Nr. 109: Hver lidelse vi gjennomgår er en Investering Gud gjør i oss!

Nr. 109:

Hver lidelse vi gjennomgår er en Investering Gud gjør i oss!

Her er ekteparet Jan Kåre og Berit Nyland Christensen som Gud har gjort store innvesteringer i med at vi har gjennomgått så mye!

Hver lidelse vi gjennomgår er en Investering Gud gjør i oss!

"Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til framgang for evangeliet." (Fil 1:12).

I dette verset ber Paulus de kristne i Filippi om ikke å bekymre seg over alle de ting de har hørt om hva som har skjedd med ham. Og disse "tingene" innbefattet store lidelser og svakheter.

Paulus skrev dette brevet mens han var bundet i et romersk fengsel. På det tidspunktet var han en herdet stridsmann for evangeliet, og hadde gjennomgått hver tenkelig strabas og menneskelig lidelse. Dersom du har studert Paulus' liv så kjenner du til de tingene han sto overfor: skipbrudd, slag, juling, spott, hån, forfølgelse, sult, tørst, nakenhet, ærekrenkelse av hans karakter.

Paulus' verste lidelser kom fra hendene til dem som kalte seg gjenfødte kristne. Noen av hans motstandere var misunnelige kirkeledere som fikk hele forsamlinger til å vende seg mot ham. De gjorde narr av hans livsstil, spottet hans forkynnelse, fordreide hans budskap, stilte spørsmålstegn ved hans autoritet. Over alt hvor Paulus dro så det ut for at han ble møtt med lidelse, vanskeligheter og sorger.

Allikevel sa Paulus: " ... men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd ... " (Apg 20:24). Videre la han til: " ... ingen skulle vakle i disse trengsler. Dere vet jo selv at vi er satt til dette ... vi sa til dere på forhånd at vi skulle få trengsler ..." (1.Tess. 3:3-4).

Paulus beroliget disse troende og sa: "Jeg har fortalt dere hele tiden - dersom dere vil vandre med Jesus, så vil dere stå overfor prøvelser. Så nå da disse prøvelsene har kommet over meg, hvorfor er dere så overrasket? Det er jo dette dere er satt til i dette livet."

Paulus gjentok dette enda mer direkte til Filipperne: "... idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham." (Fil 1:29).

Det er en viss teologi i den amerikanske kirken i dag som sier: "Dersom du har bygget opp din tro på rette måten så vil du ikke lide. Du vil være fremgangsrik og vil ikke måtte bekymre deg for å få vanskeligheter." Nei - disse ordene finnes ikke i Bibelen! Tvert imot så sier Paulus at vi er satt til å lide for Kristi skyld.

Videre skrev Paulus at hver dag våkner han opp " ... og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20:22-23).

Prøv å få dette bildet inn i ditt sinn: Her er en hellig mann, kalt av Gud til å ta evangeliet til nasjonene. Og ved ethvert hellig oppdrag, så visker den Hellige Ånd til ham: "Paulus, det neste stoppestedet kommer ikke til å bli lett. Du kommer til å møte motstand igjen. Du vil møte flere lidelser, mer prøvelser."

Jeg finner denne mannens liv helt forbløffende. Kan du fatte det? Paulus sto overfor vanskeligheter og prøvelser ved hver eneste korsvei. Den Hellige Ånd ba ham om å ta et bestemt skip på en misjonsreise - og fartøyet endte opp med å synke; Paulus måtte svømme for livet. Apostelen la ut på sitt neste oppdrag til fots - og han ble ranet langs veien. Til slutt nådde Paulus sitt neste stoppested - og istedet for å høre hans budskap, spottet folket ham, slo ham og kastet ham i fengsel.

Gud fridde Paulus fra den fengselscellen. Og da han var løslatt, ristet han støvet fra sine føtter og startet på sitt neste oppdrag. Det var da den Hellige Ånd sa til ham: "Gjør deg klar Paulus - fordi du skal tilbake til fengselet. Og deretter kommer du til å bli steinet. Jeg vet at du har vært gjennom mye, men det ligger flere lidelser fremfor deg. Fryd deg Paulus - for du har blitt funnet verdig til å lide for Kristi skyld!"

Paulus fortsatte til det neste stedet - og sant nok, han ble steinet og etterlatt som død. Men Gud førte ham tilbake til livet. Og så, mens han støttet seg på den håndfull av mennesker som fulgte ham, så haltet han videre til sitt neste oppdrag.

Hans neste misjonsstopp var en kirke han hadde plantet og bygd opp. Men da han kom fant han ut at nå var Alexander koppersmeden deres leder. Alexander sa til ham: "Vi trenger deg ikke lenger Paulus." Denne mannen satte hele menigheten opp mot Paulus, dens grunnlegger, en hyrde som hadde haltet flere mil for å besøke dem.

Så Paulus dro til sitt neste oppdrag - og påny sa den Hellige Ånd til ham: "Det er ikke alt Paulus. Det ligger flere lidelser foran."

På dette punktet kan du si: "Vent et øyeblikk - du snakker om Paulus' liv, ikke mitt. Han ble utvalgt av Gud til å lide vondt. Jeg har ikke blitt kalt til et slikt liv." Feil! Bibelen sier: "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Sal 34:20).

Uttrykket "mange er den rettferdiges ulykker" gjelder ikke bare Paulus men også oss. Og jeg tror at jo mer rettferdige vi er, jo flere prøvelser vil vi stå overfor. Vi elsker å høre den siste del av verset: " ... Herren utfrir ham av dem alle ..." Men fryder vi oss i den første delen også? "Mange er den rettferdiges ulykker ..."

Jeg sier med Paulus. Hvorfor er vi så overrasket når prøvelse på prøvelse kommer over oss? Vi har blitt fortalt at vi skal være beredt på dem, til og med mange av dem. Men ofte roper vi midt i prøvelsene: "Å Gud, jeg har fått nok! Jeg forstår ikke hvorfor jeg må gjennomgå alle disse tingene. Du vet at jeg elsker deg, og at jeg har vært trofast mot deg. Så hvorfor må jeg ta imot dette? Du sa at du ikke ville gi meg mer enn jeg kunne tåle, og jeg kan ikke klare mer. Vær så snill, forkort disse prøvelsene!"

Vi vil ha rask og enkel utfrielse. Men våre lidelser tjener ingen hensikt i det hele tatt dersom vi ikke forstår hvorfor Gud tillater dem. Sannheten er at hver lidelse, prøvelse, vanskelighet og skuffelse i ditt liv er tillatt av Herren. Og han har en spesiell hensikt bak dem alle. Hvorfor? Det er fordi han er i ferd med å føre oss et sted - prøver å oppnå noe i oss og gjennom oss!

Vi vet at det ville være like lett for Gud å holde oss borte fra alle prøvelser. Jesus antydet dette da hans spurte Fariseerne: "Hva er lettest å si: Dine synder er deg forlatt! - eller å si: Stå opp og gå?" (Luk 5:23). Han sa: "Jeg har makt til å gjøre begge deler." Så ville det ikke være like lett for ham å skjerme oss fra lidelsene som det ville være å la oss gå igjennom dem? Han kunne utfri oss ved å tale ett ord! Men han gjør ikke det; istedet tillater han oss å gå gjennom våre lidelser - alt i en guddommelig hensikt.

Dersom Herren ikke tillater vanskeligheter i våre liv så ville de være den verste form for avvisning. Det ville bety at Gud sa: "Jeg har ikke noe spesielt arbeide for denne troende, ingen planer om at hans liv skal settes til side som et vitnesbyrd. Derfor trenger jeg ikke å produsere noe i ham. La ham forbli utrenet, uopplært, enn mann med et barns sinnelag. Ikke la ham vokse i nåden. La ham ikke lære gjennom lidelse slik at han kan lære andre. La ham bare eksistere og deretter dø i sin barnslighet."

Jeg kjenner kristne som nekter å lære av sine lidelser. Etter en tid, når Gud ser at det ingen hensikt har å tillate deres vanskeligheter, så trekker han prøvelsene tilbake. Disse kristne flyter gjennom livet, og ser ikke ut til å ha noen problemer i det hele tatt. Men det er fordi de ikke er på vei noen steder! Det er ingen fremtid for dem i Guds plan. De er lik Israels barn som drev omkring i ødemarken i førti år. Gud prøvde Israel gang på gang - men til slutt ga han opp!

La meg gi deg nøkkelen til å forstå dine prøvelser.

 Når foreldre sender et barn til universitetet, så krever det en stor investering. Og disse foreldrene håper at deres barn vil innrette seg under disiplinen i sin utdannelse. Hvorfor? Håper de at barnet vil ta eksamen, komme hjem, henge sitt diplom på veggen og sitte hjemme og se på TV? Nei! Disse foreldrene håper at barnet vil la investeringen kaste av seg ved å starte en god løpebane.

På samme vis blir det betraktet som en investering når det amerikanske militæret tilbyr gratis utdannelse til en menig soldat. Soldaten blir fortalt: "Etter at du har tatt eksamen, så vil nasjonen og regjeringen ha en viss del av din tid." Det blir forventet at denne utdannede soldaten skal tjenestegjøre i de væpnede styrkene i et visst antall år for å forsvare investeringen.

Slik er det også med Herren og våre prøvelser! Alt du går gjennom som en kristen er en treningsøvelse som Gud har guddommelige hensikter bak. Han frelste deg ikke for at du skulle cruise inn i paradiset på et luksusskip; han frelste deg for å forberede deg til å bli til nytte i hans rike. I det øyeblikket du ble født på ny, så skrev han deg inn i sin lidelses skole. Og hver prøvelse, hver lidelse, er en ny hjemmelekse i studiepensumet!

Noen kristne er i barnehagen. Deres lidelser er ikke vanskelige å forstå, og deres prøvelser er mye lettere å utholde. Andre er i folkeskolen, og de lærer raskt at deres prøvelser har blitt litt tøffere å stå overfor og litt vanskeligere å forstå. Andre er på universitetet og deres prøvelser er mye mer alvorlige og vanskeligere å skjønne. Enda andre er hovedfagstudenter med år av tøffe prøvelser bak seg og mange vanskelige år som reiser seg foran dem. Deres prøvelser er de tøffeste i deres liv, og de er klar over at de trenger den Hellige Ånds styrke for å takle dem alle sammen.

Mitt poeng er, Guds ønsker å ha veteraner i åndelig krigføring - folk som har vært gjennom mange lidelser - for å vise sin trofasthet til neste generasjon. Og hver enkelt av våre prøvelser er en investering han gjør i oss som sine veteraner!

Så du kan spørre, betyr det at Guds selv påfører sine barn lidelse? Lytt til salmistens svar: "For du prøvde oss, Gud. Du renset oss, likesom de renser sølv. Du førte oss inn i et garn, du la en tung bør på våre hofter. Du lot mennesker fare fram over vårt hode, vi måtte gå gjennom ild og vann. Men du førte oss ut og gav oss overflod." (Sal 66:10-12).

Hvor sier salmisten at denne prøvelsen kom fra? Den kom direkte fra Guds hånd! Han sier: "Herre, du satte meg i vann som skylte over mitt hode, så jeg trodde jeg skulle drukne. Du satte meg inn i ilden, for å prøve meg slik en renser sølv. Du førte meg inn i et garn, la plager på min hofte og fikk mennesker til å slå meg!"

Hvorfor tillot Gud slike prøvelser? Det var fordi han førte sitt barn inn i et "overflodets" sted. Opprinnelig på hebraisk betyr dette uttrykket: "et sted med fruktbarhet i overflod." Gud sier: "Jeg tar deg med gjennom alle disse vanskelige stedene for å gjøre deg full av frukt for mitt rike!"

Men ikke alle lidelser er fra Guds hånd. Mange plager kommer fra djevelen selv, like fra helvetes avgrunn. "For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn." (Klag 3:33). Gud sier: "Jeg får ingen glede ut av å prøve min barn. Det er ikke min hensikt når jeg tillater prøvelser." Nei - Herren tillater våre lidelser bare for sine hellige, evige hensikter. Det er for å føre oss i til et sted med "overflod"!

Nå er jeg ingen apostel, jeg er bare en læregutt sammenlignet med Paulus. Men jeg er gammel nok i Herren til å betrakte meg som en veteran i troen. Og når jeg ser meg tilbake ned gjennom årene, så kan jeg si deg at det har vært et liv fullt av vanskeligheter, lidelse, tøffe tak og skuffelser. Jeg har skrevet noen bøker om det, men de bøkene berører bare høydepunktene.

Jeg krymper meg i forundring når jeg husker på alle sorgene, prøvelsene, de dype vann, flammende ild og kraftige lidelser. Og vanligvis når prøvelsene kom, som kom de ikke bare en i gangen, men i bunter. Mange ganger trodde jeg: "Det finnes ingen måte jeg kan klare meg gjennom dette på." Selv minnene om prøvelser er smertefulle - minner om baksnakkelse, Herrens tukt, prøvelser i tjenesten, personlig hets, familieproblemer, kroppslige smerter og plager. Men når jeg ser tilbake på disse årene med lidelse, så kan jeg si med sikkerhet: "Guds ord er sant! Han har ført meg ut av enhver prøvelse som kom over meg. Jeg priser ham!"

Nesten hver eneste kristen som leser dette budskapet kunne skrive en bok om alle vanskelighetene og prøvelsene han eller hun har erfart. Dersom du har tjent Herren i en hvilken som helst tidslengde, så vet jeg at du har en historie å fortelle. Men hvordan ville den historien høres ut? Kanskje den ville være noe i likhet med dette: "Jeg har alltid den Hellige Ånds fred og hvile. Og jeg har et vidunderlig fellesskap med Jesus. Men i denne daglige vandringen - i dette kjødet jeg bærer - så har det vært slik ufattelig smerte, avvisning, lidelse og tårer. Det har vært et helt liv med prøvelser!"

Dersom du elsker Jesus av hele ditt hjerte, så vil ditt vitnesbyrd være: "Gud har alltid ført meg ut. Jeg gikk aldri under. Jeg er fortsatt her og jeg priser Herren. Disse prøvelsene er bak meg nå. Jeg er kanskje midt i en ny, men alle de andre er under Jesu blod. Jeg er seierherre, fordi Jesus førte meg gjennom!"

Kanskje det var tider da du nesten besvimte. Du kan ha vært så svak og utslitt, at du ikke kunne gå et steg til. Men nå, fra der du står, så kan du si: "Nei, jeg ønsker aldri å gå gjennom dette igjen - men Gud førte meg ut av det. Han har vært trofast. Priset være Herren!"

Men Gud er ikke tilfreds med et hjertelig "takk skal du ha" fra oss. Istedet sier han: "vent et lite øyeblikk mitt barn. Jeg førte deg ikke gjennom disse vanskelighetene og prøvelsene bare for å gjøre deg til en takknemlig seierherre. Nei - jeg har investert stort i deg. Jeg har tilbragt år med å lære deg opp, ført deg gjennom alt dette for en hensikt. Og jeg vil ikke la deg forspille det nå. Jeg har til full hensikt å la min investering kaste av seg. Jeg sier deg, ditt beste arbeide ligger foran deg!"

Nå, mens du kommer ut av dine lidelser på universitesnivå, så åpner Gud dine øyne for dine venner som strever i barnehagen. Disse kjære tror at de ikke kommer til å klare det. Så hva gjør du så med dine egne erfaringer med lidelse? Gud visker til deg: "Jeg trenger herdede, prøvede veteraner - folk som har overlevd dype vann og veldig ild, som har blitt renset gjennom lidelse. Jeg trenger mennesker som vil bevise min trofasthet til denne generasjonen!"

Salmisten skriver: " ... så dere kan fortelle om det til den kommende slekt." (Sal 48:14). "Forlat meg da ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud - inntil jeg får kunngjort din arm for etterslekten, din kraft for hver den som skal komme." (Sal 71:18).

Paulus oppsummerer det hele på en nydelig måte: "Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til framgang for evangeliet." (Fil 1:12). Det sier oss virkelig noe! Da Paulus skrev dette, så var han en eldre mann med år av erfaring - og han var midt i en av de verste prøvelsene i sitt liv. Han talte til sine venner direkte fra hjertet:

"Det ville være det mest vidunderlige av alt akkurat nå om jeg kunne gå hjem og være sammen med min Herre. Det er mitt største ønske. Men jeg er en veteran - jeg har vært gjennom lidelser og prøvelser - og jeg vet at jeg behøves her. Denne generasjonen trenger å se en lidende som overlever og fryder seg i enhver prøvelse. Min sønn Timoteus kommer til å møte alt jeg har vært igjennom, og han trenger å vite at Gud vil føre ham igjennom. Så det er best at jeg blir her og utholder disse dype prøvelsene. Se på meg - ikke bare har jeg overlevd, men jeg har et ekte håp. Jeg er ikke nedfor eller nedtrykt. Jeg fryder meg i Herren for alt han har ført meg gjennom!"

" ... jeg skal bli i live og være hos dere, til framgang og glede for dere i troen ..." (Fil 1:25). Paulus sier: "Dere vet at jeg har vært gjennom ild, svakheter, ran, skipbrudd. Til tider har jeg til og med fryktet for livet. Men Gud har utfridd meg fra alt sammen. Og nå vil jeg forsette å være hos dere for å fremme deres glede i troen. Jeg ønsker å lære dere at dere ikke trenger å være redd for noen motstander!"

Kjære, jeg har et spørsmål til deg: Uansett hvor lenge du har vandret med Jesus, så kjenner du sikkert smerte, prøvelser og lidelse. Så hvordan har du oppført deg gjennom dem? Hva har vært resultatet, utfallet av dine erfaringer? Har alle dine lidelser vært bortkastet? Eller har du lært om Guds kjærlighet og trofasthet midt i dem?

Hvordan Vi Oppfører Oss Gjennom Våre Prøvelser Har Alt å Si for Resultatet!

La oss si at du er en hengiven troende som har lagt ned ditt liv for Jesus. Du har en byrde for denne døende verden, du gråter for de fortapte - og du har et tydelig kall til å ta de gode nyhetene ut og vinne sjeler. Så du forteller alle dine venner at du skal til en viss by for å vitne om Guds nåde.

Men etter at du kommer frem får dine venner hjemme høre at du ikke blir brukt av Gud i det hele tatt. Det finnes ingen forsamling der slik du hadde planlagt, din tjeneste er død. Du har intet å vise til etter dine anstrengelser. Og istedet for å få byen oppvekket for Jesus, så har du havnet i fengsel!

Hvordan ville du reagere dersom alt du hadde å vise til av din hengivenhet, arbeid og offer var den fullkomne fadese? Hvordan ville du oppføre deg dersom Gud stengte din virksomhet, bandt dine hender og etterlot deg hjelpeløs?

Noen kristne ville surmule. De ville tvile på Guds ord til dem og stille spørsmålstegn ved Åndens ledelse. De ville tie overfor Jesus - sutre, tvile og klage til sin venner. Og hele deres trosprøvelse - den lidelsen som var ment å skulle kaste dem i Jesu armer - ville være bortkastet, uten noen virkning i det hele tatt.

Mens andre kristne ville svare som Paulus - fryde seg over at de var funnet verdige til å lide for Kristi skyld. Paulus prøvde ikke å forstå sine prøvelser. Han svarte med glede, tro og håp - fordi han visste at han ble trent opp til å bli et Guds vitne! Han skrev til sine venner fra fengselet: "Min situasjon er samtaleemne i keiserens palass. Alle i Roma snakker om det som skjer med meg. Jeg er i fengsel for Jesus!" Han må ha vært litt av et syn i den fengselsscellen - en tynn og skranglete jøde som prøvde å oppmuntre alle omkring seg: "Fryd dere i deres prøvelser, Gud er trofast!"

Paulus kastet ikke bort noen av sine prøvelser. Han visste at hver og en av dem hadde en guddommelig hensikt. Og Herren ser også på hvordan vi oppfører oss gjennom våre prøvelser. La meg gi deg tre eksempler på hvordan våre prøvelser kan være bortkastet:

1. Våre prøvelser blir forgjeves ved sutrende, knurrende, klagende oppførsel. Denne slags oppførsel gjør Herren opprørt. Dette var grunnen til at hver prøve og lidelse Israel erfarte i ørkenen var bortkastet for dem!

De fem døtrene til en mann som het Selofhad kom til Moses og spurte om en del av eiedommen i det Lovede Land. De sa til Moses: "Vår far døde i ørkenen. Han var ikke med i den flokken som satte seg opp mot Herren, i Korahs flokk, men han døde for sin egen synds skyld. Og han hadde ingen sønner." (4.Mos. 27:3). Disse kvinnene sa: "Da alle de andre reiste seg mot deg sammen med Korah, så var ikke vår far en av dem. Han var ikke i opprør. Han døde for sin egen synd."

"Denne siste setningen slo meg da jeg leste den: "Han døde for sin egen synds skyld." Dette betød at selv om deres far hadde sett utrolige mirakler - befrielsen fra Egypt, vann som strømmet fra klippen, manna som kom fra himmelen - så døde han i vantro sammen med resten av sin generasjon. Av den generasjonen var det bare trofaste Josva og Kaleb som overlevde i ørkenen.

