Nr. 20: Skal troende dømmes eller fordømmes?

Nr. 20:

Skal troende dømmes eller fordømmes?

Svar:

Troende skal både dømme seg selv og andre. Vi kan fordømmes oss selv og fordømme andre, men hva er bibelsk av dette? Hvordan skal vi da eventuelt gå frem?

Bilde av kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i hor. Det fantes nåde for henne, og alle andre. Hvis vi gjøre noe med synden, bekjenner og forlater den. Budskapet er; «synd ikke mer fra NÅ!».

Jeg skrev for noen år siden er liten men innholdsrik artikkel om dette emne som jeg legger ut først:

Bibelens mest misforståtte og feiltolkede skriftsted av troende?!

Rom.7:1. Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.

3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Jeg har hørt utallige ganger at en ikke skal dømme. Men er det dette Jesus sier? Nei!

Jeg spør: Skal hver mann/kvinne dømme, er dette en nådegave eller tilhører denne gjerning/domsgjerning menighetens ledelse?

Svar: Alle skal kunne det, ledelsens er faktisk mange ganger mer opptatt med posisjoner, makt og ære som gjør dem udyktige her. Slike skulle det ikke være, men nådegaven til å prøve ånder, er gitt til hver især, altså en individuell gave gitt til alle troende.

1. Kor. 12. 10 og én får kraft til å gjøre mektige gjerninger. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme åndsåpenbaringer, én får ulike slag av tungetale, en annen tydning av tungetale.

Bedømme åndsåpenbaringer er en gave gitt til noen få kristne, som skal avsløre, rettlede og vise vei for alle kristne.

Det Jesus sier er at en først skal prøve seg selv og dømme seg selv først og på denne måten sjekke sitt eget liv. Først da har man rett å dømme, ikke før. Det sammenfatter også med flere andre skriftsteder.

Jeg spør: I hvilken sammenheng står dette skriftsted: Det står i den sammenheng hvordan vi skal leve som troende, både alene og i sammen med andre!

Jesus sier om hvem som skal kalles stor i Guds rike. Matt.5. 19 Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.

Videre i Matt.23.2 «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. 3 Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.

Vi møter først her at Jesus lovpriser de menneskene som lærer som de preker i motsetning til fariseerne. Som prekte rett men som levde motsatt.

Hele skriften gir et samlet vitnesbyrd om at vi skal bedømme, spesielt på det åndelige område. Vi skal sågar dømme engler også.

Men skriften, ikke minst Jesus påpeker at forutsetningen for dette er å leve og vandre i lyset selv. Da får en lov også å påpeke andre ting. Men det heter i ordtaket; for mye og for lite skjemmer. Slik er det med alt, derfor skal vi også veie våre ord med omhu. Men å nekte andre å dømme er ikke bibelens lære. Guds ord sier i 1. Kor.2.5 Men det mennesket som har ånden, kan dømme om alt, og selv kan det ikke bedømmes av noen.

Den som har ånden og vandrer selv i samsvar med Guds ord kan og skal bedømme hva som er fra Gud og i samsvar med skriften og ikke. Men det er også godt å vite i denne sammenheng at vi alle ser stykkevis og delt (sitat slutt).

Vi kan fordømme oss selv, noe som ikke er Guds vilje.

1. Joh. b. 3. 20 For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. 21 Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud.

Hjertet vårt kan fordømme oss, da må vi gjør opp vår synd og ulydighet, slik at vi har frimodighet. Vi kan og skal også prøve oss selv.

2. Kor. 13. 5 Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. 6 Jeg håper dere vil skjønne at vi består prøven. 7 Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt, ikke for at det skal vise seg at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det gjerne se ut som om vi ikke har holdt mål

Vi skal også dømme engler, ikke småtterier Gud har for oss.

1. Kor. 6. 1. Når en av dere har en sak mot en bror, hvordan kan han våge å legge den fram for hedninger og ikke for de hellige? 2 Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? 3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv. 4 Men når dere har slike saker, hvordan kan dere sette folk som menigheten ser ned på, til å være dommere? 5 Dette er en skam for dere! Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? 6 Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere. 7 Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap? 8 Men dere gjør urett og lar andre lide tap – til og med brødre!

