politisk propaganda mot Israel.
I dag er det mindre enn 30.000 av disse menneskene som fortsatt lever. Palestinerne hevder derimot at det er fem millioner flyktninger fordi de også teller med sine barn og barnebarn og barns barnebarn.
Dette står i sterk kontrast til hva som skjedde med jøder i arabiske land etter Israels uavhengighetskrig. Alle jødene i de arabiske landene som ble utvist, og mistet eller fikk sine eiendeler konfiskert - totalt mer enn 800.000. Disse ble enten absorbert av den lille jødiske staten (ca 550.000), eller ble absorbert av vestlige nasjoner, først og fremst USA. I august 2018 annonserte president Trump at USA ikke lenger ville anerkjenne som flyktninger de palestinerne som flyktet fra Israel i 1948-49. Han annonserte også at FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, som eksisterer utelukkende for å fø og opprettholde flyktningstatusen til disse menneskene, ikke lenger vil motta den årlige $ 300 millioners støtten fra USA. Forhåpentligvis vil dette tvinge de arabiske nasjonene til å absorbere disse menneskene og slutte å bruke dem som politiske gisler.



Myte nummer 4

Den fjerde store myten er påstanden om at palestinerne er de sanne urfolkene i landet - som de amerikanske indianerne i USA - og at jødene er kolonialistiske inntrengere fra Europa. Dette er en av de grunnleggende påstandene til BDS-bevegelsen – (Boycott, Divestment and Sanctions) - som så mange internasjonale selskaper og kirkelige trossamfunn har adoptert og er tilhengere av.

I lang tid hevdet palestinerne at de var etterkommere av filistene. Men da de ble gjort oppmerksomme på at filistene stammet fra de greske øyene i Egeerhavet, og at de kom til Israel ca 1.300 f.Kr. da grekerne utviste dem – da ble "urfolkets" argumentet forandret. Palestinere begynte da å hevde at de er etterkommere av kanaanittene! Mahmoud Abbas, den nåværende palestinske lederen, har tungt understreket denne hårreisende påstanden de siste årene. Han presenterer også noen andre absurde påstander, som for eksempel:

1.        Jesus var en palestiner.
2.        Folket som Moses ledet ut av Egypt var muslimer
3.        Det eksisterte aldri et jødisk tempel i Jerusalem

I tillegg er han også en Holocaust fornekter. I sin sine tidligere studier i Moskva presenterte han en doktoravhandling der han hevdet at Holocaust er fiksjon, skapt for å danne sympati for jødene. Så denne mannen lever i en løgnenes verden.
Ideen om at jødene i Israel i dag er koloniale okkupanter, er helt absurd. Det har vært en uavbrutt jødisk tilstedeværelse i det hellige land i 4.000 år. Selv under jødens diaspora fra 70 e.Kr. fortsatte det å være jødiske mennesker som bodde i Jerusalem og i Galilea. Og jødene som er kommet hjem til deres hjemland, har ikke nettopp kommet hjem fra Europa. De er kommet fra over 100 land spredt over hele verden. Dette fenomenet kan slett ikke betraktes som en europeisk "kolonial kraft". Heller ikke kan palestinerne betraktes som etterkommere av kanaánittene. Det er ganske enkelt ingen genealogiske eller genetiske bevis som forbinder araberne med de utdødde kanaánittene. I virkeligheten er palestinerne i Midtøsten arabere som migrert til området fra steder som Saudi-Arabia, Jemen og Egypt. Yassir Arafat var eksempelvis født og oppvokst i Egypt. Og legg merke til dette avslørende sitatet av hans:

"Det palestinske folket har ingen identitet. Jeg, Yassir Arafat, mann av skjebnen, vil gi dem den identiteten gjennom konflikt med Israel. "

I 2012 uttalte Hamas innenriks- og sikkerhetsminister, Fathi Hammad, at "halvparten av palestinerne er egyptere og den andre halvdelen er saudier."

Myte nummer 5

En femte myte er påstanden om at Jerusalem er det palestinske folks historiske hovedstad og er det tredje helligste stedet for islam.

Dette er hva president Trump ville kalle "falske nyheter." Sannheten er at Jerusalem aldri har vært hovedstaden i noen nasjon unntatt Israel. Da David erobret byen for 3.000 år siden, var det en liten landlig jebusittlandsby. Byen ble gjort til Israels hovedstad og tjente som dette i mer enn tusen år.
Det har aldri noensinne vært hovedstaden til noen annen nasjon. Den romerske hovedstaden i det hellige land var Caesarea Maritime. Korsfarernes hovedstad var havnebyen Akko. Hovedstaden i Palestina under 400 år med ottomanske/osmannisk styre var Istanbul.

Den mytiske påstanden om at Jerusalem er det tredje mest hellige sted for islam, etter Medina og Mekka, er et politisk skapt knep for å gjøre et uberettiget krav på byen.

1.        Jødene ber mot Jerusalem, mens muslimene ber mot Mekka
2.        Jerusalem er nevnt mer enn 700 ganger i de hebraiske skrifter, enten som Jerusalem, Sion eller Ariel. Denne byen er aldri nevnt i Koranen

Den muslimske påstanden om Jerusalem er basert på legenden om at Muhammad reiste på sin flygende hest til Al Aqsa-moskeen i Jerusalem, hvor han ble tatt opp i himmelen for et besøk. De baserer den påstanden på et vers i Koranen som sier at Muhammed reiste på sin hest til "den lengste moskeen." Dette var en moske som ligger i Saudi-Arabia som gikk under det navnet. Passasjen i Koranen kunne ikke referere til Al Aqsa-moskeen på tempelberget i Jerusalem, som muslimer nå hevder, fordi den ikke engang eksisterte i løpet av Mohammeds livstid! Mohammed døde i 632 e.Kr. Al Aqsa-moskeen ble fullført i 706 e.Kr., 73 år etter Mohammeds død.

Myte nummer 6

En sjette myte er påstanden om at Israel i mer enn 70 år har forhindret det palestinske folks rett til å skape en stat for seg selv. Men vi har det absolutt ubestridelige faktum at palestinerne allerede har en stat, og den heter Jordan, og består av ca 75% av det opprinnelige britiske mandatområdet. I 1921 utstedte Winston Churchill, en erklæring hvor han tildelte to tredjedeler av det britiske mandatområdet til araberne, og staten Transjordan (i dag Jordan) ble opprettet. Han gjorde dette i favør av araberne på grunn av de store oljeforekomster som ble oppdaget i de arabiske landene. Dette medførte at jødene bare fikk tildelt et mindre landområde plassert langs Middelhavskysten. De følte seg sveket, men de svelget hardt og begynte å se frem til dagen da de kunne opprette sin egen stat - Israel. Men i november 1947, stemte FN for å dele de gjenværende 25% av det opprinnelige britiske mandatområdet i to stater - en for jødene og en for araberne, og dermed skape en palestinsk stat nummer to. Igjen følte jødene seg sveket, men de aksepterte FNs resolusjon og etablert sin stat i mai 1948, da britene avsluttet sitt mandat over de omstridte landområdene.

Her er vi kommet til et helt avgjørende punkt i denne konflikten, og det er noe som aldri blir fortalt av media og slett ikke nevnt av palestinerne: Den dagen jødene møttes i Tel Aviv og erklærte opprettelsen av sin stat - da kunne araberne ha samlet seg i Ramallah og erklært eksistensen av sin palestinske stat nummer to. Men i stedet oppmuntret de alle de fem arabiske statene som angrep Israel fordi de ønsket hele landet, og de ønsket ikke en jødisk stat av en hvilken som helst størrelse i deres midte. Så, på selve dagen da Israel feiret sitt 70 års jubileum i 2018, kunne araberne ha feiret 70-årsdagen for deres stat. De har absolutt ingen andre å klandre enn seg selv.

Camp David 2000

Men 1948 var ikke palestina-araberenes eneste mulighet til å etablere en stat. De har hatt flere muligheter, der en av dem var i år 2000 på Camp David-konferansen som president Clinton arrangerte. På den konferansen overtalte president Clinton Ehud Barak, Israels mest liberale statsminister i sin historie, til å godta 95% av de palestinske kravene. Da disse utrolige innrømmelsene var i boks, var Yassir Arafats svar å reise seg opp fra forhandlingsbordet, gå ut av rommet, fly hjem og starte den første intifada, et voldelig palestinsk opprør. Hvorfor? Fordi han visste at om han ble enig om et kompromiss med Israel, ville han risikere å bli drept av sine egne. Og dessuten var de palestinske kravene ikke noe annet enn et skalkeskjul for det de virkelig ville ha, nemlig hele Israel.

