onsdag 23. november 2016

Nr. 104: Er alle mennesker Guds barn?

Nr. 104:
Er alle mennesker Guds barn?


Det høres jo fortrøstningsfullt ut at alle mennesker er Guds barn, men det er ikke hva Bibelen lærer. I utgangspunket er ingen mennesker Guds barn, men fortapte syndere. Ved syndefallet i Edens hage kom synden inn i verden, og mennesket ble skilt fra Gud. Det ble da underlagt synden og var redningsløst fortapt hvis ikke Gud i sin kjærlighet til det fortapte menneske som var skapt i Hans bilde, hadde lagt en plan for å bringe det som var fortapt tilbake til seg selv. Apostelen sier: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. . .» (Rom 5,12). «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).
Syndens lønn — den annen død
På korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensPå korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensSyndens lønn er døden, og med «døden» menes ikke primært den første naturlige død, men den annen død, da både sjel og legeme blir fortært i ildsjøen — en evig utslettelse. Alle mennesker, både de som er frelst gjennom Jesus og de som ikke er det, går tilbake til støv etter at deres jordiske livsløp er over. Dette er den første, «naturlige» død som var en konsekvens av syndefallet. Men det venter en oppstandelse fra den første død, og de som ikke har tatt imot frelsen og fått sine synder utslettet ved Jesu blod, vil deretter lide den annen død.
Dette er syndens endelige lønn, og det var også denne Jesus led på korset. Han tok syndens lønn på seg selv, og den annen død er syndens endelige lønn. Hvis han ikke hadde lidd syndens lønn, kunne han ikke vært vår Frelser og Forsoner, fordi Jesus måtte ta menneskehetens syndebyrde på seg selv og tilfredsstille syndens lønn, som er den annen død. Han ble gjort til synd: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for I Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloI Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloGud» (2 Kor 5,21). Det er mange som ikke forstår dette aspektet av frelsesverket. De tror at Jesus bare led den rent fysiske død, som er alles skjebne etter at de har oppfylt sine dagers mål. Jesus fryktet imidlertid en evig adskillelse fra sin Far, derfor ropte han ut i sjeleangst på korset: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46.)
Jesus løp linen ut for at det fortapte menneske kunne bli frelst. Jesu sjeleangst i Getsemane overgår vår fatteevne. Det var ikke den rent fysiske død Jesus fryktet mest, men tanken på å måtte erfare selve syndens lønn, den annen død. Derfor svettet han blod under sin sjeleangst: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Luk 22,44).
Fullbrakt
Men døden — både den første og den annen død — kunne ikke holde Jesus i graven. Han hadde tilfredsstilt Lovens krav overfor synderen og fullendt frelsesverket. Derfor ropte han ut på korset: «Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av
eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd» (Joh 19,28–30). Jesus er den eneste som har erfart den annen død og stått opp igjen til liv. Som Guds Sønn og Skaper, hadde Jesus liv i seg selv, derfor kunne ikke graven holde ham. Han sto opp på den tredje dag som den seirende Frelser som hadde fullendt frelsesverket og åpnet en utvei for det fortapte menneske.
Hvem er Guds barn?
Jesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamJesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamFordi mennesket etter syndefallet ble underlagt syndens grep — og det gjelder alle mennesker uten unntak — som dermed i utgangspunktet er fortapt, er ingen i utgangspunktet et Guds barn. Men ved sitt forsoningsverk har Jesus åpnet en mulighet for at det fortapte menneske kan bli et Guds barn. Apostelen sier at ved å takke ja til Jesu frelse, får man en rett til å bli Guds barn. Man er det ikke i utgangspunktet, men får rett til å bli det ved troen på Jesus: «Men alle dem som tok imot ham [Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12). «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Gal 3,26–27).