Disse fem døtrene var tydeligvis født i ødemarken - og de vokste opp i en familie som var full av sinne mot Gud. Alle Israels prøvelser og lidelser frembragte bare forherdet vantro i deres far. Og alt disse unge kvinnene hadde hørt i oppveksten var knurring, klaging og bitterhet. Til frokost, lunch og middag så var det en stadig klaging uten et eneste ord i tro eller tillit til Gud. Nå måtte disse kvinnene fortelle Moses: "Vår far etterlot oss ingenting - intet håp, ingen eiendeler, intet vitnesbyrd. Han tilbragte disse førti årene i jammer og bitterhet, fordi livet var så vanskelig. Han døde i sin synd, hans liv var fullstendig bortkastet!"

Hvilken forferdelig ting å måtte si om en av ens foreldre. Allikevel må jeg advare alle foreldre som leser dette: Dine barn ser på når du er under prøvelser! Og de blir påvirket for livet av din adferd. Så hvordan oppfører du deg? Kaster du bort din prøvelse - ikke bare for deg selv, men for generasjonen som følger etter deg? Eller blir dine etterkommere oppbygget i Kristus når de hører deg si: "Jeg liker ikke denne prøvelsen - men velsignet være Herren. Han setter alltid fri!"

Jeg kjenner mange kristne som har blitt mer bitter og gretten for hver ny prøvelse. Du skulle tro deres Gud var død. De ser til og med sure ut; og opp gjennom årene har de blitt rynkete og innskrumpet i ansiktet. Selve den prøvelsen som var ment å skulle lære dem opp og gjøre dem mildere - prøvelser utformet av Gud for å åpenbare hans trofasthet - gjorde dem istedet til uforbederlige sutrere, grinebitere og troll. Jeg undres når jeg ser dem: "Hvor er deres tro, deres tillit til Herren? Hva må barna deres tro?"

Jeg har begravet mange mennesker i løpet av mitt liv i tjenesten, og i løpet av den tiden har jeg oppdaget noe tragisk: De som blir sure og bitre ser hjelpeløst på at deres kjære gradvis drar seg bort fra dem. Deres barn drar seg unna, sammen med deres barnebarn og venner. Og disse grinebiterne ender opp med å dø alene. Jeg har holdt noen begravelser hvor bare én person kom. Den avdøde var nesten helt glemt. Gud tillot dem ikke å gå ut med noen!

Kjære, la ikke dine prøvelser være forgjeves! La dem produsere den søte duften av tro og tillit til vår Herre. Alle dine prøvelser har til hensikt å kaste deg i hans armer, og for å få deg til å si: "Jeg er hans, og han er min. Og han vil føre meg gjennom denne prøvelsen!"

  

2. Våre prøvelser er forgjeves når vi står overfor nye uten å huske på vår utfrielse fra de tidligere. Vi har en tendens til å glemme alt godt Gud har gjort for oss!

Da David sto foran Goliat så gikk han gjennom sine tidligere seire for å bygge opp sin tro. Han berettet: "Når en løve kom mot meg, så rev jeg den i stykker. Og når en bjørn kom etter meg, drepte jeg den også. Nå vil den samme Gud som fridde meg fra den brølende løven og den ville bjørnen befri meg fra denne kjempen!"

Moses minnet Israel på alle deres tidligere utfrielser. Så advarte han dem: "Vokt deg bare og ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager, men gjør det kjent for dine barn og barnebarn." (5.Mos. 4:9).

Sørgelig nok så sier Bibelen om Israel: "De holdt ikke Guds pakt og ... glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se." (Sal 78:10-11). Lik israelittene har vi den samme tendensen når vi står overfor en ny prøvelse eller lidelse. Vi sier: "Å Gud, denne gangen er det for mye for meg å makte." Men Gud svarer: "Bare se deg tilbake og husk på meg!"

Dersom det er nødvendig, før dagbok for å minne deg selv på Guds store utfrielser i ditt liv. Noter ned noen få ord om kvelden før du går til sengs. Gjør det som trengs for å minne deg selv på alle de ting han har gjort for deg - all den hjertesorg du har vært igjennom og som han har befridd deg fra. Og så, når din neste prøvelse kommer, åpne din dagbok og si til djevelen: "Du skal ikke få bedra meg denne gangen. Min Gud har ført meg ut før, og han vil gjøre det igjen!"

3. Våre prøvelser er forgjeves når vi nekter å se at Gud fører oss gjennom dem for å lære andre.

Vi skal dele våre erfaringer med våre brødre og søstre for å bevise for dem Guds trofasthet. Vi skal stå oppreist og si: "Takk Gud, jeg er en veteran. Og jeg kan fortelle dere av erfaring - han er trofast!" Paulus skrøt faktisk av sine prøvelser: " ... jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6:17). Han visste at hvert arr hadde en evig hensikt!

Hvorfor Tror Du Gud Har Utfridd Deg Fra Alle Dine Tidligere Prøvelser?

David skrev: "I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. Fra det høye rakte han ut sin hånd, han grep meg, han drog meg opp av dype vann. Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg - for de var for sterke for meg. De overfalt meg på min ulykkes dag, men Herren ble min støtte. Han førte meg ut i fritt rom. Han frelste meg, for han hadde behag i meg." (Sal 18:7, 17-20).

Kjære hellige, vær trygg - dersom du blir prøvet, så er det fordi Gud har behag i deg. "For den Herren elsker, den tukter han ..." (Heb 12:6). Dine prøvelser er et tegn på hans kjærlighet!

Du må også forstå at uansett hva du gjennomgår så vil det gå over. Nylig leste jeg et avsnitt i en av mine dagbøker som jeg skrev mens jeg gjennomgikk en stor prøvelse. Tre måneders notater sluttet alle med den samme setningen: "Å Gud, når vil dette marerittet ta slutt?" Og så, til slutt kom disse ordene tilsyne over en hel side med store bokstaver: "DET ER OVER - HAN HAR UTFRIDD!"

Jeg kan oppriktig si at jeg har lært mer i mine prøvelser enn jeg noensinne har gjort i gode tider. Fremgang gir ikke lærdom, prøvelser gjør. Humanisten Albert Schweitzer sa: "Lykke er en god helse og en dårlig hukommelse." Nei - lykke er å huske alle de måter Gud har ført oss igjennom på!

Jeg spør deg på ny: Hvordan reagerer du på dine prøvelser? Forspiller du dem og blir en klager og en tviler? Eller bygger du opp din tro, i visshet om at din Gud utfrir?

Det finnes bare en måte å utholde dine nåværende prøvelser på: Husk på at din himmelske far har behag i deg! Han har en plan i virksomhet, en stor investering i deg. Og " ... jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag." (Fil 1:6). Din far forbereder deg på å bli en veteran i åndelig krigføring - et eksempel på tro og tillit til denne generasjonen.

Nr. 107: Hvorfor jeg hverken er kalvinist eller arminianist!

Nr. 107:
Hvorfor jeg hverken er kalvinist eller arminianist!

Av Ray Comfort.

Hvordan passer Gud sin suverene nåde og menneskets ansvar til å vende oss til Ham i sammen? Du har for eksempel Esekiel 33, 11 som sier: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø?»

Det er klart fra Skriften at Han gir oss omvendelse (Apg 5, 31; 11, 18) og tro som gave (Romerne 12, 3), men så befaler Han alle mennesker til å vende om og tro. Se Markus 1, 15; Apg 17, 30.

Vi leser også at «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Apg 2, 21, Romerne 10, 13), og Johannes 3, 16 som sier «hver den som tror på Ham, skal ikke gå fortapt.» Hver den betyr hver den.

Charles Spurgeon forkynte guddommelig suverenitet, men han forkynte også menneskets ansvar, selv om han innrømmet at han ikke helt forstod hvordan de passer sammen.

Hør på hans formaninger til synderen: «Tro på Jesus, og selv om du er på en vanskelig vei, så skal dine føtter snart bli satt på en stein av sikkerhet», «Syndere, fly til Kristus», «Synder, ydmyke deg selv under Guds mektige hånd …»

Han forkynte at det er synderens ansvar å stole på Frelseren: «Stol på Kristus med hele din sjel og Han skal berge den. Du vil ikke gjøre dette med mindre den Hellige Ånd leder deg, men dette fjerner ikke ditt ansvar.».

Synet på frelse til arminianistene og kalvinistene er diametralt motsatte av hverandre. Likevel så peker troende på begge sider til en rekke vers for å støtte opp om sin teologi. Enten du velger det ene eller andre, så ikke la ditt valg holde deg borte fra andre troende som tenker annerledes.

Er det mulig at to motsatte sannheter kan gå i sammen? De kan det hvis alt som mangler er litt informasjon for dem til å harmonisere i sammen. Det vil komme en dag da vi vil forstå alt (se 1 Kor 13, 2).  Da vi vil være glad for at vi ikke skapte splittelse i Kirken og «strid mellom brødre.». Det er noe Gud hater (Ordspråkene 6, 9).

Dessverre så har kirkens historie vist oss at selv kjente, Gudelige menn, har kranglet om disse sakene (f.eks, Wesley og Whitefield). Mer nylig har jeg sett brødre ta et teologisk standpunkt og mye til sin fortvilelse ble de stemplet som bråkmakere av sin egen menighet. Misjonærer har blitt kalt tilbake fra misjonsmarken, pastorer har fått sparken og kirker har blitt splittet på grunn av dette problemet.

Hvis du tror du har forstått sammenhengen med alt, så kjemp for samhold blant dine brødrene og søstre. Deretter kan du fokusere på ditt eget ståsted. Brannmenn eksisterer for å bekjempe branner, ikke for å kjempe mot hverandre. Når eksekusjonspelotongen står samlet i en sirkel så gjør de fienden glad.

Hvert eneste øyeblikk du og jeg tilbringer i sammen med å argumentere for eller imot teologisk tolkning er tid vi har tapt for alltid som kunne vært brukt i bønn for de ufrelste eller for å nå de fortapte.

Jeg ville ikke bli overrasket om mye av striden for dette problemet er forankret i syndig stolthet og ikke i kjærlighet til sannheten.

Nr. 87: Misjonsbefalingen om å døpe i tre benevnelser, eller titler slår fullstendig «benene» under på å tro på en TriadeGud!

Nr.  87:

Misjonsbefalingen om å døpe i tre benevnelser, eller titler slår fullstendig «benene» under på å tro på en TriadeGud!

Bilde fra dåp, skal vi følge de første kristne, så døper vi i Jesu navn, ikke i tre benevnelser eller tre titler. 

Matt. 28. 18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

Arne Jordly sin oversettelse som stemmer med grunnteksten: Gå derfor ut og undervis alle folkeslag. Døp dem i min Fars, Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.

Det er absurd å døpe noen i tre benevnelser eller tre titler, men i navnet som Gud operer i, det døpte de første kristne. De fulgte «ikke» Jesu ordrer slik noen ser det, da de døpte mennesker i Jesu navn. Men det er ikke tilfelle, de skjønte at det var i Jesu navn som de skulle døpe, for det var navnet.

Her er de eksemplene i skriften som er gjengitt som de første kristne døpte:

Ap.gj.2.38. Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.

Ap.gj.10. 48.Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpå ba de ham bli hos dem noen dager.

Ap.gj.19.5. Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.

At de første kristne og at dåpen gjelder første etter at en er kommet til tro finner en klart ut av når en går til kilden vår; Guds ord.

Det står i Markus 16.16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Først så tro, dernest dåp med full neddykkelse.

Vi er døpt til Kristus. Det er hoved essensen med dåpen. At den veien Jesus gikk symboliserer vi med å la oss døpe. Da om vi er døpt på en til dels feilaktig måte. Så har vi ikke tapt det viktigste; å være døpt til Kristus. Hans død, begravelse og oppstandelse. Rom.6.4. Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet.  5 For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse.

Det at vi i dåpen symboliserer at vi går inn i det samme livet som Jesus. Å leve avsondret for verden og leve for Gud. Det gjorde jeg med full overbevisning når jeg ble døpt 17 år gammel. Den dåpen har hatt en avgjørende betydning, selv om de orda som ble sakt over meg ikke var 100 % i overensstemmelse med Guds ord. Jeg ble døpt med fyll neddykkelse til Kristus i Fadernes, Sønnens og den Hellige Ånds navn.

Legg merke til at jeg ble døpt til Kristus. Det er essensen.

Gal.3.27. så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus.

Det er så langt jeg kan se det. Slik de første kristne gjorde det og som vi skal praktisere det!

Er Sønnen, Faderen eller den hellige Ånd noen sitt navn? Nei, så absolutt ikke.

Faderen er en benevnelse, Jahve er Guds navn.

Sønnen er en benevnelse, Jesus Kristus eller Jesus fra Nasaret er hans navn.

Den hellige Ånd er kun en benevnelse, siden han er en del av Gud og ikke en egen person har den hellige Ånd ingen navn.

Se her: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-navnloese-person

http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person

 http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand

Guds navn er fra Wikipedia: Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes 6828 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen.

Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.

Sluttkommentar:

Nå har jeg gjennom denne og andre artikkler kraftig dokumentert at de første kristne døpte utelukkende ikke i tre titler eller tre benevnelser, selv om Jesus sa det i Matteus 28, men i hans egent navn. Og begrunnelsen for dette er også gitt, men hva da med omdåp?

Til det er jeg imot så sant en er døpt til Kristus, selv om de han «hengt» på tre titler som ikke er rett og bibelsk.  Men døper en seg om igjen, så mener jeg at det er helt greit så lenge en ikke mener at andre MÅ GJØRE DET SAMME!

JEG ANBEFALER IKKE OMDÅP, MEN JEG ANBEFALER DÅP MED FULL NEDDYKELSE I JESU NAVN. OG PÅ DEN MÅTEN BLIR EN FORENET I EN DØD LIK HANS, OG I EN OPPSTANDELSE, LIK HANS!

Nr. 84: Jesus proklamerte jubelåret i synagogen i Nasaret!

Nr. 84:
Jesus proklamerte jubelåret i synagogen i Nasaret!

Bilde fra synagogen i Nasaret som jeg selv har vært i

Tema: Jesus kan!            Preiketekst: Lukas 4.16-22          Lesetekst: Johs.Op.5.1-5

 

(Innleiing) Det er 1.søndag i advent, der vi har fokus på Herrens komme (Adventus Domini). Herren kom og blei menneske, fødd i ein stall. Det skal vi feire i jula. Men han er og den som skal komme igjen på historias siste dag. Og han er den Herre og frelsar som kjem til oss i dag. «Ingen annen frelse kan», syng vi om Jesus. Men jesus kan! Det treng vi å halde fast på i møte med alt i livet og med framtida.

1.(Herren kjem)Vi lever i ei uroleg tid. Sjølv vi som bur midt i eit fredleg og rikt hjørne av verda, spør vi vel av og til med uro kva framtida vil bringe. 

-Der er uro og krig i Midt-Østen, med enorme lidingar og fare for enda meir konflikt.  -På Russlands vestgrense er det farlege konfliktar. -Vi ser naturkatastrofar som kanskje eit første teikn på konsekvensane av klimaendringar og ser korleis mange pga dette, krig og tørke mister livsgrunnlaget der dei bur og legg ut på lange vandringar mot fredlegare land. -Vi ser økonomisk nedgang og arbeidsløyse og pessimisme og merker  uro for framtida i mange land.

Ekspertar av ulike slag har mange tankar om framtida, og likevel er den som ei lukka bok. Det er dette Johannes apostel ser i synet frå Guds trone her i Op5.  Op 5.1 Ut frå sammanhengen her i Op omtalar bokrullen dei siste tidene i vår historie, det som blir skildra i bilete i kap 6 og utover. Op5.2-3 Ingen menneske eller engel eller åndsmakt kan opne bokrullen, dvs ingen kjenner djupast sett framtida eller har kontroll over den. I ei tid der vitskapen og teknikken går fram med stormskritt og politikarar og næringsliv gjer alt for å kunne lage prognosar for samfunnet, står vi likevel som små menneske og manglar oversikt og kontroll over framtida, både over kva som skal skje i naturen og i samfunnet og for den enkelte av oss.

Op 5.4-5 Takk til Gud! Der er ein som held verda og framtida i si hand. Han er kalla Løva av Judas ætt, eit uttrykk vi møter i Messias-profetien i velsigningsorda frå patriarken Jakob til sonen Juda i 1.Mos 49.9a+10 Han er kalla Davids rotskudd, etter orda i Jes 11.1-10 der frelsarkongen Messias, av kong Davids ætt, han som er Isais son av Juda ætt ,blir omtala profetisk. Jes 11.1-2a+10

Han er verdig til å opne bokrullen, dvs han har både  innsikt i framtida og held den i sine hender. «Makta er i Jesu hender» , også når det gjeld endetida! Det betyr slettes ikkje at alt som skjer eller vil skje er Jesu gode vilje, men gjennom alt, og det vonde menneske lager til,  er Jesus med sitt folk og fører historia mot sitt mål: folkeslagas frelse. Vi har ansvar for våre val i livet, som enkeltpersonar, famile, som menighet og som nasjon, men djupast sett kan vi likevel kvile i dette at framtida er i Jesu hender.  Framtida vår er ikkje styrt av blinde krefter i natur, åndeverden, eller samfunnet.  Det er Messias, han som samtidig er Guds offerlam, som har herredømme over historien. Op5.6-7  Her er noko som sprenger all menneskeleg tankegang i dette at det er han som oppgav sin herlegdom i himmelen og overgav seg  frivillig til døden, det er han, Guds offerlam,  som har all makt, i himmel og på jord, over nåtid og framtid.

I vår generasjon er Jesus blitt spotta og rekna for ingenting av så mange menneske her i landet og i vår verdsdel. At barn, unge og vaksne trur på han blir framstilt av nokon  som hemmande på fridom og menneskeleg og intellektuell vekst.  Men det er Han aleine som har har kontroll. Jesus kan!  Ingen andre kan rydde opp i det kaos menneske har stelt i stand sidan syndefallet. Framtida er ikkje håplaus, for vi venter på Jesu komme. «Se han kommer han som alle tiders floker løse kan.» Han og bare han kan gjere alle ting nye.

2(Herren kjem nå) Jesus er framtidas herre, men og den som i dag opnar Bibelen og gir menneske eit nytt liv, livssamfunn med Gud og fridom. Det er dette Jesus proklamerte da han heime i synagogen i Nasaret heilt i starten av hans offentlege gjerning opna bokrullen som inneheldt Jesaja-boka frå GT.

A.Også her opnar han ein bokrull som vel fysisk sett kunne opnast og lesast av einkvar som kunne hebraisk,( eller omsetjinga til gresk), men likevel var som ei lukka bok. Ein forstod orda, men ikkje bodskapen, inntil Jesus kom og sa: Luk4.21 Dette er nøkkelen til å gripe bodskapen i Bibelen, at ein får tak i hovedpersonen, Jesus, og ser alt i lys av hans frelsesgjerning. Vi kan lese i Apgj 8 om ein lærd mann frå sat i vogna si og las frå kap 53 i den same Jeasajaboka, på gresk, men ikkje forstod noko, før han fekk det forklart ut frå det som skjedde med Jesus. Det same gjer Jesus her med teksten frå Jesaja 61. Dei fleste i synagogen kunne denne teksten, men den blei ikkje til liv og frelse, fordi ein ikkje kjente den Messias som teksten omtalar. Men ved Ordet om Jesus inn i øyra kjem Anden til stades og hjarta blir opna så ein ser kva Bibelen talar om: Jesus. 

Luk4.18A             Det er ved DHÅ at bodskapen frå Bibelen blir ånd og liv hos tilhørarane. Om Jesus les vi her i Luk 4 at han var «fylt av DHÅ»(Luk4,1),  at han blei «ført omkring» av Anden (Luk4,1) ,at «I Andens kraft vende Jesus tilbake til Galilea» (Luk4.14) og her altså at «Herrens Ande er over meg for han har salva meg», slik han siterer frå Messiasprofetien i Jes61.

Vi har ein enorm utfordring her i møte med menneske rundt oss, som nok har ein bibel i huset, men den er ei lukka bok, både fordi ein ikkje opnar den og heller ikkje har blitt kjent med hovedpersonen, Jesus. Ønsker du å få vere ein som hjelper naboen, nabobarna eller kollegaen med å sjå Han som Bibelen talar om: Jesus?  Da treng vi at DHÅ får fylle oss, salve oss og drive oss. Vi kan lese og sitere frå Bibelen, men bare DHÅ kan ved evangeliet skape tru og liv i menneske.

