lørdag 15. september 2018

Nr. 115: Treenighetslæren er en katolsk «oppfinnelse»!

 Nr. 115:
Treenighetslæren er en katolsk «oppfinnelse»!


Da de skulle vedta treenighetslæren så var det aktuelt å ta opp «Jomfru» Maria i Guddommen, men med datidens kvinnesyn ble det for kontroversielt. Derfor «fant» de på at Ånden ble en egen person, og «tredjemann» på «laget»!
Hele treenighetslæren er egentlig noe stort katolsk rolp og surr.
Men som sagt, protestantismen har egentlig aldri tatt et oppgjør med denne katolske lære, som vi ikke finner noen dekning for i Guds ord.
Hvem skal vi gi «æren» for at det ble en slik lære? Flere, ikke minst Keiser Konstantin som «innførte» kristendommen som vil ha en kristendom som var akseptabel både for verden, og de kristne, det ble den katolske kirke.


Statue av Konstantin i York i England, nær staden der han blei utropt til keisar.


Torill Bolstad skriver på DagensDebatt:

Men har ikke også kristenheten latt seg lure av katolsk lære.? Feiring av St Lucia, en katolsk helgen, og den katolske fremstillingen av forholdet mellom Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd. Nåværende treenighetslære som ble formet slik den er i dag av katolikker på 400 tallet. I Johannes 17 forteller Jesus at han og hans Far er ett i Den Hellige Ånd. De er alltid to forskjellige. De troende på Jesu lære skal også være ett med Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd. Også de kristne skal være ett med hverandre i Guds Hellige Ånd. Slik er vi ett, men ikke en og den samme. Vi er mange som er ett. På samme måte som Faderen og Sønnen er ett med hverandre. Guds Hellige Ånd skal overbevise oss om at læren Jesus lærte oss, som Faderen talte til han om, er den sanne lære. Det finnes ikke bønn til Den Hellige Ånd i bibelen så vidt jeg kan se. Jesus sier at vi kan be Faderen om å få Den Hellige Ånd i vårt hjerte. Dvs at Den Hellige Ånd går der den får beskjed om å gå hos den høyeste Gud. Den høyeste Gud er den eneste som ikke har fått sin kraft og makt hos noen. Det står også at han er den eneste som ikke kan dø. Derfor var det Den Høyestes sønn Jesus Kristus, Guds salvede som døde for at vi skulle bli rettferdiggjort. Jesus fikk sin makt og kraft fra vår felles Far. Sammen med Jesus skal vi arve Guds rike står det i Bibelen. Jesus er Faderens mest opphøyde skapning. Det står i Bibelen at Gud har gjort Jesus nesten like stor som seg selv. Noe ikke den nåværende Treenighets læren sier. Kanskje på tide å se på om den katolske læren om forholdet mellom disse tre er en rett lære.? Kan ikke skade det.
(sitat slutt).

Må gi Toril Bolstad rett at det vil ikke skade noen å studere treningslæren nøyere, og innse at det er en katolsk lære, ingen bibelsk lære!

Her er en artikkel vi har om dette emne, som taler for seg selv.

Hvordan ble treenighetslæren utformet?

Nå vil du kanskje spørre: ’Hvis treenighetslæren ikke er bibelsk, hvordan gikk det da til at den ble en av kristenhetens læresetninger?’ Mange tror at den ble formulert på kirkemøtet i Nikaia (Nikea) i 325 e.Kr.
Det er imidlertid ikke helt korrekt. Kirkemøtet i Nikaia hevdet at Kristus var av samme substans eller vesen som Gud, noe som dannet grunnlaget for den senere trinitariske teologi. Men dette kirkemøtet innførte ikke treenighetslæren, for det ble ikke sagt noe om den hellige ånd som den tredje personen i en treenig guddom.

