Nr. 103: DEN ENDELGE DOM!

Nr. 103:

DEN ENDELGE DOM!

Av Svein Marøy

Artikkelforfatteren tar oss med inn i hva Gud selv sier, ikke hva kirkefedrene og andre som vet bedre enn Gud hva han sier om menneskene som forkaster hans frelsestilbud i Kristus Jesus.

For meg så står det meget klart hva Gud kommer til å gjøre med de som ikke finnes verdige ham.

Det er etter dom, en tilintelsgjørelsen av de vantro og ugudelige!

At mennesker er født med en udødelig sjel, tar de troende som en selvfølge. Man hører det så ofte i forkynnelsen, at man skulle tro at dette var grundig stadfestet i Bibelen. Sannheten er imidlertid en annen. Ordet sjel står nevnt flere hundre ganger i Bibelen. Men ikke et eneste sted står det at mennesket har en udødelig sjel. At mennesket er født med en udødelig sjel, kommer ikke fra Bibelen, men har sitt utspring i greske filosofi. Det var filosofene Platon og Sokrates som hevdet at mennesket hadde en udødelig sjel.

På et eller annet tidspunkt før år 500 ble læren om sjelens udødelighet en viktig del av den kristne tro

I 1. Tim 6,16 står det: ”han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til.” Her står det virkelig at det kun er Gud som har udødelighet, og man bør jo tro det som står skrevet.

Når det gjelder mennesker, så har vi ikke en udødelig sjel, men vi kan bli delaktig i udødelighet ved å motta troen på Jesus Kristus. I 2. Tim. 1,10 står det: ”Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet.” (Jeg gjør oppmerksom på at grunntekstens ord ”aftharsia” også betyr udødelighet.) I 1. Kor. 15, 53-54 står det: ”For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.

Adam og Eva hadde udødelighet i Paradis så lenge de spiste av livets tre. Etter at de hadde syndet, kom død, lidelse, sorg, smerte og slit inn i deres hverdag. En helt ny situasjon hadde oppstått, og Gud var nå engstelig for at de fortsatt skulle ha tilgang til livets tre. Derfor sa Gud: ”Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; Bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og lever til evig tid.” For å forhindre dette, forviste Gud dem fra Edens hage, samtidig som han sendte engler ut for å passe på at ingen fikk tilgang til livets tre.

Dette var en barmhjertighetshandling mot oss mennesker, for Gud så at ingen ville være tjent med å leve evig med de smerter og lidelser som kom inn i våres liv med syndefallet. Samtidig lovet Gud å gi oss en ny mulighet til å leve i harmoni med Gud og skaperverket. Gud ville en dag sende sin egen sønn, Jesus Kristus, for å sone syndefallet. Jesus skulle nå få den samme funksjon som livets tre. Likesom Adam og Eva hadde udødelighet så lenge de spiste av livets tre, således kan man i dag oppnå udødelighet ved å tro på Jesus Kristus og de ord han har talt. Dersom vi mottar et liv som er udødelig, er det jo selvsagt av uvurderlig betydning at dette er et godt og harmonisk liv. Om dette kan vi lese de majestetiske ordene i Johs. Åpb. 21: Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud prydet for sin brudgom. Og jeg hørt en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer, for de første ting er veket bort.” I det nye univers som Gud en dag skal skape, skal alt være rent. Det skal ikke være slik at det et sted skal være jubel, glede, kjærlighet og trygghet, mens det et annet sted skal være pine og smerte som skal vare gjennom alle tider.  Å få være med på dette som står beskrevet i Johs. Åpb burde være mer enn god nok motivasjon til å holde fast ved troen.

I vårt språk brukes ofte ordet evig, men i de sammenhenger ordet blir brukt, er det sjelden vi tenker på en tid uten ende. F. eks. Vi kan ha ventet på en buss som er ½ forsinket. Da kan vi utbryte: ”Nå har jeg ventet på bussen en evighet,” eller: ”Jeg orker ikke å stå her i all evighet og vente på bussen.”  For å beskrive en begrenset tid under smerte, bruker man ofte ordet evig. En tannlegepasient kan si: ”Behandlinga tok ca. 20 minutter, men det var så smertefullt at jeg følte at det tok en hel evighet før arbeidet var gjort.

Når vi snakker om isbreer, bruker vi ofte ordene Den evige snø. Vi tenker ikke da på at snøen skal ligge der i milliarder av år. Snøen ligger der fra generasjon til generasjon, og derfor er det naturlig å bruke ordet evig. Videre kan man si om en salme eller tale: Den var evig lang. Vi hører ofte noen sier ”Det hendte for en evighet siden. Når noen sier: Aldri i evighet,” er ofte betydningen: Så lenge jeg lever.

Ordet evig kan også brukes i overført betydning, og i slike tilfeller har ikke ordet noe med tid å gjøre. Vi kan si: ”Du har evig rett. Dette menes: Du har absolutt og fullstendig rett.  Andre ganger sier man: ”Slutt med det evige gnålet ditt.” og meningen er det stadige og ustanselige gnålet.

I Bibelen brukes ordet evig (Gresk aion, hebr. olam) på samme måte som i norsk dagligtale. I G.T. finner vi lover, pakter, ofringer og seremonielle handlinger av mange slag som hadde sin tid inntil Kristus, men som da skulle opphøre. Likevel står det ofte om disse lover: Dette skal være en evig lov. Ordet evig står her som en forsterkning og betyr at det skal være en absolutt og ufravikelig lov, men slett ikke en lov som skulle gjelde en tid uten ende. Dersom man tar seg tid til å slå opp på ordet evig, vil man bli overrasket over hvor ofte ordet brukes uten at det kan forbindes med en tid uten ende. F. eks. Habakkuk 3,16. ”de evige fjell sprenges i stykker.” Meningen her er tydelig. Evig står her for mektige, store. Hadde ordet evig stått for absolutt evigvarende, da kunne de ikke sprenges i stykker.

Grunnen til at jeg skriver dette, er for at man ikke ut fra ordet evig kan fastslå at en pine eller straff i fortapelsen skal vare uten ende. I Matt 25,46 står det; Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.” (At man oversetter ordet kolasim med pine er feil. Det vet oversetterne bedre enn meg, og jeg har all grunn til å tro at ordet pine er brukt for at det straks blir lettere å forsvare læren om en endeløs pine) Så blir det sagt at når det evige liv skal vare uendelig, så må også straffen, vare i det uendelige. Argumentasjonen er helt feil. Dette skriftstedet sier ingen ting om hvor lenge straffen eller livet i himmelen skal vare.  I Johs. 17,3 står det: ”og dette er det evige liv at de kjenner deg, den enste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Her får vi altså betydningen av ordet ”evig liv.” Evig liv står altså for et fullkomment, trygt og harmonisk liv, og det er å kjenne Gud og hans sønn Jesus. På samme måte er det med straff. Evig straff står for den totale, absolutte, rettferdige og innapellable straff, og en dødsstraff kan absolutt være en evig straff.

Uttrykk som ”all evighet” kan heller ikke oppfattes som en tid uten ende i alle situasjoner. I salme 104,5 står det om jorden at ”den skal ikke rokkes i all evighet.” Dersom uttrykke ”all evighet” står for absolutt evigvarende, ville dette skriftstedet komme i konflikt med andre bibelvers. Jesus sa: ”Himmel og jord skal forgå.” I 2. Pet. 3,10 står det: ”og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal brenne opp.” Og videre i Johs. Åpb. 20.11. ”Og jeg så en hvit trone, og han som satt på den, og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for den.”

Utrykket all evighet i Salme 104,5 står for en lang tid, som dog er begrenset.  I Johs. Åpb. 14, 10-11 står det: ”da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket i hans harmes beger, og han skal pines med ilde og svovel for de hellige og englers og Lammets øyne, og røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilber dyret og dets billede, og hver den som tar dets merke.”  Johs. Åpb. 20, 10: ”Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor og dyret og den falske profet var, og de skal pine dag og natt i all evighet.”  Her ser man to steder hvor uttrykket all evighet forekommer. Men nå har vi jo sett at all evighet ikke betyr en tid uten ende i Salme 104. På samme måte som i Salme 104 står også her uttrykket all evighet for en begrenset tid. Ser en nærmere på kapittel 14 i sammenheng, så er det sannsynligvis ikke snakk om fortapelsen i det hele tatt.

