Myter
angående Israel!
Skribent
og artikkelforfatter til denne artikkelen Ivar Haugsbakk.
Israel er
fremtidens folk fremfor noen andre.
Noe som vil
blomstre under 1000 årsrike er ørken, der det i dag er ørken, vil det bli en vannrike
hager og mark til å dyrke.
Amos 9. 11
På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen
dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op
igjen som i fordums dager, 12 så at de får ta i eie det som er igjen av Edom,
og alle de hedningefolk som kalles med mitt navn, sier Herren, han som gjør
dette. 13 Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløier, skal nå den som
høster, og den som trår vindruer, skal nå den som kaster ut sæden, og fjellene
skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. 14 Og jeg vil gjøre ende
på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge op igjen de ødelagte byer og
bo der og plante vingårder og drikke deres vin og dyrke op haver og ete deres
frukt. 15 Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mere rykkes op
av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.
Det
finnes to typer myter i dag om det jødiske folk og deres stat Israel. Det er
først de grusomme teologiske mytene som har blitt framsatt av kristne teologer,
dernest de politiske mytene som har blitt konstruert av det moderne Israels
politiske fiender.
De
teologiske mytene er basert på det vi i vanlig tale kaller erstatningsteologi,
og består av slike påstander som:
1. Gud har forkastet det jødiske folk fordi
de avviste og drepte Jesus Kristus.
2. Gud har erstattet Israel med” Kirken”.
3. Gud har overført alle de lovede
velsignelser av Israel til” Kirken”.
4. Gud har ikke lenger noen spesiell plan
for det jødiske folk.
Alle disse
fire påstandene er åpenbart falske, og mytiske. Vi må først og fremst ha det
klart for oss at dette ikke skyldes uhell, men er fast forankret i Satans
grunnleggende sterke hat til det jødiske folk. Han hater dem av flere grunner:
1. De er Guds utvalgte jordiske folk.
2. Det var gjennom dem at Gud gav verden
Bibelen.
3. Det var gjennom dem at Gud gav verden
Messias.
Satan hater
videre jødene på grunn av løftene Gud har gitt dem:
1. En stor gjenlevende del av jødene skal
bli frelst i endetiden ved Jesu annet komme til Oljeberget, når de omvender seg
og aksepterer Ham som deres Messias. (Sak 12:10)
2. Jødene vil da bli samlet i sitt hjemland
(5 Mos 30:1-5 og Matt 24:31).
3. Nasjonen Israel vil da bli gitt hele det
landområdet som ble lovet dem i Abrahamspakten. (1 Mos 15:18-21)
4. Den jødiske nasjon vil være den
viktigste i verden under Jesu tusenårige regjering. (Jes 2:1-4)
5. Guds velsignelser gjennom tusenårsriket
vil strømme ut til verdens nasjoner gjennom det jødiske folk. (Jes 62:1-7)
6. Verden vil respektere det jødiske folk
så mye at når en jøde går forbi, vil ti hedninger si:” La oss gå med deg, for
vi vet at Gud er med deg.” (Sak 8:23).
Satan ønsker
ikke å se ett eneste av disse løftene oppfylt, og han er derfor fast bestemt på
å ødelegge og utslette det jødiske folk. Det var akkurat dette Holocaust
handlet om. Det bodde rundt ni millioner jøder i de 35 landene som under 2. verdenskrig
ble okkupert av nazistene eller var alliert med Tyskland. Av dem overlevde tre
millioner til mai 1945. Og det er den samme grunnen for at han vil søke å
ødelegge dem under den framtidige trengselstiden. Under den framtidige
Jakobs/Israels trengselstid (den store trengsel), vil han klare å drepe to
tredjedeler av dem (Sak 1:8). Men Satan er dømt til å mislykkes, fordi det er
Guds vilje å bringe en rest av sitt utvalgte jordiske folk til omvendelse og
frelse. Gud kommer til å oppfylle hvert eneste løfte han har gitt sitt utvalgte
jødiske folk. Apostelen Paulus bekrefter dette løftet i Rom 3:1-4, slik det
står skrevet:” Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i
omskjærelsen? Mye, på alle måter! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.