B.Luk 4.18A Det er «ein god bodskap for fattige», evangeliet,  som Jesus er sett til å formidle. Vi som har hørt og tatt imot dette evangeliet, har del i ein skatt som er ukjent for menneske flest. Så mange her i landet trur dei veit kva kristendom er, men har likevel heilt misforstått. Ein har verken hørt, forstått eller tatt imot  evangeliet om frelsa i Jesus.  Ein oppfattar kristentru som bud og reglar og har ikkje sett den grunnleggande forskjellen på kristen tru og alle religionar og ideologiar elles.  Om vi kunne fått formidle dette revolusjonerande evangeliet  til både etniske norske og innvandrarar med bakgrunn frå andre religionar. Evangeliet om frelse ved Jesus aleine, nåden aleine, tru aleine er så annleis enn den lovreligion som elles er essensen i all religion: nemleg at ein håper på frelse om ein lever så nokonlunde bra og oppfyller dei religiøse og etiske krava. Lovreligion fører til trelldom eller fariseisme for den som tar det på alvor. Vi treng evangeliet om at Jesus har gjort soning for syndene og at det ved han aleine er tilgang til Guds himmel. Dette er ein god bodskap for fattige, dvs den som ser at ein ikkje held mål for Gud, men treng ein frelsar. Rom1.16 Å, måtte evangeliet fylle våre hjarta og flyte ut til andre . Verda treng å gripe dette, at Jesus kan det som ingen menneskeleg eller åndeleg kraft kan: nemleg å føre oss til fellesskap med vår Skapar.

C. Jesus siterer vidare frå Jes61: Luk4.18b-19 Jesus kom for å føre menneskeslekta tilbake til fellesskapet med Gud, men også ved dette å gjere noko nytt i våre liv her og nå.

Desse orda bør vi forstå med ein dobbel tyding. Dei viser det fundamentale som skjer når Jesus frelser eit menneske inn i Guds frelsesrike. Frå  å vere åndeleg blind og fanga av synda, blir ein Guds frie barn.

Dei viser og noko om det erfarbare i våre liv når Jesus grip inn. Dette må vi ikkje misforstå slik ein del menneske på Jesu tid gjorde som las desse orda frå Jes 61 som eit politisk bodskap om korleis  Messias skulle sette fri jødefolket som følte seg som fangar og undertrykte, sidan ein var okkupert av Romarriket. Jesus nektar å gå inn i denne forventinga.

Det ser vi av måten han siterer Jes 61. Jes 61.2 Han stanser før setningen : «ein hevnedag frå vår Gud».  Han går ikkje inn i forventninga om at Messias skal dømme fienden nå. Dommen kjem først ved historias slutt. Nå er han  komen som frelsar. Nå er det frelsestid, og denne frelsa kan aldri formidlast med vold og makt.  

Også  talen hans etterpå viser det same: Luk4.21 Jesus seier altså at nå, mens dei hører han, skjer oppfyllinga av desse orda,  utan at han på nokon måte gjekk til opprør mot Roma.  Det Jesus understreker er altså at nå, når Han er hos dei,  er Guds rike nær. Fullt og heilt vil ein oppleve Messias- riket med den fullkomne fred og fridom i samfunn og verden først når Riket kjem med kraft. Men alt nå er Jesus nær og verkar i menneskes liv. Det gjer han og i dag i og gjennom sin menighet.

Jesus set fangar i fridom og set undertrykte fri. Dette er vitnemålet frå Guds menighet i 2000år, uavhengig av samfunnsforhold. Verken Jesus eller apostlane gjekk til politisk kamp mot romarsk okkupasjon eller slaveordningane eller fengselsvesenet , men dei formidla ei frelse som gjorde alle truande  til Jesu søsken og  barn av den same Gud og slik braut ned grunnen under slaveriet. Dei formidla ein fridom som både frie og slavar kunne erfare, nemleg den fridom ein har i Jesus som Guds barn. Og samtidig fekk ein erfare ved Andens gaver korleis nokon blei sette fri frå laster og synder og hat, andre sette fri frå sjukdom og mental forvirring, andre igjen frå åndsmakter. Vi les om desse frigjeringshandlingane i evangelia og apostelgjerningane, og dei følgde kyrkja vidare og er her i dag.  Vi har møtt dette i vitnemåla og frå tidlegare narkomane og alkoholikarar om korleis Jesus har sett dei fri. Det som gode menneske i skole, NAV, helsevesen etc hadde mislykkast med, det gjorde Jesus. Som menighet er vi kalla til å vere med Jesus i hans frigjering av menneske. Gud vil bruke deg så menneske rundt deg kan få merke at Jesus er den sanne frigjeraren.  Lytt til menneske når dei set namn på det som bind og undertrykker, og ver Jesu hender og føter til å formidle frigjering ved evangeliet.

Luk 4.19 Slik oppsummerer Jesus sitt oppdrag som og er menighetens oppdrag. Nådeåret var i GT jubelåret kvart 50.år da gjelda blei sletta, slavar blei sette fri og eigedom blei tilbakeført til slekta som hadde eigd den. Det er essensen i det Jesus og han aleine kan gjere: Føre menneske tilbake til Gud og gjenopprette det Gud hadde skapt oss til, ved å tilgi syndene og betale vår syndeskuld. For å gjere dette verkeleg måtte Jesus gå lidingsvegen for oss til krossen  og sone våre synder.  

Jesus kan! Han kan gi fellesskap med Gud. Han kan gjere livet nytt og sette fri frå det som binder. Han har herredømmet over framtida og kan frelse oss inn i sitt himmelske rike.

Nr. 20: Skal troende dømmes eller fordømmes?

Nr. 20:

Skal troende dømmes eller fordømmes?

Svar:

Troende skal både dømme seg selv og andre. Vi kan fordømmes oss selv og fordømme andre, men hva er bibelsk av dette? Hvordan skal vi da eventuelt gå frem?

Bilde av kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i hor. Det fantes nåde for henne, og alle andre. Hvis vi gjøre noe med synden, bekjenner og forlater den. Budskapet er; «synd ikke mer fra NÅ!».

Jeg skrev for noen år siden er liten men innholdsrik artikkel om dette emne som jeg legger ut først:

Bibelens mest misforståtte og feiltolkede skriftsted av troende?!

Rom.7:1. Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.

3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Jeg har hørt utallige ganger at en ikke skal dømme. Men er det dette Jesus sier? Nei!

Jeg spør: Skal hver mann/kvinne dømme, er dette en nådegave eller tilhører denne gjerning/domsgjerning menighetens ledelse?

Svar: Alle skal kunne det, ledelsens er faktisk mange ganger mer opptatt med posisjoner, makt og ære som gjør dem udyktige her. Slike skulle det ikke være, men nådegaven til å prøve ånder, er gitt til hver især, altså en individuell gave gitt til alle troende.

1. Kor. 12. 10 og én får kraft til å gjøre mektige gjerninger. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme åndsåpenbaringer, én får ulike slag av tungetale, en annen tydning av tungetale.

Bedømme åndsåpenbaringer er en gave gitt til noen få kristne, som skal avsløre, rettlede og vise vei for alle kristne.

Det Jesus sier er at en først skal prøve seg selv og dømme seg selv først og på denne måten sjekke sitt eget liv. Først da har man rett å dømme, ikke før. Det sammenfatter også med flere andre skriftsteder.

Jeg spør: I hvilken sammenheng står dette skriftsted: Det står i den sammenheng hvordan vi skal leve som troende, både alene og i sammen med andre!

Jesus sier om hvem som skal kalles stor i Guds rike. Matt.5. 19 Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.

Videre i Matt.23.2 «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. 3 Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.

Vi møter først her at Jesus lovpriser de menneskene som lærer som de preker i motsetning til fariseerne. Som prekte rett men som levde motsatt.

Hele skriften gir et samlet vitnesbyrd om at vi skal bedømme, spesielt på det åndelige område. Vi skal sågar dømme engler også.

Men skriften, ikke minst Jesus påpeker at forutsetningen for dette er å leve og vandre i lyset selv. Da får en lov også å påpeke andre ting. Men det heter i ordtaket; for mye og for lite skjemmer. Slik er det med alt, derfor skal vi også veie våre ord med omhu. Men å nekte andre å dømme er ikke bibelens lære. Guds ord sier i 1. Kor.2.5 Men det mennesket som har ånden, kan dømme om alt, og selv kan det ikke bedømmes av noen.

Den som har ånden og vandrer selv i samsvar med Guds ord kan og skal bedømme hva som er fra Gud og i samsvar med skriften og ikke. Men det er også godt å vite i denne sammenheng at vi alle ser stykkevis og delt (sitat slutt).

Vi kan fordømme oss selv, noe som ikke er Guds vilje.

1. Joh. b. 3. 20 For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. 21 Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud.

Hjertet vårt kan fordømme oss, da må vi gjør opp vår synd og ulydighet, slik at vi har frimodighet. Vi kan og skal også prøve oss selv.

2. Kor. 13. 5 Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. 6 Jeg håper dere vil skjønne at vi består prøven. 7 Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt, ikke for at det skal vise seg at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det gjerne se ut som om vi ikke har holdt mål

Vi skal også dømme engler, ikke småtterier Gud har for oss.

1. Kor. 6. 1. Når en av dere har en sak mot en bror, hvordan kan han våge å legge den fram for hedninger og ikke for de hellige? 2 Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? 3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv. 4 Men når dere har slike saker, hvordan kan dere sette folk som menigheten ser ned på, til å være dommere? 5 Dette er en skam for dere! Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? 6 Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere. 7 Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap? 8 Men dere gjør urett og lar andre lide tap – til og med brødre!

Vi skal også kunne dømme mellom hverandre som troende. Da er vi ved spørsmålets kjerne og det som Satan har lurt Guds menighet med, og med fullt overlegg. Vi skal dømme, men vi skal påse at vi selv har rent mel i posen. Da skal og har vi lov å dømme, også mellom brødrer og søsken. Men vi må ikke tro at vi har den endelige dom, det har ikke Jesus selv engang. Det har kun den eneste sanne Gud det; Faderen. Derfor er det en fordel å bli dømt av andre, her i tiden, før vi skal stå innforbi Guds domstol, Hallelujah! Derfor er det med vår åndelige fostring og oppdragelse at vi blir dømt og påaktet av hverandre. I et sunt og godt felleskap korrigeres vi, rettledes og avsier vi dommer over hverandre. I påvente av å nå frem til himmelens land da det er så mye i oss og ved oss som vil hindre oss i ferden. Jesus har aldri sagt at vi ikke skal dømme, men først må vi få ut ting i vårt eget liv. Når vi har fått det, så skal vi dra andre ting ut av vår brors og søsters liv. Det være seg vranglære, holdninger som er feil, væremåte og alt annet. I omgangen med andre, blir vi skikket for himmelen og Kristus lik.

1. Kor. 2. 14 Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis. 15 Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen.

