Nr. 31: Evig fortapelse eller?

Nr. 31:

Evig fortapelse eller?

Det er mange kristne som mistolker uttrykket «evig pine» i Bibelen, og tror at Gud vil torturere fortapte mennesker gjennom evighetenes evigheter for de synder de må ha begått gjennom sitt korte jordeliv på 70–80 år eller mindre. Hva slags Gud er det disse kristne tjener? Er dette synet i samsvar med hva Bibelen lærer om Gud, vår Himmelske Far? Er en slik straff i samsvar med misgjerningens størrelse? Riktignok er syndens lønn døden (den annen død, evig fortapelse), men en rettferdig Gud utmåler ikke straffen helt ute av proporsjon med udådens størrelse. Her må de kristne gripe til vettet og ikke fremstille Gud som nesten verre enn Satan selv. Er vår nådige, kjærlige, barmhjertige og miskunnelige Gud universets største torturist?

Gud sier til Israels folk: «Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. . . .» (Esek 18,23; 33,11.)

Når Gud ikke har behag i den ugudeliges død, hvordan kan vi da tro at Gud vil torturere ham gjennom all evighet? Er dette i samsvar med Guds egne ord om seg selv, og er et slikt syn forenlig med Guds karakter? Selvfølgelig ikke. Hvordan skal vi tolke uttrykket «evig», slik det brukes i Bibelen?

 

Evig — olam

 

I Det gamle testamente brukes det hebraiske ord olam i betydningen «skjult, forsvunnet, gjemt, ute av minne, en lang tid, en begrenset tid, en livstid, evighet». Det er sammenhengen som avgjør betydningen. Når det gjelder Gud, brukes olam i betydningen, evig, uten slutt, tidløs, og når det gjelder det forgjengelige, brukes olam om en livstid, en lang tid, en begrenset tid.

«. . .da skal du ta en syl og stikke den gjennom hans [trellens] øre inn i døren, og så skal han være din trell for all tid [olam]. Det samme skal du gjøre med din trellkvinne» (5 Mos 15,17). I denne betydningen brukes olam om en begrenset tid, en levetid.

«Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike — ja, fra evighet [olam] til evighet [olam] er du, Gud» (Sal 90,2). Også her, og i andre lignende tilfeller, har Septuaginta (LXX, den greske oversettelsen fra det 3. årh. f.Kr. av Det gamle testamente) oversatt olam med aion. I denne betydningen brukes olam om evig tid, uten ende — det er snakk om Den Evige Gud.

«For palasset er forlatt, folkesvermen i byen er borte. Haug og vakttårn er blitt til huler for evige tider [olam], til glede for villesler, til beite for buskap» (Es 32,14). Også i dette tilfelle er olam brukt i betydningen begrenset tid. Disse tilstandene eksisterer ikke på den nyskapte jord.

«Edoms bekker skal bli til bek, og dets jord til svovel. Dets land skal bli til brennende bek. Verken natt eller dag skal det slokne, til evig [olam] tid skal røken av det stige opp. Fra slekt til slekt skal det ligge øde, aldri i evighet drar noen gjennom det» (Es 34,9–10). Det er innlysende at i dette tilfelle er olam brukt i betydningen begrenset tid. Edoms røk stiger ikke opp i all evighet på den nyskapte jord der alt det gamle er ødelagt og utslettet.

I Septuaginta er i begge disse tilfellene det hebraiske olam oversatt med det greske aion (med bl.a. de grammatikalske bøyningene aiona og aionios).

 

Evig — aion

 

I Det nye testamente brukes det greske ord aion/aionos i betydningen evig, men ikke ubetinget. Det er viktig å merke seg at oversetterne av Det gamle testamente til gresk (Septuaginta) har oversatt olam med den greske ekvivalent aion (i forskjellige grammatiske bøyninger). Aion brukes bla. om evig synd (Mark 3,29; evig dom (Heb 6,2); evig fortapelse (2 Tess 1,9); evig straff (Matt 25,46), etc. I alle disse tilfellene brukes aion om de fortaptes evige skjebne og tilstand, og i den betydningen betyr «evig» uten ende.

Paulus bruker også aionos slik: «. . .men som nå er kommet for lyset og etter den evige [aionios] Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet. . .» (Rom 16,26). Her brukes aionos i betydningen all evighet — det er snakk om Den Evige Gud. «Den evige [aion] konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen» (1 Tim 1,17). Også her brukes aionos i betydningen all evighet — det dreier seg om Den Evige Gud.

Men aion kan også stå for et begrenset tidsrom, slik Septuaginta ved flere anledninger oversetter det hebraiske olam. Et eksempel er Judas 7: «likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig [aionios] ild» (Judas 7). Merk deg at apostelen sier at selv på hans egen tid led disse byene straffen i en evig ild. «Nå», sier han.

Flukten fra Sodoma. Maleri av John Martin. Ilden som fortærte disse ugudelige byene er forlengst sloknet. Ilden er med andre ord ikke evig, men det er derimot straffenMen det er jo innlysende at ilden som fortærte disse beryktede oldtidsbyene forlengst var slukket på Judas' tid, 1900 år senere, så «evig ild» i dette tilfellet betyr et begrenset tidsrom. Ilden brant til det ikke var noe tilbake. Straffen er derimot evig. Gjennom all evighet vil disse byene aldri mer bli restituert.

Jesus bruker det samme uttrykk som Judas: «evig ild», og logisk nok i samme betydning: «Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige [aionios] ild» (Matt 18,8).

Men sier ikke Jesus at de fortapte skal gå bort til evig pine? «Og disse [de fortapte] skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,46). I dette verset er «pine» oversatt fra det greske ordet kolasis, som betyr straff, pine. Forat Bibelen skal være i harmoni med seg selv, er det rimelig å oversette verset slik: «Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv». Dette harmonerer med Skriften forøvrig.

«For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse» (2 Tess 1,8–9). Både Jesus og Paulus stiller opp to motsetninger: Evig liv — evig straff/fortapelse/døden. Den evige straff er evig utslettelse, ikke evig, bevisst tortur.

 

Ildsjøen

 

Etter en interimperiode på tusen år (Guds fredsrike), blir Satan, som har vært bundet i denne tiden, løst fra sitt fangenskap. Han forfører alle som bor på jorden i et siste, desperat forsøk på å erobre Jerusalem, som ifølge Bibelen på den tid er hovedstaden i Guds tusenårige fredsrike. Men ild fra himmelen fortærer dem.

Ildsjøen er ikke et evig brennende tortursted, slik mange mistolker Skriften«Og han [Satan] skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,8–9). Merk deg at apostelen sier at de ugudelige rett og slett blir fortært av ilden. De lider den annen død; både sjel og legeme blir ødelagt (Matt 10,28), og de blir til aske.

På denne tid finner en stor domsscene sted, og de døde står opp. Livets bok blir åpnet: «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,15). Der skal også syndens opphavsmann, Satan, bli kastet: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel [ildsjøen], hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet [aion]» (Åp 20,10).

I dette verset er uttrykket «pines» oversatt fra det greske ord bazanizo, som betyr, smerte, torturere. Det skaper problemer når det gjelder den straff som blir tilmålt Satan, syndens opphavmann. Men profeten Esekiel sier om Satans endelige skjebne:

«Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende stener. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst. Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte — for evig tid» (Esek 28,16–19). Dette dreier seg om Satan, for det står at det er «den salvede kjerub» som lider denne skjebne.

Her står det ikke at Satan skal pines i all evighet, men at ilden skal fortære ham, og at han blir til aske. Så blir han borte til all evighet, står det. Det er i full harmoni med profeten Malakias, som sier at de ugudelige også skal bli fortært og bli til aske (Mal 4,3).

Det som er viktig når man skal definere uttrykket «evig» (aionos) i Det nye testamente er ikke uttrykket aionos i seg selv, men ordet som aionos peker mot — er det snakk om pine, straff, fortapelse?

«Pine» forutsetter en bevisst tilværelse, men er uttrykket «evig pine» i Skriften ensbetydende med en bevisst, smertefull eksistens i en ildsjø gjennom evighetenes evigheter? Er en slik straff, utmålt av en rettferdig og barmhjertig Gud, i samsvar med forbrytelsens størrelse? Predikeren sier:

«For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ikke noen ting, de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden forbi med både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet, i all evighet [olam] har de ikke mer noen del i alt det som hender under solen» (Pred 9,5–6).

