Nr. 60: Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?

Nr. 60:
Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?

Av Fred Vidar Hjortland

Treenighetslæren kommer ikke direkte fra Bibelen. Selv Luther måtte innrømme det. Hvor kom så denne læren fra? Det er i hvert fall ingen hemmelighet. I boken “Who’s Who in Church history” leser vi at i menigheten i Alexandria, Egypt, og gjennom de alexandrinske kirkefedrene ble det en sammenblanding av hellenistisk filosofi og kristendom idet de tok inn i seg både Platons og Aristoteles undervisning. Begge levde i før-kristen tid. Historien om dette er vel dokumentert. Quintus Septimius Florens Tertullian er regnet som treenighetslærens far og den første som om Gud brukte det latinske ordet trinitas. Han levde fra år 160 til 230. Men han trodde også at Jesus sto under Faderen og at det var en tid da universets skaper sto alene og så siden skapte seg en sønn. Denne treenighetens far ville i dag bli regnet som en vranglærer av treenighetslærerne. Ingen av apostlene kjente til treenighetslæren. Den kom mer enn hundre år etter at de var borte. Treenighetslæren ble motsagt av fire etterfølgende biskoper av Rom, og det pussige er at alle disse hører til det den Katolske kirke kaller “den pavelige suksesjon”. Det er Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. De trodde at Jesus var Gud selv åpenbart i kjød. En av dem sa: “Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen. En annen sa: Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.” En tredje sa; “Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.” Tertullian selv sa at de fleste troende på hans tid var sjokkert over hans tale om tre i en. Jfr. “AntiNicene Church Fathers” 3.bind: “De slynger stadig dette imot oss at vi preker to eller tre guder, mens de regner seg selv for å være de som tilber én Gud.” Dette var 150 år etter Paulus, og fremdeles trodde majoriteten av de troende på den jødisk\kristen forståelse av Gud at det var kun Faderen som var den eneste sanne Gud og han hadde en sønn som var utgått fra ham selv og dhå var Guds kraft og energi aldri noen egen gudeperson. Og de forkastet treenighetslæren og angrep Tertullian. Det er fordi denne lære ikke kommer fra Guds Ord, men fra gresk filosofi og mystisisme. Den er da av sine egne forkjempere kalt et mysterium man ikke kan forstå. Gjennom fire kirkemøter, Nikea i år 325, Konstantinopel i 381, Efesus i 431 og Kalkedon i 451 prøvde kirkens menn å finne ut hvem Jesus egentlig er. Og fra disse kom den trinitarianske trosbekjennelse som er overlevert til oss. Hele bekjennelsen er en teologisk, hedensk, filosofisk og grammatikalsk lapskaus. Men til denne ble det knyttet en forbannelse, en Anatema klausul; “Den som vil bli frelst, må tenke slik om treenigheten”. Straks etter begynte henrettelsene av de som ikke trodde slik. Illustrasjonsbilde viser Martin Luther som erkjente at treenighetslæren ikke var noe som en fant i Guds ord!

Ovenfor har vi sett hvordan de fire evangeliene har gitt oss en rekke aldri svar. Jesus forkynte aldri en treenig Gud, han sa aldri om seg selv at han var Gud, osv. Når vi nå har kommet til vårt siste spørsmål, vil vi undersøke om det Jesus positivt sier om Gud er i tråd med disse aldri budskapene. Hva lærer Jesus når han positivt snakker om og underviser om Gud? Inkluderer han seg selv i guddommen, eller er Gud for ham alltid en annen enn ham selv? Hva slags vitnesbyrd formidler de fire evangeliene til oss om Jesu uttalte gudstro? Det sier seg selv at vi her ikke har rom for noe annet enn å gi en del eksempler. Den enkelte leser må selv lese de fire evangeliene i sammenheng og se om de eksemplene jeg gir er dekkende og representative for Jesu omtale av Gud. Vi begynner med et interessant lite vers som viser at Jesus helt klart definerer Gud som en annen enn seg selv: Joh 6,27: Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl. Jesus er så velsignet enkel og ukomplisert i sin omtale av Gud. Her har vi ett av mangfoldige eksempler der han ganske enkelt identifiserer Gud med Faderen. Identifikasjonen er kort og konsis og helt uten kompliserte trinitariske forklaringer! Faderen beskrives ikke som en mystisk "tredjedel" av guddommen. Nei, for Jesus er han hele guddommen, han er Gud selv! Da Jesus hang på korset, ropte han til Gud i sin store nød og smerte: Mark 15,34: Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" En person kan ikke forlate seg selv! Jesu nødrop handlet derfor åpenbart om at en annen hadde forlatt ham. Og at denne andre var Faderen, skjønner vi klart ut fra sammenhengen i teksten. Men da har vi her et klart eksempel på at Jesus bekjente Faderen som sin Gud!

Jesus setter alltid likhetstegn mellom Gud og Israels Gud. For ham finnes det ingen annen Gud enn den Gud vi leser om i Det gamle testamente, han som bl.a. kalles Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men denne ene Gud er for Jesus helt tydelig en "han", dvs. en annen person enn ham selv: Matteus 22: 29-33: Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: 'Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!' Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære. Jesu måte å snakke på her viser helt tydelig at Gud for ham er en annen enn ham selv. I det ene øyeblikket sier han nemlig at det var Gud som talte, og i neste øyeblikk sier han at det var "han" som talte. Jesus snakker altså om Gud i tredje person, slik vi også gjør når vi snakker om andre personer enn oss selv. Joh 8,54: Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. Her gjør Jesus det helt klart at jødefolkets Gud er en annen enn ham selv. "Deres Gud .... min Far". Slik er hans tro, og slik er hans tale! For Jesus var det tydeligvis Gud som hadde gitt de ti bud, og ikke ham selv: Matt 15,1-3: Da kom noen fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: «Hvorfor bryter disiplene dine overleveringen fra de gamle? De skyller ikke hendene før de spiser.» Han svarte: «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering? For Gud sa: "Hedre far og mor" og: "Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø". Men dere lærer .... Men om nå Gud, Jesu Kristi Far, ga de ti bud, da er det interessant å tenke på hva det første budet sier. Her sier nemlig Gud: Jeg er Herren din Gud ..... Du skal ikke ha andre guder enn meg! Den ene Gud som de ti bud påbyr oss å tro på, er altså i følge Jesus en annen enn ham selv! For Jesus er den Gud som skapte verden, en annen enn ham selv: Mark 13:18-19: Og be om at det ikke må skje om vinteren! For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og fram til i dag, og heller aldri skal bli. Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. Et par kommentarer: I Det nye testamente blir aldri Sønnen, eller Jesus Kristus, omtalt som Skaperen. Denne tittelen blir kun gitt til Faderen. (Emil Brunner, The Christian Doctrine of God. Dogmatics: Vol.1, Philadelphia: Westminster, 1949, p.232) Det ville være galt å gjengi Joh.1:3 med ”han skapte alt i hele skaperverket”, for i Skriften er det Gud som blir omtalt som Skaper. Skapelsen ble utført ”gjennom Ordet”. Dersom man trenger å omformulere Joh.1:3, burde det være mulig å si noe slikt som ”han var involvert i alt som ble skapt” eller ”han tok del i skapelsen av alle ting”. (Louw/Nida, Greek-English Lexicon, Vol.1, p.793) Den Gud som "kler gresset på marken", altså opprettholderen av skaperverket, er for Jesus helt tydelig en annen enn ham selv. Jesus omtaler ham nemlig i tredje person, som en "han": Matt 6:30: Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Jesus beskriver den Gud som har sin bolig i Jerusalems tempel og sin trone i himmelen, som en annen enn seg selv: Matt 23:21-22: Og den som sverger ved tempelet, sverger både ved det og ved ham som bor i det. Og den som sverger ved himmelen, sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den.

