Nr. 57: Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?

Nr. 57:
Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?

Av Fred Vidar Hjortland

Leser vi Guds ord gjennom så finner vi aldri noe sted at en ånd blir presentert som en egen person at dette plutselig gjelder at Guds ånd er en egen person blir som å tro at Big Bang eller andre hypoteser! Å tro på at tre guder fant hverandre ute i Space og ble til en gud, er for meg mer usannsynlig en Big Bang teorien. Det er kun en Gud som er fra før alle; Faderen. Jesus er skapt eller tilveiebragt ut av Faderen og Den hellige ånd er ingen egen Gudeperson lærer skriften, men en del av Gud eller Guds energi og kraft!

På de foregående sidene har vi sett at Jesus aldri snakket om en treenig Gud, aldri kalte seg selv for Gud og aldri omtalte ånden som en egen guddomsperson. Når vi nå står overfor spørsmålet om hvem det er rett å be til og tilbe, vil jeg begynne med å resonnere litt ut fra nettopp disse tre forholdene. Min første tanke er da at det må fortone seg som ganske uforståelig at han som aldri snakket om en treenig Gud, skulle lære noen å be til og tilbe en treenig Gud! Hvordan i alle dager er det mulig å forestille seg noe slikt? Hvordan kan Jesus lære sine disipler å be til en trepersons Gud når han selv aldri nevner en trepersons Gud?

Videre tenker jeg: Hvordan kan noen få seg til å tro at han som aldri kalte seg selv for Gud, allikevel hadde et ønske om at folk skulle be til seg selv og tilbe seg selv som Gud? Hvordan er det mulig å tenke en slik tanke? For Jesu jødiske disipler vet vi at det i utgangspunktet var helt utenkelig å skulle be til eller tilbe et menneske. Og når mennesket Jesus - som vandret rundt i støvete sandaler sammen med dem - i tillegg stadig understreket sin menneskelighet ved å kalle seg både menneske og menneskesønn og dessuten aldri sa om seg selv at han var Gud, hvordan kan man da "få det til å henge på greip" at hans disipler begynte å be til ham og tilbe ham? Mitt tredje og siste resonnement er som følger: Hvordan kunne han som aldri snakket om ånden som en egen guddomsperson, lære noen å be til og tilbe ånden som en egen guddomsperson? Eller sagt med andre ord: Hvordan kan et utsagn som virker helt absurd og selvmotsigende holdes fram som noe sant og riktig? Man kan undres. Ser man liksom for seg at disiplene sa til Jesus: Vi tror ikke at verken du eller ånden er guddomspersoner, for det strider fullstendig mot vår jødiske tro, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel gjerne be til og tilbe både deg og ånden! Videre tror vi ikke på noen trepersons Gud, for det er totalt fremmed for oss, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel be til og tilbe den treenige Gud! Alle vil vel være enige med meg i at disiplene neppe sa noe slikt! Men hva sa de da? Hva tenkte de? Er det overhodet mulig å formulere noe fornuftig og plausibelt om antatte tankeprosesser hos disiplene som førte dem frem til en overbevisning om at andre enn Jahve, Israels Gud, kunne bes til og tilbes? For meg personlig synes det som om bønn og tilbedelse av Jesus, Guds ånd og treenigheten rett og slett ikke passer inn, verken tankemessig eller trosmessig, i det bibelske helhetsvitnesbyrd! Men la oss nå gå over fra disse innledende refleksjonene til litt mer direkte bibelstudier. Hva er det Jesus selv faktisk lærer om hvem vi skal be til og tilbe?

Som et første punkt skal vi begynne med å se nærmere på om bønn og tilbedelse noen gang blir rettet mot en treenig Gud i evangeliene. Når vi blar oss gjennom Matteus, Markus, Lukas og Johannes, finner vi da bibelvers som sier noe liknende av: Kjære Fader, Sønn og Hellig Ånd, vi ber deg .... Eller: Allmektige tre, vi priser deg? Jeg klarer ikke å finne noen! Ingen vers, ingen ting som likner eller er i nærheten! Og det er jo egentlig ikke det spor merkelig. For når Jesus og apostlene aldri noen gang omtaler en treperson Gud, men alltid tenker på Gud som Faderen, da vil man selvfølgelig heller ikke finne noen instruksjoner om å be til en slik ukjent og sammensatt guddom! Vi nøyer oss med kun et par sitater i denne sammenhengen. De er korte og konsise, men sier alt som behøver å sies: Vår Herre ba aldri til treenigheten, og befalte aldri oss å be til treenigheten. (Dr. Edward Harwood, D. D., Five Dissertations, as quoted in: The Monthly review - or - Literary Journal, Volume 47, London, 1772, Ed. Ralph Griffiths) Det finnes ikke nedfelt i Bibelen en eneste lovprisning eller bønn eller noen annen form for tilbedelse som retter seg mot Fader, Sønn og Ånd, eller mot en treenighet av noe slag. Tradisjonen med å synge lovprisninger og avslutte bønner med å tilegne dem til Fader, Sønn og Ånd, har absolutt ingen støtte i Skriften, verken med tanke på direkte undervisning eller med tanke på eksempler. (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.38) La oss nå se litt nærmere på bønn og tilbedelse i forhold til Guds ånd. Hva lærer Jesus oss om dette? Når vi går til evangeliene og undersøker, ser vi klart og tydelig at Jesus aldri noen gang lærte noen å be til eller tilbe ånden. Jesus sa aldri: Jeg priser deg hellige ånd fordi du ..... Eller: Takk hellige ånd fordi du ...... Heller ikke satt han ned med sine disipler og sa: Når dere ber, skal dere noen ganger si: Kjære hellige ånd, du som er i himmelen, ......

Guds ånd blir rett og slett aldri bedt til eller tilbedt noen gang, verken i evangeliene eller i noe annet skrift i Bibelen! Her er noen uttalelser som bekrefter denne observasjonen: Den Hellige Ånd blir i Det nye testamente aldri gjort til gjenstand for bønn eller tilbedelse. (International Standard Bible Encyclopedia, vol.4, p.916) Bønn rettet mot Den Hellige Ånd er ukjent i NT. Folk ber "i" Ånden (Ap.gj. 7:55; Ef.6:18; Jud 20), men aldri "til" Ånden. Aldri noen gang sier de: "Kom, Hellige Ånd". Viktigst av alt er Yeshuas eget eksempel. Da han en gang frydet seg i Den Hellige Ånd, sa han: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre" (Luk 10:21). Det at han var i Ånden, ledet ham ikke til å anerkjenne Ånden som en egen person atskilt fra Faderen. Når Jesus ber, søker han råd fra Faderen, ikke Ånden. Når han sier: Jeg er ikke alene, så peker han på Faderen som den som er hos ham, "Far er med meg" (Joh 16:32; jfr. 8:16.29). (Paul Sumner, Worship in the New Testament - Remapping the Land, in MISHKAN, issue No.25, 1996, editor: Thorleif Elgvin) I Det nye testamente finner vi ingen eksempler på at bønner rettes direkte mot Den Hellige Ånd. Dette var en praksis som først kom på banen mye senere etter at Treenighetslæren hadde blitt avklart. (Peter Toon (Anglican scholar), Our Triune God, p.226) Det finnes ikke noe i Det nye testamente som tyder på at Ånden ble bedt til eller tilbedt. (Arthur Wainwright, sitert i Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.475) Ånden som sådan er aldri et uttalt objekt for nytestamentlig tilbedelse og blir heller aldri sagt å delta i noen form for personlig interaksjon med Faderen eller Sønnen. (New Theological Dictionary (Catholic), article: Trinity) I Det nye testamente finner vi verken tekster som påbyr eller tekster som beskriver tilbedelse eller bønn til Den Hellige Ånd. (Millard Erickson, God in Three Persons, p.234) Den Hellige Ånd var ikke gjenstand for bønn eller tilbedelse blant de første kristne. (Stanford Encyclopedia of Philosophy) Det faktum at Guds ånd aldri noen gang blir bedt til eller tilbedt i evangeliene, viser tydelig at Jesus og disiplene videreførte en jødisk forståelse av Guds ånd. Ingen av dem tenkte trinitarisk. Vi har så langt sett at Jesus aldri lærte noen å be til en treenig Gud eller å be til Guds ånd. La oss nå til slutt se på hvordan det forholder seg med spørsmålet om bønn og tilbedelse i forhold til Jesus selv. Her tror jeg det er formålstjenlig å gjennomgå bønn og tilbedelse hver for seg. Først litt om bønn. Finnes det eksempler i evangeliene på at noen ba til Jesus? Lærte Jesus noen gang sine disipler at de skulle be til ham selv? Det første vi kan slå fast, er at ingen person noen gang ber til Jesus som om han skulle være deres Gud. Noe eksempel på dette finner man ikke i noen av evangeliene! Selvfølgelig ber de syke og trengende ham stadig om hjelp, men det gjør de fordi de tror at han er en profet og er salvet og utrustet av Gud på en spesiell måte med kraft til å helbrede - ikke fordi han er Gud! Til og med en synagogeforstander kan be Jesus om hjelp på denne måten! Så vi kan slå fast at ingen ba til Jesus. Men sa Jesus allikevel til sine disipler at de skulle be til ham selv? Er det plausibelt at Jesus lærte sine disipler at de skulle be til ham selv - uten at noen gjorde det? Leserne får gjøre seg sine egne refleksjoner.

Når vi sitter ned og leser de fire evangeliene, ser vi at en slik lære definitivt ikke blir tillagt Jesus i de tre synoptiske evangeliene. Og i Johannesevangeliet finner vi i det store og hele heller ingen antydninger om noe slikt. Men i dette evangeliet har vi et enkeltvers som trenger litt nærmere omtale, nemlig Joh.14:14. Den interesserte leser henvises til mitt hefte "Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Ha Mashiach" der dette verset får en mer fullstendig tekstkritisk gjennomgang. Der konkluderer jeg med at både indre og ytre tekstkritiske faktorer peker tydelig i retning av at dette verset opprinnelig ikke inneholdt noen lære om bønn til Jesus! Her i dette studiet skal jeg bare gjøre to ting. Jeg skal først vise en tabell med en kortfattet oversikt over tekstkritiske momenter, og deretter skal jeg liste opp en del bibler som oversetter verset helt annerledes enn det vi ser i No-2011. Først oversikten over tekstkritiske momenter. Tabellen nedenfor inneholder mye viktig informasjon og kan med fordel studeres nøye. (se neste side) Omtrentlig tidspunkt for tilblivelse av tekst: Forskjellige kirkefedre og tidligversjoner: Har formen "ber meg": Har formen "ber ", "ber Faderen" eller utelater verset: Etter år 500 slavonsk (ca 870) etiopiske (ca 600) Philoxenian/Harclean (508) X Siste halvdel av 400-tallet Syrisk-Palestinske Euthymius (Palestina) Første halvdel av 400 - tallet Syriske Peshitta Armensk (ca 430) Augustin (Nord-Afrika) Nonnus (Egypt) Siste halvdel av 300-tallet Victorinus (Roma) Cyril (Jerusalem) Vulgata (Jeronimus) (383) Gotisk (ca 350) (fleste mss) Første halvdel av 300 - tallet Georgisk (usikker dato for oversettelse, men folket ble kristnet på denne tiden) Kirkefedrene ville garantert ha sitert og diskutert Joh.14:14 dersom Jesus her hadde forkynt en ny og revolusjonerende lære om hvem man skulle be til. Men det interessante er at ingen av de tidlige kirkefedrene siterer Joh.14:14 overhodet! De synes å være helt ukjente med at det i Johannesevangeliet skulle finnes et vers som inneholdt en radikalt ny lære om bønn. Siste halvdel av 200-tallet Den eldste koptiske dialekt-versjonen, Sahidisk. Senere følger andre koptiske dialekter med samme lesemåten: copbo copach-2 og copfay Første halvdel av 200 - tallet Indirekte vitner: Origenes, Tertullian og Kyprian lærer at vi kun skal be til Gud Fader! Siste halvdel av 100-tallet Vetus Syriac (ca 180-220) (Curetonian, Sinaiticus, Palestinian) Vetus Latina (ca 180) (it = alle eller de fleste mss) Diatessaron (ca 170) (Diatessaron f, l, t) Første halvdel av 100 - tallet Indirekte vitner: Polykarp (ca 120) og Aristides (ca 125-130) har bare bønner rettet mot Gud Fader! Antatt rundt eller litt før år 100 Indirekte vitner: Det første kristne kirkeordningsskrivet (Didache, ca70-90) Det første kristne brevet (1 Clemensbrev, ca 96), og den første kristne prekenen etter NT (2 Clemensbrev, ca 100), underviser alle klart og entydig om at bønner kun skal rettes mot Gud Fader! Mange bibeloversettere har - ikke særlig overraskende - vurdert det samlede tekstkritiske materialet til å gå klart i favør av en gjengivelse av Joh 14:14 uten noen lære om bønn til Jesus. Her er noen eksempler: Norske: Bibelen (1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det. Det Nye Testamente, Erik Gunnes (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle. 1975 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 1975 - Det norske Bibelselskap (nynorsk): Bed de om noko i mitt namn, vil eg gjera det. 1978 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. En levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det! Bibelen Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det. De fire evangelier (Jacob Jervell - 2002): Om dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det. Norske King James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. Danske: Dansk Bibel (1933): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det. Bibelen på hverdagsdansk: Hør godt efter: Hvad I end beder om i mit navn, det vil jeg gøre. Svenske: Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra. Svensk Bibel (1917) Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det. David Hedegård, (1964): Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det. NT, Verbum Förlag, (1971): Ja, om ni ber om något i mitt namn, så skall jag göra det. NT, (Bibelkommissionen - 1981): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det. En levande bok (1987):be om vad som helst, och använd er av mitt namn, så ska jag göra det. Svensk Bibel (2000): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det. Engelske: John Wycliffe Bible (1395): If ye axen ony thing in my name, Y schal do it. Tyndale (1537): Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it. Geneva Bible (1587): If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it. King James Version (1611): If ye shall ask any thing in my name, I will do it. Noah Websters Bibel (1833): If ye shall ask any thing in my name, I will do it. Young's Literal Translation (1862): If ye ask anything in my name I will do (it). Darbys oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do it." American Standard Version (1901): If ye shall ask anything in my name, that will I do. Twentieth Century New Testament (1904): If you ask anything, in my Name, I will do it. Weymouth Bible (1913): If you will ask anything in my name, that will I do. Williams NT (1937): Yes, I repeat it, anything you ask for as bearers of my name, ..... The Revised English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it Revised Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do it." The New English Bible (1961): If you ask anything in my name, I will do it. The Jerusalem Bible (1966): If you ask for anything in my name, I will do it. Today's English Version (1966): If you ask anything, in my Name, I will do it. The Revised Berkeley Version (1970): I will do whatever you ask in My name. Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it. New King James Version (1982): If you ask anything in My name, I will do it Amplified Bible(1987): (Yes) I will grant ... whatever you shall ask in My Name ... The Message (E.H. Peterson) (1993): Whatever you request in this way, I'll do. New Living Translation (1996): Yes, ask anything in my name, and I will do it! Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it. Millenium Bible (1998): If ye shall ask anything in My name, I will do it. The Original N.T. (Schonfield): If you ask anything, in my name, I will do it God's New Covenant (Cassirer): If you ask for anything in my name, I shall bring it about The N.T. Everyman's Library: If ye shall ask anything in My name, I will do it The Four Gospels, E. V. Rieu: Ask for anything in my name, I will do it. World English Bible: If you will ask anything in my name, I will do it. The Book of Books: If you ask anything, in my name, I will do it English Majority Text Version: If you should ask anything in My name, I will do it. Worldwide English New Testament: If you ask anything in my name, I will do it. The Way (The Catholic Living Bible): Yes, ask anything, using my name, and I will do it The New English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it Jewish N.T. (David H. Stern)(1998): If you ask for something in my name, I will do it Hebrew Names Version (2000): If you will ask anything in my name, I will do it. Tyske: Luther (1545): Was ihr bitten werdet in meinem Namen das will ich tun Elberfelder (1871):Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun Schlachter (1951): Wenn ihr etwas in meinem Namen bitten werdet, so werde ich es tun Franske: Martin (1744): Si vous demandez en mon Nom quelque chose, je la ferai Louis Segond (1979): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai Darby (1991): Si vous demandez quelque chose en mon nom, moi, je le ferai Ostervald (1996): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai Nederlandske: Nederlandsk (Staten Vertaling) (1995): Zo gij iets begeren zult in Mijn Naam, Ik zal het doen. Italienske: Giovanni Diodati (1649): Se voi chiedete cosa alcuna nel nome mio, io la farò. Riveduta (1927): Se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la farò. Il Nuovo Testamento in Lingua Moderna : Quindi, se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la faro! Vi avrunder opplistingen av bibeloversettelser her. Personlig kjenner jeg til godt over hundre bibeloversettelser verden over som ikke lærer bønn til Jesus i Joh 14:14! Som man skjønner blir det derfor nokså umulig å skulle si at Jesus lærer bønn til seg selv i Joh.14:14. Det gjør han nemlig ikke - om man leser dette verset i en mengde andre bibeloversettelser! Millioner av kristne over hele verden som bruker andre bibelutgaver enn Norsk Bibel 2011, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. I vårt nærmeste naboland Sverige, der det synes å foreligge en bred enighet om at Joh 14:14 ikke skal gjengis på en slik måte at det lærer bønn til Jesus, vil for eksempel en slik argumentasjon finne liten gjenklang! Slik jeg ser det, kan Joh.14:14 derfor umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus! Her er noen interessante uttalelser som har relevans både til Joh 14:14 og til hele spørsmålet om Jesus lærte sine disipler å be til seg selv eller ikke: Så lenge det finnes tvil om hva som er den riktige lesemåten av et skriftavsnitt, er det definitivt uriktig å bruke et slikt skriftavsnitt til støtte for en eller annen lære. (John Wilson: Scripture Proofs and Scriptural Illustrations of Unitarianism, London, 1837, p.259) Ingen læresetning må bygge på en usikker bibelsk tekst. (Bernhard L. Ramm, kommentar til Mark.16,9-20, sitert i Joseph Wilting "Herre, hvem skal vi gå til?" s.235) Sett isolert er ikke hvert enkelt skriftsted uten videre klart. Det er derfor nødvendig å lese i sammenheng. Det er i denne forbindelse en god regel at Skriften er sin egen fortolker: Dunkle tekster skal leses i lys av klare. Større sammenhenger skal kaste lys over uklare enkeltheter. (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.35) Jesus lærte aldri noen at de skulle be til ham selv, men at de alltid skulle be til Faderen, i hans navn. (James M. Campbell, The Place of Prayer in the Christian Religion, The Methodist Book Concern, New York Cincinnati, 2009, p.149) Vi har ingen eksempler i Det nye testamente på at behov ble lagt fram for Jesus annet enn når han selv var synlig tilstede for den som kom med behovet. Alle nedtegnede bønner adresseres til ham som er alles Far. (Lant Carpenter, Unitarianism, The Doctrine of the Gospel: A View of the Scriptural Grounds of Unitarianism, 3. ed., Bristol, 1823, p.102-103)

Basert på Jesu eksempel og Jesu undervisning var det en fast rutine blant de første kristne å be til Faderen. (Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.9) Når Jesus hører en av disiplene si: "Lær oss å be", begynner han ikke å undervise om bønn til seg selv, men om bønn til Faderen. Han sier "Fader vår, du som er i himmelen", osv. Vi skal derfor be til Gud alene, han som er alles Far, men ikke uten å gå gjennom ypperstepresten .... Han sa ikke "be til meg", og heller ikke bare "be til Faderen", men "Hva som helst dere ber Faderen om, det vil han gi dere i mitt navn". .... Det stemmer derfor godt over ens med han som sa: "hvorfor kaller du meg god? Det er bare én som er god - Faderen" å anta at han også ville si: Hvorfor be til meg? Til Faderen alene må dere be, ham som også jeg ber til, slik som dere lærer fra de hellige Skrifter. For dere må ikke be til en som Faderen har innsatt som deres yppersteprest og som har fått i oppgave å være deres talsmann ... Det er ikke fornuftig at de som har blitt regnet verdige til å ha den samme far skulle be til en bror. Til Faderen alene, sammen med meg og gjennom meg, må dere sende opp deres bønner. (Kirkefaderen Origenes, (d. 254), Om bønn, kap. 10) Det fremgår derfor, ut fra Det nye testamente, at de første kristne ikke rettet sine bønner mot Kristus. (Andrews Norton (a onetime professor in "Sacred Literature" at Harvard University), A Statement of Reasons, 3.ed., Boston, 1859, p.231) "Fader vår, du som er i himmelen. Må ditt navn holdes hellig ..." Rundt omkring på hele vår jord blir den himmelske Fader tiltalt på jordens mange språk. Den bønnen som Jesus lærte oss, begynner der bønn må begynne - med den sanne og levende Gud. (Edmund P. Clowney, emeritus professor of practical theology and former president of Westminster Theological Seminary in Philadelphia, Pennsylvania, The Biblical Theology of Prayer, http://beginningwithmoses.org/oldsite/articles/btprayer.pdf ) Vi kan altså slå fast at ingen ba til Jesus i de fire evangeliene og at Jesus heller ikke noen gang instruerte noen av sine tilhørere til å gjøre dette. Hva så med tilbedelse? Blir Jesus tilbedt i evangeliene? Det foreløpige, korte og utilfredsstillende svaret på dette spørsmålet blir det samme som ovenfor: Det kommer an på hvilken bibeloversettelse du leser! I NB 2011 ser det ut som om Jesus blir tilbedt. Men om jeg f.eks. hadde bodd i Sverige og brukte den nyeste offisielle bibeloversettelsen der (utgitt i år 2000), ville jeg aldri lest i evangeliene at Jesus ble tilbedt! Det samme ville jeg også ha opplevd dersom jeg hadde brukt Gunnes norske oversettelse fra 1969 eller f.eks. The New English Bible fra 1970! For å kunne forstå hvordan ulike bibler kan formidle så totalt forskjellige budskap angående om Jesus ble tilbedt eller ikke, er det nødvendig å se litt nærmere på det greske ordet proskyneô. Proskyneô er et ord som betyr å bøye seg til jorden for noen, og indirekte: å hylle eller vise ære. Av bruken i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som ble laget ca 150-200 år før Kristus og som var de første kristnes Bibel, ser vi at denne typen respekt helt generelt blir vist mot alle personer man ønsker å ære, uansett stand eller verdighet. Det er f.eks. vanlig at gjester blir vist denne ære: Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:.... (1.Mos.18:2) Da Lot så dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: .... (1.Mos.19:1) Handelspartnere kan også motta proskyneô: Da stod Abraham opp og bøyde seg (proskyneô) for landets folk, for Hets barn. (1.Mos.23:7) Alle man ønsker å ære og opphøye, kan motta proskyneô: Selv gikk han (Jakob) fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden (proskyneô), inntil han kom fram til sin bror. (1,Mos.33:3) Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden (proskyneô). (1.Mos.42:6) Da skal alle disse dine (Faraos) tjenere komme ned til meg (Moses) og bøye seg for meg (proskyneô), og si: .... (2.Mos.11:8) Da gikk Moses sin svigerfar i møte, bøyde seg for ham (proskyneô) og kysset ham. (2.Mos. 18:7) Da falt hun (Rut) på sitt ansikt og bøyde seg til jorden (proskyneô) og sa til ham (Boas): ... (Rut 2:10) Han (Jonatan) falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg (proskyneô) tre ganger (for David). (1.Sam.20:41) David bøyde seg (proskyneô) med ansiktet mot jorden og kastet seg ned (for Saul). (1.Sam. 24:9) Og de (profetens disipler) kom mot ham og bøyde seg til jorden (proskyneô) for ham (Elisa). (2.Kong.2:15) Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned (proskyneô) for ham (Haman). (Est.3:2) ... og for deg (Israels folk) skal de kaste seg ned (proskyneô), deg skal de bønnfalle. (Jes. 45:14) Da falt kong Nebudkanesar på sitt ansikt og hyllet (proskyneô) Daniel. (Dan.2:46)

Proskyneô blir ofte rettet mot kongen: Hun (Abiga'il) falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden (proskyneô). (1.Sam. 25:23) Hun (kvinnen fra Tekoa) kastet seg ned for ham (proskyneô)(kong David) med ansiktet mot jorden og sa:.... (2.Sam.14:4) Han (Absalom) kom inn til kongen, og han kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for kongen (David). (2.Sam. 14:33) Batseba bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for kongen (David). (1.Kong.1:16) Og han (profeten Natan) kom inn og trådte fram for kongen og kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for ham (David). (1.Kong.1:23) Og han (Adonja) kom og kastet seg ned (proskyneô) for kong Salomo. (1.Kong.1:53) Så gikk han ut av treskeplassen og kastet seg ned (proskyneô) for David med ansiktet mot jorden. (1.Krøn.21:21) Men etter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned (proskyneô) for kongen. (2.Krøn.24:17) For han (kongen) er din herre, og du (kongens brud) skal falle ned (proskyneô) for ham. (Salme 45:12) Proskyneô blir vist mot avguder: og jeg kaster meg ned (proskyneô) der i Rimmons hus .... (2.Kong.5:18) Han kastet seg ned for dem (proskyneô) (avgudene) og brente røkelse for dem. (2.Krøn.25:14) Han gjør et utskåret bilde av det som han faller ned for (proskyneô). (Jes.44:15) De bøyde seg (proskyneô) mot øst for solen. (Ez..8:16) Proskyneô blir vist mot engler: Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn (egentlig engler) stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:.... (1.Mos.18:2) Da Lot så dem (egentlig engler), reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: .... (1.Mos.19:1) Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som stod på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg (proskyneô) og falt ned på sitt ansikt. (4.Mos.22:31) Proskyneô blir vist mot den sanne Gud: Og det skjedde da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden (proskyneô) for Herren. (1.Mos.24:52) Hele menigheten kastet seg ned (proskyneô) (for Herren) mens sangen lød og trompetene klang. (2.Krøn.29:28) Og de bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren med ansiktet mot jorden. (Neh.8:6) Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned (proskyneô) i din frykt. (Salme 5:8) Opphøy Herren, vår Gud, kast dere ned (proskyneô) for hans fotskammel, hellig er han. (Salme 99:5) Jeg vil kaste meg ned (proskyneô) foran ditt hellige tempel. (Salme 138:2) Det er interessant å se at Gud og en menneskelig konge kan bli vist proskyneô på samme tid: Og hele forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren og for kongen. (1.Krøn.29:20) Denne gjennomgangen av hvordan proskyneô brukes i Septuaginta, viser helt klart at dette ikke er et ord som kun benyttes om det å ære eller tilbe den sanne Gud. Ordet har derimot et generelt og meget vidt anvendelsesområde! Alt som æres kan, kan bli vist proskyneô! I Det nye testamente ser vi at ordet blir brukt på nøyaktig samme måten. Mennesker blir vist proskyneô (Matt.18:26, Ap.gj.10:25 og Åp.3:9), avguder blir vist proskyneô (Ap.gj.7:43, Åp.9:20 og Åp.13:4), engler blir vist proskyneô (Åp.22:8), Messias blir vist proskyneô (Matt.28:17, Hebr.1:6) og Gud blir vist proskyneô (Matt.4:10, Joh.4:24 og Åp.7:11). Alt som æres kan, blir vist proskyneô! Generelt må det sies at den orientalske skikken med å bøye seg til jorden for dem man ønsker å vise ære og respekt, umulig kan betegne en tilbedelseshandling i seg selv. Hadde ordet indikert noe slikt, ville nemlig mange kjente personer i Bibelen gjort seg skyldige i grov avgudsdyrkelse! Det bibelske materialet synes helt klart å utelukke en forståelse av proskyneô som sier at dette ordet betyr tilbedelse! Jeg har faktisk også selv sett mennesker som har bøyd seg til marken for spesielle personer som de har hatt stor respekt for. Det skjedde ute i Uganda i Afrika for noen år siden. Gjennom en slik ærbødighetshandling viste de sin dyptfølte respekt, men de tilbad selvfølgelig ikke på noen som helst måte de personene de slik bøyde seg ned for! Den kjente bibeloversettelsen American Standard Version sier i en fotnote til Matt.2:11 følgende om ordet proskyneô: "Det greske ordet betegner en ærbødighetshandling, enten den blir vist mot en skapning eller mot Skaperen."

Men dersom proskyneô betegner en ærbødighetshandling som kan vises mot både Skaperen og det skapte, hvorfor oversetter vi da ikke dette ordet med et norsk ærbødighetsuttrykk som har en tilsvarende vid og bred betydning? Hvorfor oversetter vi ikke proskyneô konsekvent med f.eks. falle ned for eller hylle? Ville man ikke nettopp ved slike ord og uttrykk få fram at det dreier seg om en ærbødighetshandling som kan rettes mot både Gud og mennesker? Ville man ikke nettopp ved en slik oversettelse få fram det greske ordets vide og brede betydning og anvendelsesområde? Jeg bare spør. Den enkelte leser får gjøre seg sine egne tanker ut fra det materialet som her legges fram. For min egen del er jeg overbevist om at det er slike ord og uttrykk vi må bruke for å gjengi betydningsinnholdet av proskyneô på en redelig og riktig måte. Man kan bøye seg ned for og hylle både Gud og kongen, men man kan ikke tilbe både Gud og kongen! Ved å oversette proskyneô med å tilbe med ujevne mellomrom etter eget forgodtbefinnende, tiltar dessuten oversetterne seg en kolossal makt og myndighet! Når de noen ganger oversetter dette ordet med å falle ned for og hylle, og andre ganger oversetter det med å tilbe, er det i virkeligheten de som bestemmer hvem bibelleserne skal tilbe! Og alle kan jo tenke seg hva resultatet av dette kan bli dersom oversetterne sitter med forutinntatte meninger om hvem det er som fortjener tilbedelse! I Skriften brukes aldri proskyneô som en "guddomsindikator" - dvs at den som mottar proskyneô, må være en gud - og da bør ordet selvfølgelig heller aldri brukes slik av oss! På alle måter synes det for meg å være riktigere og bedre å oversette proskyneô med "å falle ærbødig ned for", eventuelt "å hylle". Det er forøvrig også interessant å legge merke til at verken Paulus, Jakob eller Peter noen gang gir læremessige instruksjoner om at de kristne skal utføre proskyneô mot Jesus! (Undersøk selv!) Om Jesus virkelig ble tilbedt i evangeliene, og ordet proskyneô var det som ble brukt for å beskrive denne tilbedelsen, da skulle man virkelig forvente å se at dette ordet ble hentet frem igjen og brukt senere av disse nytestamentlige forfatterne. Men det gjør de altså ikke. Derimot blir ordet brukt ofte i evangeliene i reelle møtesituasjoner der mennesker faller ned for Jesus, og i Johannes Åpenbaring der de himmelske hærskarer står ansikt til ansikt med Gud og Lammet og faller ned for dem. Dette er en god indikasjon på at proskyneô først og fremst betegner den konkrete fysiske nedbøyningshandlingen man viser eller gjør mot personer man møter og står direkte overfor. Da Jesus vandret her på jord, var det mange mennesker som kom til ham og falt ned for ham (proskyneô). I tråd med det som er sagt ovenfor, betyr ikke dette at de tilbad Jesus! Det betyr derimot at de viste ham stor ære og respekt - som en Gudsendt profet eller som den etterlengtede kongelige Messias. Akkurat som Guds profeter og Guds salvede konger ble vist respekt og ære gjennom en nedbøyningshandling (proskyneô) i Det gamle testamente, slik ble profeten og den salvede kongen framfor noen, Jesus, vist den samme respekten i Det nye testamente! Nedbøyningshandlingen skiftet ikke karakter eller innhold fra GT til NT. Den var på Jesu tid fremdeles en naturlig del av den orientalske høflighetsetiketten. Vismennene (Matt 2) tilba således ikke en gud, men de falt ned i respekt for en nyfødt jødisk konge! Synagogeforstanderen (Matt 9:18) falt ned for en mann han hadde stor respekt for, han hadde ikke plutselig funnet en ny gud å tilbe! Den kananeiske kvinnen (Matt 15:25) falt ned for Jesus fordi hun hadde hørt at han kunne helbrede syke, ikke fordi han var en gud! Slik kunne vi fortsette. Folk faller ned for Jesus i ærefrykt og respekt, men de tilber ham aldri som en gud. I tillegg til de rent språklige betraktningene som her er gitt rundt ordet proskyneô, kan det også pekes på hvor totalt usannsynlig det ville være av fromme jøder på Jesu tid å plutselig skulle falle ned i tilbedelse foran et menneske! Leserne inviteres til virkelig å reflektere over dette! Like interessant kan det være å reflektere over det faktum at vi ikke en eneste gang i evangeliene hører om høylydte protester eller innsigelser fra noen av de gudfryktige jødene som stod rundt og så på at mennesker falt ned for Jesus (gjorde proskyneô). Ville de ikke ha skreket ut i sinne og raseri dersom denne handlingen hadde betydd tilbedelse? I Matt.4:10 sier Jesus at Herren din Gud skal du vise proskyneô og ham alene skal du gi latreuo. Legg merke til at Jesus ikke sier at det bare er Gud som skal få proskyneô. Hadde Jesus sagt det, ville han ha kommet i direkte konflikt med sine egne ord i Åp.3:9. Der sier han nemlig at han vil gjøre slik at noen vil komme og vise proskyneô mot de troende - altså mot mennesker! Likeledes ville det ha kommet i konflikt med hans egne ord i Matt.18:26 der han forteller om en tjener som viser proskyneô mot en jordisk herre. Jesus reserverer altså ikke på noen måte ordet proskyneô for Gud, men anvender det selv i forhold til mennesker. Det som Gud alene skal få, er derimot latreuo! (ordet betyr å tjene eller dyrke en guddom). Og denne oppfordringen fra Jesus blir konsekvent fulgt gjennom hele NT! Jesus selv får aldri latreuo. Bare Gud Fader (24 ganger) og forskjellige avguder (2 ganger)! (Ordet forekommer 21 ganger i verbform: Matt 4:10; Luke 1:74; 2:37; 4:8; Acts 7:7,42; 24:14; 26:7; 27:23; Rom. 1:9,25; Fil. 3:3; 2 Tim. 1:3; Hebr. 8:5; 9:9,14; 10:2; 12:28; 13:10; Åp. 7:15; 22:3 + fem ganger i substantivisk form: Joh. 16:2; Rom. 9:4; 12:1; Hebr. 9:1.6). NT har også et annet ord som direkte betyr tilbedelse eller gudsdyrkelse, nemlig sebo. Også dette blir konsekvent bare anvendt enten om den sanne Gud (9 ganger) eller om avgudsdyrkelse (1 gang). Verken sebo, eller noen av dette ordets avledninger, sebomai (nr. 4576 i Strong's leksikon), eusebeo (2151), sebazomai (4573), sebasma (4574) eller theosebes (2318), blir noen gang brukt i relasjon til Jesus! Om vi nå prøver å nøste sammen trådene angående dette med tilbedelse, kan vi altså slå fast at Jesus aldri mottar latreuo eller sebo - de typiske ordene som brukes om det å dyrke, tjene og tilbe en guddom - men bare mottar proskyneô - et ord som har en mer generell og allmenn betydning av å vise respekt for noen. Vi har videre sett at mange mennesker i Bibelen mottok proskyneô - uten at det betydde at de ble bedt til eller tilbedt! På denne bakgrunn synes jeg personlig at det virker svært lite troverdig når noen (dessverre en del bibeloversettere!) prøver å få oss til å tro at Jesus ble tilbedt fordi folk bøyde seg ned for ham (viste ham proskyneô). Her er noen interessante uttalelser fra teologisk hold i tilknytning til ordet proskyneô og hele spørsmålet om tilbedelse av Jesus: Bibeloversettelser kan noen ganger gjenspeile ikke den sannhet som finnes i den inspirerte originalen, men kun en fordom som støtter opp under en etablert tradisjonell læresetning. En av oppgavene til den lærde bibelforsker er å avsløre slik feilinformasjon. (Sir Anthony Buzzard, "Focus on the Kingdom", Vol. 5 No. 10, July, 2003) Er det beviselig klart ut fra Skriften alene at Kristus er Gud og at han bør tilbes som sådan? De fleste eminente teologene innenfor protestantismen svarer nei. (Dr. John Milner: End of Religious Controversy, Let. 9, p.76) På Jesu tid var det å falle ned for noen helt vanlig i det østlige Romerriket, både innenfor offisielle sirkler og i dagliglivets mindre formelle sammenhenger der folk fra forskjellige sosiale lag møttes. ....... Sosial etikette forlangte synlige gester av aktelse og respekt fra en underordnet til en overordnet hele veien i dette hierarkiet. Når man stod overfor en person av høy verdighet, var det forventet at man utførte en dyp nedbøyning eller en nedfalling. Det greske verbet man brukte for å beskrive en slik nedfalling, var proskyneô. (Jason D. BeDuhn, Truth in Translation: Accuracy and Bias in English Translations of the New Testament, University Press of America, 2003, p.41-49)

De eksemplene på bruk av proskyneô som vi ovenfor har drøftet (mrk. - forfatteren sikter til sin egen gjennomgang av ordet), tjener i liten grad til å styrke bevisførselen for at Kristus ble tilbedt (dvs. som Gud). Tvetydigheten i betydningen av proskyneô, som kan brukes både om orientalsk respektfull nedbøyning og også om virkelig tilbedelse, gjør det umulig å trekke sikre konklusjoner ut fra det materialet vi har til rådighet. (Wainwright, The Trinity and the New Testament, p.104) Det kan ikke bevises at ordet (proskyneô) i noen av disse tilfellene sikter til noe mer enn en respektfull og ydmyk underkastelseshandling. Josefus bruker ordet om yppersteprestene. Dette forteller oss at det ikke kan dreie seg om noe mer enn en fysisk nedfallingshandling preget av dyp ydmykhet og et ønske om å ære den man faller ned for. (Hasting's Dictionary of the Bible, 1909, Vol.4, p.943) Den tanke dukket aldri opp hos disiplene at han (Jesus) satte seg selv ved Guds side eller overtok Guds plass som menneskenes sentrale tilbedelsesobjekt. De ba til Gud alene. (Professor Paul Wernle, The beginnings of Christianity, Vol. I, by Oxford: Williams and Norgage, 1903) I alle disse tilfellene (forfatteren henviser til forskjellige episoder i evangeliene der mennesker faller ned for Jesus) var proskyneô helt klart den kulturelt riktige og gjengse måten å bønnfalle en person med høy verdighet på, dvs. en som hadde makt og myndighet til å hjelpe en person i nød. Det at denne makten kunne være og sannsynligvis ble tenkt på som en himmelsk kraft i de fleste tilfellene, innebar ikke at den som utøvde den var guddommelig. (James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.10) Jesu dype respekt for den ene Gud, som han delte med alle fromme jøder i sin samtid, blant både tilhengere og motstandere, gjør det vanskelig å tenke seg en virkelig tilbedelse av ham før hans oppstandelse. (Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han? Luther Forlag, 2008, s.309-310) Vær forsikret om at den Gud jødene tilber, er den samme Gud som vi tilber. Deres hellige Skrifter, loven og profetene, ærer vi og leser høyt i våre møter. Og fordi vi tilber nettopp denne jødenes Gud, så er det én ting vi ikke kan bli beskyldt for, og det er at vi kommer med noe nytt! (Kirkefaderen Minicius Felix, Octavius, 2nd century A.D.) Både Jesus selv, Apostlenes gjerninger og Åpenbaringsboken betoner at Gud alene skal tilbes. (Studiebibelen, Oslo, 1977, b.5, s.786) Spørsmålet vi tok opp til drøfting i dette kapitlet, var om Jesus på noen måte lærte eller legitimerte bønn og tilbedelse til treenigheten, Guds ånd eller seg selv. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at et ærlig forhold til fakta tvinger oss til å svare et klart nei også på dette spørsmålet - selv om vi måtte jobbe litt først med en del uheldige gjengivelser og oversettelser i No-2011 før vi kunne trekke denne konklusjonen. (Det at man av og til støter på tydelig teologisk pregede oversettelser, er svært beklagelig, men dessverre ikke noe ukjent fenomen!) Det vi i hvert fall ser, er at når Jesus underviste den samaritanske kvinnen om sann gudstilbedelse, så lærte han henne kun å tilbe Faderen! Ingen andre! Han sa også at det var slike tilbedere Faderen ville ha! Den som følger dette rådet, burde således være på trygg grunn. Og når disiplene ba Jesus undervise dem om bønn, lærte han dem kun å be til Faderen! Ingen andre! "Slik skal dere be", sa han: Fader vår, du som er i himmelen ..... Dette er et konsekvent mønster som ligger fast og aldri blir rokket ved i evangeliene. Det finnes bare én Gud, Faderen, og ingen andre enn ham skal bes til eller tilbes! Treenigheten, Guds ånd eller Jesus blir aldri noen gang gjort til objekter for bønn eller tilbedelse.