Her skal vi merke oss to ting. For det første sier Predikeren at de som er døde i den første, «naturlige» død og ligger i sine graver, vet ingen ting. De har ingen bevisst tilværelse, slik mange tror, men er gått i oppløsning inntil oppstandelsen — enten livets oppstandelse eller dødens oppstandelse. For det annet bruker Predikeren uttrykket olam i betydningen evig. I all evighet har de døde ikke lenger del i det som skjer under solen, sier han. Det er innlysende at evig (olam) i dette verset ikke betyr i all evighet, men et begrenset tidsrom inntil oppstandelsen, da de døde står opp til sin evige straff eller belønning (Åp 20,4.5.6.12.13).

Når de døde i siProfeten Malakias gjør det klart at de som går fortapt blir til aske. Det er ikke snakk om et evig brennende helvetene graver (den første død) ikke har noen bevisst tilværelse, kan vi vel ikke forutsette at de som dør den annen død fortsetter å eksistere i en bevisst tilværelse i ildsjøens flammer gjennom evighetenes evigheter? En slik lære er å øve vold på Skriften, og en fordreining av Guds karakter. Når også sjelen blir ødelagt, er alt i forbindelse med det menneske utslettet til evig tid.

Profeten Malakias gjør det klart at det ikke blir noen ting tilbake av de fortapte. De blir rett og slett til aske: «For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. . . .Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud» (Mal 4,1.3). Dette er en referanse til Åp 20,15, der de som går fortapt blir kastet i ildsjøen for å bli fortært der. Merk deg at profeten uttrykkelig sier at det ikke skal levnes dem verken rot eller gren, og at de kort og godt blir til aske. Når Gud skaper den nye jord, er også asken forsvunnet til evig tid. Det er ingen evig, bevisst pine, men evig straff, som kort og godt er evig fortapelse, evig utslettelse.

 

Konklusjon

 

Apostelen Paulus forteller i klartekst hvilken straff de ugudelige blir tilmålt: «Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig [aionios] fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tess 1,8–9).

Jesus er den gode hyrde. Han er barmhjertig, miskunnelig og rettferdig. Vi må ikke fremstille vår kjærlige Frelser som en ubarmhjertig torturist som piner mennesker i all evighetMerk uttrykket evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi skal forstå uttrykket «evig». De som går fortapt lider en evig straff, dvs. evig fortapelse. De blir ødelagt med sjel og legeme (den annen død) i ildsjøen til det ikke er noe mer å fortære, og de er utslettet for all evighet. Det er ingen oppstandelse en gang i fremtiden for dem. De er fortært og utslettet med både sjel og legeme for evighetenes evigheter. Er ikke Gud både rettferdig, miskunnelig, nådig og barmhjertig?

«Du er rettferdig, Herre, og rettvise er dine dommer» (Sal 119,137). «Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger» (Sal 145,17). «Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig» (Sal 116,5).

Vil en Gud som har alle disse attributtene pine og plage mennesker gjennom evighetenes evigheter for de synder de har begått i sitt korte jordeliv, som ikke er mer enn et par timer i Guds øyne? Står straffen i forhold til misgjerningen(e)? Hvordan vil man karakterisere en dommer som dømmer et lite barn til døden ved bålbrenning for å ha nasket et eple i naboens hage?

Men Gud er kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, miskunnhet, og han har sagt uttrykkelig at han ikke har behag i den ugudeliges død. Har han da behag i å torturere et menneske gjennom all evighet? Er det miskunnelig og barmhjertig av Gud å pine et menneske gjennom all evighet for de brøder de har gjort i løpet av et kort jordeliv? Ingen vil vel påstå det? Hva slags Gud er det vi tjener? De som forfekter evig pine gjør jo himmelens Gud, som elsket oss så høyt at han ga sin egen Sønn som en løsepenge forat vi skulle arve evig liv, til en gud som er ti ganger verre enn den verste, blodtørstige, hedenske guddom! Men slik er det heldigvis ikke! Det er en barmhjertig, nåderik og miskunnelig Gud vi tjener, så la oss søke hans frelse mens den er å finne.