Et åndens menneske kan dømme om alt og vet alt som trengs å vite om alle ting. Da må vi aldri tro at vi til fulle avsier den hele og fulle dommen, men en del- dom. Men den er viktig for at vi skal nå frem og bli Kristus lik.

Alle mennesker dømmer mer eller mindre. Vi mener alltid noe om noen, det er slik vi er som mennesker. Men det er kun ved at vi selv er blitt korrigert, forvandlet og har latt dommen ramme vårt liv som Jesus taler om i bergpreken. At vi evner og er i stand til å korrigere andre. Skal vi troende dømme? Skal vi dømme hverandre? Ja, men selvfølgelig med måte. Men at vi ikke skal kunne mene, avsi “dommer” og annet som er nødvendig. Menigheten er som et skip som ikke skal ha for mye unødig ballast med på ferden da det vil både sinke ferden og når vi kommer ut i storm, så vil for mye last gjøre skipet utrygt og ikke sjødyktig. For mye last og dårlig last kan forskyve seg i seilasen på havet og forårsake forlis. Det er det som er i ferd med å skje i dag da ingen dømmer hverandre og ingenting av denne farlige lasten blir kastet over bord for å gjøre skipet sjødyktig igjen. Vi som menighet er i stor fare, men vil ikke innse det.

Her er noe av det vi finner på nettet når dette emnet blir tatt opp: “Vi ikke har rett til å dømme andre er fordi vi alle har feil og mangler i våre liv. Hvis vi dømmer noen sier Bibelen faktisk at vi dømmer oss selv. Den eneste som kan dømme er Gud, for han er den eneste som aldri har gjort noe galt og syndet”.

Dette er egentlig en Satans løgn og ikke sant. Det er klart at Gud Fader er den endelige og eneste dommer i ordets rette forstand. Men nå har vi tatt med så mange skriftsteder som det står om at vi skal kunne dømme hverandre, dømme oss selv og den endelige dom hører Herren til. Alt dette er rett, derfor skal vi ikke utelukke noe. Vi skal dømme her i tiden, hverandre og oss selv. Men allikevel, dette er for at dommen innforbi Gud skal bli mildere og ikke så stor da vi allerede er blitt dømt her i tiden og da vil dommen bli mindre der.

For å sammenligne. Vi har nettopp kjøpt oss nytt hus på her i byen og skal betale et fastsatt beløp da det er et nybygg. Da hjelper det på med egenkapital slik at vi skal betale mindre ved de senere avdrag. Slik er det også når vi skal stå innforbi Gud, hvis vi når frem. At vi er blitt dømt her i tiden enten av oss selv eller andre, vil være som en egenkapital når vi skal stå foran Gud og alt i vårt liv vil bli prøvd. Våre tro, lære, holdninger, motiver og alt annet!

1. Kor. 3. 11 Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. 12 Om nå noen bygger på grunnvollen med gull, sølv, edelstener, eller med tre, høy eller halm, 13 så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild!

Rom. 15:10, Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol.

Vi skal alle bli prøvd ved ild. Dette er sakt til TROENDE MENNESKER, IKKE HEDNINGER. Alle hedninger skal bli brent opp og tilintetgjort, men vi frelste skal bli prøvd ved ild! Da vil vi enten få full lønn, litt lønn eller tape all lønn.

Her lærer mange rett, men vi skal også bedømme eller dømme hverandre her i tiden. Da dommen vil komme for oss alle, når vi skal stå innforbi Gud Fader og våre liv skal bli prøvd, etterprøvd og alt vil komme fram i lyset, selv det skjulte og det hverken vi eller noen andre vet.

Hvordan kan jeg da tjene Kristus i dette livet, slik at gjerningene mine består ildprøven den dagen? Det er på tre områder vi alle bør granske oss selv: Motiver, lydighet og kraft.

1. Vi skal granske motivene våre. Er hensikten med tjenesten og livet å tilfredsstille oss selv eller vinne ære, eller gjør vi det i oppriktighet for å ære Kristus og gjøre hans vilje?

2. Vi skal granske oss selv når det gjelder lydighet. Søker vi å tjene Kristus etter de prinsipper og metoder som er åpenbart i Guds ord? Eller former vi vår egen gudstjeneste og religions titler og uttrykk?

3. Vi skal granske oss selv når det gjelder kraft... Paulus sier: "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft". (1 Kor. 4:20) Søker vi å tjene Gud i egen, utilstrekkelig, kjødelig kraft? Eller er vi blitt fornyet og utrustet av Den Hellige Ånd? Hvis det siste er sant, kan vi si med Paulus: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i Hans makt, som virker i meg med kraft: (Kol 1:29)

Dette viser oss at siktemålet er den store dag da vi skal stå innforbi Gud. Når vi har tatt høyde for å kjøpe det huset, så er det for å bo der og klare å sitte med det. Hva er hemmeligheten for å kunne det? To ting, egenkapital og vår faste inntekt. Egenkapitalen legger grunnlaget og fast inntekt er en uforutsigbar ting da vi selv aldri vet 100 % hva en vil ha i inntekt og renten vil være. Da er en stor og god egenkapital veldig viktig. På samme måte er det viktig at vi både dømmer oss selv og andre, dette er et av felleskapet mening, at vi justerer, rettleder og dømmer hverandre.

Ord. 27. 17 Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.

Vi møter det samme gjennom hele Guds ord, vi skal hjelpe hverandre frem på himmelveien. Den læren som går ut på at vi ikke skal påpeke noe hos noen, den er direkte fra Satan og det var Kain som var den første som sa dette.

1. Mosebok 4. 9 Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?»

Skal jeg vokte min bror sa Kain, selv om han nettopp hadde drept ham. Derfor det å si at vi ikke skal dømme hverandre, det er å gjøre den ondes gjerning og det er falsk ydmykhet.

Jeg har f.eks. fått kjeft av troende av jeg sier at TV Pastor Jan Hanvold lever i synd da han vitterlig lever i åpenbar synd. Men hva gjør han selv? Sitter å dømmer alle nedenom og hjem, han sier f. eks til hevete med alle som ikke godtar at jeg er gjengiftet for tredje gang. Hvem dømmer? Jeg dømmer ut i fra Guds ord og Hanvold forsvarer egentlig sin egen synd! Derfor gjør det meg frimodig å holde frem dette om mange helt sikker vil misforstå og ikke ønsker å se dette. Da blir egentlig Satan avslørt i menigheten, men det er akkurat det han ikke vil, bli avslørt som en løgner og løgnens opphavsmann og fullender!

Hadde Hanvold aldri stått på en talerstol og skrike om nåde, så hadde han kanskje fått det? Men når han stiller seg selv i fremste rekke og skriker ut sin dom overfor alle, da er han virkelig ille ute å kjøre!

Peter dømte Ananias og Saffira, gjorde han ikke det? Jesus dømte de skriftlærde og Fariseerne etc. Vi finner utallige eksempler på dette i skriften, det er bare å begynne å lese.

Konklusjon:

Sakarja 7. 9 Så sa Herren, hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre.

Vi som troende kan aldri bli fordømt, så lenge vi er under Jesu blod. Men å dømme og dømme oss selv, det er bibelsk, åndelig og riktig. Det er som en “egenkapital” å dømmes her i tiden, før dommen foran den eneste sanne Gud da våre liv vil bli prøvd med Guds ild!

--------------------------------------------------------------------------

Relatert artikkel hentet fra nettet: Å dømme eller ikke dømme?

Guds ord sier at vi ikke skal dømme. Men også at vi skal dømme. Motsier Bibelen seg selv? Nei, når vi leser hva Bibelen sier om dette i sammenheng, vil vi ved Åndens hjelp få klarhet.

Og det er ikke lite viktig å ha klart for seg dette her, for ordene om å dømme eller ikke dømme har blitt misbrukt så ofte. Vi skal ikke dømme, sier noen og legger for mye inn i det, så at den bedømmelsen vi skulle foreta, blir forsømt. Andre blir så opptatt av å bedømme og påpeke andres feil og synder at de blir ukjærlige, loviske og fordømmende.

Et eksempel: Du som vil være bibeltro, hva tenker du hvis du ser en kvinne som er prest? Tenker du straks: ”Hun kan ikke være noen kristen, for Guds ord forbyr kvinner å være prester.” - ? Eller tenker du: ”Ja ja, vi skal ikke dømme, hun er nok en god kristen hun også, fra hennes synspunkt er det kanskje ikke så galt.”?

Begge disse to tenkemåtene er feil. Til den første tankegangen: Det skal mer til for å fradømme et menneske kristentroen. Da må vi enten vite for visst at hun slett ikke vil følge Guds vilje, eller at hun ikke har kjennskap til Kristus og evangeliet. At hun gjør en feil eller har en feilaktig mening, gjør henne ikke nødvendigvis til en fortapt, vantro person, for Gud kan tilgi feilene våre, om man ellers tror på Jesus og vil følge Ham. Og så kan man etter hvert få klarere erkjennelse av rett og galt i de ulike spørsmål.

Til den andre tankegangen: Hva vet vel vi om hun er en god kristen eller ikke? Og vet vi om feilen hennes kanskje nettopp skyldes et bevisst brudd med Guds ord og en fordømmelig vantro? Det kan være at hun virkelig kunne trenge noen advarende ord i kjærlighet. Da kan vi ikke bare trekke likegyldig på skuldrene og tro at feilen er betydningsløs.

Når vi skal finne svar på hva de troende skal dømme i, må dette ses i lys av Bibelens ord om å dømme og bedømme, og tolke disse slik at det ikke kommer i motsetning til det som står om ikke å dømme. Og på samme måte om hvordan vi ikke skal dømme, - også i dette må vi se hva Bibelen sier direkte om det, og tolke dette så det ikke kommer i motsetning til det som står om å dømme og bedømme. Dette forsøker vi å gjøre nedenfor.

Fundamentale forutsetninger

Men først må vi slå fast at Guds ord gir oss noen fundamentale forutsetninger som danner grunnlaget for hvordan vi skal forholde oss overfor dette å dømme og ikke dømme:

1) Alle mennesker er syndere (Rom 3:23 m. fl. steder). Det medfører at vi ikke kan rose oss av oss selv eller opphøye oss over andre, for vi lever av uforskyldt nåde. Og det medfører at vi ikke kan forvente fullkommenhet av noen.

2) Vi forstår stykkevis (1. Kor 13). Troende mennesker har ikke fullkommen innsikt og dømmekraft, for synden ligger ennå i menneskenaturen og fordunkler forstanden. Ånden gir opplysning og nådegaver til å bedømme, men så lenge vi lever her og har et syndig kjød, så blir vår innsikt stykkevis. Det medfører at ingen kristen kan felle fullkomne dommer i alle spørsmål, og dermed må vi være varsomme, studere saken nøye ut fra Guds ord, og søke råd hos andre modne kristne.

3) Jesus har sonet synden og tilgir den som bekjenner og tror på Ham (1.Joh 2:2; Kol 1:20; Rom 4:24; 1.Joh 1:9 m. fl. steder). Det medfører at vi skal søke frelse for oss selv og for andre, og tro på tilgivelse både for våre egne og for andres synder. Om andre mennesker har andre feil og synder enn jeg har, så er de ikke nødvendigvis vantro, men kan få tilgivelse like såvel som jeg får tilgivelse for mine synder.

4) Det er bare Guds ord som kan dømme rett (Joh 12:48; Heb 4:12). Det betyr at når vi skal bedømme om noe er rett eller galt, da må det skje ut fra Guds ord, og med Åndens hjelp. Bare dommer som stemmer med Guds ord er rette dommer. Derfor krever det innsikt i Guds ord å kunne bedømme. Se pkt. 2. Og den endelige dommen som Gud selv skal lede på den siste dag, blir den eneste fullkomne og altomfattende dom, og den skjer på grunnlag av hans eget Ord.

5) Guds lov og bud krever fullkommenhet, men evangeliet frigjør og tilgir den troende (Heb 7:19; Rom 8:3; Fil 3:9). Dette er meget viktig, og innebærer bl.a. at den som dømmer andre bare etter loven – Guds krav og bud, uten å la evangeliet gjelde, den blir selv dømt etter loven og får ikke nåde ved evangeliet! Og den som bruker evangeliet for å unnskylde og frikjenne kjødets gjerninger, vil gi frihet for kjødet og vandrer derfor ikke i Ånden, men gir synden rom. (”For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.” Gal 5:13) En rett bedømmelse av hva som er synd, hva som rett og galt å gjøre, hvordan vi skal være osv, skal skje ut fra Guds bud og formaninger. Men når vi skal bedømme troen og gi veiledning for troen, da må evangeliet om Jesu frelsesgjerning få sin rette plass. En rett bruk og skjelning mellom loven og evangeliet er derfor vesentlig.

6) Guds Ånd gir vekst i tro, kjærlighet og erkjennelse (Kol 1:9-11; Fil 1:9-11; 1. Tim 6:11 m. fl. steder). Troende kristne bærer frukt, de studerer Guds ord, de får større innsikt og godhet, og dermed større evne til rett overbærenhet og rett bedømmelse.

7) Den som har fått mye, av ham skal mye kreves (Luk 12:47-48; 2.Pet 2:20-22; Heb 6:4-6; Jak 4:17). Jesus sier klart at den som har fått mye av Gud, fått høre og kjenne kraften av Guds ord, har hatt god anledning til å følge Guds vilje, av ham skal det også kreves mye. Det betyr ikke at troende mennesker med gode evner og mye kunnskap skal bli frelst når de makter å gjøre mye godt. Frelsen er av nåde, uten unntak. Men jo mer vi vet, desto alvorligere er det å gjøre tvert imot. Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjøre det likevel, han synder, mens de som av ulike grunner ikke vet, de er mer unnskyldt. Og den som har kjent Jesus og så vender Ham ryggen, for ham blir fortapelsen verre. Dette hører det med å si noe om i forkynnelsen, de kristne som forherder sitt hjerte og blir vantro til sin siste dag, skal vite at de har en hardere dom i vente enn de som aldri har kjent Jesus.

Bilde av kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i hor. Det fantes nåde for henne, og alle andre. Hvis vi gjøre noe med synden, bekjenner og forlater den. Budskapet er; «synd ikke mer fra NÅ!».

 

Hva og hvordan skal vi ikke dømme?

De fleste stedene i Det Nye Testamente som omtaler det å dømme strengt og avgjort, felle en endegyldig dom, bruker de greske ordene krino og krima. Krino kan ha mange betydninger, alt etter sammenhengen, men det går på dette å dømme, domfelle, skille ut. Krima betyr dom, domfellelse eller straffedom. Slike dommer skal vi være varsomme med, det er først og fremst Gud og Guds ord som har myndighet til å dømme. La oss se på noen sider ved dette:

1) Ikke felle en forhastet dom over personers indre hensikter.

Guds ord sier i 1Kor 4:5: ”Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.” – Vi kan ikke kjenne andres innerste tanker og hensikter. Derfor skal vi ikke forhaste oss og dømme andres hensikter.

Vi har så lett for å se på hva andre sier og gjør, og uten å tenke på at det kan ligge hensikter og forhold bak som vi ikke kjenner til, og så dømmer vi, baktaler, snakker nedsettende og negativt. Derfor står det også at vi ikke skal dømme etter det ytre – etter ”synet” (Joh 7:24). Et forhold som kan virke inn på en persons oppførsel, er hans forutsetninger, f.eks. evner, anledning til opplæring, vanskelig barndom m.m. Eller det kan være andre spesielle svakheter man kan være født med, f.eks. en veldig oppfarende og impulsiv natur, som bevirker at man lett sier eller gjør noe ubetenkt og dumt. Mens andre som kan ha en veldig from framferd, kan likevel plages av like syndige tanker, men det er skjult for andre, fordi de har en forsiktig og ettertenksom natur.

Dette forhindrer ikke at vi skal bedømme åpenbare syndige gjerninger. Men når er det tale om hjertets beskaffenhet, hensiktene, hvordan andre tenker, må vi være varsomme. Vi kan nok få en viss innsikt i andres innerste motiver når vi får en inngående, fortrolig samtale med vedkommende, og da kan vi gi veiledning.

Blir vi bekymret for andres åndelige tilstand fordi vi observerer dårlig oppførsel eller vranglære, da er det ikke forakt og baktalelse som skal til, men kjærlig og klok veiledning og formaning.

2) Ikke dømme personer på en hard og lovisk måte

Å dømme lovisk vil si å dømme andre etter lovens krav, slik at andres synder straks blir tatt som bevis på vantro og ugudelighet. Dessuten vil det si at man blir harde og ukjærlige, fordi man ikke har et tilgivende hjertelag. Man fokuserer på folks feil og mangler, tolker ting i vond mening og har vanskelig for å unnskylde andre. Man anklager snart, men forsvarer sjelden. Seg selv derimot kan man da gjerne unnskylde og forsvare, for man finner formildende omstendigheter for seg selv, som man tviler på andre har. Til en slik måte å dømme på, taler Jesus sterkt i Matt 7:1-5:

”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.”

Les også Rom 2:1-4 og Rom 14:10-13.

Dømmer vi etter et mål som krever fullkommenhet, etter loven, og ikke tilkjenner andre syndere å kunne være troende kristne, så skal vi også selv dømmes etter samme mål: lovens fullkommenhetskrav, og da går det oss ille! Det er ofte slik at de som har samme feil og laster som vi selv har, de kan vi unnskylde. Men straks noen medkristne har helt andre feil og laster, da dømmer vi hardt, og tviler sterkt på at de kan være kristne.

Men vi skal likevel ikke kalle ondt for godt. Verken våre egne eller andres synder kan bli annet enn opprør mot Guds vilje, og troende kristne angrer og bekjenner syndene når de oppdager dem. Og åpenbar ondskap hos folk som åpent sier at de slett ikke vil følge Guds ord, kan ikke tros å være kristne, for Guds ord dømmer dette som vantro.

Men når en medkristen gjør synd, kanskje en synd vi selv aldri kunne tenke oss å gjøre, kanskje noe som irriterer oss veldig, da skal vi ikke straks stemple dette som frukt av vantro, men tro at denne medkristne godt kan være under Guds nåde. Det kan være at denne kristne bror strever med disse syndene, at det er en svakhet hos vedkommende, noe han gjerne ville være kvitt. Eller det kan være han ikke er klar over at det er synd. I stedet for å dømme, skal vi søke en fortrolig anledning til å påminne med mildhet og veilede, for det trenger vi alle sammen.

Hardhet og forakt fører lett til bitterhet, det kan gi anstøt både til medkristne og til folk som ikke tror på Jesus. I stedet for forakt og harde dommer, skal vi gjøre som det står i Gal 6:1-2: ”Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.”

Apostelen Paulus formaner oss til å være ydmyke og milde, ”med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet” (Ef 4:2).

3) Ikke være opptatt av å fordømme, men av å frelse

Selv når vi har gode grunner for å frykte for andres sjelers tilstand, og selv om vi skal dømme vranglære og grov ugudelighet, så skal vi i alt hva vi sier og gjør søke å hjelpe folk til å erkjenne sannheten og bli frelst. Det er ikke om å gjøre å fordømme folk, men å få dem frelst. Som Jesus sier i Luk 6:36-37: ”Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt.”

Jesus Kristus, Guds Sønn, ble født inn i vår verden for å frelse mennesker, for å gi oss en nådetid. Han sa: ”Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.” (Joh 12:47) Selv om Jesus talte strengt noen ganger, ja, felte dom over hyklere og egenrettferdige, så var hans hovedkall å frelse verden. Dette skal også være vårt hovedkall, nemlig å arbeide for sjelenes frelse. Som apostelen uttrykker det i 2Kor 5:20: ”Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!”

4) Ikke dømme dem som er utenfor

De kristne har ansvar for hverandre. De skal ikke la åpenbar synd få herske i menigheten upåtalt. Men de som er utenfor kristenheten, de som åpent fornekter Jesus Kristus og ikke hører til noe kristent fellesskap, disse skal de kristne ikke dømme! Det høres rart ut, er det ikke nettopp disse vantro mennesker vi trygt skal kunne dømme og anse som fortapte? Nei. Vel, vi kan ikke prise dem salige, og all ugudelighet skal gis den bedømmelse som Guds ord gir. Men vår oppgave er ikke å gå inn for å uttale fordømmelser over folk som står utenfor kristenheten, for det gjør Gud. Vi skal heller gå inn for å få dem frelst!

Folk som ikke har hørt om Jesus og dør, de skal Gud dømme. Vi kan ikke si at de kan bli frelst. Men vi kan heller ikke dømme. Her har Gud skjult noe for oss, og overlatt bare til seg selv å dømme.

Apostelen Paulus kritiserer menigheten i Korint for ikke å ha utstøtt en grov synder, men sier i den forbindelse: ”Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!” (1Kor 5:12-13)

Hva og hvordan skal vi dømme?

De troende er imidlertid også kalt til å dømme. Men de greske ordene som brukes for slike måter å dømme på, er sjelden krinon eller krima. Det brukes helst andre ord, nemlig anakrino, domikázo og diakrino. Anakrino betyr å ransake, vurdere, undersøke, bedømme, forhøre. Domikázo betyr å prøve, utforske, teste, skille mellom godt og dårlig. Diakrino betyr å vurdere, prøve, finne ut, skjelne. Dermed ser vi at denne måte å dømme på ikke er like endegyldig, det er mer tale om å bedømme noe, finne fram til rett og galt, godt og dårlig. Men noen ganger må de kristne dømme nokså strengt likevel.

1) Bedømme lærespørsmål

Den enkelte kristne, menigheten, og i særlig grad menighetsledere, er kalt til å bedømme læren, om den stemmer med Guds ords lære. Dette formaner Bibelen om mange steder. I Fil 1:9-10 står det slik: ”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag.” (dømme er her dokimázo).

Forkynnelse og profeti skal testes: ”La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det” (1Kor 14:29). (prøve: diakrino).

Jesus og apostlene advarte mot falske profeter. Eksempelvis i 1Joh 4:1: ”Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.” (prøv er her dokimátsete/ dokimázo).

Det er meget viktig å bedømme lærespørsmål, for jo mer falsk og usunn forkynnelsen og læren er, desto farligere er den for det åndelige livet. Selv om en person lærer feil, og dette blir påpekt, så betyr ikke det at personen straks regnes for en frafallen vranglærer. Men når alvorlige mangler og feil blir fastholdt og videreført, da vil det bli nødvendig å ”flykte” og anse ham som en falsk profet, og advare andre kristne mot slik lære. Jo mer fundamentalt læren avviker fra sann og sunn lære, desto mer konsekvent må læren og de som står for læren avvises. Det er Herrens befaling. Så sterkt sier apostelen det: ”Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!” (Rom 16:17)

Denne vår plikt må ikke forsømmes under dekke av man ”ikke skal dømme”. Læren skal bedømmes. I vår tid må dette presiseres, fordi mange kristne synes å være lite bevisste dette, og fordi det forfektes mange falske lærdommer i dag. Vi må være våkne. Når det allerede hos de første kristne kom falsk lære inn blant dem, så er neppe faren for dette mindre i dag. Se hvordan Paulus advarte de eldste i Efesos: ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg” (Apg 20:28-30).

Dette innebærer at vi ikke kan forholde oss likegyldige til de mange ulike lærdommer som de forskjellige kirkesamfunnene har. Alt er ikke like bra. Selv om Gud bevarer sine blant kristne i menigheter som har uriktig lære i en del spørsmål – forutsatt at de holder fast ved de helt grunnleggende trossannheter i evangeliet, så skal vi ikke la være å bedømme læren og søke vekst i sann erkjennelse. Se Ef. 4:13-15.

Likevel må det også advares mot å felle altfor strenge dommer her. Enhver forkynner eller medkristen snubler i sin tale, slik at feil og mangler kommer inn. Og ingen mennesker har fullstendig riktig forståelse av absolutt alle lærespørsmål. Derfor skal vi ikke pirke borti enhver feil, for da vil frimodigheten til å vitne og forkynne lett bli ødelagt. Vi skal hjelpe hverandre til å holde oss til sunn, bibelsk lære.

2) Bedømme etiske spørsmål

På samme måte som ved lærespørsmål, formaner Guds ord oss å dømme i etiske spørsmål, hva som er rett og galt å gjøre og tenke, hvordan vi skal være. Gud vil at vi skal følge Hans vilje, vokse i det gode, ha en levende tro som er virksom i kjærlighet og gode gjerninger. Selv om troen på Jesus og Hans rettferdighet er eneste frelsesgrunn og livskraft, så gir Guds ord oss mange formaninger om hvordan vi skal leve og være. Og den levende tro ønsker å følge Guds vilje.

Det er viktig å huske at vi skal være overbærende og milde overfor hverandre, i erkjennelse av at alle er syndere og begår mange feil, og trenger Guds nåde hver dag. Men dette står ikke i motsetning til vår plikt til å ha fullkommenheten som høyeste ideal. I dag er det vanlig å justere normene etter flertallets vaner. Hvis man f.eks. finner ut at nesten ingen holder seg borte fra seksuelle synder i ungdommen, da mener mange at vi ikke skal sette seksuell renhet som ideal, for man må jo ikke gå rundt og føle skyld til stadighet for noe som så å si alle gjør likevel. Dette er en fryktelig feil tankegang. Alle synder, ja, ingen kan holde Guds bud fullkomment; men Guds bud må likevel alltid stå fast. Det er nødvendig av to-tre grunner: Vi skal innse vår synd og hjelpeløshet for å kjenne behovet for frelse i Jesu fullbrakte gjenløsningsverk. Og som kristne skal vi stadig trakte etter forbedring, der Guds uforanderlige bud står som veivisere. Dessuten bør Guds bud være en rettesnor for de borgerlige lover og regler, til beste for samfunnet.

Dette forstår vi når vi leser Guds ord med oppriktighet og tro, for det er fullt av formaninger og oppmuntringer til å leve etter Guds vilje og behag, og lære å kjenne forskjell mellom godt og ondt. Det står blant annet: ”Prøv alt, hold fast på det gode. Hold dere borte fra all slags ondt” (1Tess 5:21-22). (prøv er her dokimátsete/dokimázo). Og i Kol 1:9-10: ”…Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud.” – Se også Ef. 4:22-32.

Vi må nok beklage at vi kristne så altfor ofte er barn i troen, som ikke har vokst i kjennskap til Guds vilje slik at vi tåler fast føde. Det blir som Hebreerbrevet sier i kap. 5: ”For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt” (Heb 5:12-14).

I våre dager må vi være særlig på vakt mot den ubibelske ”mildhet” som forsømmer å skille mellom godt og ondt, og som i stedet mer eller mindre tillater synd og umoral, under dekke av å være ”evangelisk” og ”kjærlig”. Mange synes også å ville unnta visse livsområder fra å bli etisk bedømt etter Guds ord, så som bekledning, filmer, dataspill, - og – som er meget alvorlig – uttrykksformer, musikkformer og virkemidler i kristne møter.

Mange mener for eksempel at musikk kun er estetikk som oppfattes helt individuelt alt etter kultur og vane, og at man derfor står helt fritt i å velge musikkformer. Da glemmer man at musikken formidler budskap, som spesielt spiller på stemninger og følelser, og at Guds ord også sier mye om hvilke sinnsstemninger og følelser som er etter Guds behag og ikke. Vel kan vi til en viss grad oppfatte musikk ulikt, alt etter vane og kultur. Likevel viser både erfaring og musikkforskning at mye av musikkens virkning er allmennmenneskelig. Derfor er det trist at heslig, suggererende, sensuell og lettsindig musikk i stor grad tas i bruk blant mange kristne i dag.

De kristnes sans for sømmelighet er også blitt svak. Hva folk flest for temmelig få tiår siden anså for usømmelig atferd og uanstendig klesdrakt (eller blottelse), er nå blitt vanlig – også blant kristne. Er vi i ferd med å glemme og bortforklare hva Guds apostel sier: ”Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.” (Rom 12:2)

Skrekkelig er det at også ekteskap, familieliv og respekten for livet blir ødelagt blant folk som vil være kristne. Man tillater samboerskap og homoseksuelt samliv, man skiller seg av alskens grunner, man dreper fosteret for å unngå ubehageligheter, man forsømmer de små barns trygghet i hjemmet osv.

Saltet mister sin kraft når de kristne blir materialistiske, har menneskefrykt eller føyer seg etter verden av ønske om å være anerkjent og populær. Men Herren har alvorlige ord til oss da: ”Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profeter!” (Luk 6:26). - ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2Tim 3:12).

Vi har med andre ord en stor utfordring i å holde fast på livets Ord og prøve alt på dette.

3) Dømme åpenbar fornektelse og ugudelighet

Som nevnt i forrige punkt er det mye umoral blant dagens kristne. Denne åpenbare og ofte gjenstridige ugudelighet innen kristenheten må påtales og dømmes, uten av vi dermed blir ukjærlige.

Den åpenbare ugudelighet skyldes ofte at man fornekter troen på Bibelen som Guds fullkomne og eviggyldige ord, og ikke vil bøye seg for Herrens vilje. Dette har sin klare dom i Bibelen, og dette må forkynnes på Herrens vegne. Det står om kristendommens troverdighet, og det står om sjelenes frelse. Se har apostelen Paulus sier om gjenstridig ugudelighet blant kristne brødre:

”Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med” (1Kor 5:11). Apostelen taler om å ”rense ut den gamle surdeig”, det vil si å bryte det åndelige samfunn med gjenstridige, grove syndere som ikke vil bøye seg for Guds klare formaninger. Det høres kanskje hardt og fordømmende ut i våre dager, på grunn av forfeilet snillisme. Men Guds ord står fast. Les kap 5 i 1. Kor.

Hensiktene med å dømme åpenbar fornektelse og ugudelighet innen kristenheten er:

1) å hindre at slik ond surdeig sprer seg enda videre (1Kor 5; Gal 5:9),

2) å vekke folk opp til syndserkjennelse og omvendelse (2Kor 2:5-7; Apg 2:37-38), og

3) å vise omverdenen hva sann kristendom er og ikke er – for bl.a. å kunne være troverdig i forkynnelse og evangelisering (Rom 2:22-24; 1Pet 2:12; Fil 2:15-16; 1Tim 3:7).

4) Dessuten, når Guds ord forkynnes klart, både loven (Guds vilje og formaninger) og evangeliet, da æres Gud og hans rettferdighet åpenbares

4) Skifte rett mellom trosbrødre

Det hender dessverre at kristne kommer i konflikt seg imellom. Selv om det ved noen slike konflikter kan måtte bli nødvendig å avklare visse rettslige forhold ved profesjonell juridisk bedømmelse, så er det et dårlig vitnesbyrd når kristne krangler og er uforsonlige, ikke minst når man må gå til en domstol for å få saken løst. En konflikt burde løses i minnelighet mellom kristne, og en moden og kunnskapsrik kristen, gjerne en menighetshyrde, kan komme andre kristne til hjelp for å skifte rett eller dømme mellom dem i en vanskelig konflikt.

La oss se hva Guds ord sier om dette:

”Våger noen av dere, når han har sak mot sin neste, å få saken pådømt av de urettferdige og ikke av de hellige? Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler, hvor meget mer da i saker som angår dette liv! Når dere så har saker som angår dette liv, så setter dere dem til å være dommere som ikke blir aktet for noe i menigheten! Til skam for dere sier jeg dette! Så finnes det da ikke noen vis mann blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom sine brødre? Men bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere! Allerede dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller tap? Men dere gjør urett og volder tap, endog mot brødre.” (1Kor 6:1-8)