Det beste sammendraget som kanskje noensinne er blitt uttalt om den lange, sørgelige historien om palestinsk ledelse er den som ble formulert av Abba Eban, Israels ambassadør til FN fra 1949 til 1959. Han sa: "Palestinerne har aldri gått glipp av en mulighet til å gå glipp av en mulighet.”

Selv noen arabiske ledere kan bli lei av palestinerne. For eksempel sa den saudiske kronprinsen, Mohammad Bin Saliman følgende: ”De siste 40 årene har den palestinske ledelsen gått glipp av muligheter igjen og igjen, og har avvist alle tilbudene den ble gitt. Det er på tide at palestinerne godtar tilbudene og blir enige om å komme til forhandlingsbordet - eller de burde slutte å klage.”

Myte nummer 7

En syvende og siste myte, og den viktigste av dem alle, som palestinerne og deres allierte bruker i dag for å samle verdens offentlige opinion mot Israel. Det er denne som brukes på våre høyskoler og universiteter for å fange unge mennesker i sin motstand mot staten Israel. Myten om at Israel er en apartheidstat.

For de som kanskje ikke er så kjent med begrepet Apartheid, så var dette et begrep som ble brukt for å beskrive politikken som styrte i Sør-Afrika i mange år, og  som krevde en streng adskillelse av hvite og fargede i dette landet. Denne apartheid påstanden mot Israel er et klassisk eksempel på den enkle sannheten som ble brukt av Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels, da han sa: "Hvis du forteller en løgn ofte nok, vil folk tro den." Sannheten er at det er absolutt ingen Apartheid overhodet i Israel. Faktisk er sannheten at den eneste Apartheid som finnes i Midtøsten finnes i de arabiske landene Israel er omgitt av! Israel har mer enn 1,7 millioner arabere som bor innenfor sine grenser. De er ikke adskilt fra israelere på noen måte. De har fullstendige statsborgerskaps rettigheter, inkludert retten til å jobbe med arbeidsledighet, medisinske og velferdsmessige fordeler. De har også stemmerett - selv retten til å tjene i det israelske parlamentet og rettssystemet inkludert høyesterett. Det er ingen segregering i Israel i teatre, busser, hoteller eller andre steder. Den eneste måten arabiske borgere i Israel blir behandlet annerledes på, er at de ikke trenger å ta plikttjeneste i militæret, mens alle jøder må gjøre det - både menn og kvinner.
Jeg håper alle vil kunne få et klart bilde av hvilket meningsløst nonsens det er å anklage Israel for apartheid. Likevel fortsetter verdens politiske ledere å fremme denne påstanden. Den eneste Apartheid som finnes i Midtøsten er i de arabiske landene som ikke engang vil tolerere en jøde som bor innenfor deres egne grenser. Likevel er det disse hyklerne som roper høyest om Israel som en apartheid stat!


Til tross for opplagte fakta, har mange samfunnsledere slukt denne apartheid myten. Dette kan ofte observeres på venstresiden i Norsk politikk, og synliggjøres ved bannere blant AUF på Utøya og i undervisningsmateriell fra eksempelvis Flyktningehjelpen - LOs egen organisasjon. Og det er fordi de enten er villedet, eller at de er motivert av antisemittisme - derfor vil de tro på en løgn.

Konklusjon

Den største løgn og politiske myte om Israel som kommer til uttrykk er påstanden om at Israel er det største hindret for fred i Midtøsten. Denne absurditeten kan med letthet raskt avvises med en uttalelse fra israels statsminister Benjamin Netanyahu, og med en observasjon som ikke kan fornektes: "Hvis araberne ville avvæpne, ville det være fred i Midtøsten. Hvis Israel skulle avvæpne, ville Israel slutte å eksistere. "

Det er selvfølgelig andre myter som kan diskuteres, og Satan motiverer skapelsen av nye hele tiden. Men Satan kommer til å tape denne kampen i sin tid. Gud er på sin trone. Han har full kontroll. Han har visdom og makt til å orkestrere alt ondskapen til Satan til sin viljes triumf i historien. "Israels vokter verken slumrer eller sover." (Salme 121: 4) Ifølge Salme 2 sitter Han, Gud, på sin trone i himmelen og ler av sine fiender. Han ler ikke fordi han ikke bryr seg. Nei, han ler fordi han har alt under kontroll. Og han ler også fordi dagen nærmer seg da han vil slippe løs sitt raseri og helle ut sin vrede over en Guds fornektende menneskehet, for deretter å sende sin Sønn tilbake til å herske over hele jorden fra Sions berg i Jerusalem. Og på den strålende dagen da Jesus kommer tilbake til Oljebjerget i Jerusalem, vil den jødiske rest omvende seg og rope: "Baruch Haba B'Shem Adonai!" (Salig er den som kommer i Herrens navn!).

I mellomtiden skal vi fortsette å rope hver dag i hjertet vårt, "Maranatha! Maranatha! Maranatha! Kom raskt, Herre Jesus! "

torsdag 5. desember 2019

Nr. 131: Israel – fremtidens folk!


Nr. 131:
Israel – fremtidens folk!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.

Artikkelforfatter tar oss her ut på dypet og forklarer og underviser inngående om Israel.
Her er det snø i Galilee. Israel er et meget spesielt land der en i Nord kan ha full vinter, og i sør tropesommer – samtidig.
Selv om landet pr. dag er kun på størrelse med Hedmark fylke.
Men under 1000 årsrike vil Israel blir mangedoblet!


Kunnskap og forståelse om Israel er i dag ofte en stor mangelvare, ikke bare i samfunnet generelt, men også blant svært mange som kaller seg kristne. Israel er i konstant krigstilstand med flere av sine arabisk-muslimske naboer, spesielt ved Iran sin tilstedeværelse med våpen og egne folk gjennom ulike terrororganisasjoner. Dette foregår en stedfortrederkrig, som virker å være en uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske-muslimske verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det interessant å legge merke til de norske holdninger til den nye staten. Spesielt interessant er det å se på seg hva det norske kristenfolket mente den gangen. Forbløffende nok viste det norske kristenfolk liten, eller ingen entusiasme for den nye jødiske staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Slik var det også da Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet - da snudde også kristenfolket. Bibelens ord ble merkelig nok aldri bestemmende for det norske kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende og Bibel troende kristne.

Situasjonen er i dag internasjonalt kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193 ”forente nasjoner” – er ikke så forent, eller samlet slik navnet skulle tilsi, men er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til deres hovedstad Jerusalem, ble kunngjort som en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden” mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som all verdens media syntes tydeligvis at dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke, mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem var egentlig vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria, den såkalte Vestbredden (av Jordan-elven). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike ønsker skal forenes.

Teologien her er viktig fordi jødenes samling i deres fedrenes land er tett knyttet opp til Bibelens løfter og profetier. Man kan ikke legge skjul på at det blant norske kristne og fagteologer er stor uenighet når det gjelder Israel. De som er litt eldre husker kanskje svovelpredikanten Ole Hallesby, som i harde ordelag irettesatte de som påsto at Israel skulle gjenoppstå, slik man hadde forstått Bibelen. Hallesby måtte etter hvert svelge sine ord, og han innrømmet da også at han tok grundig feil. Debatten omkring nasjonen Israel har avslørt en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk sprengkraft. Det er mitt syn, og min åndelige overbevisning at det er en nøye sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til Israel.

For oss kristne kan det synes som om profetiene om Israels framtid ikke alltid er så viktige, men sett fra et profetisk perspektiv er Israel som nasjon og folk helt sentralt i Guds plan. Virkeligheten er at profetiene om Israel, og forståelsen av disse, er helt grunnleggende for forståelsen av helheten i profetiene. En av hovedgrunnene til den forvirring som kjennetegner mye av tolkningen av det profetiske ord, er at man ikke oppfatter profetier om Israel som bokstavelige. Det er dessverre slik at mange i dag åndeliggjør, eller overfører disse profetiene til å gjelde den nytestamentlige menighet. Dette er en form for erstatningsteologi som er inspirert av ubibelsk fortolkning, og som igjen gjør at man må omskrive enkelte bibelvers med ”åndelig forkledning” for at Bibelen ikke skal komme i konflikt med seg selv. Dette er rett og slett overgrep mot Bibelens ord. Her synes det mer å være Bibelen skal tolkes ut fra et gitt tolkningsregime, enn at man må korrigere sitt eget syn etter hva som vitterlig står skrevet. Forsøk på å overføre løfter som gjelder Israel til menigheten har vært en stor hindring i det å forstå Guds hensikter slik de er nedskrevet i Bibelen. Guds hovedprogram, slik det er beskrevet i profetiene, kan ikke forstås uten at profetier om Israel blir adskilt fra profetier som gjelder hedninger.

Profetien til Adam og Eva om at de ville dø dersom de var ulydige, gikk bokstavelig i oppfyllelse. Løftet om frelse, først åpenbart for Adam og Eva, ble også oppfylt da den nådde sitt klimaks ved Kristi død og oppstandelse. Forutsigelsen om syndefloden og pakten med Noah gikk også på en dramatisk måte i oppfyllelse. Pakten med Abraham, slik den opprinnelig ble gitt til ham, er allerede oppfylt ved at Abraham ble en vellykket mann med mange etterkommere. I alle disse profetier og deres oppfyllelse er prinsippet om bokstavelig oppfyllelse av profetiene blitt stadfestet gang etter gang. Vi ser av alle oppfylte profetier at de var ment bokstavelig og ikke i en eller annen åndelig overført betydning. Finnes det da noen grunn til at de profetier som ennå ikke er oppfylte, skal oppfylles på en åndelig måte? Hvor og når skjedde i så fall dette skiftet fra bokstavelig til åndelig oppfyllelse av profetisk tale?
Selv om det er en alminnelig forståelse at mange av løftene som ble gitt Abraham fikk en bokstavelig oppfyllelse, så stilles det i dag likevel spørsmål om det vil være en framtid for Israel som nasjon. Mange ser ikke på den gjenopprettede staten Israel som en oppfyllelse av tidligere profetier. Uenigheten om forståelsen av disse ting finnes hovedsakelig mellom representanter for den amillianistiske og den premillianistiske fortolkning. Den amillianistiske fortolkning tror ikke på et tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget. De som står for dette synspunkt har en lei tendens til å fornekte enhver framtidig bokstavelig oppfyllelse av profetordet, selv om man i blant erkjenner muligheten for en åndelig vekkelse i Israel av i dag. I motsetning til dette har premillianistene en forståelse av Kristi annet komme til Oljeberget som startskuddet for opprettelsen av et rike med vidunderlig frihet og velsignelser med Israel og det jødiske folk i sentrum. Kristus skal da sitte på Davids trone, Israel skal ha tatt i eie hele løfteslandet og folket skal være gjenstand for Guds spesielle guddommelige nåde og utrustning. Nettopp på dette grunnlag er spørsmålet om Israel framdeles har en framtid som nasjon, blitt et viktig tema når det gjelder forståelsen av det profetiske ord.
Vi leser om, og kjenner til den oppfylte profetien om at det i Abrahams ættelinje kom en Jesus Kristus, som skal bringe velsignelser til hele verden. Ytterligere oppfyllelser finner vi hos profetene i Det gamle testamentet, der de talte om velsignelsen som Gud hadde gitt sitt utvalgte jordiske folk, jødene. Inspirasjonen av det skrevne Guds ord er en annen del av oppfyllelsen av den lovede velsignelsen. Alle disse faktorene taler om at profetiene i detalj har fått en bokstavelig oppfyllelse. Nettopp derfor vil det falle naturlig å ta en bokstavelig oppfyllelse i betraktning i forståelsen av Guds framtidige løfter.

Selv om ekstremister av det ene eller annet slag i dag søker å bortforklare enhver bokstavelig oppfyllelse av Israels eksistens i vår tid, er det et faktum at en hel verden har anerkjent Israel som politisk stat og et eget land i dagens Midt-Østen. Israels folk er svært bevisst på sin herkomst, sin historie, sin religion, sitt språk og sin kultur. Alt dette til sammen utgjør nasjonen Israel, slik vi ser den i dag. Helt opp til i dag er en bokstavelig oppfyllelse av løftene til Abraham klart bekreftet av historiske fakta.

Spørsmålet om Israels framtid er av svært viktig betydning, ettersom det bestemmer forståelsen av mange avsnitt i Bibelen. Noen synes at teologiske argumenter kan virke noe tekniske, men spørsmålet er ganske enkelt om profetiene om Israel skal forstås i deres enkle og naturlige bokstavelige betydning, som en åpenbaring om Israels framtid. Diskusjonen går mellom det amillianistiske syn, som hevder at det ikke blir noe bokstavelig tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget, og det premillianistiske syn, som hevder at Israel vil bli sentralt i et framtidig tusenårsrike etter Kristi gjenkomst.

Selv en ganske overfladisk oversikt vil sannsynliggjøre at ettersom løftene til Israel har gått bokstavelig i oppfyllelse fram til nå, så kan man forvente en lignende oppfyllelse i framtiden. Men det amillianistiske syn på Bibelen, som fornekter et framtidig tusenårsrike etter Jesu annet komme, fortolker profetien på en måte som fornekter enhver bokstavelig oppfyllelse av en framtid for Israel som nasjon. Amillianistiske innvendinger vil på denne måten gi seg utslag i hvordan man skal forstå Bibelen.  Hovedargumentet deres er at pakten med Abraham var/er betinget, at betingelsene ikke er oppfylt og at pakten derfor heller ikke blir oppfylt i framtiden.

Det er sant at Abraham var lydig mot Gud da han forlot sitt hjemland og dro til det landet Gud ville vise ham. Det er også sant at Abraham var lydig ved en hel rekke anledninger på sin vandring med Gud. På den annen side er det også sant at han var utenfor Guds vilje da han dro ned til Egypt, da han foreslo at Elieser skulle arve ham, og da han ville at Ismael skulle bli arving. Selv om han delvis syntes å tvile på, og gikk imot Guds løfter, så snudde denne tvilen seg senere til en fullstendig tro. Men løftene som ble gitt Abraham, kunne ifølge deres natur ikke være betinget, ettersom Gud lovet ham en evig oppfyllelse, slik dette kommer til uttrykk i mange løfter og gjentagelser av Abrahams-pakten.

Det er sant at en delvis oppfyllelse av Abrahams-pakten i enhver generasjon, og Guds velsignelse over denne generasjonen, stod i forhold til deres lydighet. Israels historie viser at de ofte var ulydige. Da Israel vendte tilbake til sitt land fra Egypt, falt de fra Gud – et faktum som medførte fangenskap i både Assyria og Babylon. Da Israel forkastet sin Messias, ble de spredt over hele verden, som en oppfyllelse av Guds advarsel mot ulydighet. Det er imidlertid et faktum at midt under Israels frafall og synd, så ga Gud dem vitterlig nye åpenbaringer om deres framtidige gjenopprettelse. Profeten Jeremia forkynte at Israel skulle komme tilbake til sitt hjemland etter sytti års fangenskap i Babylon (Jer 29:10). Dette gikk bokstavelig i oppfyllelse, til tross for at Israel på den tiden var en frafallen nasjon, og derfor åndelig uforberedt på å fullføre Guds plan. Det er også et faktum at midt under Israels frafall, så fikk jødene løfter om deres endelige velsignelser gjennom profeten Jeremia. (Jer 23:5-8) Gjennom den samme profeten Jeremia, ble den nye pakt med dens løfter om velsignelse over Israel gitt (Jer 31:10-14). Med andre ord er det klart ut fra Bibelen at profetiens endelige oppfyllelse ikke ble omgjort selv om Israel falt fra Gud. Løftene vil gå i oppfyllelse for dem som er åndelig forberedt på å ta imot, det vil si den gudfryktige levningen som er her når Jesus kommer tilbake til Oljeberget. Det faktum at det vil være en gudfryktig levning, som Herren ved sin gjenkomst vil redde og plassere i det kommende tusenårsriket er basert på en spesiell profeti, og Israels ulydighet som nasjon vil ikke hindre Gud fra å oppfylle profetien i framtiden. Til tross for disse opplagte bevis for at det er en framtid for Israel, serverer den amillianistiske gruppen fortolkninger med en rekke innvendinger mot dette.

Amillianistene argumenterer eksempelvis med dommen over Ninive, som ble profetert av Jonas, men som det ikke ble noe av fordi folket omvendte seg. De mener at dette er bevis for at velsignelser følger av lydighet. Men dette tilfellet dreide seg ikke om en pakt. Det er sant at de i 150 år ble spart på grunn av deres omvendelse. De går klart fram av dette eksemplet at velsignelse fulgte lydighet, men dette eksemplet handler ikke om et endelig løfte fra Gud. I forbindelse med Guds handlinger med folkene, var han fri til å rykke opp og forkaste. Han var også fri til å tukte enhver generasjon israelitter, slik det framgår i mange skriftsteder i Det gamle testamentet. Men vi leser at Guds løfte til Israel til stadighet ble gjentatt som en forsikring, til tross for Israels frafall og synd. Da Gud foreslo at han skulle sette Israels barn til side og starte på nytt med Moses, ble det straks referert til det faktum at Gud hadde inngått en pakt med Israel (2 Mos 32:13-14), og Gud iversatte ikke denne dommen over Israel.

I Det gamle testamentet omtales omskjærelsen som en betingelse for velsignelse, men dette hadde med det enkelte individ å gjøre. En uomskåret israelitt ble satt utenfor paktsløftet, men det endret ikke løftet til folket. Amillianistene bruker Esau som en illustrasjon, ettersom han ble utestengt fra noen av løftene om velsignelse. Dette er også en misforståelse, for Guds pakt med Abraham lovte ikke velsignesle til alle hans etterkommere. Esau og Ismael ble uttrykkelig ekskludert, mens linjen fra Abraham til Isak og videre til Jakob og hans 12 sønner skulle derimot velsignes. Noen ganger viser amillianistene til Kristi lydighet som det endelige argument for deres påstander. Det er helt opplagt at det var nødvendig for Kristus å gå til korset for å sørge for den nåde som skulle oppfylle løftene til Israel, men dette løftet holder ikke som bevis på amillianistenes syn. Israels endelige gjenopprettelse bygger ikke på lydighet, men på Guds nåde. Et folk som ikke fortjener Guds velsignelser, vil motta dem, akkurat slik som kristne mennesker heller ikke fortjener Guds velsignelser. Ingen av oss er fullkomne, men likevel blir de kristne overøst med hans velsignelser både i tid og evighet.

Amillianistene har ikke bare innvendinger når det gjelder ”betingede løfter”. Noen av dem peker på den delvise oppfyllelsen av løftene og mener at dette er tilstrekkelig svar på problematikken. Israels utvikling til et stort folk er selvsagt en delvis oppfyllelse av løftet, men det var ikke dette løftet tok sikte på, ettersom Gud lovte dem velsignelser som skulle fortsette i evighet. Enkelte amillianister mener endatil at løftet om landet ble oppfylt på Salomos tid, men dette kan umulig stemme med de mange henvisningene hos de store og små profetene om landet som en femtidig oppfyllelse. På Salomos tid ble heller ikke landet inntatt fullstendig.

Selv om amillianistenes argumenter er mange, så er de basert på forutsetninger som ikke støttes av Bibelen, det at Guds løfter er betinget, eller allerede oppfylt. Hvis løftene er betinget, så vil det ikke være noen sikker oppfyllelse av noen som helst profeti, ettersom det alltid er usikkerhetsmomenter. Det endelige spørsmålet blir da: ”Hva har Gud lovet?” Hvis han har lovet noe i framtiden, så skal ikke vi gjøre dette til noe usikkert, basert på en spesiell tolkning – vi skal ikke, og vi trenger ikke å være i tvil om at det Gud har talt gjennom profetene vil få en fremtidig oppfyllelse. Det er vitterlig slik at alt som står i Det nye testamentet hviler på loven og profetene:
”Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen; og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: Mester! hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din neste som deg selv.På disse to bud hviler hele loven og profetene.” (Matt 22:34-40) Det Jesus sier her forutsetter at vi kan stole på de gammeltestamentlige profetenes tale.

Diskusjonen går mellom det amillianistiske syn, som hevder at det ikke blir noe bokstavelig tusenårsrike etter Kristus annet komme til Oljeberget, og den premillianistiske oppfatning, som hevder at Israel vil være sentralt i et framtidig tusenårsrike etter Kristi gjenkomst. Bibelen støtter den betingelsesløse karakter i Abrahams pakten. Det er en hel rekke grunner for at vi med absolutt sikkerhet kan si at Guds pakter med sitt utvalgte folk vil bli oppfylt.

Alle er enige om at pakten med Moses – Moseloven – var betinget, og at velsignelsene var knyttet til lydighet, og at ulydighet ville medføre en form for dom. Men pakten med Abraham var betingelsesløs når det gjaldt den endelige oppfyllelsen, selv om paktens velsignelser i en gitt generasjon kunne gå tapt på grunn av ulydighet. Abrahams pakten ble gjentatt i ulike bibelvers, etter den opprinnelige åpenbaring av denne, og den er evig, og derfor ikke nødvendigvis betinget. (1 Mos 17:7 og 13:19, 1 Krøn 16:16-17, Sal 105:9-10)

På samme måte er pakten i Esek 16:60 evig i sin karakter. Det samme gjelder Davids-pakten (2 Sam 7:13 og 16:19, 1 Krøn 17:12 og 22:10, Jes 55:3, Esek 37:25), og også den pakt som taler om Israels framtid. (Jes 61:8, Jer 32:40 og 50:5, Hebr 13:20) Det at det ligger et evig løftes natur i disse paktene, betyr at det ikke er relevant å stille betingelser. Et løfte kan ikke være evig dersom det er betinget av lydighet.

Særlig den delen av Abrahams pakten som gjelder landet, ble ytterligere stadfestet ved ugytelsen av blod. (1 Mos 15:7-21, Jer 34:18) Landets geografiske grenser er beskrevet i 1 Mos 15:18-21. Disse løftene ble gitt på en tid da Abraham tvilte på Guds løfte, men likevel ble dette løftet stadfestet. Det faktum at det krevdes en omskjærelse av enkeltindivider som ville motta velsignelsen under Abrahams pakten, endrer ikke paktens betingelsesløse karakter. Det er et faktum at enkeltmennesker som ikke ble omskåret, ble utelukket fra løftet, men det endrer ikke det faktum at løftet ville bli oppfylt på folket som helhet. Omskjærelsen var et fysisk tegn, som viste at de hørte hjemme under paktens velsignelse. (1 Mos 17:9-14) Det er her viktig å merke seg at Abrahams pakten ble gjentatt for både Abrahams sønn og sønnesønn, Isak og Jakob, og i den forbindelse ble det heller ikke nevnt noe om betingelser. Faktum er at Guds pakt med Isak ble opprettet på en tid da han prøvde å dra fra landet, og dette ble brukt som et middel for å holde ham tilbake i løfteslandet. (1 Mos 26:2-5) På samme måte ble pakten med Jakob stadfestet da han var på flukt hjemmefra på grunn av konflikten med hans bror Esau. (1 Mos 27:41-43) Jakob mottok også paktsløftet uten betingelser. (1 Mos 28:13-15)

De evige løftene ble på Jeremias tid gjentatt betingelseløst, på en tid da folket hadde falt fra Gud. Jeremias fikk under denne frafallstiden en åpenbaring om Israels sikre framtid. (Jer 23:5-8 og 30:5-11) Et av de mest avgjørende avsnittene for den betingelsesløse karakteren i Abrahams pakten finner vi i Heb 6:13-18
”Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham.  Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss.”

I dette avsnittet sies det at Guds løfte til Abraham er urokkelig og uforanderlig. Hans hensikt erklæres som ”urokkelig”. Avsnittet er spesielt betydningsfullt i lys av det faktum at Israels religiøse ledere hadde forkastet Kristus og sørget for hans korsfestelse. Til tross for dette faktum peker Hebreerbrevet på at Israel har et sikkert og uforanderlig løfte om oppfyllelse av pakten.

Mange amillianister har gått bort fra idéen om at Abrahams-pakten er betinget, og de foretrekker nå å fortolke den som at den ikke skal oppfattes bokstavelig. Et forsøk på en slik tolkning går ut på å betrakte Abrahams etterkommere, enten det gjelder israelitter eller andre folk, som representanter for menigheten. Dermed har man i dette også utlukket en framtid for Israel. Men harde fakta forteller oss at det bokstavelige landet, de bokstavelige fysiske etterkommerne, de bokstavelige kongene og endelig den bokstavelige Jesus Kristus - Messias støtter til sammen en bokstavelig forståelse av Abrahams pakten. Det gamle testamentet støtter hele tiden en bokstavelig forståelse av pakten, og Det nye testamentet stadfester dette ytterligere. Her kommer også profetien om et tusenårsrike etter Kristi annet komme inn i bildet. De ulike løsninger som tilbys fra amillianistene, er i seg selv et bevis på at ingen av disse forsøkene egentlig løser deres tolkningsproblem, hvis man skal fornekte et framtidig tusenårsrike og en framtid for Israels folk.
Det påstås med rette at Bibelen ingen steder bruker ordet ”tusenårsriket”, men ”Himlenes rike” eller ”riket” er nevnt en rekke steder. Og når det står at Satan skal være bundet i disse 1.000 år, da må det da være lov å kalle dette riket tusenårsriket. Abrahams-pakten får sin fullstendige oppfyllelse i nettopp dette riket der Israel, Jerusalem og jødene er i sentrum. Dette ser vi også tydelig ut fra hva som står i Sakarja 8:23 ”Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med dere; for vi har hørt at Gud er med dere.”

Hva menes da med uttrykket ”Israel”, slik det brukes i Bibelen? For amillianistene - som ikke tror på noe framtidig tusenårsrike på jorden - er det helt grunnleggende å unngå konklusjonen om at Abrahams pakten vil bli oppfylt bokstavelig en gang i framtiden. Derfor søker de å omdefinere uttrykket ”Israel”, slik at det inkluderer menigheten, eller at det er menigheten i den nye pakt. Man taler ofte om ”det åndelige Israel”; men her møter de seg selv i døren, de som hevder at ordet ”tusenårsriket” ikke finnes i Bibelen – uttrykket ”det åndelige Israel” finnes heller ikke i Bibelen. Med åndeliggjøringen blir ikke løftene til Israel lenger bokstavelige. Enkelte amillianister gjør deg bruk av denne omdefineringen, og hevder at Israel ikke lenger har noen framtid, ettersom det påstås av denne framtiden er oppfylt av menigheten. Dette gir dem jo naturligvis en del problemer med enkelte bibelvers, som da må - åndeliggjøres.

Våre påstander fordrer at vi selv går til Bibelen, og ser hvordan uttrykket ”Israel” brukes av Gud selv. Ordene ”Israel” og ”israelitt” forekommer ca. 2.300 ganger i Det gamle testamentet, og i hvert eneste tilfelle er det da tale om de som nedstammer fra Abrahams sønnesønn Jakob, som var den som av Gud selv fikk navnet Israel. I Det nye testamentet forekommer navnet Israel ca. 75 ganger. Israel kobles til jødene ca. 80 ganger i Det gamle testamentet, og ca. 170 ganger i Det nye testamentet. I alle disse henvisninger er det kun en eller to ganger det kan være tvil om det refereres til Israels 12 stammer. Ut fra dette er det jo opplagt at bevisbyrden blir lagt på enhver som hevder at uttrykket Israel inkluderer hedninger, selv om det har vært karakteristisk for amillianistene å hevde dogmatisk at Israel er et synonym for menigheten i tiden vi nå lever i. Dette forholdet er imidlertid ikke helt sort-hvitt, og det skal ikke underslås at i den siste tid har det vært en trend bort fra denne lære blant amillianister. Dette skyldes flere ting, og det mest opplagt er vel kanskje at Israel som nasjon blomstrer som aldri før, og nå rangeres som verdensledende innenfor blant annet vitenskap og teknologi, og også av sikkerhets hensyn er blitt en betydelig stormakt militært.
Et av problemene man står ovenfor hvis man skal omdefinere menigheten og Israel til synonyme begreper, er at selv om det er mange løfter om velsignelser til Israel, så er det også trusler om forbannelser. Dett kompliserer identifikasjonen av de to – Israel og menigheten. Vanligvis siterer amillianistene, som mener at menigheten er Israel – bare velsignelsene fra Gud! Andre problemer oppstår fordi hundrevis av henvisninger til Israel helt opplagt ikke inkluderer menigheten. Det blir på denne måten alltid et kjempeproblem når man skal få Bibelen til å tilpasses en gitt tolkning, og ikke omvendt. Det blir på en måte som å redigere Guds egne ord, og dette spillet med å fundere på tolkninger, åndeliggjøre bibelvers, for at ens egne tolkninger skal kunne forsvares – det må da føles en tanke forvirrende? Bibelen og Jesus forteller oss at han sendte oss Talsmannen, som skal vise oss hele sannheten – og sette oss fri. En gjenfødt kristen slipper talsmannen til, for at man av hjertet søker sannheten, og det å forstå – Bibelen skal ikke tolkes men forstås. Og er det noe man ikke forstår, så la det heller være slik inntil videre, for samværet med Gud i bønn og lesing av Bibelen gir oss alle svarene, litt etter litt. Det er som å skrelle en løk – den ligger der klar for alle, lag på lag.

I både Det gamle og Det nye testamentet er det mange budskap som er adressert til Israel, og disse fortsetter også etter at menigheten er instruert i Apostlenes gjerninger (se Apg 3:12, 4:8-10, 5:21-31-35, 21:28 osv). I disse henvisningene er det opplagt at det bare tenkes på dem som er israelitter av rase. Det samme er tilfelle når det gjelder Paulus bønn for Israels frelse (Rom 10:1), der han baserer denne bønn på det faktum at han også er en israelitt.

Bruken av ordet ”jøde” starter i Esters bok i Det gamle testamentet, og fortsetter i Det nye testamentet. Det uttrykker klart at det dreier seg om Israelitter og ikke hedninger. Dette går også tydelig fram i oppdelingen i 1 Kor 10:32, der menneskeheten beskrives på en trefoldig måte 1) Jøder, 2) Hedninger og 3) Guds menighet (den nye skapning). Det er helt opplagt at denne tredelingen av menneskeheten fortsetter i dag (se for øvrig Rom 11:25). Det nye testamentet understreket at mens jødene hadde visse privilegier, så var hedningene utelukket fra disse. Dette understreker Paulus i Ef 2:12, der han sier følgende: ”kom i hu at dere på den tiden var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfter. Dere var uten håp og uten Gud i verden.” Dette og andre avsnitt skiller klart Israel fra hedningene. Amillenianister er enige i at Bibelen skiller Israel fra menigheten, ettersom ufrelste israelitter helt opplagt ikke har noen del i menigheten. Hvis det naturlige Israel, inkludert dem som ikke er frelst, eksisterer adskilt fra menigheten – da er det umulig å overføre løfter som er gitt til Israels folk, til menigheten, som består av dem som er frelst i denne tid. I forlengelsen av denne kontrasten taler Det nye testamentet om en framtidig plan for Israel, adskilt fra Guds plan for menigheten slik det står å lese i Romerbrevets kapitler 9 – 11. 

Enkelte amillianister hevder endatil at menigheten helt og fullt har tatt Israels plass, og at både hedninger og israelitter oppfyller de løfter som opprinelig ble gitt til Israel. Blant de mange hundre bibelvers som refererer til Israel og jøder, er det bare to-tre som muligens kan fortolkes som en sammenblanding av hedninger og Israel. I Rom 9:6 står det: ”Men ikke så at Guds ord skulle ha slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.” Her tales det om forskjellen mellom dem i Israel som er åndelige – eller troende – og dem som kun er kjødelige etterkommere av Jakob, men ikke troende som sådanne. I enhver generasjon av israelitter vil det være troende som arver løftene. Hedensk troende er ikke med i disse løftene til Israel. Løftene til Israel som folk var begrenset til Isak og ikke Ismael, til Jakob og ikke til Esau – kun til de 12 kjødelige sønner av Jakob. Blant Jakobs etterkommere er det imidlertid sanne troende, som arver åndelig løfter så vel som nasjonale løfter. Det er dette Paulus refererer til som nådens utvelgelse (Rom 11:5-10). I denne tid blir israelitter som er frelst, en del av menigheten, mens vantro israelitter er på fortapelsens vei og blir erklært som forblindet.
Rom 9:25 siterer Hos 2:23: ”Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede.” Dette avsnittet er blitt brukt som et eksempel på at Israel og menigheten sees under ett, der jøder og hedninger betraktes som ett folk. Men faktum er at Hoseas-avsnittet tar for seg israelitter som ikke er Guds folk fordi de ikke tror, i kontrast til de sanne israelitter som tror på Gud. På grunnspråket i denne teksten – hebraisk – er det et ordspill, der ”Lo-Ruhama” betegner ”ikke min elskede” og står i kontrast til ”Lo-Ammi” som betegner ”ikke mitt folk”. Når dette står i Romerbrevet, er det ikke for å sammenblande hedninger med Israel, men Gud behandler dem på samme måte i dette avsnittet. Både israelitter som tror og israelitter som ikke tror, er ekte etterkommere av Jakob, men bare de som tror er frelst. Og man ser den rasemessige forskjell mellom jøde og hedning.

Amillianistene siterer også Gal 6:15-16 som bevis for at menigheten kan betraktes som Israel: ”For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!” Det Paulus her uttrykker, er et ønske om fred og miskunn over alle som tror, men spesielt over Guds Israel – det vil si israelitter som er frelst.

Hvis vi ser avsnittene i Rom 9 og Gal 6 i lys av hundrevis av andre skriftsteder – slik vi vitterlig skal – der ordet Israel nevnes spesielt med henblikk på Jakobs etterkommere, da er det overveldende beviser for denne forståelsen. Selv om man holder fast på en amillenistisk tolkning, kan man ikke dermed hevde at ethvert løfte som ble gitt Israel, er oppfylt for menigheten – eller at løfter som ble gitt Israel, er opphevet. Også amillianister har i den senere tid en tendens til å unngå en slik konklusjon.

Finnes det dekning i Bibelen for å si at løftene til Israel som folk er blitt opphevet? Det burde være klart ut fra historiske beviser at opp til vår tid har Gud trofast holdt sine løfter til Israel. Israel er fremdeles en stor nasjon og folket er fremdeles velsignet og beskyttet av Gud. Det var gjennom Israel at Messias kom, og det er til Israel – til Oljeberget – han skal vende tilbake. Mange velsignelser som ble lovet er allerede oppfylt. Spørsmålet er derfor om det finnes bibelvers som beviser at Israel er forkastet som folk. Som tidligere nevnt, beviser Rom 11 det motsatte, for her lover Paulus en framtid for Israel som nasjon. I Matt 21:43, som refererer til Kristi forkastelse av sin samtidige generasjon, sa han: ”Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.” Hva mente han så med uttrykkene ”Guds rike” og ”et folk som bærer dets frukter”? I Matteus brukes uttrykket ”himlenes rike”, men akkurat i dette bibelverset tales det om ”Guds rike”. I Matteus, så vel som i andre nytestamentlige skrifter, omtales alltid Guds rike i forbindelse med hellige engler eller folk som er frelst. Frelsens program vil altså bli tatt fra dem som forkaster Kristus som klippen, eller hjørnesteinen.

Men hvor er så dette folket som ikke bærer dets frukt? Noen av dem er de skriftlærde og fariseerne, som ikke blir frelst så lenge de holder fast på sin vantro. Ettersom den første menigheten for en stor del bestod av jøder, kan ikke dette avsnittet tolkes som at Guds rike ble tatt fra Israel. Det er også klart at ”Guds rike” ikke refererer til ”tusenårsriket”. Tar man alle forhold med i betraktningen, så burde det være forståelig at det Jesus her sier, er at de som forkaster kongen vil få se at Guds rike blir tatt fra dem og gitt til et hvilket som helst annet folk som bærer dets frukter – jøder eller hedninger. Dette er nøyaktig hva som skjedde i menigheten. Både jøder og hedninger som er frelste får del i Guds rike. I ethvert tilfelle er det klart at hedningene som helhet like lite arver Guds rike – som de vantro Israel på Jesu tid.

Enda et avsnitt som amillianistene bruker i sine forsøk på å rettferdiggjøre sin idé om at Israel som folk er forkastet for bestandig og at deres løfter ikke lenger gjelder dem, er Rom 11:1-32. Åpningsverset i dette kapitlet, ved Paulus beskrivelse av sin egen avstamning gir et ettertrykkelig svar: ” langt i fra forkastet!” Dette kapitlet avslører i det hele tatt at Gud ikke har forkastet sitt folk, ettersom han har en plan og mening med dem i tiden som ligger foran oss - at de igjen skal innpodes, og bli lemmer på Kristi legeme ved troen på Kristus – og en framtid for dem når denne nådens tid er slutt ved deres befrielse, når Messias kommer til Oljeberget.

Bibelen forteller oss at Israel som nasjon og folk har en stor framtid. Jødenes tilbakevendelse til Israel har på nytt aktualisert studier av hvilke bibelske løfter Israel kan regne med i framtiden. Mange er det som har konkludert med at Guds ord lover Israel dette landet for alltid. Nå som de allerede har en del av det lovede landet, er spørsmålet om hvorvidt

onsdag 4. desember 2019

Nr. 130: Israel hus først, og deretter hedningene!


Nr. 130:
Israel hus først, og deretter hedningene!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.

Jesus og Apostelen Paulus forkynte alltid evangeliet først til Jødene – så oss hedninger. Vi kom alltid i andre rekke, mens Jødene i første rekke. Denne er den «rangordningen» Herren har satt.

Illustrasjon bilde at det er Jødene som har «første» retten, dernest oss hedninger. 
Vi leser om at Esau solgte sin førstefødselsrett sin for kun et linsemåltid. Slik kan vi også selge åndelige og Himmelske velsignelser for en slikk og ingenting.



Jesus kom til verden for å tilby jødene ”Himlenes rike”, et fredsrike på jorden med jødene i sentrum og Jesus som kongen. Som vi nå vet, og som skrevet står i evangeliene, så tok ikke Guds utvalgte folk imot dette tilbudet.

Det var naturligvis Guds opprinnelige plan å frelse alle jordens mennesker, de som med sin frie vilje søkte Gud av hele sitt hjerte. Himlenes rike, med Israel i sentrum,  ble utsatt til en ukjent framtid, og vil bli en realitet i det kommende 1000-årsriket.

Da Jesus i Matt 10 sendte ut sine tolv disipler, sa han til dem: ”Gå ikke ut på veiene til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus.” Hvordan skal vi forstå dette? Gjelder ikke evangeliet like mye hedningene som jødene?

Paulus sier da i Rom 2:11 at ”Gud gjør ikke forskjell på folk”, og i Rom 10:12: ”Der er jo ikke forskjell på jøder og greker, de har alle den samme herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.” Hvorfor gjorde da Jesus denne forskjell da han sendte ut de 12 disiplene, og deretter de 70 disiplene? Eller hvordan kan Matt 10:5-6 stemme med Matt 28:19 der Jesus sa til disiplene at de skulle gå ut til hele verden og forkynne dette evangeliet?

Alt dette er egentlig lett forståelig når vi husker på at Gud har inndelt tiden i forskjellige tidsavsnitt eller husholdninger, og at hans måte å ”holde hus på” er forskjellig i disse husholdninger. Dette kalles ofte dispensasjonalisme*, og noen kaller det endatil ubibelsk. Fra Adam til Abraham handlet Gud med hele slekten av mennesker under ett, men på Abrahams tid gjorde Gud en forandring med dette.

Da menneskene var i gang med byggingen av tårnet som skulle rekke like opp til himmelen – Babals tårn – da delte Gud menneskeheten opp i folkeslag med forskjellige språk/tungemål. Gud kalte ut Abraham, og begynte med ham sin handling med Israel. Og til det jødiske folk gav han løftene om Messias og det kommende fredsriket på jorden.