Her skriver Johannes om de store trengsler som en dag skal komme over jorden. Jesus sa ved en anledning.” For da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nu, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst, men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.” I denne perioden vil trengslene, katastrofene og menneskets ondskap komme over dem uavlatelig, og de som opplever dette, vil nok føle at denne elendigheten aldri tar slutt og at dette vil pågå i all evighet. Men de som kjenner det profetiske ord, vet at disse trengsler en dag tar slutt. En av grunnene til at jeg kan tolke dette slik, er at det står: «dag og natt i all evighet». Men Bibelen sier jo andre steder at sol, måne, dag og natt skal opphøre. Når det står at de skal pines foran lammets øyne, så er det naturlig å tolke dette som om Jesus følger nøye med på det som skjer. Han vet at alt liv på jorden er i fare, og Jesus vil nå passe på og forhindre at jorden blir fullstendig ødelagt.

I Matt 13 spurte disiplene Jesus om han kunne tyde lignelsen om såmannen. Jesus svarte: «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er enden på denne tidsalder. Høstfolkene er englene. Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder.” Disse ordene er svært så tydelige. På samme måte som ugresset blir brent opp med ild og tilintetgjort, slik skal de som ikke vil tro bli brent opp og tilintetgjort. Hadde det vært slik at de ugudelige skulle brennes i all evighet, kunne ikke Jesus ha sammenlignet dem med ugress, men med noe som ikke lot seg brenne opp med ild.

Vi hører så ofte at vi må tro det som står i Bibelen. Jeg vil derfor utfordre artikkelens lesere: Tror dere på Jesus når han sier: «Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder”? Eller er det slik at troen på en endeløs pine sitter så fast at dere sier: «Jesus, du tar feil. Vi kan ikke tro på deg når du taler stikk i strid med vår lutherske bekjennelse. Vår bekjennelse sier jo alltid det som er riktig, så her innfører du faktisk en falsk lære.”

At de ugudelige skal bli brent opp og tilintetgjort står mange steder i Bibelen. Jeg skal bare nevne noen. Mal. 4: «For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig være som halm.  Og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herre, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.” Og i v. 3: «og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler.” Det burde ikke være tvil om at her tales det om dommens dag. Dersom læren om en endeløs pine hadde vært riktig, kunne ikke Malakias ha skrevet slik han her gjør.

Salme 37,20: ”For de ugudelige skal gå til grunne og Herrens fiender om engens blomsterskrud; de skal forsvinne, som røk skal de forsvinne. V. 3: ”men overtrederne skal tilintetgjøres alle sammen, de ugudeliges fremtid avskjæres.” Es. 5,4: ”Derfor, som ilden fortærer halm, og høy synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare opp som støv: for de har forkastet Herrens hærskarenes lov og foraktet Israels Helliges ord.”

Når Jesus i Matt 13 taler om at de ugudelige skal kastes i en ildovn, finner vi dette igjen i Johs. Åpb., men da brukes ordene ildsjøen og den annen død. Og djevelen og alle onde mennesker blir kastet i ildsjøen. Åpb. 20,13-15: ”Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem: og de blev dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.” Jeg synes det er merkelig at et så presist ord som ”den annen død,” blir borttolket til å bli en pine uten ende. Alle mennesker må gå gjennom den første død, som er vårt legemets død. Den annen død, er sjelens død, og denne er det bare de onde som får oppleve.

Grunntekstens ord ”apollymi” er oversatt med å gå fortapt, fortapelse. Men ordet er også oversatt med: miste livet, omkomme, drepe, avlive, gjøre ende på, gå under, gå til grunne, forgjengelig, tilintetgjøres osv. Dette er det som skjer på dommens dag, De ugudelige skal tilintetgjøres, gå til grunne, ødelegges, osv. Så når det i Johs. 3,16 står ”ikke skal fortapes,” så kunne det like gjerne ha stått: ikke skal tilintetgjøres. Personlig mener jeg at fortapes er en grei oversettelse, men det blir helt feil å tolke fortapelse til å bli en pine uten ende.

Dagsavisa Dagen hadde for mange år siden en leder hvor læren om endeløs pine ble forsvart.  Som bevis ble sitert fra Markus 9,43-48. Her står det om ”uslukkelige ild, ”ilden som ikke slukkes” og ”ormen som ikke dør.” Men hva er en uslukkelig ild. Når et hus brenner så hardt at det ikke er mulig å slukke flammene, kan man godt si at huset brant opp med en uslukkelig ild. Men selvsagt, når huset er oppbrent, så slukker huset av seg selv. Det er nå en gang ildens oppgave å brenne opp det som er brennbart. Vi har et lignende eksempel i Matt 3,12. Der står det at han (Kristus) skal rense sin treskeplass og samle hveten i låven mens agnene skal han brenne opp med en uslukkelig ild. Her står det tydelig at agnene skal brenne opp. Uslukkelig ild må derfor bety at ingen skal kunne slukke ilden før den har gjort sin gjerning.  