Konstantins rolle i Nikaia

I den tiden da forestillingen om at Jesus er Gud, var under utvikling, møtte den stor motstand av bibelske grunner. For å prøve å bilegge striden innkalte den romerske keiser Konstantin alle biskopene til Nikaia. Det var ikke mer enn 318 — en brøkdel av det totale antall — som møtte fram.
Konstantin var ikke en kristen. Han gikk antagelig over til «kristendommen» senere i livet, men han ble ikke døpt før han lå på dødsleiet. I en bok om kirkehistorie sier Henry Chadwick: «Konstantin tilbad i likhet med sin far den ubeseirede sol; . . . hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre opplevelse av nåden . . . Det hele var et militært spørsmål. Han fikk aldri noen klar forståelse av den kristne lære, men han var sikker på at de kristnes Gud kunne gi seier i krig.» — The Early Church.
Hvilken rolle spilte denne udøpte keiseren på kirkemøtet i Nikaia? Encyclopædia Britannica forteller: «Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»
Konstantins rolle var altså avgjørende. Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? Avgjort ikke på grunn av noen bibelsk overbevisning. «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» sier en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.
Det var imidlertid ikke noen av biskopene i Nikaia som fremmet tanken om en treenighet. De tok bare stilling til Jesu natur, ikke til den hellige ånds rolle. Hvis læren om en treenighet hadde vært en klar bibelsk sannhet, burde de ikke da ha framholdt den ved denne anledningen?

Den videre utvikling

Etter møtet i Nikaia fortsatte debatten omkring dette emnet i flere tiår. De som trodde at Jesus ikke var jevnbyrdig med Gud, ble faktisk tatt til nåde igjen for en tid. Men senere gikk keiser Theodosius imot dem. Han bestemte at trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikaia skulle være normen i hans rike, og innkalte til et kirkemøte i Konstantinopel i 381 e.Kr. for å få formelen klargjort.
På dette kirkemøtet kom man til enighet om å sidestille den hellige ånd med Gud og Kristus. For første gang begynte kristenhetens treenighet å komme i fokus.
Men heller ikke etter kirkemøtet i Konstantinopel ble treenighetslæren alminnelig godtatt. Mange gikk imot den og utsatte seg dermed for voldsom forfølgelse. Det var først i senere århundrer at treenighetslæren ble fast formulert i trosbekjennelsene. The Encyclopedia Americana sier: «Den endelige utforming av treenighetslæren fant sted i vest, i middelalderens skolastikk, da man forsøkte å gi en forklaring ved hjelp av filosofiens og psykologiens begreper.»

Den athanasianske trosbekjennelse

Treenighetslæren ble mer fullstendig definert i Den athanasianske trosbekjennelse. Athanasius var en av de geistlige som støttet Konstantin i Nikaia. Trosbekjennelsen som bærer hans navn, erklærer: «Vi ærer én Gud i Treenigheten . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»
Velinformerte religionshistorikere er imidlertid enige om at det ikke var Athanasius som avfattet denne trosbekjennelsen. Et oppslagsverk sier: «Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12. århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i det niende århundre og noe senere i Roma.» — The New Encyclopædia Britannica.

Det gikk altså flere hundre år fra Kristi tid og til treenighetslæren vant utbredt anerkjennelse i kristenheten. Hva var retningsgivende for de avgjørelser som etter hvert ble truffet? Var det Guds Ord, eller var det geistlige og politiske hensyn? Professor E. W. Hopkins svarer: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.» — Origin and Evolution of Religion.

Frafallet forutsagt

Treenighetslærens historie harmonerer med det Jesus og hans apostler forutsa skulle skje etter deres tid. De sa at det skulle finne sted et frafall, et avvik fra den sanne tilbedelse, og at situasjonen skulle vedvare inntil Kristi gjenkomst, da den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet før Guds dag kom og denne tingenes ordning ble tilintetgjort.
Etter å ha omtalt denne ’dagen’ sa apostelen Paulus: «Først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Senere forutsa han: «Når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Andre av Jesu disipler skrev også om dette frafallet og dets ’lovløse’ presteklasse. — Se for eksempel 2. Peter 2: 1; 1. Johannes 4: 1—3; Judas 3, 4.
Paulus skrev også: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.
Jesus forklarte hva som lå bak dette frafallet fra den sanne tilbedelse. Han sa at han hadde sådd godt korn, men at fienden, Satan, ville så ugress i åkeren. Samtidig med at hveten begynte å skyte opp, kom altså ugresset til syne. Man kunne derfor vente at et avvik fra den sanne kristendom ville gjøre seg gjeldende helt fram til høsttiden, da Kristus skulle ordne opp i forholdene. (Matteus 13: 24—43) Et oppslagsverk sier: «Treenighetslæren i det fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» (The Encyclopedia Americana) Hvordan oppstod så dette avviket? — 1. Timoteus 1: 6.

Lærens opprinnelse

I Oldtidens verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.
Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.
Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».
I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.» — History of Christianity.
Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk». — The Paganism in Our Christianity.
Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics) Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?

Platonismen

Platon levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.
Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel.
Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.
En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.» — The Church of the First Three Centuries.

Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne». — Outlines of the History of Dogma.
Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»
Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.» — A Statement of Reasons.
Det frafall som var forutsagt av Jesus og hans apostler, slo altså ut i full blomst i det fjerde århundre etter Kristus. Utformingen av treenighetslæren var bare ett bevis for dette. De frafalne kirkene begynte også å godta andre hedenske forestillinger, for eksempel læren om et brennende helvete og troen på en udødelig sjel, og de gav seg også av med avgudsdyrkelse. Kristenheten hadde åndelig talt gått inn i den forutsagte mørke tidsalder, dominert av en voksende presteklasse, «Den Lovløse». — 2. Tessaloniker 2: 3, 7.

Hvorfor forkynte ikke Guds profeter om en treenighet?

Hvorfor hadde ingen av Guds profeter, over en periode på flere tusen år, lært hans folk om treenigheten? Burde ikke i hvert fall Jesus ha brukt sine evner som den store Lærer til å klargjøre treenighetslæren for sine disipler? Ville Gud ha inspirert hundrevis av sider i Skriften uten å gi undervisning om treenighetslæren hvis den var den «sentrale lære» i den kristne tro?
Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk.
Mark. 13: 32: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Dette ville naturligvis ikke ha vært tilfellet hvis Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var jevnbyrdige og utgjorde én guddom. Og hvis det var slik at Sønnen, som noen mener, ikke kjente dagen eller timen på grunn av sin menneskelige natur, kan vi spørre: Hvorfor kjente ikke Den Hellige Ånd dagen eller timen?)

Matt. 20: 20—23: «Mor til Sebedeus-sønnene . . . svarte [Jesus]: ’Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.’ Men Jesus sa: . . . ’Mitt beger skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.’» (Ville ikke dette ha vært et merkelig svar hvis Jesus var Gud, slik det blir hevdet? Noen tilhengere av treenighetslæren sier at Jesus her bare svarte ut fra sin «menneskelige natur». Men er dette egentlig en logisk forklaring, når de samtidig sier at Jesus var både Gud og menneske, ikke bare en av delene? Viser ikke Matteus 20: 23 snarere at Sønnen ikke er jevnbyrdig med Faderen, og at Faderen har forbeholdt seg visse særrettigheter?)

Matt. 12: 31, 32: «All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Hvis Den Hellige Ånd var en person og den var Gud, ville dette skriftstedet ha betydd at den på en eller annen måte var større enn Sønnen. Dette ville ha vært i strid med treenighetslæren. Det Jesus sa, viser snarere at Faderen, som «Ånden» tilhørte, er større enn Jesus, Menneskesønnen.)

Joh. 14: 28: «[Jesus sa:] Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.»

1. Kor. 11: 3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» (Det er derfor tydelig at Kristus ikke er Gud, og at Gud er større enn Kristus. Vi bør merke oss at dette ble skrevet omkring år 55 evt., cirka 22 år etter at Jesus vendte tilbake til himmelen. Den sannheten som her blir framholdt, gjelder altså forholdet mellom Gud og Kristus i himmelen.)