Da så Jesus kom til verden, kom han til sitt eget og presenterte seg som Davids sønn og Israels konge. ”Men hans egne tok ikke i mot ham.” Og da Israels forkastelse av Kristus var fullstendig, ble de selv midlertidig forkastet, eller satt på et sidespor. Men da var Guds time inne for å begynne en ny tidshusholdning i verden (Ef 1:9-10).

I Joh 12 sa Jesus at når han ”ble opphøyet over jorden, skulle han dra alle til seg.” Og Ef 2:11 forteller at dette skjedde på Golgata. Da ”forlikte han begge (jøder og hedninger) med Gud ved korset” og ”gjorde de to (jøde og hedning) til ett.” De som før var langt borte (hedningene), kom nær til ved Kristi blod. Og fra da av er Kristus ikke bare kommet for ”de fortapte får av Israels hus”, men for alle mennesker.

Og nettopp derfor forkynnes nå evangeliet om Guds nåde og frelse gjennom tro over hele verden. Men slik kunne det ikke være før påsken og pinsen. For først måtte Israel ha sin fulle anledning til å anta eller forkaste sin lovede Messias. Derfor sier også Paulus til jødene: ”Det var nødvendig at evangeliet først ble forkynt for dere, men ettersom dere viser det fra dere, og ikke akter dere selv verdige til det evige liv, så vender vi oss til hedningene.” (Apg 13:46)

Her må vi videre være oppmerksomme på at det budskapet som de 12 disiplene ble sendt til jødene med i Matt 10, var ”evangeliet om riket.”  Det var sannheten om at Jesus var deres Messias og forventede konge i det kommende lovede jordiske fredsriket – riket for Israel. (Apg 1:6) Dette skulle de forkynne for sine brødre, og derigjennom formane dem til omvendelse.

*Dispensasjonalisme – også kalt "premillennialisme". Betegnelsen kommer av fremmedordet "dispensasjon", som her brukes i betydningen "epoke", "tidshusholdning" (fra engelsk språkbruk), og grunnsynet går ut på at Gud handler på helt forskjellig måte med mennesker i ulike tidsepoker.

I endetids sammenheng er det læren om at menigheten skal rykkes bort før den store trengsel, som er mest kjent.


tirsdag 3. desember 2019

Nr. 129: Guds plan for Israel og menigheten!


Nr. 129:
Guds plan for Israel og menigheten!

Skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.
Artikkelforfatter hevder at Herren selv skal fri oss fra denne kommende vreden som er utførlig beskrevet i Åpenbaringsboken, denne vreden som blir utøst fra himmelen før Herrens gjenkomst til Oljeberget.
Illustrasjonsbilde av en skadet person, da skriften sier at det vil bli få mennesker igjen i Jesaja boken og flere andre steder.
Jesaja 24. 3 Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.  4 Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.  5 Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.  6 Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.
19 Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes. 20 Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere. 21 På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden; 22 og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff.



Bibelen består for en stor del av jødiske bøker, og om hvordan Gud har handlet og vil handle med dette sitt utvalgte jordiske folk - Israel.

Frelsen kommer fra jødene, sa Jesus, og dette må vi forstå rekkevidden av for å forstå hva Bibelen har å fortelle oss om vår plass i Guds plan for å frelse menneskeheten. Forståelsen av Bibelens budskap om endetiden blir umulig dersom vi ikke tar hensyn til de helt grunnleggende forutsetninger som er nedtegnet i Det gamle testamentet. ”Kirken” har hatt en lei tendens til å tenke, tro, påstå og lære at den har overtatt Israels plass som Guds utvalgte folk. En slik grunnleggende misforståelse, og derav forutinntatthet har dessverre preget forkynnelsen opp gjennom århundrene. Her trengs det en grundig opprydning, og det jeg skriver i denne boken er forhåpentligvis et bidrag i så måte.

”For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob/Israel,og når jeg tar bort deres synder, da er dette min pakt med dem.” (Rom 11:25-27)
En hemmelighet om at først hedningene og deretter Israel, står det. Og hva betyr det så at ”fylden av hedningene er kommet inn”? Her taler Paulus inspirert av Gud, og Gud viser seg som en dispensasjonalist – veien for Israels frelse er ikke den samme som for hedningene. Dette er ikke i konflikt med Bibelen for øvrig, for Herrens Jesu Kristi bortrykkelse av menighetens sjeler og hans gjenkomst for å frelse Israels kjød er jo ikke samme sak. Vi må skille det himmelske fra det jordiske, både når det gjelder Guds løfter og de profetiene som har med disse ting å gjøre.

Hva er Herrens vrede, og når starter og avsluttes den?

”og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp 6:16-17). Vi leser at Herrens vrede starter allerede i Åpenbaringsbokens sjette kapittel, ved åpningen av det sjette seglet. Gud starter denne sin vrede med å sende et stort ødeleggende jordskjelv som gir mennesker over hele verden en stor redsel. Men dette er bare begynnelsen av hva Gud sender over en ugudelig verden. Denne vreden er som en firetrinns rakett: Først åpner Lammet seglene på denne bokrullen, som er hans skjøte på jorden – dette skjøtet som Han vant tilbake på korset på Golgata.
Når Lammet har åpnet alle seglene, blir det stillhet i himmelen omkring en halv time (Åp 8:1), før Herrens vrede for alvor bryter løs med de 7 domsbasunene, de 7 tordener og de 7 vredesskåler. ”For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.” (Rom 1:18) Dette er altså en verdensomspennende vrede, som ikke er forbeholdt Antikrist og hans nære krets. Og i Åp 15:1 leser vi at Guds vrede fullbyrdes med de siste syv plager – de syv vredesskålene. Noen påstår feilaktig at vreden kommer etter trengselstiden og etter Jesu gjenkomst, men disse bibelverset viser at den påstanden feil. Guds vrede både starter og fullbyrdes i trengselstiden, slik Skriften forteller oss.

Noen påstår at menigheten skal være på jorden i denne tiden med trengsel og vrede, men vi har Paulus åpenbarte ord for at dette skremmende scenario ikke er for menigheten. ”at dere ikke så snart må la dere drive fra vett og sans eller la dere skremme, hverken ved noen ånd eller ved noen tale eller ved noe brev, likesom det skulle være fra oss, som om Herrens dag stod for døren.” (2 Tess 2:2) Skal vi i dag gå i den samme fella, og la oss skremme av de som i dag kommer med den samme påstanden – at Herrens vredes dag står for døren? Nei, absolutt ikke, for vi har Paulus åpenbarte ord om at det er noe annet vi skal vente på: ”og vente på hans Sønn fra himlene som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede” (1 Tess 1:10), og ”for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.” (1 Tess 5:9) Det er  Kristus vi skal forberede oss til og vente på.

Her står det at Herren selv skal fri oss fra denne kommende vreden som er utførlig beskrevet i Åpenbaringsboken, denne vreden som blir utøst fra himmelen før Herrens gjenkomst til Oljeberget. Paulus har jo også beskrevet hvordan vi skal fris fra denne vreden, nemlig at Herren selv i egen person skal stige ned i lufthimmelen og at vi skal bli opprykket i skyer (det vil si i mengder) opp til ham, etter å ha fått herlighetslegemer med adgang til de himmelske sfærer. (1 Tess 4:15-18) Det er ikke engler som skal samle oss inn, slik noen påstår, med henvisning til Matt 24:31, for den innsamlingen gjelder ikke frelste herlighetslegemer, men kjød (Matt 24:22) – kjød, som skal befolke det kommende fredsriket/tusenårsriket - ”Riket for Israel” (Apg 1:6). Hvis det var slik at opprykkelsen og gjenkomsten var en og samme sak, hvordan rimer dette med hva Paulus sier i Rom 11:25-26, først hedningene og så Israel?

Vi må tro på hva Jesus sier om 1) sitt oppdrag: ”Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus” (Matt 15:24), og 2) hans misjonsbefaling: ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!” (Matt 10:5-6). Da er naturligvis Jesu endetidstale i Matteus kapittel 24 og 25, før hans død på korset, talt til hans kjødelige jødiske brødre. Og 3) dette bekrefter også Paulus i Rom 11:25 ”at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn.”

De som ikke ser, eller overser, at veien til frelse for jøder og menigheten (av jøder og hedninger) er forskjellig, slik Paulus skriver i Rom 11:25-26 - de vil heller aldri forstå at opprykkelsen og gjenkomsten er to ulike hendelser med helt ulik hensikt. Frelse av sjeler (1 Tess 4:17 og 1 Kor 15:52) og frelse av kjød (Matt 24:22) er åpenbart som vesensforskjellige, og med ulike hensikter. Frelse av sjeler er for den himmelske skare, og frelse av kjød er for å befolke den jordiske riket for Israel. Dette er verken samme, eller samtidige hendelser. De som taler mot denne dispensasjonalisme må komme med en bibelsk fundert forklaring på hvorfor de påstår at Gud samtidig arrangerer opprykkelsen ved å hente menigheten bestående av Kristus bekjennende hedninger og jøder til himmelen, samtidig som han ved sin gjenkomst lar brorparten av jødene bli igjen på jorden for å befolke det kommende tusenåsriket.

lørdag 30. november 2019

Nr. 128: Evangeliet om riket!


Nr. 128:
Evangeliet om riket!

Bilde av skribent og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.



”Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden som et vitnesbyrd i alle nasjoner; og så skal enden komme.” (Matt 24:14)

Det går klart fram av dette bibelvers hvilket budskap som skal forkynnes i dette evangeliet, og ikke bare i Israel blant jøder (Matt 10:5-6), men i alle nasjoner. Dette er ikke dagens nådeevangelium som Paulus fikk i oppgave å forkynne for hedningene, det som går ut på at hvem som helst – jøde eller hedning – som tror og bekjenner Jesu stedfortredende død på korset, er frelst til evig liv ved Kristus oppstandelse. Guds nådes evangelium er til frelse, uten noen som helst fortjeneste fra vår side, og derfor kalles dette budskapet nådens evangelium. Vi står nå foran avslutningen av nådens husholdning, som av Herren ble gitt Paulus å formidle. Paulus sier: ”hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er meg gitt iblant dere, det vil si å fullføre Guds ord.” (Kol 1:25) Her taler han om å fullføre det Jesus begynte å gjøre og lære: ”Den første bok skrev jeg (Lukas), Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære,” (Apg 1:1) Denne Teofilus, som Lukas her (og i Lukas-evangeliet) skriver til, er etter all sannsynlighet ingen spesifikk person, men kun et ordspill. Fra gresk vet vi at ”Theo”, betyr Gud og ”Philus” betyr å elske, så da tenker jeg vi har svaret der. Begge Lukas bøker ble altså skrevet til alle oss som elsker Gud, eller som Gud elsker – så genialt, enkelt og vidunderlig fint.

Avslutningen av nådens evangelium vil skje samtidig med at Herren opprykker sin menighet. Deretter kommer den siste av de 70 profetiske åruker (7 år) som Daniel profeterte om. Med disse 7 kommende profetiske år for det jødiske folk, er scenen satt for trengselstidens grufulle begivenheter. Med avslutningen av denne nådens tidshusholdning, står også verden ovenfor en omskiftning av evangeliet. Denne omskiftningen vil bli tilbake til det Jesus og hans disipler forkynte for Israel før Kristus stedfortredende død på korset. Da skal igjen rikets evangelium forkynnes, slik som døperen Johannes, Jesus og de 12 disiplene en gang forkynte. I forbindelse med Jesu utsendelse av de 12 disipler, slik dette er beskrevet i Matt 10:5-6, så må vi være oppmerksomme på de viktige ordene som følger i versene 22 og 23:

”og dere skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. Men når de forfølger dere i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer.”

Det er klart at Jesus i det han sier her, ikke bare tenker på datidens aktuelle situasjon alene, men at han også hadde et framtidig profetisk siktepunkt med dette utsagnet. Og dette framtidige profetiske siktepunkt er endens tid – han taler jo her vitterlig om sin gjenkomst – som han gir sine disipler en mer detaljert profetisk innføring i gjennom Matt 24 og 25. Den gang skulle evangeliet om riket bare forkynnes for jøder i Israel, men i endens tid skal dette evangeliet gå ut til alle nasjoner (Matt 24:14). Evangeliet om ”Himlenes rike er nær!” vil i endetiden bli desto mer aktuelt og nært forestående, og dette evangeliet skal da forkynnes i løpet av en trengselstid, som skal bli uten sidestykke. Dette korte tidsrom er det som gjør at evangeliet ikke engang skal bli forkynt i alle Israels byer før Jesus Messias kommer tilbake til jorden i herlighet. De kommende disipler i den kommende trengselstiden skal som nevnt bli forfulgt, og de skal måtte fly fra by til by, men altså ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer (Matt 10:23). Dette er jo ikke en beskrivelse av verken datiden eller nåtiden, men et framtidsscenario. Dette betyr jo også de skal evangelisere gjennom hele Jakobs/Israels trengsel, like til Jesus kommer tilbake til jorden.

Utsendelsen av de 12 disipler i Matt 10:5-6 har derfor et fjernere, profetisk siktepunkt, nemlig endens tid. Men i endens tid vil det ikke bare bli 12 disipler, men 12 x 12 x 1.000 = 144.000, av alle Israels stammer. Alle Jesus 12 disipler var jøder med et jødisk budskap, alle de framtidige 144.000 disipler blir også jøder – også da med evangeliet om riket. De 144.000 vil bli spesielt utrustet (beseglet), og utsendt av Gud. De skal, liksom de 12 på Jesu tid, gå ut med budskapet: ”Himlenes rike er kommet nær!” Og igjen skal de, liksom på Jesu tid, understøtte budskapet med mange tegn og kraftige gjerninger. Da de 70, som Jesus hadde sendt ut, kom tilbake, sa de: ”Herre! Enda de onde ånder var oss lydige.” (Luk 1:17) At også dette hadde et profetisk siktepunkt, er klart og tydelig ut fra hva Jesus svarte dem: ”Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.” (Åp 12:7-9) ”Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere.” (vers 18) Vi vet at alle Jesu 12 disipler, så nær som Johannes ble drept, og at det Jesus her sier er profetisk tale i Ånden, for Satan falt ikke ned fra himmelen den gang, men dette skal først skje midt i trengselstiden:

”Og det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen, og dragen stred, og dens engler. Men de maktet det ikke, heller ikke ble deres sted mere funnet i himmelen. Og den store drage blev kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han blev kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham.” (Åp 12:7-9)

Ved inngangen til den kommende trengselstiden vil tiden for nådens evangelium vil være forbi, menigheten er hentet, og da vil Gud igjen ha fokus på sitt utvalgte jordiske folk og det kommende riket som like fra gammeltestamentlig tid ble lovet dem. (Apg 1:6) Alle Guds jordiske løfter til sitt utvalgte folk, Israel, var betingelseløse fra Guds side.

Guds utsendte tjenere av alle Israels 12 stammer i endens tid, de 144.000 beseglede, skal gis ”makt over alt fiendens velde” – og ”ingenting skal kunne skade dem”. De skal fullføre sin gjerning, og evangelisere budskapet om at Himlenes rikes opprettelse i herlighet er nær. At Kongen, Jesus Messias, snart kommer tilbake i kraft og stor herlighet, med alle sine hellige og alle englene (Sak 14:5 og 2 Tess 1:7). Kristus skal knuse alt fiendens velde, og dømme de antikristelige nasjoner ved opprettelsen av sitt rike. I tiden like før dette rikets opprettelse skal Herrens bønn få en aktualitet som aldri før:

”Komme ditt rike! Skje din vilje …!”

Satan vil ikke kunne stoppe disse 144.000 vitner, som skal fullføre sitt tjenesteoppdrag ved deres forkynnelse om rikets evangelium. Ved denne evangelisering i alle nasjoner – jødene av alle Israels stammer finnes i diasporaen i alle nasjoner – skal ”en stor skare som ingen kunne telle, av alle stammer og folk og tunger” komme ut av den store trengsel som frelste sjeler. (Åp 7:9) Mange skal tro og bekjenne budskapet, men siden de mangler beseglingen skal de slås i hjel som martyrer for sin bekjennende tro, ”for Jesu vitnesbyrd og for Guds ords skyld.” (Åp 6:9 og 20:4)