Nr. 66: Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!

Nr. 66:

Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!

2 Tim. 4. 9 Kom til meg så fort du kan. 10 For Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær. Han har dratt til Tessalonika, Kreskens til Galatia og Titus til Dalmatia. 11 Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer, han er til stor hjelp for meg i tjenesten. 12 Tykikos har jeg sendt til Efesos. 13 Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos, og bøkene, framfor alt pergamentrullene. 14 Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. 15 Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt imot læren vår.

    16 Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg. Må det ikke bli tilregnet dem! 17 Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap. 18 Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet! Amen.

Bilde av Paulus på sokkel utenforbi Paulus kirken i Roma tatt av Jan Kåre Christensen.

 

Det er et stort, stort paradox at Apostelen Paulus ble slik stående alene etter alle han hadde bedt med til frelse og hjulpet frem på veien!

Fra Wikipedia: «Paulus ble på et tidspunkt, enten rett etter perioden i husarrest eller etter en periode som fri mann, framstilt for keiser Nero, og dømt til døden. Han satt i ni måneder under forferdelige forhold i Mamertinerfengselet i Roma, før han ble henrettet. Keiser Konstantin bygde en kirke over hans grav, som med tiden har blitt utvidet til St. Paul utenfor murene, en av Romas største kirker. I 2006 ble det kjent at en sarkofag med hans navn var funnet i denne kirken. Det var i Pauluskirkens kapell at Birgitta av Vadstena fikk en visjon om at Kristus talte til henne fra korset. En statue av Birgitta står i kapellet.»

Apostelen Paulus står her ved avslutning av sitt liv og tjeneste!

Dette er et personlig brev til Apostelens nærmeste medarbeider, venn og åndelig bror, Timoteus. Men hvem var denne Timoteus?

Fra Wikipedia: «Timoteus var ifølge Bibelen en av Paulus' nære medarbeidere. Han sies å ha hatt en gresk far og en judeisk mor.

Timoteus sies å ha fått opplæring i kristendommen av sin mor og sin mormor. Om faren sies det lite. To av Bibelens bøker bærer hans navn.»

Her noen skriftavsnitt om Timoteus fra det nye testamente:

Ap.gj. 16. 1. Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. 2 Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.  3 Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.

1 Tim. 1. 2 hilser Timoteus, mitt ektefødte barn i troen: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre!

18 Timoteus, mitt barn, slik er oppdraget jeg nå overgir til deg, i samsvar med de profetiene som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid 19a i tro og med god samvittighet.

2 Tim. 1. 3 Jeg takker stadig for deg og husker på deg natt og dag i mine bønner til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet slik som mine forfedre.  4 Jeg glemmer ikke tårene dine, og jeg lengter etter å se deg igjen – det ville gjøre meg inderlig glad.  5 Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.

     6 Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!  7 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.  8 Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.

Paulus anså Timoteus til å være den som sto ham aller nærmest. Hva lengtet Apostelen mest etter på slutten av sitt liv?

Setter opp noen punkter.

1.)  Det aller viktigste var at noen var tilstede, kun for ham. Her ser vi den aldrede Paulus som ikke lengre hadde den energi som han hadde hatt før. Nå lengtet han etter noen som sto med ham. Han hadde stått med alle før, men nå var det han som trengte hjelp og støtte. Han var i fengsel og dette andre fengselsopphold var helt motsatt en det første som han fikk gikk stort sett og forkynne hva han selv ville (Ap.gj. 28).

Det at så mange sviktet ham, ja, han skriver alle. Det vitner om at det koster å stå opp og med for de som går med Gud. Vi leser følgende:

2 Tim. 4. 16 Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg. Må det ikke bli tilregnet dem! 17 Men Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre. Og jeg ble reddet ut av løvens gap.

Her i retten i Rom var det ingen som sto med ham, dette var veldig trist. Da han kom til Rom som det het da og Roma i dag. Så var det mange som møte ham.

Ap.gj. 28. 11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. 12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, 13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. 14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. 15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot. 16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham.

Men etter hvert ble det for stor og belastende å stå med Paulus i datidens verdens hovedstad. Apostelen kjente sårheten i dette. Her har vi alle noe å lære, å stå opp for hverandre. Men fremfor alt, å være tilstede for hverandre, det er det aller viktigste her.

2.)  2 Tim. 4. 11 Bare Lukas er hos meg. Ta Markus med deg når du kommer, han er til stor hjelp for meg i tjenesten.

Lukas var hos ham, men han savnet Markus. Det er underlig med denne Markus som har skrevet Markus evangeliet, han ble først tilsidesatt av Paulus, men nå. Da var det han som Paulus ønsket skulle komme å være tilstede for ham.

Her om da Markus ble tilsidesatt av Paulus: Ap.gj. 15. 36 Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.» 37 Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. 38 Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der. 39 Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 41 Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.

3.)  2 Tim. 4. 13 Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos, og bøkene, framfor alt pergamentrullene.

Her var det fremfor alt noen personlige eiendeler, der pergamentrullene var det aller viktigste. Hadde det vært i dag så kunne det ha vært bibelen eller en kjær studiebibel. Dette var det aller viktigste for Apostelen ved avslutningen av sitt liv. Noen var tilstede for ham, og noen få personlige eiendeler.

Det var de medarbeideren og søsken i Herren som klarte å oppsøke ham da han var kommet til Rom, han nevner Onesiforos. Det satte han umåtelig pris på. Vi er til for hverandre, ikke bare for Herren.

2 Tim. 1. 15 Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg, også Fygelos og Hermogenes. 16 Må Herren forbarme seg over familien til Onesiforos! For han har mange ganger gitt meg nytt mot og skammet seg ikke over mine lenker. 17 Nei, da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg. 18 Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den store dagen! Hvor mye han har gjort i sin tjeneste i Efesos, vet du best selv.

Sluttkommentar:

Hva har vi å lære av denne beretningen og Apostelens liv og virke for den Herre Jesus? Her ble Paulus hatet av verden, til slutt fikk de ham drept.

Men hva med de troende? Dessverre da som nå så kjente de ikke sin besøkelsestid. Her viser det seg gang på gang at når det røyner på og blir vanskelig, så blir det dessverre færre og færre som en kan regne med og stole på. Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke til fulle, men det er så få troende som til fulle har betalt prisen, forsmedelsen og smerten det kan være å gå med Herren fullt ut?!

Vi vil og foretrekker den letteste vei, ikke alltid den vei og det liv og de omkostningene det er å gå med Gud!

Noe vi kan fremfor alt lære her. Det er at når noen kommer i trengsel og vanskeligheter, det er å være tilstede for den personen. Ikke nødvendigvis hva vi sier eller ikke sier. Men å være et støttende medmenneske er det aller viktigste og det beste! Det ønsket Apostelen Paulus, Lukas var der, mens Timoteus var på vei. Det er mye som tyder på at Timoteus kom for sent til Rom.

Men viljen var der, det er det aller viktigste!

Nr. 65: Dere har Djevelen til Far sa Jesus om de som sto ham imot og ikke anerkjente Guds ord autoritet!

Nr. 65:

Dere har Djevelen til Far sa Jesus om de som sto ham imot og ikke anerkjente Guds ord autoritet!

Vi må forstå at det er to motpoler i den åndelige verden. Men for å konkretisere og gi en dypere forståelse av dette så er det to utgangspunkter for det hele. Det er Satans fall i den åndelige verden, og Guds sønn gjennopprettelse gjennom sin død og oppstandelse!

Bilde av Gunhild Stordalen sammen med Statsminister Erna Solberg nå nylig.

Som dessverre lever i et kjempestort selvbedrag og andre biter på. Hun skal «berge» hele verden, men det aller viktigste er å leve i vater med Gud og Guds ord med sitt eget liv. Hun lever i sammen med en fraskilt mann som har barn fra før (hun splittet et ekteskap og barna fra sin Far).

Tror en at dette «berger» verden er faktisk et kjempebedrag og å begynne i feil ende. Skal vi begynne «rett», og klare dette hun setter som mål. Og ta bort Gud og hva hans sier i sitt eget ord. Da er man både forført selv og forfører andre!

 

Tar med dette fra Torleiv Haus som skriver meget godt om dette:

Bibelen inneholder mange krevende og svært utfordrende tekster.

