Nr. 50: Hvem oppdaget Amerika?

Nr. 50:

Hvem oppdaget Amerika?

En stein som ligger i et tørt elveDet er mye som tyder på at Kristoffer Colombus (1451-1506) bare gjenoppdaget et kontinent der hebreerne hadde opprettet kolonier 2500 år tidligereleie i Ny Mexico, og som ble oppdaget av tidlige bosettere i det området, er en av de mest forbløffende arkeologiske oppdagelser på den vestlige halvkule. På denne steinen er hele tibudsloven inngravert med gammelhebraiske skrifttegn! Eksperter på hebraisk, som f.eks. Cyrus Gordon ved Brandeis-universitetet nær Boston, har gått god for ektheten. Jeg besøkte selv stedet for denne store steinen nær Los Lunas i Ny Mexico i 1973 og fotograferte den hebraiske inskripsjonen. En lokal avisreporter viste meg dette mystiske stedet som ligger midt ute i Ny Mexico-ørkenen. Vi passet oss for klapperslanger mens vi spaserte til stedet der steinen har ligget uberørt i hvem vet hvor mange mystiske århundrer. Hvem la den der? Hvem risset inn den utrolige innskriften med de ti bud i en gammel, hebraisk språkform?Los Lunas-steinen i Ny-Mexico - en amerikansk delstat som grenser bl.a. til Mexico og Texas - der De ti Guds bud er risset inn på gammelhebraisk

I desember 1989 ble det rapportert at en amerikansk oppdager hadde funnet beviser i Perus høyfjellsjungler som tydet på at kong Salomos legendariske gullminer kan ha ligget i det området. Oppdageren, Gene Savoy, uttalte at han hadde funnet tre steintavler med det første skriftmateriale som var blitt funnet etter de gamle Andes-sivilisasjonene. Han fortalte at innskriftene lignet på fønikiske og hebraiske skrifttegn!

Avisen The San Francisco Chronicle rapporterte: «Skrifttegnene på steintavlene ligner på de som ble brukt på kong Salomos tid, og et av tegnene er identisk med et symbol som som alltid fantes på de skip han sendte til det legendariske landet Ofir, som Bibelen beskriver som kilden til alt gullet han samlet, uttalte Savoy» (7. desember 1989).

Savoy er ingen nykomling når det gjelder arkeologiske oppdagelser. Han oppdaget den siste inkabyen Vilcabamba i 1964. Savoy uttalte at de tre steintavlene veier flere tonn hver og måler ca 1,5 x 3,3 meter. De ble funnet i en hule nær Gran Vilaya, de enorme ruinene til Chachapoyas indianer-sivilisasjon han oppdaget i 1985.

Oppdagelsen overrasker meg ikke. I min bok Beyond Star Wars, antyder jeg bestemt at det gamle Peru var det mystiske landet Ofir.

Hebreere i Amerika 1000 år før Kristus?

I 1973, mens jeg reiste rundt for å gjøre noen undersøkelser for en artikkel jeg var i ferd med å skrive for The Plain Truth, avla jeg et besøk hos Dr. Joseph Mahan i Atlanta, Georgia. Han er ekspert på indianerstammene i det sydøstlige USA og deres etnologi. Han viste meg prøver på keramikk som var hentet opp fra havet rundt Bahamas-øyene, og han fortalte meg om indianerlegender, bl.a. fra Yuchi-stammen, som nevnte at disse indianerne måtte vandre fra Bahamas-områdene til Florida og Georgia-området. Ifølge legendene deres, sank øya de bodde på i havet, og de flyktet for livet.

Disse samme Yuchiene migrerte senere til Oklahoma-området, der de til slutt bosatte seg. Forbløffende nok er det sterke indisier som tyder på at de hadde kontakt med Den gamle verden i historisk tid. De har en skikk som er helt unik blant de amerikanske indianere. Både rasemessig og språkmessig er de helt annerledes enn sine naboer. Hvert år om høsten, på den femtende dag i den hellige innhøstings-måneden, foretar de en pilegrimsreise. I åtte dager bor de i «hytter» med åpent tak mot himmelen, dekket med løv og greiner. Under denne festivalen danser de rundt den hellige ild og påkaller Guds navn.

De gamle israelittene hadde i mange henseender omtrent den samme skikken. Under innhøstningstiden om høsten, på den femtende dagen i den hellige innhøstningsmåneden (den syvende måned), feiret de «løvhyttefesten» i åtte dager. I løpet av denne tiden bodde de i midlertidige hytter, dekket med løv, greiner og bregneblad. Denne festivalen strekker seg tilbake til Mose tid og utgangen fra Egypt (3 Mos 23).

Hvordan kan det ha seg at to fullstendig adskilte folkegrupper hadde den samme skikken?

Dr. Cyrus Gordon ved Brandeis-universitetet i Boston, hadde det privilegium å være til stede under en av disse høst-festivalene til Yuchi-indianerne, og lyttet til deres rop, sanger og hellige seremonier. Som ekspert på hebraisk, minoisk og mange språk fra Midtøsten, ble han nærmest vantro av forbauselse. Mens han lyttet, utbrøt han til sin ledsager: «De uttaler det hebraiske navnet for Gud!»

Dr. Joseph Mahan har sterk tro på de kulturelle kontaktene mellom indianerne og Østen, lenge før Colombus' tid. Han viste meg et lite tavleskår med gammel kileskrift fra Babylonia. «Dette», sa han, «ble funnet her i Georgia for ikke så lenge siden av en kvinne som gravde i blomsterbedet sitt. Innskriften virker ekte, og det er ingen grunn til å tro at den ikke er det.»

Forbløffende mysterier

Forskerne innrømmer i stadig sterkere grad at folk fra Midtøsten kom til Den nye verden lenge før Colombus eller vikingene. En stein som ble funnet ved Fort Benning i Georgia, er dekket av uvanlige innskrifter. Jeg har selv sett denne steinen og tatt bilder av den. Professor Stanislav Segert ved universitetet i Praha er professor i semittiske språk, og han har tydet innskriftene som en skrifttype som var i bruk i Minoa-sivilisasjonen og Kreta i det andre årtusen før Kristus!

I boken The Quest of the White God, peker Pierre Honore på likhetene mellom gammelminoisk skrift og mayaene. Uavhengig av ham har andre forskere merket seg de slående likhetene mellom aztek-innskrifter fra Mexico og Kreta-innskrifter på Hefaistos-diskusen fra øya Kreta i Middelhavet.

I tillegg til disse bemerkelsesverdige oppdagelsene, fortalte Dr. Cyrus Gordon meg at det fantes jøder [israelitter] i Amerika i oldtiden. Innskriftene på steinen, hevder han, er av samme stil og skrifttype som den som fantes i Kanaan, løftets land for hebreerne. Gordon, som jeg intervjuet i hans gamle hjem i Ny England-stil utenfor Boston, konkluderte med følgende: «Det er ingen tvil om at både disse funnene, og andre funn, gjenspeiler bronsealderens transatlantiske kommunikasjon mellom Middelhavet og Den nye verden rundt midten av det annet årtusen før Kristus.»Den såkalte Pontotoc-stelen som ble funnet i delstaten Oklahoma, USA. Den stammer fra en iberisk kolonist i Amerika, ca. 800 f.Kr. Ibererne var navnet på de hebreere som koloniserte Den iberiske halvøy (Spania-Portugal), som er oppkalt etter Eber, hebreernes stamfar, som var sønnesønns sønn av Noah via Sem

I 1968 drev Manfred Metcalf med å lete etter flate steiner til å lage en utegrill. Flere merkelige, flate steiner fanget oppmerksomheten hans, og han tok opp en flat sandstein ca. 20 cm lang, børstet den ren og la merke til at den hadde en rekke merkelige inskripsjoner. Metcalf ga steinen til Dr. Joseph B. Mahan Jr., som var kurs- og forskningsleder ved Colombus kunst- og håndverksmuseum i Colombus, Georgia. Mahan sendte en kopi av steinen til Cyrus Gordon, som kom med følgende uttalelse:

«Etter å ha gransket steinen, ble det klart for meg at innskriftene var knyttet til egeisk språkform. De to best kjente av denne språkformen er minoisk lineær A og mykenisk lineær B. Dobbeltøksen i det nedre venstre hjørne har med Minoa-sivilisasjonen å gjøre. De enkeltstående, loddrette linjene minner oss om de loddrette linjene som i den egeiske språkform representerer tallet 1, mens de små sirklene representerer 0.»

Gordon konkluderte: «Nær syd- vest- og nordbredden av Mexicogulfen har derfor Amerika skriftmessig kontakt med bronsealderens egeer-sivilisasjon. Dette er neppe tilfeldig. Gamle egeiske innskrifter i nærheten av tre forskjellige steder i Gulfen gjenspeiler bronsealderens transatlantiske kommunikasjon mellom Middelhavet og Den nye verden rundt midten av det annet årtusen f.Kr.»

Denne steintavlen ble funnet i delstaten West Virginia i USA, og er risset inn på iberisk/puniskGordon lanserer en interessant tanke: «Den egeiske analogi med maya-skriftene, aztek-inskripsjoner og Metcalf-steinen, gir håp om at de dechiffrerte skriftene fra Middelhavet skaffer til veie nøkler til å låse opp de glemte skriftsystemene i Den nye verden. En generasjon som er i stand til landsette mennesker på månen, bør også være i stand til å plassere Amerika før Colombus innenfor verdenshistoriens ramme» (Manuscripts, sommeren 1969).

Ytterligere beviser for at bronsealderens mennesker drev transatlantiske oppdager- og handelsferder rundt midten av det annet årtusen f.Kr., på Davids og Salomos tid — og før det — finner vi i Sydamerika.

I 1872 fant en slave som tilhørte Joaquim Alves de Costa en brukket steintavle i den tropiske regnskogen i staten Paraiba i Brasil. Costas sønn ble forbløffet over de merkelige tegnene på steinen. Han var teknisk tegner av yrke, så han tegnet en kopi av steinen og sendte den til Det brasilianske statsråd. Direktøren for Nasjonalmuseet, Ladislau Netto, ble oppmerksom på steinen. Han var overbevist om at innskriftene på den var ekte, og skisserte en oversettelse. Samtidens lærde herrer spottet. Bare tanken på at fønikerne var kommet til Brasil flere år før Colombus, ble regnet som formastelig. Det var få forskere som tok steinen alvorlig.

I 1966 kjøpte Dr. Jules Piccus, som var professor i romanske språk ved universitetet i Massachusetts, en gammel utklippsbok på et loppemarked. Boken inneholdt et brev Netto hadde skrevet i 1874, sammen med oversettelsen av innskriftene på steinen og en anmerkning om hvor originalen fantes. Dr. Piccus ble interessert og gjorde Cyrus H. Gordon oppmerksom på funnet. Dr. Gordon var lederen for fakultetet for Middelhavsstudier ved Brandeis-universitetet og var ekspert på gammelsemittiske språk. Dr. Gordon, som hadde skrevet 13 bøker, ble forbløffet. Han sammenlignet Paraiba-innskriften med de senere verker om fønikiske skrifter, og oppdaget at den inneholdt nyanser og snirkler i fønikisk stil som en eventuell forfalsker i det 19. århundre på ingen måte kunne hatt kunnskaper om. Innskriftene måtte være ekte!

Gordon oversatte innskriften som følger: «Vi er sidonittiske kanaanitter fra byen til handelskongen. Vi ble skylt opp på denne fjerne strand, et fjelland. Vi ofret en ungdom til de himmelske guder og gudinner i det 19. år av vår mektige kong Hiram og seilte ut fra Ezion-Geber og ut i Det røde hav. Vi seilte med ti skip og var sammen på havet i to år rundt Afrika. Da ble vi adskilt ved Baals hånd og var ikke lenger sammen med våre ledsagere. Så vi er kommet hit, tolv menn og tre kvinner, til en ny kyst. Er jeg, admiralen, en mann som skulle flykte? Nei! Måtte de himmelske guder og gudinner stå oss bi.»

Kong Salomos flåte

Cyrus Gordon tror at kongen som er nevnt i innnskriften kan identifiseres som Hiram III, som regjerte 553-533 f.Kr. Innskriften ser ut til å bekrefte en noe uvanlig uttalelse i Det gamle testamente. En bibelsk krønikeskriver skrev i sin tid:

«Kong Salomo bygde også skip i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat på bredden av Rødehavet i Edoms land. Og Hiram sendte sine folk, sjøvant mannskap, på skipene sammen med Salomos folk. De kom til Ofir og hentet gull, fire hundre og tjue talenter, og førte det hjem til kong Salomo» (1 Kong 9,26–28).

På kong Salomos tid var det en allianse mellom Tyrus' konge Hiram og israelittene under Salomo. De var ikke bare allierte, men var svært vennligstilt mot hverandre (2 Krøn 2,2-12). Israelittene og fønikerne arbeidet sågar sammen på byggingen av Guds tempel i Jerusalem (v. 13-18). Denne alliansen gikk også ut på gjensidig skipsfart, selv om fønikerne var kjent for å vokte nidkjært over hemmelighetene ved havseilas slik at ikke andre fikk kjennskap til den. I 2 Krøn 8,17-18 leser vi:

«Ved den tid drog Salomo til Esjon-Geber og til Eilat ved kysten av Edoms land. Og Hiram sendte folk til ham med skip og sjøvant mannskap. De fór sammen med Salomos folk til Ofir og hentet derfra fire hundre og femti talenter gull og førte det hjem til kong Salomo.»

Under Salomos glanstid var sølv «ikke regnet for noe» (2 Krøn 9,20). Vi leser: «Kongen gjorde sølvet i Jerusalem like så vanlig som stein, og sedertre like så vanlig som morbærtrærne i lavlandet» (2 Krøn 9,27). Salomo hadde sin egen personlige skipsflåte og dominerte verdenshandelen. «Kong Salomo ble større enn alle jordens konger i rikdom og visdom» (2 Krøn 9,22).

Det foreligger faktisk arkeologiske beviser for at skipsflåtene til kong Salomo og kong Hiram av Tyrus seilte jorden rundt, med utgangspunkt i Ezion-Geber, en havn innerst i Rødehavet, nær det moderne Aqaba eller Eilat! De tidlige engelske kolonistene i Amerika oppdaget hebraiske skikker blant enkelte av indianerstammene, bl.a. bønnereimer! Det er blitt funnet minoiske og fønikiske mynter, og det er blitt oppdaget gamle fønikiske og minoiske innskrifter i Tennessee, Alabama og Georgia, og Davidsstjernen ble til og med funnet i en gammel ruin etter Pueblo-indianerne i Ny Mexico! Det ser ut til at skipsfartsnasjonene i Middelhavet foretok havseilaser på regulær basis fra midten av det annet årtusen f.Kr. og fram til kong Salomos tid, ca. 1000 f.Kr.

Forbløffende oppdagelser i Mexico

Var hebreerne kommet til Amerika lenge før Colombus? Dr. Alexander von Wuthenau, som jeg intervjuet i hans hjem i Ny Mexico, har gjennom sitt forskningsarbeid skaffet til veie enda flere beviser. Dagligstua hans var fylt til overmål med figurer og kunstgjenstander av terracotta. I sin bok The Art of Terra Cotta Pottery in Pre-Columbian Central and South America, har Dr. von Wuthenau utgitt dusinvis av fotografier av disse kunstgjenstandene. Han forteller om sin forbløffelse da han under hver utgravning fant i de nederste lagene — ikke typiske indianerhoder, men hoder av mongolere, kinesere, japanere, tartarer, negre og «alle slags hvite mennesker, spesielt semittiske mennesketyper både med og uten skjegg» (s. 49).

Ved Acapulco oppdaget von Wuthenau at det hadde bodd tidlige semitter i et ikke ubetydelig antall. «Det som er pussig når det gjelder disse i all hovedsak primitive figurene, er at de vektlegger de markerte, semittiske trekkene», uttalte han. Kvinnefigurer som er funnet i området er også utpreget kaukasiske, med smale øyebryn, liten munn og overdådig hårfrisyre.

Cyrus Gordon, som har gransket samlingen, påpeker: «I Alexander von Wuthenaus private samling finner vi et maya-hode, større enn normalt, som skildrer en tankefull, skjegget semitt. Denne dolikokefaliske (langskalle)-typen passer fint inn i det nære Østen. Hodet minner om visse europeiske jøder, men ligner mer på mange Yemen-jøder.»

Nær Tampico avslører Huastecan-kulturen portretter av hoder med typiske hvite, semittiske trekk, men det finnes også hoder med negroide trekk. I Veracruz finner man imidlertid en figurin av en danserinne med trekkene til en fransk kvinne fra Brittania! Hun bærer en hårfrisyre som minner om fønikisk stil. I Veracruz finner man også en figur med falskt skjegg i egyptisk stil. Denne figuren har en slangelignende utvekst i pannen.

Hele tiden er det blitt funnet figurer med avgjort semittiske trekk. Et stykke malt keramikk fra Maya-kulturen viser en kvinne med en blomst. Kvinnen har unektelig negroide trekk. Figuren har tilknytning til egyptiske malerier, sier von Wuthenau, men den ble ikke funnet ved Nilen, men i Mellomamerika! Ved Stillehavskysten i Ecuador er det også blitt funnet tegn som tyder på at tidlige hebreere har vært der. Det ble funnet en figurin av en vakker pike med en hårfrisyre som viser en klar fønikisk tilknytning. Andre hoder som er funnet i Ecuador viser klare semittiske trekk. Det er helt klart at semitter kom fram til store deler av Det amerikanske kontinent i «forhistorisk» tid!

Oppdagelser i Syd-Amerika

I forrige århundre fant flere brasilianere innskrifter på stein langs Amazonas-elven. Gjennom en periode på 50 år avdekket fire menn, derav to forskere, innskrifter som de uavhengig av hverandre konkluderte hadde fønikisk opphav.

Den første av disse menn, Francisco Pinto, fant i 1872 20 dype huler i Brasils jungel, og oppdaget ca. 250 merkelige stein-innskrifter. Han mente de var fønikiske, og Brasils direktør for historie og geografi stadfestet mistanken. En tysk filolog som gransket innskriftene i 1911 mente de var ekte.

I 1880-årene finkjemmet en fransk forsker, Ernest Ronan, junglene og fant flere steiner med innskrifter. I 1920-årene oppdaget en forsker ved navn Bernardo da Silva enda flere innskrifter langs Amazonas. Det virker fornuftig. Det forklarer hvorfor mayaene, som regnet Quetzalcoatl som den gud som brakte dem kunst og rettsvesen, skildret ham som spesielt hvit og blond!Steintavle inngravert på iberisk. Tavlen ble funnet i Paraguay, Sydamerika. Den er risset inn av iberiske sjøfarere og sier: «Innskrift risset inn av sjøfarere frea Cadiz [Gedeth] på oppdagelsesferd». Paraguay-elven er seilbar for havgående skip frem til stedet tavlen ble funnet i en hule. Cadiz i Sydspania er oppkalt etter Gad, som var en av Jakobs tolv sønner

Da spanjolene oppdaget Den nye verden tidlig på 1600-tallet, levde det kanskje 50 millioner mennesker på den vestlige halvkule. Disse snakket over 900 språk! Slik lingvistisk variasjon har lenge vært et mysterium for forskerne, og bekrefter logisk sett et variert opphav. Carleton S. Coon uttalte at conquistadorene «kommenterte Montezumas lyse hud, men nevnte ikke at denne herskeren sjelden utsatte seg for solen.» Coon tilføyer: «I sine portretter av Mandan-indianerne skildrer George Catlin dem som blonde. . . .Et annet tilfelle av avvikende indianertrekk, er at pomoene, hupaene og nabostammene i det nordlige sentral-California hadde skjegg i kaukasisk stil da de først ble funnet» (Coon: The Living Races of Man, s. 154).

Et annet mysterium for etnologene er en hvithudet, rødskjegget indianerstamme som ble oppdaget av dem som bygde den trans-amazonske motorveien i Brasil. De ble kalt de lavere Assurini fordi de bor sør for motorveien. De har øreflipper (som er helt uvanlig for andre indianerstammer i området), og språket deres er annerledes enn de tradisjonelle dialektene i distriktet.

I sin History of the World nevner Sir Walter Raleigh at de indianere han støtte på, brukte mange walisiske ord lenge før man trodde walisisk var kommet til Amerika. Språkstudier viser at walisisk er nært beslektet med hebraisk!

Mysteriet med maoriene på New Zealand

Blant maoriene og folk i Østpolynesia foreligger beviser for at solen ble tilbedt som Tane, og at solguden Ra var Boraboras skytsguddom. Maoriene gjorde også bruk av gamle solobservatorier. «Ved Kerikeri på New Zealand (ved Bay of Islands) finner man et Stonehenge i miniatyr, der steinene stikker ca syv fot (2,3 m) opp av bakken. Nær Atiamuri, nord for Taupo, finner man andre monumentale steinblokker — ca. 50 av disse står fremdeles oppreist» (Maori Symbolism, s. 137).

Det er interessant at gamle maoritradisjoner forteller at maoriene helt fra oldtiden har overholdt mat- og seremonilover som ligner svært de lovene de gamle hebreere hadde. De holdt til og med den syvende dags sabbat som hviledag! Hvert 49. år (77 år) holdt de et jubelår i likhet med de gamle hebreere.» Disse likhetene kan ikke bortforklares som rene tilfeldighteter. I likhet med hebreerne hadde også maoriene en «hellig måned» som var viet høsttakkefesten, og den samsvarte med den hebraiske måneden Tishri og løvhyttefesten.

Hvordan kan disse interessante tingene forklares? Slike likheter må bero på langt mer enn tilfeldigheter. I likhet med Yuchi-indianerne i Nord-Amerika, må også maoriene tidlig i sin historie vært i kontakt med hebraiske sjøfarere som krysset over de syv hav og som lærte dem hebraiske skikker og etterlot seg spor av hebraisk innflytelse.

Hvordan oppnådde man denne kontakten? Var verden i gammel tid dekket av en global, kulturell kontinuitet som tydet på en verdensomspennende sivilisasjon?

Kartet til «De gamle sjøkongene»

I sin bok Maps of the Ancient Sea Kings, forteller Charles H. Hapgood om Piri Reis-kartet fra 1513. Studier av dette kartet viser at det oppgir korrekte bredde- og lengdegrader langs kysten av Afrika og Europa. Dette tyder på at den som har laget kartet må ha funnet den riktige relative lengdegrad over Afrika og over Atlanterhavet til Brasil. Dette forbløffende kartet gir en nøyaktig profil av kysten av Sør-Amerika fram til Amazonas, og viser også en nøyaktig profil av Yucatan-halvøya i Mexico (som formodentlig ikke var oppdget på den tid!), og — utrolig nok — viser en del av kystlinjen til det Antarktiske kontinent som ikke ble oppdaget før i moderne tid, i 1818.Piri Reis-kartet fra 1513 viser Dronning Mauds land i Antarktis - uten iskappe!

Kartet er ikke enestående i sitt slag. Et verdenskart tegnet av Oronteus Finaeus i 1531 viser et virkelig autentisk kart over Antarktis, og indikerer at kystområdene der var isfrie på den tiden det opprinnelige kartet ble laget (Oronteus Finaeus' kart var en kopi av en eldre original). Oronteus Finaeus-kartet viser en slående likhet med moderne kart over Antarktis. Hvordan kan dette ha seg?

Et annet interessant kart er Hadji Ahmeds kart fra 1559. Det er tydelig at kartografen har hatt et bemerkelsesverdig kildemateriale til rådighet. Hapgood uttaler: «Konturene til Nord- og Søramerika har et høyst moderne utseende. Spesielt er vestkystene interessante. De later til å ligge minst to århundrer foran datidens kartografi. . . .Konturene til det som nå er De forente stater, er omtrent perfekte» (s. 99).

Oronteus Finnaeus-kartet fra 1531 viser også Antarktis - et «uoppdaget» kontinent på den tid. Kartet viser Antarktis med elver og fjell, samt en isfri kystEt annet kart fra middelalderen er Reinel-kartet fra 1510. Det er et portugesisk kart over Det indiske hav som gir et slående vitnesbyrd om oldtidens kunnskap. Ved å studere de geografiske lokaliteter som var identifiserbare, og arbeide ut fra dem, ble Hapgood ganske forbløffet over å oppdage at «. . .dette kartet viser tydeligvis kysten av Australia. . . .Kartet viser tydeligvis også noen av øyene i Karolinene i Stillehavet. Lengde- og breddegradene på dette kartet er forbausende nøyaktige, selv om Australia ligger for langt nord på kartet» (samme, s. 134).

Hvordan kan man forklare slike slående likheter når man tar for gitt at menneskene på den tiden omtrent ikke hadde geografiske kunnskaper om jordkloden? Det er helt opplagt at sjøfarende nasjoner har reist jorden rundt i tidligere tider og nøyaktig risset opp de større kontinentene. Fragmenter og kopier av de gamle kartene har overlevd helt inn i middelalderen og blitt kopiert på nytt.

Hapgood konkluderer: «Bevisene de gamle kartene gir oss, antyder at det i fjerne tider eksisterte. . .en ekte, relativt framskredet sivilisasjon, som enten befant seg i ett bestemt område, men drev en verdensvid handelsvirksomhet, eller at den på en eller annen måte var en verdensomspennende kultur» (s. 193).

Hvor framskredet var denne gamle kulturen? Hapgood uttaler: «Når det gjaldt astronomi, navigasjon, kartografi og muligens skipsbygging, var den kanskje mer framskredet enn noen kulturstat før det 18. århundre e.Kr.» Ham fortsetter: «Det var først i det 18. århundre at vi utviklet praktiske metoder til å måle lengdegradene. Det var ikke før i det 19. århundre at vi begynte å sende ut skip for å drive hvalfangst og oppdagerferder i Nord- og Sørishavet. Kartene indikerer at visse folk i oldtiden kan ha gjort alt dette» (Maps of the Ancient Sea Kings, s. 193).

Hvilket kultursamfunn i oldtiden kan ha vært ansvarlig? Er det egentlig noen tvil om det?

Bevisene er overveldende. De semittiske sporene som ble oppdaget i Mexico og Søramerika, de hebraiske og fønikiske innskriftene, de hebraiske religiøse skikkene som er funnet i Amerika, og lignende skikker hos de gamle maoriene i fjerntliggende New Zealand — alt dette peker det faktum at det foregikk verdensomspennende handelsferder på verdenshavene på kong Salomos tid!

Hapgood uttaler at den slags kartografi tyder på økonomiske motiver og store økonomiske ressurser. Det tyder også på en organisert statsmakt, fordi kartleggingen av et kontinent som Antarktis krever en god del organisasjon, mange ekspedisjoner og kompileringen av mange lokale observasjoner og mindre kart til et hovedkart under sentral overvåkning. Han tilføyer at det er utenkelig at navigasjon og kartografi var de eneste vitenskaper som var utviklet av disse menneskene i oldtiden. Et slikt større foretak kunne bare ha funnet sted i en tid med verdensfred, og av et svært sterkt og velstående rike! Hvilket rike i oldtiden kunne utført noe slikt?

Bibelske beviser stadfester det hele

Ut fra Bibelen kan det ikke være noen tvil. Det gamle kongeriket Israel, som under kong Salomo var berømt for sin rikdom, fred, makt og ufattelige handelsvirksomhet, må ha vært medvirkende til å sette disse verdensomspennende sporene etter seg — deriblant hebraiske skikker, språk og praksis.

Gud sa til Esekiel: «Si til Tyrus, som bor ved havets innløp, som handler med folkene på mange kyster. . . .Folk fra Sidon og Arvad var dine rorskarer. De kloke menn som fantes hos deg, Tyrus, var dine styrmenn. Gebals eldste og dets kloke menn var hos deg og bøtte dine skader. Alle havets skip og sjøfolk var hos deg og handlet med deg» (Esek 27,3.8.9).

Fønikisk handelsskip av den typen hebreerne og fønikerne seilte på verdenshavene med. De kunne være opptil 2000 tonn store og ha en lasteevne på flere hundre tonnEsekiel fortsetter: «På store vann førte dine rorskarer deg ut — østavinden knuser deg midt i havet. Da dine varer kom inn fra havene, mettet du mange folkeslag. Med alt ditt gods og alle dine varer gjorde du jordens konger rike. Nå, da du er knust og er sunket i havets dyp, er dine varer og hele ditt mannskap gått til bunns med deg» (Esek 27,26.33.34).

