Nr. 90: Treenighetslæren kom først 300 år etter Jesus var faret opp fra denne jorden!

Nr. 90:

Treenighetslæren kom først 300 år etter Jesus var faret opp fra denne jorden!

SJU VIKTIGE SPØRSMÅL
angående Jesus og treenighetslæren

Forord

Siktemålet med dette begrensede studiet er ikke å ta opp treenighetsspørsmålet i sin fulle bredde. Om det hadde vært målsetningen, ville nok sidetallet vært et helt annet! Vår mer beskjedne tilnærming her i denne sammenheng er kun å reise noen ganske få spørsmål og prøve å finne ut av hva slags svar primærvitnene til Jesu liv og virke – de fire evangeliene – gir på disse. Om spørsmålene ikke kan sies å dekke alle aspekter og detaljer av treenighetsspørsmålet, må de i hvert fall kunne sies å være svært grunnleggende og viktige i sin karakter. Og som sådanne vil de svarene man kommer fram til, i det minste gi en meget god indikasjon på hva Jesus må ha tenkt om hvem Gud er.
Om denne relativt korte fremstillingen kan virke som en appetittvekker og en inspirasjon til videre studier, vil mye være vunnet. Temaet er nemlig etter min og manges mening belastet med mange vanskeligheter og mye usikkerhet og er et tema i sterkt behov av nærmere teologisk refleksjon:
Det er umulig å dokumentere det vi nå kaller ortodoksi innenfor kristendommens to første århundrer.
(Dr. Harold Brown, Heresies: Heresy and Orthodoxy in the History of the Church, Hendrickson Publishers, Peabody (MA), 1988, p.5)
Det er bortkastet tid å forsøke å utlede treenighetslæren direkte fra sidene i Det nye testamente.
(Theology professors Anthony Hanson and Richard Hanson, Reasonable Belief: A Survey of the Christian Faith, Oxford University Press, 1980, reprint 2004, p.171)
Alle vanlige anerkjente kirkesamfunn står for en spesiell læremessig doktrine om Jesus. Spesialister på tidlig kristen tenkning stiller imidlertid spørsmålstegn ved de argumenter som har vært benyttet for å komme fram til denne doktrinen. Lærde NT forskere spør seg selv om Det nye testamente i det hele tatt lærer denne doktrinen, og historikere undrer seg over det voldsomme svelget man ser mellom Jesus selv og fullt utviklet kristendom. Disse spørsmål er veldig urovekkende, for de indikerer at den kristne kirke kan befinne seg i en mer alvorlig situasjon enn først antatt. Det kan tenkes at vi her ikke har å gjøre med en grunnleggende god struktur som bare trenger litt modernisering, men et dårlig byggverk som kanskje har behov av en radikal og gjennomgripende nystrukturering.
(Professor Don Cupitt, Cambridge, The Debate About Christ, London: SCM Press, 1979, p.7)
Slik oppstår helt naturlig et viktig eksegetisk spørsmål, nemlig spørsmålet om i hvilken grad den ontologiske kristologien i de oldkirkelige bekjennelsene – med sin sterke betoning av Jesu guddom – utgjør en trofast læremessig bekjennelses-formulering av det nytestamentlige vitnesbyrd. Representerer denne bekjennelsesformuleringen en legitim og uunngåelig utvikling av nytestamentlig kristologi, eller representerer den en forvrengning av denne? Utfordrer ikke denne kristologiske problemstillingen oss til – i lys av den kunnskap som nå finnes tilgjengelig for NT-forskningen, en kunnskap som langt overgår den kunnskap kirkefedrene rådde over – en ny og langt grundigere gjennomgang?
(G. H. Boobyer, Bulletin of The John Rylands Library, Vol 50, (1967-68), p.247-261, “Jesus As ‘Theos’ In The New Testament”)
På den annen side må vi ærlig innrømme at læren om treenigheten ikke utgjorde noen del av det tidligkristne, nytestamentlige budskapet. Helhetlig betraktet har denne læren heller aldri vært noen sentral trosartikkel i den kristne kirkes liv i noen del av dens historie. Vi blir dermed tvunget til å stille spørsmålet: Utgjør denne sannhet sentrum i kristen teologi, men ikke sentrum i den kristne tro? Er en slik uoverensstemmelse mellom teologi og tro mulig? Eller skyldes dette misforhold et feilsteg i stort sett hele den kristne kirkes læreutvikling?
(Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205)
Ut fra en teologisk vurdering vokste treenighetslæren frem som en synkretisme av jødedom og kristendom i møte med hellenismen …. Det teologene således oppdager, stiller et stort spørsmålstegn ved denne lærekonstruksjonen. Når det først går opp for en – og det finnes ingen vei utenom dette – at Jesus selv bare kjente til Israels Gud, som han kalte Far, og ikke visste noe om å “bli gjort til Gud”, slik det er vanlig å tro i våre dager; med hvilken rett kan vi da si at treenighetslæren er normativ og bindende for alle kristne? … Uansett hvordan vi tolker de ulike stadier i utviklingen av treenighetslæren, så er det klart at denne læren, som ble “dogme” i både Øst og Vest, ikke har noen bibelsk basis og ikke kan spores kontinuerlig tilbake til Det nye testamente. …. Teologien må etter hvert komme til en erkjennelse av fakta.
(Karl-Heinz Ohlig, Ein Gott in drei Personen? Vom Vater zum “Myserium” der Trinitat, Mainz: Matthias Grunewald-Verlag, 1999, s.123-125)
Behovet for en total revurdering av kirkens gamle tro på Kristi guddom like opp til vår tid, er presserende.
(Professor A. Grillmeier, Christ in Christian Tradition, Atlanta: John Knox Press, 1975, 1:557)
En av Storbritannias ledende anglikanske teologer, Dr. Geoffrey Lampe, har stått frem med en sterk utfordring mot den historiske kristne treenighetsdoktrinen. Han sa at treenighetslærens trepersons-Gud “ikke hadde mye fremtid.”
(London, Observer, December 3, 1978)
I Vesten stilles det stadig oftere spørsmål ved treenighetslæren. … Det har lenge vært en tendens til å behandle denne læren mer som et problem enn som en lære som hegner om en kjernesannhet i det kristne evangelium.
(Professor Colin E. Gunton (Kings College, London), The Promise of Trinitarian Theology, 1991, p.31)

Litt om gode holdninger

Det er alltid viktig å ha gode holdninger når vi studerer Guds ord, men når vi står overfor store og vanskelige teologiske spørsmål som utfordrer våre vante tankemønstre – slik som i dette studiet – vil det selvfølgelig være ekstra viktig og påkrevd! Det er da våre holdninger virkelig blir satt på prøve.
Alle nye tanker er i første omgang vanskelige og utfordrende å forholde seg til. Det er noe vi alle kjenner til, og det er helt OK. En sunn skepsis og kritisk sans er av det gode! Noe annet blir det imidlertid om man lukker ørene, trekker rullegardinene ned og skalker alle luker! Da har den sunne skepsisen gått over til å bli noe negativt!
Jødene i Berøa lyttet til det Paulus hadde å si, selv om budskapet var helt nytt for dem! (Ap.gj. 17:11). De tok imot ordet med all godvilje, står det. Videre står det at de gransket daglig i skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble sagt dem. Denne lyttende og granskende holdningen blir rost av Lukas. Han omtaler dem faktisk som mennesker preget av et edelt sinn! Mon tro om ikke denne beretningen har noe å lære oss!
Man kan altså – som jødene i Berøa – bli stilt overfor tanker og ideer som i første omgang virker nye og fremmede, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være godt forankret i Guds ord. Går man gjennom en slik prosess, da bør vel de nye tankene og ideene få lov til å slippe til og få en plass i våre hjerter – selv om de kanskje både utfordrer og uroer oss! Det kan jo tenkes at Gud ikke alltid føler trang til å klappe oss på skulderen og si at alt er bra slik som det er. Kanskje han noen ganger faktisk vil uroe oss og prøve å vekke oss opp i forhold til store, nye og viktige sannheter!
Et lukket hjerte kan ikke nås. Den som i utgangspunktet sier “ikke forstyrr meg med sannheten”, har valgt en farlig og destruktiv form for ro! Og nettopp fordi feilaktige holdninger kan få så store negative konsekvenser for et menneske – det kan gå glipp av så mye verdifullt – finner jeg det riktig å begynne dette studiet med å si noe generelt om gode holdninger. For hva nytter det om fine og gode ting blir hentet fram og øst ut, dersom alt bare preller av som vann på gåsa? Eller hva nytter det om verdifulle skatter blir lagt foran døren, dersom døren aldri blir åpnet?
Nedenfor har jeg samlet en del interessante uttalelser som går nettopp på dette med holdninger. Jeg tror alle vil finne noe godt og verdifullt her som det er verd å reflektere over:
Vi ønsker alle å gjøre framgang, men dersom vi er på feil vei, vil framgang innebære en helomvending og en tilbakevending til den rette veien. Og den som gjør dette først, er den mest progressive.                                                                                                                                                      (C. S. Lewis, The New Encyclopedia of Christian Quotations, Baker Books, p.7-8)
Når en ærlig, men forført mann hører sannheten, vil han enten opphøre med å være forført, eller opphøre med å være ærlig.
Dersom 50 millioner mennesker sier en tåpelig ting, vil det fremdeles være en tåpelig ting! (Anatole France)
De vanskeligste fordommene å avsløre, er de som blir delt av mange.
(Jason D. BeDuhn, Truth in Translation, 2003, p.15)
Ingen er så blind som den som ikke vil se!
Å bli berøvet sine illusjoner kan være det første, smertefulle skrittet på veien mot sannheten.
På den andre siden må det innrømmes at ikke alt det Kirken har lært, er sant. Og det kan hende at en ny tids vitenskap og tenkning kan hjelpe til å få øye på nye sider ved Guds åpenbaring, eller kanskje rettere: gamle, forglemte sannheter i Guds ord. Således skjedde det jo ved reformasjonen.
(Fra sokneprest og kirkehistoriker Ivar Welles bok “Det som snart skal skje”, Oslo, 1933, s.75)
Jeg er fast overbevist om at Herren har enda flere sannheter å vise oss ut fra sitt hellige ord. For min egen del beklager jeg sterkt den situasjon de reformerte kirkene har kommet i. De har nådd frem til et visst punkt i sin religionsutøvelse, og vil nå ikke gå videre fra der hvor deres reformasjonsredskaper har brakt dem. Luteranerne vil ikke gå utover det Luther så, og kalvinistene sitter, som vi skjønner, fast der de overtok etter denne store gudsmannen, en mann som allikevel ikke så alt. … Jeg ber dere innstendig om å huske på at det er en artikkel i deres kirkes bekjennelsesskrift at dere skal være åpne og mottakelige for enhver sannhet som måtte bli gjort kjent for dere ut fra Guds skrevne ord. … Det er utenkelig at fullkommen kunnskap skulle være på plass med en gang etter at kristentroen så nylig har unnsluppet et så tykt antikristelig mørke.
(John Robinson, lærd og nobel Cambridge-mann som grunnla en frikirkemenighet i Nederland i 1609)
Medmindre jeg blir overbevist ved Skriften eller ved sunn fornuft, aksepterer jeg ikke pavers og kirkemøters autoritet, for de har motsagt hverandre. Min samvittighet er underlagt Guds ord. Jeg kan ikke og vil ikke ta tilbake noe, for å gå imot samvittigheten er verken rett eller trygt. Her står jeg og kan ikke annet. Må Gud hjelpe meg. Amen.
(Fra Luthers forsvarstale foran forsamlingen av 210 høyverdig geistlige, kongelige og adelige i Worms, 1521)
Enhver senere generasjon i kirken kan og må så etterprøve om bekjennelsens formler svarer til Bibelens budskap. Det er grunn til å slå fast at enhver kirkelig bekjennelse har autoritet bare i den grad den stemmer overens med Skriften.
(Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.38-39)
Kristne som har en tro som er krystallisert og stivnet i teologenes kunstige systemer, ser i enhver ny sannhet som trekkes fram fra Skriften en uvelkommen gjest eller endog en mistenkelig fiende.
(Birks, sitert i: Bibelens og kirkens lære om helvedes-straffene, F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s.262)
Det finnes dem i våre dager som har blitt opplært til å se på ethvert studium som stiller spørsmål ved gamle verdsatte tradisjoner eller trosbekjennelser av ulike slag – spesielt slike som berører “etablerte” læresetninger om Den hellige ånd eller den hellige treenighet – med stor forferdelse og skepsis – uansett hvor bibelsk studiet måtte være.
(Robert Whitelaw, Biblical Facts about the Holy Spirit and the true holy trinity, Grace Abounding Ministries, Inc., 1991, Introduction)
Det er lettere å stemple den som stiller spørsmål som kjetter og vantro enn å se i ansiktet den mulighet at ens egen teologi kan være mangelfull.
(Anthony Phillips, Gud før Kristus, Land og Kirke / Gyldendal Norsk Forlag, 1977, s.88)
Evangeliske protestanter kan være like mye tradisjonsslaver som romersk katolske eller gresk ortodokse kristne; forskjellen er bare at de ikke skjønner at det dreier seg om tradisjon. Folk som bekjenner seg til “sola scriptura” (slik de selv tror), bekjenner seg i virkeligheten ofte til en tradisjonell måte å tolke sola scriptura på.
(F.F. Bruce, from private correspondence with Buzzard, June 13, 1981, Focus on the Kingdom, Volume 3, No. 12, September 2001)
Tradisjoner som har sitt utspring i det kristelige miljø, kan få en “egentyngde” som fører kristne inn i ufrihet og skygger for Skriftens sanne budskap. Sunn respekt for fedrene og deres tradisjoner har da utartet til ødeleggende tradisjonalisme, og det vil være en viktig oppgave å avsløre og korrigere den feilkilde som slik er virksom.
(Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.6-7)
Det er ikke noe galt med tradisjon så lenge vi ikke sammenblander tradisjon med sannhet. Om vi blir mer knyttet til våre tradisjoner enn til sannheten, da har vi alvorlige problemer. … I det øyeblikk vi ser på vår tradisjon som testgrunnlag for å vurdere andres forhold til Gud, da har vi opphøyd denne tradisjonen til en ubibelsk status.
(James R. White, The King James Only Controversy, p.17)
Gud er sannhetens Gud (elohim emet)! Kjærlighet til sannheten, villighet til å underlegge seg sannhetens kraft, villighet til å oppgi tradisjonelle synspunkter som ikke består en sannhetstest – er en hellig plikt og en naturlig del av en sann gudsfrykt.                              (Franz Julius Delitzsch)
Søren Kierkegaard gjentok om igjen og om igjen med stadig økende kraft at den som vil gå i Jesu fotspor, vil få den religiøse tradisjon og den herskende kristelighet imot seg, slik at hans liv nødvendigvis må bli et liv i ytre lidelse, men samtidig i et inderlig samfunn med Gud, og derfor, tross alt, et lykkelig liv som han ikke ville bytte med noen.
(Thorleif Boman, Jesus av Nasaret, Aschehoug, 1975, s.29)
Den som med alvor bestemmer seg for å søke etter sannheten, burde først av alt styrke sitt sinn med en kjærlighet til den. For den som ikke elsker den, vil ikke anstrenge seg meget for å få tak i den, og vil heller ikke bekymre seg noe særlig selv om han ikke har den i sin eie.                                     (Filosofen John Locke, Concerning Human Understanding, 1661)
Fra feighet som ikke tørr å ta imot nye sannheter, fra dovenskap som er tilfreds med halvsannheter, fra arroganse som tror den kjenner alle sannheter – O Sannhetens Gud, fri oss!
Derfor, du trofaste kristne, søk etter sannheten, hør sannheten, lær sannheten, elsk sannheten, tal sannheten, etterlev sannheten, forsvar sannheten til døden.
(Jan Hus, 1369-1415)
La oss ikke motta noe, tro noe eller følge noe som ikke finnes i Bibelen eller kan bli bevist ut fra Bibelen.
(J. C. Ryle, in: The New Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books, 2000, p.117)
I våre dager har de som leser Skriften allerede antatt flere religiøse forestillinger i løpet av sin skolegang før de setter seg ned for å skjønne en tekst. Når de så leser teksten, skjer det helt naturlig, men kanskje ubevisst, at de forklarer alle vanskeligheter i tråd med disse forestillingene. Det er derfor det kan skje at mennesker av alle slags overbevisninger finner sine spesielle meninger bekreftet i de hellige skrifter. I virkeligheten er det ikke Skriften som informerer dem, men de som tillegger Skriftens språk deres egen mening.
(John Lingard, “A New Version of the Four Gospels with Notes Critical and Explanatory, by a Catholic”, London, J. Booker, 1836, p.330)
Vi må være rede til å la teksten bryte gjennom våre forsvarsverker, utfordre våre antakelser, forstyrre vår selvtilfredshet og dømme våre kompromisser.
(John Stott, Forstå Bibelen, Lunde Forlag, 1974/1990, s. 172)
Det å anerkjenne Skriftens autoritet betyr noe mer enn å gi sin tilslutning til en eller annen læremessig posisjon eller uttalelse … Det å underlegge seg en teksts autoritet betyr helt praktisk at man er villig til å bli korrigert, til å endre innstilling og skifte syn dersom teksten krever det. … Om du ikke er forsiktig kan dine linser bli til speilglass som reflekterer din egen teologiske agenda i stedet for å formidle tekstens mening. I så tilfelle vil du ikke “finne” noe annet i Skriften enn det du selv har “satt inn” der. … Våre fordommer må underlegges autoriteten i den bibelske tekst, vi må tillate teksten å skape og forme vår forståelse.
(Guthrie / Duval, Biblical Greek Exegesis, Zondervan, 1998, p.105-106)
Når vi møter forskjellige nytestamentlige tekster i de følgende kapitlene, la oss da så langt som mulig prøve å verdsette det de har å si om Gud, uten å bedømme dem opp mot eller lese dem gjennom senere læremessige utviklinger.
(Larry W. Hurtado, God in New Testament Theology, Library of Biblical Theology, Abingdon Press, 2010, p.7)
Å la Bibelen få tale for seg selv, uansett hvor bra eller dårlig denne talen stemmer over ens med forventninger eller aksepterte former for moderne kristendom, er en øvelse i mot, eller for å bruke et annet ord, tro.           (Jason D. BeDuhn, Truth in Translation, 2003, p.168)
En grundig undersøkelse og samvittighetsfull søken etter sannhet leder ofte til en overbevisning om at ting man tidligere holdt for å være riktige, i virkeligheten ikke er det.     (Justin Martyr, ca 160 e.Kr., Exhortation to the Greeks)
Peering into the mist of gray
That shroud the surface of the bay,
Nothing I see except a veil
Of fog surrounding every sail.
Then suddenly against a cape
A vast and silent form takes shape,
A great ship lies against the shore
Where nothing has appeared before.
Who sees a truth must often gaze
Into a fog for many days,
It may seem very sure to him
Nothing is there but mist-clouds dim.
Then, suddenly, his eyes will see
A shape where nothing used to be.                                                                                                                    ( Clarence E. Flynn )

Noen innledende tanker

Var Jesus en trinitar?
Mange vil hevde med styrke at Jesus selvfølgelig var en trinitar. Siden treenighetslæren er en grunnsannhet i det kristne budskapet, var dette selvfølgelig noe Jesus både visste om og formidlet til sine tilhørere! Her en uttalelse fra et katolsk leksikon:
“Treenigheten” er det uttrykket vi bruker for å beskrive den viktigste doktrinen i den kristne religionen … at det i guddommens enhet finnes tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og at disse tre personene er reelt og virkelig atskilt fra hverandre. Det er Kirkens lære at dette er åpenbaringen angående Guds natur som Jesus Kristus, Guds Sønn, kom til jord for å gi til menneskeheten, og samtidig den sannhet som Kirken legger fram for alle mennesker som selve fundamentet for hele dens dogmatiske system.                                   (The Catholic Encyclopedia, 1912, v.15, p.47)
Som den andre person i treenigheten – slik mange mener det er riktig å beskrive Jesus – var han selvfølgelig bevisst både på hvem han selv var og hvordan guddommen i sin helhet var satt sammen! Siden han selv var en del av treenigheten, behøvde han egentlig ikke å tro på noen treenighetslære – han visste bare med hele seg med en fullkommen visshet at det var slik guddommen var! Ingen kan nemlig kjenne Gud bedre enn Gud selv! Og som menneskehetens store lærer og Gudsåpenbarer, formidlet selvfølgelig Jesus denne sin gudskunnskap videre til verden. “For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden.” (Joh 18:37). Slik talte Jesus om seg selv. Han var et himmelsendt sannhetsvitne! Og hva er vel mer naturlig enn at et slikt enestående sannhetsvitne forteller oss nettopp sannheten om hvem Gud er? Skulle ikke han som ble kalt “verdens lys” fordrive alt mørke og all usikkerhet angående Guds identitet? Selvfølgelig! I hans nærhet kunne ingen usanne eller halvsanne gudsforestillinger bestå! Når han forkynte og veiledet menneskene til tro på den sanne Gud, førte han dem derfor alltid frem til en klar og sikker tro på den treenige Gud.
Og som en naturlig følge av disse to forholdene – dette at Jesus visste bedre enn noen andre at Gud var en treenig Gud og dette at han alltid og alle steder vitnet sant og trofast om denne Gud til menneskene rundt seg – på grunn av disse to forholdene, finner vi helt naturlig en mengde klare eksempler på Jesu treenighetsforkynnelse gjengitt i de fire evangeliene!
Slik vil nok mange kristne tenke. Og omtrent slik bør vel situasjonen riktig kunne beskrives dersom treenighetslæren virkelig er sann. At Jesus av uante grunner skulle unnlate eller på noen som helst måte forkludre å tale sant om den sanne Gud, fremstår i hvert fall ikke for meg som noe troverdig alternativ. Under forutsetning av at premissene er riktige – at Jesus virkelig var en del av en treenighet og at han kom til jord for å vitne om Guds treenige natur – kan jeg ikke skjønne annet enn at vi må finne en rekke klare eksempler på treenighetsforkynnelse fra Jesu munn i de fire evangeliene! En tidligere teologiprofessor ved Harvard ga i sin tid uttrykk for de samme tankene:
Om apostlenes sinn over hodet liknet andre menneskers sinn, må det faktum at deres mester var den Allmektige kledd i kjød, ha blitt omtalt hele tiden i deres skrifter! Vi burde finne denne utrolige sannheten beskrevet i direkte utsagn og i allusjoner, i de sterkest tenkelige følelsesmessige beskrivelser og gjennom tusenvis av forskjellige uttrykksformer. Denne lærens iboende vanskeligheter var så store og de første troendes uvitenhet og begrensede forståelse så åpenbare, at apostlene uavlatelig må ha tatt denne læren opp for å forklare den og verne den mot misforståelser. Som en fundamental læresetning i vår tro, må den ha blitt fremholdt gang på gang i apostlenes undervisning. Om dette virkelig var en sentral læresetning i den kristne tro, vil vi finne en mengde herlige og strålende vitnesbyrd om den over alt i Det nye testamente.
(Andrews Norton, tidligere professor i “Sacred Literature” ved Harvard, A Statement of Reasons for not believing the Doctrines of Trinitarians Concerning the Nature of God and the Person of Christ, 3.ed., Boston, 1859, p.83-84)
Her er et vitnesbyrd fra en pastor som så det på samme måten:
Jeg er overbevist om at det er umulig for en person som reflekterer rolig og alvorlig over saken å tvile på at dersom læren om deres Herres likhet med Gud var sann og var blitt gjort kjent for apostlene og de første kristne, da ville deres sinn ha blitt så dypt og overveldende berørt ved denne tanken at de ikke ville vært i stand til å tenke, snakke eller skrive om noe annet! Denne store og fantastiske læren ville da ha glødet fra den ene enden av Det nye testamente til den andre, den ville stått skrevet med ildskrift i hvert kapittel, den ville strålt frem fra hver side og funklet i hver linje.
(Thomas Belsham (1750-1829), The Bampton Lecturer Reproved….Pamphlets on Protestant Christian Denominations, 28 vols., Part 2; 1819-1947, number 34)
Den svenske forfatteren Sven Reichmann minner oss stille og rolig om at dersom vi står overfor en stor og viktig bibelsk sannhet,
“bør vi forvente å finne den i en mengde tekster. Om vi ikke gjør det, er vi antakelig på feil spor.”                              (Sven Reichmann, Historiens Gud – Judarne, Inter Skrift, 1990, s.11)

Ovenfor har jeg beskrevet en – så langt jeg kan forstå – naturlig og riktig tankeprosess. Det eneste som nå gjenstår, er det store og avgjørende spørsmålet:
Er det slik?
Stemmer tankerekken og dens konklusjoner med det vi ser i virkelighetens verden? Stemmer denne beskrivelsen av et treenighetslandskap over ens med det kartet Gud har gitt oss i sitt ord? Finner vi en mengde treenighetstekster i evangeliene? Tegner evangeliene et klart bilde for oss av Jesus som en treenighets-troende person? Proklamerer Jesus stadig vekk en treenig Gud når han forkynner i templet og i synagogene? Anklager jødene ham gang på gang for å forkynne en treenig Gud? Proklamerer han seg selv som Gud? Setter han seg ned med disiplene i rolige stunder og forklarer dem inngående og tydelig om Guds trefoldige vesen? Underviser han dem om at bønn og tilbedelse skal rettes mot tre forskjellige himmelske personer? Antar hans venner og disipler en treenighetstro etter å ha lyttet til hans forkynnelse?
Slike og liknende kritiske spørsmål er det etter min mening absolutt nødvendig at man både stiller og undersøker før man aksepterer utsagnet om at Jesus var en trinitar. Her i dette studiet skal vi – som tittelsiden allerede har opplyst om – gjøre nettopp dette! Jeg håper derfor at denne gjennomgangen i det minste kan gi litt inspirasjon til videre seriøs ettertanke, bønn og refleksjon. Og hvem vet, kanskje noen – sammen med meg – en dag vil innse at det ikke er fullt så selvfølgelig som mange tror at Jesus var en trinitar! Kanskje noen til og med en dag vil være enige med meg i at den lille humoristiske historien nedenfor gir et bedre og mer dekkende bilde av Jesu forhold til treenighetslæren enn det f.eks. den Athanasianske trosbekjennelsen gjør!
Jesus said, “Whom do men say that I am?”
And his disciples answered and said, “Some say you are John the Baptist returned from the dead; others say Elias, or other of the old prophets.”
And Jesus answered and said, “But who do you say that I am?”
Peter answered and said, “Thou art the Logos, existing in the Father as His rationality and then, by an act of His will, being generated (eternally), in consideration of the various functions by which God is related to his creation, but only on the fact that Scripture speaks of a Father, and a Son, and a Holy Spirit, each member of the Trinity being coequal with every other member, and each acting inseparably with and interpenetrating every other member, with only an economic subordination within God, but causing no division which would make the substance no longer simple.”
And Jesus answering, said, “Huh??”

PS! Bare et par korte bemerkninger før vi setter i gang med selve gjennomgangen av de sju spørsmålene. Det desidert viktigste fundamentet for all min tro og tenkning er – selvfølgelig – Skriftens eget vitnesbyrd. Jeg er en Sola Scriptura mann! Alle spørsmålene vi reiser utover i studiet, blir derfor først og fremst vurdert i forhold til hva de fire evangeliene selv har å si om dem. Men i forlengelsen av et slikt grunnsyn er det selvfølgelig også interessant å kunne dokumentere at en rekke dyktige teologer har observert det samme som en selv i Skriften. Dette er ikke minst interessant når de sammenfallende observasjonene kommer fra de treenighetstroendes egen leir! Selv om uttalelser fra teologisk hold selvfølgelig ikke beviser noe som helst, er det ikke til å komme forbi at bred og tung teologisk støtte gir styrke og tyngde til egne observasjoner. En sak står alltid sterkere når flere øyne har sett det samme! Når man har anerkjente teologer og store teologiske leksika i ryggen, er det dessuten vanskelig å avfeie observasjonene som løse påstander eller sekteriske særmeninger. En slik støtte burde snarere hjelpe leserne til å se at det som bæres fram her i dette studiet, virkelig er seriøs teologi og noe det absolutt er verd å ofre litt oppmerksomhet og litt ettertanke.

Spørsmål nr. 1

Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?

La oss nå som et første punkt i vår realitetssjekk undersøke om det virkelig er slik at Jesus gjentatte ganger forkynner eller forklarer den treenige Gud for menneskene rundt seg. Finner vi en mengde treenighetstekster i de fire evangeliene?
Svaret er nei. Vi finner ikke mange, og heller ikke noen få. Vi finner faktisk ikke noen! Ikke ett eneste vers! Ingen av evangeliene legger noen gang noe treenighetsutsagn i Jesu munn! Jesus sier aldri at Gud er treenig! La meg her presisere at jeg ikke henger meg opp i selve ordet treenig. Det jeg mener når jeg sier at Jesus aldri noen gang sier at Gud er treenig, er at han aldri prøver – verken med dette ordet eller med andre ord – å beskrive Gud som en mystisk enhet sammensatt av tre entiteter. Det finnes ingen antydning til noen slik lære fra Jesu munn. Gud er for ham alltid én person, og det er Faderen (se f.eks. Joh 17:3). Aldri tre! Tallet tre har overhodet ingen plass i Jesu omtale av Gud.
Om noen skulle betvile riktigheten av disse påstandene, er det jo bare å sette i gang med å undersøke selv!
Egentlig burde det ikke være nødvendig å si så mye mer om dette første spørsmålet. Men fordi noen – som alltid – prøver å fordreie Skriftens vitnesbyrd, skal jeg ta meg tid til å gjennomgå i hvert fall tre skriftsteder. Jesus sier ikke at Gud er treenig i noen av dem, men de blir allikevel ofte tatt til inntekt for treenighetslæren.

Joh 14:9

Egentlig er det litt rart at Joh 14:9 ofte blir nevnt når noen skal prøve å forsvare treenighets-læren, for det innholdet man mener å se i dette verset, støtter tilsynelatende snarere opp om modalismen enn om treenighetstroen! Men verset blir altså brukt, og derfor er det nødvendig at vi ser litt nærmere på det.
“Den som har sett meg, har sett Faderen”. Dette er budskapet vi møter i Joh 14:9. Om man leser disse ordene litt raskt og ureflektert, kan det ved første øyekast se ut som om Jesus her hevder at han selv og Faderen er en og samme person. Men var det virkelig det Jesus mente å si med disse ordene?
Det burde egentlig ikke være særlig vanskelig å svare på dette spørsmålet. Den som kjenner sin Bibel, vet nemlig utmerket godt at Jesus over alt ellers blir fremstilt som en separat person i forhold til Faderen. Jesus og Faderen har f.eks. to separate viljer (Joh 5:30, 6:38, Matt 26:39) – et sikkert kjennetegn på forskjellige personer! Og når den ene vet mer enn den andre (Mark 13:32 og Matt 24:36), er de tydeligvis to forskjellige individer med to forskjellige bevisstheter! På samme måten når den ene er større enn den andre (Joh 14:28), da er de åpenbart ikke like. Jesus sier også at han ikke er alene når Faderen er hos ham (Joh 8:16, 16:32). Dette indikerer at de to til sammen er flere enn én person! Noen ganger sier Jesus “vi” om seg selv og Faderen (Joh 14:23, 17:22). Han velger altså flertall for å beskrive seg selv og Faderen, ikke entall! Og når Jesus sitter ved Faderens høyre hånd i himmelen, da sitter han åpenbart ikke ved siden av seg selv! Og tenk på Jesu bønneliv! Slik dette blir skildret for oss i Skriften, er det krystallklart at han henvender seg til en annen person! Han ber ikke til seg selv! I det store og hele blir derfor en personsammensmelting av Faderen og Sønnen avvist som en klart ubibelsk lære av nesten alle teologer. Kun noen få modalister og Jesus-only tilhengere vil hevde noe slikt. Jeg mener at en helhetslesning av Bibelen rett og slett umuliggjør en tolkning av Joh 14:9 som får Jesus og Faderen til å fremstå som identiske personer! Dette vil forøvrig alle treenighetstroende være enige med meg i. Ingen treenighetstroende blander nemlig sammen Faderens person og Sønnens person. Den athanasianske trosbekjennelsen (som også er bekjennelsesdokument for Den norske kirke) understreker f.eks. veldig sterkt at personene ikke må sammenblandes. Så langt synes vi derfor å kunne slå fast at Jesus umulig kan ha hatt til hensikt å undervise Filip om at han selv og Faderen var en og samme person! En slik tolkning fremstår rett og slett ikke som noe seriøst alternativ!
Om man kan slutte seg til denne konklusjonen, har man faktisk allerede kommet et godt stykke på vei i tolkningsarbeidet. Man vet da i det minste hva verset ikke betyr! Men det er jo selvfølgelig litt utilfredsstillende bare å være overbevist om hva Jesus ikke har ment med et utsagn. Vi vil derfor nå undersøke litt nærmere og se om det ikke er mulig å finne noen indikasjoner på hva Jesus virkelig kan ha ment med disse ordene. Et naturlig spørsmål å stille seg i denne forbindelse vil da være: Bruker Jesus noen gang liknende uttrykksmåter i andre sammenhenger som kan være med på å kaste lys over ordene i Joh 14:9?
Når vi blar litt i de fire evangeliene, finner vi faktisk en rekke interessante paralleller! Her er noen eksempler:
Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. (Matt 10:40)
Og kongen skal svare dem: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matt 25:40)
Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem. Han la armen om barnet og sa til dem: Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg. (Mark 9:36-37)
Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg. (Luk 10:16)
Men Jesus ropte ut: Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. (Joh 12:44-45)
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» (Joh 13:20)
Den som hater meg, hater også min Far. (Joh 15:23)
Likheten med Joh 14:9 er slående – og veldig instruktiv! Den som hater Jesus, hater også Faderen! Hvorfor? Ikke fordi Jesus er Faderen, men fordi han representerer ham – er hans utsending! Samme språklige uttrykksmåte brukes om disiplene: Den som forkaster en disippel, forkaster Jesus! Hvorfor? Ikke fordi disippelen er Jesus, men fordi han representerer ham!
Slik er det hele veien. I det ene øyeblikket kan Jesus si at den som tar imot ham selv, tar imot Faderen. I det andre øyeblikket kan han si at den som tar imot en disippel, tar imot ham selv! Dette er tydeligvis ikke “identifikasjonsspråk”, men “representasjonsspråk”! Jesus er ikke Faderen og disiplene er ikke Jesus! Men både Jesus og disiplene er utsendinger som på en unik måte representerer sine respektive utsendere!
Legg merke til at ingen av disse uttrykkene er bokstavlig sanne. Å høre en disippel er ikke nøyaktig det samme som å høre Jesus! Det er jo ikke Jesus selv som taler når disippelen taler! Å forkaste en disippel, er heller ikke nøyaktig det samme som å forkaste Jesus! Vi skjønner at det vi står overfor her, er retorikk eller en spesiell talemåte. Nærmere bestemt er det en talemåte som kalles hyperbole. Det å bruke hyperbole (en bevisst overdrivelse for å understreke et poeng), er noe Jesus benytter seg av flere ganger i sin forkynner-virksomhet. Han taler f.eks. om bjelken i eget øye, om å hate far og mor og om å kutte av hånd og fot for å unngå fristelser. Ingen av disse utsagnene er bokstavlig ment! De er kun talemåter, retorikk! Jesus sier disse tingene for å understreke noe viktig – ikke for at vi skal gå ut i vedskjulet og finne fram øksa! Slik er det heller ikke meningen at noen skal innbille seg at de er Jesus bare fordi Jesus sier at det å ta imot en disippel er det samme som å ta imot ham selv! Om vi tror det, da har vi virkelig misforstått Jesu ord! Hyperboler skal ikke og må ikke leses bokstavlig! Jesus kunne f.eks. si: Den som tar imot dette lille barnet, tar imot meg. Det han åpenbart mente med en slik talemåte, var at man på en måte tok imot ham selv – fordi han hadde omsorg for de små og svake og på en måte identifiserte seg med dem. Men ordene var ikke ment å skulle leses på en rigid og bokstavlig måte. Når Jesus brukte dette uttrykket om det lille barnet, mente han avgjort ikke at han selv og barnet hadde smeltet sammen til én person!
Det vi altså lærer av eksemplene ovenfor, er at Jesus ofte brukte den spesielle talemåten som vi kaller hyperbole når han skulle beskrive en nær utsendelsesrelasjon eller en annen nær relasjon. Å snakke slik var vanlig for Jesus! Ordene han bruker i Joh 14:9, passer perfekt inn i dette mønsteret. Når han sier “den som har sett meg, har sett Faderen”, høres dette nøyaktig ut som de andre hyperboleuttrykkene han bruker for å beskrive sitt nære forhold til Faderen. Hør bare: Den som hater meg, hater også min Far! Den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg. Den som tar imot meg, tar imot den som har sendt meg! Den som tror på meg, tror på ham som har sendt meg! Den som ser meg, ser ham som har sendt meg! Parallellen er åpenbar. Det at han bruker mange slike uttrykk som likner på det han bruker i Joh 14:9 andre steder i evangeliene – både om sitt forhold til Faderen og om sitt forhold til disiplene – taler sitt tydelige språk om at dette dreier seg om en talemåte! En talemåte som beskriver nære relasjoner – ikke personsammensmeltinger!
Et annet moment som peker i den samme retningen, er at verset rett og slett ikke fungerer dersom det leses bokstavlig! Som vi så ovenfor, fremstilles Jesus og Faderen helt klart som to atskilte personer ellers i Bibelen. Å se den ene er derfor ikke det samme som å se den andre! Dessuten sier Jesus selv til sine tilhørere at de aldri hadde sett Faderen (Joh 5:37), selv om de ofte hadde sett ham selv! Evangelisten Johannes sier også helt generelt at ingen noensinne har sett Gud (1:18). Og Jesus sier at Gud er ånd (Joh 4:24), og at en ånd ikke har kjøtt og ben (Luk 24:39) slik som han selv hadde! Alt dette taler sitt tydelige språk om at Jesus ikke mente det bokstavlig når han sa at det å se ham selv var det samme som å se Faderen. Det som er typisk for hyperboler, er nettopp det at de ikke “fungerer” dersom de leses bokstavlig. Men de fungerer godt når de leses som talemåter! Om vi således her i Joh 14:9 ser en hyperbole som bevisst overdriver for å understreke den nære forbindelsen mellom Jesus og Faderen, løser alt seg! Verset representerer da ikke lenger noe problem, men føyer seg fint inn i rekken av andre liknende uttalelser som brukes for å beskrive den nære relasjonen mellom sender og utsending. En slik forståelse av uttrykket i Joh 14:9 er forøvrig også helt i tråd med det den samme forfatteren sier om Jesus et annet sted i sitt evangelium, nemlig at ingen noensinne har sett Gud, men at den enbårne Sønn har forklart ham (Joh 1:18)! Tar vi dette verset med oss som en tolkningsnøkkel over til Joh 14:9, kan vi godt si at folk på Jesu tid “så” Faderen når de så Jesus. Men det de da så, var ikke Faderens form eller skikkelse, men Faderens sanne væremåte eller karakter! De så en åpenbaring eller en forklaring av Faderen!
Ellers er det også veldig interessant å legge merke til det situasjonsbildet Johannes tegner av disiplene like etter at de har hørt Jesus si at “den som har sett meg, har sett Faderen”. Som gode jøder ville de garantert ha reagert meget kraftig dersom de hadde trodd at mennesket Jesus som stod rett foran dem, nettopp hadde sagt til dem at han var identisk med Faderen – Israels Gud! (Jmf. 4 Mos 23:19, 1 Sam 15:29, Hos 11:9). Her er et par uttalelser som understreker dette:
… jøder var av alle mennesker de som det var minst sannsynlig med letthet ville akseptere at noe menneske var guddommelig. Det var på tvers av alt det en jøde var opplært til å tro: “Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én”. Det ville aldri falle en jøde inn å blande det guddommelige med det menneskelige.
(En bok om kristen tro, til norsk ved Svein Johs. Ottesen, Luther Forlag, 1985, s.103)
Når det kommer til stykket var de som skrev Det nye testamente, jøder, som fra de var små var blitt oppdratt til å tro at det bare finnes én eneste Gud, og at det var blasfemi å kalle noe menneske guddommelig.
(Biblex, Hermons store bibelhåndbok, red.: Pat og David Alexander, oversatt til norsk ved Hermon Forlag, 2004, s.551)
Med en slik grunnholdning kan vi altså gå ut fra med stor sikkerhet at disiplene ville ha reagert med et voldsomt sinne og fortvilelse dersom de hadde hørt Jesus si til dem at han var identisk med den Gud de trodde på. Men dette sinnet og denne fortvilelsen leter vi forgjeves etter i det 14. kapitlet av Johannesevangeliet. Disiplene viser overhodet ingen tegn til opprørt reaksjon på det Jesus har sagt! De er bare helt rolige og snakker videre med Jesus i en avdempet tone. Ingen tegn til dramatikk! Ingen bestyrtelse! Filip for sin del har ikke noe mer å spørre om, men forholder seg helt rolig. Heller ikke noen av de andre disiplene har noe mer å si eller spørre om i forhold til det spesielle uttrykket Jesus nettopp har brukt. De forlater ganske enkelt temaet og begynner å snakke om helt andre ting.
Hvordan kan vi forklare dette reaksjonsmønsteret? Svaret er enkelt. De skjønte hans talemåte!
Og det bør vi også gjøre!
Jeg avrunder nå min gjennomgang av Joh 14:9 med en del interessante uttalelser. Noen er nokså generelle av karakter, mens andre er mer spesifikke:
Dessverre blander en del mennesker sammen skrifttroskap med det å måtte ta hvert eneste ord i Bibelen bokstavelig. De tror at alt Bibelen sier må tas bokstavelig. Men denne holdningen overser at rabbinerne i oldtiden (og dette inkluderer Jesus) ofte brukte et fargerikt språk for å understreke et poeng. Når Jesus for eksempel sa “Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin kone og sine barn …..da kan han ikke være min disippel (Luk.14:26), mente han ikke at man måtte hate sine foreldre for å bli en sann disippel. Det var en språklig uttrykksmåte for å understreke at lojalitet til ham gikk foran alt annet. Vi må elske Jesus så mye at all annen kjærlighet blir som hat i sammenlikning. Det samme gjelder Matt.5:29: “Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete.” Vi vet at Jesus ikke forventet at folk skulle ta hans ord bokstavlig fordi sammenhengen dreier seg om begjær. Å fjerne et øye – eller til og med to – vil ikke hjelpe, fordi også blinde føler begjær. Dette er fargerik tale av rabbineren Jesus, han mener at synd er så alvorlig at det er bedre å miste et øye enn å gå til grunne i helvete.
(William V. Crockett, The Metaphorical View, in the book: Four Views on Hell, Zondervan, 1996, p.50-51)
Store deler av Skriften ble skrevet i et høyt figurativt språk. Dens poesi- og profettekster, og også svært mye av dens prosatekster, inneholder noen av de mest høytflygende orientalske hyperboler. Det er derfor viktig for oss å gjøre oss selv kjent med de regler som gjelder for denne måten å uttrykke seg på. Vi skjønner at dersom vi tolker bokstavelig språk som om det var billedlig, eller figurativt språk som om det var bokstavelig, så vil vi garantert gå glipp av meningen.
(Professor D. R. Dungan, Hermeneutics: The Science of Interpreting the Scriptures, p.195)
Å se etter Skriftens naturlige mening er ikke nødvendigvis det samme som å se etter dens bokstavlige mening. Noen ganger er nemlig den naturlige mening billedlig heller enn bokstavlig. Jesus gikk selv i rette med noen av sine tilhørere for deres overdrevne bokstavtroskap. Nikodemus misforstod talen om en ny fødsel så til de grader at han vantro spurte om en person kunne komme tilbake til sin mors liv og bli født om igjen. Den samaritanske kvinnen synes å ha antatt at det levende vann Jesus tilbød var å finne nede i Jakobs brønn. Og når Jesus senere hevdet at han skulle stille folkets sult ved å gi seg selv til dem som levende brød, spurte de: “Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise?” (Joh.3:3f., 4:10-15, 6:51f.) Disse eksemplene skulle være tilstrekkelige til å advare oss mot en død og stivnet bokstavtrelldom. Det burde ha vært åpenbart at Jesus talte billedlig.
(John Stott, Forstå Bibelen, Lunde Forlag, 1974/1990, s.165-166)
Det er i sannhet mulig å være ærlig og alvorlig opptatt av integriteten i det bibelske budskap og samtidig være overbevist om at i mange avgjørende tilfeller så er Skriftens språk i stor grad symbolsk og metaforisk.
(Zachary J. Hayes, Four Views on Hell, Zondervan, 1996, p.83)
Hvis noe i Skriften er bokstavlig ment og noe billedlig, hvordan skal vi da vite hva som er hva? Det grunnleggende svar er å se etter den naturlige mening. Sunn fornuft vil vanligvis være en god rettesnor. I særdeleshet vil det være fornuftig å spørre oss selv hva som er forfatterens eller talerens hensikt.
(John Stott, Forstå Bibelen, Lunde Forlag, 1974/1990, s.166)
Vi må ikke tro at disiplene identifiserte Kristus med Jehova. Det fantes skriftsteder som umuliggjorde en slik forståelse, f.eks. Salme 110:1 og Mal.3:1.
(Charles Bigg, D.D., Regius Professor of Ecclesiastical History, Oxford, in: International Critical Commentary on Peter and Jude, T&T Clark, 1910, p.99)
Det finnes ingen steder i Det nye testamente der Jesus blir identifisert med Gud.
(W. Barclay, A Spiritual Autobiography, Grand Rapids: Eerdmans, 1975, p.50)
Således har den som har sett Sønnen, som er en utstråling av Guds herlighet og et nøyaktig avbilde av Guds person, sett Gud i ham som er Guds avbilde.
(Origenes, Contra Celsus, 8.12)
Meningen er ikke “Se på meg for jeg er identisk med Faderen”, men “Se på meg, for jeg er den eneste ved hvem du ved å se på også vil se Faderen (14:9) siden jeg åpenbarer ham (1:18).                                                 (C. K. Barrett, Essays on John, London, SPCK, 1982, p.13)
Å se Jesus er å se Faderen, for Faderen er i ham og er selve opphavet til alle hans gjerninger (se de påfølgende versene). Sml. 13:20; Jesus er Guds utsending eller agent (shaliach), og “en manns utsending er lik ham selv” (se f.eks. Berakoth 5.5). …. Filips spørsmål, så naturlig det enn er, har nå mistet sin mening, siden all søken etter Gud må rette blikket mot den avgjørende åpenbaringen i Jesus.
(C. K. Barrett, The Gospel According to St. John, 2.ed., London, SPCK, 1982, p.459)
Å se Jesus er å se hva Gud er lik …. Den som har sett meg, har sett Faderen, Jesus er åpenbaringen av Gud.                                       (Dr. William Barclay, The Daily Study Bible
Series: The Gospel of John, The Westminster Press, 1975, Vol. 2, pp.159, 161)
Har sett Faderen. Dette kan ikke sikte til Guds vesen eller substans, for Gud er usynlig, og i så henseende har aldri noe menneske sett Gud. Når det blir sagt at Gud blir sett, er betydningen kun den at en eller annen manifestasjon eller åpenbaring har skjedd slik at vi har fått innsikt i hans karakter, vilje og plan.
(Albert Barnes, from his commentary to John 14:9 in: Barnes’ New Testament Notes)
Når mennesker møter “Den utsendte” i evangeliet, møter de nødvendigvis også “Senderen”. Derfor betyr det å ta imot (Joh 13:20), ære (Joh 5:23), se (Joh 12:45, 14:9) eller hate (Joh 15:23) Jesus at man gjør de samme ting i forhold til Faderen.
(Gary M. Burge, The Anointed Community, William B. Eerdmans Publishing Company, 1987, p.201)
Athanasius … ransaker Det nye testamente i sin leting etter noe som kan styrke hans posisjon, men de eneste tekstene han kan finne, er to linjer fra Johannesevangeliet: “Jeg og Faderen er ett”, og “Den som har sett meg, har sett Faderen”. Men det er krystallklart ut fra konteksten disse uttalelsene står i at Kristus snakker om å representere Gud, ikke om å være Gud.
(Richard E. Rubenstein, When Jesus became God: The Struggle to Define Christianity During the Last Days of Rome, 1999, p.7)
Jesu svar til Filip, “Den som har sett meg, har sett Far”, betyr ikke at Faderen og Jesus er identiske, men at Sønnen så fullstendig inkorporerer Faderens Ord, herlighet og liv at det å se Sønnen er å se Faderen. Det trengs ingen reise til himmelen og heller ingen praktisering av mystiske teknikker for å få en visjon av Faderen. Sønnen inkarnerer Faderens herlighet og gjør derigjennom Faderen kjent!                                                                                                         (Marianne Meye Thompson, The God of the Gospel of John, William B. Eerdmans Publishing Company, Cambridge, U.K., 2001, p.114)

Joh 10:30

Joh 10:30 er et annet Jesus-ord som – merkelig nok – ofte trekkes fram til forsvar for treenighetslæren. Jeg sier ”merkelig nok” fordi det er svært så vanskelig å se at dette bibelordet skal ha noe som helst med treenighetslæren å gjøre. Hør bare hva en del kjente og dyktige teologer har å si om dette verset:
”Jeg og Faderen er ett”. Denne uttalelsen har ingen ting å gjøre med et dogmatisk og spekulativt utsagn om naturenes forhold til hverandre i guddommen.
(Karl-Josef Kuschel, Geboren vor aller Zeit? in: Das Evangelium nach Johannes, Götingen 1951, s.170)
Den kjente reformatoren Jean Calvin er ikke noe mindre klar i sin vurdering av dette verset:
Oldtidens forfattere brukte feilaktig dette bibelverset for å bevise at Kristus er av samme vesen som Faderen (homo-ousios). For Kristus argumenterer ikke her om enhet i substans, men om den enighet han har i forhold til Faderen.
(Jean Calvin, Commentary on the Gospel According to John – John 10:30)
Abingdon Bible Commentary samstemmer i disse vurderingene:
Vers 30 sier ikke noe om en metafysisk enhet, men om en moralsk enhet. Vi må ikke lese senere trosbekjennelser inn i disse ordene.
(Abingdon Bible Commentary, p.1079)
Også på mer hjemlig teologisk mark innser man at disse ordene ikke handler om høytflygende metafysikk:
Også utsagnet “Jeg og Faderen er ett” synes i første rekke å sikte til en enhet i vilje og funksjon.                                                                                                                                                                (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.140)
Det er jo vel og bra med alle som ser at Jesus ikke forkynner noen treenighetslære i dette bibelverset. Men vi kan selvfølgelig ikke avslutte her og bygge vår forståelse bare på noen få sitater. Oppgaven som nå ligger foran oss, er å vise at slike uttalelser som de ovenfor faktisk er tuftet på gode observasjoner og holdbare argumenter! Og for å lykkes med det, må vi bl.a. ta en nærmere titt på konteksten, parallelle bibeltekster og den underliggende greske grammatikken.
Først litt om konteksten.
Hva er ”settingen” for disse ordene fra Jesu munn? Hva er det han snakker om? Innleder han med å si: Dere har hørt det sagt av de gamle at Gud er én person. Men hør nå og gi akt! Jeg har noe helt nytt å fortelle dere: Gud er tre personer! Taler Jesus slik? Forbereder han sine disipler på noen som helst måte på at de nå vil få høre en sjokkerende ny lære om Gud? Over hodet ikke! Konteksten handler ganske enkelt om å passe på sauer! Jesus sier at ingen kan rive hans sauer (disipler) ut av hans hånd fordi de også er beskyttet av Faderens hånd. Jesus sier altså at han selv og Faderen står sammen om å beskytte sauene. Deres hender gjør samme gjerning, de er to personer som er ett i vilje og hensikt. Ut fra en kontekstuell lesning av Joh 10:30 mener jeg det går tydelig fram at det er dette Jesus vil formidle når han sier at han selv og Faderen er ett!
Her er den utvidede bibelteksten (Joh 10:27-30). Les og bedøm selv:
Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett. (No-78/85)
Dessuten: Om Jesus virkelig hadde undervisning om guddommen for øye, hvorfor underviste han ikke da om alle tre! Hvordan i alle dager kan man forklare at Jesus glemmer eller utelater Den hellige ånd? Om noen av tilhørerne virkelig tok imot hans ord som en ny lære om Gud, ville de ikke da automatisk begynt å tro at det kun fantes to personer i guddommen? Jesus snakket jo kun om Faderen og seg selv. I så fall står vi overfor en alvorlig situasjon. For den som forleder noen til å tro at Gud er to – og ikke tre – havner i følge treenighetslæren entydig i kategorien vranglærer og falsk profet! Så de som vil ha det til at Jesus underviste om guddommens sammensetning i Joh 10:30, får i tillegg til kontekstens klare vitnesbyrd om at så ikke var tilfelle, også en stor tilleggsvanskelighet i fanget. De må nemlig prøve å renvaske Jesus fra anklagen om å være en falsk profet! Og så langt jeg kan skjønne, blir ikke det noen lett oppgave!
Det fremholdes ofte at det er avgjørende viktig at man ikke leser et bibelvers løsrevet fra den sammenhengen det står i. Man må se på konteksten og la den få lov til å kaste sitt forklarende lys over det enkelte bibelvers. Ovenfor har jeg prøvd å gjøre nettopp det. Og når jeg leser Joh 10:30 i den utvidede sammenhengen det står i, kan jeg ikke med min beste vilje se at Jesus her forkynner verken en trinitarisk eller en binitarisk guddom. Det er ikke det som er hans tema! Alt han sier, er at han selv og Faderen står sammen om å beskytte sauene. Det er i forhold til denne oppgaven at han selv og Faderen er ett!
Jeg tror ikke man behøver å si så mye mer om dette. De klare fakta som ligger foran oss angående konteksten, taler for seg selv. Jeg avslutter nå bare denne bolken med et par fine sitater:
Dersom man utleder treenighetsdogmet og vesensenheten direkte ut fra Joh 10:30, har man gjort seg skyldig i en feilaktig tolkning basert på et dogmatisk system. Konteksten avsnittet står i, har da blitt neglisjert.
(C.F. Ammon, cited by Wilson, Concessions of Trinitarians, Boston: Munroe & Co., 1845, p.355)
Dette (Joh 10:30) er ikke en beskrivelse av guddommens natur. Når Jesus snakker om sauenes sikkerhet i seg selv og i Faderen, understreker han snarere at – når det gjelder handling – kan han selv og Faderen betraktes som én enhet, fordi deres viljer er ett.     (David J. Ellis, “John,” in The International Bible Commentary, with the New International Version, ed. F. F. Bruce, Grand Rapids: Zondervan, 1979, p.1249)
La oss nå gå videre og ta en nærmere titt på parallelle bibeltekster. Som vi snart vil oppdage, skal dette gi oss meget viktig og interessant informasjon. Før vi setter i gang, må vi imidlertid kjenne til at det er intetkjønnsformen av ”en” som brukes i den greske grunnteksten til Joh 10:30. Intetkjønnsformen av tallordet ”en” heter på gresk ”hen”. Derfor vil vi søke etter andre bibeltekster der forskjellige individer blir sagt å være ”hen” (på norsk: ett). Hva betyr det når akkurat dette uttrykket brukes i andre sammenhenger?
Vi begynner med Paulus. I sitt første brev til korinterne sier han om seg selv og Apollos at de er ”hen” – ett:
Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. (3:8)
Som vi alle skjønner, betyr ikke dette at Paulus og Apollos har smeltet sammen i en mystisk metafysisk union! Alt Paulus sier her, er at han selv og Apollos er nært knyttet sammen i det arbeidet de står i. De er ett i vilje og hensikt. Begge vil tjene den sanne Gud og fremme hans sak på jorden. Så selv om deres tjenester har litt forskjellig karakter, så er de fullkomment ett når man ser på de store linjene.
La meg her også nevne at den kjente bibeloversettelsen New International Version (NIV) har en meget god og avklarende oversettelse av 1 Kor 3:8. De skriver:
“he who plants and he who waters have one purpose.”
(PS – man kan undres på hvorfor de ikke oversetter Joh 10:30 på samme måten!)
Her i dette bibelverset finner vi altså viktig informasjon angående betydningen av det å være hen – være ett. Men la oss gå videre. Jesus bruker nemlig også det samme uttrykket for å beskrive enheten mellom de troende. I Jesu yppersteprestlige bønn i Joh 17 finner vi noen meget instruktive ord:
Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett. (v.11)
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på
meg. Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg. (v.20-23)
For det første ser vi her et klart eksempel på at enheten mellom de troende blir beskrevet med uttrykket å være hen – å være ett. Dette betyr selvfølgelig ikke at de troende smelter sammen til ett vesen, men at de står sammen i liv og tjeneste. For det andre sier Jesus at denne enheten mellom de troende er en slags kopi eller parallell til den enhet som finnes mellom ham selv og Faderen. I vers 11 sier han nemlig: så de kan være ett, likesom vi er ett. Og i vers 22 gjentar han dette: for at de skal være ett, likesom vi er ett. Legg merke til hans bruk av ordet ”likesom”. Jesus slår fast at fellesskapet mellom de troende og fellesskapet mellom han selv og Faderen er nært beslektet. Men da kan det ikke være snakk om noen metafysisk enhet! Jesus doserer ikke høytflygende religionsfilosofi for sine enkle disipler fra Galilea. Hans språk er enkelt og forståelig. Det han snakker om, er et vanlig fellesskap blant troende mennesker og mellom seg selv og Faderen.
Med bakgrunn i gjennomgangen ovenfor skjønner vi at Jesus må ha ment noe liknende når han bruker det samme uttrykket i Joh 10:30. Nemlig at han selv og Faderen står sammen i arbeidet med å beskytte sauene (disiplene) – slik som Paulus og Apollos står sammen i arbeidet for evangeliet. Og at han selv og Faderen har et nært fellesskap med hverandre slik de troende har et nært fellesskap med hverandre! Når vi lar Skrift forklare Skrift, skjønner vi at det er dette som er betydningen av uttrykket å være hen – å være ett. Og ikke noe annet!
Her er et par interessante sitater av to dyktige teologiske professorer – som forresten begge er trinitarer – angående dette:
”Ett” er en oversettelse av det greske intetkjønnsordet ”hen”. Dette verset (10:30) ble mye sitert av de ortodokse under den arianske strid for å gi støtte til læren om at Kristus var av samme vesen som Faderen. Uttrykket synes imidlertid hovedsakelig å indikere at Faderen og Sønnen er forent i vilje og hensikt. Jesus ber i Joh 17:11 om at alle hans etterfølgere må være ett (hen), dvs forent i hensikt slik han selv og Faderen er det.                                   (Professor R.V.G.Tasker, The Gospel According to St John, Tyndale New Testament Commentaries, 1960, p.136)
Dersom vi går til Bibelen selv for å finne den riktige forståelsen av Joh 10:30, oppdager vi faktisk at det hele er så enkelt at selv det enkleste sinn kan gripe det. La oss gå til det syttende kapittelet i Johannes evangelium. Der berettes det om Jesu bønn for sine følgesvenner før han gikk sin død i møte: ”Hellige Far, bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, slik at de kan være ett, slik som vi er ett.” Enheten mellom de kristne var for Jesus av samme slag som enheten mellom ham selv og Faderen. … Når Jesus sa ”Jeg og Faderen er ett”, beveget han seg ikke i filosofiens verden eller i metafysikkens og abstraksjonenes verden – han beveget seg i de personlige relasjoners verden! Ingen kan egentlig forstå hva uttrykket ”vesensenhet” betyr, men alle kan forstå hva hjerteenhet betyr! Jesu enhet med Gud hadde sin grunn i to ting: fullkommen kjærlighet og fullkommen lydighet. Han var ett med Gud fordi han på fullkomment vis elsket ham og adlød ham.
(Professor William Barclay, “The Gospel of John,” Volume 2, The Daily Study Bible Series, Philadelphia: Westminster Press, 1975, p.75)
Vi er nå kommet til den underliggende greske grammatikken. Også her er der interessante og nyttige ting å ta med seg. Akkurat som vi på norsk har tallordene en, ei og ett, har vi på gresk tallordene heis (hann-kjønn), mia (hunnkjønn) og hen (intetkjønn). (Dette tilsvarer ”one” på engelsk, ikke ”a” – det greske språk har ingen ubestemt artikkel). Ovenfor slo vi fast at det er intetkjønnsformen hen som er brukt i Joh 10:30.
På gresk er det alltid slik at det er samsvar mellom formen av adjektivet og kjønnet til substantivet som kommer etterpå. Dersom det er et hannkjønnsord som kommer etterpå, må man bruke heis. Dersom det er et hunnkjønnsord, må man bruke mia, osv. Om vi tar denne kunnskapen med oss til Joh 10:30, oppdager vi noe interessant. Vi oppdager nemlig at mange treenighetstroende tror på umuligheter! La meg forklare litt nærmere. Noen mener nemlig at ordet ”Gud” ligger som et underforstått ord i teksten i Joh 10:30. De tror at det Jesus egentlig sa, var at han selv og Faderen var ”en Gud!” Nå er det riktig at gresken ofte kan utelate ord som er underforstått ut fra sammenhengen. Men ordet ”Gud” er en umulighet i denne sammenhengen. Grunnen til det, er at theos (Gud) er et hannkjønnsord på gresk og derfor må ha hannkjønnsformen heis foran seg. Men i Joh 10:30 er det ikke heis som er brukt, det er hen! Derfor er altså dette ordet og denne tankegangen en umulighet! Det samme kan sies om ordet ”vesen”. Det heter ”ousia” på gresk og er et hunnkjønnsord. Altså er også dette ordet en umulighet i Joh 10:30, for det krever ”mia” foran seg. På samme måten blir også ordene ”person” og ”natur” umuligheter. Det vi da står igjen med, er at mye trinitarisk tenkning rundt Joh 10:30 rett og slett smuldrer opp i møte med den greske grammatikken!
Her er noen interessante uttalelser fra personer som har god innsikt i dette:
Tallordet hen, som er et intetkjønnsord, kan umulig bety ‘ett vesen”, dvs. en Gud. Det må snarere bety å være ett i tanke, vilje og hensikt.
(Robert Young, Young’s Concise Critical Bible Commentary, Baker Book House, 1977, p.62)
Det greske ordet for “ett” er hen. Dette er et intetkjønnsord, ikke et hannkjønnsord. Følgelig kan ikke Jesus her si at han selv og Gud er en person, eller en natur, eller ett vesen. Det han sier, er derimot at han selv og Gud er forent i det arbeidet de gjør.                           (Gail R. O’day, The Gospel of John: Introduction, Commentary and Reflections, The New Interpreter’s Bible, 12 Volumes (Nashville: Abingdon Press, 1995), 9:667)
“Ett” er et intetkjønnsord på gresk og refererer følgelig ikke til “en person”. Det Jesus beskriver her, er en enhet i hensikt og vilje. Sauene er beskyttet som et resultat av Faderens og Sønnens forente arbeide.
(Gary M. Burge, The NIV Application Commentary, John, Zondervan, 2000, p.296)
Jesus og Faderen er ikke en enkelt person – det ville krevd ordet heis (gr.) – men ett i den forstand at Jesus gjør det samme som Gud gjør.
(Ernst Haenchen, Das Johannesevangelium – Ein Kommentar, J. C. B. Mohr (Paul Siebeck), Tübingen, 1980, s.392)
Vers 28-29 slår fast at både Faderen og Sønnen er engasjert i den fullkomne bevarelsen av Jesu “sauer”. Derfor er det ikke noe merkelig at Jesus kan si: “Faderen og jeg er ett”. Ordet som brukes for “ett”, er intetkjønnsformen hen, ikke hannkjønnsformen heis. Dette viser at Jesus og hans Far ikke er én person, noe hannkjønnsformen kanskje kunne ha indikert. Ideen om at de to er en person, ville dessuten ha komme i konflikt med den atskilthet som allerede har blitt beskrevet i 1:1b, med Johannes’ beskrivelse av Jesus som bedende til sin Far og med flere andre ting. Det er bedre å forstå ordene slik at Jesus og hans Far er fullkomment ett i handling, i det de gjør: Det Jesus gjør, det gjør også Faderen, og vice versa.
(D.A. Carson, The Gospel According to John, Inter-Varsity Press, England / Eerdmans, USA, 1991, p.394)
Mer kunne vært sagt om Joh 10:30, men jeg velger å avrunde her. Jeg håper og tror gjennomgangen ovenfor har vært tilstrekkelig. Vi har sett hvordan både kontekst, parallelle bibelvers og gresk grammatikk alle har pekt i samme retning, nemlig i retning av at Joh 10:30 beskriver en enhet i vilje og hensikt – og ingen ting annet! Tenk hvor klargjørende og fint det hadde vært om vår norske Bibel hadde gjengitt Joh 10:30 slik som denne engelske oversettelsen:

I and the Father are one heart and mind.
(The Message )

Matt 28:18-20

Til slutt i denne gjennomgangen av Jesus-ord skal vi se nærmere på misjonsbefalingen. Mange tror at Jesus her lærer at Gud er treenig. Men gjør han egentlig det? Tre “navn” (det kan diskuteres om “hellig ånd” er noe egennavn)  eller “entiteter” blir nevnt, men ingen ting blir sagt om deres spesielle innbyrdes forhold til hverandre! Det blir f.eks. ikke sagt at de er likeverdige! Det blir heller ikke sagt at de alle er Gud. Og det blir absolutt ikke sagt at de til sammen utgjør den ene sanne Gud. Så hvordan kan dette verset da leses som en treenighetstekst når det beviselig ikke gjør noe som helst forsøk på å beskrive Gud som treenig? Hvorfor ikke heller tenke at ordet “Faderen” har samme innhold og verdi som ellers i NT, nemlig den ene sanne Gud? Og hvorfor ikke heller tro at ordet “Sønnen” – slik dette ordet fungerer ellers – er en beskrivelse av Messias? Og hvorfor ikke la ordet “ånden” få bære sin vanlige jødiske betydning av Guds profetiske og virksomme nærvær? (PS – vi skal snakke mer om ”ånden” senere). Lar vi nemlig ordene få lov til å bære disse vanlige betydningene, blir ikke Matt 28:19 en beskrivelse av dåp til en treenig Gud, men derimot av en dåp til Gud, til hans Messias og til hans profetiske og virksomme kraft. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest plausible måten å lese dette verset på. Den vanlige betydningen av ord blir gjort gjeldende, og forfatteren Matteus – som selv var jøde – blir ikke tillagt en merkelig treenighetsforståelse av guddommen som han ikke gir den minste antydning om noen andre steder i sitt evangelium. Det er i denne forbindelse også interessant å legge merke til alle dåpshandlingene som blir beskrevet i Apostlenes gjerninger. Ingen av dem som ble døpt fikk på forhånd noen instruksjon om nødvendigheten av å tro på en treenig Gud. Vi hører ikke om en enste dåpskandidat som avlegger en treenighetsbekjennelse før, under eller etter sin dåp! Faktisk anvendte apostlene ikke en gang Matteus sin tredelte ”formel” når folk ble døpt – alle ble kun døpt i Jesu navn! Dette henger overhodet ikke sammen med at Jesus skulle ha gitt sine apostler befaling om å døpe mennesker til en treenig Gud! Det må derfor være fullstendig misforstått og uholdbart å gi misjonsbefalingen et treenighetsinnhold.
Mange teologer slutter seg til denne vurderingen. Her er et lite knippe interessante kommentarer:
Triadiske formuleringer (formuleringer der Faderen, Sønnen og Ånden nevnes sammen) i Det nye testamente blir ofte forstått som beskrivelser av en utviklet treenighetslære, men det er å lese for mye inn i dem.
(The Eerdmans Bible Dictionary, Grand Rapids: Eerdmans Publishing Co., 1987, p.1020)
Det nye testamente snakker i virkeligheten ikke om noen tre-enhet. Vi søker forgjeves etter noe slikt i NT’s triadiske formuleringer.
(Theological Dictionary of the New Testament, ed. Gerhard Kittel, (10 vol.) , Vol. III, p.108)
Matteus 28:19: I det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Her blir de tre nevnt sammen, men legg merke til uttrykksmåten. Blir det sagt at de er tre personer? Nei, det blir ikke sagt at de er personer i det hele tatt. Blir det slått fast at de utgjør én Gud? Nei. Sies det at hver av dem er Gud? Vi hører ikke om noe slikt. Blir det sagt at de alle er likeverdige? Vi hører heller ikke om noe slikt. Sies det at de alle skal tilbes? Nei. Da forkynner ikke dette verset noen treenighetslære. Dersom det verken proklamerer dem for tre personer, tre som er likeverdige med hverandre, tre som hver er Gud eller tre som skal tilbes, da forkynner ikke dette verset treenighetslæren.
(I. R. Butts, Testimony of scripture against the trinity, Boston, 1827)
G.F. Moore (Judaism, New York, 1971, Vol.1, p.188) bemerker at det er anakronistisk å forstå uttrykket ”i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn” som et trinitarisk uttrykk, og at det er helt unødvendig å mistenke dette uttrykket for å være et resultat av innflytelse fra hedningekristent hold. Han anser det for å være et utsagn av (jødiske) kristne myntet på dem som ble omvendt blant hedningene. Når det gjelder dette uttrykket slik det forekommer i Didache 7:1-3, sier Moore at det er et utsagn om monoteisme, messianisme og profetisk fellesskap. Jødiske troende anså det for riktig og passende at konvertitter fra hedenskapet skulle bekjenne sin tro på den ene sanne Gud, Faderen, og hans Sønn – Messias, og på inspirasjonens Hellige Ånd i troens fellesskap, og da særlig slik den var virksom i deres profeter. Samtidig ble det ansett for tilstrekkelig når det gjaldt jøder og samaritanere (som ikke trengte å bekjenne monoteismen), at disse bare ble døpt i navnet til Herren Jesus eller Jesus Kristus.
(Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61,”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.10-11)
For det å bli døpt i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn betyr å bli døpt inn i bekjennelsen av troen på én Gud, den Allmektige Fader, troen på en Herre Jesus Kristus, Guds enbårne sønn sendt av Faderen for å åpenbare hans vilje, og troen på Guds hellige Ånd, som hjalp til med å inspirere de hellige Skriftene.
(Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.54)
Selv om det finnes flere triadiske formularer i Det nye testamente, finnes det ikke ett ord noe sted i Det nye testamente som taler om en “enhet” av disse høyst forskjellige entitetene, en enhet på “samme” guddommelige nivå …. Vi hører om tro på Gud Fader, tro på Jesus Kristus, “Sønnen”, og tro på Guds hellige ånd, men vi hører aldri om én Gud i tre personer (værensmåter), aldri om en treenig Gud, en treenighet.                                            (Hans Küng, Christianity – essence, history and future, 1996, p.95)
Det finnes triadiske formuleringer i Det nye testamente, slik som f.eks. befalingen om å døpe “i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn” (Matt 28:19), og velsignelsesbønnen “vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle” (2. Kor 13:13). Men alle disse har å gjøre med hvordan Gud forholder seg til kirken. Ingen av dem forklarer hvordan Fader, Sønn og Hellig Ånd vesensmessig forholder seg til hverandre. Oppgaven med å si noe om en slik sammenheng falt på en spesielt innflytelsesrik gruppe “heretikere” – de gnostiske kristne i det andre århundret.
(Gregory J. Riley, The River of God, 2001, p.62)
Det er umulig å slutte ut fra dette skriftavsnittet (Matt 28:18-20) at Den hellige ånd er en person. Jesu mening kan ha vært denne: De som ble døpt skulle i forbindelse med dåpshandlingen bekjenne at de trodde på Faderen og Sønnen og på alle læresetninger Den hellige ånd hadde inspirert og formidlet.
(J. D. Michaelis, The Burial and Resurrection of Jesus Christ, London, 1827, p.325-327)
Noen ganger blir det argumentert med at siden Sønnen og Ånden blir nevnt sammen med Faderen, og siden dåp blir befalt utført på lik linje i navnene til alle tre, kan vi på dette grunnlag trekke den slutning at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er innbyrdes helt jevnbyrdige, og at hver av dem derfor er like mye Gud og like tilbedelsesverdige.
Svakheten ved en slik slutning er åpenbar ut fra mange parallelle avsnitt i Skriften. Se f.eks. 1.Tim 5:21: “Jeg pålegger deg for Guds og Kristi Jesu ansikt og for de utvalgte engler at du skal overholde dette.” Det at englene her blir nevnt sammen med Gud og Kristus, viser at selv en svært høytidelig sammenstilning av Gud og andre vesener ikke innebærer at disse er vesenslike med Gud. Kort sagt kan vi ikke – ut fra det at Sønnen og Den hellige ånd her blir nevnt sammen med Faderen – slutte oss til noe annet eller noe mer enn det Skriften ellers lærer oss om dem.                                                                                                                     (Theophilus Lindsey, “The apology of Theophilus Lindsey, m.a., on resigning the vicarage of Catterick, Yorkshire, in 1773″, 4.ed., London, 1888, p.85-87)
Denne teksten (Matt. 28:18-20) gir i seg selv intet avgjørende bevis verken for personlighet til de tre som blir nevnt, eller deres likhet eller deres guddommelighet.                  (McClintock and Strong’s Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature, 1981 reprint, Vol. X, p.552 – commentary to Matt.28:18-20)
Dette får holde angående Matt.28:19. Jeg antar det er tilstrekkelig godtgjort at heller ikke dette verset lærer noen treenighet.
Vi kan derfor uten omsvøp gjenta det vi slo fast innledningsvis, nemlig at Jesus aldri noen gang beskriver Gud som et treenig vesen! Og dette – for noen kanskje nokså overraskende faktum – er det aldeles ikke bare jeg som fremholder. Her kan du høre en del andre stemmer:
Jesus forkynte aldri noen treenighetslære.
(John Hick, ed., H. G. Wood Professor of Theology at Birmingham University, The Myth of God Incarnate, SCM Press, 1977)
Treenighetslæren var tilsynelatende ukjent for Jesus og Paulus … de sier ingen ting om den.
(E. Washburn Hopkins, professor at Yale University, Origin and Evolution of Religion)
Vi finner aldri noen treenighetslære i Jesu munn, og denne læren har heller ikke den autoritet den må ha hatt på apostlenes tid dersom den stammet direkte fra Jesus selv.
(Adolph Harnack, History of Dogma, (7 Volumes), Vol.1, p.79, footnote 2)
Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ingen steder i Det nye testamente støter vi på ordet treenighet. Ideen ble først antatt av kirken tre hundre år etter vår Herres død.
(A. Weigall, The Paganism in our Christianity, G.P. Putnam and Sons, 1928, p.198)
Ingen ansvarlig nytestamentlig forsker vil hevde at treenighetslæren ble undervist av Jesus, ble forkynt av de første kristne eller ble bevisst fremholdt av noen av Det nye testamentes forfattere. Faktum er at denne læren sakte og gradvis ble utviklet i løpet av de første århundrene i et forsøk på å gi en forståelig lære om Gud.
(A.T. Hanson, (professor of Theology at the University of Hull), The Image of the Invisible God, London, SCM Press Ltd., 1982, p.87)
Den (dvs treenighetslæren) er et mysterium som Kirken legger fram for sine trofaste medlemmer i sin teologi …. men denne læren har ingen forbindelse med budskapet til Jesus og hans apostler.
(Emil Brunner, (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol. 1, The Westminster Press, 1949, p.226)
Hvordan kan det ha seg at alltid når det bød seg en anledning til å diskutere identiteten til den ene sanne Gud, så talte forfatterne og aktørene i Skriften alltid om ham som “Faderen”, og aldri som “den treenige Gud”? Gang på gang legger man merke til at når anledninger til å introdusere eller forsvare treenighetstanken oppstod, så benyttet ingen av Guds trofaste tjenere – Jesus selv inkludert – disse anledningene til å si et eneste ord til denne lærens forsvar.
(Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition?, Milton Keynes, UK, Bloomington, Indiana: Authorhouse, 2007, p.152)
Jesus selv kjente bare til Israels Gud, som han kalte Far. …. Treenighetslæren … har intet bibelsk fundament i det hele tatt.
(Prof. Karl-Heinz Ohlig, One or Three? (Saarbrucker Theologische Forschungen), English Publisher: Peter Lang, 2003, p.129-130)
Dersom treenigheten er en nytestamentlig lære, burde man forvente å finne i det minste ett vers som slår fast at den ene Gud er “Fader, Sønn og Hellig Ånd”. Men noe slikt vers finner man ikke på noen av Bibelens sider.
(Sir Anthony F. Buzzard and Charles F. Hunting, The Doctrine of the Trinity: Christianity’s Self-Inflicted Wound, Oxford: International Scholars Publications, 1998, p.332)
Både Jesus og apostlene har et syn på hvem og hva Gud er som innebærer en fastholdelse av Det gamle testamentes monoteisme.
(William Wachtel, Christian Monotheism: Reality or Illusion? Vol. 1, Issue 1, 1992)
Det går klart fram av Jesu egen undervisning at han trodde at Gud så absolutt fremdeles befant seg i himmelen!                                                                                                                                (Alister E. McGrath, Understanding the Trinity, Zondervan, 1988, p.122)
Det som fremfor alt bringer kirken i forlegenhet er de vanskeligheter den har med å bevise noen av disse læremessige uttalelsene ut fra de nytestamentlige skriftene. Man kan ganske enkelt ikke finne treenighetslæren fremsatt noe sted i Bibelen. Paulus har det mest opphøyde synet på Jesu person og rolle, men ingen steder kaller han ham for Gud. Heller ikke Jesu selv sier noen gang rett ut at han er den andre personen i treenigheten, fullt ut likeverdig med sin himmelske far. Som en from jøde ville han ha blitt sjokkert og følt seg såret ved en slik tanke.
(Tom Harpur (Anglican Priest), For Christ’s Sake, Beacon Press, 1987, p.11)
Det andre temaet i Jesu forkynnelse dreide seg om den fundamentale gyldigheten til den lære som lå nedfelt i Skriften og tradisjonen. Jesus gjentok Shema (5.Mos.6:4, sitert i Mark.12:29) og anerkjente loven i Det gamle testamente som kilden til kunnskap om Guds vilje angående menneskelig oppførsel. …
Det tredje temaet i Jesu forkynnelse var en spesiell understrekning av Gud som Far (en ren unitarisk understrekning). Hans forkynnelse bekreftet det tradisjonelle israelittiske synet på Gud …. Jahve var fremdeles den eneste guddom og den som hadde utvalgt Israel. (Joseph Fitzmyer, A Christological Catechism, Paulist Press, 1991, p.47)
Det gamle testamente er strikt monoteistisk. Gud er et enkelt, personlig vesen. Tanken om at man skulle kunne finne noen treenighet der, eller endog bilder eller skygger av noen treenighet, er en antakelse som lenge har vært rådende innenfor teologien, men en slik antakelse har vært fullstendig uberettiget og ubegrunnet. Jødene var et folk som – på grunn av den forkynnelsen de stadig ble utsatt for – utviklet seg til å bli sterke motstandere av alle polyteistiske tendenser, og de har forblitt ufravikelige monoteister til denne dag. På dette punktet finnes det intet brudd mellom Det gamle testamente og Det nye. Den monoteistiske tradisjonen videreføres. Jesus var blitt opplært av jødiske foreldre i Det gamle testamentes Skrifter. Hans lære var jødisk like inn til margen. Han kom med et nytt evangelium, men ikke med noen ny teologi. Han sa at han ikke hadde kommet “for å ødelegge loven og profetene, men for å fullbyrde dem”. Han aksepterte som sin egen tro den viktige teksten innenfor jødisk monoteisme: “Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud!” Det han gjorde krav på angående seg selv, var alltid i tråd med de gammeltestamentlige profetier. Han var den Messias som skulle råde over det kommende Riket som var lovt, den Menneskesønn som jødene håpet på. …. Når han noen ganger spurte “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?”, så ga han selv aldri noe svar som antydet noe mer enn messianitet.
(L. L. Paine, (one time Professor of ecclesiastical history at Bangor Theological Seminary), A Critical History of the Evolution of Trinitarianism, 1900, p.4-5)
Det er almindelig enighed om, at der ikke i Nye Testamente findes noen lære om treenigheden, og det eksegetiske spørsmål bliver derfor, om der i Nye Testamente findes holdepunkter for denne formulering af det kristne gudsbegreb.
(Gads Danske Bibelleksikon, 2. Opplag, København 1982, artikkel: Treenihed)
Mange læresetninger blir akseptert av evangelikale kristne som klart bibelske, men som det ikke finnes bevistekster for. Treenighetslæren er det beste eksemplet på dette. Vi yter bare rettferdighet mot det bibelske vitnesbyrd dersom vi sier at Bibelen ikke har noen klar lære om en treenighet. I virkeligheten finnes det faktisk ikke en eneste bevistekst for denne læren, dersom man med bevistekst mener et vers eller et avsnitt som “klart og tydelig” sier at det finnes én Gud som eksisterer i tre personer.                                                                          (Prof. Charles C. Ryrie (respected Trinitarian Evangelical Biblical scholar), Basic Theology, p.89)
Treenighetslæren finnes ikke i Bibelen, den er et resultat av kirkens arbeide.
(Karl Barth, Grundlinien des Glaubens, p.244fn)
Noen sier …. at Jesus skal ha gitt oss et nytt gudsbilde. Dette syn er så galt som det kan bli. Jesu Kristi far er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud …
(Biskop Erling Utnem, Visst skal jorden bli ny, Luther forlag, 1987, s.170)
Verken ordet treenighet eller læren som sådan forekommer i Det nye testamente. Jesus og hans etterfølgere hadde ikke til hensikt å motsi Shema i Det gamle testamente: “Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud” (5.Mos.6:4).
(The New Encyclopedia Britannica, 2003, vol. XI, p.928)
Vår innledende observasjon i begynnelsen av dette kapitlet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, får altså – som vi har sett ovenfor – solid teologisk støtte! At mange ortodokse teologer innrømmer dette, må mildt sagt sies å være interessant! Forøvrig er ikke saken vanskeligere enn at hvem som helst kan bla seg gjennom de fire evangeliene og ved selvsyn få konstatert at disse ikke inneholder et eneste treenighetsutsagn fra Jesu munn!
Men forholder det seg slik, da kan Jesus umulig ha vært en trinitar!
I sin yppersteprestelige bønn sa han at det var helt avgjørende for menneskene å få kjennskap til den sanne Gud for å få del i det evige liv (Joh.17:3). Men om Gud er en treenighet og Jesus visste dette, hvordan kan han da ha unnlatt å fortelle menneskene denne store sannheten? Valgte han å skjule livsviktig kunnskap og bare holde den for seg selv? Brydde han seg ikke om at menneskene rundt ham gikk fortapt fordi de ikke fikk kjennskap til den sanne Gud?
Om han så gjorde, da var han jo verken god eller sann!
Men slik var ikke Jesus! Mer sannsynlig og nærliggende er det å anta at Jesus ikke forkynte noen treenig Gud ganske enkelt fordi han ikke kjente til noen treenig Gud!

Spørsmål nr. 2

Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?

La oss nå gå videre i vårt studium og se litt nærmere på det neste spørsmålet. Dersom det var Jesu oppdrag å åpenbare Gud for verden, og Gud var en treenighet, og han selv var en del av denne treenigheten – da skulle man tro at han gjentatte ganger og i flere sammenhenger ville proklamere seg selv som Gud. Menneskene kunne jo vanskelig komme til tro på treenigheten dersom Jesus ikke åpenbarte for dem at han selv var en del av den! Men igjen spør vi: Forholder det seg virkelig slik, eller dreier det seg igjen om from ønsketenkning? Hvor ofte snakker Jesus om seg selv som Gud i de fire evangeliene?
Svaret er også denne gangen: Ingen ganger! Aldri!
Og igjen anbefaler jeg leserne å undersøke om det jeg sier er riktig eller ikke. Her er noen interessante observasjoner fra teologisk hold:
I evangeliene bruker Jesus aldri tittelen “Gud” om seg selv.
(R. E. Brown (kjent katolsk teologisk professor), Jesus – God and Man, Macmillan Pub Co, 1967, p.86)
Han (Jesus) lærte at Gud er én og at han alene skal tilbes. Han kalte aldri seg selv for Gud, for han ville ikke ha bevart troen om han, som ble sendt for å utrydde falske guder, …. skulle bringe inn en annen ved siden av den Ene (dvs.Faderen).
(Kirkefaderen Lactantius (240-320 e.Kr.)
Evangelistene tegner ikke et bilde av Jesus som Gud.
(Alphonso Salmeron: Comm. in Evang., Prolog. xxvi.tom.i. p.394)
Det fantes visse grunnleggende regler eller forestillinger knyttet til det å være en agent for noen i oldtiden. Den mest grunnleggende av alle var, slik som de senere jødiske rabbinerne uttrykte det, at: “Den som blir sendt, er lik den som sender ham.” Eller, med ord som sannsynligvis er bedre kjent for de av oss som er fortrolige med Det nye testamente: “Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men han som sendte meg.” Dette er ord som evangeliene forteller oss ble brukt av Jesus i forhold til apostlene, og, som jeg tidligere har sagt, så er “apostel” ganske enkelt det greske ordet for “en som er utsendt”, en “agent”. Når noen sendte en agent, ble agenten gitt full autoritet fra senderen til å tale og handle på hans vegne. Dersom agenten gjorde en avtale, var avtalen helt bindende; det var det samme som om personen som sendte ham gjorde avtalen i egen person. Og motsatt, dersom noen avviste en agent, så avviste han den som sendte ham. Agenten var således funksjonelt lik den som sendte ham, nettopp fordi han var underordnet, lydig mot og overgitt til viljen til den som sendte ham.
Dette hjelper oss å forstå hva det er saken dreier seg om i Johannes 5. Spørsmålet dreier seg ikke om det virkelig bare finnes én Gud – Johannes bekrefter uttrykkelig at han tror at det bare finnes én sann Gud. Det debatten derimot dreier seg om, er Jesu relasjon til denne ene Gud. Jesus hevder å gjøre det som Gud gjør. Dersom han virkelig er Guds utvalgte agent, er det ingen grunn til å mene at Jesus sier noe upassende eller uriktig. Det ville i så fall ikke være første gang Gud utvalgte en av sine agenter til å tale eller handle på sine vegne, til å forkynne sitt budskap og gjøre sine gjerninger. Men jødene, slik de blir fremstilt i Johannes evangelium, anerkjenner ikke Jesus som den som har blitt utvalgt av Gud. Det er derfor de anklager ham for å “gjøre seg selv Gud lik”. Det vil si, problemet er ikke “likhet med Gud” i seg selv, men om Jesus fremstår slik han gjør som Guds agent eller ikke. Spørsmålet er om Jesus har blitt sendt av Gud og er lydig mot Gud, eller om han er en opprørsk oppkomling som streber etter berømmelse gjennom å gjøre krav på guddommelige fortrinn for seg selv. Jødene anklager Jesus for å gjøre seg selv lik Gud, det vil si, de anklager ham for å sette seg selv på Guds nivå gjennom å hevde at han gjør det Gud gjør, når han i virkeligheten ikke har blitt innsatt av Gud til noe slikt. De føler derfor at Jesus er skyldig i blasfemi. Ved å hevde noe slikt, har han fornærmet Gud.
Hvordan beskrives Jesu respons til denne anklagen? Han benekter anklagen på det sterkeste! Lytt til de ordene som brukes: “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, han kan bare gjøre det som han ser Faderen gjør …. av meg selv kan jeg ikke gjøre noe … det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg” (Joh.5:19.30). Det sies med ettertrykk at Jesus er Guds lydige Sønn og agent. I det gamle Midt-Østen var den eldste sønnen vanligvis farens hovedagent. Det ble også forventet av en sønn at han lærte sin fars håndverk gjennom nøye iaktakelse og gjennom å imitere sin far. Johannes har dette i tankene når han bruker denne typen språk for å legitimere Jesu ord og handlinger. Jesus gjør det Gud gjør, og som en som har del i et Far-Sønn forhold til Gud, er det akkurat det man ville forvente. Det er bare hvis Jesus hadde vært en ulydig sønn at han ikke hadde imitert sin far og gjort det han ser sin Far gjøre. Det finnes således intet monoteistisk problem i Johannes 5. Spørsmålet er om Jesus setter seg selv på like fot med Gud og søker sin egen ære på en måte som tar bort noe av den ære og herlighet som alene tilkommer Gud. Johannes understreker at Jesus virkelig er Guds utvalgte agent, og fordi det er slik, så er det ingen ting upassende i hans oppførsel. Han gjør det Gud gjør – ikke som en likeverdig Gud nummer to, men som Guds lydige sønn og agent som han sendte til verden.
Det samme gjelder Joh.10:33 der samme type språk blir brukt. Jesus blir beskyldt for å gjøre seg selv til Gud. Slik hans motstandere så det, ville dette være blasfemi, nettopp fordi de anså ham for å være en opprørsk oppkomling og ikke en utvalgt agent.
(James F. McGrath, Are Christians Monotheists? The Answer of St. John’s Gospel. Lecture given at the North of England Institute for Christian Education Sixth Form Study Day, University of Durham, 27 March 98)
Slik ser vi at evangelisten (Johannes) som et gjensvar på jødenes beskyldninger om at Jesus hadde gjort seg selv ”lik Gud”, ikke bare gir oss en fremstilling av motargumenter som skal bevise deres feiltakelse. Nei, den johanneiske Jesus gjør noe mer enn dette. Han understreker at han aldri har gjort krav på selv å bli sidestilt med Gud, men på at hans ord derimot skulle sidestilles med Guds ord, fordi han er utsendt av Faderen og bare taler det som Faderen har befalt ham å si.
(Paul N. Anderson, The Christology of the Fourth Gospel: Its Unity and Disunity in the Light of John 6, Mohr Siebeck, 1996, p.218 ft.)
Også i det fjerde evangeliet, der vi finner en mengde forsikringer om enheten
mellom Faderen og Sønnen (10:30; 14:10; 17:11.21), blir det understreket at denne enheten er en enhet mellom sender og utsending (5:19-30 ; 6:38-40), en enhet i vilje og handling som gjør det mulig for agent-sønnen å åpenbare utsender -faren (12:44-50; 14:9) uten å kompromittere Guds suverenitet.
(The Anchor Bible Dictionary, Doubleday, 1997, “God in the NT”)
Klarer du å forene og holde fast ved, slik mange NT forskere synes å gjøre, at et kritisk studium av evangeliene på den ene siden åpenbarer en Jesus uten noen bevissthet om å være Gud og en Jesus som aldri sier om seg selv at han er Gud, og på den andre siden tro at nikensk kristologi, der Jesus fremstilles som “sann Gud av sann Gud”, er en riktig trosmessig oppsummering av det nytestamentlige vitnesbyrd?                                               (Professor G. H. Boobyer, Jesus as theos in the NT, Bulletin of the John Rylands Library, vol. 50, 1967-1968, pp 251-252)
I lys av det tradisjonelle kristne synet at Jesus er Gud, er det ganske sjokkerende å oppdage at evangeliene i Det nye testamente ikke inneholder et eneste utsagn av Jesus der han utvetydig sier at han er Gud. Ikke en eneste gang i evangeliene hører vi Jesus si om seg selv “jeg er Gud” eller noe liknende. På gresk ville et slikt utsagn være ego eimi ho theos og på arameisk, det språket Jesus og alle jøder talte i Israel på den tiden, ville det være anahelah. Noen av de mest distingverte NT forskerne er enige med A. E. Harvey i hans utsagn om at “det finnes overhodet ingen ting som tyder på at Jesus talte eller handlet som om han trodde om seg selv at han var “en gud” eller guddommelig” (A.E. Harvey, Jesus and the Constraints of History, (Philadelphia: Westminster, 1982), 168). Den sterkt treenighetstroende Brian Hebbletwaite er enig: “det er ikke lenger mulig å forsvare Jesu guddom ved å referere til uttalelser av Jesus i evangeliene i NT.”
(Brian Hebblethwaite, The Incarnation: Collected Essays in Christology, (Cambridge: University, 1987), p.74)             (http://servetustheevangelical.com/doc/ChapterOne.pdf)
Jesus omtaler aldri seg selv som Gud, men sier alltid at han er Guds Sønn.
(Hastings Dictionary of the Bible, 1909, Extra Vol., p.312)
Vi må se det faktum i øynene at NT-forskningen de siste 30-40 årene har ledet et økende antall velrenomerte NT forskere til den konklusjon at Jesus …. så avgjort ikke trodde om seg selv at han var Gud.
(Bulletin of the John Rylands Library, 1967-68, Vol. 50, p.251)

Det å tro at Jesus hadde en bevissthet om seg selv som Gud, synes altså å stemme svært dårlig over ens med det vitnesbyrd han gir om seg selv!
Personer som tror at treenighetslæren er sann og at Jesus var en trinitar, tvinges – slik jeg ser det – til å innrømme et par ting. De må for det første innrømme at han som var sann tvers i gjennom aldri fortalte sannheten om seg selv til noen! De må videre innrømme at han som forventet at alle skulle tro at han var Gud (siden han forventet at alle skulle få kjennskap til den sanne Gud som han selv var en del av), aldri hjalp noen fram til denne troen ved å fortelle dem at han var Gud!
Dette høres ikke særlig bra ut! Er det ikke mer naturlig og nærliggende å tenke at Jesus aldri omtalte seg selv som Gud nettopp fordi han ikke var det!

Spørsmål 3

Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?

Som leserne sikkert legger merke til, skriver jeg Guds ånd med liten “å”. I den bibelske grunntekst – de hebraiske og greske bibelmanuskriptene – ligger det ingen direkte føringer angående bruk av liten eller stor bokstav – alle ord ble opprinnelig skrevet med samme bokstavstørrelse. Jeg velger imidlertid liten bokstav fordi jeg mener en slik skrivemåte er mest i tråd med en jødisk forståelse av ånden eller vinden/pusten fra Gud. For om vi skriver Ånden med stor bokstav, vil de flestes tanker umiddelbart gå i retning av et egennavn på en person – og det representerer etter min mening en alvorlig feilforståelse av dette uttrykket! Flere teologer har kommet fram til den samme erkjennelsen og har i stor grad gått over til å skrive Guds ånd med liten “å”. I bl.a. Svensk Bibel 2000 kan man se utslag av denne etter min mening bedre og mer korrekte forståelsen.
Så langt om skrivemåte.
Hvordan man skriver ordet, er imidlertid ikke det viktigste. Det er den betydningen man legger i ordet som er det avgjørende. Treenighetslæren sier at ånden er den tredje person i guddommen. Spørsmålet blir igjen om dette er en tanke som hører en senere dogmedannelse til, eller om det er noe Jesus selv lærte og formidlet til sine disipler. Sa han noen gang til dem at Guds ånd var en egen separat guddomsperson?
Svaret er enda en gang nei. Dette skjer aldri! Ikke en eneste gang lærer Jesus noe menneske at Guds ånd er noe annet enn en betegnelse på Faderen selv og hans aktiviteter.
Jesus har et helt igjennom jødisk perspektiv på ånden, det perspektivet man finner over alt i Det gamle testamente. Ut fra dette perspektivet er ikke Guds ånd en separat person, men Gud selv i aktivitet og handling. Guds kraft og nærvær kommer som en mektig usynlig vind og utfører sitt verk i form av mektige gjerninger eller i form av hellig inspirasjon av profetene. Da Guds ånd svevde over vannene i skapelsesberetningen, var det Gud selv som var virksom! Ingen annen guddomsperson! Når Guds ånd kom over profetene, så var det Gud selv som inspirerte dem! Ingen andre!
Det er grunnleggende viktig at vi får tak i denne jødiske og gammeltestamentlige forståelsen av Guds ånd! Uten en slik bakgrunnskunnskap, vil vi nemlig lett kunne komme til å misforstå utsagn om Guds ånd i Det nye testamente. Vi skal derfor dvele litt mer med dette og ta oss tid til å lytte til en del dyktige teologer og høre hva de har å si om saken:
Det gamle testamente ser helt klart ikke for seg Guds ånd som en person, verken i følge en strikt filosofisk forståelse eller ut fra en semittisk forståelse. Guds ånd er ganske enkelt Guds Kraft. Om denne noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, så er det fordi Guds åndepust er virksom “utenfor” ham (Jes 48:16; 63:11; 32:15). …. Noen ytterst få ganger tillegger de gammeltestamentlige forfatterne Guds ånd følelser eller intellektuell aktivitet (Jes 63:10; Wis 1:3-7). Når slike uttrykk blir brukt, er de kun språklige bilder, forklart ved det faktum at ruah ble ansett for å være setet for intellektuelle handlinger og følelser (1 Mos 41:8).                                                         (New Catholic Encyclopedia, 1967, Vol. 14, pp. 574, 575)
I disse tilfellene (dvs. forekomstene i GT) betyr ikke ”spirit of” et eget vesen som på noen som helst måte er atskilt fra personen selv, men personens aktive styrke og kraft (jmfr.1.Mos 45:27, 2.Kong 2:15, 1.Sam 30:12, Hag 1:14). Hvorfor skulle vi tro at det forholder seg annerledes når uttrykket ”spirit of” brukes om Gud? Når vi får høre i Dom14:6 at ”the spirit of the Lord” kom mektig over Samson slik at han kunne slite i stykker en løve, betød dette at (personen) Den Hellige Ånd kom over Samson? Nei, det som menes, er at Guds kraft kom over Samson og gav ham styrke (se også Dom.6:34, 11:29). Det finnes ikke her noe ”hint” om en egen person atskilt fra Faderen innenfor guddommen som handler i forhold til enkeltindivider. … se for eksempel 2.Kong.2:16, 1.Sam.10:6, 11:6).
(Allan J. Hauser, The Genesis Debate, Sheffield, England: JSOT Press, 1982, p.119)
Det kan ikke bevises ut fra alle skriftavsnitt i Det gamle testamente der den Hellige Ånd blir nevnt, at dette er en person i guddommen. Det foreligger nå en nesten universell enighet blant lærde kommentatorer om at den “Hellige Ånd” på jødenes språk ikke betyr noe annet enn guddommelig inspirasjon. Uttrykket beskriver ikke en person.
(J.D. Michaelis, Remarks on John 16:13-15, cited by Wilson, Unitarian Principles Confirmed by Trinitarian Testimonies, p.477)
Ut fra hva som her har blitt sagt, burde det gå klart fram at ånden gjennom hele Det gamle testamentes historie er energien til en personlig Gud. Den er ingen selvstendig eller uavhengig hypostase.
(Hastings Dictionary of the Bible, 1909, art. Holy Spirit, p.390)
Guds “ånd” eller “pust” betyr i GT Guds skapende og nyskapende kraft: “Du sender din ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen” (Salme 104:30)
(“Det Nye Testamente”, Erik Gunnes, Gyldendal Norsk Forlag, 1969, ordforklaringer)
At “Den Hellige Ånd” taler til enkeltindivider, er noe man ofte hører om i rabbinske skrifter. Men dette innebærer selvfølgelig ikke noen tro på at Den Hellige Ånd har personlighet.
(Alfred Edersheim, The Life and Times of Jesus the Messiah, 1883, p.139 n.)
En annen tekst fremstiller Guds Ånd som hans agent i skapelsen. Siden slike uttrykk sannsynligvis ble sett på som substitutter for Gud selv, gjorde jødedommen dem aldri til separate ”personer”, slik kristendommen gjorde.
(Dr. Moore, The Christian Conspiracy, p.38)
Ånd er prinsippet for liv og grunnleggende livsaktivitet. Ånden er livspusten (1.Mos.6:17, 7:15.22, …). Pusten er Guds pust, vinden, som er gitt til menneskene fra Gud …. Jahves ånd eller Guds (Elohims) ånd er en kraft som har en unik innvirkning på menneskene … og Jahves ånd er en kraft som setter i verk Jahves gjerninger, han som er både frelser og dommer. Jahves ånd er ofte den kraft som inspirerer profetier (4.Mos.11:17ff, 24:2, 2.Sam.23:2, 1.Krøn.12:18, Jes.61:1, Mika 3:8, Ez.2:2, 3:12.14.24, 8:3, 11:1.5.24, 37:1, 43:5,, Neh 9:30, Sak 7:12).
(Dictionary of the Bible, John L. McKenzie)
“Guds Ånd”, som så ofte blir omtalt og hvis gjerninger er så varierte og viktige i Israels religiøse liv, er ikke forskjellig fra Gud. Uttrykket indikerer heller ikke noen oppdeling av guddommen. Guds Ånd er Gud selv, pustende, levende, aktiv full av energi i verden – dvs “Gud i arbeid”. Ånden er personlig fordi Gud er personlig. …. Gud har liv i seg selv, og er kilden til alt liv i universet. Når man hører om forskjellige måter fylden av denne livskraft manifesterer seg på, så er det uttrykkelig Guds Ånd vi hører om.
(Encyclopedia of Religion and Ethics, Vol.VI, p.255)
I følge jødisk tankegang er altså ikke Guds ånd en egen guddomsperson. I denne forbindelse er det interessant og viktig å merke seg at jødefolket har snakket om og trodd på Guds ånd i millennier, uten at dette noen gang har gjort dem til binitarer! At deres Gud skulle være en topersons Gud, er en tanke som aldri har falt dem inn. Vi kan derfor sammen med E. J. Fortman slå fast at: “The Jews never regarded the spirit as a person; nor is there any solid evidence that any Old Testament writer held this view” (Edward J. Fortman, The Triune God, Philadelphia: Westminster Press, 1972, pp.6,15). Nå vet vi alle at Jesus levde og virket i et jødisk miljø. Det betyr at en eventuell forkynnelse av ånden som en egen guddomsperson, må ha fortont seg som ren og skjær blasfemi for Jesu tilhørere! Jødene trodde jo absolutt ikke på to guddomspersoner! Men hører vi noen gang at noen retter skarp kritikk og anklage mot Jesus på grunn av en slik forkynnelse om ånden? Aldri!
Heller ikke hører vi Jesus noen gang stå frem og si: Dere vet at i Skriften er Guds ånd en måte å snakke om Gud selv på, men jeg sier dere: Guds ånd er en egen person! Aldri hører vi Jesus si noe som likner på dette! Jesus har ingen agenda om å rette opp jødenes åndsforståelse. Ingen jøde blir noen gang refset eller korrigert på grunn av sin forståelse av ånden eller vinden fra Gud. Jesus synes derimot å være i fullkommen harmoni med sine omgivelser når det gjelder forståelsen av hva Guds ånd er og betyr. Flere konkrete eksempler i de fire evangeliene kunne nevnes for å belyse Jesu og evangelistenes tvers igjennom jødiske forståelse av Guds ånd. Jeg skal her bare ta med noen ganske få.
I Lukas 1:35 hører vi at Jesus blir unnfanget ved den hellige ånd, slik som man også bekjenner i den apostoliske trosbekjennelsen. Men om det forholder seg slik og Guds ånd er en annen person enn Faderen (treenighetslæren sier tydelig at Faderen og Ånden er forskjellige personer – de er ikke hverandre, de skal ikke sammenblandes), da er jo Jesus Åndens sønn, og ikke Faderens sønn! (PS – Jeg skriver Ånden med stor bokstav her fordi jeg referer et treenighetssynspunkt). Da blir det faktisk direkte feil å si at Jesus er Faderens sønn! Dette pikante problemet forsvinner imidlertid som dugg for solen dersom Guds ånd blir gitt en jødisk betydning. Da er nemlig ikke Guds ånd en egen person, men Gud selv i aksjon. At dette er den riktige forståelsen, antyder faktisk teksten selv for oss. Der heter det nemlig: Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Dette er typisk hebraisk parallellisme der samme tanke og innhold blir gjentatt med litt forskjellig ordlyd. Her ser vi altså tydelig at ånden blir identifisert med Guds kraft, dvs med Gud selv.
I Mark 13:32 sier Jesus at ingen andre kjenner tidspunktet for den ytterste dag enn Faderen. Mens Sønnen spesifikt blir utelukket, blir ånden ikke engang nevnt! Om man tror på treenighetslæren, gjør man faktisk Jesus til en løgner her. For treenighetslæren sier at det finnes en tredje person i guddommen som har nøyaktig de samme attributter som Faderen. Det betyr at ånden må vite nøyaktig like mye som Faderen. Men Jesus benekter at det forholder seg slik. Han sier at det bare finnes én, Faderen, som vet! Ingen andre! Men er Jesus virkelig en løgner? Selvfølgelig ikke! Det er bare treenighetslæren som roter ting til og frembringer slike resultater. Jesus taler sant og rett om Gud! Når Jesus “glemmer” å nevne ånden, er det ganske enkelt fordi ånden for ham ikke utgjør noen egen person i guddommen. Ut fra sin jødiske og gammeltestamentlige forståelse faller det ham ikke inn å si at Guds ånd vet like mye som Faderen!
I Joh 8:13-18 taler Jesus ut fra en gammeltestamentlig rettesnor om at en sak trenger flere vitner for å ha troverdighet (se 5.Mos 19:15). To vitner er minimum, helst bør det være tre. Om det nå fantes to guddomspersoner i himmelen, kunne jo Jesus ha påberopt seg et bekreftende vitnesbyrd fra begge disse to. Da ville Jesus hatt to eksterne vitner til å styrke sitt eget vitnesbyrd. Men Jesus oppgir bare ett eksternt vitne, Faderen. Igjen “glemmer” han ånden. Ånden virker faktisk som en ikke-eksisterende person for Jesus. Ut fra en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd er ikke dette noe overraskende. Det er derimot som forventet.
I Matt 12:31-32 stiller Jesus bespottelse av ham selv opp mot bespottelse av Den hellige ånd. Den ene bespottelsen er det forlatelse for, den andre ikke. Det som ved første øyekast synes merkelig her, er at Faderen, han som ellers kalles Den Høyeste Gud, ikke blir nevnt i det hele tatt i denne sammenhengen. Er ikke spott mot Den Høyeste verre enn all annen spott? Eller er spott av Gud Fader noe Jesus ikke syntes det var nødvendig å snakke om? Er det her slik at Jesus plutselig setter Ånden på førsteplass og helt glemmer og utelater Faderen? For en som tenker i treenighetsbaner, må disse versene fortone seg nokså merkelige. Om vi imidlertid lar ånden få en jødisk og gammeltestamentlig betydning, faller brikkene på plass. Da er det virkelig Den Høyeste Gud Jesus taler om her. Faderen blir ikke glemt, han blir bare omtalt under en annen betegnelse! Det er forøvrig interessant å legge merke til at ingen av tilhørerne tar opp noen diskusjon med Jesus etter å ha hørt disse ordene. De spør ikke: Hvorfor taler du om Guds ånd som om den var en egen guddomsperson som det går an å spotte? Hvorfor skjer ikke det? Ganske enkelt fordi Jesus og hans tilhørere har en felles jødisk og gammeltestamentlig forståelse av hva Guds ånd betyr! De skjønner hva Jesus snakker om. Ingen blir provosert.
Den kjente poeten og teologen John Milton er en av dem som har forstått disse ordene av Jesus langs de samme linjene. Han uttalte:
Jeg foretrekker imidlertid å tro at det er Faderen selv som her blir kalt Den Hellige Ånd. …. Om dette er den riktige forståelse av avsnittet, noe ingen kan betvile dersom man studerer hele konteksten fra v.24 til v.32, da er den fryktede synd mot Den Hellige Ånd egentlig synd mot Faderen, han som nettopp er hellighetens Ånd.
(John Milton, Last Thoughts on the Trinity, London, 1828, p.86)
Vi lar det holde med disse eksemplene.
Noen vil kanskje tenke at det ikke var så rart at man i gammeltestamentlig tid ikke skjønte at Guds ånd var en egen person i guddommen, for måten ånden da ble beskrevet på var veldig vag og mangelfull. Ånden kunne liksom ikke gjøre så mye i GT. I nytestamentlig tid er alt annerledes, sies det. Slik er tanken. Men hvordan er virkeligheten?
Når man setter seg ned og foretar en sammenlikning, ser man faktisk ingen forskjell. Guds ånd beskrives med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT! Tanken om at Guds ånd blir mer personlig i NT, har altså ingen rot i virkeligheten. Dette faktum er igjen noe som er med på å vise oss at Jesus og de første kristne videreførte en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd.
Tabellen nedenfor viser en sammenlikning av hvordan Guds ånd blir beskrevet i GT og NT:

Guds ånd beskrevet med personlige karakteristikker og egenskaper:	GT:	NT:
Ånden kan bedrøves	Jes.63:10 – Men de var gjenstridige og gjorde hans Hellige ånd sorg	Ef.4:30 – Gjør ikke Guds ånd sorg
Ånden har vilje	Ez.1:12 – Dit hvor ånden ville gå, gikk de	1.Kor.12:11 – Alt dette virker den ene og samme ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil
Man kan være gjenstridig mot, spotte, stå imot eller utfordre ånden	Salme 106:33 – for de var gjenstridige mot hans ånd	Ap.gj.7:51 – Dere står alltid den Hellige ånd imot – som deres fedre, så også dere! Matt.10:31 – spott mot ånden .. Ap.gj. 5:9 – hvordan kunne du og din mann … gå sammen om å utfordre Guds ånd (Overs.: En levende bok)
Ånden beskrives med det personlige pronomenet “han”	Ez.11:5 – Herrens ånd kom over meg, og han sa til meg (ordet “ruach” er eg. hunkjønn!)	Joh.16:13 – For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale (ordet “pneuma” er eg. intetkjønn!)
Ånden kan ta bolig inne i mennesker	Ez. 36:27 – Min ånd vil jeg gi inne i dere	1.Kor.3:16 – vet dere ikke at Guds ånd bor i dere
Ånden kan drive, lede eller føre mennesker	Dom.13:25 – Herrens ånd begynte å drive ham ….. Salme 143:10 – Må din gode ånd lede meg Jes.63:14 – Likesom feet går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile	Rom.8:14 – alle som drives av Guds ånd … Luk.2:27 – Han kom drevet av ånden til templet Ap.gj. 20:22 – bundet av ånden drar jeg til Jerusalem
Ånden kan lære, undervise, veilede	Neh.9:20 – Du gav dem din gode ånd til å lære dem	Joh.16:13 – Sannhetens ånd skal veilede dere til hele sannheten
Ånden ser og vet alt	Salme 139:7 – Hvor skal jeg gå fra din ånd	1.Kor.2:10 – for ånden utforsker alle ting
Ånden kan rykke bort eller forflytte mennesker	1.Kong.18:12 – så går det vel slik at Herrens ånd rykker deg bort til et sted som jeg ikke vet om	Ap.gj. 8:39 – Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens ånd Filip bort …. Men Filip ble funnet i Asdod.
Ånden kan tale til mennesker	2.Krøn.18:23 – Hvordan er Herrens ånd gått over fra meg for å tale til deg?	Da sa ånden til Filip: ……   (Ap.gj. 8:29)
Ånden kan tale gjennom mennesker	2.Sam.23:2 – Herrens ånd taler gjennom meg  (David)	Matt.10:20 – men deres Fars ånd taler i /gjennom dere
Ånden kan gi kraft til mennesker	Mika 3:8 – Men jeg er full av kraft ved Herrens ånd	Ap.gj. 1:8 – Men dere skal få kraft idet den Hellige ånd kommer over dere
Ånden er bønnens Ånd	Sak.12:10 – Men over Davids hus … vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd	Rom.8:26 – Ånden selv går i forbønn for oss

(PS – Rom 8:26 er et dunkelt bibelvers. Calvin tolker det slik at Guds ånd hjelper den troende med å finne ord i bønnen. Altså: en gudgitt hjelp og inspirasjon for den troende – ånden er ikke en person som selv ber til Faderen. (Jmf. Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.45)  Andre trinitarer mener at ånden her sikter til den menneskelige ånd: “The context of the two verses indicates clearly that the groaning is done by the spirit of the one who is praying. The word groan is indicative of pain, either physical or mental, and there is no conceivable reason for the Holy Spirit to groan. Our own spirit groans with yearning which we cannot utter, cannot vocalize or put in words, when we pray: ‘For we know not how to pray as we ought.’” (Wallace, Foy E., The Mission And Medium Of The Holy Spirit, Richard Black Publisher, p.61) )
Sammenfatning av tabellen:
1. Guds ånd blir beskrevet med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT!
2. Disse beskrivelsene ble absolutt ikke forstått som indikasjoner på at Guds ånd var en
separat guddomsperson i GT!
3. Likheten i beskrivelsene tyder på at de nytestamentlige forfatterne ikke gikk ut over GT’s
forståelsesrammer.
Dette at ånden er utstyrt med vilje og følelser, henger altså sammen med at det er Gud selv man møter! Man går inn i et hellig Gudsnærvær! Man møter ikke en upersonlig energi som likner på elektrisitet, men en personlig energi – Gud selv i aktivitet!
La oss nå se på noen generelle kommentarer fra teologisk hold angående forståelsen av Guds ånd. I uttalelsene nedenfor er det viktig å huske på at ting som blir sagt å gjelde hele Det nye testamente, selvfølgelig også innbefatter Jesu lære i de fire evangeliene!
Ånden er i hele NT fremstilt som kraft.
(Sverre Aalen, Johanneisk teologi, MF, 1979, s.126)
I det store og hele snakker Det nye testamente, i likhet med Det gamle, om ånden som en guddommelig kraftenergi, spesielt i menneskenes hjerter.
(A Catholic Dictionary, p.810)
Hellig Ånd er en annen måte å snakke om Gud på.
(Robert Carden, One God – The Unfinished Reformation, 2.ed. Grace Christian Press, 2002, p.122)
Ånden blir, som mange har lagt merke til, aldri tiltalt som et ”du” verken i Det gamle eller Det nye testamente.
(Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61, ”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.7)
Man kan like lite slutte seg til at det dreier seg om et personlig vesen ut fra slike tekster som Matt 10:19-20 og Luk 12:11-12, som man kan det i Det gamle testamente.
(John McKenzie, Light on the Gospels, p.p.207-208)
At Guds Ånd, eller Den hellige ånd, ikke er en atskilt person likeverdig med Faderen, er noe vi kan være sikre på ut fra følgende uttalelse av Kristus: “Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for” (Matt 11:27). Dersom Ånden er en person som er like allvitende som Faderen, kunne ikke Jesus ha sagt dette, for Ånden ville da ikke være uvitende om noen ting. Likeledes sier Jesus om en fremtidig hendelse at “den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far” (Matt 24:36). Om Ånden hadde vært en tredje person i Treenigheten, ville han ha kjent dagen og timen like godt som Faderen! Kunstgrepet trinitarer tar sin tilflukt til når de møter tekster som fastslår Sønnens underordning, er at slike utsagn bare gjelder hans menneskelige natur. Men ingen har noen gang hevdet at Den Hellige Ånd har to naturer!
Dersom det finnes to personer i tillegg til Faderen som også er allvitende, kan jeg ikke skjønne at Kristi utsagn ovenfor er sanne. Jeg forstår ikke hvordan man kan holde fast ved treenighetslærens hypotese om tre allvitende personer uten samtidig å rette en alvorlig anklage mot Det sanne og trofaste vitnet, som sa at ingen andre enn Faderen var allvitende. Vi bør uten å nøle avvise et system som så åpenbart motsier vår velsignede Frelser.
(Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.151)
Ho Theos (Gud) blir aldri brukt i Det nye testamente for å beskrive pneuma hagion (Den Hellige Ånd).
(Karl Rahner, Theological Investigations (Baltimore: Helicon Press, 1963), 1:143)
(Angående Jesu personifisering av Guds ånd som en “trøster” eller “talsmann”:)
Når Jesus personifiserte Ånden under et lånt navn eller en figurativ skikkelse – beskrivelser som aldri ble brukt i direkte eller bokstavlige beskrivelser av Ånden – så er ikke denne personifiseringen noe som taler for at Ånden har en virkelig personlighet, men er tvert imot et sterkt argument mot en slik forståelse.
(C. Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.154)
Når vi snakker om Gud som Ånd, så snakker vi ikke om en upersonlig innflytelse, en energi som er oversendt fra Gud og som er forskjellig fra ham. Heller ikke snakker vi om en guddommelig skikkelse eller et vesen som utgjør en tredje person i guddommen. Vi snakker om Gud selv og hans personlige nærvær i relasjonsrelatert aktivitet.
(Geoffrey Lampe (one time professor of Divinity at Cambridge), God as Spirit, SCM Press, 1984, p.208)
De første kristne tenkte ikke på Den Hellige Ånd som et eget vesen eller en person, men ganske enkelt som den guddommelige kraft som var i virksomhet i verden og i særdeleshet i kirken.
(Arthur Cushman McGiffert, A History of Christian Thought, Vol. 1, New York: Scribner’s, 1932, p.111)
Vi har i dette kapitlet sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtalte Guds ånd som en separat guddomsperson. Svaret vi gav innledningsvis var: Aldri! Forhåpentligvis har gjennomgangen ovenfor gitt tyngde og substans til denne påstanden.

Spørsmål 4

Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse
skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?

På de foregående sidene har vi sett at Jesus aldri snakket om en treenig Gud, aldri kalte seg selv for Gud og aldri omtalte ånden som en egen guddomsperson. Når vi nå står overfor spørsmålet om hvem det er rett å be til og tilbe, vil jeg begynne med å resonnere litt ut fra disse resultatene.
Min første tanke er da at det må fortone seg som ganske uforståelig at han som aldri snakket om en treenig Gud, skulle lære noen å be til og tilbe en treenig Gud! Hvordan i alle dager er det mulig å forestille seg noe slikt? Hvordan kan Jesus lære sine disipler å be til en trepersons Gud når han selv aldri nevner en trepersons Gud?
Videre tenker jeg: Hvordan kan noen få seg til å tro at han som aldri kalte seg selv for Gud, allikevel hadde et ønske om at folk skulle be til seg selv og tilbe seg selv som Gud? Hvordan er det mulig å tenke en slik tanke? For Jesu jødiske disipler vet vi at det i utgangspunktet var helt utenkelig å skulle be til eller tilbe et menneske. Og når mennesket Jesus – som vandret rundt i støvete sandaler sammen med dem – i tillegg stadig understreket sin menneskelighet ved å kalle seg både menneske og menneskesønn og dessuten aldri sa om seg selv at han var Gud, hvordan kan man da “få det til å henge på greip” at hans disipler begynte å be til ham og tilbe ham?
Mitt tredje og siste resonnement er som følger: Hvordan kunne han som aldri snakket om ånden som en egen guddomsperson, lære noen å be til og tilbe ånden som en egen guddomsperson? Eller sagt med andre ord: Hvordan kan et utsagn som virker helt absurd og selvmotsigende holdes fram som noe sant og riktig?
Man kan undres. Ser man liksom for seg at disiplene sa til Jesus: Vi tror ikke at verken du eller ånden er guddomspersoner, for det strider fullstendig mot vår jødiske tro, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel gjerne be til og tilbe både deg og ånden! Videre tror vi ikke på noen trepersons Gud, for det er totalt fremmed for oss, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel be til og tilbe den treenige Gud!
Alle vil vel være enige med meg i at disiplene neppe sa noe slikt! Men hva sa de da? Hva tenkte de? Er det overhodet mulig å formulere noe fornuftig og plausibelt om antatte tankeprosesser hos disiplene som førte dem frem til en overbevisning om at andre enn Jahve, Israels Gud, kunne bes til og tilbes? For meg personlig synes det som om bønn og tilbedelse av Jesus, Guds ånd og treenigheten rett og slett ikke passer inn, verken tankemessig eller trosmessig, i det bibelske helhetsvitnesbyrd!
Men la oss nå gå over fra disse innledende refleksjonene til litt mer direkte bibelstudier. Hva er det Jesus selv faktisk lærer om hvem vi skal be til og tilbe?
Som et første punkt skal vi begynne med å se nærmere på om bønn og tilbedelse noen gang blir rettet mot en treenig Gud i evangeliene. Når vi blar oss gjennom Matteus, Markus, Lukas og Johannes, finner vi da bibelvers som sier noe liknende av: Kjære Fader, Sønn og Hellig Ånd, vi ber deg …. Eller: Allmektige tre, vi priser deg?
Jeg klarer ikke å finne noen! Ingen vers, ingen ting som likner eller er i nærheten! Og det er jo egentlig ikke det spor merkelig. For når Jesus og apostlene aldri noen gang omtaler en treperson Gud, men alltid tenker på Gud som Faderen, da vil man selvfølgelig heller ikke finne noen instruksjoner om å be til en slik ukjent og sammensatt guddom!
Vi nøyer oss med kun et par sitater i denne sammenhengen. De er korte og konsise, men sier alt som behøver å sies:
Vår Herre ba aldri til treenigheten, og befalte aldri oss å be til treenigheten.
(Dr. Edward Harwood, D. D., Five Dissertations, as quoted in: The Monthly review – or – Literary Journal, Volume 47, London, 1772, Ed. Ralph Griffiths)
Det finnes ikke nedfelt i Bibelen en eneste lovprisning eller bønn eller noen annen form for tilbedelse som retter seg mot Fader, Sønn og Ånd, eller mot en treenighet av noe slag. Tradisjonen med å synge lovprisninger og avslutte bønner med å tilegne dem til Fader, Sønn og Ånd, har absolutt ingen støtte i Skriften, verken med tanke på direkte undervisning eller med tanke på eksempler.
(Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.38)
La oss nå se litt nærmere på bønn og tilbedelse i forhold til Guds ånd. Hva lærer Jesus oss om dette?
Når vi går til evangeliene og undersøker, ser vi klart og tydelig at Jesus aldri noen gang lærte noen å be til eller tilbe ånden. Jesus sa aldri: Jeg priser deg hellige ånd fordi du ….. Eller: Takk hellige ånd fordi du …… Heller ikke satt han ned med sine disipler og sa: Når dere ber, skal dere noen ganger si: Kjære hellige ånd, du som er i himmelen, ……
Guds ånd blir rett og slett aldri bedt til eller tilbedt noen gang, verken i evangeliene eller i noe annet skrift i Bibelen! Her er noen uttalelser som bekrefter denne observasjonen:
Den Hellige Ånd blir i Det nye testamente aldri gjort til gjenstand for bønn eller tilbedelse.
(International Standard Bible Encyclopedia, vol.4, p.916)
Bønn rettet mot Den Hellige Ånd er ukjent i NT. Folk ber “i” Ånden (Ap.gj. 7:55; Ef.6:18; Jud 20), men aldri “til” Ånden. Aldri noen gang sier de: “Kom, Hellige Ånd”. Viktigst av alt er Yeshuas eget eksempel. Da han en gang frydet seg i Den Hellige Ånd, sa han: “Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre” (Luk 10:21). Det at han var i Ånden, ledet ham ikke til å anerkjenne Ånden som en egen person atskilt fra Faderen. Når Jesus ber, søker han råd fra Faderen, ikke Ånden. Når han sier: Jeg er ikke alene, så peker han på Faderen som den som er hos ham, “Far er med meg” (Joh 16:32; jfr. 8:16.29).
(Paul Sumner, Worship in the New Testament – Remapping the Land, in MISHKAN, issue No.25, 1996, editor: Thorleif Elgvin)
I Det nye testamente finner vi ingen eksempler på at bønner rettes direkte mot Den Hellige Ånd. Dette var en praksis som først kom på banen mye senere etter at Treenighetslæren hadde blitt avklart.
(Peter Toon (Anglican scholar), Our Triune God, p.226)
Det finnes ikke noe i Det nye testamente som tyder på at Ånden ble bedt til eller tilbedt.
(Arthur Wainwright, sitert i Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.475)
Ånden som sådan er aldri et uttalt objekt for nytestamentlig tilbedelse og blir heller aldri sagt å delta i noen form for personlig interaksjon med Faderen eller Sønnen.                    (New Theological Dictionary (Catholic), article: Trinity)
I Det nye testamente finner vi verken tekster som påbyr eller tekster som beskriver tilbedelse eller bønn til Den Hellige Ånd.
(Millard Erickson, God in Three Persons, p.234)
Den Hellige Ånd var ikke gjenstand for bønn eller tilbedelse blant de første kristne. (Stanford Encyclopedia of Philosophy)

Det faktum at Guds ånd aldri noen gang blir bedt til eller tilbedt i evangeliene, viser tydelig at Jesus og disiplene videreførte en jødisk forståelse av Guds ånd. Ingen av dem tenkte trinitarisk.
Vi har så langt sett at Jesus aldri lærte noen å be til en treenig Gud eller å be til Guds ånd. La oss nå til slutt se på hvordan det forholder seg med spørsmålet om bønn og tilbedelse i forhold til Jesus selv. Her tror jeg det er formålstjenlig å gjennomgå bønn og tilbedelse hver for seg. Først litt om bønn. Finnes det eksempler i evangeliene på at noen ba til Jesus? Lærte Jesus noen gang sine disipler at de skulle be til ham selv?
Det første vi kan slå fast, er at ingen person noen gang ber til Jesus som om han skulle være deres Gud. Noe eksempel på dette finner man ikke i noen av evangeliene! Selvfølgelig ber de syke og trengende ham stadig om hjelp, men det gjør de fordi de tror at han er en profet og er salvet og utrustet av Gud på en spesiell måte med kraft til å helbrede – ikke fordi han er Gud! Til og med en strikt monoteistisk synagogeforstander kan be Jesus om hjelp på denne måten!
Vi kan derfor trygt slå fast at de fire evangeliene ikke gir noen eksempler på at Jesus blir bedt til slik som man ber til en guddom! Absolutt ingen eksempler! Men, vil noen kanskje innvende, kanskje han allikevel lærte sine disipler at de skulle rette sine bønner mot ham selv? Vel, leserne får selv tenke over hvor sannsynlig det er at Jesus lærte sine disipler å be til seg selv – uten at noen gjorde det!
Men la oss nå gå litt mer i detalj.
Når vi sitter ned og leser de fire evangeliene, ser vi at en slik lære definitivt ikke blir tillagt Jesus i de tre synoptiske evangeliene. Og i Johannesevangeliet finner vi i det store og hele heller ingen antydninger om noe slikt. Men i dette evangeliet har vi et enkeltvers som trenger litt nærmere omtale, nemlig Joh.14:14. Den interesserte leser henvises til mitt hefte “Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Ha Mashiach” der dette verset får en mer fullstendig tekstkritisk gjennomgang. Der konkluderer jeg med at både indre og ytre tekstkritiske faktorer peker tydelig i retning av at dette verset opprinnelig ikke inneholdt noen lære om bønn til Jesus!
Her i dette studiet skal jeg bare gjøre to ting. Jeg skal først vise en tabell med en kortfattet oversikt over tekstkritiske momenter, og deretter skal jeg liste opp en del bibler som oversetter verset helt annerledes enn det vi ser i No-2011.
Først oversikten over tekstkritiske momenter. Tabellen nedenfor inneholder mye viktig informasjon og kan med fordel studeres nøye:

Omtrentlig tidspunkt for tilblivelse av tekst:	Forskjellige kirkefedre og tidligversjoner:	Har formen “ber meg”:	Har formen “ber “, “ber Faderen” eller utelater verset:
Etter år 500	slavonsk (ca 870) etiopiske (ca 600) Philoxenian/Harclean (508)	X	X X
Siste halvdel av 400-tallet	Syrisk-Palestinske Euthymius (Palestina)		X X
Første halvdel av 400 – tallet	Syriske Peshitta Armensk  (ca 430) Augustin (Nord-Afrika) Nonnus (Egypt)	X	X X X
Siste halvdel av 300-tallet	Victorinus (Roma) Cyril (Jerusalem) Vulgata (Jeronimus) (383) Gotisk (ca 350)	X	X X X (fleste mss)
Første halvdel av 300 – tallet	Georgisk  (usikker dato for oversettelse, men folket ble kristnet på denne tiden)		X	Kirkefedrene ville garantert ha sitert og diskutert Joh.14:14 dersom Jesus her hadde forkynt en ny og revolusjonerende lære om hvem man skulle be til. Men det interessante er at ingen av de tidlige kirkefedrene siterer Joh.14:14 overhodet! De synes å være helt ukjente med at det i Johannesevangeliet skulle finnes et vers som inneholdt en radikalt ny lære om bønn.
Siste halvdel av 200-tallet	Den eldste koptiske dialekt-versjonen, Sahidisk. Senere følger andre koptiske dialekter med samme lesemåten: copbo  copach-2  og  copfay		X
Første halvdel av 200 – tallet	Indirekte vitner: Origenes, Tertullian og Kyprian lærer at vi kun skal be til Gud Fader!
Siste halvdel av 100-tallet	Vetus Syriac (ca 180-220) (Curetonian, Sinaiticus, Palestinian) Vetus Latina (ca 180) (it = alle eller de fleste mss) Diatessaron (ca 170) (Diatessaron f, l, t)		X X X
Første halvdel av 100 – tallet	Indirekte vitner: Polykarp (ca 120) og Aristides (ca 125-130) har bare bønner rettet mot Gud Fader!
Antatt rundt eller litt før år 100	Indirekte vitner: Det første kristne kirkeordningsskrivet (Didache, ca70-90) Det første kristne brevet (1 Clemensbrev, ca 96), og den første kristne prekenen etter NT (2 Clemensbrev, ca 100), underviser alle klart og entydig om at bønner kun skal rettes mot Gud Fader!

Mange bibeloversettere har – ikke særlig overraskende – vurdert det samlede tekstkritiske materialet til å gå klart i favør av en gjengivelse av Joh 14:14 uten noen lære om bønn til Jesus. Her er noen eksempler:
Norske:
Bibelen (1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det.
Det Nye Testamente, Erik Gunnes (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.
1975 – Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
1975 – Det norske Bibelselskap (nynorsk): Bed de om noko i mitt namn, vil eg gjera det.
1978 – Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
En levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det!
Bibelen Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.
De fire evangelier (Jacob Jervell – 2002): Om dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det.
Norske King James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Danske:
Dansk Bibel (1933): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det.
Bibelen på hverdagsdansk: Hør godt efter: Hvad I end beder om i mit navn, det vil jeg gøre.
Svenske:
Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra.
Svensk Bibel (1917) Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det.
David Hedegård, (1964): Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det.
NT, Verbum Förlag, (1971): Ja, om ni ber om något i mitt namn, så skall jag göra det.
NT, (Bibelkommissionen – 1981): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det.
En levande bok (1987):be om vad som helst, och använd er av mitt namn, så ska jag göra det.
Svensk Bibel (2000): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det.
Engelske:
John Wycliffe Bible (1395): If ye axen ony thing in my name, Y schal do it.
Tyndale (1537): Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it.
Geneva Bible (1587): If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it.
King James Version (1611): If ye shall ask any thing in my name, I will do it.
Noah Websters Bibel (1833): If ye shall ask any thing in my name, I will do it.
Young’s Literal Translation (1862): If ye ask anything in my name I will do (it).
Darbys oversettelse (1890): “If ye shall ask anything in my name, I will do it.”
American Standard Version (1901): If ye shall ask anything in my name, that will I do.
Twentieth Century New Testament (1904): If you ask anything, in my Name, I will do it.
Weymouth Bible (1913): If you will ask anything in my name, that will I do.
Williams NT (1937): Yes, I repeat it, anything you ask for as bearers of my name, …..
The Revised English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it
Revised Standard Version (1946): “If you ask anything in my name, I will do it.”
The New English Bible (1961): If you ask anything in my name, I will do it.
The Jerusalem Bible (1966): If you ask for anything in my name, I will do it.
Today’s English Version (1966): If you ask anything, in my Name, I will do it.
The Revised Berkeley Version (1970): I will do whatever you ask in My name.
Green’s Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it.
New King James Version (1982): If you ask anything in My name, I will do it
Amplified Bible(1987): (Yes) I will grant … whatever you shall ask in My Name …
The Message (E.H. Peterson) (1993): Whatever you request in this way, I’ll do.
New Living Translation (1996): Yes, ask anything in my name, and I will do it!
Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it.
Millenium Bible (1998): If ye shall ask anything in My name, I will do it.
The Original N.T. (Schonfield): If you ask anything, in my name, I will do it
God’s New Covenant (Cassirer): If you ask for anything in my name, I shall bring it about
The N.T. Everyman’s Library: If ye shall ask anything in My name, I will do it
The Four Gospels, E. V. Rieu: Ask for anything in my name, I will do it.
World English Bible: If you will ask anything in my name, I will do it.
The Book of Books: If you ask anything, in my name, I will do it
English Majority Text Version: If you should ask anything in My name, I will do it.
Worldwide English New Testament: If you ask anything in my name, I will do it.
The Way (The Catholic Living Bible): Yes, ask anything, using my name, and I will do it
The New English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it
Jewish N.T. (David H. Stern)(1998): If you ask for something in my name, I will do it
Hebrew Names Version (2000): If you will ask anything in my name, I will do it.
Tyske:
Luther (1545): Was ihr bitten werdet in meinem Namen das will ich tun
Elberfelder (1871):Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun
Schlachter (1951): Wenn ihr etwas in meinem Namen bitten werdet, so werde ich es tun
Franske:
Martin (1744): Si vous demandez en mon Nom quelque chose, je la ferai
Louis Segond (1979): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai
Darby (1991): Si vous demandez quelque chose en mon nom, moi, je le ferai
Ostervald (1996): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai
Nederlandske:
Nederlandsk (Staten Vertaling) (1995): Zo gij iets begeren zult in Mijn Naam, Ik zal het doen.
Italienske:
Giovanni Diodati (1649): Se voi chiedete cosa alcuna nel nome mio, io la farò.
Riveduta (1927): Se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la farò.
Il Nuovo Testamento in Lingua Moderna : Quindi, se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la faro!
Vi avrunder opplistingen av bibeloversettelser her. Personlig kjenner jeg til godt over hundre bibeloversettelser verden over som ikke lærer bønn til Jesus i Joh 14:14! Som man skjønner blir det derfor nokså umulig å skulle si at Jesus lærer bønn til seg selv i Joh.14:14. Det gjør han nemlig ikke – om man leser dette verset i en mengde andre bibeloversettelser! Millioner av kristne over hele verden som bruker andre bibelutgaver enn Norsk Bibel 2011, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. I vårt nærmeste naboland Sverige, der det synes å foreligge en bred enighet om at Joh 14:14 ikke skal gjengis på en slik måte at det lærer bønn til Jesus, vil for eksempel en slik argumentasjon finne liten gjenklang! Slik jeg ser det, kan Joh.14:14 derfor umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus!
Her er noen interessante uttalelser som har relevans både til Joh 14:14 og til hele spørsmålet om Jesus lærte sine disipler å be til seg selv eller ikke:
Så lenge det finnes tvil om hva som er den riktige lesemåten av et skriftavsnitt, er det definitivt uriktig å bruke et slikt skriftavsnitt til støtte for en eller annen lære.
(John Wilson: Scripture Proofs and Scriptural Illustrations of Unitarianism, London, 1837, p.259)
Ingen læresetning må bygge på en usikker bibelsk tekst.
(Bernhard L. Ramm, kommentar til Mark.16,9-20, sitert i Joseph Wilting “Herre, hvem skal vi gå til?” s.235)
Sett isolert er ikke hvert enkelt skriftsted uten videre klart. Det er derfor nødvendig å lese i sammenheng. Det er i denne forbindelse en god regel at Skriften er sin egen fortolker: Dunkle tekster skal leses i lys av klare. Større sammenhenger skal kaste lys over uklare enkeltheter.
(Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.35)
Jesus lærte aldri noen at de skulle be til ham selv, men at de alltid skulle be til Faderen, i hans navn.
(James M. Campbell, The Place of Prayer in the Christian Religion, The Methodist Book Concern, New York Cincinnati, 2009, p.149)
Vi har ingen eksempler i Det nye testamente på at behov ble lagt fram for Jesus annet enn når han selv var synlig tilstede for den som kom med behovet. Alle nedtegnede bønner adresseres til ham som er alles Far.
(Lant Carpenter, Unitarianism, The Doctrine of the Gospel: A View of the Scriptural Grounds of Unitarianism, 3. ed., Bristol, 1823, p.102-103)
Basert på Jesu eksempel og Jesu undervisning var det en fast rutine blant de første kristne å be til Faderen.                                                                                                                                            (Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.9)
“Fader vår, du som er i himmelen. Må ditt navn holdes hellig …” Rundt omkring på hele vår jord blir den himmelske Fader tiltalt på jordens mange språk. Den bønnen som Jesus lærte oss, begynner der bønn må begynne – med den sanne og levende Gud.
(Edmund P. Clowney, emeritus professor of practical theology and former president of Westminster Theological Seminary in Philadelphia, Pennsylvania, The Biblical Theology of Prayer)
Når Jesus hører en av disiplene si: “Lær oss å be”, begynner han ikke å undervise om bønn til seg selv, men om bønn til Faderen. Han sier “Fader vår, du som er i himmelen”, osv. Vi skal derfor be til Gud alene, han som er alles Far, men ikke uten å gå gjennom ypperstepresten …. Han sa ikke “be til meg”, og heller ikke bare “be til Faderen”, men “Hva som helst dere ber Faderen om, det vil han gi dere i mitt navn”. …. Det stemmer derfor godt over ens med han som sa: “hvorfor kaller du meg god? Det er bare én som er god – Faderen” å anta at han også ville si: Hvorfor be til meg? Til Faderen alene må dere be, ham som også jeg ber til, slik som dere lærer fra de hellige Skrifter. For dere må ikke be til en som Faderen har innsatt som deres yppersteprest og som har fått i oppgave å være deres talsmann … Det er ikke fornuftig at de som har blitt regnet verdige til å ha den samme far skulle be til en bror. Til Faderen alene, sammen med meg og gjennom meg, må dere sende opp deres bønner.                                       (Kirkefaderen Origenes, (d. 254), Om bønn, kap. 10)
Det fremgår derfor, ut fra Det nye testamente, at de første kristne ikke rettet sine bønner mot Kristus.
(Andrews Norton (a onetime professor in “Sacred Literature” at Harvard University), A Statement of Reasons, 3.ed., Boston, 1859, p.231)

Vi kan altså slå fast at ingen ba til Jesus i de fire evangeliene og at Jesus heller ikke noen gang instruerte noen av sine tilhørere til å gjøre dette.
Hva så med tilbedelse? Blir Jesus tilbedt i evangeliene?
Det foreløpige, korte og utilfredsstillende svaret på dette spørsmålet blir det samme som ovenfor: Det kommer an på hvilken bibeloversettelse du leser! I NB 2011 ser det ut som om Jesus blir tilbedt. Men om jeg f.eks. hadde bodd i Sverige og brukte den nyeste offisielle bibeloversettelsen der (utgitt i år 2000), ville jeg aldri lest i evangeliene at Jesus ble tilbedt! Det samme ville jeg også ha opplevd dersom jeg hadde brukt Gunnes norske oversettelse fra 1969 eller f.eks. The New English Bible fra 1970!
For å kunne forstå hvordan ulike bibler kan formidle så totalt forskjellige budskap angående om Jesus ble tilbedt eller ikke, er det nødvendig å se litt nærmere på det greske ordet proskyneô.
Proskyneô er et ord som betyr å bøye seg til jorden for noen, og indirekte: å hylle eller vise ære. Av bruken i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som ble laget ca 150-200 år før Kristus og som var de første kristnes Bibel, ser vi at denne typen respekt helt generelt blir vist mot alle personer man ønsker å ære, uansett stand eller verdighet.
Det er f.eks. vanlig at gjester blir vist denne ære:
Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:…. (1.Mos.18:2)
Da Lot så dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: …. (1.Mos.19:1)
Handelspartnere kan også motta proskyneô:
Da stod Abraham opp og bøyde seg (proskyneô) for landets folk, for Hets barn. (1.Mos.23:7)
Alle man ønsker å ære og opphøye, kan motta proskyneô:
Selv gikk han (Jakob) fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden (proskyneô), inntil han kom fram til sin bror. (1,Mos.33:3)
Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden (proskyneô). (1.Mos.42:6)
Da skal alle disse dine (Faraos) tjenere komme ned til meg (Moses) og bøye seg for meg (proskyneô), og si: …. (2.Mos.11:8)
Da gikk Moses sin svigerfar i møte, bøyde seg for ham (proskyneô) og kysset ham.
(2.Mos. 18:7)
Da falt hun (Rut) på sitt ansikt og bøyde seg til jorden (proskyneô) og sa til ham (Boas): … (Rut 2:10)
Han (Jonatan) falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg (proskyneô) tre ganger (for David). (1.Sam.20:41)
David bøyde seg (proskyneô) med ansiktet mot jorden og kastet seg ned (for Saul).
(1.Sam. 24:9)
Og de (profetens disipler) kom mot ham og bøyde seg til jorden (proskyneô) for ham (Elisa). (2.Kong.2:15)
Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned (proskyneô) for ham (Haman). (Est.3:2)
… og for deg (Israels folk) skal de kaste seg ned (proskyneô), deg skal de bønnfalle.
(Jes. 45:14)
Da falt kong Nebudkanesar på sitt ansikt og hyllet (proskyneô) Daniel. (Dan.2:46)
Proskyneô blir ofte rettet mot kongen:
Hun (Abiga’il) falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden (proskyneô). (1.Sam. 25:23)
Hun (kvinnen fra Tekoa) kastet seg ned for ham (proskyneô)(kong David) med ansiktet mot jorden og sa:…. (2.Sam.14:4)
Han (Absalom) kom inn til kongen, og han kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for kongen (David). (2.Sam. 14:33)
Batseba bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for kongen (David). (1.Kong.1:16)
Og han (profeten Natan) kom inn og trådte fram for kongen og kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for ham (David). (1.Kong.1:23)
Og han (Adonja) kom og kastet seg ned (proskyneô) for kong Salomo. (1.Kong.1:53)
Så gikk han ut av treskeplassen og kastet seg ned (proskyneô) for David med ansiktet mot jorden. (1.Krøn.21:21)
Men etter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned (proskyneô) for kongen. (2.Krøn.24:17)
For han (kongen) er din herre, og du (kongens brud) skal falle ned (proskyneô) for ham. (Salme 45:12)
Proskyneô blir vist mot avguder:
og jeg kaster meg ned (proskyneô) der i Rimmons hus …. (2.Kong.5:18)
Han kastet seg ned for dem (proskyneô) (avgudene) og brente røkelse for dem.
(2.Krøn.25:14)
Han gjør et utskåret bilde av det som han faller ned for (proskyneô). (Jes.44:15)
De bøyde seg (proskyneô) mot øst for solen. (Ez..8:16)
Proskyneô blir vist mot engler:
Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn (egentlig engler) stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:…. (1.Mos.18:2)
Da Lot så dem (egentlig engler), reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: …. (1.Mos.19:1)
Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som stod på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg (proskyneô) og falt ned på sitt ansikt. (4.Mos.22:31)
Proskyneô blir vist mot den sanne Gud:
Og det skjedde da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden (proskyneô) for Herren. (1.Mos.24:52)
Hele menigheten kastet seg ned (proskyneô) (for Herren) mens sangen lød og trompetene klang. (2.Krøn.29:28)
Og de bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren med ansiktet mot jorden. (Neh.8:6)
Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned (proskyneô) i din frykt. (Salme 5:8)
Opphøy Herren, vår Gud, kast dere ned (proskyneô) for hans fotskammel, hellig er han. (Salme 99:5)
Jeg vil kaste meg ned (proskyneô) foran ditt hellige tempel. (Salme 138:2)
Det er interessant å se at Gud og en menneskelig konge kan bli vist proskyneô på samme tid:
Og hele forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren og for kongen. (1.Krøn.29:20)
Denne gjennomgangen av hvordan proskyneô brukes i Septuaginta, viser helt klart at dette ikke er et ord som kun benyttes om det å ære eller tilbe den sanne Gud. Ordet har derimot et generelt og meget vidt anvendelsesområde! Alt som æres kan, kan bli vist proskyneô!
I Det nye testamente ser vi at ordet blir brukt på nøyaktig samme måten. Mennesker blir vist proskyneô (Matt.18:26, Ap.gj.10:25 og Åp.3:9), avguder blir vist proskyneô (Ap.gj.7:43, Åp.9:20 og Åp.13:4), engler blir vist proskyneô (Åp.22:8), Messias blir vist proskyneô (Matt.28:17, Hebr.1:6) og Gud blir vist proskyneô (Matt.4:10, Joh.4:24 og Åp.7:11). Alt som æres kan, blir vist proskyneô!
Generelt må det sies at den orientalske skikken med å bøye seg til jorden for dem man ønsker å vise ære og respekt, umulig kan betegne en tilbedelseshandling i seg selv. Hadde ordet indikert noe slikt, ville nemlig mange kjente personer i Bibelen gjort seg skyldige i grov avgudsdyrkelse! Det bibelske materialet synes helt klart å utelukke en forståelse av proskyneô som sier at dette ordet betyr tilbedelse!
Jeg har faktisk også selv sett mennesker som har bøyd seg til marken for spesielle personer som de har hatt stor respekt for. Det skjedde ute i Uganda i Afrika for noen år siden. Gjennom en slik ærbødighetshandling viste de sin dyptfølte respekt, men de tilbad selvfølgelig ikke på noen som helst måte de personene de slik bøyde seg ned for!
Den kjente bibeloversettelsen American Standard Version sier i en fotnote til Matt.2:11 følgende om ordet proskyneô: “Det greske ordet betegner en ærbødighetshandling, enten den blir vist mot en skapning eller mot Skaperen.”
Men dersom proskyneô betegner en ærbødighetshandling som kan vises mot både Skaperen og det skapte, hvorfor oversetter vi da ikke dette ordet med et norsk ærbødighetsuttrykk som har en tilsvarende vid og bred betydning? Hvorfor oversetter vi ikke proskyneô konsekvent med f.eks. falle ned for eller hylle? Ville man ikke nettopp ved slike ord og uttrykk få fram at det dreier seg om en ærbødighetshandling som kan rettes mot både Gud og mennesker? Ville man ikke nettopp ved en slik oversettelse få fram det greske ordets vide og brede betydning og anvendelsesområde?
Jeg bare spør. Den enkelte leser får gjøre seg sine egne tanker ut fra det materialet som her legges fram. For min egen del er jeg overbevist om at det er slike ord og uttrykk vi må bruke for å gjengi betydningsinnholdet av proskyneô på en redelig og riktig måte. Man kan bøye seg ned for og hylle både Gud og kongen, men man kan ikke tilbe både Gud og kongen!
Ved å oversette proskyneô med å tilbe med ujevne mellomrom etter eget forgodtbefinnende, tiltar dessuten oversetterne seg en kolossal makt og myndighet! Når de noen ganger oversetter dette ordet med å falle ned for og hylle, og andre ganger oversetter det med å tilbe, er det i virkeligheten de som bestemmer hvem bibelleserne skal tilbe! Og alle kan jo tenke seg hva resultatet av dette kan bli dersom oversetterne sitter med forutinntatte meninger om hvem det er som fortjener tilbedelse!
I Skriften brukes aldri proskyneô som en “guddomsindikator” – dvs at den som mottar proskyneô, må være en gud – og da bør ordet selvfølgelig heller aldri brukes slik av oss! På alle måter synes det for meg å være riktigere og bedre å oversette proskyneô med “å falle ærbødig ned for”, eventuelt “å hylle”.
Det er forøvrig også interessant å legge merke til at verken Paulus, Jakob eller Peter noen gang gir læremessige instruksjoner om at de kristne skal utføre proskyneô mot Jesus! (Undersøk selv!) Om Jesus virkelig ble tilbedt i evangeliene, og ordet proskyneô var det som ble brukt for å beskrive denne tilbedelsen, da skulle man virkelig forvente å se at dette ordet ble hentet frem igjen og brukt senere av disse nytestamentlige forfatterne. Men det gjør de altså ikke. Derimot blir ordet brukt ofte i evangeliene i reelle møtesituasjoner der mennesker faller ned for Jesus, og i Johannes Åpenbaring der de himmelske hærskarer står ansikt til ansikt med Gud og Lammet og faller ned for dem. Dette er en god indikasjon på at proskyneô først og fremst betegner den konkrete fysiske nedbøyningshandlingen man viser eller gjør mot personer man møter og står direkte overfor.
Da Jesus vandret her på jord, var det mange mennesker som kom til ham og falt ned for ham (proskyneô). I tråd med det som er sagt ovenfor, betyr ikke dette at de tilbad Jesus! Det betyr derimot at de viste ham stor ære og respekt – som en Gudsendt profet eller som den etterlengtede kongelige Messias. Akkurat som Guds profeter og Guds salvede konger ble vist respekt og ære gjennom en nedbøyningshandling (proskyneô) i Det gamle testamente, slik ble profeten og den salvede kongen framfor noen, Jesus, vist den samme respekten i Det nye testamente! Nedbøyningshandlingen skiftet ikke karakter eller innhold fra GT til NT. Den var på Jesu tid fremdeles en naturlig del av den orientalske høflighetsetiketten. Vismennene (Matt 2) tilba således ikke en gud, men de falt ned i respekt for en nyfødt jødisk konge! Synagogeforstanderen (Matt 9:18) falt ned for en mann han hadde stor respekt for, han hadde ikke plutselig funnet en ny gud å tilbe! Den kananeiske kvinnen (Matt 15:25) falt ned for Jesus fordi hun hadde hørt at han kunne helbrede syke, ikke fordi han var en gud! Slik kunne vi fortsette. Folk faller ned for Jesus i ærefrykt og respekt, men de tilber ham aldri som en gud.
I tillegg til de rent språklige betraktningene som her er gitt rundt ordet proskyneô, kan det også pekes på hvor totalt usannsynlig det ville være av fromme jøder på Jesu tid å plutselig skulle falle ned i tilbedelse foran et menneske! Leserne inviteres til virkelig å reflektere over dette! Like interessant kan det være å reflektere over det faktum at vi ikke en eneste gang i evangeliene hører om høylydte protester eller innsigelser fra noen av de gudfryktige jødene som stod rundt og så på at mennesker falt ned for Jesus (gjorde proskyneô). Ville de ikke ha skreket ut i sinne og raseri dersom denne handlingen hadde betydd tilbedelse?
I Matt.4:10 sier Jesus at Herren din Gud skal du vise proskyneô og ham alene skal du gi latreuo. Legg merke til at Jesus ikke sier at det bare er Gud som skal få proskyneô. Hadde Jesus sagt det, ville han ha kommet i direkte konflikt med sine egne ord i Åp.3:9. Der sier han nemlig at han vil gjøre slik at noen vil komme og vise proskyneô mot de troende – altså mot mennesker! Likeledes ville det ha kommet i konflikt med hans egne ord i Matt.18:26 der han forteller om en tjener som viser proskyneô mot en jordisk herre. Jesus reserverer altså ikke på noen måte ordet proskyneô for Gud, men anvender det selv i forhold til mennesker.
Det som Gud alene skal få, er derimot latreuo! (ordet betyr å tjene eller dyrke en guddom). Og denne oppfordringen fra Jesus blir konsekvent fulgt gjennom hele NT! Jesus selv får aldri latreuo. Bare Gud Fader (24 ganger) og forskjellige avguder (2 ganger)! (Ordet forekommer 21 ganger i verbform: Matt 4:10; Luke 1:74; 2:37; 4:8; Acts 7:7,42; 24:14; 26:7; 27:23; Rom. 1:9,25; Fil. 3:3; 2 Tim. 1:3; Hebr. 8:5; 9:9,14; 10:2; 12:28; 13:10; Åp. 7:15; 22:3 + fem ganger i substantivisk form: Joh. 16:2; Rom. 9:4; 12:1; Hebr. 9:1.6).
NT har også et annet ord som direkte betyr tilbedelse eller gudsdyrkelse, nemlig sebo. Også dette blir konsekvent bare anvendt enten om den sanne Gud (9 ganger) eller om avgudsdyrkelse (1 gang). Verken sebo, eller noen av dette ordets avledninger, sebomai (nr. 4576 i Strong’s leksikon), eusebeo (2151), sebazomai (4573), sebasma (4574) eller theosebes (2318), blir noen gang brukt i relasjon til Jesus!
Om vi nå prøver å nøste sammen trådene angående dette med tilbedelse, kan vi altså slå fast at Jesus aldri mottar latreuo eller sebo – de typiske ordene som brukes om det å dyrke, tjene og tilbe en guddom – men bare mottar proskyneô – et ord som har en mer generell og allmenn betydning av å vise respekt for noen. Vi har videre sett at mange mennesker i Bibelen mottok proskyneô – uten at det betydde at de ble bedt til eller tilbedt! På denne bakgrunn synes jeg personlig at det virker svært lite troverdig når noen (dessverre en del bibeloversettere!) prøver å få oss til å tro at Jesus ble tilbedt fordi folk bøyde seg ned for ham (viste ham proskyneô).
Her er noen interessante uttalelser fra teologisk hold i tilknytning til ordet proskyneô og hele spørsmålet om tilbedelse av Jesus:
Bibeloversettelser kan noen ganger gjenspeile ikke den sannhet som finnes i den inspirerte originalen, men kun en fordom som støtter opp under en etablert tradisjonell læresetning. En av oppgavene til den lærde bibelforsker er å avsløre slik feilinformasjon.
(Sir Anthony Buzzard, “Focus on the Kingdom”, Vol. 5 No. 10, July, 2003)
Er det beviselig klart ut fra Skriften alene at Kristus er Gud og at han bør tilbes som sådan? De fleste eminente teologene innenfor protestantismen svarer nei.
(Dr. John Milner: End of Religious Controversy, Let. 9, p.76)
På Jesu tid var det å falle ned for noen helt vanlig i det østlige Romerriket, både innenfor offisielle sirkler og i dagliglivets mindre formelle sammenhenger der folk fra forskjellige sosiale lag møttes. ……. Sosial etikette forlangte synlige gester av aktelse og respekt fra en underordnet til en overordnet hele veien i dette hierarkiet. Når man stod overfor en person av høy verdighet, var det forventet at man utførte en dyp nedbøyning eller en nedfalling. Det greske verbet man brukte for å beskrive en slik nedfalling, var proskyneô.
(Jason D. BeDuhn, Truth in Translation: Accuracy and Bias in English Translations of the New Testament, University Press of America, 2003, p.41-49)
De eksemplene på bruk av proskyneô som vi ovenfor har drøftet (forfatteren sikter til sin egen gjennomgang av ordet), tjener i liten grad til å styrke bevisførselen for at Kristus ble tilbedt (dvs. som Gud). Tvetydigheten i betydningen av proskyneô, som kan brukes både om orientalsk respektfull nedbøyning og også om virkelig tilbedelse, gjør det umulig å trekke sikre konklusjoner ut fra det materialet vi har til rådighet.                                      (Wainwright, The Trinity and the New Testament, p.104)
Det kan ikke bevises at ordet (proskyneô) i noen av disse tilfellene sikter til noe mer enn en respektfull og ydmyk underkastelseshandling. Josefus bruker ordet om yppersteprestene. Dette forteller oss at det ikke kan dreie seg om noe mer enn en fysisk nedfallingshandling preget av dyp ydmykhet og et ønske om å ære den man faller ned for.
(Hasting’s Dictionary of the Bible, 1909, Vol.4, p.943)
Den tanke dukket aldri opp hos disiplene at han (Jesus) satte seg selv ved Guds side eller overtok Guds plass som menneskenes sentrale tilbedelsesobjekt. De ba til Gud alene.
(Professor Paul Wernle, The beginnings of Christianity, Vol. I, by Oxford: Williams and Norgage, 1903)
I alle disse tilfellene (forfatteren henviser til forskjellige episoder i evangeliene der mennesker faller ned for Jesus) var proskyneô helt klart den kulturelt riktige og gjengse måten å bønnfalle en person med høy verdighet på, dvs. en som hadde makt og myndighet til å hjelpe en person i nød. Det at denne makten kunne være og sannsynligvis ble tenkt på som en himmelsk kraft i de fleste tilfellene, innebar ikke at den som utøvde den var guddommelig.
(James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.10)
Jesu dype respekt for den ene Gud, som han delte med alle fromme jøder i sin samtid, blant både tilhengere og motstandere, gjør det vanskelig å tenke seg en virkelig tilbedelse av ham før hans oppstandelse.
(Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han? Luther Forlag, 2008, s.309-310)
Vær forsikret om at den Gud jødene tilber, er den samme Gud som vi tilber. Deres hellige Skrifter, loven og profetene, ærer vi og leser høyt i våre møter. Og fordi vi tilber nettopp denne jødenes Gud, så er det én ting vi ikke kan bli beskyldt for, og det er at vi kommer med noe nytt!
(Kirkefaderen Minicius Felix, Octavius, 2nd century A.D.)
Både Jesus selv, Apostlenes gjerninger og Åpenbaringsboken betoner at Gud alene skal tilbes.
(Studiebibelen, Oslo, 1977, b.5, s.786)

Spørsmålet vi tok opp til drøfting i dette kapitlet, var om Jesus på noen måte lærte eller legitimerte bønn og tilbedelse til treenigheten, Guds ånd eller seg selv. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at et ærlig forhold til fakta tvinger oss til å svare et klart nei også på dette spørsmålet – selv om vi måtte jobbe litt først med en del uheldige gjengivelser og oversettelser i No-2011 før vi kunne trekke denne konklusjonen.
Det vi i hvert fall ser, er at når Jesus underviste den samaritanske kvinnen om sann gudstilbedelse, så lærte han henne kun å tilbe Faderen! Ingen andre! Han sa også at det var slike tilbedere Faderen ville ha! Den som følger dette rådet, burde således være på trygg grunn. Og når disiplene ba Jesus undervise dem om bønn, lærte han dem kun å be til Faderen! Ingen andre! “Slik skal dere be”, sa han: Fader vår, du som er i himmelen ….. Dette er et konsekvent mønster som ligger fast og aldri blir rokket ved i evangeliene. Det finnes bare én Gud, Faderen, og ingen andre enn ham skal bes til eller tilbes! Treenigheten, Guds ånd eller Jesus blir aldri noen gang gjort til objekter for bønn eller tilbedelse.
Nedenfor  har jeg tatt med noen interessante bilder og illustrasjoner til dette med nedfalling foran mennesker man føler dyp respekt og ærbødighet overfor:


Interessant bilde fra Kina (ca 1890) der noen faller ærbødig ned for øvrighetspersoner. Viser at dette med ydmyk og respektfull nedfalling er noe man finner i mange kulturer og i mange tidsepoker, ikke bare i det gamle Israel. Bildet er velvillig gitt meg til fri benyttelse av Kinaeksperten Thorbjørn Færøvik.

Utsnitt fra “The Black Obelisk of Shalmaneser III” (regjerte 858-824 BC) som viser den jødiske kongen Jehu i ydmyk og respektfull nedfalling foran kong Salmanasser III (ca 841 f.Kr.) Det var helt vanlig at man nærmet seg konger på denne måten. Kong David – og kong Jesus – ble vist den samme respektfulle gesten. Obelisken står i dag i British Museum i London.

Man falt også ned i respekt foran Guds profeter i Det gamle testamente. Her er maleri av kunstneren Gerbrand van den Eeckhouten (1664) som skildrer kvinnen fra Sunem i det hun i takknemlighet faller ned foran profeten Elisa (2.Kong 4:37).

I Matteus 8:2 leser vi om en spedalsk mann som faller ned (gjør proskyneô) foran Jesus og ber ham inderlig om hjelp. Dette gjør han fordi han har dyp respekt for Jesus som en Guds profet med kraft til å helbrede, ikke fordi han ønsker å tilbe Jesus som en gud! Ingen av tilskuerne er sinte eller kritiske til mannen – de er bare spente på hva som kommer til å skje med ham.  Bildet er laget av kunstneren Jean-Marie Melchior Doze i 1864.

Spørsmål 5

Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?

Dersom Jesus virkelig kom til verden med et budskap om at Gud er en treenighet, da er det naturlig å tenke at noen må ha både hørt og etter hvert kommet til tro på dette budskapet. Han forkynte jo ikke ut i tomme luften! Og hvem er vel bedre kandidater til å ha gjennomgått en slik overbevisningsprosess enn nettopp Jesu nærmeste venner og disipler? De lyttet daglig til Jesu lære og forkynnelse og de trodde på hans ord. Hvis ikke de eide en sann og frelsende tro på en treenig Gud, hvem andre skulle gjøre det?
Eller sagt på en annen måte: Om vi finner en klart uttalt treenighetstro hos Jesu venner og disipler, da kan vi med stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus virkelig forkynte en slik gudstro. Men dersom vi ikke finner noen slik tro hos disiplene, kan vi med like stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus aldri forkynte en slik lære! Det vi altså skal gjøre i dette kapitlet, er å vurdere hva slags indirekte vitnesbyrd disiplenes gudstro gir om Jesu gudstro!
Hva finner man så i forhold til dette når man setter seg ned med de fire evangeliene? Personlig klarer jeg ikke å finne et eneste treenighetsutsagn noe sted! Ingen disippel eller venn sier noen gang til Jesus: På ditt ord tror vi nå at Gud består av tre likeverdige personer! Eller: Før trodde vi at den ene sanne Gud var én, men nå tror vi at den ene sanne Gud er tre! Aldri noen gang blir slike eller liknende bekjennelser tillagt Jesu venner eller disipler!
Dette enkle faktum er en kraftig indikasjon på at Jesus aldri har forkynt noen treenighetstro!
Det vi ser over alt i evangeliene, er at Jesu venner og disipler bekjenner Jesus som Messias – og ikke noe mer! Slik er Peters bekjennelse (Matt 16:16), slik er Natanaels bekjennelse (Joh 1:49), slik er Martas bekjennelse (Joh 11:27), slik er den samaritanske kvinnens tro (Joh 4:1-42) og slik er den tro Emmausvandrerne blir styrket i (Luk 24:13-35). Bekjennelsen av Jesus som Messias synes å være et gjennomgående mønster i alle de fire evangeliene.
Slike bekjennelsesvitnesbyrd om Jesus som Messias passer som hånd i hanske med det vi tidligere har sett om at Jesus aldri forkynte noen treenighetslære, aldri sa om seg selv at han var Gud, aldri omtalte Guds ånd som en egen guddomsperson, osv. Jesu venner og disipler har aldri hørt ham forkynne slike læresetninger, og derfor har de selvfølgelig heller aldri begynt å tro på noe slikt! Det de derimot har hørt ham si, er at Faderen er den ene og den eneste Gud (Joh 5:44 + 17:3), og at Faderen både er deres Gud og hans egen Gud (Joh 20:17). Dette har de hørt, og dette tror de på! Deres gudstro er og forblir derfor jødisk i karakter. De bekjenner sjema når de besøker templet og synagogene – slik som de alltid har gjort og slik som deres Mester og store forbilde også gjorde det. De har ikke kommet til tro på en ny Gud. Det nye er kun at de har skjønt og trodd at Jesus er den lovede Messias! Over alt ser vi at det er Jesus som Messias det dreier seg om i evangeliene. Det er Jesus som Messias englene proklamerer for hyrdene på marken, og det er Jesus som Messias apostelen Johannes avrunder hele sitt evangelium med! Jesus snakket aldri med noen om at han selv var Gud eller at det fantes en treenighet. Derimot prøvde han å lede folk til tro på at han var Messias (se f.eks. beretningen om den samaritanske kvinnen i Joh 4 og beretningen om Emmausvandrerne i Luk 24). Og når folk kom til en slik erkjennelse, da var Jesus fornøyd! Han roste dem og forventet ikke noe mer. Til Peter sa han til og med at det var Gud selv som hadde vist ham denne sannheten (Matt 16:16-17). Det bildet som tydelig avtegner seg for oss, er kort sagt at Jesus aldri prøvde å forandre disiplenes jødiske gudstro, og at disiplene heller aldri bekjente noe annet enn en jødisk gudstro! For disiplene var Jesus alltid den lovede Messias, aldri en guddomsperson i en mystisk treenighet!

Joh 20:28

Men hva da med Joh 20:28, vil sikkert noen spørre. Bryter ikke Thomas bekjennelse radikalt med det gjennomgående bekjennelsesmønsteret vi ser ellers i evangeliene?
Personlig tror jeg ikke det. Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, mener jeg det er gode grunner til å anta at heller ikke Thomas beveget seg utenfor sfæren av evangelienes messiasbekjennelser. Sterke indikasjoner peker i retning av at heller ikke han hadde fått del i noen ny gudstro!
I det følgende skal jeg legge fram to forståelsesmodeller som hver på sin måte tar bort alle vanskeligheter knyttet til dette verset. Personlig holder jeg nok en knapp på den første forståelsesmodellen, men jeg skal redegjøre for begge to. Uansett hvilken av disse to modellene man går for, så er jeg overbevist om at begge er bedre enn den vanlige trinitariske måten å forstå dette verset på!
Den første modellen går ganske enkelt ut på at når Thomas utbryter “min Herre og min Gud”, så er ikke disse ordene rettet mot Jesus, men mot Faderen. Noen vil kanskje rent umiddelbart rynke på pannen til en slik forklaring, men det finnes faktisk flere momenter som peker i retning av at dette kan være en god og riktig forståelse.
For det første bærer hele episoden preg av at Thomas ble kraftig overrasket. Han var i utgangspunktet svært skeptisk og nektet å tro at Jesus var oppstått fra de døde før han fikk se naglemerkene i hendene hans og stikke sin finger i sårsiden hans. Slik var hans sinnsstemning. Så plutselig en dag står Jesus der lys levende rett foran ham! De fleste av oss kan vel levende se for oss hvordan han da følte seg totalt overrasket og på en måte “truffet av lynet”!
I en slik overraskelsessituasjon er det veldig vanlig at mennesker kommer med en eller annen form for utbrudd, en eksklamasjon. Og i en religiøs kultur vil en slik eksklamasjon gjerne inneholde ord som har med Gud å gjøre. Dette er noe vi bl.a. kjenner til fra vår egen norske kultur. Mange nordmenn vil f.eks. kunne si “Min Gud!” eller “Å Gud!” når de blir kraftig overrasket. Jeg husker selv godt hvordan min bestemor brukte disse uttrykkene. I den orientalske kulturen var og er liknende religiøst pregede utbrudd like vanlige. Nylig hørte jeg f.eks. på nyhetene hvordan folk i et muslimsk område sa ordet “Allah” når de fulle av glede og overraskelse fant igjen overlevende slektninger etter et jordskjelv. For en iakttaker uten kjennskap til den religiøse kulturen på stedet, kunne det sikkert se ut som om de kalte sine slektninger for Allah! Men det var selvfølgelig ikke det de gjorde. Deres ettords-eksklamasjoner var bare kondenserte takksigelser og lovprisninger til deres Gud.
At det var noe liknende som skjedde med Thomas, er etter min mening ikke bare mulig, men faktisk meget sannsynlig! Her er noen interessante uttalelser og forhold som støtter opp under en slik antakelse. Først noen ord av en gammel kjenner av østerlandsk kultur:
Det er helt klart ut fra Joh 20:5 at Thomas tvilte på Jesu oppstandelse, helt uten noen tanke på hans guddom, og at han, da han så Jesus og naglemerkene, kom til tro på oppstandelsen. I den overraskende situasjonen han kom opp i, utbrøt han: “Min Herre og Gud”, helt i tråd med den faste vanen både jøder, arabere og nesten alle andre asiatiske nasjoner har med å komme med utbrudd i deres Guds navn når de blir kraftig overrasket av noe.
(Roy, Rammohun, Raja, Final Appeal to the Christian Public, in Defence of the “Precepts of Jesus,” Calcutta, India, 1823, p.594)
Den lærde jødiske filosofen og forfatteren H.A. Wolfson ser i tråd med denne orientalske skikken med “utbrudd i deres Guds navn” for seg muligheten av at det var nettopp det som skjedde i tilfellet med Thomas:
Dette utbruddet av Thomas kan ha vært rettet mot Gud og ikke Jesus.
(H.A. Wolfson, The Philosophy of the Early Church Fathers, p.181)
At den kjente ortodokse biskopen og kirkefaderen Theodore kunne innrømme og åpent bekjenne at ordene til Thomas var en forundringseksklamasjon eller en kortfattet lovprisning rettet mot Gud – uten å bli anklaget for feiltolkning eller heresi av noen i sin samtid – taler sitt tydelige og sterke språk! Alle skjønte at dette var en god og naturlig tolkning. De visste nemlig meget godt, ut fra den kjennskapen de hadde til sin egen orientalske kultur, at dette var noe som svært sannsynlig kunne ha skjedd da Thomas overraskende fikk møte den oppstandne. Theodore trodde på treenighetslæren, men ble allikevel ikke fristet til å ta Thomas’ ord til inntekt for denne læren. For ham var det tydeligvis helt åpenbart at disse ordene hadde en annen og mer naturlig forklaring:
Selv om enkelte moderne trinitarer vil ha oss til å tro at slike overraskelsesutbrudd kun er et moderne fenomen og ikke var noe som ble brukt i oldtiden, så er ikke dette riktig. Theodore, biskop av Mopsuestia (350-428 e.Kr.) var f.eks.
“en tidlig kristen teolog og den mest eminente representanten for den såkalte antiokenske skolen …. han var høyt respektert og tok del i flere synoder, og hadde et renomé som ortodoks som det aldri ble satt spørsmålstegn ved. Denne respekterte biskopen av Mopsuestia var en veldig tidlig trinitar og en venn av Johannes Chrysostomos og av Kyrill fra Alexandria.” (Encyclopedia Britannica, 14th ed., Vol. 22, p.58).
Denne høytrespekterte tidlige trinitaren skrev for 1600 år siden at Thomas’ utsagn i Joh 20:28 var: “et overraskelsesutbrudd rettet mot Gud”. (Meyer’s Commentary on the New Testament, (John), 1983, Hendrickson Publ., Vol.3, p.535).
I Theodores “Kommentar til Johannesevangeliet” finner vi følgende vurdering av Tomas’ utbrudd i Joh 20:28:                                                                                                                                      Kaller han ham nå Herre og Gud? Det er ikke særlig sannsynlig. Tomas, den tvilende disippelen, kaler ikke den personen han tidligere hadde følt og tatt på for Herre og Gud. Det at han fikk kjennskap til oppstandelsen, hadde ikke lært ham at den som hadde stått opp var Gud. Det som skjedde, var snarere at han priste Gud for det miraklet som hadde skjedd.
(Ed. Joel C. Elowsky, Theodore of Mopsuestia: Translated with an Introduction and Notes by Marco Conti (Downers Grove, IL: InterVarsity, 2010), p.166)
Et annet interessant forhold som støtter opp under denne forståelsen, er noe vi finner i den greske grammatikken. På norsk sier vi “herre” enten vi snakker om noen eller til noen, men slik er det ikke på gresk. Her vil ordene ha forskjellige endelser alt etter hvilken funksjon de har i setningen (kasusformer). I nominativ vil f.eks. ordet herre hete “kyrios”, men i vokativ (tiltale) vil det ha en annen form, nemlig “kyrie”. Det er f.eks. denne tiltaleformen man bruker i Den norske kirkes liturgi når man sier “kyrie eleison” (herre forbarme deg). Dette grammatikalske mønsteret blir fulgt helt konsekvent over alt i hele Det nye testamente. I alle de 119 tilfellene der noen blir tiltalt som herre, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Åp 4:11 bryter ikke dette mønsteret. Alt tyder på at vi i Den kritiske tekst her har å gjøre med noe annet, en apposisjon. Ellers har The Received Text kyrie også her, slik at det totale antallet forekomster blir 120). Spesielt interessant er det å se at mønsteret følges helt konsekvent i Johannes evangelium, for det forteller oss noe om denne spesielle forfatterens skrivevaner. I alle de 33 tilfellene der ordet herre blir brukt i direkte tiltale til noen i dette evangeliet, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Se Joh 4:11, 15, 19, 49; 5:7; 6:34, 68; 8:11; 9:36, 38; 11:3, 12, 21, 27, 32, 34, 39; 12:21, 38; 13:6, 9, 25, 36, 37; 14:5, 8, 22; 20:15; 21:15, 16, 17, 20, 21). I Joh 14:5 har vi et spesielt interessant tilfelle. Her står nemlig Thomas like overfor Jesus og tiltaler ham med ordet herre. Hvilken kasusform blir så brukt? Jo, som vanlig og som ventet, vokativformen kyrie! Den greske grammatikken blir fulgt – også i møte med Jesus! Om det da er slik at Thomas snakker direkte til Jesus i 20:28, burde vi naturlig forvente å finne formen kyrie også her. Men det gjør vi ikke! Thomas’ ord står ikke i vokativ, men i nominativ! Dette er meget interessant! Kan det være at apostelen her bevisst har valgt en annen kasusform nettopp for å markere at det Thomas sier ikke er noen direkte tiltale til Jesus! Er ikke dette den mest plausible forklaringen? Hva annet kan forklare denne spesielle bruken av kasus? Hvorfor i alle dager skulle ikke Johannes følge den greske grammatikken også her – slik som han gjør over alt ellers – dersom det virkelig dreier seg om en direkte tiltale? Noen prøver å si at utsagnet allikevel er en direkte tiltale selv om ordene står i nominativ, og kaller det en “tiltalens nominativ”. Selv om det må innrømmes at slike grammatikalske uregelmessigheter faktisk forekommer i NT, og da særlig i forbindelse med ordet Gud, så ser vi aldri at ordet herre blir brukt i “tiltalens nominativ” noe sted! Selv Stefanus, når han tiltaler den herliggjorte og himmelske Jesus som herre (Ap.gj. 7:59), snakker kun til ham i vokativformen – ikke i nominativ! På denne bakgrunn fremstår det som svært usannsynlig at kyrios blir brukt som tiltaleform i dette ene tilfellet i Joh 20:28! Her er en interessant uttalelse fra Edwin Abbott som gir god støtte til våre vurderinger om at kyrie var den normale og enerådende kasusform som ble brukt i direkte tiltale:
De egyptiske papyriene bruker kyrie over alt, men aldri, så langt vitneprovene går, ho kyrios i vokativ betydning. En stor mengde vitneprov fra alle eksisterende greske manuskripter viser således at dersom hensikten hadde vært en vokativ tiltale, ville kyrie ha blitt benyttet. Dette bekreftes også ved at de latinske tidligversjonene har “dominus“. 1)
(Edwin Abbott, Johannine Grammar, 94 sec., 2049)
1) “Dominus” er nominativformen. Vokativformen (tiltaleformen) på latin er “domine“. De viktige latinske tidligversjonene (Vetus Latina) bruker altså ikke tiltaleformen i Joh.20:28!
PS – Vi skal ikke se bort fra muligheten av at den ovenfornevnte biskop Theodore kom fram til sitt syn på betydningen av Thomas’ ord nettopp fordi han kunne sin greske grammatikk!
I tråd med det faktum at Thomas’ ord ikke ser ut som noen tiltale til Jesus i følge vanlig gresk grammatikk, så ser heller ikke hans utsagn som helhet ut som noe tiltaleutsagn! Det jeg tenker på her, er det faktum at når noen begynner en tiltale med å si enten “herre” eller “Gud” i Bibelen, så har disse personene alltid noe mer på hjertet som de ønsker å si! Det kan dreie seg om mange forskjellige ting, som f.eks. spørsmål, anmodninger, bekjennelser eller annet. Poenget er at de alltid sier noe mer enn bare disse adresseordene eller åpningsordene! Slik er det i alle tilfellene i Johannes evangelium der Jesus blir tiltalt som herre. Her er noen få eksempler:
Joh 4:15 – Herre, gi meg dette vannet
Joh 4:19 – Herre, jeg ser at du er en profet
Joh 6:34 – Herre, gi oss alltid dette brødet
Joh 6:68 – Herre, hvem skal vi gå til?
Joh 11:27 – Herre, …. jeg tror at du er Messias, Guds Sønn
Når det gjelder Thomas’ ord, kunne han i tråd med dette gjennomførte mønsteret f.eks. ha fortsatt omtrent slik etter åpningsordene: Min Herre og min Gud, du har stått opp og har kommet til oss! Eller: Min Herre og min Gud, jeg tror at du ….. Men noe slikt naturlig påfølgende budskap finner vi altså ikke. Thomas sier bare begynnelsesordene og ikke noe mer! Hans utsagn likner derfor ikke på et tiltaleutsagn. Derimot har det alle kjennetegn på et kort eksklamasjonsuttrykk.
En annen ting som peker i retning av at det er riktig å forstå Thomas’ ord som en kort eksklamasjon eller lovprisning rettet mot Gud Fader, er Jesu reaksjon på hans uttalelse. Da Peter bekjente Jesus som Messias, fikk han ros av Jesus og en forsikring om at det var Gud selv som hadde gitt ham dette lyset i hans sinn. Burde ikke da Thomas, mer enn noen andre, fått ros og en tilsvarende forsikring om at det var Gud selv som hadde åpenbart dette for ham, dersom han her virkelig kom med en bekjennelse som fremholdt den dypeste sannhet om Jesus – at han var Gud! Burde ikke Thomas fått lovord uten like for å ha skjønt det ingen andre av disiplene hadde skjønt? Burde ikke Jesus ha tatt utgangspunkt i Thomas fantastiske bekjennelse og bekreftet og utdypet sannheten om sin egen guddom for resten av disiplene? Burde ikke Jesus ha sagt til Thomas noe liknende av: “Velsignet er du, Thomas. Endelig har du skjønt hvem jeg er! Dette er den bekjennelsen jeg hele tiden har ventet på. Jeg er virkelig din Gud.”
Men alt slikt er fraværende i Jesu reaksjon på det Thomas sier! Vi finner ingen ros, ingen tale om mektig gudsåpenbarelse og ingen utdypning av egen guddom! Alt Thomas får høre, er tvert imot en mild irettesettelse! Jesus refser faktisk Thomas for å ha hatt et så vantro hjerte at han ikke har kunnet tro på oppstandelsen før han selv fikk se Jesus (se v.29). Jesus synes å være helt uvitende om at Thomas nettopp har sagt noe svært viktig om hvem han selv er! Responsen han gir, viser at han ikke tillegger Thomas’ ord noen spesiell vekt eller betydning utover det at de viser at Thomas nå tror på oppstandelsen. Dette reaksjonsmønsteret passer som hånd i hanske med at Thomas’ ord var et takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader, dvs en kort lovprisning til Gud for at Jesus nå stod levende foran ham. Jesu avmålte respons helt uten hentydninger til egen guddom passer derimot overhodet ikke til at Thomas her plutselig skal ha bekjente Jesus som Gud! En slik grensesprengende bekjennelse er det umulig å forestille seg at Jesus skal ha forholdt seg helt taus og passiv til! Så langt jeg kan bedømme saken, må derfor Jesu respons på Thomas’ ord utgjøre en meget sterk indikasjon på at Jesus ikke ble bekjent som Gud denne dagen.
En annen ting man kan reflektere over, er disiplenes trosvitnesbyrd etter denne hendelsen. Endret det seg? Åpnet Thomas døren inn til en fantastisk sannhet om Jesus, som alle de andre disiplene umiddelbart tok imot og begynte å bekjenne? Fulgte Peter umiddelbart etter i Thomas fotspor? Stod han fram på pinsedagen og forkynte at Jesus var Gud? Les Ap.gj. 2:14-41 og døm selv! Her er noe av det Peter sa denne spesielle dagen:
Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. (v.22-23)
En utvalgt mann velsignet og utrustet av Gud! Slik er Peters Kristusvitnesbyrd. Ikke ett ord om at Jesus er Gud! Peter synes ikke å ha fått noen som helst impulser fra hendelsen med Thomas til å begynne å bekjenne Jesus som Gud. Og slik er det generelt i hele den første kristne kirkehistorien. Jesus blir aldri forkynt eller bekjent som Gud i Apostlenes gjerninger! Det er derfor ingen ting som tyder på at apostlene lærte noe radikalt nytt denne dagen. Det finnes ingen ting som tyder på at det Thomas sa utgjorde noe vannskille i deres trosliv! Igjen får vi altså en indikasjon på at det er en god og rimelig forståelse å lese Thomas ord som et kort takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader – og ikke noe annet!
I mange bibler står det at Tomas “svarte og sa …”. Dette stemmer imidlertid ikke med sammenhengen, for Jesus har ikke stilt Tomas noe spørsmål! Vi har et liknende tilfelle i Matt 28:5 (det samme greske verbet, apokrinomai, er brukt). I denne teksten har ikke kvinnene stilt engelen noe spørsmål, derfor blir det merkelig å si at engelen svarer dem. Slik oversetter man da heller ikke i f.eks. vår nyeste norske oversettelse (No-11). Her heter det: Men engelen tok til orde og sa til kvinnene. I Joh 20:28 bør det være naturlig å tenke i liknende baner. Jesus har ikke stilt noe spørsmål til Tomas, derfor blir det ikke riktig å si at han svarer. Men han tar til orde og sier noe! Og det gjør han selvfølgelig vendt mot Jesus. Det er jo Jesus som har hele hans oppmerksomhet akkurat i det øyeblikket! Når han bryter ut i en lovprisning til Gud for oppstandelsesunderet, bekjenner han samtidig overfor Jesus at han nå tror! Ordene hans går på en måte begge veier. Ordene når Faderens hjerte og de når Jesu hjerte. Vi ser et liknende mønster i evangeliene i folkets møter med Jesu helbredelser og mirakler. De priser Gud for det som har skjedd. Men ved å gjøre det, bekjenner de samtidig overfor Jesus at de tror på ham som en utsending fra Gud! Ordene deres går altså begge veier! En slik forståelse av Tomas’ ord – at han bevisst lovpriser Gud for oppstandelsen slik at Jesus hører det – passer forøvrig perfekt med den responsen Jesus gir. I vers 29 leser vi nemlig at Jesus sier til ham: “Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.” Jesus konstaterer at Tomas nå endelig tror på oppstandelsen. Han har ikke hørt ham si: “Jesus, jeg tror at du har stått opp fra de døde!” Allikevel visste Jesus at han nå trodde. Hvordan kunne han vite det? Jo, fordi han hadde hørt Tomas lovprise Gud for det som hadde skjedd! Det er dette Jesu respons tyder på – ikke at Tomas i dette spesielle øyeblikket begynte å tro at Jesus var Gud. Hadde Jesus hørt noe slikt i Tomas’ ord, ville hans respons garantert vært annerledes!
Så, ja, jeg tror at Tomas snakket til Jesus, at han var henvendt mot Jesus når han talte. Men jeg tror at det han sa var en lovprisning til Gud! Som troende jøde var det helt naturlig for Tomas å bryte ut i en kortfattet takksigelse og lovprisning til Gud for det store og fine som nå hadde skjedd!
Her er noen bibeloversettelser som interessant nok verken bruker ordet “svarte” eller ordet “han” i tilknytning til utsagnet fra Tomas. De bare formidler at Tomas sa eller utbrøt noe!
New English Bible: Thomas said, “My Lord and my God!”
Living Bible: “My Lord and my God!” Thomas said.
Phillips Modern English Bible: “My Lord and my God!” cried Thomas.
En Levende Bok (1988): “Min Herre og min Gud!” utbrøt Tomas.
Det Nye Testamente (1975): “Min Herre og min Gud!” sa Tomas.
Norsk 2011: “Min Herre og min Gud!” sa Tomas.
La oss nå gå videre og ta en liten titt på et merkelig bibelvers i GT. Dette er interessant og nyttig fordi det kan lære oss en viktig lekse om forsiktighet i vårt tolkningsarbeide. I 1 Samuel 20:12 står det ordrett: Og Jonathan sa til David: Jahve, Israels Gud, når jeg …. En del eldre bibler som ønsket å ligge nærme opp til ordlyden i grunnteksten, kom ut med oversettelser som disse:
KJ: And Jonathan said unto David, O LORD God of Israel, when I have …
Wycliffe Bible: Jonathan said to David, Thou Lord God of Israel, if I inquire …
Young’s Literal Translation: And Jonathan saith unto David, Jehovah, God of Israel …
Luther Bibel (1545): Und Jonathan sprach zu David: HERR, Gott Israels, wenn ich …
Hva betyr så dette? Blir David kalt Jahve og Israels Gud her? Det kan unektelig se slik ut! Men sunn fornuft forteller oss med en gang at så ikke kan være tilfelle. David var et menneske! I nyere oversettelser ser man på dette uttrykket som en språklig særegenhet – et hebraisk idiom – som har noe med løfte- eller edsavleggelse å gjøre. Man vet ikke helt sikkert hvordan det bør gjengis, men skjønner at meningen må ha noe med dette å gjøre. Her er noen nyere forslag til oversettelser:
No-11: Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud ….
NIV: “I swear by the LORD, the God of Israel, …
Bibelen på hverdagsdansk: Jeg lover dig ved Herren, Israels Gud …
Dansk 1933: “HERREN, Israels Gud, er Vidne …
Man ser altså at det føyes til forklarende småord som ikke står i grunnteksten – for å unngå misforståelser og for å gjøre meningen klarere. Saken er for så vidt grei når et slikt “pussig” bibelvers gjelder kong David. Men hva om de samme ordene hadde blitt sagt til Jesus? Hva om det f.eks. hadde stått: Da sa Peter til Jesus: Jahve, Israels Gud, …. . Ville man da vært like flinke til å føye til forklarende ord som “ufarliggjorde” teksten – eller ville man satt verset inn i glass og ramme og sagt at man her hadde et klart bevis på at Jesus er Jahve, Israels Gud? Leserne får gjøre seg sine egne refleksjoner. Generelt tror jeg man gjør lurt i å la kontekst og helhet få et avgjørende ord med i laget når man står overfor bibelvers som har en uvanlig eller merkelig ordlyd. Det uvanlige kan nemlig skyldes noe så enkelt – og samtidig så vanskelig – som en språklig særegenhet eller et språklig idiom. Jonatan synes å kalle David for Gud, og Tomas synes å kalle Jesus for Gud. Men kanskje det bare er tilsynelatende i begge tilfellene? Kanskje våre manglende språk og kulturkunnskaper spiller oss et puss? La oss i alle fall besinne oss på at vi er forsiktige med å trekke forhastede læremessige slutninger ut fra bibelvers som fremstår som klare anomalier. I begge de to nevnte tilfellene vil det hjelpe oss stort i tolkningsarbeidet om vi spør oss selv: Hvor sannsynlig er det ut fra kontekst og en helhetslesning av Bibelen at Jonathan ville kalle David for Israels Gud? Og: Hvor sannsynlig er det ut fra kontekst og en helhetslesning av Bibelen at jøden Tomas ville kalle mennesket Jesus for Gud? Slike spørsmål og slike vurderinger er svært viktige i møte med “merkelige” bibelvers! Ovenfor så vi at forskjellige bibeloversettere føyde til en del ord for å klargjøre teksten der Jonathan taler til kong David. Om man skulle prøve det samme med utsagnet til Tomas, ville mitt forslag til klargjøring se omtrent slik ut:  Min Herre og min Gud! Pris og ære til deg! Hvor fantastisk stort at du har oppvakt din hellige tjener Jesus fra de døde!   Tomas sier ikke alt dette. Men kanskje det var noe slikt som lå under, lå innbakt i,  hans korte utsagn? En slik forståelse synes i alle fall å passe perfekt med både den nære konteksten og med en helhetslesning av Bibelen.
Jeg vil nå henlede lesernes oppmerksomhet mot to interessante vers i Joh 20 som rammer inn det 28. verset. I vers 17 har Jesus nylig sagt til Maria Magdalena at hun skulle gå til disiplene og si til dem at han snart skulle fare opp til ham som var både hans egen og disiplenes Gud. Dette var et krystallklart budskap til disiplene – Thomas inkludert – om hvem som var deres Gud og den ene sanne Gud. Hvor troverdig er det da å si at Thomas – i direkte strid med denne undervisningen fra Jesus – noen få dager senere skulle få en ide om at en annen enn Faderen var hans Gud?
I vers 31 oppsummerer Johannes – etter hendelsen med Thomas – hensikten med hele det evangeliet han har skrevet. Om det var slik at Thomas bekjente Jesus som Gud og at dette utgjorde noe av selve kjernen i kristentroen, skulle man ikke da forvente at Johannes ville oppsummere sitt evangelium med å si noe om at han hadde skrevet sitt evangelium for at menneskene skulle komme til tro på at Jesus var Gud? Men det gjør ikke Johannes! Det han derimot sier, er at han har skrevet evangeliet “for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn”. Igjen står vi altså overfor klare indikasjoner på at Thomas aldri har tiltalt Jesus som Gud.
Jeg avrunder nå min gjennomgang av denne første, og etter min mening beste, forståelsesmodellen med et sitat fra den norske kristenlederen Ola Tulluan. Både ordet herre og ordet Gud står i nominativ i Joh 20:28. Tulluan fokuserer her på nominativformen av ordet Gud (theos – i motsetning til tiltaleformen thee):
Er theos å forstå vokativt, eller er hele uttrykket rett og slett et mer eller mindre fast utrop som uttrykker forbauselse og lovprisning på en og samme tid? Er dette siste riktig, sier ikke utropet noe om hvilket syn Thomas hadde på Jesus som Gud. Da uttrykker det bare hans forbauselse over det mirakel som oppstandelsen er og samtidig hans lovprisning av den allmektige Gud som har gjort dette mirakel mulig. Denne tolkning sies å stamme fra Teodore fra Mopsuestia og Faustus Socinus, men har ikke funnet mange tilhengere.
(Ola Tulluan, Én sann Gud – Monoteismen og det første bud i missiologisk perspektiv, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug, 1998, s.57)
Det siste Tulluan her sier om at dette synet ikke har funnet mange tilhengere, bekymrer meg ikke nevneverdig. Sannhet og flertall har på ingen måte vært synonyme størrelser opp gjennom kirkehistorien! Det jeg imidlertid synes er spesielt interessant i hans uttalelse, er hans klare beskrivelse av hvordan alle vanskeligheter fordufter som dugg for solen når Thomas’ ord blir forstått som en lovprisningseksklamasjon rettet mot Gud Fader! I denne forståelsesmodellen har vi altså en enkel og – slik jeg ser det – godt underbygd og troverdig “løsning” på de ordene vi finner i Joh 20:28. Om vi forstår ordene slik, synes alle brikker å falle på plass.
Jeg snakket innledningsvis om to interessante forståelsesmodeller til Joh.20:28. Den andre forståelsesmodellen åpner opp for at Thomas muligens kan ha kalt Jesus for Herre og Gud, men at ordene da har hatt en underordnet og relativ betydning. Det at noen blir betegnet som Gud / gud i en relativ betydning – uten noen som helst tanke på sidestilling med den Allmektige Gud – er faktisk et vel dokumentert bibelsk fenomen. I følge Jesus selv var det f.eks. helt OK at dommerne i det gamle Israel ble kalt guder i en relativ betydning (se Joh 10:34-35 / Salme 82). Ikke bare dommerne, men også kongene kunne kalles guder (se Salme 45). Og Moses ble kalt gud i forhold til Farao (2 Mos 7:1). Abraham (1.Mos.23:6) og kong Nebudkanesar (Ez 31:11) ble også kalt guder. Ingen ting før eller etter dette opptrinnet med Thomas tyder på at han bekjente Jesus som Gud i absolutt forstand! Disiplene går ikke denne dagen over til å tro at Jesus var Gud. I Apostlenes gjerninger – altså i tiden umiddelbart etter Thomas bekjennelse – forkynnes Jesus konsekvent som den oppstandne Messias, aldri som Gud. Jeg er derfor overbevist om at ingen venn eller disippel noen gang bekjente Jesus som sann Gud. Apostelen Thomas kan altså muligens ha brukt ordet gud om Jesus i en relativ betydning – en praksis Det gamle testamente gir flere eksempler på og en praksis Jesus selv går god for. Men en slik bruk innebærer aldri sann guddom – bare stor makt og velde. Dette er forøvrig helt i tråd med grunnbetydningen av det hebraiske ordet El. Ordet betyr nettopp kraft, makt og velde. Til og med mektige ting i naturen kan beskrives med dette ordet (Salme 36:7 – mektige (El) fjell, Salme 80:11 – mektige (El) sedrer ). Noen teologer antyder faktisk at vi kanskje ville kommet riktigere ut om vi hadde oversatt ordet med Mektig, eller noe liknende, i stedet for Gud. Da ville den ene sanne Gud vært den Mektige, og andre utvalgte redskaper ville vært mektige i en underordnet og sekundær betydning. Uttalelsene nedenfor peker litt i denne retningen:
Det hebraiske “ælohim” betegner ikke bare navnet på den levende, sanne Gud, 1.Mos.1:1 etc. Ordet brukes i en rekke andre sammenhenger som betegnelse for personligheter med makt og autoritet i overensstemmelse med ordets grunnbetydning: Makt, styrke, kraft. På denne siste måten anvendes likeledes det greske theoi, guder.
(Illustrert Bibelleksikon, 1987, b.3, s.236)
Det hebraiske ordet for “guder” (elohim) kunne referere til mange forskjellige opphøyde vesener ved siden av Jahve, uten at dette innebar noen utfordring i forhold til monoteismen.
(Craig L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary, Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, c2002, “The feast of Dedication” (John 10:22-42), p.163)
Dersom vi husker på at roten som det hebraiske ordet “El” er utledet fra betyr “styrke eller makt”, vil vi ikke stå så måpende perplekse når vi ser ordet brukt om mennesker i Det gamle testamente. Det er jo tross alt et element av styrke og makt forbundet med menneskelig autoritet. Det er konteksten ordene El eller Elohim står i som avgjør hvilken verdi disse ordene skal ha. Vi gjør en feil dersom vi gir disse ordene en fast verdi når vårt undersøkelsesmateriale vitterlig ikke gjør det.
(Frye, The Father Son Relationship, pp.25.26, sitert i: Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.227-228)
De første kristne brukte ordet gud om vesener med ulik grad av suverenitet og makt, og ikke slik som nå, bare i en absolutt betydning. …. Det er altså, slik jeg ser det, et relativt uttrykk, et uttrykk som beskriver noen som har herredømme.
(Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter nr.2)
Man finner en vid bruk av ordene for “Gud” i jødisk englelære. Både elim og elohim blir f.eks. brukt i stor utstrekning som en betegnelse på mektige engler i 4Q400-407 (dødehavsrullene). Heller ikke her forligger det noen intensjon om å bryte med Guds enhet eller unikhet.
(P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216-217)
Andre himmelske vesener enn Herren blir ofte kalt elohim i Dødehavsrullene.
(Adela Yarbro Collins and John J. Collins, King and Messiah as Son of God – Divine, Human, and Angelic Messianic Figures in Biblical and Related Literature, William B. Eerdmans Publ. Co., Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K., 2008, p.61)
Vi må derfor trekke den slutning at ut fra Filons perspektiv og ut fra perspektivet til det jødiske fellesskap han tilhørte, så var hans beskrivelse av Moses som theos (gud) ikke noe som berørte eller truet monoteismen.
(P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216)
I lys av resten av Johannesevangeliet kan ikke Thomas bekjennelse bety at den oppstandne Jesus er den ene Gud. Den betegnelsen har allerede blitt brukt av Jesus selv i kontekst der han klart skiller mellom Faderen og Sønnen. (17:3). I tillegg hadde Jesus i en åpenbarelse for Maria Magdalena etter oppstandelsen befalt henne å gå til disiplene og si til dem at han steg opp “til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud” (20:17). Det er høyst usannsynlig at Johannes har til hensikt å få leserne til å tro at Faderen og Sønnen på ett eller annet tidspunkt har smeltet sammen til ett, eller at den som Jesus kalte for “min Gud” på en eller annen måte har blitt til den oppstandne Herren selv.
(Marianne Thompson, The God of the Gospel of John, p.235)
I Skriften betegner ikke ordet “Gud” nødvendigvis Den Høyeste, men blir ofte brukt om mennesker og engler. Moses blir kalt Gud: 2 Mos 7:1. Dommerne i Israel blir kalt guder: Salme 82:6. De som Guds ord kom til, blir kalt guder: Joh 10:35. Paulus sier at det er mange både i himmelen og på jorden som blir kalt guder: 1 Kor 8:5. Vi ser altså at ordet “Gud” noen ganger blir brukt i en underordnet betydning. Når ordet blir brukt for å betegne Den Høyeste, blir ofte andre ord forbundet med det for å beskrive hans guddommelige fullkommenheter eller karaktertrekk. Han blir kalt den usynlige Gud, den Allmektige Gud, den eneste vise Gud, den eneste sanne Gud, den Høyeste Gud, Jahve Gud – titler som ikke en eneste gang blir gitt til Kristus noe sted i Bibelen. Om ordet “Gud” alene alltid betegnet Den Høyeste, ville slike tilleggsbeskrivelser vært overflødige. Om Jesus hadde blitt kalt Gud aldri så mange ganger i Skriften, ville dette ikke vært noe bevis for at han var Den Høyeste, like lite som det at Moses blir kalt Gud er noe bevis for at han er Den Høyeste!
(Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.115)
Thomas brukte ordet “Gud” i den betydningen det blir brukt om konger og dommere (som blir sett på som Guds representanter) og, fremfor alt, om Messias.
(C.G. Kuehnoel (Trinitarian theologian), cited by W.G. Eliot in: Discourses on the Doctrines of Christianity, Boston, 1886, p.79)
Thomas så i den oppstandne Jesus den som var utvalgt til å være “Gud” i den kommende tidsalder, han som skulle ta over for Satan, denne tidsalders “Gud”. Men Thomas’ ord “Herre” og “Gud” er ikke noe annet enn messianske titler på linje med de guddommelige titler gitt til Herrens engel og til Guds representanter i Det gamle testamente. Den tidligere så tvilende apostelen begynte ikke plutselig å tro på den Nikenske eller den Athanasianske trosbekjennelsen og se på sin Herre som “sann Gud av sann Gud”. Johannesevangeliet må ikke manipuleres til å samsvare med mye senere spekulasjoner fra greske teologer.
(Sidney A. Hatch, Th.M. from Dallas Theological Seminary)
Vi må her avrunde denne korte og fragmentariske oversikten over språklig bakgrunnsmateriale. Men forhåpentligvis har nok blitt sagt til å vise at de nytestamentlige forfatterne talte om Jesus i en kulturell setting der terminologi som vi ville ha ansett som passende kun i forhold til et vesen som i sannhet var guddommelig, ble brukt om engler og faktisk også om mennesker. I det første århundres verden kunne man hevde at enkelte mennesker stod i en spesielt nær relasjon til den himmelske sfære, man kunne tillegge dem en viss grad av ontologisk likhet med Guds natur, man kunne ære dem med slike titler som “Guds Sønn”, “Herre” – ja, til og med “gud”. Og alt dette kunne man gjøre uten å ha noen som helst intensjon om å tillegge de som ble beæret på denne måten samme guddommelige status som den høyeste Gud.
(G. H. Boobyer, Jesus as “theos” in the New Testament, The John Rydlands Bulletin, vol.50, 1967/8)
Som vi skjønner, har også forståelsesmodell nummer to noe for seg. Thomas kan faktisk ha kalt Jesus for gud i en underordnet og relativ betydning uten å ha hatt til hensikt å bekjenne en sann Gud nummer to ved siden av Gud Fader. En slik bruk av ordet gud er nokså fremmed for oss i vår moderne kultur, men på bibelens tid var en slik bruk av ordet en reell mulighet. Ordet hadde åpenbart en annen valør på den tiden. Alle brikker faller derfor på plass om vi følger også denne forståelsesmodellen.
Slik jeg ser det, gir begge disse forståelsesmodellene bedre og mer sannsynlige svar på hva slags meningsinnhold Thomas kan ha lagt i sine ord enn det en treenighetstolkning gjør. Vi har ikke – slik jeg ser det – et merkelig tilfelle av at én disippel én gang bekjente Jesus som sann Gud i evangeliene. Alle apostlene – Thomas inkludert – trodde kun på Israels Gud! Jesus var deres Messias – ikke deres Gud!
La meg nå helt til slutt avrunde denne gjenom-gangen av Joh 20:28 med et lite tankevekkende sitat fra den kjente forfatteren John Milton:
Den som i dette korte utbruddet fra apostelen Thomas mener å finne en ny trosbekjennelse som de andre disiplene ikke kjente til, må besitte en ikke ubetydelig grad av godtroenhet!
(John Milton’s Last Thoughts on the Trinity, London, 1828, s.30)

Joh 1:1

Joh 1:1 er også et bibelvers som ofte blir trukket fram og tatt til inntekt for at Jesus blir bekjent som Gud. Vi må derfor knytte noen få kommentarer også til dette verset.
Innledningsvis kan det nevnes at flere dyktige fortolkere mener at det knytter seg stor usikkerhet til om logos virkelig beskriver en levende person i dette verset. De kan se for seg at verset heller er en beskrivelse av Guds tanke eller plan (ordet “logos” kan bety nettopp dette!) som først blir realisert i og med Jesus i vers 14. Om det forholder seg slik, representerer ikke verset noen som helst vanskelighet. I flere eldre engelske bibler ble “Ordet” faktisk omtalt som “it” (ikke “he”) helt fram til vers 14.
I den videre drøftelsen skal jeg imidlertid forholde meg til dem som mener at ordet logos i Joh 1:1 virkelig er et navn på eller en slags beskrivelse av Jesus i hans preeksistens (jeg tror på Jesu preeksistens!)
Joh 1:1 begynner med å si at logos en gang var hos Gud. Deretter sies det i 1:1c:  kai theos en ho logos (ordrett: og en gud var ordet). Betyr så disse ordene at Jesus (logos) er en sann Gud på lik linje med den Gud han en gang var hos? For det første virker en slik tanke forvirrende og svært vanskelig å forene med den klare monoteismen som ellers forkynnes i dette evangeliet (5:44, 17:3, 20:17). Dernest er det heller ikke så sikkert at det er riktig å oversette dette uttrykket med “og ordet var Gud” (Gud med stor bokstav)!
Nedenfor skal jeg liste opp to tabeller med alternative måter å oversette på, og til hver tabell knytter jeg en del kommentarer. Jeg tror dette vil hjelpe leserne til å se at det ligger svært viktig informasjon i det faktum at ordet theos her i 1:1c forekommer uten den bestemte artikkelen (anarthrous). Først en del oversettelser som velger å gjengi theos med “en gud”:

Navn på oversettelse:	Ordlyd:
John Crellius, (latinsk form av tysk), 1631	the Word of Speech was a God
Jeremias Felbinger, Das Neue Testament, 1660	und di Rede war ein Gott
Reijnier Rooleeuw, 1694	and the Word was a god
T. Kenrick, An Expositon of the Historical Writings of the New Testament, b.2, 1807	and the word was [a] God
The New Testament in an Improved Version, Upon the Basis of Archbishop Newcome’s New Translation: With a Corrected Text, London, 1808	and the word was a god
Thomas Belsham, The New Testament in an Improved Version, 1808	the Word was a god
Abner Kneeland, The New Testament – being the English only of the Greek and English New Testament, 1823	and the Word was a God
John Samuel Thompson, The Monotessaron: Or the Gospel History, According to the Four Evangelists, Baltimore, 1828	and the Logos was a god
Herman Heinfeter, A Literal Translation of the Gospel According to St. John on Definite Rules of Translation, 1854	for a God the Command was to Become
The Emphatic Diaglott, interlinear reading, by Benjamin Wilson, 1864	and a god was the word
Robert Young, Concise Commentary on the Holy Bible, s.54, 1865	and a God (i.e. a Divine Being) was the Word
Leicester Ambrose Sawyer, The Final Theology, b.1, Introduction to the New Testament, Historic, Theologic and Critical, s. 353, 1879	and the Logos was a god
Antonius Nicholas Jannaris Ph.D., (Classical Greek), Zietschrift fur die Neuterstamentliche Wissenchaft und die Kuknde Alteren Kirche Volz, s.13-25, 1901	and was a god
George William Horner, The Coptic Version of the New Testament in the Southern Dialect, 1911	and (a) God was the word
Oskar Holtzmann, Das Neue Testament, 1926	und ein Gott war der Gedanke
Rittenlmeyer, 1938	selbst ein Gott war das Wort
James  L. Tomanek, The New Testament of our Lord and Savior Jesus Anointed, 1958	and the Word was a God
Das Evangelium nach Johannes, by Siegfried Schulz, Göttingen, Tyskland, 1975	ein Gott (oder, Gott von Art) war das Wort
Das Evangelium nach Johannes, Johannes Schneider, 1979	und ein Gott war das Wort
Jurgen Becker, Das Evangelium nach Johannes,Wirzburg, Tyskland, 1979	und ein Gott war das Logos
Greek Othodox/Arabic translation, 1983	and the word was a god
The 21st Century Translation	and the [Marshal] [Word] was a god
Schulz, 1987	ein Gott (oder: Gott von Art) war das Wort

Det greske språk har ingen ubestemt artikkel. Ubestemtheten i et substantiv blir formidlet ved å skrive det uten den bestemte artikkelen. Ho logos betyr således “ordet”, mens logos betyr “et ord”. I Ap.gj. 28:6 blir Paulus sagt å være “en gud”. På gresk står det her bare theon (en form av ordet for gud uten den bestemte artikkelen). I Joh 6:70 blir det sagt at “en av dere er en djevel”. På gresk står det her “diabolos” (ordet for djevel uten den bestemte artikkelen). Man ser altså hvordan man ofte må føye til den ubestemte artikkelen på norsk for å gjengi meningen av et substantiv uten bestemt artikkel på gresk. Dette er den språklige bakgrunnen for at oversetterne i tabellen ovenfor finner det riktig å oversette “theos en ho logos” med “en gud var ordet” eller “ordet var en gud”.
Her er ellers noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på:
Følgelig kan theos en ho logos, ut fra en ren grammatikalsk betraktning, gjengis med “Ordet var en gud”.
(Murray J. Harris, Jesus As God, 1992, p.60)
Verbet som står foran et artikkelløst predikat, ville sannsynligvis bety at Logos var “en gud” eller et guddommelig vesen av en eller annen slag. Logos ville tilhøre den generelle kategorien “theos“, men være et vesen atskilt fra “ho theos”.
(Dr. Phillip B. Harner, Heidelberg College)
Som kommentatorer så ofte har påpekt formidler ikke det engelske ordet “Gud” den riktige betydningen av det greske ordet theos. Uten den bestemte artikkelen betyr theos “en gud”, eller brukt som predikat kan det ganske enkelt bety “guddommelig”, “mer enn menneskelig” (Jones 1913, Skemp 1973, Grube 1980: 150-1).
(Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford University Press, 2004/2005, p.35)
Direkte ut fra gresken kunne man oversette med: Ordet var en Gud.
(“William Barclay-Ever Yours,” edited by C.L.Rawlings, Dunbar,1985, p.205)
Dersom oversettelse dreide seg om å oversette ord for ord, ville en mulig oversettelse av theos en ho logos være: “Ordet var en Gud”. Som en ord for ord oversettelse er det her intet å sette fingeren på.
(C.H. Dodd, Technical Papers for The Bible Translator, Vol..28, nr.1, 1977)
Tolkningen av Joh 1:1 vil avhenge av om man anser forfatteren for å tro på bare én Gud eller på mer enn én Gud. Vi tror at Johannes har kunnet si at Ordet var en “gud”, for i GT blir til og med englene kalt dette. Ja, som jøde ville Johannes ha trodd på “mer enn én Gud”. Han ville ha trodd på overmenneskelige vesener, englene som omgir Gud i det himmelske hoff (se Salme 8:5, 82:1, 138:1). Men han ville bare ha tilbedt den ene sanne Gud. Ordet var ikke denne ene sanne Gud (ho theos), men Ordet var, som Johannes opplyser oss om, “hos” denne Gud. Gjengivelsen “en gud” er både grammatikalsk riktig og i overensstemmelse med en fordomsfri lesning av konteksten der Ordet blir framstilt som atskilt fra Gud (ho theos).                                          (Rev. J. W. Wenham, The Elements of New Testament Greek, footnote 2, page 35, Cambridge University Press, 1987 reprint)

Så langt om å oversette theos uten artikkel med “en gud”. Som vi skjønner er dette en helt legitim og grammatikalsk riktig måte å oversette på. Som Wenham påpeker, kan en slik oversettelse også ha gitt god mening for en monoteistisk jøde på Jesu tid. I den gamle israelittiske kulturen var det nemlig fullt mulig å kalle både mennesker og engler for guder i en relativ og underordnet betydning, slik som vi har sett ovenfor. En slik oversettelse og en slik forståelse av ordet “gud”, formidler altså en forståelse av logos som et mektig eller guddommelig vesen av en eller annen slag, men ikke som et vesen på lik linje med den Allmektige Gud!
Andre oversettere velger å gjengi det ubestemte “theos” med en predikativ eller adjektivisk beskrivelse som f.eks. “guddommelig, av guddomsart, av samme natur som Gud” eller andre beslektede uttrykk. Slike uttrykk har forøvrig en betydning som ligger nær opp til “en gud”. Om vi f.eks. beskriver en person som “en djevel” eller “djevelsk”, så sier disse to uttrykkene nesten det samme. Her er noen eksempler på bibler og oversettere som har valgt denne gjengivelsesmåten:

Navn på oversettelse:	Ordlyd:
Harwood, 1768	and was himself a divine person
The New Testament, by Curt Stage, 1907.	Das Wort war selbst gottlichen Wesens
The New Testament, by R. Boehmer, 1910.	ja selbst goettlichen Wesens
Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1919	Gott von Art war das Wort
Baumgarten et al., 1920	Gott (von Art) war der Logos
La Bible du Centenaire, Maurice Goguel, 1928	and the Word was a divine being
Robert Harvey, (D. D.), 1931	and the Logos was divine (a divine being)
Ernest Findlay Scott, 1932	and the Word was of divine nature
William Temple, erkebiskop i York, 1933	and the Word was divine
Smith and Goodspeed, 1935	and the Word was divine
The Moffatt translation of the Bible, 1935	the Logos was Divine
Goodspeed, 1939	the Word was divine
Ervin Edward Stringfellow, 1943	and the Word was divine
(NT), Lyder Brun, 1945	Ordet var av guddomsart
Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1946	and of a divine kind was the Word
The New Testament, Friedrich Pfaefflin, 1949	Und war von goettlicher Wucht
Albrecht, 1957	gottlichen Wesen hatte das Wort
Hugh J. Schonfield, 1958	the Word was divine
Smit, 1960	verdensordet var et guddommelig vesen
John L. McKenzie, 1965	the word was a divine being
William Barclay, New Testament, 1969	the nature of the Word was the same as the nature of God
Moffatt, 1972	the Logos was divine
Translator’s New Testament, 1973	the Word was with God and shared his nature
Philip B. Harner, 1973	the Word had the same nature as God
MaximillianZervich /Mary Grosvenor, 1974	The Word was divine
Barclay, 1976	the nature of the Word was the same as the nature of God
Fritz Rienecker, 1976	the word had the same nature as God
Johannes Schneider, Berlin, 1978	and godlike sort was the Logos
Haenchen, 1980	Gott (von Art) war der Logos
Schonfield, 1985	the Word was divine
Scholar’s Version, 1993	The Divine word and wisdom was there with God, and it was what God was
Madsen, 1994	the Word was a divine being
International English Bible, 2001, fotnotene	Ftn.: eller guddom eller guddommelig, som er en bedre oversettelse siden den greske bestemte artikkelen ikke er til stede foran ordet
The Complete Bible – An American Translation	The Word was divine

Her er noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på:
Til slutt sier Johannes at ”Ordet var Gud”. Det er ingen tvil om at dette er et vanskelig uttrykk for oss å forstå. Det er vanskelig fordi det greske språket, som Johannes brukte når han skrev, hadde en annen måte å si ting på enn det som er vanlig på engelsk (eller norsk – min kom.). Når det greske språket bruker et substantiv, har det nesten alltid den bestemte artikkelen foran substantivet. Det greske ordet for Gud er ”theos”, og den bestemte artikkelen er ”ho”. Når man derfor snakker om Gud, sier man ikke bare Gud, men ”ho theos”. Når gresken ikke har den bestemte artikkelen foran et substantiv, får substantivet mer karakter av et adjektiv: Det beskriver karakteren, kvaliteten til personen. Johannes sa ikke at Ordet var ”ho theos”, det ville ha vært det samme som å si at Ordet var identisk med Gud. Han sier at Ordet var ”theos” – uten den bestemte artikkelen – og det betyr at Ordet var, som vi kan uttrykke det, av samme karakter, kvalitet, vesen og væren som Gud. Når Johannes sa at ”Ordet var Gud”, sa han ikke at Jesus var identisk med Gud. Han sa at Jesus er så fullkomment lik Gud i sinn, hjerte og væren at i Ham ser vi på en fullkommen måte hvordan Gud er.
(W. Barclay, The Icily Study Bible, The Gospel of John, b.1)
Det er ikke slik at han (Johannes) identifiserer ham (Jesus) med Guddommen (ho theos). Tvert imot skiller han klart mellom Sønnen og Faderen og lar ham fremstå som underordnet i verdighet (Faderen er større enn meg). Når han sier at Sønnen er ”Gud” (theos), så mener han av guddommelig slag eller natur.
(Philip Schaff, History of the Christian Church, 1910 ed., Vol.1, p.690)
(“Gud” i Joh 1:1c) står nødvendigvis uten den bestemte artikkelen (bare theos, ikke ho theos) fordi det beskriver naturen til Ordet, det identifiserer ikke hans person. Det ville være ren sabellianisme om man sa at “Ordet var ho theos”.
(Trinitarian Bishop Westcott, cited by C.F.D Moule in: An Idiom Book of New Testament Greek (Cambridge University Press, 1953), p.116)
Joh 1:1 beskriver ikke identiteten til, men karakteren til Logos.
(D.A. Fennema, John 1:18: ‘God the Only Son,’ New Testament Studies 31 (1985), p.130)
Når alt kommer til alt, er altså gjengivelsen “Ordet var en Gud” nøyaktig hva den greske teksten sier. “Ordet var guddommelig” er en mulig meningsgjengivelse av dette greske uttrykket. “Ordet var Gud” er nesten helt sikkert utelukket ved den måten Johannes uttrykker seg på. En slik oversettelse svarer ikke til “Ordet var guddommelig”, for det innsnevrer uten grunn betydningen i det opprinnelig greske uttrykket fra en kvalitet eller en kategori (gud / guddommelig) til et individ (Gud).
(Jason BeDuhn, Associate Professor of Religious Studies, and Chair Department of Humanities, Arts, and Religion, Northern Arizona University, 10/2/2001)
Som Carl har sagt så har vi diskutert dette skriftavsnittet før, og min egen foretrukne oversettelse er verken “Ordet var guddommelig” eller “ordet var en gud” eller “Ordet var Gud”. Jeg vil foreslå “ordet var lik Gud” fordi jeg tror utsagnet har til hensikt å beskrive naturen til det personifiserte Logos som lik naturen til Gud, Faderen. Du tror kanskje noe annet, men vi er sannsynligvis enige i at utsagnet ikke identifiserer ho logos som ho pater, ho theos – slik oversettelsen “Ordet var Gud” kan lede oss til å tro. Slik jeg ser det, er “Ordet var Gud” verken språklig eller teologisk riktig.
(Iver Larsen, dansk språkekspert og bibeloversetter, B-greek 4. juli 2006)
Med tanke på Johannes’ bakgrunn i det kristne fellesskap og dette fellesskaps røtter i jødedommen, er det utenkelig at han mener å si at det finnes mer enn én Gud. … En mer naturlig forståelse av denne teksten vil være at vi har to vesener her: Gud, og en annen som er theos. Men denne andre står i en slik relasjon til Gud at Gud fremstår som den absolutte som den andre blir definert opp mot og i forhold til. De fremstilles ikke som to likeverdige guder.
(William Loader, The Christology of the Fourth Gospel – Structures and Issues, Peter Lang Publishing, p.155, under the heading: “The Word was a God”)
I gresken er det et skille her mellom ”hos Gud” og ”Gud”. I det første tilfellet blir den bestemte artikkelen brukt, og da har ordet en spesiell referent. I det andre tilfellet finnes det ingen bestemt artikkel, og det er vanskelig å tro at denne utelatelsen ikke er av betydning. En slik konstruksjon gir en adjektivisk kvalitet til den andre forekomsten av ”Theos” (Gud) slik at uttrykket får betydningen ”Ordet var guddommelig”. (Translator’s NT, 1973, fotnote)
Det ville være umulig å snakke om Jesus uten å gå inn på ordene i Johannes evangelium: “Ordet var Gud”. Gresken som ligger under dette uttrykket, er: theos en ho logos. Dette betyr ikke: Ordet var Gud. På gresk er ”ho” den bestemte artikkelen. Dersom to ting utgjør en og samme ting, vil man på gresk bruke den bestemte artikkelen foran begge. Dersom meningen med dette uttrykket hadde vært at Ordet var Gud, da ville det ha sett slik ut: ho theos en ho logos. Det er intet merkverdig forbundet med dette. Vi gjør det samme på engelsk. Når et substantiv ikke har den bestemte artikkelen, fungerer det som et adjektiv – både på gresk og på engelsk! Dersom jeg sier: John er det mennesket (the man) da identifiserer jeg John med et spesielt eksemplar av den menneskelige rasen. Men dersom jeg utelater den bestemte artikkelen, og bare sier: John er menneske (man), da identifiserer jeg ham ikke, jeg klassifiserer ham. Jeg sier: John er menneskelig, han tilhører menneskenes kategori. Så det gresken egentlig betyr her, er ikke at ”Ordet var Gud”, men ”Ordet tilhører samme kategori som Gud, det tilhører samme slags livsform og er ett med Gud.
(William Barclay, Who is Jesus, Tidings, Nashville, Tennessee, USA, 1975, s.35-36)
Joh 1:1 skulle strengt tatt oversettes med “Ordet var hos Guden (= Faderen), og Ordet var et guddommelig vesen”.
(John L. McKenzie, S.J., Dictionary of the Bible, p.317)
Det finnes bare én sann Gud, men de som ved språklig misbruk kalles guder, er mange. På grunn av dette indikerer i dette tilfellet skriften at det er den sanne Gud som menes ved å bruke artikkelen (ho theos), og når ordet brukes i uriktig mening, står det uten artikkel.
(Den kjente jødiske filosofen Filon fra Alexandria, som levde samtidig med Jesus og apostlene, On Dreams 1,39)
Filon viser at den differensierte bruken av ho theos og theos i Joh 1:1 må ha vært en bevisst bruk fra forfatterens side og vært av stor betydning for den greskspråklige leser. Ja, ikke bare det, Filon viser at Johannes frimodig kan ha kalt Logos for “Gud/gud” uten at dette har berørt hans monoteistiske tro.
(James Dunn, Christology in the Making, 2.ed., SCM Press Ltd., 1996, p.241)
Filon bruker ofte betegnelsen ho theos om Bibelens personlige Gud, men theos er hos ham – som hos greske forfattere generelt – et predikat med et vidt anvendelsesområde, ikke et ord som kun er begrenset til å betegne den Høyeste Gud alene.
(Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford Univ. Press, 2006, p.59)
Videre legger vi merke til Johannes’ bruk av den bestemte artikkelen i disse setningene. Hans bruk av artikkelen er ikke uforsiktig eller tilfeldig, han er ikke ukjent med de finere detaljer i det greske språk. Noen ganger bruker han artikkelen, andre ganger utelater han den. Han har alltid artikkelen foran logos, men bare av og til foran theos. Han bruker artikkelen når theos henspeiler på ham som er den uskapte Årsaken til alle ting, men utelater den når logos blir kalt theos. …. Mange av dem som tar sin religion alvorlig undrer seg storlig over dette. I sin frykt for å proklamere to guder, blir de drevet inn falske og onde lærdommer. ….. Til slike personer må vi si at Gud på den ene siden er autotheos (Gud i seg selv), som Frelseren selv sier i sin bønn til Faderen: “At de må kjenne deg, den ene sanne Gud”; mens alle andre utenfor denne autotheos har blitt gjort til theos ved en delaktighet i hans guddom, og derfor ikke skal kalles ho theos, men theos. Således fikk skapningens førstefødte, han som var den første til å stå frem ved Guds side, del i guddommelighet. Han var et vesen av høyere rang enn de andre gudene ved siden av seg, de som alle har ho theos som sin Gud, som det står skrevet: “Gudenes gud, Herren, har talt og kalt på jorden.” Det var gjennom tjenesten til den førstefødte at de ble guder, for han formidlet fra Gud i rikt mål slik at de kunne bli theos, han formidlet det til dem ut fra sin egen overflod. Den sanne Gud er altså ho theos, og de som er dannet senere er guder, en slags avbilder av denne prototypen. Avbildet fremfor alle avbilder er Guds Logos, han som var i begynnelsen og som var hos Gud. Han vil for alltid være theos. Dette er imidlertid ikke noe han har fra seg selv, men noe som springer ut av dette at han er hos Faderen. Og han vil kun fortsette med å være theos dersom dette var noe vi skulle tenke på, gjennom en uavbrutt kontemplasjon av dybdene i Faderen.
(Origenes, Commentary on the Gospel of John, Book II, 2.)
Man gjør vel i å merke seg at allerede Origenes brukte fraværet av artikkelen i Joh 1:1 som bevisgrunnlag for Kristi underordning under Gud.
(Professor Bart D. Ehrman, The Orthodox Corruption of Scripture, New York: Oxford University Press, 1993, p. 179)

Vi ser altså at det finnes sterke føringer i retning av å oversette Joh1:1c enten med “Ordet var en gud” eller “Ordet var guddommelig” (eller noe beslektet med dette). Dyktige teologer og språkeksperter sier faktisk at det er direkte galt å oversette med “Ordet var Gud” (Gud med stor bokstav)! Ordet var nemlig ikke den Gud han var hos! I begge tilfeller innebærer de beskrevne oversettelsesmåtene at Ordet har visse likhetstrekk med Gud, kanskje samme åndelige natur som Gud, men ikke at Ordet er identisk med ho theos eller er lik Gud i makt og velde. Jeg tror at både Filon og Origenes beskrev betydningen av theos uten artikkel på en god og riktig måte. Om vi forstår Joh 1:1 slik som disse to – og flere moderne teologer sammen med dem – representerer ikke Joh 1:1 noen utfordring eller vanskelighet i forhold til det å tro at Faderen, og bare han, er den ene sanne Gud.

Matt 3:13-17

Som et siste punkt i dette kapitlet, skal jeg si noen få ord om Jesu dåp (Matt 3:13-17 og parallelltekster). Noen mener nemlig at evangelistene i sin beskrivelse av denne hendelsen indirekte bekjenner og forkynner en treenig Gud. Her er alle tre personene i guddommen til stede samtidig, sier de. Men hvor troverdig er egentlig en slik forståelse?
For det første finnes det ingen ting i konteksten som tyder på at hendelsen ble forstått som en åpenbaring av treenigheten. Ingen motstander ble forarget og ingen disippel ble forundret! Ingen disippel går til Jesus etterpå og spør: Mester, var det virkelig treenigheten vi opplevde da du ble døpt? Heller ikke hører vi ett eneste forklarende ord fra Jesus om hendelsen. Han sitter ikke ned med disiplene sine og forklarer dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Det dere nå var vitner til, var en åpenbaring av den treenige Gud! Folket i sin helhet gir heller ikke til kjenne noen reaksjoner som skulle tyde på at de nettopp hadde vært vitner til en ny og revolusjonerende åpenbaring av hvem Gud er.
For det andre passer det dårlig med helheten i evangelistenes vitnesbyrd å si at de i sine beretninger om Jesu dåp prøver å gi en fremstilling av den treenige Gud, når de aldri sier noe om en treenig Gud ellers i evangeliene!
For det tredje er dåpstekstene kjemisk frie for slikt språk som er nødvendig for å beskrive en treenighet! Vi hører for eksempel ingen ting om tre personer som til sammen utgjør ett guddomsvesen! Vi hører heller ikke noe om tre likeverdige guddomspersoner. Alt vi hører om, er Guds røst, Guds ånd og Guds Sønn (= Messias). Om vi forstår disse tre betegnelsene ut fra sin naturlige gammeltestamentlige forståelsesramme, ser vi enkelt og klart at det folket opplevde denne dagen, var at Gud salvet sin Messias (den salvede!) med sin spesielle velsignelse og utrustning som en innvielse til den tjenesten han gikk inn i. Dette var for øvrig noe som var lovet og forutsagt i Det gamle testamente (se Jes 61:1). Vanskeligere enn det behøver man ikke gjøre det!
Beretningen om Jesu dåp har for øvrig mange likhetstrekk med den dåpsbefalingen Jesus ga til sine disipler. Jeg henviser derfor til min gjennomgang av Matt 28:18-20 og til de teologiske sitater man finner der.
I dette kapitlet har vi sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesu venner og disipler bekjente en treenig Gud. Svaret på dette spørsmålet fremstår nå – i hvert fall slik jeg ser det – helt klart og tydelig. Svaret er: Aldri! Ikke en eneste gang hører vi noen disippel avlegge en treenighetsbekjennelse. I tillegg kan vi – etter å ha jobbet litt med noen få utvalgte tekster – også føye til at ingen disippel eller venn noen gang bekjente Jesus som sann Gud i noen av evangeliene – verken direkte eller indirekte! Mange teologer har innrømmet at det virkelig forholder seg slik, og vi skal nå låne øre til noen av disse. Ikke minst interessant er det å høre innrømmelsen fra kirkefaderen Athanasius, ortodoksiens forkjemper og forsvarer framfor noen:
Athanasius innrømmer at Kristus ikke ga til kjenne sin guddom for jødene, og han prøver å forklare dette med å antyde at verden ennå ikke kunne tåle en slik læresetning. Og han tilføyer: “Jeg våger å påstå at ikke engang de velsignede disiplene hadde en klar forståelse av hans guddom før Den Hellige Ånd kom over dem på pinsedagen” (Serm. Major de Fid. Montf. Coll. Vol. II, p. 39). Dette utsagnet har en vidtrekkende betydning, og det viser helt klart at i følge Athanasius så var ikke Kristi guddom kjent for apostlene før etter hans død. Theodor snakker langs de samme linjer: “Før sin lidelse og død fremstod ikke Kristus som Gud, verken for jødene generelt eller for sine apostler” (Opera Vol. Ill, p. 15. Ed. Hal.). Chrysostomus antyder ofte at Kristus bare ga en ufullstendig antydning om sin guddom til sine disipler. Ved en anledning sier han at Kristus “ikke umiddelbart åpenbarte sin guddom, han ble først antatt å være en profet, Kristus (Messias), ganske enkelt et menneske, men til slutt – ut fra hans gjerninger og hans ord – skjønte de hvem han var” (Opera, Vol. VIII, p.20). Chrysostomus sier videre at Maria, Jesu mor, selv ikke kjente til hemmeligheten med at han var Den Høyeste Gud (Opera, Vol III, p. 289).
(Dr. Jared Sparks, (President of Harvard University from 1849 to 1853), An inquiry into the comparative moral tendency of trinitarian and unitarian doctrines; in a series of letters to the rev. dr. Miller, of Princeton, Boston 1823, p.155-156)
Det lar seg ikke gjøre å benekte at ikke bare ordet ”Treenighet”, men også selve tanken om noen treenighet, er fraværende i det apostoliske trosvitnesbyrd.
(Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics, vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205)
Til å begynne med var ikke den kristne tro trinitarisk. ….. Den var det ikke i apostolisk tid og heller ikke i etter-apostolisk tid, slik vi ser det bevitnet i Det nye testamente og i andre tidlige kristne dokumenter.
(Encyclopedia of Religion and Ethics, ed. James Hastings, 1922, Vol. 12, p. 461)
Det er komplett umulig å se for seg at Jesus og hans apostler forkynte noen treenighetslære eller så mye som antydet at Jesus var den Allmektige Gud. …. Skriftene til de kristne i de to første århundrene lærte ikke noe slikt, men fremholdt helt konsekvent at Faderen, og ham alene, var den Allmektige Gud.
(Harry R. Boer, A Short History of the Early Church,1976, Eerdmans Publ., pp 109-111)
Kort sagt kan det ikke godtgjøres at personer opplært av profetene, Frelseren og apostlene hadde noen forestillinger om en treenighet. På den annen side finner vi at Bibelen nesten på hver eneste side proklamerer i klare ordelag at Gud er én, og at den igjen og igjen slår fast at dette var overbevisningen til alle sanne troende.
(Professor Sparks, in his book “Inquiry”, cited in: Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter 21)
Deres (dvs de første kristnes) Gud var jødenes Gud, den Gud som hadde skapt jorden og ledet jødene gjennom Rødehavet da de flyktet fra Egypt.
(Owen Chadwick, (professor i nyere historie ved Cambridge, England), Historien om den kristne sivilisasjon, Aschehoug 1995/1997, s.12)
Det finnes ingen klare bevis på at Jesu apostler trodde på denne læren (dvs treenighetslæren).
(H. G. Wells, Outline of History, p.421)
I Apostlenes gjerninger … kan vi se at de første kristne fremdeles hadde en tvers igjennom jødisk oppfatning av Gud.
(Karen Armstrong, Historien om Gud – i jødedom, kristendom og islam, Gyldendal, 2.utg., 2002, s.123)
Angående apostlenes forkynnelse, så hører vi aldri at de snakker om noen treenighet. Vi har en detaljert fremstilling av deres forkynnelse nedtegnet av Lukas i Apostlenes gjerninger, men her leter vi forgjeves etter steder der de underviser om Jesu guddom eller om eksistensen av en treenighet. Heller ikke kan vi slutte ut fra noe av det deres tilhørere sier eller gjør at de forstod apostlene dit hen at de ønsket å spre slike læresetninger.
(Dr. Sparks, in his book “Inquiry”, as quoted in: Mary S. B. Dana, Letters, Boston / London, 1846, brev nr. 21)
Vi kan frimodig oppsummere dette kapitlet med å si at Jesu disipler og venner aldri fremstilles som en flokk av frimodige treenighetsbekjennere! Snarere tvert imot. Ingen av dem bekjenner noen gang at Gud er treenig! Dette forteller oss helt klart – om enn indirekte – at deres Mester aldri formidlet en slik lære til dem!

Spørsmål 6

Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud?

Om Jesus virkelig forkynte en treenig Gud, må dette ha ført til meget sterke reaksjoner fra hans motstandere! Jødefolket var nemlig kjent som strikte monoteister som var svært nidkjære i forhold til sin gudstro. Dersom et menneske stod fram og sa om seg selv at han var en av tre personer i Gud, ville de garantert ha reagert med forferdelse, sinne og avsky!
I dette kapitlet skal vi lete etter indirekte vitnesbyrd om Jesu gudstro ut fra reaksjonene til hans motstandere. Forkynte Jesus en slik gudstro som jødefolket tok anstøt av? Eller var Jesu gudstro uproblematisk for dem? Anklaget de Jesus noen gang for å forkynne en treenig Gud?
Personlig finner jeg ingen slike anklager i evangeliene. Jeg ser ingen steder at fariseerne og de skriftlærde gikk til ham og sa: Du spotter Gud, for du sier at Gud er tre! Eller: Bort med denne, han forkynner en annen Gud enn Israels Gud, den Gud vi kjenner! Motstanderne har mye å anklage Jesus for, men anklager som disse hører vi aldri noe om!
Et indirekte vitnesbyrd om at Jesus ikke kom med noen ny lære om Gud, er det enkle faktum at han fritt fikk forkynne i deres synagoger og i templet hele tiden under sitt virke. Kan noen se for seg Jesus forkynne en treenig Gud på disse stedene?
Et annet indirekte vitnesbyrd er det faktum at mange blant folket – langt ut over flokken av nære disipler – holdt ham for å være en profet. Dette ville de aldri gjort dersom det var alminnelig kjent at Jesus forkynte en trepersons Gud!
Kanskje det sterkeste vitnesbyrdet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, er å finne i rettergangen mot ham før han blir korsfestet. Jødenes ledere prøver så godt de kan å frembringe vitner som har noe å anklage ham for. Det interessante og slående her er at ingen av disse vitnene kommer med noen anklager om feil gudstro! De har hørt Jesu forkynnelse i årevis, men har ingen ting å si om hans gudstro! Dette er ikke et ankepunkt mot Jesus! Det er ikke et tema som blir berørt! Kan det tenkes noen sterkere indikasjon på at Jesus aldri forkynte en treenig Gud? Her leter de febrilsk etter noe å anklage ham for, og så har de ikke et ord å si om hans gudstro!
Det indirekte vitnesbyrdet fra Jesu motstandere er entydig og klart:
Tatt i betraktning av hvor sterkt bevisste jødene var på deres monoteisme, er det interessant å legge merke til at Det nye testamente ikke forteller om noen jødisk opposisjon som anklaget den kristne bevegelsen for triteisme eller polyteisme, noe som var en vanlig jødisk kritikk senere.
(James Hastings, Dictionary of the Bible, Revised Edition by: F. C. Grant and H. H. Rowley, New York: Scribner, 1963, pp. 337, 338)
Vi kan vanskelig forestille oss en lære som jødefolket, de som så stolt holdt fast på troen på én Gud, ville ha gjort et større opprør mot. Hvordan kan det da ha seg at de apostoliske skrifter, som i så stor grad tar opp innvendinger mot kristentroen og de stridigheter som fulgte i kristendommens kjølvann, ikke inneholder ett ord som antyder at innvendinger ble reist mot evangeliet på grunn av treenighetslæren, ikke ett ord til forsvar for denne læren, ikke ett ord som forklarer denne læren, ikke ett ord som forsvarer læren mot anklager og misforståelser? Dette er et argument mot treenighetslæren som nesten har bevisets kraft. Vi er overbevist om at dersom kristentroens første forkynnere hadde proklamert tre guddommelige personer som alle var likeverdige og uendelige, og at Jesus, som nylig hadde dødd på et kors, var en av disse, da ville denne spesielle læren ha absorbert alle andre. Apostlenes hovedbeskjeftigelse ville da ha vært å stå imot de stadige angrepene som denne læren ville ha fremprovosert. Men faktum er at ikke så mye som en svak hvisking av motstand på grunn av dette når våre ører fra den apostoliske tidsepoken. I brevene ser vi ikke det minste spor av noen strid fremprovosert av en treenighetslære.
(William Ellery Channing, in his speech: Unitarian Christianity, Delivered at the Ordination of Rev. Jared Sparks in The First Independent Church of Baltimore on May 5, 1819)
I den første kristne tiden fantes det ingen spor av noe slags trinitarisk problem eller uenighet. Det var først senere dette dukket opp, og da fikk man også voldelige konflikter i kirken.
(Martin Werner (tidl. professor ved Universitetet i Bern), The Formation of Christian Dogma, Beacon Press, 1957, p.125)
I den nytestamentlige tidsepoken blir kristendommen helt klart sett på som en utvekst fra, og samtidig en del av, jødedommen. … Det er slående i hvor stor grad tidlige kristne forfattere tar mange viktige aspekter ved jødedommen for gitte ting. Disse blir aldri diskutert eller forsvart, man antar ganske enkelt at kristne vil ta imot dem uten å stille spørsmål. Jødisk monoteisme blir for eksempel antatt som noe nesten selvinnlysende: det finnes bare én Gud. Dette blir det aldri stilt spørsmål ved, og temaet dukker heller aldri opp som et stridsspørsmål.
(Christopher Tuckett, Christology and the New Testament, Westminster John Knox Press, 2001, p.13)
Monoteismen var noe jødene roste seg av …. Kristendommens første lærere ble aldri anklaget av jødene (som så absolutt trodde på Guds strikte enhet) for å introdusere noen ny lære om guddommen.
(Frederic W. Farrar, The Early Days of Christianity. Vol.1, Boston, Massachusetts: DeWolfe, Fiske & Company, 1882, p.55)
Når Jesus aldri ble anklaget av sine motstandere for å forkynne en treenig Gud, var grunnen til dette ganske enkel og lett å forstå. Grunnen var at han aldri gjorde det!

Spørsmål 7

Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?

Ovenfor har vi sett hvordan de fire evangeliene har gitt oss en rekke aldri svar. Jesus forkynte aldri en treenig Gud, han sa aldri om seg selv at han var Gud, osv. Når vi nå har kommet til vårt siste spørsmål, vil vi undersøke om det Jesus positivt sier om Gud er i tråd med disse aldri budskapene. Hva lærer Jesus når han positivt snakker om og underviser om Gud? Inkluderer han seg selv i guddommen, eller er Gud for ham alltid en annen enn ham selv? Hva slags vitnesbyrd formidler de fire evangeliene til oss om Jesu uttalte gudstro?
Det sier seg selv at vi her ikke har rom for noe annet enn å gi en del eksempler. Den enkelte leser må selv lese de fire evangeliene i sammenheng og se om de eksemplene jeg gir er dekkende og representative for Jesu omtale av Gud.
Vi begynner med et interessant lite vers som viser at Jesus helt klart definerer Gud som en annen enn seg selv:
Joh 6,27: Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.
Jesus er så velsignet enkel og ukomplisert i sin omtale av Gud. Her har vi ett av mangfoldige eksempler der han ganske enkelt identifiserer Gud med Faderen. Identifikasjonen er kort og konsis og helt uten kompliserte trinitariske forklaringer! Faderen beskrives ikke som en mystisk “del” av guddommen. Nei, for Jesus er han hele guddommen, han er Gud selv!

Da Jesus hang på korset, ropte han til Gud i sin store nød og smerte:
Mark 15,34: Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: “Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?”
Det betyr: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
En person kan ikke forlate seg selv! Jesu nødrop handlet derfor åpenbart om at en annen hadde forlatt ham. Og denne andre var Faderen! Men denne andre bekjenner Jesus som Gud, som sin Gud. Ut fra dette lærer vi både at Jesus har en Gud over seg og at denne Gud er en annen enn Jesus selv!

Jesus setter alltid likhetstegn mellom Gud og Israels Gud. For ham finnes det ingen annen Gud enn den Gud vi leser om i Det gamle testamente, han som bl.a. kalles Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men denne ene Gud er for Jesus helt tydelig en “han”, dvs. en annen person enn ham selv:
Matteus 22: 29-33: Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.
Jesu måte å snakke på her, viser helt tydelig at Gud for ham er en annen enn ham selv. I det ene øyeblikket sier han nemlig at det var Gud som talte, og i neste øyeblikk sier han at det var “han” som talte. Jesus snakker altså om Gud i tredje person, slik vi også gjør når vi snakker om andre personer enn oss selv.

Joh 8,54: Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud.
Her gjør Jesus det helt klart at jødefolkets Gud – den ene sanne Gud – er en annen enn ham selv. “Deres Gud …. min Far”. Slik er hans tro, og slik er hans tale!

For Jesus var det tydeligvis Gud som hadde gitt de ti bud, og ikke ham selv:
Matt 15,1-3: Da kom noen fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: «Hvorfor bryter disiplene dine overleveringen fra de gamle? De skyller ikke hendene før de spiser.» Han svarte: «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering? For Gud sa: “Hedre far og mor” og: “Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø”. Men dere lærer ….
Det var Gud som sa, ikke Jesus! Men om nå Gud, Jesu Kristi Far, ga de ti bud, da er det interessant å tenke på hva det første budet sier. Her sier nemlig Gud: Jeg er Herren din Gud ….. Du skal ikke ha andre guder enn meg! Den ene Gud som de ti bud påbyr oss å tro på, er altså i følge Jesus en annen enn ham selv!

For Jesus er den Gud som skapte verden, en annen enn ham selv:
Mark 13:18-19: Og be om at det ikke må skje om vinteren! For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og fram til i dag, og heller aldri skal bli. Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene.
Et par kommentarer:
I Det nye testamente blir aldri Sønnen, eller Jesus Kristus, omtalt som Skaperen. Denne tittelen blir kun gitt til Faderen.
(Emil Brunner, The Christian Doctrine of God. Dogmatics: Vol.1, Philadelphia: Westminster, 1949, p.232)
Det ville være galt å gjengi Joh.1:3 med ”han skapte alt i hele skaperverket”, for i Skriften er det Gud som blir omtalt som Skaper. Skapelsen ble utført ”gjennom Ordet”. Dersom man trenger å omformulere Joh.1:3, burde det være mulig å si noe slikt som ”han var involvert i alt som ble skapt” eller ”han tok del i skapelsen av alle ting”.
(Louw/Nida, Greek-English Lexicon, Vol.1, p.793)

Den Gud som “kler gresset på marken”, altså opprettholderen av skaperverket, er for Jesus helt tydelig en annen enn ham selv. Jesus omtaler ham nemlig i tredje person, som en “han”:
Matt 6:30: Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende!

Jesus beskriver den Gud som har sin bolig i Jerusalems tempel og sin trone i himmelen, som en annen enn seg selv:
Matt 23:21-22: Og den som sverger ved tempelet, sverger både ved det og ved ham som bor i det. Og den som sverger ved himmelen, sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den.

Jesus skiller mellom seg selv og Gud:
Mark 10,17-18: Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!
Disse ordene gir bare mening dersom Gud og Jesus blir sett på som to atskilte og forskjellige personer!

Lukas forteller oss at Jesus en gang tilbrakte en hel natt i bønn til Gud:
Luk 6,12: På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.
Enkelt og liketil: Jesus bad til Gud! Ikke noe mystisk prat om at én person i treenigheten ba til en annen person i treenigheten, eller om at en allmektig guddomsperson ba til en annen allmektig guddomsperson! Jesus bad ganske enkelt til Gud, dvs. den ene sanne Gud, han som var større og sterkere enn ham selv og som kunne svare på hans bønner. Jesus bad ikke på liksom, han bad reelt og virkelig fordi han trengte det! Og han bad ikke til sitt indre guddommelige selv, men til sin Far i himmelen!

Jesus beskriver den Gud som de troende ber til som en annen enn seg selv:
Luk 18,7: Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?
Uttrykket “Gud og” …. sier egentlig nokså mye! Alt som kommer etter et slikt “og” må nødvendigvis være noe annet enn Gud:
Joh 14,1: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!

Den Gud den samaritanske kvinnen lærte å tilbe, var en annen person enn Jesus:
Joh 4,21-24: “Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.”Jesus sier til henne: “Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”
Her lærer Jesus oss ikke bare enkelt og klart hvem sanne tilbedere skal tilbe. Han forteller oss også at han selv hører til i den tilbedende skare! “Vi tilber det vi kjenner, sier han! Den sanne Gud er altså en Jesus selv bøyer seg for i tilbedelse. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus er en annen enn Gud!

En gang hadde Jesus en meget interessant samtale med en jødisk skriftlærd om hvem menneskene skulle tro på og dyrke som den ene sanne Gud:
Mark 12,28-34: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
Dette er et meget interessant skriftavsnitt, for her er det nettopp gudstroen som står i fokus. Og hva er det så vi får høre? Jo, at Jesus i meget klare ordelag bekjenner tro på Gud som en annen enn ham selv! Jesus sier at Gud er den Gud som jødefolket i alle år har bekjent i sin tradisjonelle Sjema- bekjennelse (5.Mos.6:4). I stedet for å ta et oppgjør med eller korrigere jødenes Sjema på noen som helst måte, slutter Jesus seg helhjertet til denne bekjennelsen! Den jødiske skriftlærde som Jesus samtaler med, er selvfølgelig helt enig med Jesus. Han omtaler Israels ene Gud helt tydelig som en annen enn Jesus, og Jesus roser mannen for det han sier (v.34). Det betyr at Jesus anerkjenner den skriftlærdes tro og beskrivelse. Når man leser denne teksten i sammenheng, går det klart fram at Jesus og den skriftlærde har samme slags gudstro. Begge to snakker om Gud som en annen! Begge to bekjenner Sjema! Begge to anerkjenner Israels Gud, Det gamle testamentes Gud, som deres Gud! For meg personlig virker det helt utrolig at noen kan lese denne samtalen i Markus 12 og fortsatt hevde at Jesus var en trinitar!
Her er et par interessante kommentarer:
Men Jesu forhold til synagogen tegnes helt ut positivt. … I synagogens fromhetsliv og skriftfromhet var det ett skriftsted som sto i en særstilling. Det er den teksten som kalles Sjema, etter begynnelsesordet Hør: Hør Israel, Herren din Gud, Herren er én (5 Mos 6:4-9). …. Denne synagogefromheten, med skriftlesning og bønn som grunnpillarer, har Jesus vokst opp i og brukt som utgangspunkt for sin virksomhet. Derfor er det ikke tilfeldig at det er denne teksten som nevnes først når Jesus får spørsmålet om hvilket bud som er det største i Loven. Han er fullt ut i samsvar med kjernen i synagogefromheten når han her først nevner Sjema: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte ….
(Hans Kvalbein, Jesus – Hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangelienes budskap, Luther Forlag, 2008, s.72-73)
Jesus og hans første disipler ikke bare aksepterte jødisk monoteisme uten å stille noen spørsmål ved denne – han stod også fram og bekreftet denne læren helt klart og tydelig (mark 12:29ff)
(R.J.W. Bevan, Steps to Christian Understanding, Oxford University Press, 1958, 140,167)

Beretningen om Maria Magdalenas møte med den oppstandne er gripende lesning:
Joh 20,11-18: Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Her i vers 17 sier Jesus tydelig to ting. Han sier hvem som er disiplenes Gud, og han sier hvem som er hans egen Gud! I begge tilfeller er det Faderen det er snakk om. Så Jesus og disiplene har faktisk – i følge Jesus selv – samme Gud! Kan det sies klarere? Hvem våger etter å ha lest noe slikt å si at disiplene hadde to andre guddomspersoner i tillegg til Faderen som sin Gud? Ville man ikke motsi Jesus like opp i ansiktet dersom man sa noe slikt? Og hvem tør benekte at Jesus har en Gud over seg når han selv sier at han har det?
Hør disse sterke ordene i Joh 20:17 en gang til: “jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.” Disse ordene av Jesus hadde tydeligvis gjort sterkt inntrykk på den kjente franske filosofen Pascal. Etter hans død i 1662 fant man et pergamentark sydd inn i foret på hans klær. Det hadde følgende ordlyd:
ILD
Abrahams, Isaks og Jakobs Gud,
ikke filosofenes og de lærdes.
Visshet, visshet, følelse, fryd, fred.
Jesu Kristi Gud.
Min Gud og deres Gud.
Din Gud skal være min Gud.
Glemme verden og alt unntagen Gud. Han finnes kun ad den vei
som evangeliet lærer oss.

Et annet klart og sterkt vitnesbyrd om Jesu gudstro finner vi i det skriftavsnittet vi vanligvis kaller for “Jesu yppersteprestlige bønn”:
Joh 17,3: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Her tiltaler Jesus sin himmelske Far som den ene eller eneste sanne Gud. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus ikke var noen trinitar! Han sier ikke: “Dette er det evige liv, at de kjenner meg, Faderen og Ånden som den ene sanne Gud.” Jesus snakker ikke slik! For ham er det bare én som er den sanne Gud, og det er Faderen! Han og ingen andre er Gud! Jesus innlemmer ikke seg selv i definisjonen av Gud, men omtaler derimot seg selv som en utsending fra den ene sanne Gud. Jesus taler krystallklart om hvem Gud er og hvem han selv er!

Vi stopper her. Selv om mange flere skriftsteder kunne ha vært nevnt, håper jeg eksemplene ovenfor har vært mange nok og klare nok til at leserne har lagt merke til det klare mønsteret i Jesu måte å snakke om Gud på. Over alt beskriver han Gud som en annen enn seg selv. Alltid! Helt konsekvent! Gud er for ham Faderen og ingen andre. Når Jesus beskriver seg selv, er det alltid som tjener, sønn, menneske, Menneskesønn, Messias, utsending eller liknende, dvs som en annen person enn Gud, en som står i en spesiell relasjon til Gud. Noen har gitt en fin liten oppsummering av dette forholdet med følgende lille setning: Jesus snakker alltid om Gud, aldri som Gud! Svaret på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtaler Gud som en annen enn seg selv, må derfor, så langt jeg kan skjønne, ganske enkelt bli: Alltid!
Vi skal avrunde også dette siste kapitlet med en del interessante teologiske uttalelser. Denne gangen er det ikke det som aldri blir sagt eller trodd som står i fokus, men snarere det Jesus og hans disipler gjennomgående holder frem som sin egen gudstro. Hva sier de om Gud når de positivt snakker om Gud?
Jesus delte troen på at Israels Gud var den ene sanne Gud.
(N.T. Wright, The Meaning of Jesus: Two Visions, Harper Collins, 2000, p.31)
Den Gud som Jesus kalte Far, var ingen andre enn Det gamle testamentes Gud.
(Pannenberg, Jesus, God and Man, p.32)
Kom Kristus for å forkynne tro på en ny Gud? Satte han eller hans disipler noe nytt navn på Gud? Nei. Kristus kom ikke for å ødelegge, men for å fullbyrde, og den Gud han forkynte, var Abrahams Gud.
(Professor Max Muller, Semitic Monotheism, “The Times”, 14. og 15. April, 1860)
I denne tidsepoken (det første århundret etter Kristus) ble menighetene fremdeles sett på som synagoger og deres medlemmer …. bekjente monoteismen på nøyaktig samme måten som jødene gjorde det.
(W. H. C. Frend, The Rise of Christianity, Fortress Press, 1985, pp.121-122)
Vi er ikke bundet til noen andre enn den samme Gud som åpenbarte seg for Moses i tornebusken.
(James R. White, The Forgotten Trinity – Recovering the Heart of Christian Belief, Bethany House Publishers, 1998, p.45)
Det er nøyaktig den samme Gud som åpenbarer seg selv på så mange forskjellige måter på hver side i Skriften. Abrahams, Moses og Davids Gud er også Jesu Gud.
(The New American Bible in a section discussing biblical revelation)
Det er dette (Guds) komme, Jesus har forkyndt. ….. At Jesus ikke dermed ophæver forskellen mellom sig og Gud, viser et ord som “Ingen er god, undtagen én, nemlig Gud” (Mark 10:18 par.) sammen med hans stadige kald til og egen praktisering af et liv i ubetinget tilid til og lydighet mod Gud. Hele Jesu fremtræden er båret av dette klare “overfor” i forhold til Gud. Jesus er hans lydhøre og lydige tjener.
(Asger Chr. Højlund, Men han gav afkald – Bidrag til kristologien, Kolon, 2007, Menighedsfakultetets Videnskapelige Serie nr. 11, Danmark, s.241)
Det nye testamente gir oss ikke noen ny lære om Gud, men proklamerer ganske enkelt at Det gamle testamentes Gud nå har handlet på en avgjørende måte. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er nå Kristi Gud og Far.
(Reginald H. Fuller, “Biblical Theology; New Testament; The Doctrine of God (Theology)” in The Oxford Companion to the Bible, Oxford, 1996)
En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden.
(Store norske leksikon, artikkel: Kristendommen)
Det gamle testamentes Gud er også Det nye testamentes Gud. Kristus og apostlene aksepterte det Moses og profetene hadde lært om Gud.
(Encyclopedia Britannica, art. “Theism”)
Når de nytestamentlige forfatterne snakker om Gud, mener de Jesu Kristi Gud og Far. Når de snakker om Jesus Kristus, verken snakker de om ham eller tenker de på ham som Gud. (J.M. Creed, The Divinity of Jesus Christ, pp. 122-123)
Det nye testamentes Gud er …. den samme Gud som Det gamle testamente vitner om.
(Larry W. Hurtado, God in New Testament Theology, Library of Biblical Theology, Abingdon Press, 2010, p.70)
Det er en naturlig konsekvens for de første kristne som har opplevd denne nye Utgangen, at en ny fortelling om Guds gjerninger blir brukt til å beskrive hans identitet. Akkurat som Israel identifiserte Gud som den Gud som førte Israel ut av Egypt … slik identifiserer Det nye testamente Gud som Jesu Kristi Gud …
(Richard Bauckham, God Crusified – Monotheism and Christology in the New Testament, Eerdmans, 1998, p.71)
I hvert fall i den tidligste tiden var ikke kristen tilbedelse av en slik art at man avstod fra jødisk tilbedelse. Den åpenbare grunnen til dette er at de første kristnes Gud ble sett på som Det gamle testamentes Gud og Israels Gud, den Gud som ble tilbedt i synagogen og i Jerusalems tempel.
(Larry W. Hurtado, At the Origins of Christian Worship – The Context and Character of Earliest Christian Devotion, Eerdmans Publ., 1999, p.39-40)
Læren om én Gud, Faderen og Skaperen, utgjorde bakgrunnen og det udiskutable fundament for kirkens tro. Denne tro var arvet fra jødedommen og den var hennes sterke forsvar mot hedensk polyteisme, gnostisk emmanasjonslære og markionittisk dualisme.
(Jmfr. J.N.D. Kelly, Early Christian Doctrines, Prince Press, 2003(1960), p.87)
Det framgår også av de foregående ord, at ordene Far og Gud betyr det samme. For det å bli lært av Gud og det å lære av Faderen er en og samme ting (Joh 6:45).
(Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.75-76)
Gud er Israels Gud, han er GTs Gud og han er Kristi far. Han er den samme fra evighet til evighet.
(Egil Sjaastad, Fast Grunn, nr.6, 2005, s.351)
Det er også klart at Gud ikke blir identifisert med Jesus. Jesus omtaler Gud som en annen enn seg selv, han ber til Gud og han overlater sin ånd til Gud når han dør. …. Det vi har sett så langt, er at både Det gamle og Det nye testamente er samstemte i sine forsikringer om at det bare finnes én Gud, og at denne Gud må tenkes som en person atskilt fra Jesus Kristus.                     (Alister E. McGrath, Understanding the Trinity, Zondervan, 1988, p.121)
De nytestamentlige forfatterne er faktisk meget nøyaktige og forsiktige når det gjelder dette. Jesus er ikke Israels Gud. Han er ikke Faderen. Han er ikke Jahve.
(James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.142)
Når Det nye testamente tenker på Gud, er det den konkrete, individuelle personen som det ikke går an å forveksle med noen andre man tenker på, han som er Faderen og kalles ho theos.
(Karl Rahner, Theological Investigations, tr. Cornelius Ernst, 20 vols. (Baltimore: Helicon, 1961), 1:146)
Det er helt åpenbart at betegnelsen “Gud” blir brukt med en overveldende hyppighet om Ham som Jesus kaller Far, dvs om den Gud som har åpenbart seg selv i Israels hellige Skrifter.
(Raymond E. Brown, An Itroduction to New Testament Christology, Paulist Press, 1994, p.174)
De nytestamentlige forfatterne kunne ikke ha sagt at Jesus Kristus var Gud: Gud betydde nemlig Faderen. Det de kunne si og det de sa, var at Jesu var Guds sønn.
(McKenzie, J. L., Light on The Gospels, Chicago: Thomas More, 1976, p.188)
Jesu Kristi Gud og Far er universets Fader, han er skaperen, Herren over alt som er skapt – Det gamle testamentes pantokrator.
(Oskar Skarsaune, Troens ord – de tre oldkirkelige bekjennelsene, Luther Forlag, 1997, s.80-81)
Gud betydde Faderen for de kristne i det første århundret.
(McKenzie, J.L., Light on the Gospels, Chicago: Thomas More, 1976)
Det finnes bare én Gud, og det er Faderen. Alltid når Bibelen taler om den sanne Gud, så er det Faderen, og bare Faderen, som er i fokus.
(Robert Carden, One God – The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.102)

Den klare oppsummeringen av dette kapitlet må altså bli at Jesus alltid snakket om Gud som en annen enn seg selv! Gud var for ham Faderen – og ingen andre! Og disiplene fulgte trofast etter i hans fotspor. Også de bekjente kun Faderen som sin Gud.

Konklusjon

Vi har i dette studiet stilt sju viktige spørsmål og kommet fram til sju viktige svar. Det samlede resultat av vår undersøkelse kan nå fremstilles i en liten tabell:

SPØRSMÅL:	SVAR:
1 –   Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?	Aldri
2 –   Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?	Aldri
3 –   Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?	Aldri
4 –   Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes        mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?	Aldri
5 –   Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?	Aldri
6 –   Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne        en treenig Gud?	Aldri
7 –   Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?	Alltid

Hvis det innrømmes at disse svarene er riktige – noe jeg for min del mener de er – da kan jeg ikke skjønne annet enn at vår gudstro må ta form av noe helt annet enn en treenighetstro. Ut fra de forbløffende klare og sterke svarene vi her har kommet fram til, kan jeg heller ikke skjønne annet enn at vi gjør Jesus og hans disipler stor urett dersom vi sier at de var trinitarer!
For meg ser det ut som om Jesus faktisk knytter det evige liv – dvs frelse og evig salighet – opp mot det å kjenne Faderen som den ene sanne Gud! Vennligst les selv hva Jesus sier i Joh 17:3! Om det er dette som er sannheten om Gud – og det tror jeg det er – da må nødvendigvis mye annet som blir sagt og trodd om Gud være usant!
Spørsmålet er om Jesu eget trosvitnesbyrd, slik dette kommer til uttrykk både i dette verset og ellers i de fire evangeliene, virkelig får lov til å forme og prege våre oppfatninger av hvem Gud er. Bare de som villig lytter, lærer og tar imot av Jesus, kan med rette kalles disipler og etterfølgere av mannen fra Nasaret! Må Gud hjelpe oss til å være slike etterfølgere!

Den som antar en trinitarisk gudstro, tror på en Gud som aldri ble forkynt av Jesus eller apostlene!
Trinitarer sier at treenigheten er den ene sanne Gud. Jesus sier at Faderen er den ene sanne Gud. Hvem velger vi å tro på?
Om det er åpenbart at Jesus ikke var en trinitar, hvorfor skulle da hans etterfølgere være det? (Sidney A. Hatch)
Treenighetslæren utgjorde ingen del av apostlenes forkynnelse slik vi finner denne gjengitt i Det nye testamente.
(Encyclopedia International, vol.18, University of Glasgow, 1982, Ian Henderson “Trinity”, p.226)
At denne læren (dvs treenighetslæren) ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer.
(Prof. dr. theol. Johan B. Hygen, Norsk Teologisk Tidsskrift, 1967, Nr.1, s.1)
Bibelen underviser ikke om noen treenighetslære.
(Shirley C. Guthrie, Christian Doctrine: Teachings of the Christian Church, Marshall C. Dendy, 1968, p.92)
Det store flertall av trinitariske bibelforskere innrømmer at treenighetslæren ikke er en bibelsk lære som eksisterte mens apostlene levde, men en lære som ble utviklet i løpet av en periode på 295 år.
(Cohen G. Reckart, The Trinity Doctrine Is Pagan, 1995)
Det er verdt å legge merke til at talsmennene for Jesu guddom ikke befant seg i Jerusalem 3 år etter Jesus, men i Alexandria 300 år etter Jesus!
Den Hellige Skrift inneholder alt som er nødvendig til frelse, slik at samme hva det måtte være, om det ikke står i Skriften eller kan bevises fra denne, så kan det ikke forlanges av noe menneske at slike ting skal anerkjennes som en trosartikkel, eller tenkes påkrevet eller nødvendig til frelse.
(Den Anglikanske kirkes 39 artikler, artikkel 6)
Det er ingen dyd å fortsette å holde fast ved en slik vanskelig lære som treenighetslæren dersom den viser seg å ikke være undervist i Bibelen.
(Millard J. Erickson, Making Sense of the Trinity, Grand Rapids: Baker Books, 2000, p.18)
Det samme er tilfelle i våre dager med de mest forskjellige meninger om Jesu person. Blant disse meninger kan kun den anerkjennes for å være den sanne – i det minste innenfor kirken – som beviselig er et nøyaktig uttrykk for den bevissthet Jesus hadde om seg selv.
(F. Godet, Dr. Theol. og professor i Neufchatel, Christelige Forsvarstaler, København, 1879, s.188)
Treenighetslæren var ikke en lære blant de første kristne, de som enten hadde vært sammen med Jesus selv eller hadde blitt opplært direkte av noen av de overlevende apostlene. Dette forklarer hvorfor vi ikke finner denne læren i Bibelen. Om den hadde utgjort en fundamental kjernesannhet, ville den ha blitt slått klart og utvetydig fast i Skriften. Det faktum at det store flertall av bekjennende kristne og det store flertall av kirkelige bekjennelser holder fast ved treenighetstroen, beviser ikke at den er sann. Det beviser snarere at forvrengningen av kristne læresannheter er dyp og vidt utbredt.
(Gordon Coulson, Is Jesus God Almighty? Is the Trinity Scriptural?)
Kristendommens lære om en “hellig treenighet” er ganske enkelt IKKE sann. Det finnes ingen ting i Skriften som så mye som antyder en slik lære, unntatt for dem som allerede har blitt opplært til å se den der. Treenighetslæren er en hedensk filosofisk inntrengning i Jesu tro.
(John David Clark, Sr, The Influence of Trinitarian Doctrine on Translations of the Bible, 1983, chap.12)
Det er på tide at den kristne kirke innrømmer at dens bekjennelsestradisjon er bygget på et helt spesielt grunnlag. Den er nemlig ikke bygget på bibelsk teologi, den har ikke sitt utspring i et inspirert og autorativt ord fra Gud. Dens grunnlag er snarere en spesiell slags gresk religionsfilosofisk mytologi. … Kirken burde således villig innrømme at den ikke har sine røtter i Jesus fra Nasaret. … Dens røtter er i filonsk hellensk jødedom og i den kristianiserte nyplatonismen som var rådende fra det andre til det femte århundret. Siden det forholder seg slik, burde kirken innrømme overfor alle sannhetssøkende mennesker og overfor andre religioner, at den kun snakker ut fra sin egen historiske og filosofiske autoritet og tyngde – ikke med tyngden fra en guddommelig eller unik åpenbaring fra Jesus eller fra Gud.
(Professor J. Harold Ellens, The Ancient Library of Alexandria and Early Christian Theological Development – cited in: Focus on the Kingdom, Vol.16, No. 1, October 2013)
Vi vil hevde at treenighetslæren ble utviklet gradvis og relativt sent, at den har sitt utspring i en helt annen kilde enn de jødiske og kristne skriftene, og at den vokste fram og ble innpodet i kristendommen gjennom de platonske kirkefedrene.
(Alvan Lamson, D.D: The Church of the First Three Centuries, 1873, p.34)
Kristendommen ble i løpet av sin misjon til hedningene forandret til en annen religion. Kirken …. glemte eller fornektet det Jesus hadde lært.
(E. F. Scott, D.D., Professor of New Testament Criticism, Union Theological Seminary, New York, The Kingdom of God in the New Testament, The MacMillan Company, 1931, p.156)
Sannheten om vår ene Gud ble en gang overgitt til de hellige, men har dessverre gått tapt. Tiden er nå inne til å vinne denne troen tilbake!
(Robert Carden, One God – The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.4)
Gudstroen er bare sann dersom den retter seg mot den ene sanne Gud …
(Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.4)