1. Kor. 15: 27, 28: «’Alt la han [Gud] under hans [Jesu] føtter’. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.»

Både det hebraiske ordet Sjaddai og det greske ordet Pantokrạtor blir oversatt med ’allmektig’. På grunnspråket blir begge disse ordene gjentatte ganger brukt om Jehova, Faderen. (2. Mos. 6: 3; Åp. 19: 6) Ingen av uttrykkene blir noen gang brukt om Sønnen eller den hellige ånd.

Lærer Bibelen at hver av dem som sies å være en del av treenigheten, er Gud?

Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3, uthevet av oss) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)

1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)

1. Pet. 1: 3, LB: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».)

Faderen = Gud
Sønnen = Jesus
Den hellige ånd = Guds virksomme kraft


mandag 18. desember 2017

Nr. 114: Det var troen alene som frelste røveren på korset – men for oss andre er det ikke slik!



Nr. 114:
Det var troen alene som frelste røveren på korset – men for oss andre er det ikke slik!

Bilde av hånden til Jesus og røveren på korset. Jesus hadde bare gjort godt hele sitt liv, mens røveren bare ondt. Der på korset fant røveren frelse og døde salig!
For de fleste andre som kommer til tro, er kristenlivet å arbeide på sin frelse det «normale»! Å tro noe annet, da er en forledet i sin tro.




Lukas 23. 39 En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! 40 Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? 41 Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. 42 Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike! 43 Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.

Denne røveren på korset – fikk en mulighet – en gang til å bli frelst!

Vi andre får stort sett mange muligheter til både å bli frelst og leve som en troende. Da forventes og fordres det noe helt annet. Det er klart at Gud er nådig og det er nok ikke bare denne ene røveren på korset som har fått en mulighet en gang. Det er nok til sammen mange, ikke få som har blitt frelst og tatt sin tilflukt til Kristus og Gud i de siste dager og stunder av sitt liv!

Men dette er ikke «normen», men unntaket. For de aller fleste kommer kallet flere ganger og vandringen med Herren kan bli lang. Ikke kort som for røveren på korset, men gjennom mange år og også tiår!

Da å mene og påstå at det er kun troen alene som frelser – når Gud krever frukt av våre liv – blir ikke noe annet en absurd, løgn og ubibelsk.

Gud har ment at liv og gjerninger følges ad, at vi bærer frukt, frukter som er omvendelsen verdig. Vi er ikke lengre mørkets og Djevelens barn, men Guds barn. Vi er lysets barn og er plassert i Guds elskede Sønns rike!

Luther ville ha fjernet Jakobs brev, da han ikke skjønte hva Jakob formidlet og forkynte, derfor liver faktisk den protestantiske kristne med at faktisk gjerninger hører med til et rett og sunt kristenliv.

Jakob 2. 14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, 16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? 17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. 18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger! 19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver. 20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? 21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene, 23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn. 24 I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene. 25 I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei? 26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.

Kristendommen består av to elementer, bekjennelse og adferdsregler.
Etter hvert som samfunnet rundt ikke aksepterer adferdsreglene, blir de opphevet av religionen. Dette er dessverre en kjensgjerning!
Verden er vi som troende kalt å påvirke med våre gode gjerninger, dette er hva skriften sier og lærer.

Matt. 5. 16 La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!

Titus 3. 8 Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, forat de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.

Vi blir med andre ord frelst – for å gjøre gode gjerninger!

Dette med at ikke gjerninger og adferdsregler tilhører det nye livet er ikke noe annet enn løgn, og en avledningsmanøver fra den Onde!

Den som tror på Gud, hva skal han gjøre sier skriften? «legge vinn på å gjøre gode gjerninger.»

Med andre ord, dette er helt vesentlig for den frelste og lykkelig nye troende.

Hvis vi ikke bærer frukt, vil vi bli avskåret fra frelsen lærer skriften. Med andre ord, etter omvendelsen. Hvis vi ikke lever i samsvar med Guds ord vil Gud «avsette» oss som arvinger – Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger!