Vi skal også kunne dømme mellom hverandre som troende. Da er vi ved spørsmålets kjerne og det som Satan har lurt Guds menighet med, og med fullt overlegg. Vi skal dømme, men vi skal påse at vi selv har rent mel i posen. Da skal og har vi lov å dømme, også mellom brødrer og søsken. Men vi må ikke tro at vi har den endelige dom, det har ikke Jesus selv engang. Det har kun den eneste sanne Gud det; Faderen. Derfor er det en fordel å bli dømt av andre, her i tiden, før vi skal stå innforbi Guds domstol, Hallelujah! Derfor er det med vår åndelige fostring og oppdragelse at vi blir dømt og påaktet av hverandre. I et sunt og godt felleskap korrigeres vi, rettledes og avsier vi dommer over hverandre. I påvente av å nå frem til himmelens land da det er så mye i oss og ved oss som vil hindre oss i ferden. Jesus har aldri sagt at vi ikke skal dømme, men først må vi få ut ting i vårt eget liv. Når vi har fått det, så skal vi dra andre ting ut av vår brors og søsters liv. Det være seg vranglære, holdninger som er feil, væremåte og alt annet. I omgangen med andre, blir vi skikket for himmelen og Kristus lik.

1. Kor. 2. 14 Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis. 15 Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen.

Et åndens menneske kan dømme om alt og vet alt som trengs å vite om alle ting. Da må vi aldri tro at vi til fulle avsier den hele og fulle dommen, men en del- dom. Men den er viktig for at vi skal nå frem og bli Kristus lik.

Alle mennesker dømmer mer eller mindre. Vi mener alltid noe om noen, det er slik vi er som mennesker. Men det er kun ved at vi selv er blitt korrigert, forvandlet og har latt dommen ramme vårt liv som Jesus taler om i bergpreken. At vi evner og er i stand til å korrigere andre. Skal vi troende dømme? Skal vi dømme hverandre? Ja, men selvfølgelig med måte. Men at vi ikke skal kunne mene, avsi “dommer” og annet som er nødvendig. Menigheten er som et skip som ikke skal ha for mye unødig ballast med på ferden da det vil både sinke ferden og når vi kommer ut i storm, så vil for mye last gjøre skipet utrygt og ikke sjødyktig. For mye last og dårlig last kan forskyve seg i seilasen på havet og forårsake forlis. Det er det som er i ferd med å skje i dag da ingen dømmer hverandre og ingenting av denne farlige lasten blir kastet over bord for å gjøre skipet sjødyktig igjen. Vi som menighet er i stor fare, men vil ikke innse det.

Her er noe av det vi finner på nettet når dette emnet blir tatt opp: “Vi ikke har rett til å dømme andre er fordi vi alle har feil og mangler i våre liv. Hvis vi dømmer noen sier Bibelen faktisk at vi dømmer oss selv. Den eneste som kan dømme er Gud, for han er den eneste som aldri har gjort noe galt og syndet”.

Dette er egentlig en Satans løgn og ikke sant. Det er klart at Gud Fader er den endelige og eneste dommer i ordets rette forstand. Men nå har vi tatt med så mange skriftsteder som det står om at vi skal kunne dømme hverandre, dømme oss selv og den endelige dom hører Herren til. Alt dette er rett, derfor skal vi ikke utelukke noe. Vi skal dømme her i tiden, hverandre og oss selv. Men allikevel, dette er for at dommen innforbi Gud skal bli mildere og ikke så stor da vi allerede er blitt dømt her i tiden og da vil dommen bli mindre der.

For å sammenligne. Vi har nettopp kjøpt oss nytt hus på her i byen og skal betale et fastsatt beløp da det er et nybygg. Da hjelper det på med egenkapital slik at vi skal betale mindre ved de senere avdrag. Slik er det også når vi skal stå innforbi Gud, hvis vi når frem. At vi er blitt dømt her i tiden enten av oss selv eller andre, vil være som en egenkapital når vi skal stå foran Gud og alt i vårt liv vil bli prøvd. Våre tro, lære, holdninger, motiver og alt annet!

1. Kor. 3. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. 12 Om nå noen bygger på grunnvollen med gull, sølv, edelstener, eller med tre, høy eller halm, 13 så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild!

Rom. 15:10, Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol.

Vi skal alle bli prøvd ved ild. Dette er sakt til TROENDE MENNESKER, IKKE HEDNINGER. Alle hedninger skal bli brent opp og tilintetgjort, men vi frelste skal bli prøvd ved ild! Da vil vi enten få full lønn, litt lønn eller tape all lønn.

Her lærer mange rett, men vi skal også bedømme eller dømme hverandre her i tiden. Da dommen vil komme for oss alle, når vi skal stå innforbi Gud Fader og våre liv skal bli prøvd, etterprøvd og alt vil komme fram i lyset, selv det skjulte og det hverken vi eller noen andre vet.

Hvordan kan jeg da tjene Kristus i dette livet, slik at gjerningene mine består ildprøven den dagen? Det er på tre områder vi alle bør granske oss selv: Motiver, lydighet og kraft.

1. Vi skal granske motivene våre. Er hensikten med tjenesten og livet å tilfredsstille oss selv eller vinne ære, eller gjør vi det i oppriktighet for å ære Kristus og gjøre hans vilje?