Jesus skiller mellom seg selv og Gud:

Mark 10,17-18: Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Disse ordene gir bare mening dersom Gud og Jesus blir sett på som to atskilte og forskjellige personer! Lukas forteller oss at Jesus en gang tilbrakte en hel natt i bønn til Gud: Luk 6,12: På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud. Enkelt og liketil: Jesus bad til Gud! Ikke noe mystisk prat om at én person i treenigheten ba til en annen person i treenigheten, eller om at en allmektig guddomsperson ba til en annen allmektig guddomsperson! Jesus bad ganske enkelt til Gud, dvs. den ene sanne Gud, han som var større og sterkere enn ham selv og som kunne svare på hans bønner. Jesus bad ikke på liksom, han bad reelt og virkelig fordi han trengte det! Og han bad ikke til sitt indre guddommelige selv, men til sin Far i himmelen! Jesus beskriver den Gud som de troende ber til som en annen enn seg selv: Luk 18,7: Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Uttrykket "Gud og" .... sier egentlig nokså mye! Alt som kommer etter et slikt "og" må nødvendigvis være noe annet enn Gud: Joh 14,1: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!

Den Gud den samaritanske kvinnen lærte å tilbe, var en annen person enn Jesus: Joh 4,21-24: "Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe."Jesus sier til henne: "Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Her lærer Jesus oss ikke bare enkelt og klart hvem sanne tilbedere skal tilbe. Han forteller oss også at han selv hører til i den tilbedende skare! "Vi tilber det vi kjenner, sier han! Den sanne Gud er altså en Jesus selv bøyer seg for i tilbedelse. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus er en annen enn Gud! En gang hadde Jesus en meget interessant samtale med en jødisk skriftlærd om hvem menneskene skulle tro på og dyrke som den ene sanne Gud: Mark 12,28-34: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ' Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.' Det andre er dette: ' Du skal elske din neste som deg selv.' Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer. Dette er et meget interessant skriftavsnitt, for her er det nettopp gudstroen som står i fokus. Og hva er det så vi får høre? Jo, at Jesus i meget klare ordelag bekjenner tro på Gud som en annen enn ham selv! Jesus sier at Gud er den Gud som jødefolket i alle år har bekjent i sin tradisjonelle Sjema- bekjennelse (5.Mos.6:4). I stedet for å ta et oppgjør med eller korrigere jødenes Sjema på noen som helst måte, slutter Jesus seg helhjertet til denne bekjennelsen! Den jødiske skriftlærde som Jesus samtaler med, er selvfølgelig helt enig med Jesus. Han omtaler Israels ene Gud helt tydelig som en annen enn Jesus, og Jesus roser mannen for det han sier (v.34). Det betyr at Jesus anerkjenner den skriftlærdes tro og beskrivelse. Når man leser denne teksten i sammenheng, går det klart fram at Jesus og den skriftlærde har samme slags gudstro. Begge to snakker om Gud som en annen! Begge to bekjenner Sjema! Begge to anerkjenner Israels Gud, Det gamle testamentes Gud, som deres Gud! For meg personlig virker det helt utrolig at noen kan lese denne samtalen i Markus 12 og fortsatt hevde at Jesus var en trinitar! Her er et par interessante kommentar: Men Jesu forhold til synagogen tegnes helt ut positivt. ... I synagogens fromhetsliv og skriftfromhet var det ett skriftsted som sto i en særstilling. Det er den teksten som kalles Sjema, etter begynnelsesordet Hør: Hør Israel, Herren din Gud, Herren er én (5 Mos 6:4-9). .... Denne synagogefromheten, med skriftlesning og bønn som grunnpillarer, har Jesus vokst opp i og brukt som utgangspunkt for sin virksomhet. Derfor er det ikke tilfeldig at det er denne teksten som nevnes først når Jesus får spørsmålet om hvilket bud som er det største i Loven. Han er fullt ut i samsvar med kjernen i synagogefromheten når han her først nevner Sjema: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte .... (Hans Kvalbein, Jesus - Hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangelienes budskap, Luther Forlag, 2008, s.72-73) Jesus og hans første disipler ikke bare aksepterte jødisk monoteisme uten å stille noen spørsmål ved denne - han stod også fram og bekreftet denne læren helt klart og tydelig (mark 12:29ff) (R.J.W. Bevan, Steps to Christian Understanding, Oxford University Press, 1958, 140,167) Beretningen om Maria Magdalenas møte med den oppstandne er gripende lesning: Joh 20,11-18: Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Her i vers 17 sier Jesus tydelig to ting. Han sier hvem som er disiplenes Gud, og han sier hvem som er hans egen Gud! I begge tilfeller er det Faderen det er snakk om. Så Jesus og disiplene har faktisk - i følge Jesus selv - samme Gud! Kan det sies klarere? Hvem våger etter å ha lest noe slikt å si at disiplene hadde to andre guddomspersoner i tillegg til Faderen som sin Gud? Ville man ikke motsi Jesus like opp i ansiktet dersom man sa noe slikt? Og hvem tør benekte at Jesus har en Gud over seg når han selv sier at han har det? Hør disse sterke ordene i Joh 20:17 en gang til: "jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." Disse ordene av Jesus hadde tydeligvis gjort sterkt inntrykk på den kjente franske filosofen Pascal. Etter hans død i 1662 fant man et pergamentark sydd inn i foret på hans klær. Det hadde følgende ordlyd: ILD Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes. Visshet, visshet, følelse, fryd, fred. Jesu Kristi Gud. Min Gud og deres Gud. Din Gud skal være min Gud. Glemme verden og alt unntagen Gud. Han finnes kun ad den vei som evangeliet lærer oss. Et annet klart og sterkt vitnesbyrd om Jesu gudstro finner vi i det skriftavsnittet vi vanligvis kaller for "Jesu yppersteprestlige bønn": Joh 17,3: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Her tiltaler Jesus sin himmelske Far som den ene eller eneste sanne Gud. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus ikke var noen trinitar! Han sier ikke: "Dette er det evige liv, at de kjenner meg, Faderen og Ånden som den ene sanne Gud." Jesus snakker ikke slik! For ham er det bare én som er den sanne Gud, og det er Faderen! Han og ingen andre er Gud! Jesus innlemmer ikke seg selv i definisjonen av Gud, men omtaler derimot seg selv som en utsending fra den ene sanne Gud. Jesus taler krystallklart om hvem Gud er og hvem han selv er! Vi stopper her. Selv om mange flere skriftsteder kunne ha vært nevnt, håper jeg eksemplene ovenfor har vært mange og klare nok til at leserne har lagt merke til det klare mønsteret i Jesu måte å snakke om Gud på. Over alt beskriver han Gud som en annen enn seg selv. Alltid! Helt konsekvent! Gud er for ham Faderen og ingen andre. Når Jesus beskriver seg selv, er det alltid som tjener, sønn, menneske, Menneskesønn, Messias, utsending eller liknende, dvs som en annen person enn Gud, en som står i en spesiell relasjon til Gud. Svaret på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtaler Gud som en annen enn seg selv, må derfor, så langt jeg kan skjønne, ganske enkelt bli: Alltid!

Vi skal avrunde også dette siste kapitlet med en del interessante teologiske uttalelser. Denne gangen er det ikke det som aldri blir sagt eller trodd som står i fokus, men snarere det Jesus og hans disipler gjennomgående holder frem som sin egen gudstro. Hva sier de om Gud når de positivt snakker om Gud? Jesus delte troen på at Israels Gud var den ene sanne Gud. (N.T. Wright, The Meaning of Jesus: Two Visions, Harper Collins, 2000, p.31) Den Gud som Jesus kalte Far, var ingen andre enn Det gamle testamentes Gud. (Pannenberg, Jesus, God and Man, p.32) Kom Kristus for å forkynne tro på en ny Gud? Satte han eller hans disipler noe nytt navn på Gud? Nei. Kristus kom ikke for å ødelegge, men for å fullbyrde, og den Gud han forkynte, var Abrahams Gud. (Professor Max Muller, Semitic Monotheism, “The Times”, 14. og 15. April, 1860) I denne tidsepoken (det første århundret etter Kristus) ble menighetene fremdeles sett på som synagoger og deres medlemmer .... bekjente monoteismen på nøyaktig samme måten som jødene gjorde det. (W. H. C. Frend, The Rise of Christianity, Fortress Press, 1985, pp.121-122) Vi er ikke bundet til noen andre enn den samme Gud som åpenbarte seg for Moses i tornebusken. (James R. White, The Forgotten Trinity - Recovering the Heart of Christian Belief, Bethany House Publishers, 1998, p.45) Det er nøyaktig den samme Gud som åpenbarer seg selv på så mange forskjellige måter på hver side i Skriften. Abrahams, Moses og Davids Gud er også Jesu Gud. (The New American Bible in a section discussing biblical revelation) Det er dette (Guds) komme, Jesus har forkyndt. ..... At Jesus ikke dermed ophæver forskellen mellom sig og Gud, viser et ord som "Ingen er god, undtagen én, nemlig Gud" (Mark 10:18 par.) sammen med hans stadige kald til og egen praktisering af et liv i ubetinget tilid til og lydighet mod Gud. Hele Jesu fremtræden er båret av dette klare "overfor" i forhold til Gud. Jesus er hans lydhøre og lydige tjener. (Asger Chr. Højlund, Men han gav afkald - Bidrag til kristologien, Kolon, 2007, Menighedsfakultetets Videnskapelige Serie nr. 11, Danmark, s.241) Det nye testamente gir oss ikke noen ny lære om Gud, men proklamerer ganske enkelt at Det gamle testamentes Gud nå har handlet på en avgjørende måte. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er nå Kristi Gud og Far. (Reginald H. Fuller, "Biblical Theology; New Testament; The Doctrine of God (Theology)" in The Oxford Companion to the Bible, Oxford, 1996) En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. (Store norske leksikon, artikkel: Kristendommen) Det gamle testamentes Gud er også Det nye testamentes Gud. Kristus og apostlene aksepterte det Moses og profetene hadde lært om Gud. (Encyclopedia Britannica, art. "Theism") Når de nytestamentlige forfatterne snakker om Gud, mener de Jesu Kristi Gud og Far. Når de snakker om Jesus Kristus, verken snakker de om ham eller tenker de på ham som Gud. (J.M. Creed, The Divinity of Jesus Christ, pp. 122-123) Det nye testamentes Gud er .... den samme Gud som Det gamle testamente vitner om. (Larry W. Hurtado, God in New Testament Theology, Library of Biblical Theology, Abingdon Press, 2010, p.70) Det er en naturlig konsekvens for de første kristne som har opplevd denne nye Utgangen, at en ny fortelling om Guds gjerninger blir brukt til å beskrive hans identitet. Akkurat som Israel identifiserte Gud som den Gud som førte Israel ut av Egypt ... slik identifiserer Det nye testamente Gud som Jesu Kristi Gud ... (Richard Bauckham, God Crusified - Monotheism and Christology in the New Testament, Eerdmans, 1998, p.71) I hvert fall i den tidligste tiden var ikke kristen tilbedelse av en slik art at man avstod fra jødisk tilbedelse. Den åpenbare grunnen til dette er at de første kristnes Gud ble sett på som Det gamle testamentes Gud og Israels Gud, den Gud som ble tilbedt i synagogen og i Jerusalems tempel. (Larry W. Hurtado, At the Origins of Christian Worship - The Context and Character of Earliest Christian Devotion, Eerdmans Publ., 1999, p.39-40) Læren om én Gud, Faderen og Skaperen, utgjorde bakgrunnen og det udiskutable fundament for kirkens tro. Denne tro var arvet fra jødedommen og den var hennes sterke forsvar mot hedensk polyteisme, gnostisk emmanasjonslære og markionittisk dualisme. (Jmfr. J.N.D. Kelly, Early Christian Doctrines, Prince Press, 2003(1960), p.87) Det framgår også av de foregående ord, at ordene Far og Gud betyr det samme. For det å bli lært av Gud og det å lære av Faderen er en og samme ting (Joh 6:45). (Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.75-76)

Gud er Israels Gud, han er GTs Gud og han er Kristi far. Han er den samme fra evighet til evighet. (Egil Sjaastad, Fast Grunn, nr.6, 2005, s.351) De nytestamentlige forfatterne er faktisk meget nøyaktige og forsiktige når det gjelder dette. Jesus er ikke Israels Gud. Han er ikke Faderen. Han er ikke Jahve. (James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.142) Når Det nye testamente tenker på Gud, er det den konkrete, individuelle personen som det ikke går an å forveksle med noen andre man tenker på, han som er Faderen og kalles ho theos. (Karl Rahner, Theological Investigations, tr. Cornelius Ernst, 20 vols. (Baltimore: Helicon, 1961), 1:146) Det er helt åpenbart at betegnelsen "Gud" blir brukt med en overveldende hyppighet om Ham som Jesus kaller Far, dvs om den Gud som har åpenbart seg selv i Israels hellige Skrifter. (Raymond E. Brown, An Itroduction to New Testament Christology, Paulist Press, 1994, p.174) De nytestamentlige forfatterne kunne ikke ha sagt at Jesus Kristus var Gud: Gud betydde nemlig Faderen. Det de kunne si og det de sa, var at Jesu var Guds sønn. (McKenzie, J. L., Light on The Gospels, Chicago: Thomas More, 1976, p.188) Jesu Kristi Gud og Far er universets Fader, han er skaperen, Herren over alt som er skapt - Det gamle testamentes pantokrator. (Oskar Skarsaune, Troens ord - de tre oldkirkelige bekjennelsene, Luther Forlag, 1997, s.80-81) Gud betydde Faderen for de kristne i det første århundret. (McKenzie, J.L., Light on the Gospels, Chicago: Thomas More, 1976) Det finnes bare én Gud, og det er Faderen. Alltid når Bibelen taler om den sanne Gud, så er det Faderen, og bare Faderen, som er i fokus. (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.102) Den klare oppsummeringen av dette kapitlet må altså bli at Jesus alltid snakket om Gud som en annen enn seg selv! Gud var for ham Faderen - og ingen andre! Og disiplene fulgte trofast etter i hans fotspor. Også de bekjente kun Faderen som deres Gud. Konklusjon Vi har i dette studiet stilt sju viktige spørsmål og kommet fram til sju viktige svar. Det samlede resultat av vår undersøkelse kan nå fremstilles oversiktlig i en liten tabell: SPØRSMÅL: SVAR: 1 - Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud? Aldri 2 - Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud? Aldri 3 - Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson? Aldri 4 - Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv? Aldri 5 - Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud? Aldri 6 - Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud? Aldri 7 - Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv? Alltid Hvis det innrømmes at disse svarene er riktige - noe jeg for min del mener de er - da kan jeg ikke skjønne annet enn at vår gudstro må ta form av noe helt annet enn en treenighetstro. Ut fra de forbløffende klare og sterke svarene vi her har kommet fram til, kan jeg heller ikke skjønne annet enn at vi gjør Jesus og hans disipler stor urett dersom vi sier at de var trinitarer! For meg ser det ut som om Jesus faktisk knytter det evige liv - dvs frelse og evig salighet - opp mot det å kjenne Faderen som den ene sanne Gud! Vennligst les selv hva Jesus sier i Joh 17:3! Om det er dette som er sannheten om Gud - og det tror jeg det er - da må nødvendigvis mye annet som blir sagt og trodd om Gud være usant!

Spørsmålet er om Jesu eget trosvitnesbyrd, slik dette kommer til uttrykk både i dette verset og ellers i de fire evangeliene, virkelig får lov til å forme og prege våre oppfatninger av hvem Gud er. Bare de som villig lytter, lærer og tar imot av Jesus, kan med rette kalles disipler og etterfølgere av mannen fra Nasaret! Må Gud hjelpe oss til å være slike etterfølgere! Trinitarer sier at treenigheten er den ene sanne Gud. Jesus sier at Faderen er den ene sanne Gud. Hvem velger vi å tro på? Den som antar en trinitarisk gudstro, tror på en Gud som aldri ble forkynt av Jesus eller apostlene! Om det er åpenbart at Jesus ikke var en trinitar, hvorfor skulle da hans etterfølgere være det? (Sidney A. Hatch) Treenighetslæren utgjorde ingen del av apostlenes forkynnelse slik vi finner denne gjengitt i Det nye testamente. (Encyclopedia International, vol.18, University of Glasgow, 1982, Ian Henderson "Trinity", p.226) At denne læren (dvs treenighetslæren)ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer. (Prof. dr. theol. Johan B. Hygen, Norsk Teologisk Tidsskrift, 1967, Nr.1, s.1) Bibelen underviser ikke om noen treenighetslære. (Shirley C. Guthrie, Christian Doctrine: Teachings of the Christian Church, Marshall C. Dendy, 1968, p.92) Det store flertall av trinitariske bibelforskere innrømmer at treenighetslæren ikke er en bibelsk lære som eksisterte mens apostlene levde, men en lære som ble utviklet i løpet av en periode på 295 år. (Cohen G. Reckart, The Trinity Doctrine Is Pagan, 1995) Det er verdt å legge merke til at talsmennene for Jesu guddom ikke befant seg i Jerusalem 3 år etter Jesus, men i Alexandria 300 år etter Jesus! Den Hellige Skrift inneholder alt som er nødvendig til frelse, slik at samme hva det måtte være, om det ikke står i Skriften eller kan bevises fra denne, så kan det ikke forlanges av noe menneske at slike ting skal anerkjennes som en trosartikkel, eller tenkes påkrevet eller nødvendig til frelse. (Den Anglikanske kirkes 39 artikler, artikkel 6) Det er ingen dyd å fortsette å holde fast ved en slik vanskelig lære som treenighetslæren dersom den viser seg å ikke være undervist i Bibelen. (Millard J. Erickson, Making Sense of the Trinity, Grand Rapids: Baker Books, 2000, p.18) Det samme er tilfelle i våre dager med de mest forskjellige meninger om Jesu person. Blant disse meninger kan kun den anerkjennes for å være den sanne - i det minste innenfor kirken - som beviselig er et nøyaktig uttrykk for den bevissthet Jesus hadde om seg selv. (F. Godet, Dr. Theol. og professor i Neufchatel, Christelige Forsvarstaler, København, 1879, s.188) Treenighetslæren var ikke en lære blant de første kristne, de som enten hadde vært sammen med Jesus selv eller hadde blitt opplært direkte av noen av de overlevende apostlene. Dette forklarer hvorfor vi ikke finner denne læren i Bibelen. Om den hadde utgjort en fundamental kjernesannhet, ville den ha blitt slått klart og utvetydig fast i Skriften. Det faktum at det store flertall av bekjennende kristne og det store flertall av kirkelige bekjennelser holder fast ved treenighetstroen, beviser ikke at den er sann. Det beviser snarere at forvrengningen av kristne læresannheter er dyp og vidt utbredt. (Gordon Coulson, Is Jesus God Almighty? Is the Trinity Scriptural?) Kristendommens lære om en "hellig treenighet" er ganske enkelt IKKE sann. Det finnes ingen ting i Skriften som så mye som antyder en slik lære, unntatt for dem som allerede har blitt opplært til å se den der. Treenighetslæren er en hedensk filosofisk inntrengning i Jesu tro. (John David Clark, Sr, The Influence of Trinitarian Doctrine on Translations of the Bible, 1983, chap.12) Sannheten om vår ene Gud ble en gang overgitt til de hellige, men har dessverre gått tapt. Tiden er nå inne til å vinne denne troen tilbake! (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.4) Gudstroen er bare sann dersom den retter seg mot den ene sanne Gud ... (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.4)