Hele skriften gir et samlet vitnesbyrd at det er både ved tro, og ved gjerninger – gode gjerninger vi blir frelst. Det er full mulig å leve i synd etter frelsen, gjøre synd til døden. Og på den måten gå fortapt.
Hvis en stjeler, lever med en person av samme kjønn som seg selv. Eller etter en skilsmisse gifter seg på nytt. Driver med underslag eller lyver daglig. Da er en kommet ut eller inn i forhold som i ytterste konsekvens vil ta deg ikke til Himmelen, men til fortapelsen!

1 Kor. 6. 9 Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, 10 eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 11 Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

Her ser vi at et vanhellig liv etter frelsen – gjør at vi mister frelsen!

Sluttkommentar:

Den gamle læresetningen som har mye av Kalvinismen i seg holder bare ikke:
«Engang frelst – alltid frest!»

Frelse er noe kontinuerlig, som vi må leve i hver dag. Der vi trenger ny nåde hver dag, men samtidig er det et levesett som gjør at vi i ytterste konsekvens kan miste frelsen. Vi må rett og slett arbeid daglig på vår frelse, og gå videre med Gud for å bli bevart!

Fra mine bibelkommentarer Filipenserbrevet 2. 12 Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven!

Paulus omtaler menigheten som en Far snakker til sitt barn når det skal begynne å stå på egne ben og klare seg selv. En er tilstede men også borte. Nå er det egentlig opp til barnet – som her menigheten – å vise hva den vil og evner. Forutsetningen er der, men videre vei og retning avgjør og bestemmer en selv.

13 For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.

Men Paulus kommer med en kjensgjerning som han hadde erfart selv; det er Gud som gjør en i stand til å tjene og elske ham. Vi skal ta våre bestemmelser og ha våre mål, men alt dette står Gud bak. Det er i ham vi lever, beveger, rører og er til.

14 Gjør alt uten misnøye og innvendinger,

Kommer ikke det hele fra hjerte og en ønsker det selv, da gjør en det av misnøye og en har innvendinger mot å gjøre Guds vilje. Å tjene Herren er med glede, hvis en gjør noe for en må er det døde gjerninger sier Skriften.

15 så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden

Denne verdens barn trives i mørke og med synd. For en troende trives en men å være motsatsen, ved å leve som et Lysets barn noe som en også er. Vi leser i Bergprekenen, der finner vi den samme standarden som Paulus beskriver på de troende. Paulus sier; så dere kan være uklanderlige og rene.

Jesus sier i Matt.5. 48 Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.

16 og holder fast på livets ord, og jeg skal få den ros på Kristi dag at mitt strev og mitt livsverk ikke har vært forgjeves.

Paulus hadde som mål for alt det han gjorde, Jesu Kristi dag. Dagen vi skal møte Jesus, bli han lik og vil få igjen hva som har skjedd med våre liv som troende, enten godt eller ondt. Skal vi få noe igjen den dagen er det avhengig av hvordan vi stiller oss ovenfor Guds ord og innretter vårt liv, ved å leve deretter.

fredag 8. desember 2017

Nr. 113: Når alle andre veier stenger seg, og det ikke er noen utganger, så står den aller beste veien åpen for oss troende, der er bønn til Gud i Jesu navn!


Nr. 113:

Når alle andre veier stenger seg, og det ikke er noen utganger, så står den aller beste veien åpen for oss troende, der er bønn til Gud i Jesu navn!


Bilde av min kone Berit Christensen har stått med hele veien.



Det er derfor Torp og alle angriper meg, at de er misunnelig på meg over å ha et velfungerende ekteskap.

Jeg er blitt utsatt for tidenes justismord. Men vi lar oss ikke knekke, eller gi etter. Da Guds nåde er så uendelige mye større enn selv menneskets galskap og mennesket ondskap.




Vi har ikke nådd frem med vår argumentasjon når det gjelder saken mellom meg og Jan Aage Torp.

Dette er ikke noe nytt for en Jesu Kristi etterfølger, å live nederlag og bli forsmådd i denne verden. Men hva skal vi da gjøre? Be, fremfor alt be!



Vi synger i en sang.

När alt vad vi ägt utav mod synes svika

När kraften är tömd, fastän dag ej är slut

När vi ha nått botten av tillgångar ägna

Vår Fader då endast begynt att ge ut!



Tar med hele sangen her, siden den er så utrolig god. Den er skrevet av Annie Johnson Flint



Han ger mera nåd då min börda blir större

när arbetet växer, mer kraft han mig ger

med ökade trångmål hans kärlek fördubblas

när prövningar möter, sin frid han mig ger



Hans kärlek är gränslös

Hans nåd är oändlig

Hans kraft ingen människa utforskat än

Ty av sina eviga väldiga skatter

Han giver och giver och giver igen



När allt vad jag ägt utav mod syntes svika

när kraften är tömd fastän dag ej är slut

när jag har nått botten av tillgångar egna

vår fader då endast begynt att ge ut



Hans kärlek är gränslös

Hans nåd är oändlig

Hans kraft ingen människa utforskat än

Ty av sina eviga väldiga skatter

Han giver och giver och giver igen



O, Jesus för dig vill jag öppna mitt hjärta

i tro, ta emot, av de skatter du ger

och sedan ge ut ty ju mera jag giver

så strömmar välsignelsens flod ännu mer



Hans kärlek är gränslös

Hans nåd är oändlig

Hans kraft ingen människa utforskat än

Ty av sina eviga väldiga skatter

Han giver och giver och giver igjen



Det som er viktig nå, det er at både jeg og vi alle, ikler oss Guds fulle rustning, ber og fortsetter vårt arbeid og tjeneste for Gud.




Her fra mine bibelkommentarer Efeserbrevet 6. 10 Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!



Så er det som Paulus hopper over fra den menneskelig og naturlige delen til den åndelige. Men alt dette går i sammen. Guds ord oppfordrer oss til å bli sterke og være overvinner. Det blir vi ved å være lydig mot Guds org hans ord og ikle oss hans veldige kraft. Selv i GT var det mektige løfter på det å være lydig som vi finner bl.a. i 5. Mosebok 28, hvor mye mer i den nye pakt!



11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep.



Her skal vi ikle oss Guds fulle rustning. Hva det er og innbefatter kommer i de neste versene. Vi skal ikke bare ikle oss noen deler av rustningen, men hele rustningen. Men det er så mange troende som aldri kommer ut eller går ut i åndskampen at dette er noe de ikke klarer helt å forholde seg til. Det er først når en har vært i kamper at en skjønner hvor viktig og livsnødvendig dette er. Har du vært i kamp og lid nederlag, så vil en gjøre alt en kan for å ikke lide nederlag i neste fight!



12 For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.



De egentlige motstandere er onde ånder som står under ledelse av Djevelen. Det er onde åndsmakter av forskjellige størrelsesordener og posisjoner. Det er demoniske verdensherskere som opererer i dette mørke som verden befinner seg i. Det er en kamp mot” ondskapens åndehær i himmelrommet”. Det vil si at de tilhører åndeverden, og dermed er de uhyggelig farlige og lumske. Satan opptrer på mange forskjellige måter, både som en lysets engel (2 Kor 11,14) og som en brølende løve (1 Pet 5,8). Han er farligst når han opptrer som en lysets engel, forkledd som en budbringer av evangeliet.

Guds ord sier om de siste tider:” Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennmerket i sin egen samvittighet” 1 Tim 4,1-2. Vranglæren har følgelig sin opprinnelse i onde åndsmakter, og vranglærene er påvirket av, eller under innflytelse av onde åndsmakter. Derfor kan vi si at det ikke er en kamp mot mennesker i og for seg, men Djevelen og de onde åndsmakter bruker eller misbruker mennesker i sin kamp mot Gud og de kristne.

Guds ord legger ikke skjul på at vi har en uhyggelig motstander som sammen med forferdelige onde åndsmakter vil gjøre alt som er mulig for å forføre Guds barn. Men vi skal vite at Jesus avvæpnet de onde åndsmakter da han seiret på Golgata (Kol 2,15). Selv om Djevelen og hans åndehær er beseiret, så er ikke dommen eksekvert ennå. Derfor har de ennå en tid til å forføre og friste oss mennesker, men dommen over dem er allerede avsagt.

Men det er også forskjellige åndsmakter vi står ovenfor. Vi kan dele dem inn.

1.) Makter og myndigheter.

2.) Verdens herskere i dette mørke.

3.) Ondskapens åndehær i himmelrommet.

Her møter vi tre forskjellige områder av fiendehærer som vil nedkjempe og forstyrre oss. To av hemmeligheten til å vinne seier er å kjenne oss selv og vår egen slagkraft. Og kjenne fienden og hans slagkraft.

1.) Her møter vi menneskene “Face to Face”. Hvorfor vil ikke massemedia og alt annet skrive og forholde seg saklig og objektiv til oss troende og objektivt? Satan står bak.

2.) Det er en Ånd som bibelen beskriver som Satans Ånd, Antikrist`s Ånd, den Ånd som er virksom i vantroens barn som virker og regjerer i denne verden. Motsatsen til Guds Ånd kan vi si.

3.) Her er demonene og de falne Englene. Demoner er gjerne “små” menn på 1\2 m hvis en skulle se dem synlig for øyet. De falne Englene er over demonene igjen og kan tom formere seg leser vi i 1. Mosebok 6. De har antagelsesvis vært med på å regjere denne verden før i sammen med Lucifer. Vi leser flere plasser i skriften at demonene innfiltrert og besatte menneskene. Mens de falne Englene gikk så langt som å ha samleie med kvinner og fikk barn med dem, de hadde muligheter til å forplante seg. Men de er åndsvesener som kan være både synlig og usynlig for det blote øye!

1. Mosebok 6. 4 På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.

Menneskejentene føder kjemper, de er Gudesønnene har andre genetiske betingelser som er sterkere og annerledes enn menneskene etter syndefallet.

Kong David utryddet dem som overlevde vannflommen, og i dag er de ånds personer og ikke kjøtt og blod,

2. Samuels bok 21. 18 Siden kom det til ny strid med filisterne, ved Gob. Der felte Sibbekai av Husja-ætten en mann som hette Saf og var en etterkommer av Rafa. 19 Enda en gang kom det til slag med filisterne ved Gob. Elkanan, sønn av Ja’are-Orgim fra Betlehem, felte da Goliat fra Gat, som hadde et spydskaft så tykt som en vevbom. 20 Siden kom det til slag ved Gat. Der var det en kjempestor mann som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire fingrer og tær i alt. Han hørte også til Rafa-ætten. 21 Mannen hånte Israel. Men Jonatan, sønn av Davids bror Sjima, slo ham i hjel. 22 Disse fire hørte til Rafa-ætten i Gat. David og mennene hans felte dem.

23. 21 Han felte også en kjempestor egypter. Egypteren hadde et spyd i hånden, men Benaja gikk imot ham med en stav, rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd.

Det er først ved slutten av den store trengsel at disse åndelige størrelsene vil åpenbare sitt sanne jeg for alle mennesker. Inntil da er vi deres største motstandere og de er våre vanskeligste og største motstandere. Men Jeus har beseiret dem på korset en gang for alltid. Det er godt og betryggende å vite.

Vil også ta med at Satan er veldig opptatt av dette derfor har han satt ut løgner som ikke er sanne om dette. Se her: Ifølge ZetaTalk hadde Davids oldemor blitt voldtatt eller misbrukt som sex-slave av en anunnaki-soldat, og hadde så gitt fødsel til en hybrid (Davids bestemor). Det var altså anunnaki-blod i Davids årer, og som barn hadde han av moren lært å hate gigantene. Dette er bare en gigantisk bløff!

Her fra mine bibelkommentarer Kolossenserbrevet 2. 15 Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.

Satan og demonene hadde has på våre liv. Vi var i mørke og trivdes i mørke og var Satans eiendom. Men de ble avvæpnet og stilt frem som løgnere, anklagere og uten reel makt. Satan og demonen hadde fått herjet lenge og grundig nok. Men ikke lengre, nå var de beseiret. Seieren er fullkommen. Gud Fader er tilfredsstilt gjennom Jesu verk på Golgata. Vi har fått syndene tilgitt og Gud kan ta oss til nåde og adoptere oss inn i sin familie som hans egne barn. Og Satan og demonen har ingen reel makt lengre, de lever på lånt tid! Jesus nullstilte loven for oss TROENDE. Den gjelder ikke lengre for oss, kun nåden i Kristus Jesus.



13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.



Derfor oppfordrer apostelen de troende til å ta Guds fulle rustning på slik at de kan gjøre motstand på den onde dag (v. 13). Dagene er forskjellige. Noen dager ser vi tilbake med glede, andre vil vi helst glemme. Dagene som kommer vet vi ikke noe om, men erfaringsmessig vil noen være gode andre onde. Vi skal merke oss at Djevelen er strateg og finner gjerne en dag da vi føler alt er vanskelig og tungt, da kommer han med sin list og fristelser for å prøve å føre oss til fall.

Særlig onde dager for Guds folk er forfølgelsestider. I vår tid er det mange i verden som blir forfulgt for sin kristne tro, og verden opplever flere martyrer enn noen gang i historien. Forfølgelesetiden vil kulminere ved Antikrist komme og den store trengsel. Derfor er det viktig at vi tar på oss Guds fulle rustning, så vi kan bli stående.



14 Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje,



Apostelen bruker den romerske soldats rustning som bilde på den kamp vi står i. Det synes også som om han bruker den samme rekkefølge som soldaten brukte for å ta på seg denne rustning.

”Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje” (v. 14). Først nevnes beltet og brynjen. Belte skulle holde de lange klærne opp slik at en var klar både til å bevege seg og klar til kamp. Brynjen skulle dekke og beskytte de vitale organ som hjerte og lunger. Når det tales om ”sannhetens belte”, så menes det at en skal være sannferdig og oppriktig i sin ferd, både i ord og gjerning. En kristen har jo tatt i mot sannheten, Jesus, derfor må han også i sitt liv avspeile denne sannhet ved å være sannferdig og ærlig i all sin ferd. Bare da er han i stand til å gå i kampen. Men han må også bli iført ”rettferdighetens brynje”. Her må det være tale om den objektive rettferdighet, det vil si den tilregnede rettferdighet som Gud tilregner en synder som tar sin tilflukt til Jesus Kristus. Den skal være et vern mot samvittighetens og Satans anklager. Derfor er det viktig at en kristen, som er tilregnet Jesu Kristi rettferdighet, lever som rettferdig i alle livets situasjoner og forhold og likedan lever et sannferdig og ærlig liv blant alle mennesker. Sannhetens belte er å stole på sannheten og alltid la den råde i liv og lære.

Joh.e. 8. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» 36 Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Rettferdighetens brynje er at liv og lære stemmer overens. Det er når vi lever som vi preker at vi er sterke.

1. Kor. 9. 23 Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.

    24 Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den! 25 En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.



15 og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.



Videre nevner apostelen fottøyet og sier: ”Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir” (v. 5). Fottøyet er viktig i kampen. Den romerske soldat hadde ombundet føttene med sandaler eller sko. Disse var ofte beslått med nagler for at han skulle få godt feste. Her sammenlignes fottøyet med fredens evangelium. Evangeliet gir fred med Gud og fred i hjerte i en god samvittighet. Denne fred er igjen en frukt av troens rettferdighet. Derfor skulle de kristne alltid være beredt til å forkynne evangeliet hvor de enn kom