2. Vi skal granske oss selv når det gjelder lydighet. Søker vi å tjene Kristus etter de prinsipper og metoder som er åpenbart i Guds ord? Eller former vi vår egen gudstjeneste og religions titler og uttrykk?

3. Vi skal granske oss selv når det gjelder kraft... Paulus sier: "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft". (1 Kor. 4:20) Søker vi å tjene Gud i egen, utilstrekkelig, kjødelig kraft? Eller er vi blitt fornyet og utrustet av Den Hellige Ånd? Hvis det siste er sant, kan vi si med Paulus: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i Hans makt, som virker i meg med kraft: (Kol 1:29)

Dette viser oss at siktemålet er den store dag da vi skal stå innforbi Gud. Når vi har tatt høyde for å kjøpe det huset, så er det for å bo der og klare å sitte med det. Hva er hemmeligheten for å kunne det? To ting, egenkapital og vår faste inntekt. Egenkapitalen legger grunnlaget og fast inntekt er en uforutsigbar ting da vi selv aldri vet 100 % hva en vil ha i inntekt og renten vil være. Da er en stor og god egenkapital veldig viktig. På samme måte er det viktig at vi både dømmer oss selv og andre, dette er et av felleskapet mening, at vi justerer, rettleder og dømmer hverandre.

Ord. 27. 17 Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.

Vi møter det samme gjennom hele Guds ord, vi skal hjelpe hverandre frem på himmelveien. Den læren som går ut på at vi ikke skal påpeke noe hos noen, den er direkte fra Satan og det var Kain som var den første som sa dette.

1. Mosebok 4. 9 Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?»

Skal jeg vokte min bror sa Kain, selv om han nettopp hadde drept ham. Derfor det å si at vi ikke skal dømme hverandre, det er å gjøre den ondes gjerning og det er falsk ydmykhet.

Jeg har f.eks. fått kjeft av troende av jeg sier at TV Pastor Jan Hanvold lever i synd da han vitterlig lever i åpenbar synd. Men hva gjør han selv? Sitter å dømmer alle nedenom og hjem, han sier f. eks til hevete med alle som ikke godtar at jeg er gjengiftet for tredje gang. Hvem dømmer? Jeg dømmer ut i fra Guds ord og Hanvold forsvarer egentlig sin egen synd! Derfor gjør det meg frimodig å holde frem dette om mange helt sikker vil misforstå og ikke ønsker å se dette. Da blir egentlig Satan avslørt i menigheten, men det er akkurat det han ikke vil, bli avslørt som en løgner og løgnens opphavsmann og fullender!

Hadde Hanvold aldri stått på en talerstol og skrike om nåde, så hadde han kanskje fått det? Men når han stiller seg selv i fremste rekke og skriker ut sin dom overfor alle, da er han virkelig ille ute å kjøre!

Peter dømte Ananias og Saffira, gjorde han ikke det? Jesus dømte de skriftlærde og Fariseerne etc. Vi finner utallige eksempler på dette i skriften, det er bare å begynne å lese.

Konklusjon:

Sakarja 7. 9 Så sa Herren, hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre.

Vi som troende kan aldri bli fordømt, så lenge vi er under Jesu blod. Men å dømme og dømme oss selv, det er bibelsk, åndelig og riktig. Det er som en “egenkapital” å dømmes her i tiden, før dommen foran den eneste sanne Gud da våre liv vil bli prøvd med Guds ild!

--------------------------------------------------------------------------

Relatert artikkel hentet fra nettet: Å dømme eller ikke dømme?

Guds ord sier at vi ikke skal dømme. Men også at vi skal dømme. Motsier Bibelen seg selv? Nei, når vi leser hva Bibelen sier om dette i sammenheng, vil vi ved Åndens hjelp få klarhet.

Og det er ikke lite viktig å ha klart for seg dette her, for ordene om å dømme eller ikke dømme har blitt misbrukt så ofte. Vi skal ikke dømme, sier noen og legger for mye inn i det, så at den bedømmelsen vi skulle foreta, blir forsømt. Andre blir så opptatt av å bedømme og påpeke andres feil og synder at de blir ukjærlige, loviske og fordømmende.

Et eksempel: Du som vil være bibeltro, hva tenker du hvis du ser en kvinne som er prest? Tenker du straks: ”Hun kan ikke være noen kristen, for Guds ord forbyr kvinner å være prester.” - ? Eller tenker du: ”Ja ja, vi skal ikke dømme, hun er nok en god kristen hun også, fra hennes synspunkt er det kanskje ikke så galt.”?

Begge disse to tenkemåtene er feil. Til den første tankegangen: Det skal mer til for å fradømme et menneske kristentroen. Da må vi enten vite for visst at hun slett ikke vil følge Guds vilje, eller at hun ikke har kjennskap til Kristus og evangeliet. At hun gjør en feil eller har en feilaktig mening, gjør henne ikke nødvendigvis til en fortapt, vantro person, for Gud kan tilgi feilene våre, om man ellers tror på Jesus og vil følge Ham. Og så kan man etter hvert få klarere erkjennelse av rett og galt i de ulike spørsmål.

Til den andre tankegangen: Hva vet vel vi om hun er en god kristen eller ikke? Og vet vi om feilen hennes kanskje nettopp skyldes et bevisst brudd med Guds ord og en fordømmelig vantro? Det kan være at hun virkelig kunne trenge noen advarende ord i kjærlighet. Da kan vi ikke bare trekke likegyldig på skuldrene og tro at feilen er betydningsløs.

Når vi skal finne svar på hva de troende skal dømme i, må dette ses i lys av Bibelens ord om å dømme og bedømme, og tolke disse slik at det ikke kommer i motsetning til det som står om ikke å dømme. Og på samme måte om hvordan vi ikke skal dømme, - også i dette må vi se hva Bibelen sier direkte om det, og tolke dette så det ikke kommer i motsetning til det som står om å dømme og bedømme. Dette forsøker vi å gjøre nedenfor.

Fundamentale forutsetninger

Men først må vi slå fast at Guds ord gir oss noen fundamentale forutsetninger som danner grunnlaget for hvordan vi skal forholde oss overfor dette å dømme og ikke dømme:

1) Alle mennesker er syndere (Rom 3:23 m. fl. steder). Det medfører at vi ikke kan rose oss av oss selv eller opphøye oss over andre, for vi lever av uforskyldt nåde. Og det medfører at vi ikke kan forvente fullkommenhet av noen.

2) Vi forstår stykkevis (1. Kor 13). Troende mennesker har ikke fullkommen innsikt og dømmekraft, for synden ligger ennå i menneskenaturen og fordunkler forstanden. Ånden gir opplysning og nådegaver til å bedømme, men så lenge vi lever her og har et syndig kjød, så blir vår innsikt stykkevis. Det medfører at ingen kristen kan felle fullkomne dommer i alle spørsmål, og dermed må vi være varsomme, studere saken nøye ut fra Guds ord, og søke råd hos andre modne kristne.

3) Jesus har sonet synden og tilgir den som bekjenner og tror på Ham (1.Joh 2:2; Kol 1:20; Rom 4:24; 1.Joh 1:9 m. fl. steder). Det medfører at vi skal søke frelse for oss selv og for andre, og tro på tilgivelse både for våre egne og for andres synder. Om andre mennesker har andre feil og synder enn jeg har, så er de ikke nødvendigvis vantro, men kan få tilgivelse like såvel som jeg får tilgivelse for mine synder.

4) Det er bare Guds ord som kan dømme rett (Joh 12:48; Heb 4:12). Det betyr at når vi skal bedømme om noe er rett eller galt, da må det skje ut fra Guds ord, og med Åndens hjelp. Bare dommer som stemmer med Guds ord er rette dommer. Derfor krever det innsikt i Guds ord å kunne bedømme. Se pkt. 2. Og den endelige dommen som Gud selv skal lede på den siste dag, blir den eneste fullkomne og altomfattende dom, og den skjer på grunnlag av hans eget Ord.

5) Guds lov og bud krever fullkommenhet, men evangeliet frigjør og tilgir den troende (Heb 7:19; Rom 8:3; Fil 3:9). Dette er meget viktig, og innebærer bl.a. at den som dømmer andre bare etter loven – Guds krav og bud, uten å la evangeliet gjelde, den blir selv dømt etter loven og får ikke nåde ved evangeliet! Og den som bruker evangeliet for å unnskylde og frikjenne kjødets gjerninger, vil gi frihet for kjødet og vandrer derfor ikke i Ånden, men gir synden rom. (”For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.” Gal 5:13) En rett bedømmelse av hva som er synd, hva som rett og galt å gjøre, hvordan vi skal være osv, skal skje ut fra Guds bud og formaninger. Men når vi skal bedømme troen og gi veiledning for troen, da må evangeliet om Jesu frelsesgjerning få sin rette plass. En rett bruk og skjelning mellom loven og evangeliet er derfor vesentlig.

6) Guds Ånd gir vekst i tro, kjærlighet og erkjennelse (Kol 1:9-11; Fil 1:9-11; 1. Tim 6:11 m. fl. steder). Troende kristne bærer frukt, de studerer Guds ord, de får større innsikt og godhet, og dermed større evne til rett overbærenhet og rett bedømmelse.

