Nr. 49: Koloniskaperne

Nr. 49:

Koloniskaperne

Bjørnsonskikkelsen Arne, som bodde i en dal mellom høye fjell (trolig Eikesdalen i Møre og Romsdal), undret seg da han så opp mot de høye fjellene: «Undrer meg på, hva jeg får at se over de høje fjælle. . . . ut, vil jeg, ut! — å, så langt, langt, langt over de høje fjælle!» (Fra Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Arne, 1858).

Det var trolig i den trange og maleriske Eikesdalen i Møre og Romsdal at Arne utbrøt: «Undrer meg på, hva jeg får at se over de høje fjælle»I en artikkelserie om Israels tolv stammer har vi tidligere tatt for oss den delen av Israels ti stammer (Nordriket) som ble bortført til nord-Assyria i årene 722–721 f.Kr., og som senere vandret inn i Europa, der de ble kjent under forskjellige navn og ga opphav til de hvite, vestlige nasjoner.

Som Arne, kunne de første hebraiske kolonisatorer stå og undre seg — ikke hva som befant seg over de høye fjell — men hva som befant seg på den andre siden av det store hav. Utferdstrangen ble for stor, og som Arne, kunne de utbryte: «Ut, vil jeg, ut!»

Det er sikkert mange som ikke er klar over at allerede på kong Salomos tid (rundt år 1000 f.Kr.), hadde en stor del av Israels befolkning utvandret fra hjemlandet og grunnlagt kolonier både i middelhavsområdene, kystområdene i Europa, England, Irland og sågar i Amerika. Det er gjort mange arkeologiske funn som bekrefter dette.

Til tross for den skepsis og bibelkritiske holdning de aller fleste moderne historikere legger for dagen når disse tingene blir brakt på bane, er det likevel et uomtvistelig faktum at israelittene — eller «Den hvite mann» — var oldtidens koloni- og sivilisasjonsskapere på den vestlige halvkule. Enkelte av Israels stammer utmerket seg ved sin sterke utferds- og oppdagertrang, og heiste ofte seil for fjerne kyster. Spesielt gjelder dette de årene kong Salomo satt på Israels trone. Hans førtiårige regjeringstid markerte Israels blomstringstid med fred og stor velstand. Denne ualminnelig begavede monark sendte ut ekspedisjoner til fjerne kyster — ekspedisjoner som varte i opptil tre år (se f.eks. 1 Kong. 10,22).

Det er ikke «rasisme» å fastslå et dokumenterbart faktum.

Folketall og utvandring

I de 215 årene (eller 430 år, avhengig av hvordan man regner) Israel oppholdt seg i Egypten, økte folketallet fra 70 mennesker (Jakobs husholdning, 1 Mos 46,27) til 2 millioner. Dette er en fordobling av folketallet hvert 15. år! Hvordan skal vi forklare at i løpet av de 500 årene Israel oppholdt seg i Palestina ble folketallet bare fordoblet? I Egypt ble folketallet fordoblet hvert 15. år; i Palestina tok det 500 år å fordoble folketallet. Lovte ikke Gud Abraham, Isak og Jakob at deres ætt skulle bli som havets sand og jordens støv? Gud holdt sitt løfte, og svaret er enkelt nok: Det ble etter hvert for trangt for den raskt økende befolkning innenfor Israels grenser. Det pågikk derfor en utstrakt utvandring og kolonidannelse. Dette var også i samsvar med Guds plan. Allerede under oppholdet i Egypt begynte denne koloniseringen. Israel oppholdt seg i Gosen, eller områdene rundt Nil-deltaet, der de hadde enkel tilgang til Middelhavet.

Et blikk på kartet viser at hele vestkysten av Palestina grenser mot Middelhavet, og Jerusalem ligger bare vel fem mil fra havet. Hva var da til hinder for at israelittene tok sjøveien, lik folk i mange andre land som grenser til havet? Israelittene eller «Den hvite mann» skulle bli de største oppdagere og kolonisatorer i historien.

Et par skriftsteder forteller om noen av stammene og deres aktiviteter til sjøs:

«Sebulon — ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skipene lander. Hans grense strekker seg mot Sidon» (1 Mos 49,13).

«Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra'ims ti tusener, det er Manasses tusener. Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt! Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn» (5 Mos 33,17–19).

«Gilead — på den andre siden av Jordan holdt han seg i ro. Og Dan — hvorfor drygde han ved skipene? Aser ble sittende ved havets strand, han holdt seg i ro ved sine viker» (Dom 5,17).

At Dan «drygde ved skipene» forteller klart at det dreide seg om en sjøfarende stamme. Et blikk på et kart med stammefordelingen i det gamle Israel viser at Dan, Aser, Sebulon, Efraim og Manasse holdt til nær Middelhavskysten. Ingen av dem bodde mer enn fire mil fra kysten.

Fønikerne

Omtrent på samme tid som Israel gikk inn i Kanaans land, begynte Fønikias «gullalder». Den varte til ca. 1000 f.Kr., da kong Salomo og Israel hadde sin blomstrende storhetstid. Etter Salomos tid, og da det begynte å gå nedover med Israel, bleknet også Fønikia bort til en ren handelsaktivitet i havnebyene Tyrus og Sidon. Fønikias storhetstid var over, det samme gjaldt Israel. Det var etter kong Salomos død at riket Israel ble delt i to: Nordriket (ti stammer, med Samaria som hovedstad), og Sydriket (to stammer: Juda og Benjamin, med Jerusalem som hovedstad).

Israel og Fønikia var nøye knyttet sammen. Den smale landstripen mellom Libanonfjellene og Middelhavet dannet selve Fønikia, og grenset til filistrenes land og nord-Israel. Fønikia var aldri et samlet rike under ett styre, men var kort og godt betegnelsen på denne kyststripen i det østlige Middelhav.

Fønikia hadde flere byer som alle var uavhengige av hverandre med hver sin konge. Det var en merkantil-maritim konføderasjon av uavhengige bystater. I denne konføderasjonen var det to byer som dannet livsnerven for såvel Israel som Fønikia: Tyrus og Sidon. Disse aktive havnebyene var selve utgangspunktet for all den oversjøiske handelstrafikken Israel drev. Tyrus og Sidon hadde kontrollen over et vidtspennende handelsrike som ble holdt sammen av en omfattende handelsflåte.

Et fønikisk handelsskipDet hadde lenge vært kjent at fønikiske skip drev handel over hele Middelhavsområdet, vestkysten av Europa, nord- og vestkysten av Afrika, De britiske øyer (Cornwall), der de bla. hentet tinn til bronseproduksjonen, og Irland, der de bl.a. utvant sølv. Det er gjort mange funn som bekrefter at fønikerne drev handel på disse stedene.

Israelittene og fønikerne hadde ikke bare felles handelsinteresser. Det var også andre bånd som knyttet dem sammen. De var begge av den semittiske rase, selv om fønikerne trolig ikke var av Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Vi må ikke glemme at Sem hadde andre sønner (Elam, Assur, Arpaksad, Lud og Aram). Abraham og hans ætt nedstammet fra Sem via Arpaksad. Både fønikerne og israelittene hadde et felles språk, noe språkforskere innrømmer. Både fønikisk og hebraisk tilhørte den semittiske språkgruppe, og var så godt som identiske. Profeten Elias bodde en tid hos en enke i Sarepta, som var en «forstad» til Sidon i Fønikia. De hadde tydeligvis ingen kommunikasjonsproblemer. Også det fønikiske og det hebraiske alfabet var svært like. Dette faktum spiller en stor rolle for identifiseringen av inskripsjoner både i Den gamle og Den nye verden (Amerika). Vi skal senere se på funn flere steder i Amerika som viser at israelitter og fønikere har vært der over 2500 år før Colombus.

Under de israelske kongene David og Salomo opprettet Fønikia og Israel en handelsallianse som gjorde Fønikia/Israel til datidens største handels- og sjøfartsmakt. Den militære allianse mellom de to gjorde dem også til en av datidens største militærmakter.

Kong David fikk ikke lov til å bygge sitt hjertebarn: Herrens tempel. Han gjorde derfor sitt nest beste: samlet materialer til byggingen som hans sønn Salomo senere påbegynte og fullførte. Via sine fønikiske allierte samlet kong David store mengder råmaterialer fra de maritime handelsrutene, som strakte seg helt til England og Amerika. Som vi senere skal se, er det mye som tyder på at fønikerne/israelittene seilte helt til Amerika for å utvinne større mengder kobber. Tinn til bronseproduksjon hentet de fra England.Kong Salomos tempel fra ca. 1004 f.Kr. var et mesterverk av byggekunst, der inventaret var laget av store mengder gull, sølv og kobber. Dette er en modell, slik man forestiller seg Salomos tempel

«David samlet en mengde jern til nagler i portdørene og til kramper, og så mye kobber at det ikke kunne veies. Han samlet så mye sedertre at det ikke var tall på det, for sidonierne og tyrierne førte en mengde sedertre til David. For David tenkte: Min sønn Salomo er ung og veik, og huset som skal bygges for Herren, må gjøres så stort at det kan være til pris og ære for ham i alle land. Derfor vil jeg samle forråd for ham. Så samlet David store forråd før sin død» (1 Krøn 22,3–5).

