Nr. 88: Islam er verdens mest bakstreverske religion og er nesten umulig å forstå!

Nr. 88:
Islam er verdens mest bakstreverske religion og er nesten umulig å forstå!

Bilde av Koranen.  Islam er verdens mest bakstreverske religion og er nesten umulig å forstå! Men gjør et forsøk og denne artikkelen vil gjøre det lettere for deg å forstå hvilken fordummende og bakstreversk religion eller skal vi si idelogi vi står overfor!

Koranen inneholder Muhammeds åpenbaringer. Ifølge islam er den ført i pennen av Muhammed (dvs. diktert – Muhammed var analfabet) og hans assosierte (redigeringsarbeidet var avsluttet omkring 656 – da ble også alle varianter brent), men forfatteren er … Gud. Noen få ting er dog innskutt av mennesker, f.eks. bønnen som åpner Koranen. Koranen er ikke som Bibelen skrevet av mennesker inspirert av Gud, noe som gjør at Bibelen er åpen for fortolkninger, men Koranen er ifølge muslimene skrevet av Gud selv. Derfor er den ikke åpen for fortolkninger (dette gjelder dersom teksten er klar, dersom den er uklar må den selvfølgelig tolkes).

Det er et svært viktig punkt, for hvis man begynner å tolke Koranen, f.eks. ved å betrakte dens innhold som skrevet ca år 600 og som noe som derfor må oppdateres til vår tid, så fornekter man essensen i islam.

Dessuten, Bibelen er til dels poetisk, og deler av den er god litteratur. Koranen derimot er ekstremt kjedelig å lese, og er vel best å sammenligne med en sterk sovemedisin. Innholdet er oppkok av gamle primitive ideer – en kommentator sa at det eneste som er nytt i Koranen er opplysningen om at Muhammed er Guds profet.

Koranen er ifølge islam en kopi av en bok som finnes i himmelen, noe som også står i Koranen (85,21-22). Koranen er altså evig og uskapt (Hjärpe, s. 15). Før al-Ghazali var det allikevel noe diskusjon om dette, men etter ham er dette det eneste islamske syn, dvs. mener man noe annet er man ikke muslim. Koranen er skrevet på arabisk, det språk Gud snakker, og arabiske muslimer ser ned på mennesker som ikke forstår Guds språk.

Kristne skryter av at Bibelen er oversatt til tusenvis av språk, mens muslimene ønsker egentlig ikke at Koranen skal oversettes. Hvis man vil lese Guds ord, får man jammen ta seg bryet med å lære seg hans språk. (Denne holdningen står svakere i dag enn den gjorde i tidligere tider.)

Koranen er organisert på en noe underlig måte. Muhammed mottok åpenbaringer hele livet, men disse er i Koranen ikke gjengitt i kronologisk rekkefølge, isteden er åpenbaringene ordnet mer eller mindre tematisk, og så er de i Koranen plassert i en rekkefølge som innebærer at de lengste kapitler kommer først, og så blir kapitlene kortere og kortere etter hvert. Denne organiseringen innebærer at man ved å lese Koranen oppdager et stort antall selvmotsigelser som dukker opp hulter til bulter uten noen sammenheng. Dersom åpenbaringene som Koranens består av hadde blitt plassert i kronologisk rekkefølge, ville man ha oppdaget at selvmotsigelsene viser en utvikling i Muhammeds lære: det er forskjell på hva Allah sier til Muhammed når Muhammed er i opposisjon, og hva han sier når Muhammed er enehersker. (Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor.)

Muslimer hevder at Toraen og Bibelen er forvrengte fremstillinger av Guds budskap, jøder og kristne har ifølge islam forvrengt Guds budskap, men Koranen er ikke forvrengt (Hjärpe, s. 18), Koranen er jo skrevet av Gud selv. Koranen er derfor også ufeilbarlig, den kan ikke være feil.
Islam er altså den religiøse tradisjons kulminasjon. Tidligere religioner, dvs. jødedom og kristendom, er delvis feilaktige, men islam er religion slik den skal være.
Koranen har altså en ufravikelig autoritet. Så ikke med Muhammeds egne ord. Disse er samlet i Hadither, og de har ikke samme autoritet som Koranen.

En kommentator, professor ved Sorbonne, sier det slik: «Koranens åpenbaring inneholder alt som mennesket bør vite om sin egen skjebne, sin neste, historien, verden og Gud. Muhammed har gjennom sitt ord og sine handlinger forklart åpenbaringens eksakte betydning, hans liv er dermed et fullkomment forbilde som ethvert rettroende menneske bør etterligne» (Arkoun, s. 22).
Koranen er meget sammensatt: Den består av en tett vev av tekster hvor meditative og poetiske lovprisninger av Gud avløses av juridiske belæringer, etiske betraktninger, rituelle forskrifter og korte fortellinger. Teksten er blitt basis for juristers regelverk, for teologers forkynnelse, for mystikeres spekulasjoner, for dikteres ordvalg. Koranen består av leveregler for den enkelte, og regler for hvordan samfunn bør organiseres. Den inneholder beskrivelser av hva som skal skje med både de troende og de vantro før og etter døden. Her er leveregler for alle tenkelige og utenkelige situasjoner: regler for arveoppgjør, handel, vennskap, ekteskap og skilsmisse, rettssaker, rituelle påbud, skikk og bruk, osv.

Det er altså et viktig skille mellom kristendom og islam at kristendommen innebærer at det er et skille mellom troens domene og det jordiske livet. Jesus sa «Gi Gud det som Guds er, gi Cesar det som Cesars er». Noe slikt skille finnes ikke i islam. Koranen er en oppskrift for religiøs tro, for livet i denne verden før døden, og for hvordan samfunn skal organiseres. «....it has long been recognized, in theory at least, that Islam is something more than a religion in the sense in which the word is usually understood – Islamic law, the fundamental institution of Islam, attempts to regulate such things as social life, political theory, economic activity, and penal law, as well as matters of ritual and cultic behavior. In a wider sense, Islam refers to a culture and civilisation, as well as to a religion» (G. R. Hawting: «John Wansborough, Islam and Monotheism», i Warraq 2000, s. 518).

Alle muslimer bør lære Koranen utenat. Barn læres opp til å pugge Koranen på arabisk, og dette selv om de ikke forstår arabisk. Dette er selvfølgelig skadelig for muslimers tenkeevne. Når en muslim kommer i en valgsituasjon har han en eneste ting å gjøre: han må finne ut hva islam sier om denne situasjonen, og så må han handle i samsvar med dette – islam har alltid et svar.En libanesisk forfatter sier det slik: «No problem can occur or event take place for which there is not an explanation in Islamic Law» (Pipes, s. xv).En muslimsk intellektuell på 1100-tallet (Abd al-Qadir) sa følgende om hvordan man bør lede sitt liv: «Overgi dere i Guds hender, overgi deg som ballen i ballspillet, som det døde legemet hos likvaskeren, som fosteret i mors liv» (Vogt, s. 161).

Essensen i islam er altså følgende: Koranen er Guds ord, man må lære Koranen utenat og uten unntak følge den. Man må ikke tenke selv, man må i valgsituasjoner følge Allah bud, dvs. man må finne frem til det Koran-ord, eller det Hadith-ord, eller det som prestene har sagt, om den situasjon man er i, og så må man handle slik det er pålagt der. Koranen, sammen med Hadith, inneholder oppskrifter for alle situasjoner som kan oppstå. Islam består altså av oppskrifter, regler – dvs. islam har ingen etikk, fordi en etikk gir overordnede prinsipper som man selv må vurdere og anvende.

G. H. Bousquet, en fransk kommentator, sa det slik: «There is no ethics in islam». Ibn Warraq utdyper dette slik: «The Muslim is simply commanded to obey the will of Allah, «good» and «bad» are defined as what the Koran, and later Islamic law considers permissible orforbidden» (Warraq 1995, s. 126).

«Islamic law tries to legislate every single aspect of an individual’s life. The individual is not at liberty to think or decide for himself, he has but to accept God’s rulings as infallibly interpreted by the doctors of law» (Warraq 1995, s. 181).Islam «...gäller inte i førsta hand övegripande principer eller etisk grundregler, utan just de bestämda konkreta förskrifterna i konkreta situationer ... Man kan knappast tala om nogon overgripande moralteori i islam, eller någon teoretisk etikk innom religionsbegreppets ram» (Hjärpe, s. 10).

Teologen Jan Opsal sier det slik: «Islam er lydighetens vei … Den konkrete konsekvens av denne underkastelse i muslimers liv er lydighet ... Denne lydigheten gjelder på alle livets områder ... Utgangspunktet er at hele verden er skapt av Allah og derfor rettelig tilhører ham ... hans vilje må gjelde på alle livets områder ... det er ikke mulig å skille mellom en «religiøs» og en «verdslig» del av tilværelsen. Et slikt skille vil være uforenlig med troen på Allah ...» (s. 27 i Opsals bok om islam. Boken har den passende tittelen Lydighetens vei.)

Koranen er en bok som inneholder leveregler – konkrete forskrifter i konkrete situasjoner, som Hjärpe sa det. Dette er en bok som gir oppskrifter på alle valgsituasjoner som kan forekomme. Man altså skal ikke tenke ved å analysere fakta, man skal kun handle slik som beskrevet i Koranen. Det er i islam ingen rettigheter annet enn å adlyde Gud. Det er strenge straffer for de som ikke adlyder. Fra Koranen, 2, 1-6: «Dette er Skriften, – tvil har ingen plass. Den gir ledelse for de gudfryktige ... De vantro, dem er det likegyldig om du advarer eller ikke. De vil ikke tro. Gud har forseglet deres hjerter og deres øyne er dekket. For dem er en svær straff i vente.» 17,11: «Vi har gjort klar en smertelig straff for dem som ikke tror på det kommende liv». 4,59: «De som fornekter Vårt ord vil vi la møte Ilden. Hver gang deres hud er avbrent, vil Vi bytte den og gi dem en ny, så de kan få føle straffen». Koranen sier altså klart og tydelig at de som ikke følger Koranen skal straffes hardt. Likevel finnes det vers i Koranen som innebærer respekt for annerledes troende. Et sted heter det at det finnes ikke tvang i religionen – men man kan da spørre seg om det er kun islam regnes som religion.

Man kan si det slik: for en muslim er det forbudt å tenke. Å tenke er å søke etter sannhet. Å tenke er derfor med utgangspunkt i observasjon av fakta systematisk og logisk på ethvert område og i enhver sammenheng å søke etter sannheten. Islam sier at man ikke skal tenke (å tenke er å tenke rasjonelt, ikke-rasjonell tenkning er en selvmotsigelse), islam sier kun at man skal adlyde – man skal alltid adlyde Koranen eller Hadith eller lovene. Opsahl: «I tråd med dette har islam alltid lagt mer vekt på den praktiske lydigheten i forhold til Allahs vilje enn den intellektuelle forståelse av troen» (Opsal, s. 27). Dette medfører at muslimer har en svært dårlig virkelighetskontakt. Selvsagt, de mest intelligente klarer til en viss grad å tenke, men muslimer flest er helt fortapt, de aner ikke hvordan de skal forholde seg til virkeligheten. Dette preger alle som er formet av muslimsk/arabisk kultur."

I 2003 avsluttet Martinsen sin utlegning om den ellevte landeplage på følgende måte:

"HVA GJØR VI?

Vi må forsøke å vinne tid, fordi jo mer våre ideer – Vestens ideer – blir spredt jo sterkere blir vi og jo svakere blir våre motstandere, og det er helt klart at muslimer er motstandere av velstand, frihet, likestilling mellom kjønnene, etc. Ideer styrer, og grunnen til at det i dag bærer av sted i feil retning er at i dag er det feilaktige ideer som dominerer. Vi må spre de rette ideene, Vestens fundamentale ideer. Innen metafysikk må vi si som sant er at det kun finnes én virkelighet, det er ikke noen annen virkelighet hvor Gud finnes. Gud/Allah finnes ikke. Videre, om mennesket må vi si at enhver er herre over sin skjebne, mennesket har fri vilje og kan og bør styre sitt liv. Et levende menneske er ikke som liket hos likvaskeren. Innen epistemologi må vi si at kun observasjon og fornuft gir kunnskap, åpenbaringer gir ikke kunnskap. Man må alltid tenke selv, og ikke basere seg på autoriteter, enten den er Bibelen, Toraen eller Koranen.

Innen etikk må vi forfekte individualisme og selvrealisering – rasjonell egoisme – og vi må bekjempe de utbredte idealene kollektivisme og selvoppofrelse. Individualisme og selvrealisering er etiske prinsipper som er i samsvar med menneskets natur, og de vil derfor ha positive konsekvenser. Kollektivisme og selvoppofrelse er i strid med menneskets natur, og de vil derfor ha negative konsekvenser. Innen politikken må vi forfekte individers rettigheter, dvs. frihet og kapitalisme, ikke ufrihet og tvang i form av f.eks. sosialisme, velferdsstat eller teokratisk diktatur.

Dette vil være en kamp mot alle former for irrasjonalitet, og alle religioner er eksplisitt irrasjonelle. Vi må bekjempe alle religioner med de rette ideene. Man hva gjør vi rent konkret i dagens politiske spørsmål?

Utenrikspolitisk: Islamistiske regimer må styrtes. Jeg tenker på f.eks. de i Iran og Saudi-Arabia. Vi må støtte de land som er i strid med muslimer: Russland mot Tsjetjenia, India mot Pakistan, Israel mot PLO, Hamas, Hizbolla, Islamic Jihad.

Innenrikspolitisk: Vi må kreve av alle innvandrere at de skal undertegne en erklæring om at de vil følge norsk lov. Kjente islamister må ikke slippe inn i landet. Dette er i fullt samsvar med prinsippet om fri innvandring fordi dette prinsippet selvsagt ikke omfatter kriminelle. Alle muslimske miljøer må overvåkes nøye. Alle som viser at de er islamister må rettsforfølges: islamisme er å betrakte som en kriminell konspirasjon. Det er rettighetskrenkende å fremsette reelle trusler, og når en islamist omtaler USA som Satan, etc. så kan dette være en reell trussel.

Hva vil skje fremover? Dette spørsmålet er det vanskelig å svare på. Uansett kan man si at vi lever i en spennende og interessant tid. Og vi kan da minnes den gamle kinesiske forbannelsen «Måtte du leve i interessante tider»."

Nå - i 2015 - er denne landeplagen for lengst virksom i det norske samfunn. Vi kan konstatere at de kjøreregler og politiske syn som Martinsen tok til orde for har aldri blitt fulgt opp i praksis - i god muslimsk tradisjon har det norske samfunn og Vesten for den del valgt å underkaste seg islam og Muhammed nærmest ved først ankomne uten vurderinger eller tanker om hva et samfunn basert på denne ideologien med tiden vil avstedkomme.

Nå er IS de som virkelig synliggjør og reklamerer for sin profet - ja, hva var det egentlig denne Muhammed noen gang profeterte? - og MØ flytter seg oppover på kartet med sine bortimot 100% innkjørte og tilvante muslimske samfunn.

http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm