lørdag 4. april 2015

Nr. 55: Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?

Nr. 55:
Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Apostelen Paulus holdt en avskjedstale til menigheten i Efesus der han sa at etter hans bortgang skulle de ha forvendt tale som lokket disiplene til frafall og villfarelse. Dette er bl.a. treenighetslæren, forvendt tale om Gud og Guddommen!
















La oss nå gå videre i vårt studium og se litt nærmere på det neste spørsmålet. Dersom det var Jesu oppdrag å åpenbare Gud for verden, og Gud var en treenighet, og han selv var en del av denne treenigheten - da skulle man tro at han gjentatte ganger og i flere sammenhenger ville proklamere seg selv som Gud. Menneskene kunne jo vanskelig komme til tro på treenigheten dersom Jesus ikke åpenbarte for dem at han selv var en del av den! Men igjen spør vi: Forholder det seg virkelig slik, eller dreier det seg igjen om from ønsketenkning? Hvor ofte snakker Jesus om seg selv som Gud i de fire evangeliene? Svaret er også denne gangen: Ingen ganger! Aldri!

Og igjen anbefaler jeg leserne å undersøke om det jeg sier er riktig eller ikke. Her er noen interessante observasjoner fra teologisk hold: I evangeliene bruker Jesus aldri tittelen "Gud" om seg selv. (R.E. Brown (katolsk teologisk professor), Jesus - God and Man, Macmillan Pub Co, 1967, p.86) Jesus omtaler aldri seg selv som Gud, men sier alltid at han er Guds Sønn. (Hastings Dictionary of the Bible, 1909, Extra Vol., p.312) Han (Jesus) lærte at Gud er én og at han alene skal tilbes. Han kalte aldri seg selv for Gud, for han ville ikke ha bevart troen om han, som ble sendt for å utrydde falske guder, .... skulle bringe inn en annen ved siden av den Ene (dvs.Faderen). (Kirkefaderen Lactantius (240-320 e.Kr.) Vi må se det faktum i øynene at NT-forskningen de siste 30-40 årene har ledet et økende antall velrenomerte NT forskere til den konklusjon at Jesus .... så avgjort ikke trodde om seg selv at han var Gud. (Bulletin of the John Rylands Library, 1967-68, Vol. 50, p.251) Evangelistene tegner ikke et bilde av Jesus som Gud. (Alphonso Salmeron: Comm. in Evang., Prolog. xxvi.tom.i. p.394)