«Her har jeg med mye strev skaffet til veie hundre tusen talenter gull og tusen ganger tusen talenter sølv til Herrens hus, og dessuten mer kobber og jern enn det kan veies, så mye er det. Tre og stein har jeg samlet, og mer kan du selv legge til» (1 Krøn 22,14).

Det tilsvarer 3400 tonn gull, 34 000 tonn sølv, og enda mer kobber!

Bare gullet alene tilsvarer etter dagens gullpriser (24 karat) over 640 milliarder kroner, og sølvet (925S) over 64 milliarder kroner! Det var med andre ord astronomiske verdier av edelmetaller kong David samlet. I tillegg kom alt kobberet og jernet.

Amerika

Et spørsmål som dukker opp, er: Hvor kom alle disse råmaterialene fra? Det dreide seg f.eks om mer kobber «enn det kan veies». Sølvet kunne i hvert fall veies, og det var 34 000 tonn! Det må derfor ha vært atskillig mer kobber enn sølv, som jo er rimelig nok.

Det er innlysende at slike enorme mengder kobber og jern ikke kunne komme fra Midtøsten alene. En stor del av det må ha kommet annet steds fra. I sine bøker America B.C. og Bronze Age America, dokumenterer den nå avdøde professor Dr. Barry Fell fra Harvard-universitetet at det foregikk en utstrakt kobberhandel mellom Nordamerika og Den gamle verden både før og etter kong Davids tid. Dr. Fell bekrefter at det har vært handelsfolk fra Den gamle verden i St. Lawrence-elven og langs de store sjøene i Amerika til og med før israelittene kom inn i Kanaans land! Det er funnet en rekke minnesmerker med inskripsjoner i Tifinag- og Ogham-alfabeter; dette var alfabeter som hørte hjemme i Den gamle verden.Den store St. Lawrence-elven, som renner ut fra de store sjøene i USA, knytter disse sammen med Atlanterhavet. På grunn av Lachine-strykene, som ikke var seilbare, måtte båter eller kargo fraktes på land forbi strykene. Idag er det sluser forbi Lachine-strykene som tillater større havgående skip å seile fra Atlanteren opp til de store sjøene

Dr. Fell dokumenterer videre at det eksisterer gamle fønikiske inskripsjoner på et sted som heter «Mystery Hill» i New Hampshire. En av disse hulene med inskripsjoner var tilegnet den fønikiske gud Baal, og inskripsjoner indikerer at dette stedet var enten bebodd eller hyppig besøkt av de gamle keltere, iberiere og fønikere fra Den gamle verden gjennom flere århundrer. Både kelterne og iberierne var etterkommere etter israelittene.

Det er rikelig med indirekte beviser som tyder på at kong David fikk en stor del av sitt kobber fra Amerika via de fønikisk/israelske handelsruter. Prof. Fell forteller:

På «Ile Royale» («Den kongelige øy») I Lake Superior, den første av de store sjøene i USA som er forbundet med St. Lawrence-elven, ble det i oldtiden utvunnet store mengder kobber«Det er også ganske andre. . . grunner til å tro at europeiske handelsfolk i oldtiden seilte til Amerika. De var opptatt av å utvinne metaller. De siste tyve årene har ledende eksperter på gruvedrift og metallurger fra forskjellige universiteter prøvd å få arkeologene til å forklare et av de mest forunderlige mysterier i gruvedriftens historie. Så langt har man ikke funnet noen forklaring.

Langs nordbredden av Lake Superior og den tilstøtende Ile Royale («Den kongelige øy»), finner man ca. 5000 utgravde kobbergruver fra oldtiden. I 1953 og 1956 ledet professor Roy Drier to ekspedisjoner til stedet. På grunnlag av radiokarbon-tester av trekull som ble funnet på bunnen av de gamle utvinningsstedene, ble det anslått at de stammet fra ca. 2000-1000 f.Kr. . . .De mest konservative vurderinger fra ledende gruvedrift-eksperter, går ut på at det ble smeltet ut minst 250 000 tonn metallisk kobber i løpet av denne tiden, og det er ikke det ringeste spor som forteller hvor det tok veien» (Barry Fell: Bronze Age America, s. 261. Uthevelser tilføyd).

Professor Fell forteller videre: «Arkeologene har hevdet at det ikke var noen bronsealder i Amerika, og at det ikke var noen kontakt med verden utenfor. På den annen side er mineralogene tvunget til å innta det motsatte syn: Det er umulig, hevder de, at så enorme mengder metall bare har forsvunnet ved vanlig slitasje. Og fordi det ikke er blitt funnet vesentlige mengder kobbergjenstander fra arkeologiske utgravninger i Amerika, konkluderer de med at det savnede metallet må ha blitt fraktet over havet» (samme. Uthevelser tilføyd).En stor slagghaug ved Lake Superior som bærer bud om store kobberutvinninger en gang i tiden - men hvor ble det av alt kobberet? Det er funnet heller lite med arkeologiske kobbergjenstander i USA

De nordamerikanske kobbergruvene var kjent lenge før kong Davids tid. Det er også overveldende beviser som peker på at fønikerne seilte på Nordamerika med sin handelsflåte som innbefattet skip på opptil 2000 tonn og kunne oppholde seg opptil ett år på havet! Mulighetene var så absolutt til stede for kong David til å skaffe kobber fra kobbergruvene i Lake-områdene i Amerika. Fønikerne/israelerne hadde verdens største handelsflåte, og kong David var alliert med fønikerne. I kong Davids tid ble disse gamle kobbergruvene tydeligvis drevet til det ikke var mer kobber igjen. David samlet kobber til tempelet i så store mengder at det «ikke kunne veies».

Det er funnet beviser for at det gamle Israel var en større forbruker av kobber på den tiden. Slike beviser har man i havnebyen Ezion-Geber (moderne Elat el. Eilat) i sydspissen av Israel ved Aqaba-bukten. Her finner man levningene av det største smelteverk i det gamle Midtøsten. Det var forbløffende moderne, med bla. både luftkanaler og røykkanaler. I sin bok The Bible as History, forteller Werner Keller om disse samme smelteverkene i det gamle Israel:Rundt havnebyen Eilat i Syd-Israel er det levninger etter avanserte smelteverk for kobber

«. . .det ble gravd ut levninger av en omfattende bosetting. Det mest interessante var støpeformer og store mengder kobberslagg. Midt inne i et kvadratisk rom kom en større struktur til syne. Den grønne misfargingen på veggen lot ingen tvil tilbake om hvilken hensikt strukturen hadde hatt. Det dreide seg om en smelteovn. Veggene av leirestein hadde to rekker med åpninger. De var røykkanaler, og et sinnrikt system av luftkanaler var også med i konstruksjonen. Det hele dreide seg om en toppmoderne smelteovn, bygd i samsvar med et prinsipp som feiret sin gjenoppstandelse i moderne industri for hundre år siden som Bessemer-systemet. . . .

Ingen steder i den fruktbare halvmåne, verken i Babylonia eller i Egypt, har man funnet en smelteovn av lignende dimensjoner. . . .Ezion-Geber var det gamle Palestinas Pittsburgh» (Werner Keller: The Bible as History, s. 199–203. Uthevelser tilføyd).

Det er mye som tyder på at det var kong Davids store behov for råmaterialer som tømte kobbergruvene i Lake Superior-områdene i Amerika. Kongene David og Salomo utviklet Israel til å bli den mest avanserte, industrielle nasjon i Midtøsten, med de største smelteverker i området. Bibelen nevner også at kong Salomo bygde skip i Ezion-Geber: «Kong Salomo bygde også skip i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat på bredden av Rødehavet [her Aqababukten] i Edoms land» (1 Kong. 9,26).

Det er aldeles feil å tro, slik enkelte gjør, at det gamle Israel var en forholdsvis primitiv nasjon. Under David og Salomo var Israel faktisk den dominerende nasjon på jorden. De hadde enorme militære ressurser, avansert industriell teknologi; de hadde kontrollen over handelsrutene både til lands og til vanns, og de hadde et nært samarbeide med Fønikia, som var den største sjøfartsnasjon på den tiden, med nær sagt verdensomspennende handelsruter.

Metallutvinnerne fra Israel/Fønikia grunnla bl.a. kolonien Adena, eller «Adenakulturen» i områdene rundt Ohio-elven i USA, dit de trolig var kommet ved å seile opp mississippi. Adena-kolonien fikk ny tilførsel av israelske/kartagesiske emigranter i årene 300–200 f.Kr. Disse folkene ble kjent som «Hopewell-folket». Denne emigrasjonen sammenfaller med den første og andre puniske krig mellom Kartago og Romerriket i årene 264–241 f.Kr. og 218–201 f.Kr.I USA er det funnet steiner fra oldtiden med inskripsjoner på gammelhebraisk/iberisk med Guds ti bud

I staten Ohio i USA ble det i 1860 funnet en stein med en hebraisk inskripsjon av De ti bud. En lignende innskrift ble funnet i Los Lunas i Ny Mexico. I Susquehanna-dalen i Pennsylvania er det blitt funnet hundrevis av fønikiske, keltisk-iberiske og baskiske gravinskripsjoner fra årene 800–600 f.Kr. Ved Rio Grande-området i Texas, ble det funnet en innskrift i Ogham-skrift og libyisk, som var språket til egyptiske sjøfarere. Innskriften forteller om en egyptisk/libyisk konge ved navn Shishonq som besøkte Nordamerika i gammel tid. Under utgravninger i staten Oklahoma ble det funnet en steinstøtte med referanser til gudene Baal og Ra, med en innskrift som var et utdrag av en hymne til Aton av Farao Aknathon. Denne støtten er skrevet på iberisk/punisk, som er nært beslektet med hebraisk, og er datert til ca. 800 f.Kr. Det er også funnet en rekke innskrifter som stammer fra keltere, libyere og fønikere langs Mississippi- Arkansas- og Cimmaron-elvene.

De aller fleste moderne forskere legger for dagen en skeptisk innstilling til disse funnene fordi de føler seg urolige. De passer ikke inn i det etablerte, evolusjonistiske verdensbilde. Parolen er at alt som bekrefter Bibelen må avsannes, og at Amerika før Colombus skal være et ubeskrevet blad.

Kartago

En annen stor israelsk koloni var Kartago i nord-Afrika (dagens Tunis). Denne kolonien ble opprettet i det niende årh. f.Kr. Den nye kolonien ble opprettet på nordkysten av Afrika, og fikk det hebraiske navn Kirjath-Hadeschath, som nærmest betyr «Den nye by». Grekerne kalte den Karchedon, og romerne Carthago. Israelittene som befolket Kartago kom vesentlig fra Nordriket (tistammeriket).

Det finnes en myte, Didos Legende, som forteller om hvordan Kartago ble grunnlagt. Det er likevel ikke til å bortforklare at Kartago ble grunnlagt med hebraiske navn, hebraiske skikker og hebraisk språk. Magistratene i Kartago ble f.eks. kalt shofetim, eller «dommer», som var den samme tittelen de ledende i Israel hadde før monarkiet ble opprettet.

Satellittbilde av Gibraltarstredet mellom Sydeuropa og Nordafrika. Gibraltarstredet er 14,3 km bredt og skiller Europa og Afrika. Fønikerne voktet dette stredet for at ikke andre skulle finne veien fra Middelhavet og ut i Atlanterhavet. Vi ser også en moderne versjon i gibraltar av de såkalte «Herkules støtter», som stredet ble kalt i oldtidenDet fortelles også at en ny bølge av flyktninger kom til Kartago fra Tyrus da byen ble erobret av kong Nebukadnesar i 574 f.Kr. Igjen ser vi at Kartago gjorde tjeneste som en havn for semittiske flyktninger som unnslapp herjingene til de assyriske og babylonske konger.

I løpet av sin maktperiode blokkerte Kartago «Herkules' søyler» (Gibraltarstredet) for andre handelsskip enn sine egne. Verken greske eller romerske skip fikk dermed tilgang til Atlanterhavet. Da en gresk sjøfarer ved navn Pythias slapp ut i Atlanterhavet på 300-tallet f.Kr., ble dette regnet som en ekstraordinær begivenhet.

Kartago og Israel/Fønikia hadde langt større kunnskaper om geografi og den runde jord enn både grekerne og romerne. De koloniserte Den nye verden og utvant og hentet metaller derfra lenge før både romere og grekere kom seg ut av Middelhavet. Det er innlysende at havets herrer på den tiden ikke ønsket at andre skulle få kjennskap til de rike naturressursene på den andre siden av Atlanterhavet.

I sin bok Saga America dokumenterer Professor Dr. Barry Fell funn av gamle kartagesiske mynter i de amerikanske statene Alabama, Connecticut, New York, Colorado, Kansas, Oklahoma og Nevada. Disse myntene stammer fra det 4. og 3. århundre før Kristus. I staten Georgia er det funnet en stein med en punisk/kartagesisk inskripsjon fra det 2. årh. f.Kr. Dr. Fell forteller at det puniske språk var lik det gamle hebraiske språk.

Rundt 500 f.Kr. gjorde en kartageser ved navn Hanno krav på Nordamerika til fordel for Kartago. Det er funnet en steininskripsjon i staten Massachusetts som bekrefter dette. Det er funnet tallrike gravsteiner i Pennsylvania med kartagesiske innskrifter.

Da Kartago falt under den tredje puniske krig mellom Kartago og Romerriket, en krig som endte med Kartagos fall i 146 f.Kr., ble Kartagos befolkning sterkt redusert, samtidig som Hopewell/Adena-koloniene i Amerika fikk en sterk tilvekst av kolonister. Etter Kartagos fall, ble blokkeringen av Gibraltar opphevet, og funn av romerske mynter og gjenstander med latinsk tekst fra tiden etter Kartagos fall, forteller at også romerne begynte å gjøre seg gjeldende der. Dr. Fell dokumenterer at romerne hadde en koloni i Wyoming, der de eksporterte pels og skinn. I flere andre stater er det blitt funnet både romerske mynter og oljelamper.

Grekenland

Omtrent fra den tiden Israels folk dro ut fra Egypt og fram til kong Salomos tid (1400–1000 f.Kr.) oppsto et annet stort kultursamfunn i Egeerhavet og det sydøstlige Europa: Grekenland — en sivilisasjon som øvde usedvanlig stor påvirkning på den vestlige kultur. Vi bør likevel merke oss at grunnleggerne av den greske sivilisasjon aldri kalte seg selv grekere, men hellenere, akeere, danai og lakedaimonere. De lærde har spekulert over hvor en slik høytstående kultur kom fra, men det er et faktum at Grekenlands såkalte «mytiske» tidsalder falt sammen med Israels og Fønikias storhetstid.

Det var de senere romere som først kalte dette folket for «grekere», eller graeci, som betyr «orientaler». Hellenerne sporet sitt opphav tilbake til Devkalion og Pyrrha (Bibelens Noah og hans familie), som unnslapp en stor vannflom sammen med sine tre sønner. De første innbyggerne i Grekenland var pelasgierne, som reiste de pelasgiske eller kyklopske monumenter. Slike finner man også på De britiske øyer. Navnet indikerer at pelasgierne var etterkommere etter Ebers sønn Peleg. Den hellenske sivilisasjon begynte imidlertid ikke før den doriske invasjon rundt 1200, el. 1100 f.Kr. Dorisk er et annet navn for Trojansk, og trojanerne var så definitivt israelere, som vi senere vil se.Den blinde greske dikter Homer

I Homers berømte verk Iliaden og Odysseen finner man navnet «danai» ikke mindre enn 147 ganger, og det er ikke vanskelig å forstå at danai var etterkommere etter Dans stamme. Senere gresk historie nevner ikke danaiene mer, fordi de — sammen med de av Dans stamme som ble tatt til fange av assyrerkongene — vandret nordover i Europa, der de etterlot seg en rekke stedsnavn som peker på deres stammenavn: Danzig, Danube (Donau), Danetz, Danepr, Danmark etc. Noen ble værende i Grekenland, men under andre navn, som makedonere, lakedaimonere og spartanere.

England og Irland

I sin bok Ancient Man in Britain legger D.A. Mackenzie fram beviser for at et sivilisert folkeslag som var kommet til De britiske øyer østfra, satte i gang gruvedrift med bl.a. utvinning av tinn ved Cornwall og sølv og gull på Irland. Disse menneskene undertvang den innfødte befolkningen på De britiske øyer, pikterne, nærmest til slavenivå. Denne urbefolkningen besto antakelig av kanaanitter. I sin bok Relations of the World and the Religions Observed in All Ages forteller Samuel Purchas:

«Procopius bekrefter at på den tid ble hele kystlandet fra Sidon til Egypt kalt Fønikia, og da Josva beleiret området forlot de [kanaanittene som bodde der og ikke ble drept] området og flyktet til Egypt» (Bok 1, kap. XVII, s. 85).

Disse kanaanittene trengte seg videre langs Nordafrika. «Der [i Egypt] formerte de seg og trengte seg videre i Afrika, der de tok hele området i besittelse, helt fram til Herkules' støtter [Gibraltar]. De snakket halvt fønikisk» (samme).

Nær Gibraltar, på Afrika-siden, bygde disse kanaanittene to byer, Tinge og Tanger i Numidia: «De grunnla byene Tinge og Tanger i Numidia, der det sto to søyler av hvit stein, plassert nær en stor vannkilde. På disse søylene sto det inngravert på fønikisk: Vi er kanaanitter som tyven Josva har jagd bort» (samme). Dette blir også bekreftet av den jødiske historieskriveren Josefus.

Fra Numidia varte det ikke lenge før kanaanittene krysset Gibraltarstredet og kom så langt nord som Skandinavia og De britiske øyer. På Irland ble de kjent som fomoriske sjørøvere, og tradisjoner og legender om disse er blitt bevart fram til denne dag.

I sin History of Ireland forteller den irske historiker, prest og dikter Geoffrey Keating (ca. 1569– ca. 1644): «Neimhead seiret i tre slag over fomoriene. De var sjøfolk av Kams rase som var kommet fra Afrika til øyene i Vesteuropa for å bosette seg idet de flyktet for Sems rase av frykt for at de skulle herske over dem på grunn av den forbannelse Noah hadde lyst over Kam, som de stammet fra. . . .Derfor kom de til Irland. . . .Av den grunn blir de kalt fomorier fordi de drev sjørøveri: fomhoraigh, dvs. langs havene» (bd. 1, s. 179–183).

I sin Historie af Danmark (1775), forteller Peter Frederik Suhm: «. . . Messenius sier at kanaanitter som ble drevet ut av Josva kom til Scondia, som de deretter kalte Skandinavia. . . .Og Arngrim Jonae, den lærde islendingen, hevder at de kanaanitter som ble drevet ut av Josva, var de første innbyggerne i Norden» (s. 101). Kanaanittene var trolig urinnvånerne i Norden og på De britiske øyer.

De første druidene i England var høyt kultiverte mennesker med hebraiske røtter. De hadde bl.a. universiteter der de underviste i alle former for naturvitenskapDa israelitter, hovedsakelig av Dan, Gad og Asers stamme kom til De britiske øyer og satte i gang gruvedrift og kolonisering der, ble disse fomorierne eller pikterne, som de ble kalt av andre folk, etter hvert drevet ut og forsvant fra Europa. Mange av dem dro over havet til Den nye verden, der de muligens ga opphav til de amerikanske indianere (i tillegg til de som kom fra Asia over Beringstredet). Men dette er en annen historie.

Beviser for at en kultivert menneskerase kom fra øst, finner man bl.a. ved de steinsirkler disse menneskene oppførte. De største steinsirklene i England ligger ved Avebury. Dette navnet er avledet av Abiri (Khabiri, Habiru), som betyr «hebreere». Også de første druidene i England var hebreere. På Kristi tid hadde både Irland og De britiske øyer en tallrik befolkning som sporet sitt opphav tilbake til hebreerne.

Spania

Elven Ebro i Spania er oppkalt etter hebreerne. Her vises Ebro ved byen ZaragossaI Spania grunnla hebreerne kolonier bl.a. i Gades (Cadiz) som fikk sitt navn etter Gad. Denne kolonien dannet en viktig mellomstasjon halvveis mellom Middelhavet og De britiske øyer. Selve Den iberiske halvøy — Iberia — med Spania og Portugal, har fått sitt navn etter hebreerne. Det samme gjelder elven Ebro i Spania.

Den største og viktigste kolonien i Spania var Tarsis, som også dannet mellomstasjon for handelsrutene fra Middelhavet til De britiske øyer. Tarsis eller Tartessus fikk sitt navn etter Tarsis, som var en sønnesønn av Jafet (1 Mos. 10,4). Vi husker beretningen om profeten Jonas som ville flykte fra Herrens åsyn og gikk ombord på et skip som skulle til Tarsis (Jon. 1,3).

Troja

I 1 Mos. 38 leser vi om Jakobs sønn Juda som fikk to sønner med sin sønnekone Tamar: Peres og Serah.

Jakobs sønn Juda lystet etter sin svigerdatter Tamar. Med henne fikk han to sønner: Peres og Serah, som ble opphavet til den greske nasjon, Troja og kolonisering av IrlandI 1 Krøn. 2 finner vi Judas ættetavle videre nedover via Peres og Serah: «Judas sønner var Er og Onan og Sela. Disse tre fikk han med Suas datter, en kana'aneisk kvinne. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og han lot ham dø. Hans sønnekone Tamar fødte ham Peres og Serah, så at Judas sønner var fem i alt. Peres' sønner var Hesron og Hamul. Og Serahs sønner var Simri og Etan og Heman og Kalkol og Dara, til sammen fem» (1 Krøn 2,3–6). Dara blir også stavet Darda. Den jødiske historieskriveren Josefus kaller ham Dardanus.

Allerede under oppholdet i Egypt begynte noen av israelittene å bryte seg løs fra hovedstammen og utvandre til Europa og Lilleasia. «Mens de fremdeles oppholdt seg i Egypt, begynte grupper av israelitter å utvandre fra hovedstammen før nasjonen Israel ble til. En av disse gruppene, under ledelse av Kalkol, en fyrste av Juda stamme, dro vestover langs Middelhavet og bosatte seg til slutt i Ulster [Irland]. En annen gruppe, under ledelse av Dardanus, en bror av Kalkol, dro til Lilleasia for å grunnlegge det kongerike som senere ble kjent som Troja» (How Israel Came to Britain, s. 2).

«Det fortelles at Dardanus bygde Troja (Ilium) omtrent 34 år før utgangen av Egypt. . . . W.E. Gladstone forteller at slaget om Troja ble kjempet av danaidene [grekerne] mot dardanidene [trojanerne], og at disse opprinnelig var én og samme» (L.G.A. Roberts: British History Traced from Egypt and Palestine, s. 27).

Stredet ved Dardanellene har fått sitt navn etter Darda, som var en etterkommer av Juda/Tamar. Troja, som ble grunnlagt av Dardanus, en etterkommer av Juda/tamar, ble lenge regnet som en mytisk by inntil Heinrich Schliemann og hans hustru i 1868 fant ruinene etter byenDet er indisier som tyder på at Dardanus først gikk i land på Kreta, der han medvirket til å grunnlegge mykenerkulturen. Sikkert er det i hvert fall at den kretiske mykenerkulturen hadde en slående likhet med den hebraiske kultur. Ifølge den romerske historieskriveren Tacitus utgjorde «jødene» de innfødte på øya Kreta. Senere greske myter indikerer at trojanerne kom fra samme kilde som mykenerne.

Etter at trojanerkongen Priam, som var en etterkommer av Darda, og følgelig av Juda stamme, ble beseiret i den første trojanerkrig (ca. 1181 f.Kr.), unnslapp Æneas, som også var av den kongelige slekt, av Juda stamme, til Italia. Denne beretningen finner man i den romerske historieskriveren Virgils berømte verk Æneiden. I Italia giftet Æneas seg med datter av latinerkongen Latinus. Etter at denne døde 1178 f.Kr., ble Æneas konge og regjerte i tre år (1178–1175 f.Kr.). Ænæas sønn Ascanius ble deretter konge og regjerte i 38 år (1175–1137 f.Kr.).

De romerske annaler forteller at da Æneas hadde grunnlagt Alba i Italia, giftet han seg med en kvinne som fødte ham en sønn som fikk navnet Silvius. Silvius på sin side giftet seg og fikk en sønn som ble kalt Britto eller Brutus. Senere kom Brutus i skade for å drepe sin far ved et uhell under bueskyting. På grunn av dette uhellet ble Brutus utstøtt fra Italia. Han vendte tilbake til Egeerhavet, der han samlet og organiserte de landflyktige trojanere, lydiere og makedoniere.

Trojaneren Brutus grunnla byen London ved elven Themsen (Thames) rundt 1168 f.Kr. Elven så utvilsomt noe annerledes ut den gang enn den gjør idag. Utsikt over Thames fra dagens LondonGrekerne ble slått og Troja gjenerobret i 1149 f.Kr. Deretter emigrerte Brutus med sine menn via Malta til De britiske øyer, der han ved elven Themsen grunnla byen Caer Troia (Troinovant) — Det nye Troja — som senere fikk navnet Londinium, eller London. Ved Totnes ved elven Dart i England, finner man en historisk stein som er et minnesmerke etter Brutus' ankomst til England. Denne steinen blir kalt «Brutus-steinen». De walisiske annaler forteller at tre stammer av Brutus' egne landsmenn (hebreere som allerede var etablert i England på den tid), tok imot Brutus og hans menn som brødre og proklamerte Brutus som konge over hele øya. Brutus' tre sønner, som ble født etter ankomsten til England, fikk navn etter disse tre stammene: Locrinus, Camber og Alban. Brutus' navn, av Juda stamme, står fremst i ættetavlene til de britiske kongene, en ættetavle som er like omhyggelig bevart som ættetavlene til Judas og Israels konger.

Disse beretningene er blitt bekreftet av en rekke gamle manuskripter, og det er ingen grunn til å avvise dem som «munkefabler», slik moderne historikere uten tro på Bibelen gjerne har en tendens til å gjøre. De har også en tendens til å ville styre unna alt historisk materiale, eller alle arkeologiske funn som på en eller annen måte bekrefter Bibelen. Av den grunn er moderne historieverker stort sett overflatiske og ofte villedende, uten å trenge ned til sannhetens kjerne. Hypoteser og evolusjonistisk tankegang skyver til side all historisk dokumentasjon og alle funn som på en enkel måte stadfester Bibelen!