Dette lyder som beskrivelsen av en sjøfartsnasjon som seilte verden rundt, en nasjon som brakte sin rikdom fra fjerne kyster. En nasjon som seilte rundt jorden for å drive handel.

I Bibelen leser vi også: «For kongen hadde Tarsis-skip på havet sammen med Hirams skip. En gang hvert tredje år kom Tarsis-skipene hjem, lastet med gull og sølv, elfenben og aper og påfugler» (1 Kong 10,22).

Er det ikke slående at Ferdinand Magellan seilte jorden rundt og brukte tre år på på turen, fra 15191522! Like slående er det at Sir Francis Drake, som var den første engelskmann som seilte rundt jorden også brukte tre år på turen — fra 15771580?

Men det finnes også andre beviser.

«Du minner om en synder fra Kanaan!»

Mariano Edward Rivero og John James von Tschudi påpeker i sin bok Peruvian Antiquities (1857) det faktum at de religiøse ritualene til de amerikanske indianere — etter å ha gransket og sammenlignet disse ritualene nøye — viser mange tydelige likheter med ritualene til det hebraiske folk (s. 9). Forfatterne fortsetter: «I likhet med jødene, ofrer indianerne sin førstegrøde, de holder sine nymåner og forsoningsfesten i slutten av september eller begynnelsen av oktober. De deler inn året i fire årstider som samsvarer med de jødiske festdagene. . . .I enkelte deler av Nordamerika praktiseres omskjærelse. . . .Det er også mange likheter mellom hebreerne og indianerne når det gjelder forskjellige skikker og ritualer, som f.eks. renselsesseremonier, bading. . .fasting og måten å be på. Indianerne avholder seg også fra blod av dyr, fisk uten skjell, og de betrakter forskjellige firføtte dyr som urene, det samme gjelder visse fugler og krypdyr, og de har som vane å ofre det førstefødte av flokken som et brennoffer» (samme).

Alle disse parallellene kan ikke bare bero på tilfeldigheter! Kan noen ved sine fulle fem regne disse likhetene som rene «sammentreff?» Rivero og von Tschudi fortsetter: «Men det som bidrar mest til å styrke synet på at de amerikanske indianerstammene er av hebraisk opprinnelse, er en slags ark som ligner på den vi finner i Det gamle testamente. Indianerne tar denne arken med seg i krig. Den må aldri berøre bakken, men må hvile på steiner eller trestykker, og det regnes som vanhellig og ulovlig å åpne den eller se ned i den. De amerikanske indianerprestene vokter nidkjært over sin helligdom, og ypperstepresten bærer på sitt bryst et hvitt skjell som er innsatt med edelsteiner. Dette minner om Urim til den jødiske yppersteprest, som vi også blir minnet om ved et bånd av hvite fjær over pannen» (s. 910).

Disse to kjente forskerne fra forrige århundre påpeker: «Under de religiøse øvelsene til de nordamerikanske indianerne var det ikke uvanlig å bruke hebraiske ord, og Adair forsikrer oss om at de pleide å kalle en mistenkt eller skyldig person for 'haksit canaha' — 'en synder fra Kanaan'. Om den som ikke brydde seg om religiøse øvelser, pleide de å si: 'Tschi haksit canaha' — 'du minner om en synder fra Kanaan'» (samme).Merkene på disse to steinene fra inkakulturen (Tiahuanaco i Bolivia) viser at steinene ble festet til hverandre med et metallbeslag som trolig ble laget ved å helle flytende metall ned i fordypningen. Denne byggekunsten er ukjent i andre deler av Sydamerika, men ble brukt av de gamle egyptere. Trolig stammer disse fantastiske byggekunstene fra en kultur før inkaene kom på banen

Selv om slike ting ikke beviser at indianerne i seg selv var jøder eller israelitter, viser det i hvert fall at hebreerne var kommet til Den nye verden lenge før Colombus, og at de hadde satt spor etter seg blant innbyggerne. Det var utvilsomt en del inngifte. Det er helt umulig at slike utrolige paralleller bare beror på rene tilfeldigheter.

Hvorfor skulle det være så merkelig at folk fra Den gamle verden, spesielt fønikerne, skulle ha nådd fram til Den nye verden og dratt til Sydamerika — og til og med krysset Stillehavet? Er dette så utrolig? Problemet er at de fleste av oss som lever i dag er hjernevasket til å tro at folk i gamle dager bare var overtroiske villmenn som var livredde for å sette til havs for ikke å falle utfor kanten av jorden!

Ruinene etter inkabyen Macchu Picchu ligger i nærheten av Cuzco, og er et mesterverk av byggekunst - trolig opprinnelig bygget av en kultur før inkaene kom på banenMen 1200 år før Kristus hadde fønikerne allerede seilt utenfor Herakles' søyler (Gibraltarstredet). De utviklet kjølen, strømlinjet skipene sine, lagde dekk og forbedret seilet. Skipene deres var mellom 25-30 meter lange og gjorde bruk av ett enkelt kvadratisk seil i tillegg til årer. Disse skipene kunne seile 160 km i døgnet. Fønikerne var travle handelsfolk, og handelsvirksomhet var deres fremste mål. Tyrus og Sidon, som var havnebyene deres i hjemlandet, var umåtelig rike. Nådde de gamle fønikerne fram til Den nye verden? Bevisene er ikke til å omgå.

Det er også interessant at quichua-ordet for «sol», Inti, antakelig er avledet av sanskrit-roten Indh, som betyr «å skinne, brenne, flamme». Dette ordet samsvarer med det østindiske ordet Indra, som også betyr «sol». Det er også av en viss betydning at før-inkaene tilba den usynlige skapergud, Den Øverste Gud, som Con, som ligner på det hebraiske Cohen, som betyr «prest», og er avledet fra rotordet Kahan, som betyr «å gjøre tjeneste under religiøse øvelser, å tjenestegjøre som prest».

Rivero og von Tschudi konkluderer: «Det kan ikke nektes for at ovenstående tradisjon med hensyn til skapelsen av denne verden av den usynlige og allmektige Con, menneskets opprinnelige, lykkelige tilstand, fordervelsen på grunn av synd, ødeleggelsen av jorden og dens gjenopprettelse, har en klar analogi med den mosaiske krønike om den tidligste epoke i menneskenes historie» (Peruvian Antiquities, s. 149).

Gull fra «Ofir»

Hos Esaias kan vi lese denne gåtefulle uttalelsen: «Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir» (Es 13,12). [I den eng. KJV-oversettelse står det: «. . .the golden wedge of Ophir» — en gull-kile fra Ofir. o.a.].

Det hebraiske ordet for kile er leshonah, og refererer til «en tunge», et verktøy av et eller annet slag. Gull-kilen var da en stang eller et verktøy av gull — en «tunge» av gull.

Hva kunne denne gull-«tungen» ha vært? Gull fra Ofir var ingen sjelden vare — kong Salomo fikk 44 tonn av det på ett enkelt år. Ofir var et sted som var berømt for sitt gull. Kan det være at Esaias refererer til dette spesielle verktøyet av gull som noe som var berømt i Ofir?

Inka-riket var berømt både for mengden og kvaliteten av det gullet det produserte. Inkaene i det moderne Peru har en tradisjon som forteller at deres første konge var Pirua Paccari Manco. På moderne quichua betyr Pirua et kornkammer eller lagerrom. Det første kongedynasti, som ble kalt Pirua-dynastiet, innbefattet de første 18 kongene i kongelisten. En av de vanligste titlene til disse første kongene var Capac, som betyr «rik».

En av de første kongene var Manco Capac, som grunnla byen Cuzco (som på inkaenes spesielle språk betyr «navle»). Manco Capac blir vanligvis regnet som inkaenes opphav. Inka-legendene forteller at han kvittet seg med sine tre brødre og ledet folket i Cuzco. Vi leser: «Han tok med seg sin gullstav. På det sted der jorden var så fruktbar at staven sank ned i hele sin lengde, der skulle de slå seg til ro» (Markham: The Incas of Peru, s. 50,53).

En annen fortelling kaller denne gullstaven eller gull-sceptret et «scepter av gull omtrent 90 cm lang og to fingre tykk» (Markham: Royal Commentaries of the Incas, s. 64). Kan dette ha vært «gull-kilen» eller «tungen» fra Ofir?

John Crow forteller om en annen tradisjon hos de gamle inkaene. Det er fortellingen om «gull-kilen». Ifølge denne, «sendte solen, som var lei av de rå, barbariske skikkene til de usiviliserte indianerne, to av sine barn, en sønn og en datter, for å løfte dem opp av deres primitive liv. De ble plassert på jorden nær bredden av Titicaca-sjøen, og fikk en gull-kile de alltid skulle bære med seg dit de gikk. På det stedet der denne kilen sank ned i bakken av seg selv og forsvant, der skulle de grunnlegge deres første by. Da det guddommelige par kom i nærheten av Cuzco, gled talismanen deres ned i jorden og forsvant av syne» (The Epic of Latin America, s. 25).

Var denne mystiske talismanen «gull-kilen» — den samme som profeten Esaias nevnte — «gullkilen fra Ofir?»

Det er en sterk likhet mellom Pirua-dynastiet og det hebraiske ord Ophir. På hebraisk var Ofir (ph kan uttales enten som f eller som p) navnet på sted der det var mye gull (1 Kong 9,28). Enkelte ganger brukes uttrykket på gull i seg selv (Job 22,24). Det gamle Peru passer godt på den bibelske beskrivelse av Ofir. Stedet var berømt for sitt gull. Soltempelet i Cuzco var en fantastisk praktutfoldelse av rikdom. De fire innerste veggene var dekt av papirtynn gullfolie. Et kjempestort gullbilde av solen hang over hovedalteret. Et stort rom av sølv var viet til månen. Rundt soltempelet og flere mindre rom var en stor vegg av stein, dekt av en meter bred gesims eller rygg av gull. Tempelet var dekorert innvendig med blomster, dyr og planter av gull. Spanjolene plyndret tempelet og tok med seg alle dekorasjonene av gull og sølv.