«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. . . .Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. . .» (Rom 8,14.9). Dette er jo klar tale. Her sier apostelen rett ut at de som ikke har Jesu Ånd, dvs. de som har takket nei til frelsen og ikke tror på hans navn, ikke hører Kristus til. De er følgelig ikke Guds barn. De har avvist den storslåtte innbydelse til frelse, og dermed retten til å bli et Guds barn. Dette er det største feilgrep et menneske kan begå i sitt korte, jordiske liv! De må til slutt selv lide syndens lønn fordi de ved sitt fatale valg har stilt seg utenfor frelsen.
Guds barn og djevelens barn
Med syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoMed syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoApostelen Johannes skiller mellom Guds barn og djevelens barn. De er antagonister; de står 180 grader fra hverandre. De er lysets barn og mørkets barn (1 Tess 5,5). Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror» (1 Joh 3,10). «Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham» (1 Joh 2,29). Den som er født av Gud ved omvendelsen og troen på Jesus, er blitt et Guds barn.
Men ingen kan «gjøre rettferdighet» i seg selv. På grunn av syndens gjennomgripende natur er dette en umulighet. Ingen er rettferdig i seg selv, dette gjør Skriften meget klart. Paulus sier: «. . .som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3,10). Og salmisten David gjør det klart at alle mennesker er syndere (fordervet), og at det ikke er ett eneste menneske som gjør godt: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt. Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste» (Sal 14,1–3). Alle mennesker er syndere og står æreløse for Gud, sier apostelen, og tilføyer at den eneste mulige vei til rettferdiggjørelse er gjennom Jesus. Det er en uforskyldt gave av ren nåde fra Guds side, og det er ingen ting et menneske kan gjøre for å vinne gunst hos Gud. Alt skjer gjennom Frelseren, Jesus. «. . .alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). Og uten ham kan et menneske ingen ting gjøre for å «fortjene» frelse. «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5). Grenene er verdiløse og kraftløse uten at de er knyttet til selve treet som gir alt grenene har behov for, og da bærer grenene rettferdiggjørelsens frukter. Alt skjer via Jesus. «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag» (Fil 2,13). Guds barn er de som har tatt imot frelsen i Jesus og blitt rettferdiggjort ved ham. «Djevelens barn» er de som ikke har tatt imot frelsen og fortsatt er syndens tjenere. «For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere nå skammer dere over, for det ender med død. Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (Rom 6,20–22). Den tilstand syndens tjenere befinner seg i, vil ende med syndens lønn, som er evig død Uten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus aleneUten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus alene(den annen død), mens de som har tatt imot frelsen og ved Jesu rettferdighet blitt frigjort fra synden, er blitt Guds tjenere og arver evig liv.
De som er syndens tjenere og takker nei til frelsen, kalles også «vredens barn». De vil til slutt få erfare Guds «vrede» som til slutt blir utøst uten nåde over jordens ugudelige og ubotferdige innbyggere. «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef 2,3). Menneskene er til slutt blitt så forherdet av synden at de spotter Gud og hans straffedommer som rammer dem. Snakk om forherdelse! De seks første basuner bringer store ødeleggelser over jorden, likevel er menneskene i all hovedsak upåvirkelige, og de omvender seg ikke for å søke Guds frelse! (Åp 9,18.20–21.)
Situasjonen har ikke bedret seg under de syv etterfølgende plager som kulminerer med Jesu annet komme under den syvende plage: «Den fjerde engelen tømte sin skål ut på solen, og det ble den gitt å brenne menneskene med ild. Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære» (Åp 16,8–9). Disse mennesker, som etter beskrivelsen trolig utgjør en overveldende majoritet av jordens befolkning, er «djevelens barn», «syndens tjenere» og «vredens barn». Deres reaksjoner på Guds straffedommer viser til fulle hvor farlig det er å vende Gud ryggen og avvise hans kjærlige tilbud om frelse. Til slutt vil Guds kall forstumme, og Gud trekker sin hemmende Ånd tilbake. Synderen blir da overlatt til den skjebne han selv har valgt. De har løpt linen ut og vil lide syndens lønn — den annen død — og evig utslettelse når den tid kommer etter de tusen år.
