Nr. 13: Hvilket navn har den hellige ånd? Alle personer har et navn hvis de er en person vel og merke!

Nr. 13:

Hvilket navn har den hellige ånd? Alle personer har et navn hvis de er en person vel og merke!

Gjennom kirkehistorien så har Gud blitt fremstilt på en feilaktig måte. Og hvorfor? Dypest sett så ligger det et intenst og stygt jødeforakt bak. Eller som et bakteppe som gjør at en lettere forstår hvordan slike ubibelsk lære er kommet inn blant de troende.

Guds Ånd blir omtalt i skriften som en kraft, vind, med egenskaper og annet. Men aldri med eget navn, som indikerer klart at Ånden er ingen person, men den som utfører Faderns og Sønnens vilje. Observerer og taler i demmes sted. Derfor finner vi Ånden omtalt som person, men det er allikvel ulogisk og ubibelsk å gjøre Ånden til en person.

Bilde av Paulus som på ingen som helst måte trodde på treenighetslæren. Her er et av hans sitater, og hadde han trodd på en treenig Gud, så hadde vi funnet det her og andre plasser en slik klargjøring. Men vi finner det stikk motsatte:

1 Kor. 8. 4b. det er ingen Gud uten én.  5 For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer -  6 så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.

 

La oss ta opp dette tema her: Hvilket navn har den hellige ånd?

Nettop, ikke noe navn.

Alle personer har et navn hvis de er en person vel og merke!

Men den hellige ånd er ingen person, derfor ikke noe navn.

Hvordan ble det til at Ånden ble til en 3. person i Guddommen?

Sa Jesus noen gang at han var Gud? Nei, han gjorde aldri det.

I Bibelen blir han kalt «Guds Sønn». Og han sa: «Faderen. . . er større enn jeg.» (Johannes 10: 34—36; 14: 28) Jesus sa også at det var visse ting som verken han eller englene visste, men som bare Gud hadde kjennskap til. (Markus 13: 32)

Jesus bad dessuten til Gud. Ved en anledning sa han: «La din vilje skje, ikke min.» (Lukas 22: 42) Hvis Jesus var den allmektige Gud, hvem var det da han bad til? Han kunne vel ikke be til seg selv? Bibelen sier om hva som skjedde etter Jesu død: «Gud oppreiste denne Jesus.» (Apostlenes gjerninger 2: 32) Det er derfor tydelig at den allmektige Gud og Jesus er to forskjellige personer. Ikke engang etter sin død og oppstandelse og himmelfart var Jesus likestilt med sin Far. — 1. Korinter 11: 3; 15: 28.

Kirken prøver å poengtere mye rart den. Læren om en treenig Gud er ikke Bibelsk.

En bok om det greske folks historie sier følgende om den holdning til religion som stort sett gjorde seg gjeldende blant romerske keisere i det tredje og det fjerde århundre: «Selv når de som befant seg på den keiserlige trone, ikke var særlig sterkt opptatt av religion, men innrettet seg etter tidsånden, fant de det nødvendig å gi religionen en viktig status innenfor rammen av sine politiske planer for å gi sine handlinger en viss religiøs betydning.» — Istoria tou Ellinikou Ethnous.

Konstantin var så avgjort en mann av sin tid. I begynnelsen av sin karriere trengte han en form for «guddommelig» støtte, og den kunne han ikke få av de romerske guder, som hadde mistet mye av sin glans. Verdensriket med dets religion og andre institusjoner var for nedadgående, og det var behov for noe nytt og stimulerende for å bringe dets styrke tilbake. Det greske leksikonet Hidria sier: «Konstantin var spesielt interessert i kristendommen fordi den var til støtte for ham både i hans seier og i reorganiseringen av hans rike. De kristne kirkesamfunn som fantes overalt, ble hans politiske støtte. . . . Han omgav seg med tidens store prelater . . .. og han forlangte at de skulle bevare sin enhet.»

Konstantin forstod at den «kristne» religion — enda så frafallen og fordervet den var på det tidspunktet — med god virkning kunne benyttes som en gjenopplivende og forenende kraft og være til nytte for ham i hans store planer om å oppnå keisermakt. Han aksepterte de grunnleggende trekk ved den frafalne kristendom for å vinne støtte til å fremme sine egne politiske mål og besluttet seg for å forene folket i én «katolsk», eller universell, religion. Hedenske skikker og høytider fikk «kristne» navn.

Siden Konstantin søkte religiøs enhet av politiske grunner, var han snar til å bringe alle dissidenter til taushet, ikke på grunnlag av hva som var den sanne lære, men på grunnlag av hva flertallet fant å kunne godta. De dyptgripende læremessige forskjellene innenfor den sterkt splittede «kristne» kirke gav ham anledning til å gripe inn som en ’guddommelig utnevnt’ brobygger. Gjennom sin kjennskap til donatistene i Nord-Afrika og Arius’ tilhengere i den østlige delen av riket ble han snart klar over at overtalelse ikke var nok til å få i stand en solid og forent religion. Det var i et forsøk på å løse striden med arianerne at han sammenkalte til historiens første kirkemøte.

Historikeren Paul Johnson sier følgende om Konstantin: «En av hans viktigste grunner til å tolerere kristendommen, kan ha vært at det gav ham selv og staten anledning til å føre kontroll med kirkens bestemmelser om hva som er rett lære, og tiltakene overfor dem som avviker fra den rette lære.»

Hvilken rolle spilte den udøpte keiser Konstantin under kirkemøtet i Nikaia? Encyclopœdia Britannica sier: «Konstantin var selv ordstyrer og ledet aktivt drøftelsene . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» heter det i en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

Angående det endelige dokument som ble trukket opp i Nikaia under overoppsyn av Konstantin, sier den tidligere nevnte boken om det greske folks historie (Istoria tou Ellinikou Ethnous): «Det vitner om Konstantins likegyldighet i lærespørsmål, . . . hans hardnakkete pågåenhet i forsøket på å gjenopprette kirkens enhet for enhver pris, og endelig hans overbevisning om at han som ’biskop for dem som stod utenfor kirken’, hadde det avgjørende ord i ethvert religiøst spørsmål.»

Bibelen sier: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — 1. Timoteus 2: 5, 6.

Jesus, som var et fullkomment menneske her på jorden, ble en løsepenge som nøyaktig erstattet det Adam hadde forspilt — retten til fullkomment menneskelig liv på jorden. Apostelen Paulus kunne derfor med rette kalle Jesus «den siste Adam».

Paulus sa også i denne forbindelse: «Likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Korinter 15: 22, 45) Jesu fullkomne menneskeliv var den «tilsvarende løsepenge» som den guddommelige rettferdighet krevde — verken mer eller mindre. Også når det gjelder menneskelig rettsoppfatning, er det et grunnleggende prinsipp at den pris som skal betales, skal svare til den urett som er blitt begått.

Men hvis Jesus var en del av en guddom, ville gjenløsningsprisen ha vært uendelig mye høyere enn Guds egen lov krevde. (2. Mosebok 21: 23—25; 3. Mosebok 24: 19—21) Adam, som syndet i Eden, var bare et fullkomment menneske, ikke Gud. For at løsepengen virkelig skulle være i harmoni med Guds rettferdighet, måtte den være av nøyaktig samme verdi — et fullkomment menneske, «den siste Adam». Da Gud sendte Jesus til jorden som en løsepenge, gjorde han derfor Jesus til det som ville tilfredsstille rettferdigheten, ikke til en inkarnasjon, ikke til et gudmenneske, men til et fullkomment menneske, som var «stilt lavere enn englene». (Hebreerne 2: 9; jevnfør Salme 8: 6, 7.) Hvordan kunne en del av en allmektig guddom — Faderen, Sønnen eller den hellige ånd — noen gang ha blitt lavere enn englene?

Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, Jesus kom gang på gang med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham (Gud), for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)

Den som sender, er større enn den som blir sendt. Den som blir sendt, er en underordnet, en tjener. Det er Gud som sender, og det er Jesus som blir sendt. De er ikke samme person. Som Jesus uttrykte det: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.» — Johannes 13: 16.

Jesus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Vi bør tro Jesus, for han visste selvfølgelig hvordan hans forhold til hans Far var. Apostelen Paulus visste også at Gud er større enn Jesus, og han sa: «Sønnen (Jesus) selv (skal) underordne seg under Gud.» (1. Korinter 15: 28) Det fremgår også av Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 11: 3: «Kristi hode er Gud.»

Jesus erkjente at han hadde en Gud som var større enn han var, da han sa til disiplene: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» — Johannes 20: 17.

Etter at Jesus var død, lå han i graven i omkring tre dager. Hvem var det som oppreiste ham? Ettersom han var død, kunne han ikke oppreise seg selv. Og hvis han ikke var ordentlig død, kunne han ikke ha betalt løsepengen for Adams synd. Apostelen Peter forteller hvem som oppreiste Jesus: «Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.» (Apostlenes gjerninger 2: 24)

Du viser det jo selv - med en gang skriften sier noe ut over det menneskelige, så blir det bortforklaringer. Som med Tomas' "min Gud". Det står jo der, hvorfor skal han ikke ha ment det som står? Hvorfor skal vi pålegge ham vår logiske analyse at Jesus ikke og kan være Gud?

Denne teksten er et godt eksempel på det - for oss - ulogiske, men like fullt treenige:

(Joh 14,16-18) "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann (Jesus er altså også talsmann, min komm.), som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere."

Hvem er det som kommer og skal bli? "Jeg" Jesus eller Ånden? Er dette en logisk setning etter normale krav?

«Min Herre og min Gud»

Det er ikke noe å innvende mot at Tomas omtalte Jesus som en gud. Det ville være i samsvar med den kjensgjerning at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse ganske visst var en gud, det vil si en mektig, guddommelig person. Og det har han jo også vært siden sin død og sin oppstandelse til himmelsk liv. Jesus siterte fra Salmene for å vise at til og med mektige mennesker ble kalt «guder». (Salme 82: 1—6; Johannes 10: 34, 35)

Apostelen Paulus konstaterte at det er «mange ’guder’ og mange ’herrer’». (1. Korinter 8: 5) Til og med Satan blir kalt en «gud», «denne verdens gud». — 2. Korinter 4: 4.

Kristus har en langt høyere stilling enn ufullkomne mennesker og Satan. Når disse kan omtales som «guder», kan selvfølgelig Jesus omtales som en gud, og det ble han også. På grunn av sin unike stilling i forhold til Gud Faderen er Jesus «den enbårne gud» (Johannes 1: 18), en «Veldig Gud» (Jesaja 9: 6) og «en gud» (Johannes 1: 1). Det var altså ikke uriktig av Tomas å omtale Jesus på denne måten. Tomas sa at Jesus var en gud for ham, en guddommelig, mektig person. Men han sa ikke at Jesus var Gud Faderen, og derfor sa han «min» Gud og ikke bare «Gud».

Allerede tre vers senere, i Johannes 20: 31, sier Bibelen: «Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn.» Her fjernes all tvil med hensyn til hva Tomas mente. Johannes sier tydelig at Jesus er Guds Sønn, ikke den allmektige Gud.

Personifisering ikke bevis for personlighet.

Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper/talsmann» og sa at denne hjelperen/talsmannen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert.

Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.)

Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.

Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper».

Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8.

Sluttkommentar:

Det er ikke så vanskelig dette med treenighetslæren og forkaste den!

Vi har èn Ånd som mennesker. Satan og Antikrist har som Gud Fader og Sønnen èn Ånd i bibelsk termologi. Slik kan jeg fortsette. Men egennavn, møter vi det på Ånd i bibelen? Ikke en gang uten Asasel som var det  dyret som skulle bli sluppet ut som den syndebukken.

3 Mosebok 16. 5 Og av Israels barns menighet skal han få to gjetebukker til syndoffer og en vær til brennoffer.  6 Så skal Aron føre frem sin egen syndoffer-okse og gjøre soning for sig og sitt hus.  7 Og han skal ta de to gjetebukker og stille dem frem for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt.  8 Og Aron skal kaste lodd om de to gjetebukker, ett lodd for Herren og ett lodd for Asasel. /  9 Og den bukk som ved loddet er tilfalt Herren, skal Aron føre frem og ofre til syndoffer. 10 Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende frem for Herrens åsyn, forat det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen til Asasel. 11 Når Aron fører frem sin egen syndoffer-okse og gjør soning for sig og sitt hus, skal han først slakte syndoffer-oksen.

Dette er det nærmeste i skriften en finner et navn på en Ånd og det er eventuelt Satans Ånd. Eller vi kan forstå det dit hen at Asasel er Satan selv? Men det er der Satan er med sin Ånd?

Nei og atter et nei. Hele treenighetslæren er noe stort rolp og visvas fra begynnelse til slutt. Men som sagt, det må bli åpenbart, det sa Jesus om skilsmisse og gjengifte også.

Matt. 19. 12 For der er gildinger som er født slik av mors liv, og der er gildinger som er gildet av menneskene, og der er gildinger som har gildet sig selv for himlenes rikes skyld. Den som kan fatte dette ord, han fatte det!

Legg merke til hva Jesus sier som en konklusjon: «Den som kan fatte dette ord, han fatte det!».

Jeg aksepterer at andre ikke ser det slikt som meg, og det kan være ulike årsaker til det. Men for min del, så tror jeg ikke på hverken Jesus only læren eller treenighetslæren. Men på den Jøde-kristen forståelse av dette som en finner blant de første kristne før menigheten var smittet til av så mye fremmed og ubibelsk lære.

Jeg har en ur-kristen forståelse og lære, og den er jeg stolt og glad for å ha. Så får andre mene og lære hva de vil, men jeg går ikke bort i fra denne lære for alt i denne verden!