Ruiner etter det berømte soltempelet i CuzcoI årene 1492-1600 strømmet gull og sølv til en verdi av to milliarder pesos ut fra de spanske koloniene i Den nye verden — minst tre ganger Europas totale beholdning av disse kostbare metallene opp til den tid. Den totale produksjon av gull og sølv i de spanske koloniene mellom 1492-1800 er beregnet til seks milliarder dollar.

Historikeren Fernando Montesinos besøkte Peru i årene 1629-1642, hundre år etter at spanjolene hadde erobret landet. Han reiste i 15 år på kryss og tvers i landet og samlet stoff til en bok om Perus historie. Montesinos skrev Ophir de España, Memorias Historiales y Politicas del Peru. Han mente Peru var kong Salomos Ofir, og hevdet at det var Noas etterkommer Ofir (1 Mos 10,29) som først bosatte seg i Peru.

Montesinos er blitt latterliggjort og hånet av senere historikere. Men fordi de første som bosatte seg i Peru hadde hvit hud og rødt skjegg, fordi det var mye gull i området, fordi navnet til Pirua-dynastiet antakelig samsvarer med det hebraiske Ophir, fordi seilasene til kong Salomos flåte brukte ca. tre år på ferden, og fordi «gull-kilen» i Ofir godt kan ha vært Manco Capacs «gull-kile», fordi det foreligger så mange overveldende beviser for kulturell kontakt mellom de gamle peruvianere og israelitter, med omtrent den samme kosmologi, og fordi det er klare beviser for at oldtidens semitter har vært i både Peru, Ecuador og andre steder på den vestlige halvkule — er det svært trolig at Montesinos hadde rett! Det er tungtveiende grunner til å tro at Peru var Bibelens Ofir.

Når vi gransker alle bevisene, avtegner det seg et forbausende klart bilde. Oldtidens semitter — hebreerne — seilte til den vestlige halvkule 2500 år før Colombus. Mye av denne kunnskapen er gått tapt for menneskene. Men nå er det ikke så rent lite som blir gjenoppdaget. De gamle israelitter var her før oss! De etterlot seg spor over alt — i skikker, språk, religiøse likheter, arkeologiske gjenstander — og til og med de ti bud innskrevet på en avsidesliggende stein i et tørt elveleie i Ny Mexico!

Nr. 49: Koloniskaperne

Nr. 49:

Koloniskaperne

Bjørnsonskikkelsen Arne, som bodde i en dal mellom høye fjell (trolig Eikesdalen i Møre og Romsdal), undret seg da han så opp mot de høye fjellene: «Undrer meg på, hva jeg får at se over de høje fjælle. . . . ut, vil jeg, ut! — å, så langt, langt, langt over de høje fjælle!» (Fra Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Arne, 1858).

Det var trolig i den trange og maleriske Eikesdalen i Møre og Romsdal at Arne utbrøt: «Undrer meg på, hva jeg får at se over de høje fjælle»I en artikkelserie om Israels tolv stammer har vi tidligere tatt for oss den delen av Israels ti stammer (Nordriket) som ble bortført til nord-Assyria i årene 722–721 f.Kr., og som senere vandret inn i Europa, der de ble kjent under forskjellige navn og ga opphav til de hvite, vestlige nasjoner.

Som Arne, kunne de første hebraiske kolonisatorer stå og undre seg — ikke hva som befant seg over de høye fjell — men hva som befant seg på den andre siden av det store hav. Utferdstrangen ble for stor, og som Arne, kunne de utbryte: «Ut, vil jeg, ut!»

Det er sikkert mange som ikke er klar over at allerede på kong Salomos tid (rundt år 1000 f.Kr.), hadde en stor del av Israels befolkning utvandret fra hjemlandet og grunnlagt kolonier både i middelhavsområdene, kystområdene i Europa, England, Irland og sågar i Amerika. Det er gjort mange arkeologiske funn som bekrefter dette.

Til tross for den skepsis og bibelkritiske holdning de aller fleste moderne historikere legger for dagen når disse tingene blir brakt på bane, er det likevel et uomtvistelig faktum at israelittene — eller «Den hvite mann» — var oldtidens koloni- og sivilisasjonsskapere på den vestlige halvkule. Enkelte av Israels stammer utmerket seg ved sin sterke utferds- og oppdagertrang, og heiste ofte seil for fjerne kyster. Spesielt gjelder dette de årene kong Salomo satt på Israels trone. Hans førtiårige regjeringstid markerte Israels blomstringstid med fred og stor velstand. Denne ualminnelig begavede monark sendte ut ekspedisjoner til fjerne kyster — ekspedisjoner som varte i opptil tre år (se f.eks. 1 Kong. 10,22).

Det er ikke «rasisme» å fastslå et dokumenterbart faktum.

Folketall og utvandring

I de 215 årene (eller 430 år, avhengig av hvordan man regner) Israel oppholdt seg i Egypten, økte folketallet fra 70 mennesker (Jakobs husholdning, 1 Mos 46,27) til 2 millioner. Dette er en fordobling av folketallet hvert 15. år! Hvordan skal vi forklare at i løpet av de 500 årene Israel oppholdt seg i Palestina ble folketallet bare fordoblet? I Egypt ble folketallet fordoblet hvert 15. år; i Palestina tok det 500 år å fordoble folketallet. Lovte ikke Gud Abraham, Isak og Jakob at deres ætt skulle bli som havets sand og jordens støv? Gud holdt sitt løfte, og svaret er enkelt nok: Det ble etter hvert for trangt for den raskt økende befolkning innenfor Israels grenser. Det pågikk derfor en utstrakt utvandring og kolonidannelse. Dette var også i samsvar med Guds plan. Allerede under oppholdet i Egypt begynte denne koloniseringen. Israel oppholdt seg i Gosen, eller områdene rundt Nil-deltaet, der de hadde enkel tilgang til Middelhavet.

Et blikk på kartet viser at hele vestkysten av Palestina grenser mot Middelhavet, og Jerusalem ligger bare vel fem mil fra havet. Hva var da til hinder for at israelittene tok sjøveien, lik folk i mange andre land som grenser til havet? Israelittene eller «Den hvite mann» skulle bli de største oppdagere og kolonisatorer i historien.

Et par skriftsteder forteller om noen av stammene og deres aktiviteter til sjøs:

«Sebulon — ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skipene lander. Hans grense strekker seg mot Sidon» (1 Mos 49,13).

«Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra'ims ti tusener, det er Manasses tusener. Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt! Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn» (5 Mos 33,17–19).

«Gilead — på den andre siden av Jordan holdt han seg i ro. Og Dan — hvorfor drygde han ved skipene? Aser ble sittende ved havets strand, han holdt seg i ro ved sine viker» (Dom 5,17).

At Dan «drygde ved skipene» forteller klart at det dreide seg om en sjøfarende stamme. Et blikk på et kart med stammefordelingen i det gamle Israel viser at Dan, Aser, Sebulon, Efraim og Manasse holdt til nær Middelhavskysten. Ingen av dem bodde mer enn fire mil fra kysten.

Fønikerne

Omtrent på samme tid som Israel gikk inn i Kanaans land, begynte Fønikias «gullalder». Den varte til ca. 1000 f.Kr., da kong Salomo og Israel hadde sin blomstrende storhetstid. Etter Salomos tid, og da det begynte å gå nedover med Israel, bleknet også Fønikia bort til en ren handelsaktivitet i havnebyene Tyrus og Sidon. Fønikias storhetstid var over, det samme gjaldt Israel. Det var etter kong Salomos død at riket Israel ble delt i to: Nordriket (ti stammer, med Samaria som hovedstad), og Sydriket (to stammer: Juda og Benjamin, med Jerusalem som hovedstad).

Israel og Fønikia var nøye knyttet sammen. Den smale landstripen mellom Libanonfjellene og Middelhavet dannet selve Fønikia, og grenset til filistrenes land og nord-Israel. Fønikia var aldri et samlet rike under ett styre, men var kort og godt betegnelsen på denne kyststripen i det østlige Middelhav.

Fønikia hadde flere byer som alle var uavhengige av hverandre med hver sin konge. Det var en merkantil-maritim konføderasjon av uavhengige bystater. I denne konføderasjonen var det to byer som dannet livsnerven for såvel Israel som Fønikia: Tyrus og Sidon. Disse aktive havnebyene var selve utgangspunktet for all den oversjøiske handelstrafikken Israel drev. Tyrus og Sidon hadde kontrollen over et vidtspennende handelsrike som ble holdt sammen av en omfattende handelsflåte.

Et fønikisk handelsskipDet hadde lenge vært kjent at fønikiske skip drev handel over hele Middelhavsområdet, vestkysten av Europa, nord- og vestkysten av Afrika, De britiske øyer (Cornwall), der de bla. hentet tinn til bronseproduksjonen, og Irland, der de bl.a. utvant sølv. Det er gjort mange funn som bekrefter at fønikerne drev handel på disse stedene.

Israelittene og fønikerne hadde ikke bare felles handelsinteresser. Det var også andre bånd som knyttet dem sammen. De var begge av den semittiske rase, selv om fønikerne trolig ikke var av Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Vi må ikke glemme at Sem hadde andre sønner (Elam, Assur, Arpaksad, Lud og Aram). Abraham og hans ætt nedstammet fra Sem via Arpaksad. Både fønikerne og israelittene hadde et felles språk, noe språkforskere innrømmer. Både fønikisk og hebraisk tilhørte den semittiske språkgruppe, og var så godt som identiske. Profeten Elias bodde en tid hos en enke i Sarepta, som var en «forstad» til Sidon i Fønikia. De hadde tydeligvis ingen kommunikasjonsproblemer. Også det fønikiske og det hebraiske alfabet var svært like. Dette faktum spiller en stor rolle for identifiseringen av inskripsjoner både i Den gamle og Den nye verden (Amerika). Vi skal senere se på funn flere steder i Amerika som viser at israelitter og fønikere har vært der over 2500 år før Colombus.

Under de israelske kongene David og Salomo opprettet Fønikia og Israel en handelsallianse som gjorde Fønikia/Israel til datidens største handels- og sjøfartsmakt. Den militære allianse mellom de to gjorde dem også til en av datidens største militærmakter.

Kong David fikk ikke lov til å bygge sitt hjertebarn: Herrens tempel. Han gjorde derfor sitt nest beste: samlet materialer til byggingen som hans sønn Salomo senere påbegynte og fullførte. Via sine fønikiske allierte samlet kong David store mengder råmaterialer fra de maritime handelsrutene, som strakte seg helt til England og Amerika. Som vi senere skal se, er det mye som tyder på at fønikerne/israelittene seilte helt til Amerika for å utvinne større mengder kobber. Tinn til bronseproduksjon hentet de fra England.Kong Salomos tempel fra ca. 1004 f.Kr. var et mesterverk av byggekunst, der inventaret var laget av store mengder gull, sølv og kobber. Dette er en modell, slik man forestiller seg Salomos tempel

«David samlet en mengde jern til nagler i portdørene og til kramper, og så mye kobber at det ikke kunne veies. Han samlet så mye sedertre at det ikke var tall på det, for sidonierne og tyrierne førte en mengde sedertre til David. For David tenkte: Min sønn Salomo er ung og veik, og huset som skal bygges for Herren, må gjøres så stort at det kan være til pris og ære for ham i alle land. Derfor vil jeg samle forråd for ham. Så samlet David store forråd før sin død» (1 Krøn 22,3–5).

«Her har jeg med mye strev skaffet til veie hundre tusen talenter gull og tusen ganger tusen talenter sølv til Herrens hus, og dessuten mer kobber og jern enn det kan veies, så mye er det. Tre og stein har jeg samlet, og mer kan du selv legge til» (1 Krøn 22,14).

Det tilsvarer 3400 tonn gull, 34 000 tonn sølv, og enda mer kobber!

Bare gullet alene tilsvarer etter dagens gullpriser (24 karat) over 640 milliarder kroner, og sølvet (925S) over 64 milliarder kroner! Det var med andre ord astronomiske verdier av edelmetaller kong David samlet. I tillegg kom alt kobberet og jernet.

Amerika

Et spørsmål som dukker opp, er: Hvor kom alle disse råmaterialene fra? Det dreide seg f.eks om mer kobber «enn det kan veies». Sølvet kunne i hvert fall veies, og det var 34 000 tonn! Det må derfor ha vært atskillig mer kobber enn sølv, som jo er rimelig nok.

Det er innlysende at slike enorme mengder kobber og jern ikke kunne komme fra Midtøsten alene. En stor del av det må ha kommet annet steds fra. I sine bøker America B.C. og Bronze Age America, dokumenterer den nå avdøde professor Dr. Barry Fell fra Harvard-universitetet at det foregikk en utstrakt kobberhandel mellom Nordamerika og Den gamle verden både før og etter kong Davids tid. Dr. Fell bekrefter at det har vært handelsfolk fra Den gamle verden i St. Lawrence-elven og langs de store sjøene i Amerika til og med før israelittene kom inn i Kanaans land! Det er funnet en rekke minnesmerker med inskripsjoner i Tifinag- og Ogham-alfabeter; dette var alfabeter som hørte hjemme i Den gamle verden.Den store St. Lawrence-elven, som renner ut fra de store sjøene i USA, knytter disse sammen med Atlanterhavet. På grunn av Lachine-strykene, som ikke var seilbare, måtte båter eller kargo fraktes på land forbi strykene. Idag er det sluser forbi Lachine-strykene som tillater større havgående skip å seile fra Atlanteren opp til de store sjøene

Dr. Fell dokumenterer videre at det eksisterer gamle fønikiske inskripsjoner på et sted som heter «Mystery Hill» i New Hampshire. En av disse hulene med inskripsjoner var tilegnet den fønikiske gud Baal, og inskripsjoner indikerer at dette stedet var enten bebodd eller hyppig besøkt av de gamle keltere, iberiere og fønikere fra Den gamle verden gjennom flere århundrer. Både kelterne og iberierne var etterkommere etter israelittene.

Det er rikelig med indirekte beviser som tyder på at kong David fikk en stor del av sitt kobber fra Amerika via de fønikisk/israelske handelsruter. Prof. Fell forteller:

På «Ile Royale» («Den kongelige øy») I Lake Superior, den første av de store sjøene i USA som er forbundet med St. Lawrence-elven, ble det i oldtiden utvunnet store mengder kobber«Det er også ganske andre. . . grunner til å tro at europeiske handelsfolk i oldtiden seilte til Amerika. De var opptatt av å utvinne metaller. De siste tyve årene har ledende eksperter på gruvedrift og metallurger fra forskjellige universiteter prøvd å få arkeologene til å forklare et av de mest forunderlige mysterier i gruvedriftens historie. Så langt har man ikke funnet noen forklaring.

Langs nordbredden av Lake Superior og den tilstøtende Ile Royale («Den kongelige øy»), finner man ca. 5000 utgravde kobbergruver fra oldtiden. I 1953 og 1956 ledet professor Roy Drier to ekspedisjoner til stedet. På grunnlag av radiokarbon-tester av trekull som ble funnet på bunnen av de gamle utvinningsstedene, ble det anslått at de stammet fra ca. 2000-1000 f.Kr. . . .De mest konservative vurderinger fra ledende gruvedrift-eksperter, går ut på at det ble smeltet ut minst 250 000 tonn metallisk kobber i løpet av denne tiden, og det er ikke det ringeste spor som forteller hvor det tok veien» (Barry Fell: Bronze Age America, s. 261. Uthevelser tilføyd).

Professor Fell forteller videre: «Arkeologene har hevdet at det ikke var noen bronsealder i Amerika, og at det ikke var noen kontakt med verden utenfor. På den annen side er mineralogene tvunget til å innta det motsatte syn: Det er umulig, hevder de, at så enorme mengder metall bare har forsvunnet ved vanlig slitasje. Og fordi det ikke er blitt funnet vesentlige mengder kobbergjenstander fra arkeologiske utgravninger i Amerika, konkluderer de med at det savnede metallet må ha blitt fraktet over havet» (samme. Uthevelser tilføyd).En stor slagghaug ved Lake Superior som bærer bud om store kobberutvinninger en gang i tiden - men hvor ble det av alt kobberet? Det er funnet heller lite med arkeologiske kobbergjenstander i USA

De nordamerikanske kobbergruvene var kjent lenge før kong Davids tid. Det er også overveldende beviser som peker på at fønikerne seilte på Nordamerika med sin handelsflåte som innbefattet skip på opptil 2000 tonn og kunne oppholde seg opptil ett år på havet! Mulighetene var så absolutt til stede for kong David til å skaffe kobber fra kobbergruvene i Lake-områdene i Amerika. Fønikerne/israelerne hadde verdens største handelsflåte, og kong David var alliert med fønikerne. I kong Davids tid ble disse gamle kobbergruvene tydeligvis drevet til det ikke var mer kobber igjen. David samlet kobber til tempelet i så store mengder at det «ikke kunne veies».

Det er funnet beviser for at det gamle Israel var en større forbruker av kobber på den tiden. Slike beviser har man i havnebyen Ezion-Geber (moderne Elat el. Eilat) i sydspissen av Israel ved Aqaba-bukten. Her finner man levningene av det største smelteverk i det gamle Midtøsten. Det var forbløffende moderne, med bla. både luftkanaler og røykkanaler. I sin bok The Bible as History, forteller Werner Keller om disse samme smelteverkene i det gamle Israel:Rundt havnebyen Eilat i Syd-Israel er det levninger etter avanserte smelteverk for kobber

«. . .det ble gravd ut levninger av en omfattende bosetting. Det mest interessante var støpeformer og store mengder kobberslagg. Midt inne i et kvadratisk rom kom en større struktur til syne. Den grønne misfargingen på veggen lot ingen tvil tilbake om hvilken hensikt strukturen hadde hatt. Det dreide seg om en smelteovn. Veggene av leirestein hadde to rekker med åpninger. De var røykkanaler, og et sinnrikt system av luftkanaler var også med i konstruksjonen. Det hele dreide seg om en toppmoderne smelteovn, bygd i samsvar med et prinsipp som feiret sin gjenoppstandelse i moderne industri for hundre år siden som Bessemer-systemet. . . .

Ingen steder i den fruktbare halvmåne, verken i Babylonia eller i Egypt, har man funnet en smelteovn av lignende dimensjoner. . . .Ezion-Geber var det gamle Palestinas Pittsburgh» (Werner Keller: The Bible as History, s. 199–203. Uthevelser tilføyd).

Det er mye som tyder på at det var kong Davids store behov for råmaterialer som tømte kobbergruvene i Lake Superior-områdene i Amerika. Kongene David og Salomo utviklet Israel til å bli den mest avanserte, industrielle nasjon i Midtøsten, med de største smelteverker i området. Bibelen nevner også at kong Salomo bygde skip i Ezion-Geber: «Kong Salomo bygde også skip i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat på bredden av Rødehavet [her Aqababukten] i Edoms land» (1 Kong. 9,26).