Frelse eller fortapelse
Så er det noen som hevder at alle mennesker til slutt blir frelst. Men dette er heller ikke hva Bibelen lærer. Det er menneskets eget valg som bestemmer den evige skjebne. Det er enten evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen automatikk mht. Guds frelse. Alle mennesker får riktignok et tilbud om frelse og evig liv, men tilbudet gis på klare betingelser, og betingelsene er totalt knyttet til Frelseren og Forsoneren: Jesus, Guds Sønn. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden, selv om mange hevder noe annet. «Den lille Bibel» sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Av dette kan selvsagt trekke den logiske slutning at hver den som ikke tror på ham, vil gå fortapt. I forbindelse med oppvekkelsen av den døde Lasarus sier Jesus videre: «Jesus sa til henne [Marta]: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Dvs. om han enn dør (som Lasarus) den første, rent fysiske død. «Den som tror på ham [Jesus], blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36). «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,12). Dette er klare ord. Den som ikke har sitt liv skjult i Jesus har ikke livet, men vil gå fortapt. Dette er hva Bibelen lærer. Det er kun de som har tatt imot Jesus og søkt hans frelse, som blir Guds barn og arver evig liv. De som har takket nei til frelsen og ikke tror på Jesus, går beklageligvis fortapt.
Apostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus har litt mer å si om frelse kontra fortapelse: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1,18). Læren om Jesu forsoningsverk og korsdød — dvs. Evangeliet — er en dårskap for de som går fortapt, men for den som tar imot den dyrebare frelse Jesus tilveiebrakte ved sin korsdød, er Ordet om korset (Evangeliet) selve veien til frelsen gjennom Guds Sønn som ga sitt liv på korset for å forlike mennesket med Gud og tilveibringe frelse for den som tror og vil ta imot den. Det er en Guds kraft, sier apostelen, og påpeker videre at Evangeliet er en Guds kraft til frelse — for den som tror på Jesus, Guds Sønn. «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. . .» (Rom 1,16). Ordet om Jesus Kristus Guds Sønn og ham korsfestet og oppstanden er selve Evangeliet, Guds kraft til frelse. Men for de som går fortapt er Evangeliet en snublestein, en dårskap som de avviser. Som apostelen Peter sier: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar [Jesus]. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe» (1 Pet 2,6–7).
Apostelen Paulus skiller igjen mellom de som blir frelst og de som går fortapt. De førstnevnte arver evig liv, mens de sistnevnte lider en evig fortapelse, en evig død. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?» (2 Kor 2,15–16.) «Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst» (2 Tess 2,10). Og Jesus er veien, sannheten og livet. «Jesus sier til ham [Tomas]: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Dette utelukker læren om en frelse via andre religioner utenfor Bibelens lære der ordet om Jesu kors står sentralt. Ingen kan komme til Gud uten ved Jesus, og det er ikke gitt noe annet navn mennesket kan bli frelst ved. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap gj 4,12). Det er ikke frelse å finne verken i Buddha, Allah eller en hærskare av andre «guder», New Age, Nirvana etc. Grunntesen i alle falske, utenombibelske religioner er at mennesket må fortjene frelse ved egne bestrebelser, mens Bibelen lærer at mennesket ikke kan gjøre noe som helst av seg selv for å fortjene frelse. Guds frelse er utelukkende uforskyldt av nåde, og skjer gjennom Jesus Guds Sønn som ga sitt eget liv for å frelse det som var fortapt. Dette er imidlertid en dårskap for alle falske religioner. Apostelen Peter sier rett ut at de ugudelige skal dømmes og gå fortapt. «Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt» (2 Pet 3,7). Her sier apostelen rett ut at de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. De er syndens tjenere, og skal følgelig dømmes etter Guds Lov, som erklærer at syndens lønn er døden. Den krever synderens liv og evige utslettelse i den annen død. De frelste derimot, de som skal kalles Guds barn, blir ikke dømt etter Loven, men er frikjent gjennom Jesus. Han tok deres synd på seg selv og tilfredsstilte Lovens krav gjennom sin korsdød, der han led syndens lønn for det fortapte menneske — i deres sted. Læren om at alle til slutt vil bli frelst, er en helt igjennom ubibelsk lære.