I Markus 9 virker ormen sammen med ilden. Ormen dør ikke før den har hjort ende på de ugudelige. I Esaias  51,7-8 leser vi: Frykt ikke menneskers hån, og reddes ikke for deres spottende ord. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull,” Her ser vi at møll og makk brukes som bilde på hvorledes de ugudelige skal tilintetgjøres. I Markus 9 har ormen den samme oppgave som møll og mark i Esaias 51

Jesus brukte ofte ordet helvete om dommens dag. Helvete er oversatt fra ordet Gehenna, det greske ordet for det hebraiske Gehinnom. Dette er et stedsnavn og betyr Himmons dal. Dette sted ligger tett inntil murene rundt det gamle Jerusalem. På Jesu tid ble søppel fra Jerusalem, selvdøde dyr og muligens også likene av forbrytere kastet i denne dalen og brent. Det var altså en tilintetgjørelsens dal. Vi vet hvordan det gikk med søppelet som ble kastet i Gehenna. Det ble kastet dit for at det skulle brennes opp og tilintetgjøres. Derfor var det nærliggende for Jesus å bruke Gehenna som et bilde på hvordan det skal gå med de ugudelige på dommens dag.

Jesus brukte ofte billedspråk for å få fram sitt budskap. For å få fram kjærlighetens evangelium, brukte han ordene brud og brudgom. For at dette bildet skal fungere, er det to viktige forutsetninger som må oppfylles. Kjærligheten må være gjensidig, og bruden må ha valgt å si ja til sin brudgom av egen fri vilje.  Dette er et bilde som viser hvor feil forkynnelsen om en endeløs pine er. Jeg fortsetter å bruke bildet, og forkynnelsen til enkelte forkynnere blir da slik: En mann møter en kvinne og får henne inderlig kjær. Han uttrykker sin kjærlighet til henne og sier at han ønsker av hele sitt hjerte å leve sammen med henne i gode og vonde dager. Så sier han dette. -Jeg vet at du kan få et godt liv sammen med meg. Men dersom du sier nei til mitt tilbud, så skal du vite at jeg har makt til å kaste deg i fengsel og torturere og pine deg, og du vil aldri komme vekk fra min hevn. Så pass nå på at du velger riktig.”

Når man leser Bibelen, så er det viktig at man leser den med et åpent sinn og med et oppriktig ønske om å finne de sannheter som finnes der. Vi kan ikke, som disiplene, spørre Jesus direkte og ansikt til ansikt dersom det er noe vi lurer på. Men Jesus lovet Den Hellige Ånd til å hjelpe oss med forståelsen av Bibelens budskap. Dersom vi ikke er oppriktige i vår søken etter sannheten, hjelper det lite om vi kan Bibelen på rams. Man kan fort komme i den samme situasjon som de skriftlærde på Jesus tid var i. Og Jesus var ikke nådig mot dem. ”Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft,” og  ”Dere ransaker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.” Det er ikke så rart at de skriftlærde ble provosert av Jesu ord. De tålte ikke at Jesus, en ulærd snekkersønn, skulle korrigere dem, de som hele dagen studerte skriftene.

Jeg vet at Gud hater læren om en endeløs pine, fordi denne lære forteller oss løgner om Gud.  Gud har ingen interesse av å opprettholde liv med smertefull pine bare for at han skal få sin hevn. Jesus kom for at vi skulle ha liv, ja overflod av liv. Men det er nå engang et faktum at mange mennesker ikke bryr seg om dette, og at de heller ikke bryr seg om rettferdighet, sannhet og godhet. Da har ikke Gud noen annen mulighet enn å gjøre slutt på deres liv. 

Har i denne artikkel etter beste evne fortalt sannheten om det som skjer på dommens deg. 

Så får den enkelte avgjøre om han vil tro på sannhetens frigjørende ord, eller slik Gud selv sier det er!

Nr. 102: SADISME I GUDS NAVN.

Nr. 102:

SADISME I GUDS NAVN.

Av Svein Marøy

Bilde av Jan Hanvold som sitter i sin TV rute og mener at alle som ikke støtter han og Visjon Norge ligger dårlig an. Men Hanvold er uten tvil selv med begge beina på vei imot fortapelsen med å være en ekteskapsbryter. Skriften sier klart at slike skal ikke arve Guds rike, men hva innbefatter fortapelse? Dette skriver Marøy om, her er en innføring i hva Guds ord sier og lærer om fortapelse!

Paulus skriver til Timoteus. ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer, ved hykleri av falske lærere som er brennemerket i sin egen samvittighet, som forbyder å gifte seg og byder å avholde seg fra mat, den Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.”

           

Paulus fikk så uendelig rett i det han her skriver. Det gikk ikke lang tid før man flettet inn i det evangeliske budskapet hedenske filosofier og oppfatninger. Vi vet jo at Den katolske kirke ganske tidlig kom med forbud mot prester og biskoper til å gifte seg, et forbud som gjelder den dag i dag. Man begynte å praktisere en annen dåp enn den dåp som apostlene praktiserte og forkynte. De hedenske religioner hadde sin treenighet, og etter hvert begynte man å snakke om Bibelens Gud som en treenig gud. (Illustrert Norsk Bibelleksikon innrømmer at det er en viss likhet mellom kirkens treenighetslære og visse triader i fremmede religioner.) Men den verste og mest avskyelige av alle lærdomsverk, var likevel at de som ikke tror på Gud skal pines i all evighet, eller ”pines uten ende,” slik det står i Den lutherske bekjennelse. I middelalderen var denne forkynnelsen om de ugudeliges skjebne så intens, at det enkelte steder brøt ut rene vannviddsepidemier. Og selv i dag er det mange som har store psykiske problemer, fordi tanken på en pine uten ende, ikke er på til å holde ut.

           

Det var den greske filosofen Platon som fremholdt læren om sjelens udødelighet. Denne læren må på et eller annet tidspunkt blitt tatt opp i den kristne tro. I følge tidligere misjonsprest på Madagaskar, Lars Dale og (”Livet efter døden,” 1905 s. 467) og biskop Karl Marthinussen (”Tid og evighet 1938 s.67.”) hevdet kirkefedrene Justin Martyr og Ireneus tilintetgjørelseslæren. Dr. theol. J.P. Bang sier det slik: Tilintetgjørelseslæren er ikke ny. En kan ettervise den hos Justin, Ireneus og andre av oldkirkens menn.” (Troen og livet,” b. 3, s297, 1920.)

           

Justin Martyr tilhørte den platonske skole. En dag kom han i kontakt med jøden Tryphon. Under samtalen kom de inn på læren om sjelens udødelighet. Vismannen tilbakeviser læren om sjelens udødelighet. Han sier: Men jeg påstår ikke at alle sjeler dør. De gode tar opphold på et godt sted, de urettferdige og onde venter på et ondt sted tiden for dommen. På denne måten vil de som er verdige til å møte Gud, aldri dø, men de andre skal bli straffet så lenge Gud vil at de skal være til og bli straffet.” ”Det er bare Gud som ikke er skapt, og som er udødelig.” ”At sjelen lever, kan ingen nekte. Men når den lever, er det ikke fordi den er liv, men fordi den er blitt delaktig i livet. Det som er blitt delaktig i noe, er forskjellig fra det som gjør den delaktig. Sjelen blir delaktig i livet fordi Gud vil at den skal leve. Men når Gud ikke vil at den skal leve, så lever den ikke lenger. For de har ikke, som Gud, livet av seg selv.”

Justin spør vismannen hvem han skal ta som sin lærer, og hvor han skal få kunnskap fra, når han ikke finner sannheten hos filosofene. Vismannen viser da til profeten. Disse talte ved Den Helliger Ånd og sa forut hva som skulle skje. Deres skrifter er i de kristnes eie, og de som leser dem, vil få all den kunnskap en filosof trenger. De vitner om en sannhet som er hevet over alle fornuftslutninger. De forkynner Gud skaperen, Faderen og Sønnen Kristus. Justin skriver videre: ”Da han hadde sagt dette og meget mer, som jeg nå ikke kan fortelle, forlot han meg med befalingen om å rette seg etter hva han hadde sagt, og jeg så han ikke mer. Men en ild brente i meg, og jeg fattet kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi venner.” (Lars Berg: ”Ingen evig pine,” s. 238-239, 1962.)

Ut fra det vi leste her, burde det ikke være tvil om at de kristne på denne tiden ikke trodde på sjelens udødelighet.

Den onde sæd, læren om en pine i det uendelige, hadde makt i seg til å fostre sadister innen både Den katolske og Den lutherske kirke. Deres gud var en gud som hadde behag i å pine, og de prøvde etter beste evne å etterligne denne guden. Historien kan derfor berette om martyrer som ble stekt med langsom ild. Den nytelse som synet av disse stakkars menneskers pinsler brakte, trodde de at de også skulle få beholde i himmelen, og utgjøre en del av deres salighet der. En av Den katolske kirkes mest fremtredende teolog, den såkalte ”hellige” Thomas av Akvino som levde på 1200-tallet, skrev derfor slik: ”De salige skal fra deres plass i himmelen betrakte de fordømtes pinsler, og ved å se dem, skal de bli overveldet av fryd, og takke Gud for deres egen lykke ved å overvære de ugudeliges usigelige elendighet.”

Den kjente svenske presten Lars Linderot skrev en huspostill omkring midten av 1800-tallet. Der skrev han i en preken på 17. søndag etter trefoldighet: ”Hederlige folk her på jorden kunne jo ofte etter endt prediken, for sin fornøyelsesskyld, gå ind i fengsler for å bese seg. Således skulle også de salige i himmelen foreta seg himmelske spaserturer og se på de forkastede tukthuslemmer, som pines i pinestedets tukthus, de fordømte fanger som pines i helvedes fengsel, og ligger der som evighetens fanger. --- ”De skulle gå hen og se hvorledes den udødelige orm gnaver dem, og hvorledes den uslukkelige ild brenner dem, og hvorledes de ligger i ildsjøen som en vederstyggelighet for alt kjød.” Det er en forferdelig tanke at de fordømtes pinested skulle være ”et skuespill, en øyenlyst hvor de salige skulle gå ut og se sine fordømte foreldre, sine fordømte børn, sine fordømte søsken og venner, og alle disse helvedesbranner skulle være en hellig øyenlyst ---.”

Dette var det mine oldeforeldre leste for ca. 100år siden uten å tvile på et ord.

Pinsebevegelsens grunnlegger i Norden, T. B. Barratt forsvarte læren om en endeløs pine i boka ”Bak død og grav.” Når Barratt forsvarte denne lære, er det ikke så rart at pinsebevegelsen har hatt forkynnere som har vært svært så flinke til å skape angst og fryktstemning med sin utleggelse av fortapelsens ulidelige og evige kvaler. I 1970 kom boka ”De helliges evige hvile,” oversatt og utgitt på pinsebevegelsens forlag, Filadelfiaforlaget. Der står det: ”Hvor forferdelig det er når ingen i himmelen og ingen på jorden kan hjelpe dem, (de fortapte i helvete.) uten Gud, og han ler av dem. De verste ved disse kvaler er at de skal vare evig. Når tusen millioner år er gått, vil de fortsette med samme heftighet som første dag. Om det hadde vært håp om en slutt på pinen, så ville denne tanken ha vært en lindring for de fordømte, men for evig er en uutholdelig tanke.” På grunn av deres synder ”blir Gud aldri trett av å straffe dem. – Deres uforgjengelige sjeler bærer skylden for overtredelse, derfor må de også lide uforgjengelige kvaler.” I boka kan vi også lese at Gud har en hjelper til å torturere og pine, og det er selve satan. Han skal være med på å «iverksette Guds dommer.” Han som her på jorden lykkes i å trekke dem bort fra Kristus, skal som belønning være et ”redskap i Guds hånd til å straffe dem for at de ga etter for hans fristelse.”

Når jeg kommer over slike skrifter, blir jeg minnet om det som står i 2. Tess. 2, 10-11. ”Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten,” Læren om en endeløs pine er en sinnsyk løgn, og er med på å forblinde de troendes øyne fullstendig, og derfor er man ikke i stand til å se og avsløre vannviddet som kommer til uttrykk i boka ”De helliges evige hvile.”

De kristenkonservative avisene Norge I Dag og DagenMagasinet, tv-kanalen Visjon Norge med Jan Hanvold og helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen er i dag med på å videreføre den lutherske oppfatning om en pine uten ende.   For et par år siden gjestet Mary K. Baxter Visjon Norge. Hun hadde hatt sine åpenbarelser og syner om det som foregikk i helvete, og nå ville hun at seerne skulle få et innblikk i fortapelsens virkelighet. Det var ild og svovel, demoner som tok mennesker inn i et torturkammer hvor de skulle tortureres, smerteskrik så voldsomme at de kunne høres over hele helvete, o.s.v. Og viktigst av alt. Disse lidelser kommer aldri til å opphøre.  Programmet ble sendt i reprise midt på dagen, hvor også barn hadde mulighet til å følge med på programmet. Jeg kjente at jeg ble uvel av å høre på henne, og jeg visste at følsomme barn og voksne kunne ta skade på sin sjel dersom de tok inn over seg det galskapens evangelium som Baxter forkynte. Evangeliet er som klart og rent vann som bringer helse og helbredelse for dem som drikker av det. Kristne mennesker har fått i oppdrag av Gud å dele ut dette vann gratis til dem som måtte ønske det. Jan Hanvold og Visjon Norge heller gift i dette vannet, og derfor kan de som ser for mye på Visjon Norge bli syke. En synlig bivirkning er alvorlig svekket dømmekraft.

En dag skal Jan Hanvold møte sin dommer, og jeg ville ikke vært i hans skor når han må svare på hvorfor han forgiftet det evangelium som Gud satte ham til å forvalte.    

I bekjennelsesskriftet Augustana (Skrevet av Melanchton, godkjent av Luther) står det: ”de fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige glede, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende. De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.”  Det er interessant å legge merke til at gjendøperne på Luthers tid ikke trodde på en endeløs pine. Noen av dem, f. eks. dr. theol. Balthasar Hubmaier, hadde høy teologisk utdannelse, og hadde derfor anledning til å lese Bibelen på sitt grunnspråk. De kom altså fram til at Bibelen ikke lærte en endeløs pine. På grunn av at de forkynte og praktiserte den dåp vi kan lese om i D.N.T. måtte Hubmaier og mange av han trosfrender bøte med livet.

Baptistsamfunnet regner Hubmaier og andre martyrer på 1500-tallet som sine grunnleggere. Dessverre lærer baptistsamfunnet i dag en endeløs pine, og dermed har de forlatt det standpunkt som samfunnets grunnleggere stod for.

2 år før riksdagen i Augsburg skrev Martin Luther sin egen bekjennelse. Her skriver han; ”Til sist tror jeg på alle dødes oppstandelse på dommens dag, så vel de gode som de ondes, at enhver da vil motta på sitt legeme det han har fortjent, og at de gode vil leve evig med Kristus, og at de onde vil dø for evig.” (Ewiglich sterben) Å dø for evig, står for meg som noe helt annet enn” pines uten ende.” Oppsiktsvekkende er det å lese slutningsordene i denne bekjennelsen: ”Jeg ber alle med godt hjerte være vitner for meg og be for meg at jeg må stå fast ved denne tro og dø i den. Og om jeg ved anfektelser og dødens nød kommer til å si noe annet, så skal det være intet, og jeg vil med dette offentlig ha bekjent at det er uriktig og inngitt av djevelen. Dertil hjelpe meg min Herre og Frelser Jesus Kristus, Æret i evighet. Amen” (Luthers Werke, Weimar 1909, b. 26, s. 509) Nå vet vi jo at Luther 2 år senere sluttet seg til Melanchtons Augustana hvor ordene «pines uten ende» ble brukt. Men dette er typisk for Luther, han hadde en lei tendens til å motsi seg selv.

For mange år siden sendte jeg noen artikler til ca. 130 teologer rundt om i landet. Disse artikler forsøkte i korthet å vise at Bibelen ikke lærer noen endeløs pine, og hva denne læren fører til av gru, angst og fortvilelse for den som tror på Augustana art: 17. I forbindelse med disse artikler, skrev dr. theol. Leiv Aalen (1906-1983) tilbake til meg, og han brukte ordene ”vulgære missforståelser” og ”vulgære villfarelser.” Hva sier så Leiv Aalen om fortapelsen? I boka ”Bakenfor inferno” skriver han: ”Det redselsfulle ved fortapelsen er at Gud ikke lenger åpenbarer seg til frelse, men ene og alene til dom og død over sine fiender, slik at de uten opphør må eksistere ansikt til ansikt med hans vrede. Det har mot dette vært innvendt at tanken om at de skal brenne i Guds vredes flammer i alle evigheters evighet, i virkeligheten er 10 ganger verre enn en middelaldersk torturforestilling. Vel, det er sant som det er sagt, men det er virkelig ikke noe å gjøre ved det, om vi skal være tro mot Jesu ord og hele det bibelske vitnesbyrd om fortapelsens realitet.”

Jeg er glad for at Leiv Aalen ikke har rett, og jeg får bruke hans egne ord. Det er Leiv Aalen som kommer med ”vulgære missforståelser” og ”vulgære villfarelser.” Bare tanken på to minutter i en slik pine, vil fylle oss med dødsangst, og nå påstår Aalen at en slik pine aldri skal ta slutt. Og dette skal skje uten at Gud, hans sønn Jesus, Guds engler og frelste mennesker bryr seg det minste.  Dette er ren sadisme, og det er mange som har gått bort fra kristendommen på grunn av at L. Aalen og andre har forkynt et annet evangelium enn det Kristus kom med. Jeg oppfattet aldri Leiv Aalen som en evangeliets forsvarer.  Han var mer en bekjennelsens vaktbikkje, klar til å bjeffe og angripe dersom en prest eller biskop skulle ta seg den frihet å lese sin Bibel uten først å ha tatt på seg bekjennelsens ”briller.” Leiv Aalen skriver: ”Den bekjennelsesplikt som etter evangeliets syn påhviler det kirkelige embete, innebærer at de læreavgjørelser som bekjennelsen er uttrykk for, har et uavviselig krav på å bli respektert som kirkens offisielle lærestandpunkt, uansett hva den enkelte måtte mene om dette standpunkts bibelske berettigelse.” Deretter minner Aalen om ordinasjonsløfte og løftet ved bispevigsel. Denne oppfatningen deles også av prof. Dr. theol. Carl Fr. Wisløff, som var en av Kirkens fremste forsvarer av læren om en endeløs pine.

Jeg har alltid hevdet at der det er uoverensstemmelse mellom Bibelen og Kirkens bekjennelse, (og slike uoverensstemmelser finnes, selv om konservative teologer benekter dette) der følger Kirken bekjennelsen. Augustana lærer om en endeløs pine i art 17. Augustana art. 9 lærer oss at man blir frelst i dåpen. Samme art. sier også at små barn som ikke blir døpt, går fortapt.  Det står: ”De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barn blir salige uten dåp.” Vi vet også at Kirken og andre frimenigheter lærer at man har en udødelig sjel. Konklusjonen må jo da bli at små barn som dør uten dåp går fortapt, og fortapelse er ifølge Augustana å pines uten ende. Riktignok hører man fra tid til annen at kirkens menn hevder at Kirken ikke lærer at små barn går fortapt uten dåp. Jeg opplever da en kirke som taler med to tunger. Utad, for ikke å skape reaksjoner, sier de en ting, men samtidig er det ingen av dem som er villig til å sette spørsmål ved Kirkens bekjennelse. Tvert imot blir prestene stadig minnet om hvor viktig det er at forkynnelsen stemmer overens med Kirkens bekjennelse.

Jeg har hørt mennesker si: ”Dersom det ikke er en evig pine, da ville ikke jeg vært en kristen.” De som kommer med slike uttalelser har ikke forstått noe som helst. Jesus måtte tross alt gå gjennom en smertefull død for at vi skulle få del i det evige liv, og han gjorde det frivillig, fordi han hadde kjærlighet til oss mennesker. Dette betyr ingen ting for disse mennesker. De har ikke annet å tilføre den kristne forsamling enn ubehageligheter, fordi de er kristne på feil grunnlag. Hører jeg en gang til en slik uttalelse, vil jeg uten å nøle anbefale dem å leve livet ute i verden, så kan de heller komme tilbake etter at de har opplevd denne verdens tomhet og bedrag.

I en annen artikkel vil jeg gå inn på en del bibelske skriftsteder som vil være med på å bekrefte det jeg lenge har hevdet: Bibelen lærer ikke en endeløs pine for de ugudelige, og den lærer heller ikke at mennesket har en udødelig sjel.