7) Den som har fått mye, av ham skal mye kreves (Luk 12:47-48; 2.Pet 2:20-22; Heb 6:4-6; Jak 4:17). Jesus sier klart at den som har fått mye av Gud, fått høre og kjenne kraften av Guds ord, har hatt god anledning til å følge Guds vilje, av ham skal det også kreves mye. Det betyr ikke at troende mennesker med gode evner og mye kunnskap skal bli frelst når de makter å gjøre mye godt. Frelsen er av nåde, uten unntak. Men jo mer vi vet, desto alvorligere er det å gjøre tvert imot. Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjøre det likevel, han synder, mens de som av ulike grunner ikke vet, de er mer unnskyldt. Og den som har kjent Jesus og så vender Ham ryggen, for ham blir fortapelsen verre. Dette hører det med å si noe om i forkynnelsen, de kristne som forherder sitt hjerte og blir vantro til sin siste dag, skal vite at de har en hardere dom i vente enn de som aldri har kjent Jesus.

Bilde av kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i hor. Det fantes nåde for henne, og alle andre. Hvis vi gjøre noe med synden, bekjenner og forlater den. Budskapet er; «synd ikke mer fra NÅ!».

 

Hva og hvordan skal vi ikke dømme?

De fleste stedene i Det Nye Testamente som omtaler det å dømme strengt og avgjort, felle en endegyldig dom, bruker de greske ordene krino og krima. Krino kan ha mange betydninger, alt etter sammenhengen, men det går på dette å dømme, domfelle, skille ut. Krima betyr dom, domfellelse eller straffedom. Slike dommer skal vi være varsomme med, det er først og fremst Gud og Guds ord som har myndighet til å dømme. La oss se på noen sider ved dette:

1) Ikke felle en forhastet dom over personers indre hensikter.

Guds ord sier i 1Kor 4:5: ”Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.” – Vi kan ikke kjenne andres innerste tanker og hensikter. Derfor skal vi ikke forhaste oss og dømme andres hensikter.

Vi har så lett for å se på hva andre sier og gjør, og uten å tenke på at det kan ligge hensikter og forhold bak som vi ikke kjenner til, og så dømmer vi, baktaler, snakker nedsettende og negativt. Derfor står det også at vi ikke skal dømme etter det ytre – etter ”synet” (Joh 7:24). Et forhold som kan virke inn på en persons oppførsel, er hans forutsetninger, f.eks. evner, anledning til opplæring, vanskelig barndom m.m. Eller det kan være andre spesielle svakheter man kan være født med, f.eks. en veldig oppfarende og impulsiv natur, som bevirker at man lett sier eller gjør noe ubetenkt og dumt. Mens andre som kan ha en veldig from framferd, kan likevel plages av like syndige tanker, men det er skjult for andre, fordi de har en forsiktig og ettertenksom natur.

Dette forhindrer ikke at vi skal bedømme åpenbare syndige gjerninger. Men når er det tale om hjertets beskaffenhet, hensiktene, hvordan andre tenker, må vi være varsomme. Vi kan nok få en viss innsikt i andres innerste motiver når vi får en inngående, fortrolig samtale med vedkommende, og da kan vi gi veiledning.

Blir vi bekymret for andres åndelige tilstand fordi vi observerer dårlig oppførsel eller vranglære, da er det ikke forakt og baktalelse som skal til, men kjærlig og klok veiledning og formaning.

2) Ikke dømme personer på en hard og lovisk måte

Å dømme lovisk vil si å dømme andre etter lovens krav, slik at andres synder straks blir tatt som bevis på vantro og ugudelighet. Dessuten vil det si at man blir harde og ukjærlige, fordi man ikke har et tilgivende hjertelag. Man fokuserer på folks feil og mangler, tolker ting i vond mening og har vanskelig for å unnskylde andre. Man anklager snart, men forsvarer sjelden. Seg selv derimot kan man da gjerne unnskylde og forsvare, for man finner formildende omstendigheter for seg selv, som man tviler på andre har. Til en slik måte å dømme på, taler Jesus sterkt i Matt 7:1-5:

”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.”

Les også Rom 2:1-4 og Rom 14:10-13.

Dømmer vi etter et mål som krever fullkommenhet, etter loven, og ikke tilkjenner andre syndere å kunne være troende kristne, så skal vi også selv dømmes etter samme mål: lovens fullkommenhetskrav, og da går det oss ille! Det er ofte slik at de som har samme feil og laster som vi selv har, de kan vi unnskylde. Men straks noen medkristne har helt andre feil og laster, da dømmer vi hardt, og tviler sterkt på at de kan være kristne.

Men vi skal likevel ikke kalle ondt for godt. Verken våre egne eller andres synder kan bli annet enn opprør mot Guds vilje, og troende kristne angrer og bekjenner syndene når de oppdager dem. Og åpenbar ondskap hos folk som åpent sier at de slett ikke vil følge Guds ord, kan ikke tros å være kristne, for Guds ord dømmer dette som vantro.

Men når en medkristen gjør synd, kanskje en synd vi selv aldri kunne tenke oss å gjøre, kanskje noe som irriterer oss veldig, da skal vi ikke straks stemple dette som frukt av vantro, men tro at denne medkristne godt kan være under Guds nåde. Det kan være at denne kristne bror strever med disse syndene, at det er en svakhet hos vedkommende, noe han gjerne ville være kvitt. Eller det kan være han ikke er klar over at det er synd. I stedet for å dømme, skal vi søke en fortrolig anledning til å påminne med mildhet og veilede, for det trenger vi alle sammen.

Hardhet og forakt fører lett til bitterhet, det kan gi anstøt både til medkristne og til folk som ikke tror på Jesus. I stedet for forakt og harde dommer, skal vi gjøre som det står i Gal 6:1-2: ”Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.”

Apostelen Paulus formaner oss til å være ydmyke og milde, ”med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet” (Ef 4:2).

3) Ikke være opptatt av å fordømme, men av å frelse

Selv når vi har gode grunner for å frykte for andres sjelers tilstand, og selv om vi skal dømme vranglære og grov ugudelighet, så skal vi i alt hva vi sier og gjør søke å hjelpe folk til å erkjenne sannheten og bli frelst. Det er ikke om å gjøre å fordømme folk, men å få dem frelst. Som Jesus sier i Luk 6:36-37: ”Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt.”

Jesus Kristus, Guds Sønn, ble født inn i vår verden for å frelse mennesker, for å gi oss en nådetid. Han sa: ”Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.” (Joh 12:47) Selv om Jesus talte strengt noen ganger, ja, felte dom over hyklere og egenrettferdige, så var hans hovedkall å frelse verden. Dette skal også være vårt hovedkall, nemlig å arbeide for sjelenes frelse. Som apostelen uttrykker det i 2Kor 5:20: ”Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!”

4) Ikke dømme dem som er utenfor

De kristne har ansvar for hverandre. De skal ikke la åpenbar synd få herske i menigheten upåtalt. Men de som er utenfor kristenheten, de som åpent fornekter Jesus Kristus og ikke hører til noe kristent fellesskap, disse skal de kristne ikke dømme! Det høres rart ut, er det ikke nettopp disse vantro mennesker vi trygt skal kunne dømme og anse som fortapte? Nei. Vel, vi kan ikke prise dem salige, og all ugudelighet skal gis den bedømmelse som Guds ord gir. Men vår oppgave er ikke å gå inn for å uttale fordømmelser over folk som står utenfor kristenheten, for det gjør Gud. Vi skal heller gå inn for å få dem frelst!

Folk som ikke har hørt om Jesus og dør, de skal Gud dømme. Vi kan ikke si at de kan bli frelst. Men vi kan heller ikke dømme. Her har Gud skjult noe for oss, og overlatt bare til seg selv å dømme.

Apostelen Paulus kritiserer menigheten i Korint for ikke å ha utstøtt en grov synder, men sier i den forbindelse: ”Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!” (1Kor 5:12-13)

Hva og hvordan skal vi dømme?

De troende er imidlertid også kalt til å dømme. Men de greske ordene som brukes for slike måter å dømme på, er sjelden krinon eller krima. Det brukes helst andre ord, nemlig anakrino, domikázo og diakrino. Anakrino betyr å ransake, vurdere, undersøke, bedømme, forhøre. Domikázo betyr å prøve, utforske, teste, skille mellom godt og dårlig. Diakrino betyr å vurdere, prøve, finne ut, skjelne. Dermed ser vi at denne måte å dømme på ikke er like endegyldig, det er mer tale om å bedømme noe, finne fram til rett og galt, godt og dårlig. Men noen ganger må de kristne dømme nokså strengt likevel.

1) Bedømme lærespørsmål

Den enkelte kristne, menigheten, og i særlig grad menighetsledere, er kalt til å bedømme læren, om den stemmer med Guds ords lære. Dette formaner Bibelen om mange steder. I Fil 1:9-10 står det slik: ”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag.” (dømme er her dokimázo).

Forkynnelse og profeti skal testes: ”La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det” (1Kor 14:29). (prøve: diakrino).

Jesus og apostlene advarte mot falske profeter. Eksempelvis i 1Joh 4:1: ”Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.” (prøv er her dokimátsete/ dokimázo).

Det er meget viktig å bedømme lærespørsmål, for jo mer falsk og usunn forkynnelsen og læren er, desto farligere er den for det åndelige livet. Selv om en person lærer feil, og dette blir påpekt, så betyr ikke det at personen straks regnes for en frafallen vranglærer. Men når alvorlige mangler og feil blir fastholdt og videreført, da vil det bli nødvendig å ”flykte” og anse ham som en falsk profet, og advare andre kristne mot slik lære. Jo mer fundamentalt læren avviker fra sann og sunn lære, desto mer konsekvent må læren og de som står for læren avvises. Det er Herrens befaling. Så sterkt sier apostelen det: ”Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!” (Rom 16:17)

Denne vår plikt må ikke forsømmes under dekke av man ”ikke skal dømme”. Læren skal bedømmes. I vår tid må dette presiseres, fordi mange kristne synes å være lite bevisste dette, og fordi det forfektes mange falske lærdommer i dag. Vi må være våkne. Når det allerede hos de første kristne kom falsk lære inn blant dem, så er neppe faren for dette mindre i dag. Se hvordan Paulus advarte de eldste i Efesos: ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg” (Apg 20:28-30).

Dette innebærer at vi ikke kan forholde oss likegyldige til de mange ulike lærdommer som de forskjellige kirkesamfunnene har. Alt er ikke like bra. Selv om Gud bevarer sine blant kristne i menigheter som har uriktig lære i en del spørsmål – forutsatt at de holder fast ved de helt grunnleggende trossannheter i evangeliet, så skal vi ikke la være å bedømme læren og søke vekst i sann erkjennelse. Se Ef. 4:13-15.

Likevel må det også advares mot å felle altfor strenge dommer her. Enhver forkynner eller medkristen snubler i sin tale, slik at feil og mangler kommer inn. Og ingen mennesker har fullstendig riktig forståelse av absolutt alle lærespørsmål. Derfor skal vi ikke pirke borti enhver feil, for da vil frimodigheten til å vitne og forkynne lett bli ødelagt. Vi skal hjelpe hverandre til å holde oss til sunn, bibelsk lære.

2) Bedømme etiske spørsmål

På samme måte som ved lærespørsmål, formaner Guds ord oss å dømme i etiske spørsmål, hva som er rett og galt å gjøre og tenke, hvordan vi skal være. Gud vil at vi skal følge Hans vilje, vokse i det gode, ha en levende tro som er virksom i kjærlighet og gode gjerninger. Selv om troen på Jesus og Hans rettferdighet er eneste frelsesgrunn og livskraft, så gir Guds ord oss mange formaninger om hvordan vi skal leve og være. Og den levende tro ønsker å følge Guds vilje.

Det er viktig å huske at vi skal være overbærende og milde overfor hverandre, i erkjennelse av at alle er syndere og begår mange feil, og trenger Guds nåde hver dag. Men dette står ikke i motsetning til vår plikt til å ha fullkommenheten som høyeste ideal. I dag er det vanlig å justere normene etter flertallets vaner. Hvis man f.eks. finner ut at nesten ingen holder seg borte fra seksuelle synder i ungdommen, da mener mange at vi ikke skal sette seksuell renhet som ideal, for man må jo ikke gå rundt og føle skyld til stadighet for noe som så å si alle gjør likevel. Dette er en fryktelig feil tankegang. Alle synder, ja, ingen kan holde Guds bud fullkomment; men Guds bud må likevel alltid stå fast. Det er nødvendig av to-tre grunner: Vi skal innse vår synd og hjelpeløshet for å kjenne behovet for frelse i Jesu fullbrakte gjenløsningsverk. Og som kristne skal vi stadig trakte etter forbedring, der Guds uforanderlige bud står som veivisere. Dessuten bør Guds bud være en rettesnor for de borgerlige lover og regler, til beste for samfunnet.

Dette forstår vi når vi leser Guds ord med oppriktighet og tro, for det er fullt av formaninger og oppmuntringer til å leve etter Guds vilje og behag, og lære å kjenne forskjell mellom godt og ondt. Det står blant annet: ”Prøv alt, hold fast på det gode. Hold dere borte fra all slags ondt” (1Tess 5:21-22). (prøv er her dokimátsete/dokimázo). Og i Kol 1:9-10: ”…Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud.” – Se også Ef. 4:22-32.

Vi må nok beklage at vi kristne så altfor ofte er barn i troen, som ikke har vokst i kjennskap til Guds vilje slik at vi tåler fast føde. Det blir som Hebreerbrevet sier i kap. 5: ”For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt” (Heb 5:12-14).

I våre dager må vi være særlig på vakt mot den ubibelske ”mildhet” som forsømmer å skille mellom godt og ondt, og som i stedet mer eller mindre tillater synd og umoral, under dekke av å være ”evangelisk” og ”kjærlig”. Mange synes også å ville unnta visse livsområder fra å bli etisk bedømt etter Guds ord, så som bekledning, filmer, dataspill, - og – som er meget alvorlig – uttrykksformer, musikkformer og virkemidler i kristne møter.

Mange mener for eksempel at musikk kun er estetikk som oppfattes helt individuelt alt etter kultur og vane, og at man derfor står helt fritt i å velge musikkformer. Da glemmer man at musikken formidler budskap, som spesielt spiller på stemninger og følelser, og at Guds ord også sier mye om hvilke sinnsstemninger og følelser som er etter Guds behag og ikke. Vel kan vi til en viss grad oppfatte musikk ulikt, alt etter vane og kultur. Likevel viser både erfaring og musikkforskning at mye av musikkens virkning er allmennmenneskelig. Derfor er det trist at heslig, suggererende, sensuell og lettsindig musikk i stor grad tas i bruk blant mange kristne i dag.

De kristnes sans for sømmelighet er også blitt svak. Hva folk flest for temmelig få tiår siden anså for usømmelig atferd og uanstendig klesdrakt (eller blottelse), er nå blitt vanlig – også blant kristne. Er vi i ferd med å glemme og bortforklare hva Guds apostel sier: ”Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.” (Rom 12:2)

Skrekkelig er det at også ekteskap, familieliv og respekten for livet blir ødelagt blant folk som vil være kristne. Man tillater samboerskap og homoseksuelt samliv, man skiller seg av alskens grunner, man dreper fosteret for å unngå ubehageligheter, man forsømmer de små barns trygghet i hjemmet osv.

Saltet mister sin kraft når de kristne blir materialistiske, har menneskefrykt eller føyer seg etter verden av ønske om å være anerkjent og populær. Men Herren har alvorlige ord til oss da: ”Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profeter!” (Luk 6:26). - ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2Tim 3:12).

Vi har med andre ord en stor utfordring i å holde fast på livets Ord og prøve alt på dette.

3) Dømme åpenbar fornektelse og ugudelighet

Som nevnt i forrige punkt er det mye umoral blant dagens kristne. Denne åpenbare og ofte gjenstridige ugudelighet innen kristenheten må påtales og dømmes, uten av vi dermed blir ukjærlige.

Den åpenbare ugudelighet skyldes ofte at man fornekter troen på Bibelen som Guds fullkomne og eviggyldige ord, og ikke vil bøye seg for Herrens vilje. Dette har sin klare dom i Bibelen, og dette må forkynnes på Herrens vegne. Det står om kristendommens troverdighet, og det står om sjelenes frelse. Se har apostelen Paulus sier om gjenstridig ugudelighet blant kristne brødre:

”Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med” (1Kor 5:11). Apostelen taler om å ”rense ut den gamle surdeig”, det vil si å bryte det åndelige samfunn med gjenstridige, grove syndere som ikke vil bøye seg for Guds klare formaninger. Det høres kanskje hardt og fordømmende ut i våre dager, på grunn av forfeilet snillisme. Men Guds ord står fast. Les kap 5 i 1. Kor.

Hensiktene med å dømme åpenbar fornektelse og ugudelighet innen kristenheten er:

1) å hindre at slik ond surdeig sprer seg enda videre (1Kor 5; Gal 5:9),

2) å vekke folk opp til syndserkjennelse og omvendelse (2Kor 2:5-7; Apg 2:37-38), og

3) å vise omverdenen hva sann kristendom er og ikke er – for bl.a. å kunne være troverdig i forkynnelse og evangelisering (Rom 2:22-24; 1Pet 2:12; Fil 2:15-16; 1Tim 3:7).

4) Dessuten, når Guds ord forkynnes klart, både loven (Guds vilje og formaninger) og evangeliet, da æres Gud og hans rettferdighet åpenbares

4) Skifte rett mellom trosbrødre

Det hender dessverre at kristne kommer i konflikt seg imellom. Selv om det ved noen slike konflikter kan måtte bli nødvendig å avklare visse rettslige forhold ved profesjonell juridisk bedømmelse, så er det et dårlig vitnesbyrd når kristne krangler og er uforsonlige, ikke minst når man må gå til en domstol for å få saken løst. En konflikt burde løses i minnelighet mellom kristne, og en moden og kunnskapsrik kristen, gjerne en menighetshyrde, kan komme andre kristne til hjelp for å skifte rett eller dømme mellom dem i en vanskelig konflikt.

La oss se hva Guds ord sier om dette:

”Våger noen av dere, når han har sak mot sin neste, å få saken pådømt av de urettferdige og ikke av de hellige? Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler, hvor meget mer da i saker som angår dette liv! Når dere så har saker som angår dette liv, så setter dere dem til å være dommere som ikke blir aktet for noe i menigheten! Til skam for dere sier jeg dette! Så finnes det da ikke noen vis mann blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom sine brødre? Men bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere! Allerede dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller tap? Men dere gjør urett og volder tap, endog mot brødre.” (1Kor 6:1-8)