Evig utslettelse
Den første død er den rent fysiske død ethvert levende vesen — mennesket innbefattet — blir rammet av når deres jordiske livsløp er endt. Men for menneskets vedkommende venter en oppstandelse, enten til livets oppstandelse (de som blir frelst og arver evig liv) eller dødens oppstandelse (de som går fortapt og dør den annen død). Jesus sier det slik: «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [mnemeion] skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28–29). Disse versene, samt de neste, forteller oss to ting: At Bibelen skiller mellom «graven/dødsriket» og «helvete». De er to forskjellige tilstander. Vi har sett at både de rettferdige og de ugudelige befinner seg i «graven/dødsriket», der Skriften gjør helt klart at det ikke er noen bevissthet. Begge gruppene står opp fra «graven/dødsriket» i en oppstandelse — enten til livets oppstandelse og evig liv, eller til dødens oppstandelse og evig fortapelse og utslettelse. De som går fortapt blir ikke kastet tilbake til hades/mnemeion, men til gehenna, «helvete», der de blir fortært med sjel og legeme. Jesus sier: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gehenna]!» (Matt 10,28; Luk 12,4–5). I disse versene er uttrykket «helvete» oversatt fra det greske ord gehenna, som betyr «helvete». Gehenna er brukt tolv ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «helvete».
Hinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaHinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaDette skjer etter de tusen år og den avsluttende dom: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,12–15). I disse versene er uttrykket «dødsriket» oversatt fra det greske ord hades, som betyr «graven», «dødsriket». Hades er brukt ti ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «dødsriket». Disse versene gjør det klart at gehenna/helvete er det samme som ildsjøen, dvs. den annen død, da både legeme og sjel blir ødelagt. En evig utslettelse, med andre ord. Sier ikke Jesus at det er i gehenna/helvete de ugudelige skal bli fortært med sjel og legeme, og sier ikke Åp 20 at det er i ildsjøen de ugudelige blir kastet? Så må jo gehenna/helvete være det samme som ildsjøen. Hvis hades er det samme som helvete, slik noen mener, er det i så fall merkelig at helvete gir tilbake de døde ugudelige, som deretter blir kastet tilbake der! Hvis gehenna/helvete er det samme som hades/graven, er det merkelig at de ikke er blitt fortært for lenge siden, da det jo står at det er i gehenna/helvete at de skal fortæres! Åp 20 gjør det uttrykkelig klart at hades/graven/dødsriket skal bli kastet i gehenna/helvete, for å bli fortært der. Så kan jo ikke hades/dødsriket være det samme som gehenna/helvete. Det ene blir jo kastet i det andre! Det er noen «profeter/profetinner» som hevder de har vært på «cruise» i helvete sammen med Jesus, og sågar snakket med de som lå i pine der. I så fall må de ha vært i ildsjøen, der alt blir fortært. Denne forferdelige vranglæren er det beklageligvis mange som biter på fordi de ikke kjenner Skriftene, selv om de hevder det aldri så meget. Jesus sier videre: «Og alle folkeslag skal samles framfor ham [Jesus]. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,32–34). «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,41.46). Apostelen Paulus sier: «Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27). Og profeten Jeremias: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8,20). Med andre ord: Bibelen gjør det uttrykkelig klart at ikke alle mennesker blir frelst. Det er en fortapelse og evig utslettelse i helvete/ildsjøen for de som ikke tok imot Guds frelse. Læren om at alle mennesker til slutt blir frelst er totalt ubibelsk. Det er grov vranglære. Bibelen gjør det også uttrykkelig klart at ikke alle mennesker i utgangspunktet er Guds barn, men får rett til å bli det ved troen på Jesus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar