Nr. 12: Nimrod

Nr. 12:

    Nimrod

    Historien bekrefter beretningen om Noa og hans etterkommere.

I denne artikkelen skal vi gå tilbake i historien til den gang menneskeskapte guder tok plassen til den ene og sanne Gud. Vi skal også jakte litt i gamle skrifter og arkeologiske funn etter den berømte Nimrod, som Bibelen sier er den første som fikk stor makt eller velde på jorden og det erklæres også at han var en stor jeger for Herren.

   Denne plassen har alltid vært knyttet til Noa, hevder de som bor like ved. De kan også bekrefte at det en gang sto to gravsteiner her med innskripsjoner med 8 mennesker på, som ble ødelagt og fjernet. Gravene ble tømt. Like ved står også et kjempestort alter.

 

Bibelen er taus når det gjelder Noas videre oppholdssted etter at han kom ut av arken. Men fra andre kilder (Gilgamesj, Jubileerboka, Jasers bok etc) får vi opplyst at Noa fortsatte å bo i området rundt Ararat i lang tid, sannsynligvis helt til sin død. Jasers bok s. 14 sier: Noa og hans sønner bosatte seg i landet som Gud hadde gitt dem, og de tjente Gud alle sine dager. Gilgamesj forteller også at han besøkte mannen som hadde overlevd en stor flom... der elvene begynte.

I de første årene hadde det liten hensikt å bevege seg bort fra området. Her var det kilder i fjellet som ga nok ferskt vann til mennesker og dyr, og til å dyrke jorden.  Det var også gode beitemarker for den stadig voksende bestanden av rene dyr. Vi vet at Noa plantet vinranker en tid etter at de kom ut av arken, det betyr at klimaet i dette området kan ha vært bedre enn det er i dag. Vi vet nemlig at hetittene også dyrket oliven i det anatoliske høyland, men i dag kan disse vekstene kun dyrkes i lavlandet, og bare unntaksvis kan en ennå finne vinranker i dette området.

De første 100 årene

  Familien besto av 8 mennesker da de kom ut av arken, men bare etter to år kom det første barnet. Sem fikk en sønn som han kalte Arpaksad. Senere ble det etterhvert 16 barnebarn av hankjønn og dersom begge kjønn var like bra fordelt, kan vi tippe at det ble ca. 32 barnebarn på Noa og hans kone. Da disse barnebarna ble store, hadde de bare hverandre å gifte seg med, og ifølge noen kilder resulterte dette i 63 navngitte oldebarn av hankjønn, og er det like mange pikebarn, er vi oppe i 126 oldebarn. Når disse ble voksne, skulle det vel etterhvert bli trangt om beiteplassene og det var behov for å bre seg utover mot alle hjørner av høyfjellet. Til sammen har vi nå en gruppe på ca. 166 mennesker i området.

Noa var uten tvil den uomstridte moralske og åndelige lederen i 300 år etter flommen, og sannsynligvis en sterk forkynner av den ideologi han hadde med seg fra fedrene som levde før vannflommen. De neste barnas antall kjenner vi ikke til, men vokste de i antall like hurtig, har vi grunn til å tro at de etter ca. 100 år kan telle rundt 670 mennesker. Så kommer den første lille befolkningseksplosjonen, for ca. 30 år senere, kan de ha blitt rundt 3000 personer. I denne bolken blir sannsynligvis Eber født. Og kanskje også Nimrod?

De neste hundre årene:

Menneskene i denne rekken som fødes de første 100 årene etter flommen, får en levealder på ca. 400 år. Når disse blir voksne og føder barn etter 20-30 år, kan vi kanskje statistisk sett, telle en befolkning på over 11000. Peleg (Ebers sønn) blir født 101 år etter flommen. Hans levetid reduseres drastisk med 200 år. De første fire generasjonene overlever altså sine etterkommere i opptil 6-7 ledd. Eber og hans samtidige opplever å se sin sønn, barnebarn, oldebarn, tipp-oldebarn, tipptippoldebarn og tipptipptipp-oldebarn fødes og dø! Samtidig var de også  høyreiste og så ut til å leve evig. Mange av dem ble i folks oppfatning de nye gudene med evig liv.

I de første 150-200 år, var de opptatt av de daglige gjøremål og levde sammen oppe i fjellene. Etter hvert får de behov for mer plass. Bibelen nevner med få ord det som videre skjedde, I 1.Mos 11:2 De dro fra Øst....Greske oldtidshistorikere sier det så fint: I mange år levde menneskene under Joves styre (Jahve eller Jehova), uten byer og uten lover, og alle snakket det samme språk. (Hyginus)

Etter hvert reiser flere  av etterkommerne nedover elvene for å skape et livsgrunnlag andre steder.

I følge jubileerboka (gammelt jødisk skriv) delte Noa opp verden til sine tre sønner i Pelegs (Ebers sønn) tid. Mens krigene begynte på Serugs tid.

De første «guder»

  Både bibelen og tavler fra sumer, forteller at menneskene før vannflommen levde svært lenge.

Etter vannflommen skulle menneskenes levetid være 70 år, sier Bibelen. Noa ble over 900 år, og levde 300 år etter flommen.

Det er ikke så merkelig at mange så på dem som guder og dyrket dem etter deres død. Noen av dem ble konger i sine byer og landområder, og begynte å kalle seg guder allerede mens de levde. De bygde templer til seg selv, og forlangte å bli tilbedt. Eksempler på dem var Sargon I, Naram-Sin, Gudea i Ur, Shulsi (sønn av Ur-Nammu)  m.fl.  Enmarkar som bygget Erek i Sumer, blir oppgitt å være sønn av solguden Utu.

Historien forteller oss at hver by hadde sin gud og sin egen hersker. Dette var i oldtiden en og samme mann. En hersker ble kalt Herre og ble ofte guddommeliggjort. Konge på sumerisk = lugal = stor mann.

I Egypt kan vi kanskje se sporene av fedrene i Bibelen etter deres innskripsjoner. En stor gud i Egypt var RA, en innskripsjon forteller at Den hellige kroppen til Ra, var i den hellige båten til Nu (Noa). Andre tradisjoner vil ha det til at Adams ben ble tatt med i arken (etiopisk dokument), andre at hans første klær ble oppbevart av Noa. Det som er interessant for oss fra disse kildene, er at egypterne forteller noe om både arken og personen Noa.

Thot var et annet navn egypterne brukte på Noa. Han var en stor vismann, sier de, som overlevde vannflommen. Fønikerne kalte den samme guden Touth, han var sjøfarernes gud. På sumerisk het Noa Altra-Hasis, som betyr; den ekstra vise. Som Thot kunne han skriftspråk, vitenskap, geometri, aritmetikk, medisin og atronomi.

Men selv om han tilsynelatende ble dyrket som gud, brydde folk seg lite om hans forkynnelse og hva han hadde fortalt dem. Omtrent slik er folk i dag også. De dyrker Gud og kaller seg ved Kristi navn, men hva Kristus sa, mente og forkynte, bryr man seg mindre eller lite om.

Den første mytologi dreide seg om disse menneskeproduserte gudene, som levde videre i himmelen da de endelig døde, og slik blandet reelle historiske hendelser og personer seg med mytene, og beretningene forflyttet seg fra sted til sted. Heltene blant hurittene ble til gudenavn hos hetittene og i India. Babylonske guder ble til egyptiske, som ble til de greske guder og senere til Romerrikets guder (Homer). Historiene og gudene var de samme, de bare skiftet navn.

           

    Der fjellene tar en brå slutt, langs Eufrats bredder, kom de første av Noas etterkommere og slo seg ned.    

Senere kunne man tilføye flere guder. Nylig avdøde Thor Heyerdahl fant ut det samme om Odin og Tor. Islandske historieskrivere forteller at de var betydningsfulle mennesker som flyttet nordover med hær og folk da romerne nærmet seg deres landområder ved Kaukasus. Kong Antiokus I levde i Kommageneriket (ca. 2000 år siden). Han gjorde også seg selv til gud blant de andre guder, og sier selv på en innskripsjon ved sin grav på Nimrodfjellet, at han er Gud. Han levde omtrent på samme tid som Odin.

Men disse urgamle kongene ønsket ikke bare å være konger og guder. De ville også være menneskehetens redningsmenn og frelsere.