lørdag 18. februar 2017

Nr. 107: Hvorfor jeg hverken er kalvinist eller arminianist!

Nr. 107:
Hvorfor jeg hverken er kalvinist eller arminianist!



Av Ray Comfort.

Hvordan passer Gud sin suverene nåde og menneskets ansvar til å vende oss til Ham i sammen? Du har for eksempel Esekiel 33, 11 som sier: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø?»

Det er klart fra Skriften at Han gir oss omvendelse (Apg 5, 31; 11, 18) og tro som gave (Romerne 12, 3), men så befaler Han alle mennesker til å vende om og tro. Se Markus 1, 15; Apg 17, 30.

Vi leser også at «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Apg 2, 21, Romerne 10, 13), og Johannes 3, 16 som sier «hver den som tror på Ham, skal ikke gå fortapt.» Hver den betyr hver den.

Charles Spurgeon forkynte guddommelig suverenitet, men han forkynte også menneskets ansvar, selv om han innrømmet at han ikke helt forstod hvordan de passer sammen.

Hør på hans formaninger til synderen: «Tro på Jesus, og selv om du er på en vanskelig vei, så skal dine føtter snart bli satt på en stein av sikkerhet», «Syndere, fly til Kristus», «Synder, ydmyke deg selv under Guds mektige hånd …»

Han forkynte at det er synderens ansvar å stole på Frelseren: «Stol på Kristus med hele din sjel og Han skal berge den. Du vil ikke gjøre dette med mindre den Hellige Ånd leder deg, men dette fjerner ikke ditt ansvar.».
Synet på frelse til arminianistene og kalvinistene er diametralt motsatte av hverandre. Likevel så peker troende på begge sider til en rekke vers for å støtte opp om sin teologi. Enten du velger det ene eller andre, så ikke la ditt valg holde deg borte fra andre troende som tenker annerledes.

Er det mulig at to motsatte sannheter kan gå i sammen? De kan det hvis alt som mangler er litt informasjon for dem til å harmonisere i sammen. Det vil komme en dag da vi vil forstå alt (se 1 Kor 13, 2).  Da vi vil være glad for at vi ikke skapte splittelse i Kirken og «strid mellom brødre.». Det er noe Gud hater (Ordspråkene 6, 9).
Dessverre så har kirkens historie vist oss at selv kjente, Gudelige menn, har kranglet om disse sakene (f.eks, Wesley og Whitefield). Mer nylig har jeg sett brødre ta et teologisk standpunkt og mye til sin fortvilelse ble de stemplet som bråkmakere av sin egen menighet. Misjonærer har blitt kalt tilbake fra misjonsmarken, pastorer har fått sparken og kirker har blitt splittet på grunn av dette problemet.

Hvis du tror du har forstått sammenhengen med alt, så kjemp for samhold blant dine brødrene og søstre. Deretter kan du fokusere på ditt eget ståsted. Brannmenn eksisterer for å bekjempe branner, ikke for å kjempe mot hverandre. Når eksekusjonspelotongen står samlet i en sirkel så gjør de fienden glad.

Hvert eneste øyeblikk du og jeg tilbringer i sammen med å argumentere for eller imot teologisk tolkning er tid vi har tapt for alltid som kunne vært brukt i bønn for de ufrelste eller for å nå de fortapte.

Jeg ville ikke bli overrasket om mye av striden for dette problemet er forankret i syndig stolthet og ikke i kjærlighet til sannheten.

torsdag 19. januar 2017

Nr. 106: Den hellige Ånd er hverken èn person eller èn kraft, men en del av Gud selv, og en felles Ånd mellom Gud Fader og Jesus Kristus!

Nr. 106:
Den hellige Ånd er hverken èn person eller èn kraft, men en del av Gud selv, og en felles Ånd mellom Gud Fader og Jesus Kristus!

Bilde av Gud Fader og Jesus som ikke er bare en Ånd, jo, det også, men er en personlighet som langt overgår oss. Der Ånden er en del av ham selv!


Vi mennesker har også en Ånd, som både taler, føler, «smaker» og har samme egenskapene som vi selv har. Men Ånden vår er ikke en egen person, men en del av oss. Slik er det også med Gud, og Guds Ånd, som er hverken èn person eller èn kraft, men en del av Gud selv og en felles Ånd mellom Gud Fader og Jesus Kristus!

Den hellige ånd, Den navnløse person!

Grunnteksten sier både i den greske og hebraiske skrivemåten: hellig ånd, legg merke til skrivemåten, med små bokstaver og uten personlig pronomen foran.

Det er en katolsk tilføyelse for at det skulle stemme med Keiser Konstantin sin treenighetslære som han fikk igjennom da kirken ble en institusjon og ikke en levende kirke og Guds menighet.

Menigheten skulle være sannhetens støtte og grunnvoll. Konstantin var en avgudsdyrker hele sitt liv og brukte kirken som et redskap for å beholde sin politiske makt og for å holde Romerriket samlet. (Den romersk-katolske kirke var i begynnelsen mer enhetlig, først i år 1054 ble den delt mellom øst og vest.) Paven var under keiseren da Romerriket gikk under, men pavedømmet vokste seg sterkt og hadde også makten over øst Europa helt til 1054, m.a.o. Pavedømmet overlevde Romerriket som en maktfaktor. Ja, faktisk helt opp til vår tid er den katolske kirke regnet som det største og mest toneangivende kristne samfunn.

Fra tidlig begynte det noen få ultraspesielle kristne å hevde treenighetslære, men de var noen svært få sjeler. Da de første kristne var stort sett bare jøder som ikke trodde på noen treenighet og de som ble vunnet for evangeliet fikk samme tro og lære. 1. og 2. generasjonskristne hadde samme tro og lære, selv om 2.generasjons kristne var stort sett hedningkristne. Det var i 3. og 4. generasjon kristne at disse villfarelsestankene gjorde seg gjeldende. Det hadde Paulus også forutsagt skulle skje at frafallet skulle komme og nye og ubibelske lærer skulle vinne innpass etter hans bortgang, bl.a. treenighetslæren, kirkelig hierarki, evig brennende helvete, skjærsilden, bønn for døde og helgendyrkelse m.m.

Når det gjelder kvinnelige eldste og pastorer, har det faktisk vært ukjent helt opp til vår tid, men nå er også kristne som kan være homo og lespisk kommet til. Man må helt tilbake til de gamle hedenske og babylonske religionene for å finne kvinnelige prester, homo og lespisk som var involvert i avgudsdyrkelsen samt treenighetslæren har opprinnelse fra de gamle hedenske religionene. Slik er frafallet modent for dom, da alle frafalne kirker og menigheter skal gå inn i den store skjøge omtalt i Johannes Åpenbaring 17-18.

Den hellige ånd er ingen egen person, det finner vi ut av ved å la Guds ord tale for seg selv. Ikke vanskeligere enn som så.

1.) Den hellige Ånd er ikke nevnt i skriften med eget navn da han er Guds kraft!

2.) Den hellige Ånd er uten egen vilje, da han tar fra Kristus og gir til oss!

3.) Den hellige Ånds navn er “Jesus”. Da den hellige Ånd er Jesu Kristi Ånd!

4.) Den hellige Ånd er en del av Gud Fader da Gud Fader er Ånd!

5.) Gud skal du tilbe, men aldri den hellige Ånd da han hverken er Gud eller en person. 

6.) Den hellige Ånd har alltid vært hos Gud Fader da han er Ånd.

7.) Etter oppstandelsen fikk Jesus Ånden av Faderen for å gi den til oss.

8.) Vi skal aldri møte Ånden i himmelen som en egen person, men være fylt av Ånden der som vi trenger det her.(Da skal vi alle være pinsevenner i fra hjertet).

9.) Protestantene kan ikke forklare om den hellige Ånd, derfor må en bare tro selv om en ikke kan forklare og forstå.

10.) Katolikkene er noen hakk bedre, de kan ei heller kan forklare dette, men de kaller det for et mysterium som de ikke kan forstå men må godta.

11.) Vi kan erfare Ånden, da han er en del av Gud og Gud er Ånd og det er gjennom vår Ånd og hans Ånd vi mennesker kan og skal kommunisere og ha felleskap.

12.) Mange har gjennom årens løp forkastet treenighetslæren, men det er ikke blitt påaktet.

Dette var kort tolv punkter som jeg vil kort forklare litt om og rundt.

1.) En person uten eget navn, vil jeg ikke tro er noen egen person, men treenighetslæren hevder det motsatte akkurat som Jesus only lærerne gjør det.

2.) Vi leser gjennom hele skriften at den hellige Ånd oppfører seg som en tjener da han aldri har en egen vilje og agenda, men gjør alt etter som Kristus og Gud Fader vil. Guds ånd er allesteds nærværende og virker der han får komme til, men tvinger seg aldri på og frem. Ergo, Ånden er Guds kraft, visdom og på den måten han, Guds ånd, meddeler seg til oss.

Joh. 16:13, men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. 14 Han skal herliggjøre mig; for han skal ta av mitt og forkynne eder. 15 Alt det Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner eder.

Alle har en ånd, men vi mennesker kan ikke sende vår ånd avgårde, men det kan Jesus og Faderen da de er ubegrenset i tid, rom og sted. Åndens egenvilje er ikke dens egen, det er Jesu og Faderens vilje. Guds hellig ånd er som en tjener som blir sendt i Guds og Jesu tjeneste. Derfor skal ikke den hellige ånd tilbes, men Faderen og Sønnen. Vi skal heller ikke be eller befale i den hellige ånds navn men kun i Jesu navn.

Vi får Ånden når vi er lydige, Ånden trekker seg unna når vi er ulydige. Det blir som når vi følger trafikkreglene, det går oss godt når vi følger trafikkreglene og dårlig når vi ikke følger dem.

Vi kan tro at Ånden har en egen vilje og egen agenda når vi leser i 1. Kor. 12 om nådegavene. Men vi må forstå det slik at Ånden vet det skjulte i oss mennesker og derfor deler han ut de nådegavene som passer best for oss, ikke de vi tror vi nødvendigvis trenger og selv alltid ønsker å ha. Vi kan ikke bygge en lære på ett skriftsted, men på hva skriften samlet sier om en ting, ellers kommer vi inn i samme villfarelse som treenighetslæren og Jesus Only læren er bygget på!

3.) Vi leser i misjonsbefalingen i den norske bibel som er feil oversatt angående dåp, følgende. Matt. 28. 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Men vi leser at de første kristne døpte mennesker alltid til Jesus Kristus. Ånden er knyttet til Kristus i den nye pakt likesom han i den gamle pakt var knyttet til Gud Fader. Vi må også ta med at Ånden er i hele bibelen nevnt som Guds Ånd og i den nye pakt kommer det frem at han også er Jesu Kristi Ånd. I grunnteksten står det følgende: Matt. 28. 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til karakteren til Gud. Det er det samme som Paulus sier i Kol. 2. 9 For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. Hvem er alt knyttet opp til? Jesus, ergo døpte de første kristne som Jesus selv lærte og sa.

Her er de skriftstedene som viser i hvilket navn de første kristne døpte:

Ap.gj.2.38. Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.

Ap.gj.10. 48.Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpå ba de ham bli hos dem noen dager.

Ap.gj.19.5. Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.

4.) Gud er Ånd og Gud gir oss av sin Ånd. Ergo, Ånden er en del av Faderen selv!
Tar man en bøtte av havet, så er det like mye igjen i havet, havet rommer langt utover hva vi kan forstå med vår forstand, likeledes er det med Gud og hans ånd, det er uendelig. Rent matematisk har verdenshavet en begrensning, mens Gud har ingen begrensning.

5.) Vi leser gjennom hele skriften at en skal tilbe Gud Fader og i den nye pakt så finner vi at Jesus også kan tilbedes etter oppstandelsen da han har et navn som er over alle navn p.g.a. gjenløsningsverket. Det er et faktum at tilbedelse av den hellige ånd først ble innført like etter kirkemøtet i Sardica, 343 e.kr. For øvrig diskuterte katolikkene hvem de skulle ta opp i treenigheten om de skulle ta Maria, eller den hellige ånd. Problemet var at de ikke kunne godta en kvinne i treenigheten, så valget falt på den hellige ånd. Da gikk den hellige ånd fra å bli Guds hellige ånd til å bli en egen person i guddommen. Maria ble senere tatt opp i guddommen på 1950 tallet. For katolikkene er det 4 personer i guddommen da Maria også er født uten synd og har evig liv i seg akkurat som Jesus. Det er en villfaren lære som vi ikke skal gå mer inn på her akkurat nå.

For øvrig var Pelle Karlsson den som innførte tilbedelse av hellig ånd og bønn til ånden da han besøkte Hedmarktoppen på 70-tallet blant pinsevenner. Karismatikerne har deretter hengt seg på. Før det var det totalt ukjent område det å be eller tilbe den hellige Ånd blant protestanter. Det ble sett på som katolsk villfarelse, men nå forenes de om dette da de tror på den samme ubibelske treenighetslæren som leder inn i okkultisme og videre inn demonisk aktivitet!

6.) Gud er Ånd og på det grunnlaget er det rett å si at Ånden alltid har vært hos Faderen som en del av ham selv.

 Joh. e. 4. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.

Det står jo rett ut skrevet i Joh 4<24 2.kor="" 3:17="" at="" der="" det="" er="" erren="" frihet="" jf="" like="" nd="" nden="" o:p="" og="" s="" ud="">

Dette vil si at Ånden er tilknyttet Gud som en del av den evige Ene sin helhetlige personlighet ved siden av den person av Gud som bærer betegnelsen Faderen og Sønnen.

På samme vis kan man si at Gud er Kjærlighet, Gud er Bevissthet, Gud er Fred, Gud er Visdom og Gud er Sannhet.

Gud "Er" altså sine kvaliteter og sitt vesen.. og "har" de ikke på samme vis som sine skapninger.

7.) Ap. gj. 2. 33 Efterat han nu er ophøiet ved Guds høire hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjød han dette som I både ser og hører.
Etter Jesus var stått opp, ble han satt inn igjen i den stand han hadde før han ble menneske, om enn ikke enda herligere!

8.) I himmelen skal vi aldri møte Ånden, men Gud skal være alt i alle. På hvilken måte? Ved at vi er mer fylt av Ånden enn noen gang, vær du sikker, Hallelujah!

1. Kor. 15. 28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.

Vi leser at Ånden kom over Jesus i en dues skikkelse og på pinsefestens dag som tunger av ild over disiplene. Ergo hevder treenighetslærene at Ånden er en person. Dette har ingenting med en person å gjøre, men et tegn for de utenforstående at Gud er på ferde på en overnaturlig måte og sanksjonere det med et tegn som var der og da. F. eks de som opplever Åndens dåp erfarer ikke ildtunger som regel, men det var den ene gangen for å gjøre til kjenne at nå var Ånden kommet for alle. Og når Ånden kom over Jesus, var det første og siste gang at Guds Sønn kom ned til vår jord for å leve et prikkfritt liv i vårt sted da han oppfylte lovens krav og bud for vår skyld og døde en død i vårt sted.

1. Kor. 14. 22 Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro; den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende.
Joh. e. 12. 28 Fader, herliggjør ditt navn! Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det. 29 Folket som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet; andre sa: Det var en engel som talte til ham. 30 Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røst, men for eders skyld.

Vi ser at Gud åpenbarer seg selv enkelte ganger som et tegn og for å gjøre til kjenne at nå skjer det noe helt ekstra ordinert.

9.) Protestanter er som regel enda mer ekstreme enn Katolikkene når det kommer til lærespørsmål. Deres syn på treenigheten er svermerisk og okkult!

10.) Katolikkene som innførte treenighetslæren har også holdt fast på noe av det opprinnelige synet på Guddommen da de lærer at den hellige Ånd er et kjærlighets bånd mellom Faderen og Sønnen, men så kan de ikke forklare dette med treenigheten derfor gjør de det til et mysterium som de gjør med det meste som de ikke kan forklare som nattverden etc.

11.) Vi mennesker er annerledes en dyrene, plantene etc. da vi er åndsvesener og er som Gud og har en Ånd som Gud har derfor kan vi kommunisere, dele samfunn og felleskap på et helt annet plan enn hva Gud kan med alle andre av sine skapninger.

 2. Kor. 13. 12. "Den Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet, og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle".

 Salme 8. 6 Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. 7 Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, 8 får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, 9 himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier. 10 Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!

Filip. 2. Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet,

 12.) Det er mange opp gjennom århundrene som har forkastet treenighetslæren, men med det totalitære styret som på mange måter kristenheten er, så er ikke det alltid like lett å stå for sannheten og blir lett sett på som unormal.

Isaac Newton var en av dem og var klar over at Gud er kilden til all sannhet, og i samsvar med den dype ærefrykt han hadde for sin skaper, ser det ut til at han brukte mer tid på å søke den sanne Gud enn på å utforske vitenskapelige sannheter. En undersøkelse av alt det Newton skrev, viser at av omkring 3 600 000 ord var bare 1 000 000 brukt på vitenskapelige emner, mens omkring 1 400 000 var brukt på religiøse emner.

I sine skrifter beskjeftiget Newton seg mye med treenighetens læren. Ett av hans viktigste bidrag til bibelgranskingen på den tiden var hans verk AN. Historical account

Den mindre delen av denne avhandlingen var vigd 1. Tim 3: 16 som lyder ( ifølge King James Version ): Og uomtvistelig stor er gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt blant hedningene, trodd i verden, opptatt i herlighet.

Newton viste hvordan det var blitt foretatt en liten forandring i den greske tekst. Ordet Gud ble satt inn og setningen kom til å lyde: Gud ble åpenbart i kjødet. Han påpekte at de ikke hadde kjennskap til en slik forandring. På grunnteksten står det Kristus åpenbart i kjød og hvem er Kristus, jo den salvede Messias.

Hvorfor offentliggjorde ikke Newton dette mens han levde. Den tiden kan kanskje forklare dette. De som skrev imot treenighetslæren ble fortsatt forfulgt i England. De som gjorde det kunne bli straffet med å miste sitt arbeid eller fengselsstraff. En trykksak som angrep treenighetslæren ble beslaglagt og brent etter ordre fra overhuset. En 18 år gammel student som var anklaget for å fornekte treenighetslæren ble hengt i Skottland. Dette skjedde på 1600 tallet.

Da Newton undersøkte en læresetning, lot han alltid Bibelen være prøvesteinen. Newton gjorde dette klart da han drøftet kirkens bekjennelsesskrifter: Den krever ikke at vi skal godta dem på grunn av kirkemøtenes myndighet. Selv kirkemøtene har feilet og kan feile i trosspørsmål og det de har vedtatt som nødvendig for å oppnå frelse er uten kraft eller myndighet hvis det ikke kan påvises at det er hentet fra Bibelen.

Som et annet argument for å kaste treenighetslæren sa Newton: den lære at Sønnen er av samme vesen som Faderen er uforståelig. Den ble ikke forstått på kirkemøtet i Nikea og den er heller ikke blitt forstått siden.

Newton fant derfor at han på grunnlag av bibelens vitnesbyrd, logikk og den autentiske lære som ble forkynt i den første kristne tid, kunne han ikke godta treenighetslæren. Han trodde fullt og fast på Jehova Gud som den øverste overherre og anerkjente Jesu Kristi stilling ved hverken å forringe ham som Guds sønn eller å opphøye ham til den stilling hans Far innebar.

Det er tydelig hvilken konklusjon Newton her kommer til og det framgår alltid tydelig av hans skrifter hvordan han så på forholdet mellom Faderen og Sønnen. Et annet sted sier han derfor at bønner kan rettes til Gud i Lammets navn, men ikke til Lammet i Guds navn.

 Leo Tolstoj ble så frustrert over treenighetsdogmets mangel på rasjonalitet, at han forkastet det. Det burde alle andre tenkende mennesker også gjøre, hverken ordene treenighet, triade eller noe annet som indikerer at Gud er tre eller en i tre eller tre i en står i skriften, men at Gud er èn. Hvem er den eneste sanne Gud, noe som de lærde og bedre viten stridens om. Men det er ikke så vanskelig da Guds ord gir et samlet og meget enkelt svar på dette, spesielt i det nye testamente. Det er kun en Gud Fader, ingen andre, selv ikke sønnen er som Faderen da Jesus har en begynnelse noe som ikke Gud Fader har. Uten Faderen hadde ingenting vært, selv ikke Sønnen Jesus Kristus derfor sier Jesus det gang på gang at Faderen er større enn meg, og ikke motsatt!

 Dette er bare et kort lite utdrag som viser at hele treenighetslæren og Jesus only læren er et makkverk og som har sitt opphav ikke i Guds ord men i hedenske religioner og kirkemøter og ved det er det blitt en felles kristen tro, da tenker jeg på treenighetslæren. Men sannheten er at treningslæren er som Jesus only læren er, demoners lære som kommer i fra Satan selv som ønsket å være Gud Fader lik. Forkast treenighetslæren og alle andre lærer som ikke stemmer med den hellige skrift, det er min anbefaling og ønske til deg kjære venn. Handle nå før det er for sent og støtt opp om dem som står for Herren og lærer i sannhet Guds ord.

Newton mente som jeg mener: Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.

 Synes det er litt tåpelige når enkelte hevder at den hellige ånd er et mysterium, og gjerne er det et mysterium, men man må da allikevel ha lov å debattere og undersøke hva skriften sier og tidligere forkynnere hevdet og hva de første kristne praktiserte og forkynte ang. dette mysterium. Hvorfor tåler de ikke å høre andres undersøkelser og hvorfor kan de ikke selv også undersøke nøye om dette og andre mysterier i Bibelen men kun avfeie uten videre? Når de ikke vet selv, da burde de heller lukke munnen igjen og la andre som vet noe mer få lov til å formidle Guds sannhet! Ellers er dette med Gud egentlig ikke så vanskelig hadde vi ikke hatt en 1700 år lang tåkelegging og fordreining av sannheten når det gjelder et så viktig og enkelt spørsmål som går på Gud og Guddommen!

De første kristne debatterte heftig og grundig ang. kristne spørsmål og Bibelens lære og hvorfor skal vi ikke gjøre det i dag, kanskje er det enda viktigere i dag da skriften er blitt så forkludret og mange bibelvers er blitt så feil oversatt at en vanskelig kan forstå hva som egentlig er betydningen i ordet. Det er skremmende og det er meget viktig å være klar over dette.

Jeg har i min tid i pinsebevegelsen f.eks. aldri hørt forkynnelse hvorfor de første kristne døpte i Jesu navn og at hvorfor vi ikke skal følge dette, og ang. treenigheten blir det aldri tatt opp skriftsteder som taler imot denne læren, bare for, osv. osv.

 5. Mosebok 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en.

Korrekt oversatt blir; Hør Israel, Jehova er deres Gud og han er en enhet.

Hvem er denne enheten? Faderen og Sønnen og de har en felles Ånd som i grunnteksten ikke skrives med personlig pronomen foran, men følgende; hellig ånd!

 Med stor bestyrtelse må en se hvilket tåkete mysterium mennesker har gjort Gud til. Treenighetslæren kommer ikke direkte fra Bibelen. Selv Luther måtte innrømme det. Hvor kom så denne læren fra? Det er i hvert fall ingen hemmelighet. I boken “Who’s Who in Church history” leser vi at i menigheten i Alexandria, Egypt, og gjennom de alexandrinske kirkefedrene ble det en sammenblanding av hellenistisk filosofi og kristendom idet de tok inn i seg både Platons og Aristoteles undervisning. Begge levde i før-kristen tid.

Historien om dette er vel dokumentert. Quintus Septimius Florens Tertullian er regnet som treenighetslærens far og den første som, om Gud, brukte det latinske ordet, trinitas. Han levde fra år 160 til 230. Men han trodde også at Jesus sto under Faderen og at det var en tid da universets skaper sto alene og så siden skapte seg en sønn. Denne treenighetens far ville i dag bli regnet som en vranglærer av treenighetslærene. Ingen av apostlene kjente til treenighetslæren. Den kom altså mer enn hundre år etter at de var borte. treenighetslæren ble motsagt av fire etterfølgende biskoper av Rom, og det pussige er at alle disse hører til det den Katolske kirke kaller “den pavelige suksesjon”. Det er Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Tertullian selv sa at de fleste troende på hans tid var sjokkert over hans tale om tre i en. Jfr. “AntiNicene Church Fathers” 3.bind: “De slynger stadig dette imot oss at vi preker to eller tre guder, mens de regner seg selv for å være de som tilber én Gud.” Dette var 150 år etter Paulus, og fremdeles trodde majoriteten av de troende på den jødiske forståelsen av Gud, og derved forkastet treenighetslæren og angrep Tertullian.

Og det er fordi denne lære ikke kommer fra Guds Ord, men fra gresk filosofi og mystisisme. Den er da av sine egne forkjempere kalt et mysterium man ikke kan forstå. Gjennom fire kirkemøter, Nikea i år 325, Konstantinopel i 381, Efesus i 431 og Kalkedon i 451 prøvde kirkens menn å finne ut hvem Jesus egentlig er. Og fra disse kom den trinitarianske trosbekjennelse som er overlevert til oss. Hele bekjennelsen er en teologisk, hedensk, filosofisk og grammatikalsk lapskaus. Men til denne ble det knyttet en forbannelse, en Anatema klausul; “Den som vil bli frelst, må tenke slik om treenigheten”. Straks etter begynte henrettelsene av de som ikke trodde slik. Noe som den Katolske Kirka og andre institusjonerte kirker og menigheter alltid har gjort. I dag er det ikke henrettelser, men en streng boikott og sensur linje mot de som får åpenbart at Gud ikke er tre, men èn. Og denne ène Gud har en Sønn som har en Ånd, omtalt i skriften som en Ånd som er hellig. Derfor står det om den Hellige Ånd følgende i grunnteksten; hellig ånd. Hvorfor ikke holde seg til skriften og la alle fabler, kirkemøtedoktriner og alt annet fare la hen og gå? Det er bare vidunderlig og herlig spør du meg!

 Etter å ha studert dette, så har jeg bl. a funnet ut av mange Adventister trodde rett om dette i begynnelsen av Advent bevegelsen.

Her er noe hentet fra nette: En av mange sitater fra en kjent adventistpioner kan være en av forklaringene på hvorfor mange av dagens adventistpastorer nå aksepterer treenighetsdogmet:

”Treenighets-forkjempernes store feilgrep når de argumenterer dette temaet, er: De ser ingen for skjell på det å benekte treenighetslæren og det å benekte Kristi guddom... og de tar hvert utrykk som henviser til Kristi preeksistens som en bekreftelse på treenighetslæren. Skriften gir en mengde dokumentasjon på Kristi preeksistens og på hans guddommelighet, men er fullstendig taus hva angår treenighetslæren”.

J. H. Waggoner, Review and Herald, November 10, 1863. Under bønn til Gud og opplyst av Hans Ånd, ble de første adventistene ledet til å gjenoppdage en rekke viktige bibelske sannheter Guds folk måtte ta imot for å kunne bevares gjennom endetidens voldsomme religiøse forførelse og frafall. Disse budskapene måtte forkynnes for at reformasjonen tilbake til Skriften kunne sluttføres. Dette er budskap som er like aktuelle for både kristenheten som for de kirkefremmede. De samme grundige bibelstudiene, inderlige bønnene og kjærlighet til Guds åpenbaring, som ledet pionerne til å oppdage bibelske sannheter reformasjonen hadde oversett, ledet dem også til å forkaste treenighetsdogmet, som de ikke fant noe bibelsk belegg for. Ingen av nåtidens adventistteologer vet noe disse pionerende ikke hadde kjennskap til, det er vel heller motsatt. Adventistpioneren E.G. White formulerer det ryddig og greit i en av sine svært mange uttalelser om Kristi forhold til sin Far. “The man Christ Jesus was not the Lord God Almighty”. (Ms. 150, SDA Bible Commentary Vol. 5, p. 1129. (Oversatt: “Mennesket Kristus Jesus var ikke Herren Gud den Allmektige”.)
Pionerene aksepterte uproblematisk Skriftens lære om at Jesus, Guds Sønn både var og er like guddommelig som sin Far, at han var Guds Sønn fra evighet av og at han skal tilbes. De så på ham som frelser fra synd, at han ble likestilt med sin Far og derfor kan bære tittelen Gud, siden Faderens navn er i ham, og at han er opphøyet og gitt all makt i himmel og på jord, og at han er denne verdens skaper, uten selv å være skapt.

De betraktet heller ikke Guds og Kristi Ånd, Den Hellige Ånd, som bare en upersonlig og nøytral kraft. Samtidig var de altså tindrende klare på at treenighetsdogmet representerte ubibelsk lære og var en kunstig filosofisk forklaring som motsa en rekke bibelske utsagn. Nåtidens dom fra enkelte i adventistsamfunnets ledersjikt også i Norge, er imidlertid at pionerne tok feil hva angår sin forkastelse av treenighetsdogmet. Denne kritikken rammer kjente adventistpionerer som James White, Joseph Bates, John N. Andrews, J.N. Loughborough, Uriah Smith, J.H. Waggoner, S.N. Haskell. Roswell F. Cottrell, John G. Matteson, Alonzo T. Jones, Ellet J. Waggoner, W.W Prescott, James E. White, William C. White, M.C. Wilcox og en rekke andre av adventbevegelsens tidlige ledere og pastorer.

Boken “Ved Tidehverv”, utgitt i annet opplag av adventistsamfunnet i Norge så sent som i 1960, skrevet av adventistpastor T.S. Valen, inneholder en solid gjennomgang av adventistsamfunnets daværende lære. Boken viser naturlig nok en klar tro på Kristi preeksistens og guddom, men gir selvfølgelig ingen indikasjon på at forfatteren trodde på eller var påtvunget til å tro på treenighetsdogmet. Denne læren var nemlig ikke en del av vårt samfunns trossystem på det tidspunkt. Vi ser ikke bort fra at pastor T.S.Valens standpunkt også gjelder en rekke norske adventistpastorer som forkynte etter siste verdenskrig. Grunnet omtalte læreendring ville trolig ingen av dem blitt tillatt å stå på en adventisttalerstol i dag.

Følgende godt publiserte uttalelse fra adventistprofessor George Knight kan være et eksempel på nevnte konsekvens av denne teologiske helomvendingen. Pastor Knight underviser ved adventistenes teologiseminar på Andrews University. Sitatet er hentet fra bladet “Ministry”, som er adventistsamfunnets offisielle tidsskrift for adventistpastorer. Denne påstanden er ikke bare èn privatpersons tilfeldige tolkning av denne teologiske endringens effekt, men reflekterer en holdning og et handlingsvedtak som nå er filtrert ned til alle administrasjonsnivåer i adventistsamfunnet.

Professor George Knights observasjon: “De fleste av syvende-dags adventismens grunnleggere ville ikke vært i stand til bli medlemmer av vår menighet i dag, hvis de måtte akseptere vårt kirkesamfunns grunnleggende trospunkter. Spesielt ville de fleste ikke kunne være enige i trospunkt nr. 2, som omhandler treenighetsdogmet”. Ministry, Oktober 1993, side. 10.

Vi merker oss at noen norske adventistledere går langt mer autoritært til verks, ved at de forbyr mennesker å bli døpt, være medlemmer og kunne stå på våre talerstoler hvis de ikke aksepterer denne nye trosendringen, selv om personene aksepterer og lever etter alle de bibelske sannhetene adventistsamfunnet ellers står for.

For å kunne presse denne nye læren inn i adventistenes tro, har noen klart å finne et par uttalelser fra pioneren Ellen G. White, som med sterk motivasjon og liberal legning, kan tolkes til å nærme seg en av treenighetsdogmets refleksjoner. Disse sitatene har vært med oss hele tiden, uten at de ble ansett å åpne døren til denne læren, og gjør det da heller ikke. Man må faktisk “kjøre slalåm” gjennom både Bibelen og E.G. Whites skrifter, for å unngå dokumentasjonen som gjør treenighetsdogmet uakseptabelt for adventister.


Alfa og Omega frafallet.

I 1904 skriver E.G. White at det åpenbart fra Gud for henne at før Jesus kommer igjen, vil det finne sted et uhyggelig frafall blant adventister. Det hun kaller “dødelige falske læresetninger” (eng: “deadly heresies”), ville ble introdusert og akseptert. Hun fikk se at personer ville stå på våre talerstoler (les: tillatt og godkjent til å stå der, siden ingen slipper til på adventistenes talerstoler før deres lære er godkjent av ledelsen), med Satans falske forkynnelsesfakkel i sin hånd, og at bøker ville bli skrevet blant oss, som forfektet ubibelsk lære. Hun kalte dette endetidsfrafallet for “Omega-frafallet”, og viste til at det i sak og innhold var knyttet opp til et teologisk frafall som fant sted på hennes egen tid, kalt “Alfa-frafallet”, og som hadde å gjøre med en falsk lære om guddommen publisert i boken “Det Levende Tempel” skrevet av adventisten dr. John Harvey Kellogg.

Få adventister har tydeligvis studert problemet knyttet til dr. Kelloggs guddomslære, og har derfor heller ikke sett at hans panteistiske ideer er ankret i hans publiserte bekjennelse av at han hadde begynt å tro på treenighetsdogmet. Den guddomsteologi dr. Kellogg forfektet, ble naturlig nok voldsomt imøtegått av E.G. White, og hun fikk av Gud vite at en lignende villfarelse ville gjenta seg i endetiden som alt nevnte “Omega-frafall”, og at det kom til å gjøre enorm skade på vårt kirkesamfunn. Hun skriver at hun skalv av fortvilelse når dette ble vist henne. Vi er noen hundre adventister også i vårt land, og trolig mange titalls tusener på verdensbasis, som føler det på samme måte, siden vi dessverre må innse at dette forventede og profeterte frafallet ikke lenger tilhører framtiden.

For å kunne gi historisk bakgrunn til temaet, velger vi å inkludere i denne artikkelen noen sitater fra nevnte EGW. Nytt lys kan aldri gå på akkord med tidligere gudgitte bibelske sannheter. Treenighets-dogmet gjør nettopp det.

Noen uttalelser fra pioneren E.G. White.

“Satan arbeider med menn i høytstående stillinger for å fjerne grunnlaget for vår tro. Brødre! Skal vi tillate at dette skjer?” Manuscript 125, 1903, Review and Herald, vol 4, p 578.

“La pionerene identifisere sannheten. Når Guds kraft bevitner hva som er sannhet, da skal denne sannheten i all evighet bestå som sannhet. Ingen senere antakelser, som motsetter seg det lys Gud har gitt, må aksepteres. Noen vil stå fram med tolkninger av Skriften som de selv anser å være sannhet, men som ikke er det,” (Preach the Word, s. 5, skrevet i 1905, også gjengitt i Counsels to Writers and Editors, s.31-32.)

“Hovedpunktene i vår tro som vi i dag holder fast på, ble bygd på klippegrunn. Punkt etter punkt ble klart identifisert og alle brødrene var enige. Våre medlemmer var forenet i sannheten. Det var noen som kom med merkelige doktriner, men vi var aldri redde for å møte og motsi dem. Vår erfaring ble på en fantastisk måte bekreftet ved åpenbaringen av Guds Ånd.” (E.G.W. Manuscript Releases bind. 3, s. 413 - skrevet i 1903.)

“Som et folk må vi stå fast på plattformen av evige sannheter som har motstått alle tester og prøver. Vi må holde fast på de sikre pilarene i vår tro. Sannhetsprinsippene som Gud har åpenbart for oss er vår eneste faste grunnvoll. Disse sannhetene har gjort oss til det folket vi er og tiden som er gått har ikke redusert budskapets verdi.” (E.G.W. Special Testimonies, Series B, no. 2 s. 51, skrevet i 1904, også gjengitt i Counsels to Writers and Editors, s. 52)

“Ikke en eneste sannhetslinje som har gjort syvende-dags adventister til hva de er, må bli svekket. Vi har mottatt sannhetens landemerker, erfaringer og plikter og vi må stå faste i å beskytte våre prinsipper...” (E.G. White, Testimonies for the Church, volume 6, s. 17, skrevet i 1911.)

“Gud har gitt meg lys vedrørende våre blader... Han har sagt at de døde skal tale. Hvordan kan det skje? Ved at deres arbeid skal følge dem. Vi må repetere pionerens ord i vårt arbeid, de som visste hva det kostet å søke etter skjulte sannheter og som arbeidet med å legge grunnlaget for vår tro. De beveget seg framover trinn for trinn under ledelse av Guds Ånd. En etter en ble disse pionerne lagt til hvile. Budskapet ble gitt meg: La det som disse menn har skrevet bli reprodusert... La sannhetene som er vår grunnvoll bli holdt levende for vårt folk.”

mandag 2. januar 2017

Nr. 105: For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har!

Nr. 105:
For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har!

Bilde av Paulus, som aldri under noen omstendighet gikk på akkord med noe av denne verden eller kjødet som kunne hindre ham i å tjene Gud og være Gud til behag!


Å eie det man ikke eier, og tape det man ikke har!

Dette er tre artikler av Gustav Iversen fra Det Gode Budskap nr. 21, 26 og 28  – 1954.

I

«For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har». (Mat. 13, 12).

Verset over disse linjer er et av såkalte vanskelige ord i Bibelen. Vi finner det forresten fire steder i Det nye testamente, tre ganger med samme ord og med en liten variasjon fjerde gang. Verset, revet ut av den sammenheng det står, er jo også, uten tvil, vanskelig å forstå. Det er ikke usannsynlig at det var et jødisk ordspråk som de som hørte Jesus den gang meget lett forstod meningen med.

Det er mange år siden det ordet grep meg første gang, og jeg fant ikke noen løsning på det. Plutselig en gang jeg leste verset i forbindelsen det står til lignelsen om talentene, gikk det et lys opp for meg, og en tid brukte jeg det som tekstord ved flere anledninger. Uten å mene at jeg kan tilfredsstillende eller fullstendig forklare deg som leser dette, håper jeg det som her skrives kan bli til noe hjelp.

At den som har noe før kan få mere er forståelig. I all forretingsvirksomhet er det «gammel god latin» at «mere gir mere». Jo større driftskapital jo større muligheter for stor inntekt og like naturlig er det at det er vanskelig for en med liten kapital å nå det utbytte som en stor kapital kan gi. Men å ta fra en det som han ikke har høres jo paradoksalt ut, men er allikevel, i dette tilfelle, en realitet.

La oss se litt på lignelsen om såmannen. Vi er i den lykkelige stilling at Jesus selv har forklart den for oss. «Såmannen sår ordet. (Mark. 4, 14) Sæden er Guds ord». (Luk. 8, 11). Hva var det den som ikke hadde noe allikevel hadde? Han hadde anledning til å få noe. Hver gang et menneske hører eller leser Ordet, som i den tidshusholdning vi lever i er Evangeliet – det budskap som Jesus ga sine disipler, det eneste som kan gjøre menneskene salig. Hver gang en ufrelst leser eller hører ordet om korset, eier han noe som han ikke eier. Vedkommende eier mulighet til å bli frelst. Se hva Paulus skriver i 1. Kor. 15, fra vers 1: «Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene». o.s.v.

Det gjelder å høre for å eie. Vi har det vi ikke vet om. Vi har Gudsriket, med all dets herlighet, lykke og framtid uten å vite om det, om vi hører og tror det ordet sier. «Den som har ører, han høre».

Samtidig må jeg peke på en meget alvorlig sak i denne forbindelse. Fra den som ikke har, det kan kanskje enklest sies slik; fra den som ikke «hørte», tas bort det han hadde, og allikevel ikke hadde. Ved å ikke ta imot evangeliet mistet han alt. Da er vi for alvor fattige og alt tapt. Det gis nemlig ikke noen anledning mere hvis vi ikke tar imot Guds tilbud som han gir oss i Evangeliet, ordet om frelsen i Kristus, som gis av bare nåde, ved tro. I den evige fortapelses-tilværelse må det allerværste være bevisstheten om at den eneste gyldige grunn til at man er der, er at man ikke «hørte» på Guds betingelse for å slippe å komme der, nemlig tok imot ordet og ble frelst. Ingen synd, ingen uduelighet, intet annet enn ikke å ta imot Guds ord er fortapelses grunn.

Håper noen som leser dette forstår at ikke noe kan stenge deg ute fra å bli frelst og salig uten det at du ikke vil ta imot frelsen i Jesus av bare nåde. Om du lengter etter å få den er den din, når du hører og tror ordet om forsoning i Kristus.

ll

«Se derfor til hvorledes I hører; for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes seg å ha.» (Luk. 8, 18.)

Det er vel ikke noe som vi mere må beklage enn mennesker som er innbilske, som mener seg å eie det de ikke eier. Vi kaller dem stormannsgale og det er ikke fritt for annet enn at man drar på smilet når vi hører hvordan de kan fantasere og skryte av sine innbilte rikdommer eller bedrifter.

Fra min barndom husker jeg en merkelig type som jeg aldri siden har kunnet glemme. Han gikk alltid i en gammel bonjour, stripete benklær og flosshatt, ofte også dinglet noen blikkmedaljer i spraglete tøystrimler på brystet hans. Over alt hvor han kom fortalte han folk som arbeidet med noe – for eksempel husbygg – at slik og slik ville han ha det; for alt eide han. De som kjente ham lot ham bare prate og holdt med ham, og det kan vanskelig beskrives hvordan han satte nesen i været og stokken sin etter å ha gitt sine ordrer. Sannheten var at han ikke eide noe av denne verdens gods, men var bortsatt for det offentliges regning. Vi smiler av slikt, men hvor mange er det som hva det åndelige angår oppfører seg på samme måte.

Hvor mange finns det ikke som i sitt forhold til de evige verdier er like innbilske som nevnte mann. I Mat. 25 kap. forteller Jesus om noen som selv trodde de var rike. De hadde store tanker om seg selv og mente de kjente Jesus og sto på god fot med ham, men hva hjalp det når han ikke kjente dem. De hadde levet på en innbildning og nå holdt den ikke. De hadde ikke grunn for sin mening og nå sviktet den innbildte grunn helt.

I forrige artikkel nevnte vi at det som er nødvendig for å eie det man ikke har er å høre . Også i forbindelse med å ikke være innbilsk står det i verset som er sitert over disse linjer: «Se derfor til hvorledes I hører.» Det betyr, sagt med andre ord: Se til hvorledes du stiller deg til Guds ord. Vi har ingen annen pålitelig autoritet i dette stykke enn Guds ord. Her hjelper ikke hva vi tror om oss selv, eller hva andre tror om oss. Menigheten i Laodikea sa om seg selv: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet». Sannheten var at den var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Tenk at det går an å ta så skammelig feil.

Motsetningen til innbilskhet er sannhet, og sannheten er at bare det vi eier ved tro på Jesus er virkelig rikdommer, hva det åndelige angår. Jesus sier til nevnte menighet at han råder den til å kjøpe av ham gull, glødet i ild, forat de kan bli rike. Dessverre er det mange som lever på innbildning både når det gjelder barnerett og åndelige skatter som de mener å eie. Det er dem som vil svare på spørsmålet om de er Guds barn at de håper på det. Vi er Guds barn ved tro på Evangeliet, sier Bibelen. Det må man eie som sin personlige eiendom og det er en skatt som aldri taper sin verdi. Likedan er det med alle åndelige rikdommer. La oss nevne en rikdom: Guds fred. «Å eie Guds fred er dyrebar skatt,» synger sangeren. Vi kunne nevne en rekke av åndelige rikdommer, men felles for å nå dem er å «høre» (lese) betingelsene for å få tak i dem i Guds ord.

Bli bibelleser. Ved det har du muligheten til å eie det du ikke eier og eie det i sannhet. Men husk å nytte høvet mens du har det, ellers vil du forsent oppdage de ubegripelige åndelige verdier som går tapt for deg fordi du ikke «hørte». Det er det som er poenget i dette ordet av Jesus.

lll

«Hver den som har, han skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har». (Mat. 25, 29).

Vi skal i dag se litt på en annen side av det paradoksale verset vi har stanset ved i et par artikler.

Alle de tre tjenere fikk noe betrodd. Den ene fikk fem, den andre tre, og den siste en talent. Det var ikke deres egne midler, men gitt dem til forvaltning. Altså fikk de en ting de ikke hadde, men allikevel hadde: De fikk muligheter til å erverve seg noe de ikke eide, men kunne få hvis de nyttet de muligheter de derved hadde til å nå det som de betrodde midler ga dem mulighet til. Det er meget viktig å legge merke til det.

I likhet med disse tjenere har alle vi som leser dette fått betrodd en startkapital ved de evner og muligheter til å bruke dem slik at vi sanker mulighetenes frukt ved å forvalte vår betrodde kapital viselig. Det er før nevnt den enestående og over all forstand verdifulle mulighet vi har i tilbudet om frelse og evig liv i Kristus Jesus. Vi har også fått en kolossal mulighet ved å bruke de verdier Gud ga oss i de «talenter» han betrodde oss, men som først blir vår reale eiendom når vi forvalter dem riktig.

Vi merker oss også at ikke alle tjenerne fikk like mange talenter å forvalte. Slik er det også med hver av oss. Vi er ikke betrodd like mye, men vil bli lønnet etter troskapen i vår oppgave i livet. Det er klart at det synes å falle lettere å være frimodig til å bruke sine «talenter» når de er flere, når evnene er rikere, enn når man bare har den ene «talenten». Men vi må huske på at vi ikke blir krevd for mere enn det vi ble betrodd. Den som er tro i det små skal bli satt over mere.

Det er noe uhyre viktig å huske på at de anledninger vi har ikke varer evig. Hver dag ubrukt, hvert minutt bortkastet er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss muligheter til å «søke det som er der oppe» og som ikke ble brukt er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss en anledning til å være til hjelp for noen, si et lite ord til en medvandrer som kunne trøste, de mange små tjenester som vi godt kunne gjøre for en som var i behov av hjelp, det gir oss eiendommer som vi har, men ikke har før de er utført.

Et minne som aldri glemmes er en hendelse for noen år siden og som så sjokkerende minnet meg om viktigheten av å nytte tiden. En av vennene i menigheten og jeg møttes en dag og han sier til meg. «Min onkel er alvorlig syk og han ba meg si til deg at han gjerne ville tale med deg.» Da jeg hadde forvisset meg om at det ikke akkurat sto om livet, sa jeg. «I dag har jeg ikke tid og heller ikke i morgen, men dagen deretter kan jeg komme». Dagen etter møtte jeg ham igjen og med det samme jeg møtte vedkommende, sa han: «Min onkel døde i går, så nå behøver du ikke komme». Aldri er ordet forsent blitt så brutalt aktuelt for meg. Aldri skulle jeg få se eller snakke med den som jeg lot vente i to dager før jeg gikk til ham.

Det alvorlige er at når regnskapsdagen kommer for oss kan intet gjøres om. Da er alle sjanser forspilt og vi står der nakne og fattige. Først da vil vi være riktig fattige og som tjeneren med den ene talent stå med lukket munn. Det er bare en gang vi har våre anledninger. De som ble forspilt kommer aldri igjen. Dagens muligheter kommer ikke igjen i morgen. Får vi noen mulighet i morgen blir det en ny, men dagens er tapt.



onsdag 23. november 2016

Nr. 104: Er alle mennesker Guds barn?

Nr. 104:
Er alle mennesker Guds barn?


Det høres jo fortrøstningsfullt ut at alle mennesker er Guds barn, men det er ikke hva Bibelen lærer. I utgangspunket er ingen mennesker Guds barn, men fortapte syndere. Ved syndefallet i Edens hage kom synden inn i verden, og mennesket ble skilt fra Gud. Det ble da underlagt synden og var redningsløst fortapt hvis ikke Gud i sin kjærlighet til det fortapte menneske som var skapt i Hans bilde, hadde lagt en plan for å bringe det som var fortapt tilbake til seg selv. Apostelen sier: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. . .» (Rom 5,12). «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).
Syndens lønn — den annen død
På korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensPå korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensSyndens lønn er døden, og med «døden» menes ikke primært den første naturlige død, men den annen død, da både sjel og legeme blir fortært i ildsjøen — en evig utslettelse. Alle mennesker, både de som er frelst gjennom Jesus og de som ikke er det, går tilbake til støv etter at deres jordiske livsløp er over. Dette er den første, «naturlige» død som var en konsekvens av syndefallet. Men det venter en oppstandelse fra den første død, og de som ikke har tatt imot frelsen og fått sine synder utslettet ved Jesu blod, vil deretter lide den annen død.
Dette er syndens endelige lønn, og det var også denne Jesus led på korset. Han tok syndens lønn på seg selv, og den annen død er syndens endelige lønn. Hvis han ikke hadde lidd syndens lønn, kunne han ikke vært vår Frelser og Forsoner, fordi Jesus måtte ta menneskehetens syndebyrde på seg selv og tilfredsstille syndens lønn, som er den annen død. Han ble gjort til synd: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for I Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloI Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloGud» (2 Kor 5,21). Det er mange som ikke forstår dette aspektet av frelsesverket. De tror at Jesus bare led den rent fysiske død, som er alles skjebne etter at de har oppfylt sine dagers mål. Jesus fryktet imidlertid en evig adskillelse fra sin Far, derfor ropte han ut i sjeleangst på korset: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46.)
Jesus løp linen ut for at det fortapte menneske kunne bli frelst. Jesu sjeleangst i Getsemane overgår vår fatteevne. Det var ikke den rent fysiske død Jesus fryktet mest, men tanken på å måtte erfare selve syndens lønn, den annen død. Derfor svettet han blod under sin sjeleangst: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Luk 22,44).
Fullbrakt
Men døden — både den første og den annen død — kunne ikke holde Jesus i graven. Han hadde tilfredsstilt Lovens krav overfor synderen og fullendt frelsesverket. Derfor ropte han ut på korset: «Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av
eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd» (Joh 19,28–30). Jesus er den eneste som har erfart den annen død og stått opp igjen til liv. Som Guds Sønn og Skaper, hadde Jesus liv i seg selv, derfor kunne ikke graven holde ham. Han sto opp på den tredje dag som den seirende Frelser som hadde fullendt frelsesverket og åpnet en utvei for det fortapte menneske.
Hvem er Guds barn?
Jesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamJesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamFordi mennesket etter syndefallet ble underlagt syndens grep — og det gjelder alle mennesker uten unntak — som dermed i utgangspunktet er fortapt, er ingen i utgangspunktet et Guds barn. Men ved sitt forsoningsverk har Jesus åpnet en mulighet for at det fortapte menneske kan bli et Guds barn. Apostelen sier at ved å takke ja til Jesu frelse, får man en rett til å bli Guds barn. Man er det ikke i utgangspunktet, men får rett til å bli det ved troen på Jesus: «Men alle dem som tok imot ham [Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12). «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Gal 3,26–27).
«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. . . .Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. . .» (Rom 8,14.9). Dette er jo klar tale. Her sier apostelen rett ut at de som ikke har Jesu Ånd, dvs. de som har takket nei til frelsen og ikke tror på hans navn, ikke hører Kristus til. De er følgelig ikke Guds barn. De har avvist den storslåtte innbydelse til frelse, og dermed retten til å bli et Guds barn. Dette er det største feilgrep et menneske kan begå i sitt korte, jordiske liv! De må til slutt selv lide syndens lønn fordi de ved sitt fatale valg har stilt seg utenfor frelsen.
Guds barn og djevelens barn
Med syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoMed syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoApostelen Johannes skiller mellom Guds barn og djevelens barn. De er antagonister; de står 180 grader fra hverandre. De er lysets barn og mørkets barn (1 Tess 5,5). Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror» (1 Joh 3,10). «Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham» (1 Joh 2,29). Den som er født av Gud ved omvendelsen og troen på Jesus, er blitt et Guds barn.
Men ingen kan «gjøre rettferdighet» i seg selv. På grunn av syndens gjennomgripende natur er dette en umulighet. Ingen er rettferdig i seg selv, dette gjør Skriften meget klart. Paulus sier: «. . .som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3,10). Og salmisten David gjør det klart at alle mennesker er syndere (fordervet), og at det ikke er ett eneste menneske som gjør godt: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt. Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste» (Sal 14,1–3). Alle mennesker er syndere og står æreløse for Gud, sier apostelen, og tilføyer at den eneste mulige vei til rettferdiggjørelse er gjennom Jesus. Det er en uforskyldt gave av ren nåde fra Guds side, og det er ingen ting et menneske kan gjøre for å vinne gunst hos Gud. Alt skjer gjennom Frelseren, Jesus. «. . .alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). Og uten ham kan et menneske ingen ting gjøre for å «fortjene» frelse. «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5). Grenene er verdiløse og kraftløse uten at de er knyttet til selve treet som gir alt grenene har behov for, og da bærer grenene rettferdiggjørelsens frukter. Alt skjer via Jesus. «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag» (Fil 2,13). Guds barn er de som har tatt imot frelsen i Jesus og blitt rettferdiggjort ved ham. «Djevelens barn» er de som ikke har tatt imot frelsen og fortsatt er syndens tjenere. «For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere nå skammer dere over, for det ender med død. Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (Rom 6,20–22). Den tilstand syndens tjenere befinner seg i, vil ende med syndens lønn, som er evig død Uten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus aleneUten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus alene(den annen død), mens de som har tatt imot frelsen og ved Jesu rettferdighet blitt frigjort fra synden, er blitt Guds tjenere og arver evig liv.
De som er syndens tjenere og takker nei til frelsen, kalles også «vredens barn». De vil til slutt få erfare Guds «vrede» som til slutt blir utøst uten nåde over jordens ugudelige og ubotferdige innbyggere. «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef 2,3). Menneskene er til slutt blitt så forherdet av synden at de spotter Gud og hans straffedommer som rammer dem. Snakk om forherdelse! De seks første basuner bringer store ødeleggelser over jorden, likevel er menneskene i all hovedsak upåvirkelige, og de omvender seg ikke for å søke Guds frelse! (Åp 9,18.20–21.)
Situasjonen har ikke bedret seg under de syv etterfølgende plager som kulminerer med Jesu annet komme under den syvende plage: «Den fjerde engelen tømte sin skål ut på solen, og det ble den gitt å brenne menneskene med ild. Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære» (Åp 16,8–9). Disse mennesker, som etter beskrivelsen trolig utgjør en overveldende majoritet av jordens befolkning, er «djevelens barn», «syndens tjenere» og «vredens barn». Deres reaksjoner på Guds straffedommer viser til fulle hvor farlig det er å vende Gud ryggen og avvise hans kjærlige tilbud om frelse. Til slutt vil Guds kall forstumme, og Gud trekker sin hemmende Ånd tilbake. Synderen blir da overlatt til den skjebne han selv har valgt. De har løpt linen ut og vil lide syndens lønn — den annen død — og evig utslettelse når den tid kommer etter de tusen år.
Frelse eller fortapelse
Så er det noen som hevder at alle mennesker til slutt blir frelst. Men dette er heller ikke hva Bibelen lærer. Det er menneskets eget valg som bestemmer den evige skjebne. Det er enten evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen automatikk mht. Guds frelse. Alle mennesker får riktignok et tilbud om frelse og evig liv, men tilbudet gis på klare betingelser, og betingelsene er totalt knyttet til Frelseren og Forsoneren: Jesus, Guds Sønn. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden, selv om mange hevder noe annet. «Den lille Bibel» sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Av dette kan selvsagt trekke den logiske slutning at hver den som ikke tror på ham, vil gå fortapt. I forbindelse med oppvekkelsen av den døde Lasarus sier Jesus videre: «Jesus sa til henne [Marta]: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Dvs. om han enn dør (som Lasarus) den første, rent fysiske død. «Den som tror på ham [Jesus], blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36). «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,12). Dette er klare ord. Den som ikke har sitt liv skjult i Jesus har ikke livet, men vil gå fortapt. Dette er hva Bibelen lærer. Det er kun de som har tatt imot Jesus og søkt hans frelse, som blir Guds barn og arver evig liv. De som har takket nei til frelsen og ikke tror på Jesus, går beklageligvis fortapt.
Apostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus har litt mer å si om frelse kontra fortapelse: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1,18). Læren om Jesu forsoningsverk og korsdød — dvs. Evangeliet — er en dårskap for de som går fortapt, men for den som tar imot den dyrebare frelse Jesus tilveiebrakte ved sin korsdød, er Ordet om korset (Evangeliet) selve veien til frelsen gjennom Guds Sønn som ga sitt liv på korset for å forlike mennesket med Gud og tilveibringe frelse for den som tror og vil ta imot den. Det er en Guds kraft, sier apostelen, og påpeker videre at Evangeliet er en Guds kraft til frelse — for den som tror på Jesus, Guds Sønn. «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. . .» (Rom 1,16). Ordet om Jesus Kristus Guds Sønn og ham korsfestet og oppstanden er selve Evangeliet, Guds kraft til frelse. Men for de som går fortapt er Evangeliet en snublestein, en dårskap som de avviser. Som apostelen Peter sier: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar [Jesus]. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe» (1 Pet 2,6–7).
Apostelen Paulus skiller igjen mellom de som blir frelst og de som går fortapt. De førstnevnte arver evig liv, mens de sistnevnte lider en evig fortapelse, en evig død. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?» (2 Kor 2,15–16.) «Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst» (2 Tess 2,10). Og Jesus er veien, sannheten og livet. «Jesus sier til ham [Tomas]: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Dette utelukker læren om en frelse via andre religioner utenfor Bibelens lære der ordet om Jesu kors står sentralt. Ingen kan komme til Gud uten ved Jesus, og det er ikke gitt noe annet navn mennesket kan bli frelst ved. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap gj 4,12). Det er ikke frelse å finne verken i Buddha, Allah eller en hærskare av andre «guder», New Age, Nirvana etc. Grunntesen i alle falske, utenombibelske religioner er at mennesket må fortjene frelse ved egne bestrebelser, mens Bibelen lærer at mennesket ikke kan gjøre noe som helst av seg selv for å fortjene frelse. Guds frelse er utelukkende uforskyldt av nåde, og skjer gjennom Jesus Guds Sønn som ga sitt eget liv for å frelse det som var fortapt. Dette er imidlertid en dårskap for alle falske religioner. Apostelen Peter sier rett ut at de ugudelige skal dømmes og gå fortapt. «Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt» (2 Pet 3,7). Her sier apostelen rett ut at de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. De er syndens tjenere, og skal følgelig dømmes etter Guds Lov, som erklærer at syndens lønn er døden. Den krever synderens liv og evige utslettelse i den annen død. De frelste derimot, de som skal kalles Guds barn, blir ikke dømt etter Loven, men er frikjent gjennom Jesus. Han tok deres synd på seg selv og tilfredsstilte Lovens krav gjennom sin korsdød, der han led syndens lønn for det fortapte menneske — i deres sted. Læren om at alle til slutt vil bli frelst, er en helt igjennom ubibelsk lære.
Evig utslettelse
Den første død er den rent fysiske død ethvert levende vesen — mennesket innbefattet — blir rammet av når deres jordiske livsløp er endt. Men for menneskets vedkommende venter en oppstandelse, enten til livets oppstandelse (de som blir frelst og arver evig liv) eller dødens oppstandelse (de som går fortapt og dør den annen død). Jesus sier det slik: «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [mnemeion] skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28–29). Disse versene, samt de neste, forteller oss to ting: At Bibelen skiller mellom «graven/dødsriket» og «helvete». De er to forskjellige tilstander. Vi har sett at både de rettferdige og de ugudelige befinner seg i «graven/dødsriket», der Skriften gjør helt klart at det ikke er noen bevissthet. Begge gruppene står opp fra «graven/dødsriket» i en oppstandelse — enten til livets oppstandelse og evig liv, eller til dødens oppstandelse og evig fortapelse og utslettelse. De som går fortapt blir ikke kastet tilbake til hades/mnemeion, men til gehenna, «helvete», der de blir fortært med sjel og legeme. Jesus sier: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gehenna]!» (Matt 10,28; Luk 12,4–5). I disse versene er uttrykket «helvete» oversatt fra det greske ord gehenna, som betyr «helvete». Gehenna er brukt tolv ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «helvete».
Hinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaHinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaDette skjer etter de tusen år og den avsluttende dom: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,12–15). I disse versene er uttrykket «dødsriket» oversatt fra det greske ord hades, som betyr «graven», «dødsriket». Hades er brukt ti ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «dødsriket». Disse versene gjør det klart at gehenna/helvete er det samme som ildsjøen, dvs. den annen død, da både legeme og sjel blir ødelagt. En evig utslettelse, med andre ord. Sier ikke Jesus at det er i gehenna/helvete de ugudelige skal bli fortært med sjel og legeme, og sier ikke Åp 20 at det er i ildsjøen de ugudelige blir kastet? Så må jo gehenna/helvete være det samme som ildsjøen. Hvis hades er det samme som helvete, slik noen mener, er det i så fall merkelig at helvete gir tilbake de døde ugudelige, som deretter blir kastet tilbake der! Hvis gehenna/helvete er det samme som hades/graven, er det merkelig at de ikke er blitt fortært for lenge siden, da det jo står at det er i gehenna/helvete at de skal fortæres! Åp 20 gjør det uttrykkelig klart at hades/graven/dødsriket skal bli kastet i gehenna/helvete, for å bli fortært der. Så kan jo ikke hades/dødsriket være det samme som gehenna/helvete. Det ene blir jo kastet i det andre! Det er noen «profeter/profetinner» som hevder de har vært på «cruise» i helvete sammen med Jesus, og sågar snakket med de som lå i pine der. I så fall må de ha vært i ildsjøen, der alt blir fortært. Denne forferdelige vranglæren er det beklageligvis mange som biter på fordi de ikke kjenner Skriftene, selv om de hevder det aldri så meget. Jesus sier videre: «Og alle folkeslag skal samles framfor ham [Jesus]. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,32–34). «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,41.46). Apostelen Paulus sier: «Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27). Og profeten Jeremias: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8,20). Med andre ord: Bibelen gjør det uttrykkelig klart at ikke alle mennesker blir frelst. Det er en fortapelse og evig utslettelse i helvete/ildsjøen for de som ikke tok imot Guds frelse. Læren om at alle mennesker til slutt blir frelst er totalt ubibelsk. Det er grov vranglære. Bibelen gjør det også uttrykkelig klart at ikke alle mennesker i utgangspunktet er Guds barn, men får rett til å bli det ved troen på Jesus.