Det er aldeles feil å tro, slik enkelte gjør, at det gamle Israel var en forholdsvis primitiv nasjon. Under David og Salomo var Israel faktisk den dominerende nasjon på jorden. De hadde enorme militære ressurser, avansert industriell teknologi; de hadde kontrollen over handelsrutene både til lands og til vanns, og de hadde et nært samarbeide med Fønikia, som var den største sjøfartsnasjon på den tiden, med nær sagt verdensomspennende handelsruter.

Metallutvinnerne fra Israel/Fønikia grunnla bl.a. kolonien Adena, eller «Adenakulturen» i områdene rundt Ohio-elven i USA, dit de trolig var kommet ved å seile opp mississippi. Adena-kolonien fikk ny tilførsel av israelske/kartagesiske emigranter i årene 300–200 f.Kr. Disse folkene ble kjent som «Hopewell-folket». Denne emigrasjonen sammenfaller med den første og andre puniske krig mellom Kartago og Romerriket i årene 264–241 f.Kr. og 218–201 f.Kr.I USA er det funnet steiner fra oldtiden med inskripsjoner på gammelhebraisk/iberisk med Guds ti bud

I staten Ohio i USA ble det i 1860 funnet en stein med en hebraisk inskripsjon av De ti bud. En lignende innskrift ble funnet i Los Lunas i Ny Mexico. I Susquehanna-dalen i Pennsylvania er det blitt funnet hundrevis av fønikiske, keltisk-iberiske og baskiske gravinskripsjoner fra årene 800–600 f.Kr. Ved Rio Grande-området i Texas, ble det funnet en innskrift i Ogham-skrift og libyisk, som var språket til egyptiske sjøfarere. Innskriften forteller om en egyptisk/libyisk konge ved navn Shishonq som besøkte Nordamerika i gammel tid. Under utgravninger i staten Oklahoma ble det funnet en steinstøtte med referanser til gudene Baal og Ra, med en innskrift som var et utdrag av en hymne til Aton av Farao Aknathon. Denne støtten er skrevet på iberisk/punisk, som er nært beslektet med hebraisk, og er datert til ca. 800 f.Kr. Det er også funnet en rekke innskrifter som stammer fra keltere, libyere og fønikere langs Mississippi- Arkansas- og Cimmaron-elvene.

De aller fleste moderne forskere legger for dagen en skeptisk innstilling til disse funnene fordi de føler seg urolige. De passer ikke inn i det etablerte, evolusjonistiske verdensbilde. Parolen er at alt som bekrefter Bibelen må avsannes, og at Amerika før Colombus skal være et ubeskrevet blad.

Kartago

En annen stor israelsk koloni var Kartago i nord-Afrika (dagens Tunis). Denne kolonien ble opprettet i det niende årh. f.Kr. Den nye kolonien ble opprettet på nordkysten av Afrika, og fikk det hebraiske navn Kirjath-Hadeschath, som nærmest betyr «Den nye by». Grekerne kalte den Karchedon, og romerne Carthago. Israelittene som befolket Kartago kom vesentlig fra Nordriket (tistammeriket).

Det finnes en myte, Didos Legende, som forteller om hvordan Kartago ble grunnlagt. Det er likevel ikke til å bortforklare at Kartago ble grunnlagt med hebraiske navn, hebraiske skikker og hebraisk språk. Magistratene i Kartago ble f.eks. kalt shofetim, eller «dommer», som var den samme tittelen de ledende i Israel hadde før monarkiet ble opprettet.

Satellittbilde av Gibraltarstredet mellom Sydeuropa og Nordafrika. Gibraltarstredet er 14,3 km bredt og skiller Europa og Afrika. Fønikerne voktet dette stredet for at ikke andre skulle finne veien fra Middelhavet og ut i Atlanterhavet. Vi ser også en moderne versjon i gibraltar av de såkalte «Herkules støtter», som stredet ble kalt i oldtidenDet fortelles også at en ny bølge av flyktninger kom til Kartago fra Tyrus da byen ble erobret av kong Nebukadnesar i 574 f.Kr. Igjen ser vi at Kartago gjorde tjeneste som en havn for semittiske flyktninger som unnslapp herjingene til de assyriske og babylonske konger.

I løpet av sin maktperiode blokkerte Kartago «Herkules' søyler» (Gibraltarstredet) for andre handelsskip enn sine egne. Verken greske eller romerske skip fikk dermed tilgang til Atlanterhavet. Da en gresk sjøfarer ved navn Pythias slapp ut i Atlanterhavet på 300-tallet f.Kr., ble dette regnet som en ekstraordinær begivenhet.

Kartago og Israel/Fønikia hadde langt større kunnskaper om geografi og den runde jord enn både grekerne og romerne. De koloniserte Den nye verden og utvant og hentet metaller derfra lenge før både romere og grekere kom seg ut av Middelhavet. Det er innlysende at havets herrer på den tiden ikke ønsket at andre skulle få kjennskap til de rike naturressursene på den andre siden av Atlanterhavet.

I sin bok Saga America dokumenterer Professor Dr. Barry Fell funn av gamle kartagesiske mynter i de amerikanske statene Alabama, Connecticut, New York, Colorado, Kansas, Oklahoma og Nevada. Disse myntene stammer fra det 4. og 3. århundre før Kristus. I staten Georgia er det funnet en stein med en punisk/kartagesisk inskripsjon fra det 2. årh. f.Kr. Dr. Fell forteller at det puniske språk var lik det gamle hebraiske språk.

Rundt 500 f.Kr. gjorde en kartageser ved navn Hanno krav på Nordamerika til fordel for Kartago. Det er funnet en steininskripsjon i staten Massachusetts som bekrefter dette. Det er funnet tallrike gravsteiner i Pennsylvania med kartagesiske innskrifter.

Da Kartago falt under den tredje puniske krig mellom Kartago og Romerriket, en krig som endte med Kartagos fall i 146 f.Kr., ble Kartagos befolkning sterkt redusert, samtidig som Hopewell/Adena-koloniene i Amerika fikk en sterk tilvekst av kolonister. Etter Kartagos fall, ble blokkeringen av Gibraltar opphevet, og funn av romerske mynter og gjenstander med latinsk tekst fra tiden etter Kartagos fall, forteller at også romerne begynte å gjøre seg gjeldende der. Dr. Fell dokumenterer at romerne hadde en koloni i Wyoming, der de eksporterte pels og skinn. I flere andre stater er det blitt funnet både romerske mynter og oljelamper.

Grekenland

Omtrent fra den tiden Israels folk dro ut fra Egypt og fram til kong Salomos tid (1400–1000 f.Kr.) oppsto et annet stort kultursamfunn i Egeerhavet og det sydøstlige Europa: Grekenland — en sivilisasjon som øvde usedvanlig stor påvirkning på den vestlige kultur. Vi bør likevel merke oss at grunnleggerne av den greske sivilisasjon aldri kalte seg selv grekere, men hellenere, akeere, danai og lakedaimonere. De lærde har spekulert over hvor en slik høytstående kultur kom fra, men det er et faktum at Grekenlands såkalte «mytiske» tidsalder falt sammen med Israels og Fønikias storhetstid.

Det var de senere romere som først kalte dette folket for «grekere», eller graeci, som betyr «orientaler». Hellenerne sporet sitt opphav tilbake til Devkalion og Pyrrha (Bibelens Noah og hans familie), som unnslapp en stor vannflom sammen med sine tre sønner. De første innbyggerne i Grekenland var pelasgierne, som reiste de pelasgiske eller kyklopske monumenter. Slike finner man også på De britiske øyer. Navnet indikerer at pelasgierne var etterkommere etter Ebers sønn Peleg. Den hellenske sivilisasjon begynte imidlertid ikke før den doriske invasjon rundt 1200, el. 1100 f.Kr. Dorisk er et annet navn for Trojansk, og trojanerne var så definitivt israelere, som vi senere vil se.Den blinde greske dikter Homer

I Homers berømte verk Iliaden og Odysseen finner man navnet «danai» ikke mindre enn 147 ganger, og det er ikke vanskelig å forstå at danai var etterkommere etter Dans stamme. Senere gresk historie nevner ikke danaiene mer, fordi de — sammen med de av Dans stamme som ble tatt til fange av assyrerkongene — vandret nordover i Europa, der de etterlot seg en rekke stedsnavn som peker på deres stammenavn: Danzig, Danube (Donau), Danetz, Danepr, Danmark etc. Noen ble værende i Grekenland, men under andre navn, som makedonere, lakedaimonere og spartanere.

England og Irland

I sin bok Ancient Man in Britain legger D.A. Mackenzie fram beviser for at et sivilisert folkeslag som var kommet til De britiske øyer østfra, satte i gang gruvedrift med bl.a. utvinning av tinn ved Cornwall og sølv og gull på Irland. Disse menneskene undertvang den innfødte befolkningen på De britiske øyer, pikterne, nærmest til slavenivå. Denne urbefolkningen besto antakelig av kanaanitter. I sin bok Relations of the World and the Religions Observed in All Ages forteller Samuel Purchas:

«Procopius bekrefter at på den tid ble hele kystlandet fra Sidon til Egypt kalt Fønikia, og da Josva beleiret området forlot de [kanaanittene som bodde der og ikke ble drept] området og flyktet til Egypt» (Bok 1, kap. XVII, s. 85).

Disse kanaanittene trengte seg videre langs Nordafrika. «Der [i Egypt] formerte de seg og trengte seg videre i Afrika, der de tok hele området i besittelse, helt fram til Herkules' støtter [Gibraltar]. De snakket halvt fønikisk» (samme).

Nær Gibraltar, på Afrika-siden, bygde disse kanaanittene to byer, Tinge og Tanger i Numidia: «De grunnla byene Tinge og Tanger i Numidia, der det sto to søyler av hvit stein, plassert nær en stor vannkilde. På disse søylene sto det inngravert på fønikisk: Vi er kanaanitter som tyven Josva har jagd bort» (samme). Dette blir også bekreftet av den jødiske historieskriveren Josefus.

Fra Numidia varte det ikke lenge før kanaanittene krysset Gibraltarstredet og kom så langt nord som Skandinavia og De britiske øyer. På Irland ble de kjent som fomoriske sjørøvere, og tradisjoner og legender om disse er blitt bevart fram til denne dag.

I sin History of Ireland forteller den irske historiker, prest og dikter Geoffrey Keating (ca. 1569– ca. 1644): «Neimhead seiret i tre slag over fomoriene. De var sjøfolk av Kams rase som var kommet fra Afrika til øyene i Vesteuropa for å bosette seg idet de flyktet for Sems rase av frykt for at de skulle herske over dem på grunn av den forbannelse Noah hadde lyst over Kam, som de stammet fra. . . .Derfor kom de til Irland. . . .Av den grunn blir de kalt fomorier fordi de drev sjørøveri: fomhoraigh, dvs. langs havene» (bd. 1, s. 179–183).

I sin Historie af Danmark (1775), forteller Peter Frederik Suhm: «. . . Messenius sier at kanaanitter som ble drevet ut av Josva kom til Scondia, som de deretter kalte Skandinavia. . . .Og Arngrim Jonae, den lærde islendingen, hevder at de kanaanitter som ble drevet ut av Josva, var de første innbyggerne i Norden» (s. 101). Kanaanittene var trolig urinnvånerne i Norden og på De britiske øyer.

De første druidene i England var høyt kultiverte mennesker med hebraiske røtter. De hadde bl.a. universiteter der de underviste i alle former for naturvitenskapDa israelitter, hovedsakelig av Dan, Gad og Asers stamme kom til De britiske øyer og satte i gang gruvedrift og kolonisering der, ble disse fomorierne eller pikterne, som de ble kalt av andre folk, etter hvert drevet ut og forsvant fra Europa. Mange av dem dro over havet til Den nye verden, der de muligens ga opphav til de amerikanske indianere (i tillegg til de som kom fra Asia over Beringstredet). Men dette er en annen historie.

Beviser for at en kultivert menneskerase kom fra øst, finner man bl.a. ved de steinsirkler disse menneskene oppførte. De største steinsirklene i England ligger ved Avebury. Dette navnet er avledet av Abiri (Khabiri, Habiru), som betyr «hebreere». Også de første druidene i England var hebreere. På Kristi tid hadde både Irland og De britiske øyer en tallrik befolkning som sporet sitt opphav tilbake til hebreerne.

Spania

Elven Ebro i Spania er oppkalt etter hebreerne. Her vises Ebro ved byen ZaragossaI Spania grunnla hebreerne kolonier bl.a. i Gades (Cadiz) som fikk sitt navn etter Gad. Denne kolonien dannet en viktig mellomstasjon halvveis mellom Middelhavet og De britiske øyer. Selve Den iberiske halvøy — Iberia — med Spania og Portugal, har fått sitt navn etter hebreerne. Det samme gjelder elven Ebro i Spania.

Den største og viktigste kolonien i Spania var Tarsis, som også dannet mellomstasjon for handelsrutene fra Middelhavet til De britiske øyer. Tarsis eller Tartessus fikk sitt navn etter Tarsis, som var en sønnesønn av Jafet (1 Mos. 10,4). Vi husker beretningen om profeten Jonas som ville flykte fra Herrens åsyn og gikk ombord på et skip som skulle til Tarsis (Jon. 1,3).

Troja

I 1 Mos. 38 leser vi om Jakobs sønn Juda som fikk to sønner med sin sønnekone Tamar: Peres og Serah.

Jakobs sønn Juda lystet etter sin svigerdatter Tamar. Med henne fikk han to sønner: Peres og Serah, som ble opphavet til den greske nasjon, Troja og kolonisering av IrlandI 1 Krøn. 2 finner vi Judas ættetavle videre nedover via Peres og Serah: «Judas sønner var Er og Onan og Sela. Disse tre fikk han med Suas datter, en kana'aneisk kvinne. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og han lot ham dø. Hans sønnekone Tamar fødte ham Peres og Serah, så at Judas sønner var fem i alt. Peres' sønner var Hesron og Hamul. Og Serahs sønner var Simri og Etan og Heman og Kalkol og Dara, til sammen fem» (1 Krøn 2,3–6). Dara blir også stavet Darda. Den jødiske historieskriveren Josefus kaller ham Dardanus.

Allerede under oppholdet i Egypt begynte noen av israelittene å bryte seg løs fra hovedstammen og utvandre til Europa og Lilleasia. «Mens de fremdeles oppholdt seg i Egypt, begynte grupper av israelitter å utvandre fra hovedstammen før nasjonen Israel ble til. En av disse gruppene, under ledelse av Kalkol, en fyrste av Juda stamme, dro vestover langs Middelhavet og bosatte seg til slutt i Ulster [Irland]. En annen gruppe, under ledelse av Dardanus, en bror av Kalkol, dro til Lilleasia for å grunnlegge det kongerike som senere ble kjent som Troja» (How Israel Came to Britain, s. 2).

«Det fortelles at Dardanus bygde Troja (Ilium) omtrent 34 år før utgangen av Egypt. . . . W.E. Gladstone forteller at slaget om Troja ble kjempet av danaidene [grekerne] mot dardanidene [trojanerne], og at disse opprinnelig var én og samme» (L.G.A. Roberts: British History Traced from Egypt and Palestine, s. 27).

Stredet ved Dardanellene har fått sitt navn etter Darda, som var en etterkommer av Juda/Tamar. Troja, som ble grunnlagt av Dardanus, en etterkommer av Juda/tamar, ble lenge regnet som en mytisk by inntil Heinrich Schliemann og hans hustru i 1868 fant ruinene etter byenDet er indisier som tyder på at Dardanus først gikk i land på Kreta, der han medvirket til å grunnlegge mykenerkulturen. Sikkert er det i hvert fall at den kretiske mykenerkulturen hadde en slående likhet med den hebraiske kultur. Ifølge den romerske historieskriveren Tacitus utgjorde «jødene» de innfødte på øya Kreta. Senere greske myter indikerer at trojanerne kom fra samme kilde som mykenerne.

Etter at trojanerkongen Priam, som var en etterkommer av Darda, og følgelig av Juda stamme, ble beseiret i den første trojanerkrig (ca. 1181 f.Kr.), unnslapp Æneas, som også var av den kongelige slekt, av Juda stamme, til Italia. Denne beretningen finner man i den romerske historieskriveren Virgils berømte verk Æneiden. I Italia giftet Æneas seg med datter av latinerkongen Latinus. Etter at denne døde 1178 f.Kr., ble Æneas konge og regjerte i tre år (1178–1175 f.Kr.). Ænæas sønn Ascanius ble deretter konge og regjerte i 38 år (1175–1137 f.Kr.).

De romerske annaler forteller at da Æneas hadde grunnlagt Alba i Italia, giftet han seg med en kvinne som fødte ham en sønn som fikk navnet Silvius. Silvius på sin side giftet seg og fikk en sønn som ble kalt Britto eller Brutus. Senere kom Brutus i skade for å drepe sin far ved et uhell under bueskyting. På grunn av dette uhellet ble Brutus utstøtt fra Italia. Han vendte tilbake til Egeerhavet, der han samlet og organiserte de landflyktige trojanere, lydiere og makedoniere.

Trojaneren Brutus grunnla byen London ved elven Themsen (Thames) rundt 1168 f.Kr. Elven så utvilsomt noe annerledes ut den gang enn den gjør idag. Utsikt over Thames fra dagens LondonGrekerne ble slått og Troja gjenerobret i 1149 f.Kr. Deretter emigrerte Brutus med sine menn via Malta til De britiske øyer, der han ved elven Themsen grunnla byen Caer Troia (Troinovant) — Det nye Troja — som senere fikk navnet Londinium, eller London. Ved Totnes ved elven Dart i England, finner man en historisk stein som er et minnesmerke etter Brutus' ankomst til England. Denne steinen blir kalt «Brutus-steinen». De walisiske annaler forteller at tre stammer av Brutus' egne landsmenn (hebreere som allerede var etablert i England på den tid), tok imot Brutus og hans menn som brødre og proklamerte Brutus som konge over hele øya. Brutus' tre sønner, som ble født etter ankomsten til England, fikk navn etter disse tre stammene: Locrinus, Camber og Alban. Brutus' navn, av Juda stamme, står fremst i ættetavlene til de britiske kongene, en ættetavle som er like omhyggelig bevart som ættetavlene til Judas og Israels konger.

Disse beretningene er blitt bekreftet av en rekke gamle manuskripter, og det er ingen grunn til å avvise dem som «munkefabler», slik moderne historikere uten tro på Bibelen gjerne har en tendens til å gjøre. De har også en tendens til å ville styre unna alt historisk materiale, eller alle arkeologiske funn som på en eller annen måte bekrefter Bibelen. Av den grunn er moderne historieverker stort sett overflatiske og ofte villedende, uten å trenge ned til sannhetens kjerne. Hypoteser og evolusjonistisk tankegang skyver til side all historisk dokumentasjon og alle funn som på en enkel måte stadfester Bibelen!