Denne konfrontasjonen mellom Jesus og disse troende jødene er den skarpeste og mest konfronterende jeg kjenner til i Bibelen. Den ender med at Jesus sier at disse jødene har djevelen til far, mens jødene på sin side anklager Jesus for å være en samaritan og ha en ond ånd i seg.

Denne teksten er som alle tekster i Det nye testamentet skrevet etter Jesu død og oppstandelse. Det betyr blant annet at alle tekster må tolkes i lys av korset og oppstandelsen. De er ikke primært skrevet som historie, men de er skrevet for at vi skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at vi ved troen skal liv ved hans navn (Joh 20,31). Dette betyr at Jesus korsfestet og oppstanden er og må være utgangspunktet for all tolkning av Skriften. For øvrig mener jeg at korset også er nøkkelen til forståelse av historien og den samtid vi lever i. Korset er utgangspunktet for all tolkning og all sann bibelsk teologi.

Ved å kutte ut teksten om at «dere har djevelen til far» kutter etter min mening den norske kirke ut den teksten som på aller dypeste måte lar oss forstå hva opphavssynden eller ursynden var og er. Vanligvis oversettes «peccatum originale» med «arvesynd» på norsk, men dette er et begrep som er like selvmotsigende som en «firkantet sirkel». Forståelsen av opphavssynden blir kun tilgjengelig i lys av korset. Det er ikke slik at vi uavhengig av korset kan definere et eller annet problem som Jesus kom for å løse. Men det er heller slik at løsningen viser hva som var problemet.

Spørsmålet blir da naturligvis: Hva er denne opprinnelige synd for noe? På det svarer Jesus i Joh 8,44: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far».

Begrepet «far» i denne konteksten har selvfølgelig ikke noe å gjøre med den mannlige forelderen vi kaller far. «Far» må forstås som kulturens organiserende prinsipp uavhengig av de spesifikke utforminger denne kulturen måtte ha. Samme organiserende prinsipp kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. Den jødiske kulturen er en uttrykksform og den norske er en annen av det samme organiserende prinsipp.

Når Jesus sier at djevelen står for løgn, er dette en presis forståelse av mytologien. Mytene er nemlig fortellinger som har til hensikt å skjule og dekke over. Og det som mytene skjuler, men som evangeliet avdekker, er at all kultur har sitt utgangspunkt mordet. Når Jesus sier at djevelen var en morder fra begynnelsen, er det åpenbart at han viser tilbake til det først mord som vi kan lese om i 1 Mos 4. Kain dreper broren Abel, og bygger deretter opp sivilisasjonen.

Dermed angir Bibelen det funderende eller grunnleggende prinsipp bak all menneskelig kultur, nemlig vold. Moderne mytologi om at menneskene på et visst stadium inngikk en «samfunnskontrakt» er lite annet enn moderne drømmerier.

Da er den greske filosofen Heraklit langt nærmere sannheten når han sier at «krig er alle tings far, og kongen over alle ting; den har gjort noen til guder og andre til dødelige, den har gjort noen til slaver og andre til frie…Alt oppstår av strid…Strid er rettferdig; og alle ting kommer til passere og gå til grunne gjennom kamp».  For Heraklit hadde volden sin egen logos, et ordnende prinsipp som var generert av uorden eller kaos. Det ordnende logos vendte den kaotiske og destruktive volden til et stabilt og hierarkisk differensiert sosialt system.

Denne voldens logos er det Jesus kom for å avsløre, blant annet i denne samtalen med de jødene som var kommet til tro på ham. Kain klarte ikke å kontrollere sin misunnelse eller ressentiment, og det endte med drapet av den uskyldige broren. Og det er denne trangen til å drepe og fjerne den eller de uskyldige som er det diabolske og selve opphavssynden. For bak trangen til å drepe ligger trangen til å anklage eller gjøre andre ansvarlig for sin egen situasjon. Enhver som klandrer eller legger ansvaret over på den uskyldige, følger dermed den samme logikk eller logos som menneskeheten har fulgt siden Kain og Abel.