I lys av det tradisjonelle kristne synet at Jesus er Gud, er det ganske sjokkerende å oppdage at evangeliene i Det nye testamente ikke inneholder et eneste utsagn av Jesus der han utvetydig sier at han er Gud. Ikke en eneste gang i evangeliene hører vi Jesus si om seg selv "jeg er Gud" eller noe liknende. På gresk ville et slikt utsagn være ego eimi ho theos og på arameisk, det språket Jesus og alle jøder talte i Israel på den tiden, ville det være anahelah. Noen av de mest distingverte NT forskerne er enige med A. E. Harvey i hans utsagn om at "det finnes overhodet ingen ting som tyder på at Jesus talte eller handlet som om han trodde om seg selv at han var "en gud" eller guddommelig" (A.E. Harvey, Jesus and the Constraints of History, (Philadelphia: Westminster, 1982), 168). Den sterkt treenighetstroende Brian Hebbletwaite er enig: "det er ikke lenger mulig å forsvare Jesu guddom ved å referere til uttalelser av Jesus i evangeliene i NT" (Brian Hebblethwaite, The Incarnation: Collected Essays in Christology, (Cambridge: University, 1987), 74). (http://servetustheevangelical.com/doc/ChapterOne.pdf) Det fantes visse grunnleggende regler eller forestillinger knyttet til det å være en agent for noen i oldtiden. Den mest grunnleggende av alle var, slik som de senere jødiske rabbinerne uttrykte det, at: "Den som blir sendt, er lik den som sender ham." Eller, med ord som sannsynligvis er bedre kjent for de av oss som er fortrolige med Det nye testamente: "Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men han som sendte meg." Dette er ord som evangeliene forteller oss ble brukt av Jesus i forhold til apostlene, og, som jeg tidligere har sagt, så er "apostel" ganske enkelt det greske ordet for "en som er utsendt", en "agent". Når noen sendte en agent, ble agenten gitt full autoritet fra senderen til å tale og handle på hans vegne. Dersom agenten gjorde en avtale, var avtalen helt bindende; det var det samme som om personen som sendte ham gjorde avtalen i egen person. Og motsatt, dersom noen avviste en agent, så avviste han den som sendte ham. Agenten var således funksjonelt lik den som sendte ham, nettopp fordi han var underordnet, lydig mot og overgitt til viljen til den som sendte ham. Dette hjelper oss å forstå hva det er saken dreier seg om i Johannes 5. Spørsmålet dreier seg ikke om det virkelig bare finnes én Gud - Johannes bekrefter uttrykkelig at han tror at det bare finnes én sann Gud. Det debatten derimot dreier seg om, er Jesu relasjon til denne ene Gud. Jesus hevder å gjøre det som Gud gjør. Dersom han virkelig er Guds utvalgte agent, er det ingen grunn til å mene at Jesus sier noe upassende eller uriktig. Det ville i så fall ikke være første gang Gud utvalgte en av sine agenter til å tale eller handle på sine vegne, til å forkynne sitt budskap og gjøre sine gjerninger. Men jødene, slik de blir fremstilt i Johannes evangelium, anerkjenner ikke Jesus som den som har blitt utvalgt av Gud. Det er derfor de anklager ham for å "gjøre seg selv Gud lik". Det vil si, problemet er ikke "likhet med Gud" i seg selv, men om Jesus fremstår slik han gjør som Guds agent eller ikke. Spørsmålet er om Jesus har blitt sendt av Gud og er lydig mot Gud, eller om han er en opprørsk oppkomling som streber etter berømmelse gjennom å gjøre krav på guddommelige fortrinn for seg selv. Jødene anklager Jesus for å gjøre seg selv lik Gud, det vil si, de anklager ham for å sette seg selv på Guds nivå gjennom å hevde at han gjør det Gud gjør, når han i virkeligheten ikke har blitt innsatt av Gud til noe slikt. De føler derfor at Jesus er skyldig i blasfemi. Ved å hevde noe slikt, har han fornærmet Gud. Hvordan beskrives Jesu respons til denne anklagen? Han benekter anklagen på det sterkeste! Lytt til de ordene som brukes: "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, han kan bare gjøre det som han ser Faderen gjør …. av meg selv kan jeg ikke gjøre noe … det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg" (Joh.5:19.30). Det sies med ettertrykk at Jesus er Guds lydige Sønn og agent. I det gamle Midt-Østen var den eldste sønnen vanligvis farens hovedagent. Det ble også forventet av en sønn at han lærte sin fars håndverk gjennom nøye iaktakelse og gjennom å imitere sin far. Johannes har dette i tankene når han bruker denne typen språk for å legitimere Jesu ord og handlinger. Jesus gjør det Gud gjør, og som en som har del i et Far-Sønn forhold til Gud, er det akkurat det man ville forvente. Det er bare hvis Jesus hadde vært en ulydig sønn at han ikke hadde imitert sin far og gjort det han ser sin Far gjøre. Det finnes således intet monoteistisk problem i Johannes 5. Spørsmålet er om Jesus setter seg selv på like fot med Gud og søker sin egen ære på en måte som tar bort noe av den ære og herlighet som alene tilkommer Gud. Johannes understreker at Jesus virkelig er Guds utvalgte agent, og fordi det er slik, så er det ingen ting upassende i hans oppførsel. Han gjør det Gud gjør - ikke som en likeverdig Gud nummer to, men som Guds lydige sønn og agent som han sendte til verden. Det samme gjelder Joh.10:33 der samme type språk blir brukt. Jesus blir beskyldt for å gjøre seg selv til Gud. Slik hans motstandere så det, ville dette være blasfemi, nettopp fordi de anså ham for å være en opprørsk oppkomling og ikke en utvalgt agent. (James F. McGrath, Are Christians Monotheists? The Answer of St. John's Gospel. Lecture given at the North of England Institute for Christian Education Sixth Form Study Day, University of Durham, 27 March 98)

Athanasius ... ransaker Det nye testamente i sin leting etter noe som kan styrke hans posisjon, men de eneste tekstene han kan finne, er to linjer fra Johannesevangeliet: "Jeg og Faderen er ett", og "Den som har sett meg, har sett Faderen". Men det er krystallklart ut fra konteksten disse uttalelsene står i at Kristus snakker om å representere Gud, ikke om å være Gud. (Richard E. Rubenstein, When Jesus became God: The Struggle to Define Christianity During the Last Days of Rome, 1999, p.7) Slik ser vi at evangelisten (Johannes) som et gjensvar på jødenes beskyldninger om at Jesus hadde gjort seg selv ”lik Gud”, ikke bare gir oss en fremstilling av motargumenter som skal bevise deres feiltakelse. Nei, den johanneiske Jesus gjør noe mer enn dette. Han understreker at han aldri har gjort krav på selv å bli sidestilt med Gud, men på at hans ord derimot skulle sidestilles med Guds ord, fordi han er utsendt av Faderen og bare taler det som Faderen har befalt ham å si. (Paul N. Anderson, The Christology of the Fourth Gospel: Its Unity and Disunity in the Light of John 6, Mohr Siebeck, 1996, p.218 ft.) Også i det fjerde evangeliet, der vi finner en mengde forsikringer om enheten mellom Faderen og Sønnen (10:30; 14:10; 17:11.21), blir det understreket at denne enheten er en enhet mellom sender og utsending (5:19-30 ; 6:38-40), en enhet i vilje og handling som gjør det mulig for agent-sønnen å åpenbare utsender -faren (12:44-50; 14:9) uten å kompromittere Guds suverenitet. (The Anchor Bible Dictionary, Doubleday, 1997, "God in the NT") Kristne i tidligere tider misbrukte dette skriftavsnittet (Joh 10:30) til å bevise at Kristus er ... av samme vesen som Faderen. For Kristus snakker ikke her om noen vesensenhet, men om den enighet han har med Faderen. (Den franske reformatoren Jean Calvin, Commentary on John)

Klarer du å forene og holde fast ved, slik mange NT forskere synes å gjøre, at et kritisk studium av evangeliene på den ene siden åpenbarer en Jesus uten noen bevissthet om å være Gud og en Jesus som aldri sier om seg selv at han er Gud, og på den andre siden tro at nikensk kristologi, der Jesus fremstilles som "sann Gud av sann Gud", er en riktig trosmessig oppsummering av det nytestamentlige vitnesbyrd? (Professor G. H. Boobyer, Jesus as theos in the NT, Bulletin of the John Rylands Library, vol. 50, 1967-1968, pp 251-252) Det å tro at Jesus hadde en bevissthet om seg selv som Gud, synes å stemme svært dårlig over ens med det vitnesbyrd han gir om seg selv!

Personer som tror at treenighetslæren er sann og at Jesus var en trinitar, tvinges - slik jeg ser det - til å innrømme en del ting. De må for det første innrømme at han som var sann tvers i gjennom aldri fortalte sannheten om seg selv til noen! De må videre innrømme at han som angivelig forventet at alle skulle tro at han var Gud siden han forventet at alle skulle få kjennskap til den sanne (treenige) Gud, aldri hjalp noen fram til denne troen ved å fortelle dem at han selv var Gud! Dette høres ikke særlig bra ut! Er det ikke mer naturlig og nærliggende å tenke at Jesus aldri omtalte seg selv som Gud nettopp fordi han ikke var det?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar