Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud?
Av Fred Vidar Hjortland
Det var ikke slik at treenighetslæren ble slått fast som en bibelsk lære. Forenklet sagt begynte den med Tertullians og endte opp med den atanasianske eller athanasianske trosbekjennelse der en måtte tro på treenigheten for å være frelst og være en sann troende! Dette er villfarelse direkte demoners lære og villfarende ånder som står bak. Fra Wikipedia: Etter tradisjonen skulle kirkefaren Athanasius av Alexandria, erkebiskop i det 4. hundreåret, ha vært den første til å formulere trosbekjennelsen, men det er i dag enighet om at den må være nyere, og at Athanasius ikke kan være opphavsmannen. Tertullian var godt voksen da han ble en troende og velutdannet og prøvde å forene hedensk tro med kristendommen derfor formet han en treenighetslære er den virkelige sannheten om ham! Den første kjente siteringen av trosbekjennelsen er av en biskop i det sydlige Gallia (Frankrike), Caesarius av Arles (virket som forfatter ca. 520-42). Den er uttrykkelig omtalt på et konsil i Autun i Burgund i 670. Den har brodd mot arianismen og den presiserer læren om den hellige treenighet og læren om inkarnasjonen. Den athanasianske trosbekjennelse er holdt som et dogmatisk skrift i mange vestlige kirker, herunder Den romersk-katolske kirke, Den anglikanske kirke og de evangelisk-lutherske . I østkirken og i de reformerte kirkene ble denne trosbekjennelsen ikke brukt. Sammen med den apostoliske trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelse er denne regnet blant de tre oldkirkelige trosbekjennelser, og slik er den og, sammen med Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme en del av Den norske kirke sine bekjennelsesskrift.
Om Jesus virkelig forkynte en treenig Gud, må dette ha ført til meget sterke reaksjoner fra hans motstandere! Jødefolket var nemlig kjent som strikte monoteister som var svært nidkjære i forhold til sin gudstro. Dersom et menneske stod fram og sa om seg selv at han var en av tre personer i Gud, ville de garantert ha reagert med forferdelse, sinne og avsky! I dette kapitlet skal vi lete etter indirekte vitnesbyrd om Jesu gudstro ut fra reaksjonene til hans motstandere. Forkynte Jesus en slik gudstro som jødefolket tok anstøt av? Eller var Jesu gudstro uproblematisk for dem? Anklaget de Jesus noen gang for å forkynne en treenig Gud? Personlig finner jeg ingen slike anklager i evangeliene. Jeg ser ingen steder at fariseerne og de skriftlærde gikk til ham og sa: Du spotter Gud, for du sier at Gud er tre! Eller: Bort med denne, han forkynner en annen Gud enn Israels Gud, den Gud vi kjenner! Motstanderne har mye å anklage Jesus for, men anklager som disse hører vi aldri noe om! Et indirekte vitnesbyrd om at Jesus ikke kom med noen ny lære om Gud, er det enkle faktum at han fritt fikk forkynne i deres synagoger og i templet hele tiden under sitt virke. Kan noen se for seg Jesus forkynne en treenig Gud på disse stedene? Et annet indirekte vitnesbyrd er det faktum at mange blant folket - langt ut over flokken av nære disipler - holdt ham for å være en profet. Dette ville de aldri gjort dersom det var alminnelig kjent at Jesus forkynte en trepersons Gud! Kanskje det sterkeste vitnesbyrdet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, er å finne i rettergangen mot ham før han blir korsfestet. Jødenes ledere prøver så godt de kan å frembringe vitner som har noe å anklage ham for. Det interessante og slående her er at ingen av disse vitnene kommer med noen anklager om feil gudstro! De har hørt Jesu forkynnelse i årevis, men har ingen ting å si om hans gudstro! Dette er ikke et ankepunkt mot Jesus! Det er ikke et tema som blir berørt! Kan det tenkes noen sterkere indikasjon på at Jesus aldri forkynte en treenig Gud? Her leter de febrilsk etter noe å anklage ham for, og så har de ikke et ord å si om hans gudstro! Det indirekte vitnesbyrdet fra Jesu motstandere er entydig og klart: Tatt i betraktning av hvor sterkt bevisste jødene var på deres monoteisme, er det interessant å legge merke til at Det nye testamente ikke forteller om noen jødisk opposisjon som anklaget den kristne bevegelsen for triteisme eller polyteisme, noe som var en vanlig jødisk kritikk senere. (James Hastings, Dictionary of the Bible, Revised Edition by: F. C. Grant and H. H. Rowley, New York: Scribner, 1963, pp. 337, 338)
Vi kan vanskelig forestille oss en lære som jødefolket, de som så stolt holdt fast på troen på én Gud, ville ha gjort et større opprør mot. Hvordan kan det da ha seg at de apostoliske skrifter, som i så stor grad tar opp innvendinger mot kristentroen og de stridigheter som fulgte i kristendommens kjølvann, ikke inneholder ett ord som antyder at innvendinger ble reist mot evangeliet på grunn av treenighetslæren, ikke ett ord til forsvar for denne læren, ikke ett ord som forklarer denne læren, ikke ett ord som forsvarer læren mot anklager og misforståelser? Dette er et argument mot treenighetslæren som nesten har bevisets kraft. Vi er overbevist om at dersom kristentroens første forkynnere hadde proklamert tre guddommelige personer som alle var likeverdige og uendelige, og at Jesus, som nylig hadde dødd på et kors, var en av disse, da ville denne spesielle læren ha absorbert alle andre. Apostlenes hovedbeskjeftigelse ville da ha vært å stå imot de stadige angrepene som denne læren ville ha fremprovosert. Men faktum er at ikke så mye som en svak hvisking av motstand på grunn av dette når våre ører fra den apostoliske tidsepoken. I brevene ser vi ikke det minste spor av noen strid fremprovosert av en treenighetslære. (William Ellery Channing, in his speech: Unitarian Christianity, Delivered at the Ordination of Rev. Jared Sparks in The First Independent Church of Baltimore on May 5, 1819) I den første kristne tiden fantes det ingen spor av noe slags trinitarisk problem eller uenighet. Det var først senere dette dukket opp, og da fikk man også voldelige konflikter i kirken. (Martin Werner (tidl. professor ved Universitetet i Bern), The Formation of Christian Dogma, Beacon Press, 1957, p.125)
I den nytestamentlige tidsepoken blir kristendommen helt klart sett på som en utvekst fra, og samtidig en del av, jødedommen. ... Det er slående i hvor stor grad tidlige kristne forfattere tar mange viktige aspekter ved jødedommen for gitte ting. Disse blir aldri diskutert eller forsvart, man antar ganske enkelt at kristne vil ta imot dem uten å stille spørsmål. Jødisk monoteisme blir for eksempel antatt som noe nesten selvinnlysende: det finnes bare én Gud. Dette blir det aldri stilt spørsmål ved, og temaet dukker heller aldri opp som et stridsspørsmål. (Christopher Tuckett, Christology and the New Testament, Westminster John Knox Press, 2001, p.13) Monoteismen var noe jødene roste seg av .... Kristendommens første lærere ble aldri anklaget av jødene (som så absolutt trodde på Guds strikte enhet) for å introdusere noen ny lære om guddommen. (Frederic W. Farrar, The Early Days of Christianity. Vol.1, Boston, Massachusetts: DeWolfe, Fiske & Company, 1882, p.55)
Når Jesus aldri ble anklaget av sine motstandere for å forkynne en treenig Gud, var grunnen til dette ganske enkel og lett å forstå. Grunnen var at han aldri gjorde det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar