Nr. 28: Historien om Hans Nielsen Hauge!

Nr. 28:

Historien om Hans Nielsen Hauge!

Lille julaften i år 2014 er det 200 år siden den endelige frigivelsen av Hans Nielsen Hauge. Det er verdt å feire - som en seier for trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet i Norge, og som begynnelsen på en ny tid.

Det 200 år siden Hans Nielsen Hauges fengselsdom ble opphevet. Det er en dom som er vel verdt å feire - ikke bare for de som kaller seg kristne, men for alle nordmenn.

Bilde av Norges «største» sønn Hans Nielsen Hauge

I et smalt perspektiv var frigivelsen av Hans Nielsen Hauge slutten på en lang og pinlig prosess fra norske myndigheters side. I et større perspektiv var det en seier for ytringsfriheten og mot ensrettingen av det norske samfunnet.

Den var også begynnelsen på noe mer – den kristne lekmannsbevegelsen i Norge på 1800-tallet, og gjennom det ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og norsk internasjonal innflytelse gjennom norsk misjon.

Litt historie….

Hans Nielsen Hauge var mannen som mellom sitt sterke møte med Gud i 1796 og sin endelige arrestasjon i 1804 klarte å sette Norge på hodet. Overalt hvor han kom, var han elsket og omstridt, og forkynte et tydelig evangelium om omvendelse og nytt liv i Gud. Tusener på tusener tok imot budskapet hans, og familier og lokalsamfunn ble forvandlet. Omsorgen for de fattige ble satt i fokus.

Haugianerne flyttet til nye steder, de ryddet gårder og startet fabrikker. Å være bonde var ikke lenger ensbetydende med å stå bakerst i køen – de kjøpte borgerbrev og ble deltakere i det politiske liv utover 1800-tallet. Lekfolk begynte å undervise fra Bibelen. Også kvinnelige forkynnere stod fram, over 100 år før kvinnelig stemmerett ble et faktum.

Det kan være vanskelig å forstå rekkevidden av dette uten konkrete eksempler. En av mine forfedre, Nils, var fra Ål i Hallingdal og ble omvendt som tenåring under Hauges tre dager lange møtekampanje. Nils og brødrene var husmenn og hadde måttet stille opp når bonden krevde det, uansett dag. Men etter omvendelsen nektet de – med Bibelen i hånd - å jobbe søndager, og bonden måtte gi seg. I mangel av arbeidsmiljølov var Gud god å ha i bakhånd.

Hauge-vekkelsen fortsatte å gripe om seg. Det var bare ett problem. Det var ikke lov for lekfolk å forkynne. Hauge ble arrestert. Arrestert igjen. Og igjen. Som regel for en natt eller et kortere tidsrom. Myndighetenes mistenksomhet økte - hvordan kunne Hauges venner ha så mye penger i omløp? Kunne de virkelig være så dyktige? Etterforskning ble igangsatt, og Hauge ble arrestert. Igjen.

I perioden fra arrestasjonen til endelig frigivelse i 1814 var Hauge fortsatt inn og ut av fengsel. Under napoleonskrigene og den britiske blokaden bisto han myndighetene med etableringer av saltkokerier under den britiske blokaden av Norge, bare for å bli satt inn igjen etterpå. Fra 1811 pendlet han mellom rådhusarresten og hjemmet sitt, og ble blant annet betrodd å være fattiginspektør, hvor han for egne midler understøttet de nødlidende på Sagene.

Så kom lille julaften 1814. Hauge ble innkalt til Overkriminalretten i Christiania. Der ble han kjent skyldig, men retten fant at ikke hadde handlet i ond vilje, og reduserte straffen til en mulkt til Fattigkassen på 1000 Riksdaler – samt 900 riksdaler i saksomkostninger. Etter ti år kunne Hauge endelig feire jul som en fri mann!

Den nye bølgen av forkynnere

Det som siden skjedde er ikke mindre interessant. Hauges frigivelse førte til en ny frimodighet blant Hauges venner. Under hele det lange fengselsoppholdet hadde Hauge bedt vennene ligge lavt – av frykt for at myndighetene skulle forsøke å knuse bevegelsen helt. Resultatet var at de fortsatte å arbeide flittig og gjøre godt, men frimodigheten var på et lavmål. Nå våknet trangen til å spre evangeliet på ny. Noen av dem begynte å reise rundt på samme måte som Hauge.

Dette kjenner jeg litt til, siden en av de som var først ute var min egen tipp-tipp-tippoldefar, Lars Knudsen Kyllingen.

Lars Kyllingen var en sogning som 30 år gammel fikk et møte med Gud gjennom Hauges virksomhet. På Hauges oppfordring reiste han, sammen med andre and Hauges venner, til Romsdalen for å spre det gode budskapet der. Fram til 1815 gikk det meste av tiden til å rydde jord og bygge opp en stabil gårdsdrift. Så, i 1815, inspirert av Hauges frigivelse, la han ut på reise – for det meste til fots. Fra Verma i Romsdalen reiste Lars fra Østfold i sør til Målselv i nord og forkynte det gode budskapet. Bonde på sommeren, emissær på vinteren.

Men Lars Kyllingen var ikke alene. Det som hadde vært Hauges kjennemerke, reisevirksomheten, spredte seg nå til mange. Og Hauge selv, som hadde fått ødelagt helsen av fengselsoppholdet, forble en inspirator og mentor for den nye bølgen av forkynnere som vokste fram. Ikke bare holdt han kontakten pr. brev, men Bredtvedt gård ble et sted disse kom for å få veiledning og inspirasjon.

Men loven som forbød lekmannsforkynnelse – konventikkelplakaten - var ikke opphevet. Alle som inviterte til kristne hussamlinger risikerte å bli arrestert, også etter Hauges frigivelse. Det skjedde også, men sjeldnere og sjeldnere. Myndighetene risikerte ikke å legge seg ut med lokale lederskikkelser og det som ble oppfattet som en vital bevegelse. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet og erstattet av dissenterloven i 1845.

Kampen for trosfriheten – og gjennom den også organisasjonsfriheten - var lang og seig, og fruktene av den høstes idag av såvel av frikirkefolk som muslimer og humanetikere. Og i front sto tusener av helt vanlige nordmenn, mennesker som valgte sivil ulydighet ved å invitere til og delta på oppbyggelige møter – i strid med loven, men med gode argumenter fra Bibelen.

En bevegelse vokser fram

Takket være danske kong Christian VI kunne det norske 1800-tallsmennesket lese. I 1739 innførte han konfirmasjonen, og dernest skole. Alle måtte kunne lese for å kunne bli konfirmert. Debatten i norsk skole gikk ikke på om man skulle ha kristendomsundervisning i skolen, men i hvilken grad man skulle ha andre fag. Resultatet var at Norge fikk allmenn skolegang 100 år før Sverige og 150 før Storbritannia. På 1800-tallet må analfabetismen ha vært mer eller mindre utryddet.

Hva leste egentlig 1800-tallsmennesket? Ikke tro på norsklæreren som forteller deg at det var Wergeland, Welhaven og Collet. Det norske 1800-tallsmennesket leste, selvsagt, Bibelen. Dernest Pontoppidan. Hauges skrifter. Sang- og salmebøker. De kristne leste mer enn gjennomsnittet og ble gjerne kalt "leserne". Allerede under Hauges reisevirksomhet begynte omreisende bokselgere å reise rundt. De solgte bibler og oppbyggelig litteratur. Resultatet var at norsk kultur på 1800-tallet ble sterkt preget av kristne verdier. Og ut av dette vokste lokale samlinger hvor man kom sammen for å lese Guds ord og oppmuntre hverandre til et liv med Gud.

Ettehvert som bevegelsen vokste, tiltok også haugianernes innflytelse, i forretningsliv, politikk og samfunnsliv.

Ole Torjussen Svanøe kan være ett eksempel på dette, også han nådd gjennom vekkelsen i Ål. Tre år etter omvendelsen selger han odelsgården og kjøper gården Svanøe ved Florø. Her starter han fiskeri, sagbruk, båtbyggeri og saltkokeri. Han kjøper handelsbrev i Bergen. Svanøe blir et mønsterbruk og et senter for oppbyggelse. Når lensmannen kommer for å arrestere en omreisende forkynner blir han kastet på dør. Ole Svanøe blir valgt inn på Stortinget i 1814 og får være med å prege norsk samfunnsliv helt fram til 1842.

Norge og verden

Utover 1800-tallet våkner misjonsbevisstheten. De første nordmenn som reiser til fjerne og ville områder er mennesker som ønsker å bringe budskapet om Jesus til nye områder og nye folkegrupper. Først til Zululand og Madagaskar, siden til Kina og andre steder i verden. Dette var mennesker som ofret alt, og reiste til steder de ikke visste om de kom til å komme tilbake fra. Ofte kom de heller ikke tilbake.

Det er få som er klar over det, men Norges største internasjonale bidrag gjennom historien kommer verken fra Nansen eller Nobelprisen eller norsk bistandspolitikk, men fra norsk misjon. Millioner av mennesker verden over har fått en ny kurs og nye muligheter gjennom det norsk misjon startet. En av lederne for undergrunnskirken i Kina, Broder Yun – også kalt Den himmelske mann – anslår at 25 % av dagens kristne i Kina, eller kanskje 25 millioner troende, indirekte kan spores tilbake til norske misjonærers innsats. Og det – det – er bare i Kina!

Dette er en parentes, men likevel. Vi bekymres for Kinas økende internasjonale innflytelse, men bør være mer opptatt av hva slags Kina vi kommer til å møte på den internasjonale scene. Vekkelsen i Kina er fortsatt sterk, og det er vanskeligere og vanskeligere for myndighetene å knekke den. Et Kina preget av kristne verdier på den internasjonale scene vil være langt å foretrekke framfor et Kina preget av maoistisk brutalitet og kynisme. Derfor er det all grunn til å fortsette å heie på de kristne i Kina, som i haugiansk ånd fortsetter å spre evangeliet i rekordfart. Parentes slutt.

Derfor….

For 200 år siden trodde myndighetene at de hadde klart å knekke en brysom opponent. De ante ikke hvor feil de tok. Det som så ut som slutten var ikke slutten, men en ny begynnelse. Begynnelsen på en bevegelse, begynnelsen på reell tros- og ytringsfrihet i Norge, begynnelsen på begynnelsen av Norges bidrag på den internasjonale scene, begynnelsen på mye av det vi idag kaller «typisk norsk».

Derfor - tenn et lys for Hans Nielsen Hauge idag. Og for alle de som fulgte i hans fotspor, kvinner som menn. De har vært med å forme oss til hvem vi er.