Og når kristne anklager jødene for Jesu død, bruker de det samme organiserende prinsipp som Kain brukte, nemlig voldens og mordets logos. Derfor er den kristne antisemittisme noe av det mest paradoksale og selvmotsigende som historien kjenner til. Troende kristne som anklager jødene for drapet av Jesus er i virkeligheten i akkurat de samme skoene som anklagerne. Hver gang vi faller for fristelsen til å anklage noen for noe, følger vi den samme voldens logos som vi har fulgt siden tidenes morgen.

Jesu konfrontasjon med jødene som var kommet til tro på ham er provoserende og svært utfordrende. For Jesus peker på og avslører det som vi aller mest ønsker å fortrenge, nemlig vårt eget medløperi i den voldens kultur som vi alle er en del av. Vår delaktighet i voldens logos vil vi helst ikke skal avsløres. Det tause og av og til hjerteskjærende skriket fra de mange uskyldige som forfølges, undertrykkes, voldtas, drepes er noe vi helst vil glemme.

Menneskets vei til sann selverkjennelse er lang, og den skjer ikke uten guddommelig åpenbaring. Men det er først når vi når fram til en sann forståelse av hvem vi selv er at vi kan få en sann forståelse av hvem Gud er.  Den kulturelt betingede forståelsen av hva det vil si å være menneske blir undergravd eller subvertert når det blir åpenbart for oss hvem Gud er. Jesus sier at til de jødene som er kommet til tro på ham at «dere kjenner ikke ham (Gud), men jeg kjenner ham (Joh 8,55).

(sitat slutt).

Går vi inn i teksten, så ligger det utrolig mye her å hente. Da Jesus sier de har Djevelen til Far, så begynner han det også.

Går vi til grunnteksten, så kommer det enda bedre frem.

Joh 8,44: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far».

1.)  Det første som Jesus begynner med at de har Djevelen til Far, er at dere vil gjøre det deres Far ønsker.

Ordet ønske kommer fra det greske ordet: «epithymias».

Det finner en flere plasser i det nye testamente. Bl.a. her: Markus 4.19, Lukas 22. 15, Rom. 1. 24 og flere andre steder. Hvordan forstå dette ordet? Slik jeg ser det, så er det her våre motiver, lengsler og når vi har anledning, så viser det hvilken person vi er.

Med andre ord, når menneske får muligheten, så viser de sitt sanne jeg. Her kunne vi ha dvelt lenge med dette. Men for å gi et eksempel. En person virker tilsynelatende oppadgående og «Gudfryktig». Så reiser vedkommende på ferie, borte fra alle som ser han/hun. Da kommer det frem hva som bor i vedkommende. Det er den lengsel, og hva som bor i vårt skjulte indre som Jesus sikter det til som viser oss hvem vi egentlig er. Og har vi Gud til Far? Så vil vi ikke gi etter for det presset som er der!

2.)  Det neste Jesus nevner er: «Han har vært en morder.»

Hva vil det si å være en morder? Hvis du dreper et menneske, så er du uten tvil en morder, som Kain var som drepte sin bror Abel.

Men Guds ord går lengre. Det samme ordet med å være en morder er også brukt her i 1 Joh.b. 3. 15 Den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg.

Det å hate, ikke minst andre troende gjør en etter Jesu egne ord til et Djevelens barn. Det er alvorlig! Det er bl.a. derfor Guds ord sier vi ikke skal anmelde hverandre til øvrigheten, men overlate dommen til Gud, og han alene!

Det å gå til myndighetene for å få din rett, er egentlig å hate. Da gjør vi den Ondes vilje, og det viser at vi da hører ham til! Vi bryter Bibelens ord og da elsker vi ikke Herren mer.

Joh.e. 14. 21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

1 Kor. 6. Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?  2 Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Men når dere skal dømme verden, hvorfor duger dere ikke da til å dømme i småsaker?  3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Kan dere ikke da dømme i jordiske saker?  4 Og når dere har slike saker, hvorfor setter dere til dommere folk som ikke har tillit i menigheten?  5 Dette er en skam for dere! Finnes det ikke en eneste forstandig blant dere som kan ordne opp i saker mellom brødre?  6 Nei, bror fører sak mot bror, og det for dommere som ikke er troende.  7 At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide tap?  8 Men dere gjør urett og lar andre lide tap – til og med søsken.  9 Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. 11 Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Men det er klart, at sanne troende kjører ikke saker overfor hverandre i rettssystemet, gjør en det er en av Djevelen sier skriften (den som starter denne prosessen).

3.)  Det neste Jesus sier, som egentlig går mer på opphavet. Men jeg tar det med da det passer inn: «fra begynnelsen.»

Før vi mennesker ble skapt, så var det to motpoler i den åndelige verden. Det var Gud og Satan. Derfor er det fremdeles to motpoler i den åndelige verden. Og derfor har vi mennesker et opphav. Noe vi går ut i fra. Etter syndefallet så kom vi mennesker over på «feil» side! Vi ble alle barn som hadde et negativ opphav, ikke et positivt. Dette tar Apostelen Paulus opp i Rom. 5 der han taler om det gamle og det nye menneske. Den første og den siste Adam etc.

Skal ikke gå inn på dette her og nå, men slik skriften sier det, så har vi mennesker ikke flere alternativer, men kun to. Dette er noe som går igjen og igjen gjennom hele Guds ord.

4.)  Videre taler Jesus om følgende som understreker at de har Djevelen til Far: «står utenfor sannheten».

Står utenfor sannheten, hva menes med det? For å gjøre det så enkelt og klart som det kan forblitt. Vil ikke innrette sitt liv eller læren etter Guds ord. Gud har gitt oss sitt ord for det skal være vår rettesnor for liv og lære. Det er der fra vi får vår åndelige mat og næring. Ja, absolutt alt det som vi som troende står og mener. Det har sitt utspring i Guds eget ord. Å ikke ville innrette og leve etter Guds ord, da «står utenfor sannheten!»

5.)  Jesus sier følgende: «for det finnes ikke sannhet i ham.»

Her understreker Jesus egentlig det samme. Guds ord, følge det nøye, det passer bare ikke Djevelen. Han kan nok gå med på noe av Guds ord, men ikke følge Guds ord til punkt og prikke, det hater han. Det ser vi også i dag. Mennesker som er skilte vil gjerne tro på Gud. Men Jesus og Paulus undervisning om at gjengifte, det er ikke tillat for troende. Det vil de ikke følge, slik kan en fortsette. Gud kaller oss til å følge ham helt og fullt. Og forkynne hele Guds råd til frelse!

6.)  Vi tar med en ting til slutt som Jesus påpeker som gjør at de har Djevelen til Far: «Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far».

Løgn, hva er det? Det er fremfor alt å snakke usant. Men det er noe mer enn det.

Jeg tenker på Pontius Pilatus som viste det var feil og synd å overlate Jesus til å bli korsfestet. Men for å spare sitt eget skinn og ikke miste posisjon og mulighet for å fortsatt kunne styre. Han feilberegnet alt. Men det er også løgnens Ånd som virker på den måten. Satan forfører menneskene fra begynnelse til slutt!

Joh. e. 19. 15 Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren», sa overprestene. 16 Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes.

Sluttkommentar:

Det greske ordet "hoi ioudaioi" kan bety to ting: enten "jødene" eller "judeerne". I Johannesevangeliet kan det være god grunn til å anta at begge betydningene er i bruk, alt etter som konteksten handler om rivaliseringen mellom Galileas og Judeas jøder eller om hele folkekollektivet jødene (se især 7:1ff som eks). Og i kap 8 er det nesten sikkert at ordet de fleste stedene har kritisk brodd mot den judeiske lederskapseliten i Judea, og altså må oversettes med "judeerne".

Med andre ord, Jesu forkynnelse og hevde at det var lederskapet i Jerusalem som hadde Djevelen til Far. Det kostet egentlig ham livet! Jesu advarende forkynnelse med å bruke så sterke ord, var ikke til den «alminnelige» mann og kvinne. Men til det såkalte lederskapet i Jerusalem som mente de hadde «monopol» på alt som hadde med Gud og hans ord å gjøre!

Er du villig til å ofre alt for å forkynne det som er rett? Og stå i sannheten, og ikke i løgn!