Men hva så om noen av dem har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds
troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske
er en løgner. Slik står det skrevet: For at du skal få rett når du taler, og
vinne når du fører sak.” I to tusen år har Kirken besvart spørsmålet i vers 3
ovenfor med en rungende, løgnaktig og direkte ubibelsk "Ja!"
Apostelen Paulus svarer på det med et utvetydig "Nei!" I sin
kommentar til dette emnet skrev Paulus i Rom 9:3-5” Jeg skulle selv gjerne være
forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og
landsmenn. De er jo israelitter, dem tilhører barnekåret, Guds herlighet og
paktene, deres er loven, tempeltjenesten og løftene, dem tilhører fedrene, og
fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i
all evighet. Amen.”
Disse ordene
ble skrevet etter menighetens etablering, og som vi kan se, bekrefter Paulus at
Gud fortsatt har et forhold til Israel og at han ikke har gått bort fra sine
løfter til dem. I Romerne kapittel 9 til 11 gjør Paulus det klart at Gud ikke
har forkastet det jødiske folk, og Kirken har heller ikke erstattet Israel.
Jesus sa selv at han ikke ville vende tilbake til denne jorden for å herske før
den dagen da det jødiske folk er villig til å si: "Salig er han som kommer
i Herrens navn!" (Matt 23:37-39) Men til tross for disse løftene til Gud,
fortsetter Satan i sitt onde hat mot det jødiske folk fordi han har bedratt seg
selv til å tro at han kan overvinne Gud - og det er intet bedrag som er verre
enn selvbedrag. Og dermed dirigerer Satan alle verdens nasjoner til å komme
over den lille nasjonen Israel gjennom myter om det jødiske folk og deres
nasjon.
Paradoksalt
nok er Satan i ferd med å oppfylle Bibelen profetier, for profeten Sakarias
uttalte for 2.500 år siden at hele verden skulle komme til å vende seg mot
Israel. (Sak 12:2-3) Vi ser jo alle nå at de forente nasjoner - FN, er blitt
Satans talerør mot Israel. Løgnene derfra er synlige for alle som ikke har den
samme agenda som FN. Her kan nevnes eksempelvis FNs resolusjon om at jødene
ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem. Vi ser at verden ved å tie
stille om en slik himmelropende løgn, bifaller løgnen og setter seg under Guds
kommende dom.
De store
politiske myter
Disse
politiske mytene har blitt framsatt av verdens politiske ledere i et forsøk på
å snu nasjonene i verden mot det jødiske folk, med sikte på til slutt å
ødelegge staten Israel. Mediene verden rundt er inspirert av disse myter om
Israel, og de har vist seg å være svært effektive for å skape
verdensomspennende hat mot det jødiske folk og deres land.
Myte
nummer 1
Den største
politiske myten er at det jødiske folk ikke har krav på det landområdet Israel
i dag kontrollerer. Som svar på denne myten mener jeg at man kan begynne med å
påpeke at ordet” Palestina” ikke er et bibelsk ord. Du finner det ikke noen
steder i Bibelen, muligens med unntak av en” etikett” på et kart i noen tillegg
bakerst i Bibelen, og den etiketten er helt feil. Det som ble kalt Palestina,
var Israels land i over 1.500 år - perioden for de bibelske dommerne og
kongene. Landet ble ikke kjent som Palestina før Romerne ødela Jerusalem i 70
e. Kr. og begynte å spre det jødiske folk over hele verden. Ordet Palestina er
avledet av det romerske ordet for filisterne. Så for å ydmyke det jødiske folk,
omdøpte de romerske okkupantene landet. Filisterne var jødenes hovedfiender,
etter at de hadde inntatt Kanaans land, etter exodus fra Egypt. Dersom
spørsmålet er om jødene har et historisk rettslig krav på dette landet, så er
svaret et absolutt ja!
Den
bibelske rett til landet Israel
Gud for det
jødiske folk er den som skapte universet, og i Salme 24:1 står det at Gud, er
eier alt av dette. Han har derfor rett til å gi en hvilken som helst del av
denne jord til den Han ønsker å gi det til.
Og det
gledet Gud å gi en stor del av Midtøsten til det jødiske folk. Denne gaven
skjedde for 4.000 år siden da Gud viste seg for Abraham og ga ham og hans
etterkommere et landområde som strekker seg fra Middelhavet til elven Eufrat (1
Mos 15:18-21). Dette er et landområde som aldri har blitt fullt ut realisert
som løftelandet Israel, men som først vil være det under Jesu kommende
tusenårige regjering. En liten del av dette er det som den gang ble kalt
Palestina. På den tiden da Abraham ble lovet landet, ble det sentrale området kalt
"Kanaans land". Det første løftet om dette landet til Abraham og hans
etterkommere ble spesifisert generelt i Abrahamspakten i 1 Mos 12:1-2. Herren
sa til Abram: "Gå ut fra ditt land ... til landet som jeg skal vise deg -
Og jeg vil gjøre deg til en stor nasjon, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt
navn stort - Til dine etterkommere vil jeg gi dette landet.” Dette løftet ble
bekreftet til Abraham seks ganger og ble stavet ut i detalj i 1 Mos 15:18-21. I
1 Mos 17: 7 erklærte Gud at landets løfte var "en evig pakt". Løftet
ble bekreftet til Isak og Jakob, og det ble bekreftet ved kong David i Salme
105:1 og 8-11 da han skrev:” Å takke Herren - For Han har husket sin pakt for
alltid - Den pakt som han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak - Da
bekreftet han det til Jakob ... og til Israel som en evig pakt.”
Det faktum
at jødene ble spredt ut fra dette landet i 1878 år - fra 70 til 1948 - betyr
ikke på noen måte at Gud har ugyldiggjort sine løfter. Gud hadde en annen pakt
med det jødiske folk om deres land. Den første pakt var en
landstittelkonvensjon gitt gjennom Abraham, og den var ubetinget. Den andre var
en forbruksoverenskomst gitt gjennom Moses, og den var betinget. I loven om
bruken av dette landet, fortalte Gud det jødiske folk at deres bruksrett til
landet ville være avhengig av deres lydighet mot sitt ord: Trofasthet ville gi
velsignelser, mens utroskap ville medføre forbannelser. Og Gud gjorde det klart
at hvis de ble ulydige og vedvarende i ulydigheten, så ville de få den ultimate
dommen som ville medføre eksil fra landet. Men landet vil fortsatt tilhøre dem.
Dette kan
illustreres på følgende måte: Anta at du gir din tenårings sønn en bil og
vognkortet på bilen står i hans navn. Men du gjør det klart at så lenge han bor
hjemme, under din myndighet, så vil det være regler for bruk av bilen. Hvis
reglene er ødelagte, avhengig av overtredelsens alvor, blir bilen låst opp i
garasjen i en periode. Bilen vil fortsatt tilhøre tenåringen, men gleden av å
bruke bilen vil gå tapt. Det avgjørende punkt her er at selv om det jødiske
folk ble spredt fra deres land i disiplin, så mistet de ikke eiendomsretten til
landet.
Politisk
rett til landet
Verden for
øvrig bryr seg selvfølgelig ikke om hva Gud og Bibelen sier om eiendomsrettet
til landet, og hevder at det er en myte at jøden har eiendomsrett til landet
Israel. Så la oss derfor se på deres rett til landet fra et politisk og
juridisk synspunkt. Det faktum at de har en juridisk rett til landet, kan lett
forsvares. I november 1947 godkjente FN gjennom sin delingsplan for det
britiske mandatområdet en folkerettslig lovlig opprettelse av den nasjonale
staten Israel. Før delingsplanen hadde landet vært et nasjonalt mandat,
etablert etter første verdenskrig. Storbritannia hadde blitt betrodd dette mandatet,
hvis formål var å forberede de som bodde i dette området på å bli selvstyrt.
I 1947, da
britene kunngjorde at de var klare til å fratre mandatet, godkjente/anbefalte
FN en deling av landet mellom jødene og araberne. Jerusalem skulle imidlertid
være en internasjonal by. Jødene aksepterte motvillig forslaget og fortsatte
arbeidet med å etablere staten Israel. Araberne nektet å akseptere
FN-handlingen og gikk til krig mot den nyetablerte staten Israel. Ingen kan
derfor hevde at jødene ikke har rett til landet. Det tilhører dem både bibelsk
og folkerettslig.
Myte
nummer 2
En annen
myte som må imøtegås, er den som blir framsatt av palestinerne og tankeløst
gjentatt av verdenspressen. Det er påstanden om at palestinerne med urett og av
tvang ble fratatt sitt land av det jødiske folk. Første må det bemerkes at det
aldri var noe slikt som en palestinsk stat før delingen av det britiske
mandatområdet. Palestina var bare et geografisk navn som ble gitt til en del av
Midtøsten som alltid har vært under kontroll av en okkuperende makt
Mellom 1517
og 1917 - en periode på 400 år - var det en del av det ottomanske/osmanske
riket, som hadde hovedstaden Istanbul. Det eksisterte aldri en suveren
palestinsk stat. Det var aldri en palestinsk urbefolkning med sitt eget språk
og kultur. Ved begynnelsen av det 20. århundre var Palestina et øde, ufruktbart
land som var tynt befolket. Mesteparten av det var eid av fraværende utleiere.
Folkene som bodde der ville ha identifisert seg som syrere. Faktisk begynte
araberne som bodde der, ikke engang å kalle seg palestiner før på midten av
1960-tallet. Men det store vendepunktet kom da jødene begynte å returnere til
sitt hjemland i 1890 og tidlig på 1900-tallet. De kjøpte land fra araberne til
ublu priser - firedobbelt av hva lokale arabere måtte betale. Igjen - jødene
stjal ikke landet, og de jaget heller ikke bort araberne. De kjøpte land som
allerede med rette tilhørte dem.
Og det var
et øde land. Alle trærne sør for Galilea hadde blitt kuttet ned, og dalen hadde
blitt forvandlet til et malaria infisert sumpland. Det var et land ingen ønsket
å bosette seg i, bortsett fra det jødiske folket. Bibelen hadde profetert at
landet ville bli øde da jødene ble utvist, og den profeterte også at da de kom
tilbake, ville det igjen bli et land med melk og honning. Her er profetien i 5
Mos 29:22-23 om dette øde landet:
”Når
kommende slekter, barna som vokser opp etter dere, og fremmede som kommer fra
fjerne land, får se de plagene som har rammet dette landet, og de sykdommene
som Herren har sendt over det, – med svovel og salt er hele landet avsvidd, så
en ikke kan så og få det til å gro, og ikke et strå kan vokse der, en
ødeleggelse som da Herren i sin vrede og harme gjorde ende på Sodoma og
Gomorra, Adma og Sebojim.”
Og her er
profetien om gjenvinningen av landet i Esek 36:34-35, når jødene nå returnerer
til Israel:
”Jord som har ligget brakk, skal dyrkes og
ikke se ut som en øde ørken for alle som drar forbi. Da skal de si: Den jorden
der som lå øde, er blitt som Edens hage. Og byene som var herjet, ødelagt og
revet ned, ligger der nå som faste borger.”
Og det var
akkurat det som skjedde, også den nyeste myten, fantasiene til palestinerne der
det påstås at landet var så fantastisk som det er nå da jødene «stjal det» fra
dem!
Myte
nummer 3
Den tredje
myten er en tragisk sak, fordi den har resultert i et forferdelig misbruk
utført av det palestinske folkets egne ledere. Det er myten at Israel har holdt
de palestinske flyktningene fra uavhengighetskrigen i 1948-49 i elendige
flyktningleirer i over 70 år ved å nekte å la dem komme tilbake. Det er sant at
det var en massiv utvandring av arabere fra Palestina under Israels
uavhengighetskrig i 1948 og 49 - men de ble ikke tvunget ut av Israel. De
flyktet etter anmodning fra de fem arabiske hærene som invaderte Israel etter
uavhengighetserklæringen. De ble anmodet av de arabiske lederne til å flykte
til sikkerhet mens de angripende nasjonene "gjorde Middelhavet rødt med
jødens blod." Omtrent 650.000 mennesker flyktet fra landet. Etter at
krigen ble avsluttet, nektet de arabiske nasjonene å absorbere disse menneskene.
I stedet bygget de flyktningleirer langs grensene til Israel og begynte å bruke
dem i politisk propaganda mot Israel.
I dag er det
mindre enn 30.000 av disse menneskene som fortsatt lever. Palestinerne hevder
derimot at det er fem millioner flyktninger fordi de også teller med sine barn
og barnebarn og barns barnebarn.
Dette står i
sterk kontrast til hva som skjedde med jøder i arabiske land etter Israels
uavhengighetskrig. Alle jødene i de arabiske landene som ble utvist, og mistet
eller fikk sine eiendeler konfiskert - totalt mer enn 800.000. Disse ble enten
absorbert av den lille jødiske staten (ca 550.000), eller ble absorbert av
vestlige nasjoner, først og fremst USA. I august 2018 annonserte president
Trump at USA ikke lenger ville anerkjenne som flyktninger de palestinerne som
flyktet fra Israel i 1948-49. Han annonserte også at FNs hjelpeorganisasjon
UNWRA, som eksisterer utelukkende for å fø og opprettholde flyktningstatusen
til disse menneskene, ikke lenger vil motta den årlige $ 300 millioners støtten
fra USA. Forhåpentligvis vil dette tvinge de arabiske nasjonene til å absorbere
disse menneskene og slutte å bruke dem som politiske gisler.
Myte
nummer 4
Den fjerde
store myten er påstanden om at palestinerne er de sanne urfolkene i landet -
som de amerikanske indianerne i USA - og at jødene er kolonialistiske
inntrengere fra Europa. Dette er en av de grunnleggende påstandene til
BDS-bevegelsen – (Boycott, Divestment and Sanctions) - som så mange
internasjonale selskaper og kirkelige trossamfunn har adoptert og er tilhengere
av.
I lang tid
hevdet palestinerne at de var etterkommere av filistene. Men da de ble gjort
oppmerksomme på at filistene stammet fra de greske øyene i Egeerhavet, og at de
kom til Israel ca 1.300 f.Kr. da grekerne utviste dem – da ble
"urfolkets" argumentet forandret. Palestinere begynte da å hevde at
de er etterkommere av kanaanittene! Mahmoud Abbas, den nåværende palestinske
lederen, har tungt understreket denne hårreisende påstanden de siste årene. Han
presenterer også noen andre absurde påstander, som for eksempel:
1. Jesus var en palestiner.
2. Folket som Moses ledet ut av Egypt var
muslimer
3. Det eksisterte aldri et jødisk tempel i
Jerusalem
I tillegg er
han også en Holocaust fornekter. I sin sine tidligere studier i Moskva
presenterte han en doktoravhandling der han hevdet at Holocaust er fiksjon,
skapt for å danne sympati for jødene. Så denne mannen lever i en løgnenes
verden.
Ideen om at
jødene i Israel i dag er koloniale okkupanter, er helt absurd. Det har vært en
uavbrutt jødisk tilstedeværelse i det hellige land i 4.000 år. Selv under
jødens diaspora fra 70 e.Kr. fortsatte det å være jødiske mennesker som bodde i
Jerusalem og i Galilea. Og jødene som er kommet hjem til deres hjemland, har
ikke nettopp kommet hjem fra Europa. De er kommet fra over 100 land spredt over
hele verden. Dette fenomenet kan slett ikke betraktes som en europeisk
"kolonial kraft". Heller ikke kan palestinerne betraktes som
etterkommere av kanaánittene. Det er ganske enkelt ingen genealogiske eller
genetiske bevis som forbinder araberne med de utdødde kanaánittene. I
virkeligheten er palestinerne i Midtøsten arabere som migrert til området fra
steder som Saudi-Arabia, Jemen og Egypt. Yassir Arafat var eksempelvis født og
oppvokst i Egypt. Og legg merke til dette avslørende sitatet av hans:
"Det
palestinske folket har ingen identitet. Jeg, Yassir Arafat, mann av skjebnen,
vil gi dem den identiteten gjennom konflikt med Israel. "
I 2012
uttalte Hamas innenriks- og sikkerhetsminister, Fathi Hammad, at
"halvparten av palestinerne er egyptere og den andre halvdelen er
saudier."
Myte
nummer 5
En femte
myte er påstanden om at Jerusalem er det palestinske folks historiske hovedstad
og er det tredje helligste stedet for islam.
Dette er hva
president Trump ville kalle "falske nyheter." Sannheten er at
Jerusalem aldri har vært hovedstaden i noen nasjon unntatt Israel. Da David
erobret byen for 3.000 år siden, var det en liten landlig jebusittlandsby. Byen
ble gjort til Israels hovedstad og tjente som dette i mer enn tusen år.
Det har
aldri noensinne vært hovedstaden til noen annen nasjon. Den romerske
hovedstaden i det hellige land var Caesarea Maritime. Korsfarernes hovedstad
var havnebyen Akko. Hovedstaden i Palestina under 400 år med
ottomanske/osmannisk styre var Istanbul.
Den mytiske
påstanden om at Jerusalem er det tredje mest hellige sted for islam, etter
Medina og Mekka, er et politisk skapt knep for å gjøre et uberettiget krav på
byen.
1. Jødene ber mot Jerusalem, mens muslimene
ber mot Mekka
2. Jerusalem er nevnt mer enn 700 ganger i
de hebraiske skrifter, enten som Jerusalem, Sion eller Ariel. Denne byen er
aldri nevnt i Koranen
Den
muslimske påstanden om Jerusalem er basert på legenden om at Muhammad reiste på
sin flygende hest til Al Aqsa-moskeen i Jerusalem, hvor han ble tatt opp i
himmelen for et besøk. De baserer den påstanden på et vers i Koranen som sier
at Muhammed reiste på sin hest til "den lengste moskeen." Dette var
en moske som ligger i Saudi-Arabia som gikk under det navnet. Passasjen i
Koranen kunne ikke referere til Al Aqsa-moskeen på tempelberget i Jerusalem,
som muslimer nå hevder, fordi den ikke engang eksisterte i løpet av Mohammeds
livstid! Mohammed døde i 632 e.Kr. Al Aqsa-moskeen ble fullført i 706 e.Kr., 73
år etter Mohammeds død.
Myte
nummer 6
En sjette
myte er påstanden om at Israel i mer enn 70 år har forhindret det palestinske
folks rett til å skape en stat for seg selv. Men vi har det absolutt
ubestridelige faktum at palestinerne allerede har en stat, og den heter Jordan,
og består av ca 75% av det opprinnelige britiske mandatområdet. I 1921 utstedte
Winston Churchill, en erklæring hvor han tildelte to tredjedeler av det
britiske mandatområdet til araberne, og staten Transjordan (i dag Jordan) ble
opprettet. Han gjorde dette i favør av araberne på grunn av de store
oljeforekomster som ble oppdaget i de arabiske landene. Dette medførte at
jødene bare fikk tildelt et mindre landområde plassert langs Middelhavskysten.
De følte seg sveket, men de svelget hardt og begynte å se frem til dagen da de
kunne opprette sin egen stat - Israel. Men i november 1947, stemte FN for å
dele de gjenværende 25% av det opprinnelige britiske mandatområdet i to stater
- en for jødene og en for araberne, og dermed skape en palestinsk stat nummer
to. Igjen følte jødene seg sveket, men de aksepterte FNs resolusjon og etablert
sin stat i mai 1948, da britene avsluttet sitt mandat over de omstridte
landområdene.
Her er vi
kommet til et helt avgjørende punkt i denne konflikten, og det er noe som aldri
blir fortalt av media og slett ikke nevnt av palestinerne: Den dagen jødene
møttes i Tel Aviv og erklærte opprettelsen av sin stat - da kunne araberne ha
samlet seg i Ramallah og erklært eksistensen av sin palestinske stat nummer to.
Men i stedet oppmuntret de alle de fem arabiske statene som angrep Israel fordi
de ønsket hele landet, og de ønsket ikke en jødisk stat av en hvilken som helst
størrelse i deres midte. Så, på selve dagen da Israel feiret sitt 70 års
jubileum i 2018, kunne araberne ha feiret 70-årsdagen for deres stat. De har
absolutt ingen andre å klandre enn seg selv.
Camp
David 2000
Men 1948 var
ikke palestina-araberenes eneste mulighet til å etablere en stat. De har hatt
flere muligheter, der en av dem var i år 2000 på Camp David-konferansen som
president Clinton arrangerte. På den konferansen overtalte president Clinton
Ehud Barak, Israels mest liberale statsminister i sin historie, til å godta 95%
av de palestinske kravene. Da disse utrolige innrømmelsene var i boks, var
Yassir Arafats svar å reise seg opp fra forhandlingsbordet, gå ut av rommet,
fly hjem og starte den første intifada, et voldelig palestinsk opprør. Hvorfor?
Fordi han visste at om han ble enig om et kompromiss med Israel, ville han
risikere å bli drept av sine egne. Og dessuten var de palestinske kravene ikke
noe annet enn et skalkeskjul for det de virkelig ville ha, nemlig hele Israel.
Det beste
sammendraget som kanskje noensinne er blitt uttalt om den lange, sørgelige
historien om palestinsk ledelse er den som ble formulert av Abba Eban, Israels
ambassadør til FN fra 1949 til 1959. Han sa: "Palestinerne har aldri gått
glipp av en mulighet til å gå glipp av en mulighet.”
Selv noen
arabiske ledere kan bli lei av palestinerne. For eksempel sa den saudiske
kronprinsen, Mohammad Bin Saliman følgende: ”De siste 40 årene har den
palestinske ledelsen gått glipp av muligheter igjen og igjen, og har avvist
alle tilbudene den ble gitt. Det er på tide at palestinerne godtar tilbudene og
blir enige om å komme til forhandlingsbordet - eller de burde slutte å klage.”
Myte
nummer 7
En syvende
og siste myte, og den viktigste av dem alle, som palestinerne og deres allierte
bruker i dag for å samle verdens offentlige opinion mot Israel. Det er denne
som brukes på våre høyskoler og universiteter for å fange unge mennesker i sin
motstand mot staten Israel. Myten om at Israel er en apartheidstat.
For de som
kanskje ikke er så kjent med begrepet Apartheid, så var dette et begrep som ble
brukt for å beskrive politikken som styrte i Sør-Afrika i mange år, og som krevde en streng adskillelse av hvite og
fargede i dette landet. Denne apartheid påstanden mot Israel er et klassisk
eksempel på den enkle sannheten som ble brukt av Hitlers propagandaminister,
Joseph Goebbels, da han sa: "Hvis du forteller en løgn ofte nok, vil folk
tro den." Sannheten er at det er absolutt ingen Apartheid overhodet i
Israel. Faktisk er sannheten at den eneste Apartheid som finnes i Midtøsten
finnes i de arabiske landene Israel er omgitt av! Israel har mer enn 1,7
millioner arabere som bor innenfor sine grenser. De er ikke adskilt fra
israelere på noen måte. De har fullstendige statsborgerskaps rettigheter,
inkludert retten til å jobbe med arbeidsledighet, medisinske og velferdsmessige
fordeler. De har også stemmerett - selv retten til å tjene i det israelske
parlamentet og rettssystemet inkludert høyesterett. Det er ingen segregering i Israel
i teatre, busser, hoteller eller andre steder. Den eneste måten arabiske
borgere i Israel blir behandlet annerledes på, er at de ikke trenger å ta
plikttjeneste i militæret, mens alle jøder må gjøre det - både menn og kvinner.
Jeg håper
alle vil kunne få et klart bilde av hvilket meningsløst nonsens det er å
anklage Israel for apartheid. Likevel fortsetter verdens politiske ledere å
fremme denne påstanden. Den eneste Apartheid som finnes i Midtøsten er i de
arabiske landene som ikke engang vil tolerere en jøde som bor innenfor deres
egne grenser. Likevel er det disse hyklerne som roper høyest om Israel som en
apartheid stat!
Til tross
for opplagte fakta, har mange samfunnsledere slukt denne apartheid myten. Dette
kan ofte observeres på venstresiden i Norsk politikk, og synliggjøres ved
bannere blant AUF på Utøya og i undervisningsmateriell fra eksempelvis
Flyktningehjelpen - LOs egen organisasjon. Og det er fordi de enten er
villedet, eller at de er motivert av antisemittisme - derfor vil de tro på en
løgn.
Konklusjon
Den største
løgn og politiske myte om Israel som kommer til uttrykk er påstanden om at
Israel er det største hindret for fred i Midtøsten. Denne absurditeten kan med
letthet raskt avvises med en uttalelse fra israels statsminister Benjamin
Netanyahu, og med en observasjon som ikke kan fornektes: "Hvis araberne
ville avvæpne, ville det være fred i Midtøsten. Hvis Israel skulle avvæpne,
ville Israel slutte å eksistere. "
Det er
selvfølgelig andre myter som kan diskuteres, og Satan motiverer skapelsen av
nye hele tiden. Men Satan kommer til å tape denne kampen i sin tid. Gud er på
sin trone. Han har full kontroll. Han har visdom og makt til å orkestrere alt
ondskapen til Satan til sin viljes triumf i historien. "Israels vokter
verken slumrer eller sover." (Salme 121: 4) Ifølge Salme 2 sitter Han,
Gud, på sin trone i himmelen og ler av sine fiender. Han ler ikke fordi han
ikke bryr seg. Nei, han ler fordi han har alt under kontroll. Og han ler også
fordi dagen nærmer seg da han vil slippe løs sitt raseri og helle ut sin vrede
over en Guds fornektende menneskehet, for deretter å sende sin Sønn tilbake til
å herske over hele jorden fra Sions berg i Jerusalem. Og på den strålende dagen
da Jesus kommer tilbake til Oljebjerget i Jerusalem, vil den jødiske rest
omvende seg og rope: "Baruch Haba B'Shem Adonai!" (Salig er den som
kommer i Herrens navn!).
I
mellomtiden skal vi fortsette å rope hver dag i hjertet vårt, "Maranatha!
Maranatha! Maranatha! Kom raskt, Herre Jesus! "