onsdag 23. november 2016

Nr. 104: Er alle mennesker Guds barn?

Nr. 104:
Er alle mennesker Guds barn?


Det høres jo fortrøstningsfullt ut at alle mennesker er Guds barn, men det er ikke hva Bibelen lærer. I utgangspunket er ingen mennesker Guds barn, men fortapte syndere. Ved syndefallet i Edens hage kom synden inn i verden, og mennesket ble skilt fra Gud. Det ble da underlagt synden og var redningsløst fortapt hvis ikke Gud i sin kjærlighet til det fortapte menneske som var skapt i Hans bilde, hadde lagt en plan for å bringe det som var fortapt tilbake til seg selv. Apostelen sier: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. . .» (Rom 5,12). «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).
Syndens lønn — den annen død
På korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensPå korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensSyndens lønn er døden, og med «døden» menes ikke primært den første naturlige død, men den annen død, da både sjel og legeme blir fortært i ildsjøen — en evig utslettelse. Alle mennesker, både de som er frelst gjennom Jesus og de som ikke er det, går tilbake til støv etter at deres jordiske livsløp er over. Dette er den første, «naturlige» død som var en konsekvens av syndefallet. Men det venter en oppstandelse fra den første død, og de som ikke har tatt imot frelsen og fått sine synder utslettet ved Jesu blod, vil deretter lide den annen død.
Dette er syndens endelige lønn, og det var også denne Jesus led på korset. Han tok syndens lønn på seg selv, og den annen død er syndens endelige lønn. Hvis han ikke hadde lidd syndens lønn, kunne han ikke vært vår Frelser og Forsoner, fordi Jesus måtte ta menneskehetens syndebyrde på seg selv og tilfredsstille syndens lønn, som er den annen død. Han ble gjort til synd: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for I Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloI Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloGud» (2 Kor 5,21). Det er mange som ikke forstår dette aspektet av frelsesverket. De tror at Jesus bare led den rent fysiske død, som er alles skjebne etter at de har oppfylt sine dagers mål. Jesus fryktet imidlertid en evig adskillelse fra sin Far, derfor ropte han ut i sjeleangst på korset: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46.)
Jesus løp linen ut for at det fortapte menneske kunne bli frelst. Jesu sjeleangst i Getsemane overgår vår fatteevne. Det var ikke den rent fysiske død Jesus fryktet mest, men tanken på å måtte erfare selve syndens lønn, den annen død. Derfor svettet han blod under sin sjeleangst: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Luk 22,44).
Fullbrakt
Men døden — både den første og den annen død — kunne ikke holde Jesus i graven. Han hadde tilfredsstilt Lovens krav overfor synderen og fullendt frelsesverket. Derfor ropte han ut på korset: «Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av
eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd» (Joh 19,28–30). Jesus er den eneste som har erfart den annen død og stått opp igjen til liv. Som Guds Sønn og Skaper, hadde Jesus liv i seg selv, derfor kunne ikke graven holde ham. Han sto opp på den tredje dag som den seirende Frelser som hadde fullendt frelsesverket og åpnet en utvei for det fortapte menneske.
Hvem er Guds barn?
Jesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamJesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamFordi mennesket etter syndefallet ble underlagt syndens grep — og det gjelder alle mennesker uten unntak — som dermed i utgangspunktet er fortapt, er ingen i utgangspunktet et Guds barn. Men ved sitt forsoningsverk har Jesus åpnet en mulighet for at det fortapte menneske kan bli et Guds barn. Apostelen sier at ved å takke ja til Jesu frelse, får man en rett til å bli Guds barn. Man er det ikke i utgangspunktet, men får rett til å bli det ved troen på Jesus: «Men alle dem som tok imot ham [Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12). «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Gal 3,26–27).
«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. . . .Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. . .» (Rom 8,14.9). Dette er jo klar tale. Her sier apostelen rett ut at de som ikke har Jesu Ånd, dvs. de som har takket nei til frelsen og ikke tror på hans navn, ikke hører Kristus til. De er følgelig ikke Guds barn. De har avvist den storslåtte innbydelse til frelse, og dermed retten til å bli et Guds barn. Dette er det største feilgrep et menneske kan begå i sitt korte, jordiske liv! De må til slutt selv lide syndens lønn fordi de ved sitt fatale valg har stilt seg utenfor frelsen.
Guds barn og djevelens barn
Med syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoMed syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoApostelen Johannes skiller mellom Guds barn og djevelens barn. De er antagonister; de står 180 grader fra hverandre. De er lysets barn og mørkets barn (1 Tess 5,5). Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror» (1 Joh 3,10). «Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham» (1 Joh 2,29). Den som er født av Gud ved omvendelsen og troen på Jesus, er blitt et Guds barn.
Men ingen kan «gjøre rettferdighet» i seg selv. På grunn av syndens gjennomgripende natur er dette en umulighet. Ingen er rettferdig i seg selv, dette gjør Skriften meget klart. Paulus sier: «. . .som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3,10). Og salmisten David gjør det klart at alle mennesker er syndere (fordervet), og at det ikke er ett eneste menneske som gjør godt: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt. Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste» (Sal 14,1–3). Alle mennesker er syndere og står æreløse for Gud, sier apostelen, og tilføyer at den eneste mulige vei til rettferdiggjørelse er gjennom Jesus. Det er en uforskyldt gave av ren nåde fra Guds side, og det er ingen ting et menneske kan gjøre for å vinne gunst hos Gud. Alt skjer gjennom Frelseren, Jesus. «. . .alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). Og uten ham kan et menneske ingen ting gjøre for å «fortjene» frelse. «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5). Grenene er verdiløse og kraftløse uten at de er knyttet til selve treet som gir alt grenene har behov for, og da bærer grenene rettferdiggjørelsens frukter. Alt skjer via Jesus. «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag» (Fil 2,13). Guds barn er de som har tatt imot frelsen i Jesus og blitt rettferdiggjort ved ham. «Djevelens barn» er de som ikke har tatt imot frelsen og fortsatt er syndens tjenere. «For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere nå skammer dere over, for det ender med død. Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (Rom 6,20–22). Den tilstand syndens tjenere befinner seg i, vil ende med syndens lønn, som er evig død Uten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus aleneUten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus alene(den annen død), mens de som har tatt imot frelsen og ved Jesu rettferdighet blitt frigjort fra synden, er blitt Guds tjenere og arver evig liv.
De som er syndens tjenere og takker nei til frelsen, kalles også «vredens barn». De vil til slutt få erfare Guds «vrede» som til slutt blir utøst uten nåde over jordens ugudelige og ubotferdige innbyggere. «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef 2,3). Menneskene er til slutt blitt så forherdet av synden at de spotter Gud og hans straffedommer som rammer dem. Snakk om forherdelse! De seks første basuner bringer store ødeleggelser over jorden, likevel er menneskene i all hovedsak upåvirkelige, og de omvender seg ikke for å søke Guds frelse! (Åp 9,18.20–21.)
Situasjonen har ikke bedret seg under de syv etterfølgende plager som kulminerer med Jesu annet komme under den syvende plage: «Den fjerde engelen tømte sin skål ut på solen, og det ble den gitt å brenne menneskene med ild. Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære» (Åp 16,8–9). Disse mennesker, som etter beskrivelsen trolig utgjør en overveldende majoritet av jordens befolkning, er «djevelens barn», «syndens tjenere» og «vredens barn». Deres reaksjoner på Guds straffedommer viser til fulle hvor farlig det er å vende Gud ryggen og avvise hans kjærlige tilbud om frelse. Til slutt vil Guds kall forstumme, og Gud trekker sin hemmende Ånd tilbake. Synderen blir da overlatt til den skjebne han selv har valgt. De har løpt linen ut og vil lide syndens lønn — den annen død — og evig utslettelse når den tid kommer etter de tusen år.
Frelse eller fortapelse
Så er det noen som hevder at alle mennesker til slutt blir frelst. Men dette er heller ikke hva Bibelen lærer. Det er menneskets eget valg som bestemmer den evige skjebne. Det er enten evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen automatikk mht. Guds frelse. Alle mennesker får riktignok et tilbud om frelse og evig liv, men tilbudet gis på klare betingelser, og betingelsene er totalt knyttet til Frelseren og Forsoneren: Jesus, Guds Sønn. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden, selv om mange hevder noe annet. «Den lille Bibel» sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Av dette kan selvsagt trekke den logiske slutning at hver den som ikke tror på ham, vil gå fortapt. I forbindelse med oppvekkelsen av den døde Lasarus sier Jesus videre: «Jesus sa til henne [Marta]: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Dvs. om han enn dør (som Lasarus) den første, rent fysiske død. «Den som tror på ham [Jesus], blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36). «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,12). Dette er klare ord. Den som ikke har sitt liv skjult i Jesus har ikke livet, men vil gå fortapt. Dette er hva Bibelen lærer. Det er kun de som har tatt imot Jesus og søkt hans frelse, som blir Guds barn og arver evig liv. De som har takket nei til frelsen og ikke tror på Jesus, går beklageligvis fortapt.
Apostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus har litt mer å si om frelse kontra fortapelse: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1,18). Læren om Jesu forsoningsverk og korsdød — dvs. Evangeliet — er en dårskap for de som går fortapt, men for den som tar imot den dyrebare frelse Jesus tilveiebrakte ved sin korsdød, er Ordet om korset (Evangeliet) selve veien til frelsen gjennom Guds Sønn som ga sitt liv på korset for å forlike mennesket med Gud og tilveibringe frelse for den som tror og vil ta imot den. Det er en Guds kraft, sier apostelen, og påpeker videre at Evangeliet er en Guds kraft til frelse — for den som tror på Jesus, Guds Sønn. «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. . .» (Rom 1,16). Ordet om Jesus Kristus Guds Sønn og ham korsfestet og oppstanden er selve Evangeliet, Guds kraft til frelse. Men for de som går fortapt er Evangeliet en snublestein, en dårskap som de avviser. Som apostelen Peter sier: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar [Jesus]. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe» (1 Pet 2,6–7).
Apostelen Paulus skiller igjen mellom de som blir frelst og de som går fortapt. De førstnevnte arver evig liv, mens de sistnevnte lider en evig fortapelse, en evig død. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?» (2 Kor 2,15–16.) «Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst» (2 Tess 2,10). Og Jesus er veien, sannheten og livet. «Jesus sier til ham [Tomas]: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Dette utelukker læren om en frelse via andre religioner utenfor Bibelens lære der ordet om Jesu kors står sentralt. Ingen kan komme til Gud uten ved Jesus, og det er ikke gitt noe annet navn mennesket kan bli frelst ved. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap gj 4,12). Det er ikke frelse å finne verken i Buddha, Allah eller en hærskare av andre «guder», New Age, Nirvana etc. Grunntesen i alle falske, utenombibelske religioner er at mennesket må fortjene frelse ved egne bestrebelser, mens Bibelen lærer at mennesket ikke kan gjøre noe som helst av seg selv for å fortjene frelse. Guds frelse er utelukkende uforskyldt av nåde, og skjer gjennom Jesus Guds Sønn som ga sitt eget liv for å frelse det som var fortapt. Dette er imidlertid en dårskap for alle falske religioner. Apostelen Peter sier rett ut at de ugudelige skal dømmes og gå fortapt. «Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt» (2 Pet 3,7). Her sier apostelen rett ut at de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. De er syndens tjenere, og skal følgelig dømmes etter Guds Lov, som erklærer at syndens lønn er døden. Den krever synderens liv og evige utslettelse i den annen død. De frelste derimot, de som skal kalles Guds barn, blir ikke dømt etter Loven, men er frikjent gjennom Jesus. Han tok deres synd på seg selv og tilfredsstilte Lovens krav gjennom sin korsdød, der han led syndens lønn for det fortapte menneske — i deres sted. Læren om at alle til slutt vil bli frelst, er en helt igjennom ubibelsk lære.
Evig utslettelse
Den første død er den rent fysiske død ethvert levende vesen — mennesket innbefattet — blir rammet av når deres jordiske livsløp er endt. Men for menneskets vedkommende venter en oppstandelse, enten til livets oppstandelse (de som blir frelst og arver evig liv) eller dødens oppstandelse (de som går fortapt og dør den annen død). Jesus sier det slik: «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [mnemeion] skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28–29). Disse versene, samt de neste, forteller oss to ting: At Bibelen skiller mellom «graven/dødsriket» og «helvete». De er to forskjellige tilstander. Vi har sett at både de rettferdige og de ugudelige befinner seg i «graven/dødsriket», der Skriften gjør helt klart at det ikke er noen bevissthet. Begge gruppene står opp fra «graven/dødsriket» i en oppstandelse — enten til livets oppstandelse og evig liv, eller til dødens oppstandelse og evig fortapelse og utslettelse. De som går fortapt blir ikke kastet tilbake til hades/mnemeion, men til gehenna, «helvete», der de blir fortært med sjel og legeme. Jesus sier: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gehenna]!» (Matt 10,28; Luk 12,4–5). I disse versene er uttrykket «helvete» oversatt fra det greske ord gehenna, som betyr «helvete». Gehenna er brukt tolv ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «helvete».
Hinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaHinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaDette skjer etter de tusen år og den avsluttende dom: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,12–15). I disse versene er uttrykket «dødsriket» oversatt fra det greske ord hades, som betyr «graven», «dødsriket». Hades er brukt ti ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «dødsriket». Disse versene gjør det klart at gehenna/helvete er det samme som ildsjøen, dvs. den annen død, da både legeme og sjel blir ødelagt. En evig utslettelse, med andre ord. Sier ikke Jesus at det er i gehenna/helvete de ugudelige skal bli fortært med sjel og legeme, og sier ikke Åp 20 at det er i ildsjøen de ugudelige blir kastet? Så må jo gehenna/helvete være det samme som ildsjøen. Hvis hades er det samme som helvete, slik noen mener, er det i så fall merkelig at helvete gir tilbake de døde ugudelige, som deretter blir kastet tilbake der! Hvis gehenna/helvete er det samme som hades/graven, er det merkelig at de ikke er blitt fortært for lenge siden, da det jo står at det er i gehenna/helvete at de skal fortæres! Åp 20 gjør det uttrykkelig klart at hades/graven/dødsriket skal bli kastet i gehenna/helvete, for å bli fortært der. Så kan jo ikke hades/dødsriket være det samme som gehenna/helvete. Det ene blir jo kastet i det andre! Det er noen «profeter/profetinner» som hevder de har vært på «cruise» i helvete sammen med Jesus, og sågar snakket med de som lå i pine der. I så fall må de ha vært i ildsjøen, der alt blir fortært. Denne forferdelige vranglæren er det beklageligvis mange som biter på fordi de ikke kjenner Skriftene, selv om de hevder det aldri så meget. Jesus sier videre: «Og alle folkeslag skal samles framfor ham [Jesus]. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,32–34). «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,41.46). Apostelen Paulus sier: «Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27). Og profeten Jeremias: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8,20). Med andre ord: Bibelen gjør det uttrykkelig klart at ikke alle mennesker blir frelst. Det er en fortapelse og evig utslettelse i helvete/ildsjøen for de som ikke tok imot Guds frelse. Læren om at alle mennesker til slutt blir frelst er totalt ubibelsk. Det er grov vranglære. Bibelen gjør det også uttrykkelig klart at ikke alle mennesker i utgangspunktet er Guds barn, men får rett til å bli det ved troen på Jesus.

søndag 25. september 2016

Nr. 103: DEN ENDELGE DOM!

Nr. 103:
DEN ENDELGE DOM!

Av Svein Marøy

Artikkelforfatteren tar oss med inn i hva Gud selv sier, ikke hva kirkefedrene og andre som vet bedre enn Gud hva han sier om menneskene som forkaster hans frelsestilbud i Kristus Jesus.
For meg så står det meget klart hva Gud kommer til å gjøre med de som ikke finnes verdige ham.
Det er etter dom, en tilintelsgjørelsen av de vantro og ugudelige!


At mennesker er født med en udødelig sjel, tar de troende som en selvfølge. Man hører det så ofte i forkynnelsen, at man skulle tro at dette var grundig stadfestet i Bibelen. Sannheten er imidlertid en annen. Ordet sjel står nevnt flere hundre ganger i Bibelen. Men ikke et eneste sted står det at mennesket har en udødelig sjel. At mennesket er født med en udødelig sjel, kommer ikke fra Bibelen, men har sitt utspring i greske filosofi. Det var filosofene Platon og Sokrates som hevdet at mennesket hadde en udødelig sjel.

På et eller annet tidspunkt før år 500 ble læren om sjelens udødelighet en viktig del av den kristne tro
I 1. Tim 6,16 står det: ”han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til.” Her står det virkelig at det kun er Gud som har udødelighet, og man bør jo tro det som står skrevet.

Når det gjelder mennesker, så har vi ikke en udødelig sjel, men vi kan bli delaktig i udødelighet ved å motta troen på Jesus Kristus. I 2. Tim. 1,10 står det: ”Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet.” (Jeg gjør oppmerksom på at grunntekstens ord ”aftharsia” også betyr udødelighet.) I 1. Kor. 15, 53-54 står det: ”For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.

Adam og Eva hadde udødelighet i Paradis så lenge de spiste av livets tre. Etter at de hadde syndet, kom død, lidelse, sorg, smerte og slit inn i deres hverdag. En helt ny situasjon hadde oppstått, og Gud var nå engstelig for at de fortsatt skulle ha tilgang til livets tre. Derfor sa Gud: ”Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; Bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og lever til evig tid.” For å forhindre dette, forviste Gud dem fra Edens hage, samtidig som han sendte engler ut for å passe på at ingen fikk tilgang til livets tre.

Dette var en barmhjertighetshandling mot oss mennesker, for Gud så at ingen ville være tjent med å leve evig med de smerter og lidelser som kom inn i våres liv med syndefallet. Samtidig lovet Gud å gi oss en ny mulighet til å leve i harmoni med Gud og skaperverket. Gud ville en dag sende sin egen sønn, Jesus Kristus, for å sone syndefallet. Jesus skulle nå få den samme funksjon som livets tre. Likesom Adam og Eva hadde udødelighet så lenge de spiste av livets tre, således kan man i dag oppnå udødelighet ved å tro på Jesus Kristus og de ord han har talt. Dersom vi mottar et liv som er udødelig, er det jo selvsagt av uvurderlig betydning at dette er et godt og harmonisk liv. Om dette kan vi lese de majestetiske ordene i Johs. Åpb. 21: Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud prydet for sin brudgom. Og jeg hørt en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer, for de første ting er veket bort.” I det nye univers som Gud en dag skal skape, skal alt være rent. Det skal ikke være slik at det et sted skal være jubel, glede, kjærlighet og trygghet, mens det et annet sted skal være pine og smerte som skal vare gjennom alle tider.  Å få være med på dette som står beskrevet i Johs. Åpb burde være mer enn god nok motivasjon til å holde fast ved troen.

I vårt språk brukes ofte ordet evig, men i de sammenhenger ordet blir brukt, er det sjelden vi tenker på en tid uten ende. F. eks. Vi kan ha ventet på en buss som er ½ forsinket. Da kan vi utbryte: ”Nå har jeg ventet på bussen en evighet,” eller: ”Jeg orker ikke å stå her i all evighet og vente på bussen.”  For å beskrive en begrenset tid under smerte, bruker man ofte ordet evig. En tannlegepasient kan si: ”Behandlinga tok ca. 20 minutter, men det var så smertefullt at jeg følte at det tok en hel evighet før arbeidet var gjort.

Når vi snakker om isbreer, bruker vi ofte ordene Den evige snø. Vi tenker ikke da på at snøen skal ligge der i milliarder av år. Snøen ligger der fra generasjon til generasjon, og derfor er det naturlig å bruke ordet evig. Videre kan man si om en salme eller tale: Den var evig lang. Vi hører ofte noen sier ”Det hendte for en evighet siden. Når noen sier: Aldri i evighet,” er ofte betydningen: Så lenge jeg lever.

Ordet evig kan også brukes i overført betydning, og i slike tilfeller har ikke ordet noe med tid å gjøre. Vi kan si: ”Du har evig rett. Dette menes: Du har absolutt og fullstendig rett.  Andre ganger sier man: ”Slutt med det evige gnålet ditt.” og meningen er det stadige og ustanselige gnålet.

I Bibelen brukes ordet evig (Gresk aion, hebr. olam) på samme måte som i norsk dagligtale. I G.T. finner vi lover, pakter, ofringer og seremonielle handlinger av mange slag som hadde sin tid inntil Kristus, men som da skulle opphøre. Likevel står det ofte om disse lover: Dette skal være en evig lov. Ordet evig står her som en forsterkning og betyr at det skal være en absolutt og ufravikelig lov, men slett ikke en lov som skulle gjelde en tid uten ende. Dersom man tar seg tid til å slå opp på ordet evig, vil man bli overrasket over hvor ofte ordet brukes uten at det kan forbindes med en tid uten ende. F. eks. Habakkuk 3,16. ”de evige fjell sprenges i stykker.” Meningen her er tydelig. Evig står her for mektige, store. Hadde ordet evig stått for absolutt evigvarende, da kunne de ikke sprenges i stykker.

Grunnen til at jeg skriver dette, er for at man ikke ut fra ordet evig kan fastslå at en pine eller straff i fortapelsen skal vare uten ende. I Matt 25,46 står det; Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.” (At man oversetter ordet kolasim med pine er feil. Det vet oversetterne bedre enn meg, og jeg har all grunn til å tro at ordet pine er brukt for at det straks blir lettere å forsvare læren om en endeløs pine) Så blir det sagt at når det evige liv skal vare uendelig, så må også straffen, vare i det uendelige. Argumentasjonen er helt feil. Dette skriftstedet sier ingen ting om hvor lenge straffen eller livet i himmelen skal vare.  I Johs. 17,3 står det: ”og dette er det evige liv at de kjenner deg, den enste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Her får vi altså betydningen av ordet ”evig liv.” Evig liv står altså for et fullkomment, trygt og harmonisk liv, og det er å kjenne Gud og hans sønn Jesus. På samme måte er det med straff. Evig straff står for den totale, absolutte, rettferdige og innapellable straff, og en dødsstraff kan absolutt være en evig straff.

Uttrykk som ”all evighet” kan heller ikke oppfattes som en tid uten ende i alle situasjoner. I salme 104,5 står det om jorden at ”den skal ikke rokkes i all evighet.” Dersom uttrykke ”all evighet” står for absolutt evigvarende, ville dette skriftstedet komme i konflikt med andre bibelvers. Jesus sa: ”Himmel og jord skal forgå.” I 2. Pet. 3,10 står det: ”og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal brenne opp.” Og videre i Johs. Åpb. 20.11. ”Og jeg så en hvit trone, og han som satt på den, og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for den.”
Utrykket all evighet i Salme 104,5 står for en lang tid, som dog er begrenset.  I Johs. Åpb. 14, 10-11 står det: ”da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket i hans harmes beger, og han skal pines med ilde og svovel for de hellige og englers og Lammets øyne, og røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilber dyret og dets billede, og hver den som tar dets merke.”  Johs. Åpb. 20, 10: ”Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor og dyret og den falske profet var, og de skal pine dag og natt i all evighet.”  Her ser man to steder hvor uttrykket all evighet forekommer. Men nå har vi jo sett at all evighet ikke betyr en tid uten ende i Salme 104. På samme måte som i Salme 104 står også her uttrykket all evighet for en begrenset tid. Ser en nærmere på kapittel 14 i sammenheng, så er det sannsynligvis ikke snakk om fortapelsen i det hele tatt.
Her skriver Johannes om de store trengsler som en dag skal komme over jorden. Jesus sa ved en anledning.” For da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nu, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst, men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.” I denne perioden vil trengslene, katastrofene og menneskets ondskap komme over dem uavlatelig, og de som opplever dette, vil nok føle at denne elendigheten aldri tar slutt og at dette vil pågå i all evighet. Men de som kjenner det profetiske ord, vet at disse trengsler en dag tar slutt. En av grunnene til at jeg kan tolke dette slik, er at det står: «dag og natt i all evighet». Men Bibelen sier jo andre steder at sol, måne, dag og natt skal opphøre. Når det står at de skal pines foran lammets øyne, så er det naturlig å tolke dette som om Jesus følger nøye med på det som skjer. Han vet at alt liv på jorden er i fare, og Jesus vil nå passe på og forhindre at jorden blir fullstendig ødelagt.

I Matt 13 spurte disiplene Jesus om han kunne tyde lignelsen om såmannen. Jesus svarte: «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er enden på denne tidsalder. Høstfolkene er englene. Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder.” Disse ordene er svært så tydelige. På samme måte som ugresset blir brent opp med ild og tilintetgjort, slik skal de som ikke vil tro bli brent opp og tilintetgjort. Hadde det vært slik at de ugudelige skulle brennes i all evighet, kunne ikke Jesus ha sammenlignet dem med ugress, men med noe som ikke lot seg brenne opp med ild.

Vi hører så ofte at vi må tro det som står i Bibelen. Jeg vil derfor utfordre artikkelens lesere: Tror dere på Jesus når han sier: «Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder”? Eller er det slik at troen på en endeløs pine sitter så fast at dere sier: «Jesus, du tar feil. Vi kan ikke tro på deg når du taler stikk i strid med vår lutherske bekjennelse. Vår bekjennelse sier jo alltid det som er riktig, så her innfører du faktisk en falsk lære.”

At de ugudelige skal bli brent opp og tilintetgjort står mange steder i Bibelen. Jeg skal bare nevne noen. Mal. 4: «For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig være som halm.  Og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herre, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.” Og i v. 3: «og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler.” Det burde ikke være tvil om at her tales det om dommens dag. Dersom læren om en endeløs pine hadde vært riktig, kunne ikke Malakias ha skrevet slik han her gjør.

Salme 37,20: ”For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender om engens blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne. V. 3: ”men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid avskjæres.” Es. 5,4: ”Derfor, som ilden fortærer halm, og høy synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare opp som støv: for de har forkastet Herrens hærskarenes lov og foraktet Israels Helliges ord.”

Når Jesus i Matt 13 taler om at de ugudelige skal kastes i en ildovn, finner vi dette igjen i Johs. Åpb., men da brukes ordene ildsjøen og den annen død. Og djevelen og alle onde mennesker blir kastet i ildsjøen. Åpb. 20,13-15: ”Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem: og de blev dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.” Jeg synes det er merkelig at et så presist ord som ”den annen død,” blir borttolket til å bli en pine uten ende. Alle mennesker må gå gjennom den første død, som er vårt legemets død. Den annen død, er sjelens død, og denne er det bare de onde som får oppleve.

Grunntekstens ord ”apollymi” er oversatt med å gå fortapt, fortapelse. Men ordet er også oversatt med: miste livet, omkomme, drepe, avlive, gjøre ende på, gå under, gå til grunne, forgjengelig, tilintetgjøres osv. Dette er det som skjer på dommens dag, De ugudelige skal tilintetgjøres, gå til grunne, ødelegges, osv. Så når det i Johs. 3,16 står ”ikke skal fortapes,” så kunne det like gjerne ha stått: ikke skal tilintetgjøres. Personlig mener jeg at fortapes er en grei oversettelse, men det blir helt feil å tolke fortapelse til å bli en pine uten ende.

Dagsavisa Dagen hadde for mange år siden en leder hvor læren om endeløs pine ble forsvart.  Som bevis ble sitert fra Markus 9,43-48. Her står det om ”uslukkelige ild, ”ilden som ikke slukkes” og ”ormen som ikke dør.” Men hva er en uslukkelig ild. Når et hus brenner så hardt at det ikke er mulig å slukke flammene, kan man godt si at huset brant opp med en uslukkelig ild. Men selvsagt, når huset er oppbrent, så slukker huset av seg selv. Det er nå en gang ildens oppgave å brenne opp det som er brennbart. Vi har et lignende eksempel i Matt 3,12. Der står det at han (Kristus) skal rense sin treskeplass og samle hveten i låven mens agnene skal han brenne opp med en uslukkelig ild. Her står det tydelig at agnene skal brenne opp. Uslukkelig ild må derfor bety at ingen skal kunne slukke ilden før den har gjort sin gjerning.  

I Markus 9 virker ormen sammen med ilden. Ormen dør ikke før den har hjort ende på de ugudelige. I Esaias  51,7-8 leser vi: Frykt ikke menneskers hån, og reddes ikke for deres spottende ord. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull,” Her ser vi at møll og makk brukes som bilde på hvorledes de ugudelige skal tilintetgjøres. I Markus 9 har ormen den samme oppgave som møll og mark i Esaias 51

Jesus brukte ofte ordet helvete om dommens dag. Helvete er oversatt fra ordet Gehenna, det greske ordet for det hebraiske Gehinnom. Dette er et stedsnavn og betyr Himmons dal. Dette sted ligger tett inntil murene rundt det gamle Jerusalem. På Jesu tid ble søppel fra Jerusalem, selvdøde dyr og muligens også likene av forbrytere kastet i denne dalen og brent. Det var altså en tilintetgjørelsens dal. Vi vet hvordan det gikk med søppelet som ble kastet i Gehenna. Det ble kastet dit for at det skulle brennes opp og tilintetgjøres. Derfor var det nærliggende for Jesus å bruke Gehenna som et bilde på hvordan det skal gå med de ugudelige på dommens dag.

Jesus brukte ofte billedspråk for å få fram sitt budskap. For å få fram kjærlighetens evangelium, brukte han ordene brud og brudgom. For at dette bildet skal fungere, er det to viktige forutsetninger som må oppfylles. Kjærligheten må være gjensidig, og bruden må ha valgt å si ja til sin brudgom av egen fri vilje.  Dette er et bilde som viser hvor feil forkynnelsen om en endeløs pine er. Jeg fortsetter å bruke bildet, og forkynnelsen til enkelte forkynnere blir da slik: En mann møter en kvinne og får henne inderlig kjær. Han uttrykker sin kjærlighet til henne og sier at han ønsker av hele sitt hjerte å leve sammen med henne i gode og vonde dager. Så sier han dette. -Jeg vet at du kan få et godt liv sammen med meg. Men dersom du sier nei til mitt tilbud, så skal du vite at jeg har makt til å kaste deg i fengsel og torturere og pine deg, og du vil aldri komme vekk fra min hevn. Så pass nå på at du velger riktig.”

Når man leser Bibelen, så er det viktig at man leser den med et åpent sinn og med et oppriktig ønske om å finne de sannheter som finnes der. Vi kan ikke, som disiplene, spørre Jesus direkte og ansikt til ansikt dersom det er noe vi lurer på. Men Jesus lovet Den Hellige Ånd til å hjelpe oss med forståelsen av Bibelens budskap. Dersom vi ikke er oppriktige i vår søken etter sannheten, hjelper det lite om vi kan Bibelen på rams. Man kan fort komme i den samme situasjon som de skriftlærde på Jesus tid var i. Og Jesus var ikke nådig mot dem. ”Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft,” og  ”Dere ransaker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.” Det er ikke så rart at de skriftlærde ble provosert av Jesu ord. De tålte ikke at Jesus, en ulærd snekkersønn, skulle korrigere dem, de som hele dagen studerte skriftene.

Jeg vet at Gud hater læren om en endeløs pine, fordi denne lære forteller oss løgner om Gud.  Gud har ingen interesse av å opprettholde liv med smertefull pine bare for at han skal få sin hevn. Jesus kom for at vi skulle ha liv, ja overflod av liv. Men det er nå engang et faktum at mange mennesker ikke bryr seg om dette, og at de heller ikke bryr seg om rettferdighet, sannhet og godhet. Da har ikke Gud noen annen mulighet enn å gjøre slutt på deres liv. 

Har i denne artikkel etter beste evne fortalt sannheten om det som skjer på dommens deg. 
Så får den enkelte avgjøre om han vil tro på sannhetens frigjørende ord, eller slik Gud selv sier det er!

lørdag 24. september 2016

Nr. 102: SADISME I GUDS NAVN.

Nr. 102:
SADISME I GUDS NAVN.

Av Svein Marøy

Bilde av Jan Hanvold som sitter i sin TV rute og mener at alle som ikke støtter han og Visjon Norge ligger dårlig an. Men Hanvold er uten tvil selv med begge beina på vei imot fortapelsen med å være en ekteskapsbryter. Skriften sier klart at slike skal ikke arve Guds rike, men hva innbefatter fortapelse? Dette skriver Marøy om, her er en innføring i hva Guds ord sier og lærer om fortapelse!


Paulus skriver til Timoteus. ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer, ved hykleri av falske lærere som er brennemerket i sin egen samvittighet, som forbyder å gifte seg og byder å avholde seg fra mat, den Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.”
           
Paulus fikk så uendelig rett i det han her skriver. Det gikk ikke lang tid før man flettet inn i det evangeliske budskapet hedenske filosofier og oppfatninger. Vi vet jo at Den katolske kirke ganske tidlig kom med forbud mot prester og biskoper til å gifte seg, et forbud som gjelder den dag i dag. Man begynte å praktisere en annen dåp enn den dåp som apostlene praktiserte og forkynte. De hedenske religioner hadde sin treenighet, og etter hvert begynte man å snakke om Bibelens Gud som en treenig gud. (Illustrert Norsk Bibelleksikon innrømmer at det er en viss likhet mellom kirkens treenighetslære og visse triader i fremmede religioner.) Men den verste og mest avskyelige av alle lærdomsverk, var likevel at de som ikke tror på Gud skal pines i all evighet, eller ”pines uten ende,” slik det står i Den lutherske bekjennelse. I middelalderen var denne forkynnelsen om de ugudeliges skjebne så intens, at det enkelte steder brøt ut rene vannviddsepidemier. Og selv i dag er det mange som har store psykiske problemer, fordi tanken på en pine uten ende, ikke er på til å holde ut.
           
Det var den greske filosofen Platon som fremholdt læren om sjelens udødelighet. Denne læren må på et eller annet tidspunkt blitt tatt opp i den kristne tro. I følge tidligere misjonsprest på Madagaskar, Lars Dale og (”Livet efter døden,” 1905 s. 467) og biskop Karl Marthinussen (”Tid og evighet 1938 s.67.”) hevdet kirkefedrene Justin Martyr og Ireneus tilintetgjørelseslæren. Dr. theol. J.P. Bang sier det slik: Tilintetgjørelseslæren er ikke ny. En kan ettervise den hos Justin, Ireneus og andre av oldkirkens menn.” (Troen og livet,” b. 3, s297, 1920.)
           
Justin Martyr tilhørte den platonske skole. En dag kom han i kontakt med jøden Tryphon. Under samtalen kom de inn på læren om sjelens udødelighet. Vismannen tilbakeviser læren om sjelens udødelighet. Han sier: Men jeg påstår ikke at alle sjeler dør. De gode tar opphold på et godt sted, de urettferdige og onde venter på et ondt sted tiden for dommen. På denne måten vil de som er verdige til å møte Gud, aldri dø, men de andre skal bli straffet så lenge Gud vil at de skal være til og bli straffet.” ”Det er bare Gud som ikke er skapt, og som er udødelig.” ”At sjelen lever, kan ingen nekte. Men når den lever, er det ikke fordi den er liv, men fordi den er blitt delaktig i livet. Det som er blitt delaktig i noe, er forskjellig fra det som gjør den delaktig. Sjelen blir delaktig i livet fordi Gud vil at den skal leve. Men når Gud ikke vil at den skal leve, så lever den ikke lenger. For de har ikke, som Gud, livet av seg selv.”

Justin spør vismannen hvem han skal ta som sin lærer, og hvor han skal få kunnskap fra, når han ikke finner sannheten hos filosofene. Vismannen viser da til profeten. Disse talte ved Den Helliger Ånd og sa forut hva som skulle skje. Deres skrifter er i de kristnes eie, og de som leser dem, vil få all den kunnskap en filosof trenger. De vitner om en sannhet som er hevet over alle fornuftslutninger. De forkynner Gud skaperen, Faderen og Sønnen Kristus. Justin skriver videre: ”Da han hadde sagt dette og meget mer, som jeg nå ikke kan fortelle, forlot han meg med befalingen om å rette seg etter hva han hadde sagt, og jeg så han ikke mer. Men en ild brente i meg, og jeg fattet kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi venner.” (Lars Berg: ”Ingen evig pine,” s. 238-239, 1962.)

Ut fra det vi leste her, burde det ikke være tvil om at de kristne på denne tiden ikke trodde på sjelens udødelighet.

Den onde sæd, læren om en pine i det uendelige, hadde makt i seg til å fostre sadister innen både Den katolske og Den lutherske kirke. Deres gud var en gud som hadde behag i å pine, og de prøvde etter beste evne å etterligne denne guden. Historien kan derfor berette om martyrer som ble stekt med langsom ild. Den nytelse som synet av disse stakkars menneskers pinsler brakte, trodde de at de også skulle få beholde i himmelen, og utgjøre en del av deres salighet der. En av Den katolske kirkes mest fremtredende teolog, den såkalte ”hellige” Thomas av Akvino som levde på 1200-tallet, skrev derfor slik: ”De salige skal fra deres plass i himmelen betrakte de fordømtes pinsler, og ved å se dem, skal de bli overveldet av fryd, og takke Gud for deres egen lykke ved å overvære de ugudeliges usigelige elendighet.”

Den kjente svenske presten Lars Linderot skrev en huspostill omkring midten av 1800-tallet. Der skrev han i en preken på 17. søndag etter trefoldighet: ”Hederlige folk her på jorden kunne jo ofte etter endt prediken, for sin fornøyelsesskyld, gå ind i fengsler for å bese seg. Således skulle også de salige i himmelen foreta seg himmelske spaserturer og se på de forkastede tukthuslemmer, som pines i pinestedets tukthus, de fordømte fanger som pines i helvedes fengsel, og ligger der som evighetens fanger. --- ”De skulle gå hen og se hvorledes den udødelige orm gnaver dem, og hvorledes den uslukkelige ild brenner dem, og hvorledes de ligger i ildsjøen som en vederstyggelighet for alt kjød.” Det er en forferdelig tanke at de fordømtes pinested skulle være ”et skuespill, en øyenlyst hvor de salige skulle gå ut og se sine fordømte foreldre, sine fordømte børn, sine fordømte søsken og venner, og alle disse helvedesbranner skulle være en hellig øyenlyst ---.”

Dette var det mine oldeforeldre leste for ca. 100år siden uten å tvile på et ord.

Pinsebevegelsens grunnlegger i Norden, T. B. Barratt forsvarte læren om en endeløs pine i boka ”Bak død og grav.” Når Barratt forsvarte denne lære, er det ikke så rart at pinsebevegelsen har hatt forkynnere som har vært svært så flinke til å skape angst og fryktstemning med sin utleggelse av fortapelsens ulidelige og evige kvaler. I 1970 kom boka ”De helliges evige hvile,” oversatt og utgitt på pinsebevegelsens forlag, Filadelfiaforlaget. Der står det: ”Hvor forferdelig det er når ingen i himmelen og ingen på jorden kan hjelpe dem, (de fortapte i helvete.) uten Gud, og han ler av dem. De verste ved disse kvaler er at de skal vare evig. Når tusen millioner år er gått, vil de fortsette med samme heftighet som første dag. Om det hadde vært håp om en slutt på pinen, så ville denne tanken ha vært en lindring for de fordømte, men for evig er en uutholdelig tanke.” På grunn av deres synder ”blir Gud aldri trett av å straffe dem. – Deres uforgjengelige sjeler bærer skylden for overtredelse, derfor må de også lide uforgjengelige kvaler.” I boka kan vi også lese at Gud har en hjelper til å torturere og pine, og det er selve satan. Han skal være med på å «iverksette Guds dommer.” Han som her på jorden lykkes i å trekke dem bort fra Kristus, skal som belønning være et ”redskap i Guds hånd til å straffe dem for at de ga etter for hans fristelse.”

Når jeg kommer over slike skrifter, blir jeg minnet om det som står i 2. Tess. 2, 10-11. ”Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten,” Læren om en endeløs pine er en sinnsyk løgn, og er med på å forblinde de troendes øyne fullstendig, og derfor er man ikke i stand til å se og avsløre vannviddet som kommer til uttrykk i boka ”De helliges evige hvile.”

De kristenkonservative avisene Norge I Dag og DagenMagasinet, tv-kanalen Visjon Norge med Jan Hanvold og helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen er i dag med på å videreføre den lutherske oppfatning om en pine uten ende.   For et par år siden gjestet Mary K. Baxter Visjon Norge. Hun hadde hatt sine åpenbarelser og syner om det som foregikk i helvete, og nå ville hun at seerne skulle få et innblikk i fortapelsens virkelighet. Det var ild og svovel, demoner som tok mennesker inn i et torturkammer hvor de skulle tortureres, smerteskrik så voldsomme at de kunne høres over hele helvete, o.s.v. Og viktigst av alt. Disse lidelser kommer aldri til å opphøre.  Programmet ble sendt i reprise midt på dagen, hvor også barn hadde mulighet til å følge med på programmet. Jeg kjente at jeg ble uvel av å høre på henne, og jeg visste at følsomme barn og voksne kunne ta skade på sin sjel dersom de tok inn over seg det galskapens evangelium som Baxter forkynte. Evangeliet er som klart og rent vann som bringer helse og helbredelse for dem som drikker av det. Kristne mennesker har fått i oppdrag av Gud å dele ut dette vann gratis til dem som måtte ønske det. Jan Hanvold og Visjon Norge heller gift i dette vannet, og derfor kan de som ser for mye på Visjon Norge bli syke. En synlig bivirkning er alvorlig svekket dømmekraft.

En dag skal Jan Hanvold møte sin dommer, og jeg ville ikke vært i hans skor når han må svare på hvorfor han forgiftet det evangelium som Gud satte ham til å forvalte.    

I bekjennelsesskriftet Augustana (Skrevet av Melanchton, godkjent av Luther) står det: ”de fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige glede, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende. De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.”  Det er interessant å legge merke til at gjendøperne på Luthers tid ikke trodde på en endeløs pine. Noen av dem, f. eks. dr. theol. Balthasar Hubmaier, hadde høy teologisk utdannelse, og hadde derfor anledning til å lese Bibelen på sitt grunnspråk. De kom altså fram til at Bibelen ikke lærte en endeløs pine. På grunn av at de forkynte og praktiserte den dåp vi kan lese om i D.N.T. måtte Hubmaier og mange av han trosfrender bøte med livet.

Baptistsamfunnet regner Hubmaier og andre martyrer på 1500-tallet som sine grunnleggere. Dessverre lærer baptistsamfunnet i dag en endeløs pine, og dermed har de forlatt det standpunkt som samfunnets grunnleggere stod for.

2 år før riksdagen i Augsburg skrev Martin Luther sin egen bekjennelse. Her skriver han; ”Til sist tror jeg på alle dødes oppstandelse på dommens dag, så vel de gode som de ondes, at enhver da vil motta på sitt legeme det han har fortjent, og at de gode vil leve evig med Kristus, og at de onde vil dø for evig.” (Ewiglich sterben) Å dø for evig, står for meg som noe helt annet enn” pines uten ende.” Oppsiktsvekkende er det å lese slutningsordene i denne bekjennelsen: ”Jeg ber alle med godt hjerte være vitner for meg og be for meg at jeg må stå fast ved denne tro og dø i den. Og om jeg ved anfektelser og dødens nød kommer til å si noe annet, så skal det være intet, og jeg vil med dette offentlig ha bekjent at det er uriktig og inngitt av djevelen. Dertil hjelpe meg min Herre og Frelser Jesus Kristus, Æret i evighet. Amen” (Luthers Werke, Weimar 1909, b. 26, s. 509) Nå vet vi jo at Luther 2 år senere sluttet seg til Melanchtons Augustana hvor ordene «pines uten ende» ble brukt. Men dette er typisk for Luther, han hadde en lei tendens til å motsi seg selv.

For mange år siden sendte jeg noen artikler til ca. 130 teologer rundt om i landet. Disse artikler forsøkte i korthet å vise at Bibelen ikke lærer noen endeløs pine, og hva denne læren fører til av gru, angst og fortvilelse for den som tror på Augustana art: 17. I forbindelse med disse artikler, skrev dr. theol. Leiv Aalen (1906-1983) tilbake til meg, og han brukte ordene ”vulgære missforståelser” og ”vulgære villfarelser.” Hva sier så Leiv Aalen om fortapelsen? I boka ”Bakenfor inferno” skriver han: ”Det redselsfulle ved fortapelsen er at Gud ikke lenger åpenbarer seg til frelse, men ene og alene til dom og død over sine fiender, slik at de uten opphør må eksistere ansikt til ansikt med hans vrede. Det har mot dette vært innvendt at tanken om at de skal brenne i Guds vredes flammer i alle evigheters evighet, i virkeligheten er 10 ganger verre enn en middelaldersk torturforestilling. Vel, det er sant som det er sagt, men det er virkelig ikke noe å gjøre ved det, om vi skal være tro mot Jesu ord og hele det bibelske vitnesbyrd om fortapelsens realitet.”

Jeg er glad for at Leiv Aalen ikke har rett, og jeg får bruke hans egne ord. Det er Leiv Aalen som kommer med ”vulgære missforståelser” og ”vulgære villfarelser.” Bare tanken på to minutter i en slik pine, vil fylle oss med dødsangst, og nå påstår Aalen at en slik pine aldri skal ta slutt. Og dette skal skje uten at Gud, hans sønn Jesus, Guds engler og frelste mennesker bryr seg det minste.  Dette er ren sadisme, og det er mange som har gått bort fra kristendommen på grunn av at L. Aalen og andre har forkynt et annet evangelium enn det Kristus kom med. Jeg oppfattet aldri Leiv Aalen som en evangeliets forsvarer.  Han var mer en bekjennelsens vaktbikkje, klar til å bjeffe og angripe dersom en prest eller biskop skulle ta seg den frihet å lese sin Bibel uten først å ha tatt på seg bekjennelsens ”briller.” Leiv Aalen skriver: ”Den bekjennelsesplikt som etter evangeliets syn påhviler det kirkelige embete, innebærer at de læreavgjørelser som bekjennelsen er uttrykk for, har et uavviselig krav på å bli respektert som kirkens offisielle lærestandpunkt, uansett hva den enkelte måtte mene om dette standpunkts bibelske berettigelse.” Deretter minner Aalen om ordinasjonsløfte og løftet ved bispevigsel. Denne oppfatningen deles også av prof. Dr. theol. Carl Fr. Wisløff, som var en av Kirkens fremste forsvarer av læren om en endeløs pine.

Jeg har alltid hevdet at der det er uoverensstemmelse mellom Bibelen og Kirkens bekjennelse, (og slike uoverensstemmelser finnes, selv om konservative teologer benekter dette) der følger Kirken bekjennelsen. Augustana lærer om en endeløs pine i art 17. Augustana art. 9 lærer oss at man blir frelst i dåpen. Samme art. sier også at små barn som ikke blir døpt, går fortapt.  Det står: ”De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barn blir salige uten dåp.” Vi vet også at Kirken og andre frimenigheter lærer at man har en udødelig sjel. Konklusjonen må jo da bli at små barn som dør uten dåp går fortapt, og fortapelse er ifølge Augustana å pines uten ende. Riktignok hører man fra tid til annen at kirkens menn hevder at Kirken ikke lærer at små barn går fortapt uten dåp. Jeg opplever da en kirke som taler med to tunger. Utad, for ikke å skape reaksjoner, sier de en ting, men samtidig er det ingen av dem som er villig til å sette spørsmål ved Kirkens bekjennelse. Tvert imot blir prestene stadig minnet om hvor viktig det er at forkynnelsen stemmer overens med Kirkens bekjennelse.

Jeg har hørt mennesker si: ”Dersom det ikke er en evig pine, da ville ikke jeg vært en kristen.” De som kommer med slike uttalelser har ikke forstått noe som helst. Jesus måtte tross alt gå gjennom en smertefull død for at vi skulle få del i det evige liv, og han gjorde det frivillig, fordi han hadde kjærlighet til oss mennesker. Dette betyr ingen ting for disse mennesker. De har ikke annet å tilføre den kristne forsamling enn ubehageligheter, fordi de er kristne på feil grunnlag. Hører jeg en gang til en slik uttalelse, vil jeg uten å nøle anbefale dem å leve livet ute i verden, så kan de heller komme tilbake etter at de har opplevd denne verdens tomhet og bedrag.

I en annen artikkel vil jeg gå inn på en del bibelske skriftsteder som vil være med på å bekrefte det jeg lenge har hevdet: Bibelen lærer ikke en endeløs pine for de ugudelige, og den lærer heller ikke at mennesket har en udødelig sjel.

Nr. 101: Den treenige gud!

Nr. 101:
Den treenige gud!

Av Svein Marøy
                                                                                                    
Tro på en TriadeGud var en utvikling som en fikk innført da kristendommen ble en statsreligionen med Keiser Konstantin kort fortalt. Dette var en lære som var totalt ukjent for de første kristne og Jødene og på mange måter Muslimene også finner denne lære å være ubekvem og ubibelsk!


For noen dager siden hadde jeg en samtale med en pinsevenn, og vi kom inn på treenighetslæren.
Som god pinsevenn trodde han selvfølgelig på den treenige Gud.
Jeg svarte da at så lenge jeg ikke hadde lest om den treenige Gud i Bibelen, følte jeg slett ingen forpliktelse til å tro på denne Guden.

Dersom man beveger seg litt utenfor det som er tradisjonell tankegang, glemmer man ofte å sjekke etter om det som blir sagt, stemmer overens med Bibelens lære. Jeg møter dette problemet også når jeg vitner mot læren om en endeløs pine. Troen på en endeløs pine sitter så dypt at det er overhode ikke er interessant å gå inn på de skriftsteder som motbeviser denne lære.

På trehundretallet var striden om den treenige gud voldsom. Kristne prylte hverandre offentlig for de tre guddommelige personers skyld, ofte så blodet rant. Etter hvert seiret den treenighetslære som kristenfolket i dag bekjenner seg til. Og man kjenner jo til at det i tidligere tider var dødsstraff å gå imot kirkens lære. I 1553 argumenterte spanjolen Michael Server med stor åndsstyrke mot kirkens treenighetslære. Forgjeves forsøkte kirken å få ham til å gå tilbake på det han hadde skrevet. Det gikk som det måtte gå på den tiden. På reformatoren Calvins initiativ ble han brent på bålet. Dette skriver jeg for å vise at striden om den treenige gud ikke er av ny dato.

            Dersom jeg spør prester, predikanter eller vanlige kristne om en redegjørelse om den treenige gud, kan jeg få nokså forskjellige svar. Jeg er derfor nødt til å holde meg til den offisielle versjonen.

            Læren finnes i kirkens bekjennelsesskrifter. Vi vet jo at ordinerte prester og biskoper er forpliktet til å undervise i overensstemmelse med sin bekjennelse. Jeg vil sitere noe fra disse skrifter, og jeg har all grunn til å spørre: Finnes en slik lære i Bibelen?

I Den athanasianske trosbekjennelse (fra ca. 500-tallet) står det. «Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast ved den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer èn Gud i treenigheten og treenigheten i   
enheten, idet vi verken blander sammen personer eller deler vesenet.
For èn person er Faderens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er èn, herligheten er like stor, majesteten er like evige.
Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.
Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men èn evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men èn uskapt, og èn umålelig.»
«På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men èn allmektig.
Slik er Faderen Gud, sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men èn Gud
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men en Herre

For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer. Og i denne Treenigheten er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre. Men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten, og enheten i treenigheten.”

Etter å ha sitert fra Den athanasianske trosbekjennelsen, må jeg ha lov til å si at det ikke er vanskelig å oppdage at det ikke er Bibelen som er inspirasjonskilde til dette skriftet. I stedet for å kaste hele skriftet på søppeldynga, opphøyer kirken dette til et bekjennelsesskrift. Jeg synes kristne ledere må bestemme seg. Enten får de tro på èn Gud, slik Bibelen lærer oss, eller så får de tro på tre guder. Å si at de tror på tre guder som samtidig er en gud, er ubibelsk, meningsløst og dumt.

Illustrert Norsk Bibelleksikon er skrevet av noen av landets fremste Bibelkjennere. Leksikonet forsvarer varmt Den athanasianske trosbekjennelse. Jeg siterer: ”Ordet treenighet uttrykker at Gud er trefoldig og samtidig en. Dette ord forekommer ikke i Bibelen, men selve begrepet er sterkt bibelsk underbygd. Termen finnes først hos Theofilus av Aleksandria, men det er kirkefader Tertullian som brakte den til gjennombrudd.” Her innrømmes det altså at det var mennesker som levde lenge etter apostlenes dager som brakte denne lære til gjennombrudd. Nå henviser riktignok INB til en mengde skriftsteder for å bevise riktigheten av denne lære. Dessverre viser det seg at de lærde bruker sin bibelkunnskap til grov manipulering. Derfor er det viktig å stille spørsmålet: De skriftsteder som det henvises til, beviser de at Gud er treenig, eller at ”Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Den Hellige Ånd er Gud, og likevel er det ikke tre guder, men en Gud?” Selv er jeg av den oppfatning, etter å ha sitert fra disse skrifter at Den treenige gud er et fantasiprodukt av en gud, skapt av en frafallen kirke lenge etter apostlenes dager.

I bekjennelsesskriftet Augustana (skrevet av Melanchton, godkjent av Martin Luther) dukker uttrykket ”sann Gud og sant menneske,” opp. Derfor hører vi ofte at det blir forkynt at det var Gud selv som kom til verden for å sone vår synd. Dette til tross for at hele Det nye testamentet er et langt vitnesbyrd om at Gud sendte sin sønn til verden for å sone vår synd. I Bibelen leser vi at Jesus ba til Gud, Jesus sitter ved faderens høyre hånd, Gud oppvakte Jesus fra de døde, en røst fra himmelen talte: ”Dette er min sønn, den elskede.” osv. Disse bibelske vitnesbyrd blir meningsløse dersom Jesus var Gud.

Når jeg skriver at kristne, spesielt konservative kristne, driver med grov manipulasjon for å få læren om den treenige gud til å stemme overens med Bibelen, vil jeg vise noen eksempler. Thoralf Gilbrant er ansvarlig redaktør for Norsk Studiebibel fra 1988. Andre medarbeidere er kjente personer som Sigurd Grindheim, Norvald Yri, Arthur Berg og Carl Fr. Wisløff. For å understreke at treenighetslæren finnes overalt i Bibelen, har de satt inn et symbol utafor de vers som de mener tydeliggjør læren om en treenig gud. Jeg gikk gjennom de 4 evangelia, og kom til at dette symbolet er brukt ca. 80 ganger. Jeg tar for meg de 6 første stedene i Matteus hvor dette symbolet blir brukt. Matt 1,2. ”Abraham fikk sønnen Isak, Isak fikk Jakob. Jakob fikk Juda og hans brødre.  1,20-21. ”Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” 2,23: ”Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.” 3,16-17. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg velbehag.”

Det er dette som jeg mener er manipulering. Hvordan de kan bruke disse versene som bevis for at Gud er treenig, er for meg en gåte. Her har ikke utgiverne av Norsk Studiebibel vært ærlige i sin omgang med de bibelske tekster. Dessuten, symbolet som blir brukt, er et åpent øye som er omgitt av en trekant. Dette symbolet er hedensk og går under navnet ”det altseende øye.” Symbolet er brukt i den okkulte organisasjonen Illuminate og andre mer eller mindre okkulte frimurerlosjer. Man forventer ikke at et hedensk/okkult symbol dukker opp på annenhver side når man setter seg fore å lese Guds Ord.

Redaktør Odd Sverre Hove i DagenMagasinet er veldig glad i den treenige gud, og henviser ofte til den guden. En gang han skulle forsvare denne guden, brukte han Matt 3,15-16 for å bevise denne gudens eksistens. Her må det ha vårt en eller annen som har slått Hove med blindhet. Disse versene motbeviser jo at Jesus er sann Gud. Jesus gikk på jorden, Gud talte fra himmelen og ropte ut met et stolt hjerte. ”Dette er min sønn, i ham har jeg velbehag.” Dette er førskolelogikk. Når Gud omtaler Jesus som hans sønn, kan Jesus umulig selv være Gud.

I Johs. 1 leser vi: ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. Jeg går ut fra at Ordet her sikter til Jesus, og jeg fikk problemstillingen. Hvorledes kunne Jesus være hos Gud, samtidig som han var Gud?  Løsningen fant jeg i 2 Mos. 4 og 7. Der står det: ”Og han (Aron) skal tale til folket for deg; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham.” I kapittel 7: ”Se, jeg har satt deg til Gud for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet. Her ser man at Moses fikk betegnelsen Gud for Aron og Gud for Moses. Selvsagt betyr ikke det at Moses var Gud den allmektige. Aron og Farao skulle rette seg etter det Moses sa, for Moses talte Guds Ord til dem. På samme måte skal vi rette oss etter Jesu ord, for Jesus talte Guds Ord til oss.

Det kan være interessant å se litt nærmere på maktforholdet mellom Gud og Jesus. At Gud står over Jesus i makt, kommer klart fram i Jesu egne ord: ”Faderen er større enn meg,” og i Paulus beskrivelse av Gud som Kristi hode.

En beskrivelse i GT forklarer på en glimrende måte maktforholdet mellom Gud og Jesus. Etter at Josef hadde tydet Faraos drøm, satte Farao Josef til å styre i hele Egypt. Det står: ”Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor deg.------- Se, jeg setter deg over hele Egyptens land.” (1 Mos. 41, 38-46 Les helst alle versene.) Slik er det også mellom Gud og Jesus. På grunn av Jesu lydighet mot Gud, har Gud gitt all makt i himmel og på jord til Jesus slik det står: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” Farao stolte på Josef, og Josef styrte i overensstemmelse med Faraos vilje, og derfor var det aldri uoverensstemmelser mellom Farao og Josef. Slik også med Gud og Jesus. Gud stoler på Jesus, og Jesus vet å styre i overensstemmelse med sin fars vilje. Men selvsagt, den som gir makt er større enn han som får makt.

Johs. 1 viser at Jesus var med i skapelsen. Dette stemmer godt overens med Salomos ordspråk 8. Der står det: ”Herren skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger i fordums tid.--- Da avgrunnen ennu var til, ble jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann.---- Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Da han festet skyene oventil, da han satte grenser for havet, så vannet ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; ----” Det er klart at jeg er takknemlig for at jeg ikke tror på en treenig gud. Forståelsen av denne vakre skildringen ville da gått meg hus forbi.

Jesus sa ved en anledning: ”Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.” Jeg har selv 4 barn. Dersom jeg i 1995 hadde sagt til min 8-årige datter at Gud er faren til Jesus, da vil hun skjønt dette. Dersom jeg videre hadde sagt at når Gud er faren til Jesus, da kan ikke Jesus selv være Gud, ville hun også skjønt det. Fortalte jeg henne at jeg er sønn av Alfred Marøy, trodde hun meg. Hadde jeg sagt at jeg er sønn av Alfred Marøy, samtidig som jeg selv er ham, da ville hun med rette ha lurt på om jeg hadde gått fra forstanden. Små barn skjønner disse enkle selvfølgeligheter, mens troen på kirkens bekjennelsesskrifter hindrer endog professorer i teologi til å skjønne noe som helst.
Jeg blir minnet om eventyret ”Keiserens nye klær.” Teologer, prester og forkynnere taler med stolthet og andektighet om Den treenige gud, dette vakre mysterium at Gud er trefoldig og samtidig èn; at Jesus er sann Gud og sant menneske; at kristendommens treenighetslære er høyt hevet over alle andre religioner o.s.v. De lever i et bedrag, og små barn er i stand til å avsløre dem. De vet at det ikke er mulig for Jesus å være både Gud og Guds sønn.

Treenighetslæren forteller oss også at Den Hellige Ånd er en guddommelig person som sammen med Gud og Jesus utgjør èn Gud. Ved en annen anledning vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener dette strider mot Bibelens budskap og all logisk tenking.

Nå er det nok dem som vil hevde at Marøy er en ubetydelighet, og derfor trenger man ikke bry seg så mye om det han skriver. Kan så være at jeg er ubetydelig, jeg har ikke lenger noen store ambisjoner. Men en ting vet jeg: Det er Bibelens Gud, himmelens og jordens skaper som har kalt meg til å vitne mot læren om den treenige gud, og det er ikke så vanskelig å skjønne hensikten. Ved å fastholde læren om Den treenige gud, bryter man det første bud som sier ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.»
Jeg føler at jeg har erfart så mye av Guds kjærlighet, omsorg og nåde at jeg gleder meg til at jeg en dag skal møte Gud og hans sønn, Jesus Kristus. Men dersom jeg skal komme dit, må jeg holde fast på de sannheter som er åpenbart i Bibelens budskap. Derfor, ve meg om jeg noen gang kommer til å forsvare læren om Den treenige gud eller læren om en endeløs pine for de vantro. Jeg kjenner sannheten i disse spørsmål, og det vil være helt andre motiver enn kjærlighet til sannheten som vil få meg til å skifte standpunkt.

fredag 12. august 2016

Nr. 100: Slik som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus.

Nr. 100:
Slik som Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus. 

2 Kor 1:5.

Denne andakten er skrevet av Carl Olof Rosenius.


I denne onde og jammerlige verden kan det lett skje at en kristen kan bli oppslukt av motløshet og mister freden, som er så viktig. For at dette ikke skal skje, er det så viktig å ha sitt hjertes anker, sin skatt og glede i Herren alene. Og at vi alltid fyller og styrker hjertet med våre dype, himmelske grunnsannheter, vår store fryd, vår herlighet og våre rikdommer i Herren.

Det er bare et faktum at mye usigelig bittert kan komme til å ramme en kristens hjerte i denne onde verden, som med all grunn kalles en jammerdal. Hvor mye lidelse og sorg har ikke syndefallet spredd ut over jorden; det mest hjerteskjærende savn og sorg, den mest utrolige nød og smerte!

Og for en sjel som lever under Åndens tukt og bearbeidelse, betyr det en stadig nød over synden som bor i ham, over en anfektet samvittighet og alle Satans glødende piler mot et oppskremt og blødende hjerte.

I tillegg er vi omgitt av hele skaren av onde sjeler som går fiendens ærend. Og hvor mange problemer og smerter kan ikke denne hæren påføre en fattig flyktning som har våget å gå ut fra Babel og vitne om fordervelsen der! Jo, her er visstnok sorg og anfektelser nok! Her er det sannelig nødvendig med både en overmenneskelig og overjordisk oppholdelsesdrift, hvis vi ikke skal miste all trøst, og gi opp på veien. Og likevel sier Paulus at han ikke bare hadde rikelig trøst, men også en «usigelig glede i all sin trengsel».

Hvordan kan dette skje? Hvordan kan en få så spesielt et sinn, at en kan glede seg midt i trengselen, og til og med en usigelig glede? Ja, dette har vi sett utallige eksempler på til alle tider. Eksempler på svake og skrøpelige kristne som med et smil, og et glad og frydefullt hjerte kunne miste alt, ja, til og med sitt liv.

Hva er hemmeligheten med å få et slikt sinn som er høyt hevet over alt jordisk, få så totalt uavhengig en innstilling at all verdens ondskap og alle helvetes makter ikke kan røve freden og gleden fra oss?

Hør nå, og legg godt merke til dette! Det skjer bare ved at du eier, og holder levende fast i hjertet ditt, en så stor lykke at den fullkomment oppveier alt det bitre som kan møte oss her på jord.

Her er hemmeligheten: Å eie denne lykken som overgår alt annet. Og da ikke bare som noe en har en kald forstandens kunnskap om. Men med en levende hjertets tro, og i full visshet.

I tillegg til denne store lykken må vi altså også ha fått Den Hellige Ånds nåde i hjertet. Derfor sier også apostelen at glede og fred er Åndens frukter. Men grunnen og måten vi får disse Åndens frukter på, er at hjertet blir fylt av sin store lykke.

Legg bare merke til dette bildet: En virkelig lykkelig brud, som har vokset opp i den dypeste fattigdom og vanære, skal nå gifte seg med en rik og på alle måter god mann som elsker henne. Og hun elsker ham mer enn sitt eget liv. Nå er hun på veg til slottet hans. Der skal hun forenes med ham, og sammen med ham bli medeier til all den rikdom, lykke og glede som venter henne. Hvor lett overser ikke hun alt som skaper problemer på reisen? Hvor lett tar hun det ikke, om hun til og med mister noe?

Om et sinnsvakt menneske langs veien kaster et sint blikk eller forulemper henne med ord, er det ikke lange tiden dette tynger henne. Hun har nok med sin manns kjærlighet og smilet han møter henne med. Så fullstendig fyller hennes store kjærlighet hele hjertet hennes.

Her ser du at det som trenges, er bare at hjertet er fylt av den store lykken som overskygger alt; å få leve forenet med Den Allmektige, og få eie hans vennskap. Vite at en er utvalgt til et evig liv, til barn og arving i himmelen, til herlighetens Herres brud. I hjertets tillit kunne lene sitt hode til Frelserens bryst, og i full troens visshet kunne si: Min venn er min, og jeg er hans.

Ja, dette er virkelig noe som kan gjøre vår glede «fullkommen», - d.v.s. ikke så fullkommen som den skal bli i himmelen. Men slik den her i troens rike kan være, hvor vi ennå er på vei til vår Herres slott, og ennå, i denne jordiske hytten, bare ser og kjenner det som er rundt oss, i oss og omkring oss. Men fordi vi samtidig allerede eier, og kan glede oss over dette som vårt hjerte aller mest ønsker og søker.

Derfor synger vi:           

Min største salighet grønnes,
Jeg har alt det jeg ønsker. For hele Frelserens person Er min igjennom tro’n». 


Det er en «fullkommen glede».