Nr. 63:
PSYKOPATEN!
DEL 1:
GENERELT OM PSYKOPATI
Psykopater
er mennesker som de fleste har møtt, men for mange har det vært et ubehagelig
møte. For han (eller hun) skaper mye
konflikter og vanskeligheter omkring seg. Og de mennesker som treffer psykopaten
er ofte usikre, deprimerte eller fortvilte. Enkelte ganger kan de også føle som
om de var i et helvete.
Psykopaten
har både en dragende og en frastøtende makt på deg. En slik person som dette er
Enevald Flåten.
Tilsynelatende kan det se ut som om psykopaten er bevisst ondskapsfull. I
virkeligheten er han drevet av impulser og krefter som han ikke har herredømme
over og som han heller ikke er klar over selv. Dette er viktig for oss å forstå
fordi psykopatens virksomhet gir inntrykk av å være svært planmessig og
gjennomtenkt. Og om psykopaten handler ubevisst, så har i alle fall handlingene
en mening når man forstår hva psykopaten egentlig ønsker. Dette skal vi se
nærmere på ved å prøve å studere noen av psykopatens måter å få kontroll over
andre på.
Hva
kjennetegner en psykopat?
Det er
riktig å si at en psykopat er psykisk unormal for han er såpass bundet av sine
egne vansker at han ikke er fri til å leve som andre mennesker, for eksempel
ved å være spontan, ekte, øm, forståelsesfull, tolerant osv. Problemet er bare at psykopaten ikke er klar
over dette selv. I konfliktene med andre er det ifølge psykopaten alltid dem
det er noe i veien med. Dette henger sammen med et av hovedkjennetegnene hos en
psykopat, nemlig at han mangler evnen til å vurdere seg selv i lys av sine
meninger om hva som er rett og galt.
Psykopaten har altså moralske oppfatninger som gjør det mulig å vurdere
andre (og dette er han ofte usedvanlig flink til), men ekte selvransakelse er
en umulighet. Noen ganger kan han erkjenne feil, men da er det bare en
overfladisk innrømmelse, f.eks. i form av: ”Ja, selvfølgelig alle mennesker har
jo sine feil.”
Et annet
viktig kjennetegn hos en psykopat er at vedkommende har en livsholdning som
kjennetegnes av en konsekvent kamp mot andre mennesker. Årsaken til at
psykopaten lever med en konstant kampholdning er noe man vet lite om, men en
mulig forklaring er som følger: Man antar at psykopaten har en indre svakhet
som han ubevisst prøver å skjule. For å kunne skjule svakheten, blir psykopaten
upersonlig og overfladisk i forhold til andre mennesker og bærer på en indre
rastløshet og urolighet.
Psykopaten
prøver også å løse problemet med sin svakhet ved å kunne oppleve seg som sterk.
Dette gjøres ved å kjempe mot andre mennesker og dominere dem. Enkelte fører en
åpenlys kamp, noe som gjør at de raskt kommer i konflikt med loven. Derfor tenker mange på psykopater som
kriminelle mennesker. Men en stor del
psykopater fører en skjult kamp ved å drive med psykologisk krigføring. Kampen, og ønsket om å dominere, skjules ofte
svært godt. Ved første møte vil man treffe en som er vennlig og som viser
egenskaper vi finner naturlig å beundre.
Han er målbevisst, sterk og selvsikker og har ofte høy intelligens. Det er derfor ikke uvanlig å finne psykopater
i ledende stillinger i samfunnslivet.
Der får de utfolde seg best fordi de da får ”lov til” å utføre makt og
innflytelse. For den som kjenner
psykopaten på overflaten, kan han gjøre et imponerende inntrykk som en tøff
politiker eller målbevisst administrator. Men psykopatens nærmeste, som kjenner
han bedre, har kanskje et helt annet bilde av situasjonen og lever kanskje med
en ”taus desperasjon”. Dette gjør at mange psykopater går omkring uten at vi er
klar over deres psykiske tilstand. Det mest ekstreme eksemplet på en psykopat,
nemlig Hitler, var en ekspert i dette dobbeltspillet.
Psykopaten
vinner mye på at vi har et feil bilde av ham. Vi tror f.eks at han kan innrømme
sin svakhet og forandre seg, ikke minst hvis han lover selv å forbedre seg. Vi tror i det lengste at et voksent menneske
ikke kan servere grove løgner osv. Stadige forhåpninger om at psykopaten skal
forandre seg og stadige skuffelser over at han ikke gjør dette, bidrar til at
mennesker trettes ut og at psykopaten får større makt.
Men når vi
etter hvert skjønner at psykopaten ikke har muligheter for å være annerledes,
og det begynner å gå opp for oss at det er han det er noe i veien med, da har
vi beveget oss første skrittet vekk fra det å bli dominert. Etter hvert som vi forstår psykopatens måte å
gå fram på, vil vi også kunne finne nødvendige mottrekk. Man vet f. eks. om
psykopatiske mennesker at de angriper andre på de punkter hvor disse er minst
forberedt og har minst motstandskraft. Har man dette klart for seg, kan man med
relativt stor sikkerhet forutse hvorledes en psykopat kommer til å handle.
En
påfallende åpenhet?
En del
psykopater er ved første møte uvanlig vennlige, hjelpsomme og åpne. Dette fører
til at vi, når det etter hvert blir vanskelig å samarbeide med psykopaten, i
det lengste kvier oss for å ta opp problemene direkte, for ”jeg kan jo ikke
begynne å kritisere et menneske som har vært så vennlig mot meg, hva vil da han
og andre tenke om meg?”
Faren ved å
betro oss til en psykopat er at han senere blir fristet til å bruke disse
opplysningene mot oss for å oppnå makt og innflytelse. (For selv om psykopaten
innerst inne kanskje har et ønske om å ha nære venner og prøver å bygge opp
vennskap, så vil han aldri lykkes i dette fordi trangen til å dominere er så
mye sterkere.) Hvis vi imidlertid etter
en kort stund avviser psykopatens vennlighet og hjelpsomhet og invitasjon til
fortrolighet, må vi regne med straks å bli møtt med en kald skulder og direkte
avvisning (men dermed unngår vi også i det hele tatt å bli trukket inn i
psykopatens virksomhet).
Den
kinesiske eske
Psykopaten
uttrykker forventninger overfor sine omgivelser, ofte indirekte. I førstningen setter vi pris på dette fordi
vi liker at psykopaten er interessert i hva vi holder på med. Men etter hvert
blir vi fortvilet p.g.a. disse forventningene.
Og dette skyldes den såkalte ”kinesiske eske”: Sett at du åpner en eske og finner at inni
ligger det en ny eske. Og inni den nye esken finner du enda en ny eske. Hver gang du åpner en eske, så finner du en
ny eske osv. Og stadig vekk spør du deg når det er slutt. Dette er et bilde på psykopatens
forventninger. Psykopaten blir nemlig aldri tilfreds, og straks du innfrir hans
forventninger, vil han skru opp disse forventningene. På denne måten stilles
det gradvis mer og mer urimelige krav.
Skyldfølelser.
Mange
psykopater er dyktige til å uttrykke sin skuffelse over at vi har ”sviktet” når
vi ikke greier å innfri forventningene.
Og vi samtykker i at vi nok burde ha tatt oss mer sammen. Men samtidig
oppdager vi at vi kan unngå en slik skyldfølelse ved i enda større grad å
oppfylle psykopatens forventninger. Men han blir aldri tilfreds, selv om vi
innfrir de aller sterkeste forventninger.
For psykopaten er ikke først og fremst interessert i for eksempel det å
eie og ha ting. Det han søker, er den tilfredsstillelsen det gir å oppleve at
andre personer knytter seg til ham og at andre adlyder, frykter og beundrer
ham.
Forvirring
På et senere
stadium begynner vi å få mistanke om at psykopaten kanskje ikke har så gode
hensikter likevel og at det kanskje er noe alvorlig i veien med han. Dermed blir vi forvirret fordi vi har så
vanskelig for å tro at et menneske faktisk kan være så utspekulert og
hensynsløs, og "dessuten ser jo alle andre ut til å like han."” Denne
forvirringen kan også føre meg dit hen at jeg begynner å bebreide og anklage
meg selv for hvordan jeg ”urettferdig dømmer min neste.”
Tilsynelatende
bedring
Det hender
også at psykopaten i korte perioder senker kravene overfor andre mennesker.
Dette skaper en umiddelbar lettelse. Vi blir glade og takknemlige, håper
kanskje på bedring og bestemmer oss for å fortsette uten å gjøre noe. Men etter en stund er situasjonen som før, og
man blir på ny fortvilet og forvirret.
Makt via
andres svakheter
Vi går alle
rundt med en følelse av utilstrekkelighet, underlegenhet eller mindreverd på
ett eller flere områder, noe vi syntes er flaut og ikke liker at andre skal få
vite eller minne oss om. Dette kan for
eksempel ha å gjøre med utseende, seksuelle forhold, evner eller uvaner. Når
psykopaten oppdager slike svakheter, vil han først gi et signal om at han
kjenner til dem og på den måten komme med en trussel om å stadig minne oss om
denne svakheten, evt offentliggjøre dem for andre, med mindre vi er villige til
å la oss dominere av han. Samtidig
tilbyr psykopaten en løsning på hvordan vi kan skjule disse svakhetene. Han kan
f.eks tilby filosofiske eller religiøse ideer som innebærer at visse
menneskelige problemer ikke er interessante, eller ikke bør tas opp eller ganske
enkelt ikke finnes. (Dette er kanskje ideer som også psykopaten selv skjuler
seg bak.) Psykopaten gjør dette på en så
fordekt måte at vi tror at vi har kommet fram til vårt standpunkt uavhengig av
psykopaten. I virkeligheten blir vi presset til å godta nye ideer i stedet for
å bruke vår sunne fornuft. Resultatet
blir at vi mer og mer ukritisk må akseptere psykopatens ideer og la han
dominere over oss.
Overkontroll
Fordi
psykopaten ønsker å ha mest mulig makt, er det ikke naturlig for han å holde
seg innenfor sine ansvarsområder. F.eks kan en bedriftsleder som er psykopat,
lett gripe inn og utføre eller kontrollere arbeidet hos en underordnet
funksjonær, evt. motarbeide han, hvis psykopaten mener at han ikke ”følger
ordre”. Slike stadige inngripen kan føre
til at den underordnede trettes ut og ikke orker å kjempe imot, men foretrekker
å være et ”lydig redskap”.
Splitt og hersk
Psykopaten
har en uvanlig evne til å skape konflikter omkring seg. Han er ofte godt informert om mennesker
omkring seg og vet hvem som går godt sammen og hvem som er usikre på hverandre.
Dette utnytter psykopaten til å skape uoverensstemmelser, misforståelser og
mistillit mellom andre ved å servere løgner hos de rette individene, evt.
Fordreie og overdrive en beskrivelse av andre mennesker. Psykopaten kan f. eks gripe fatt i en
uvesentlig handlingssvikt hos et annet menneske og gjøre det til en stor
karaktersvakhet hos vedkommende. Resultatet blir at gruppen svekkes og
forhindres fra å kunne samarbeide mot psykopaten. Psykopaten kan også splitte ved å uttrykke
forventning om at en person skal ha de samme urimelige krav overfor en annen
person som psykopaten selv har. Personen
kommer derfor i konflikt mellom enten å være lojal mot den andre personen og
samtidig risikere å bli forkastet av psykopaten, eller å følge psykopaten og
dermed komme i konflikt med den andre personen. Det siste er for personen den
enkleste løsningen. Men resultatet blir at psykopaten får mer makt fordi han nå
har fått en lojal medarbeider som han kan bruke til å sette fram sine krav og
forventninger.
Hemmeligholdelse
Vi må huske
på at psykopaten har makt og innflytelse bare i den grad han har greid å knytte
mennesker til seg. Jo flere han binder til seg og jo mer han binder dem til
seg, desto større makt har han. Etter hvert som flere personer blir knyttet til
en psykopat, utvikles dessuten en spesiell atmosfære av hemmeligholdelse mellom
dem alle. Frykten for å avsløres av psykopaten, eller de andre, er det som
holder gruppen sammen. Istedenfor trygghet,
kjærlighet og åpenhet, er det hemmeligholdelse, maktkamp og frykt for å
avsløres som holder gruppen sammen. Hvis
en slik gruppe blir ”sammensveiset”, representerer den en enda større trussel
mot andre enn hva som var tilfelle med psykopaten alene.
Finnes der
noen løsning?
Etter min
mening er det ikke mulig å helbrede "rene" psykopater er
uhelbredelige, i den forstand at de ikke kan bringes til en tilstand der deres
evne til ekte omsorg, empati, selvrefleksjon, evne til å se seg selv i
metaperspektiv, det å bli flau og forlegen, ta hensyn til andre, osv. befinner
seg innenfor en relativt normal standard ut fra det som regnes som relativt
normalt i vår kultur. Men jeg vet om psykologer som arbeider innenfor dette
feltet som mener at selv om noen er "uhelbredelige" så betyr ikke det
at ingen psykopater kan ha et visst utbytte av terapi, selv om de ikke i en vid
forstand blir "helbredet". Det kan da være avhengig av vedkommendes
alder, alvorlighetsgrad og hvor "presset" vedkommende selv er til å
endre på sin situasjon.
(http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=280427&a=2). Et eksempel på et
slikt utbytte kan være at personen blir i stand til å fornemme noe av sin måte
å være på og ta hensyn til dette overfor andre mennesker, eller at de kan læres
opp til å være mer taktiske (Når du reagerer slik, reagerer han slik på deg, og
det er du lite tjent med. Det er derfor til din fordel at du i stedet reagerer
slik) Men den største utfordringen bli uansett å bringe personen i en situasjon
der vedkommende må "søke hjelp" for å lære noe nytt om seg selv
gjennom en behandler som forstår mer enn vedkommende.
Men en
psykopat, kan også hjelpes indirekte ved at man omgivelsene får hjelp til å
forholde seg til psykopaten på en slik måte at psykopatens negative atferd blir
moderert, f.eks. ved at man fokuserer på å gi anerkjennelse og oppmerksomhet
fortrinnsvis til positiv atferd hos psykopaten. Andre tiltak kan være at man
bruker tid på å forstå psykopatens eget problem, hans motiver og metoder, eller
at man klok av skade velger å holde psykopaten på avstand, ved tidligst mulig å
trekke seg tilbake når man forstår at man er i ferd med å bli ”sugd inn” i hans
virksomhet.
Det er også
mye annet man selv kan gjøre hvis man av en eller annen grunn ikke kan unngå å
leve nær en psykopat, for eksempel i et ekteskap der man ikke ønsker separasjon
eller skilsmisse, eller i en bedrift/organisasjon der man uansett er nødt til å
samarbeide på en eller annen måte:
P.g.a.
psykopatens spesielle evner til å få makt ved bruk av sin kjennskap til områder
der andre føler oss mindreverdige, er det viktig å være varsom med å fortelle
psykopaten om personlige forhold, spesielt viktig er det å unngå å gi intime
betroelser eller å fortelle noe på et område der man føler meg mindreverdig
eller underlegen. Dette bør gjennomføres konsekvent selv om en psykopat kan
være tillitsvekkende og forståelsesfull og oppmuntre til den slags betroelser.
For å
motarbeide psykopatens tendens til overkontroll, er det viktig å ha klare
avtaler og definere ansvar tilstrekkelig detaljert. Overfor psykopaten er det
nødvendig å ha en formell, korrekt holdning og på et tidligst mulig tidspunkt
gjøre han oppmerksom på når han går over sine grenser (for dette er han selv
ikke klar over).
Når der er
flere personer underordnet psykopaten (som f. eks i en bedrift), er det svært
viktig at disse samarbeider mot han. I startfasen er det kanskje nødvendig å ta
opp med hverandre sine konflikter med psykopaten, noe som kan være vanskelig
fordi man er redd for at ting blir sladret videre. De må derfor heller ikke bli
fristet til å fortelle videre til psykopaten det man vet om hverandre, i den
hensikt å få mer gunst hos ham. På denne
måten motarbeider man psykopatens splitt- og hersketeknikk, og bygger opp en
trygg mur omkring seg som psykopaten ikke så lett kan trenge inn i. Derved blir
også psykopatens makt redusert. Enda sterkere vil gruppen også bli hvis den
bestemmer seg for en felles holdning overfor psykopaten og henvender seg til
psykopaten som en gruppe (f.eks. for å ta opp samarbeidsproblemer), for på den
måten å motarbeide psykopatens forsøk på å få kontroll over dem enkeltvis.
Det er også
viktig å få bygget opp egne selvstendige overbevisninger om virkeligheten,
finne ut hva som er sannheten om en selv, om psykopaten og om andre mennesker,
f. eks ved å avvise de ideer som man oppdager psykopaten har påvirket en med.
Videre er det viktig å kontrollere på egen hånd opplysninger eller påstander
psykopaten kommer med om hva andre sier eller mener.
Særlig vondt
er det å oppdage at det menneske en er mest glad i sannsynligvis er en
psykopat. Skal man hate og forakte et
menneske man er inderlig glad i? Jeg vil
si det slik: Fordi du er glad i han (eller henne), er det din plikt å gi han
det han trenger, nemlig fasthet og grenser.
For ellers vil han fortsette å gjøre det enda vanskeligere for seg selv
og omgivelsene. Men å hate eller bli
bitter på han vil ikke kunne hjelpe noen av dere.
Motreaksjonen
I det
øyeblikk vi begynner å bruke slike metoder, vil psykopaten oppleve sin posisjon
truet og vil derfor ty til andre midler for å bli den sterke, f. eks ved å bli
sint, true eller anklage åpenlyst, reagere med ”hysteriske anfall”, gråte eller
spille ”martyrrollen”. Alle slike
reaksjoner er vi nødt til å avvise og ikke ta hensyn til, men i stedet se det
som et tegn på at vi har funnet egnede mottiltak. Selvfølgelig vil vi ta et ”hysterisk anfall”
alvorlig hvis han eller hun ikke var psykopat, men når vi nå forstår
sammenhengen, kan vi med god samvittighet bestemt avvise psykopatens reaksjoner
og holde oss til selve saken.
Til slutt:
På den ene
siden må vi ikke være naive og tro at psykopatene ikke finnes. Men vi må også
være svært varsomme med å hevde at et menneske er en psykopat. For sannheten er vel at vi alle en eller
annen gang har brukt en eller flere av psykopatens metoder for å få litt
innflytelse over andre mennesker. Det er først når en person viser en
vedvarende og konsekvent kampholdning i alle menneskelige sammenhenger at det
er på sin plass med en slik merkelapp.
Denne
stensilen har hatt til hensikt først og fremst å hjelpe dem som allerede er mer
eller mindre lammet av en psykopat, ved å prøve å se nøkternt på situasjonen og
for å finne mulige veier ut av vanskelighetene, eller i det minste for å hindre
at psykopaten får større makt. En annen
hensikt har vært å hjelpe dem som har greid å komme ut av situasjonen til å
unngå å bli kontrollert av en psykopat på nytt.
Andre som selv ikke har opplevd psykopater ”på kroppen”, vil ha lite
nytte av å lese en stensil som denne fordi psykopatens motiver og midler er
skjult for de fleste. I det siste har jeg vært engasjert av psykopatens
virksomhet, ikke bare fordi jeg selv har fått oppleve psykopater ”på kroppen”,
men også fordi det etter hvert har begynt å gå opp for meg hvor mange mennesker
som faktisk lider pga psykopatens virksomhet. Jeg håper at du etter å ha lest
dette i det minste aner en vei ut av en tilsynelatende håpløs situasjon.
Ønsker du å
lese mer om psykopati, kan jeg foreslå følgende litteratur:
Fluge,
Frithjof: Hva er psykopati? Tidsskrift
for Norsk Psykologforening nr. 3, 1978,
Kringlen,
Einar: Psykiatri. Universitetsforlaget
Oslo 1972, s. 210-221.
Nissen,
Ingjald: Psykopatens diktatur: Kilde-bok. H. Aschehough
& Co, Oslo 1977.
Shapiro, David: Neurotic styles, s. 157-168. Basic
Books Inc. Ew York, 1965.
Sirnes,
Tollak B.: Å sette de undertrykte fri. Hvordan redusere psykopatenes makt?
Gyldendals fakkelbøker nr. 348, Oslo 1976.
DEL 2: OM
SVART PEDAGOGIKK
Etter at jeg
laget denne artikkelen om psykopati i 1979 (med noen små oppdaterte justeringer),
har jeg tenkt en del på hvilken betydning oppveksten kan ha for at mennesker
utvikler en slik personlighetsforstyrrelse. For selv om undersøkelser antyder
at genetiske faktorer her kan være en viktig faktor, er det også noe som heter
oppvekst. Og vi er alle et produkt av våre gener og vår oppvekst. Som en
illustrasjon på hvordan enkelte fagfolk tenker seg at miljøfaktorer i
oppveksten kan ha betydning i forhold til utvikling av psykopatiske og andre
ego-svake trekk har jeg tenkt å si noe om ”svart pedagogikk”:
Den
sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller skrev i 1980 boka Am Anfang war
Erziehung. På norsk heter boka I begynnelsen var oppdragelsen og er utgitt på
Gyldendals Forlag i 1986 (ISBN 82-05-16678-1).
Boken tar
for seg temaet barneoppdragelse som fokuserer på disiplinering, regler og
fysisk avstraffelse, og hvilke konsekvenser dette over tid vil kunne få for et
menneske resten av sitt liv, og for den form for oppdragelse man selv benytter
seg av når man selv får barn. Som et ekstremt, men samtidig illustrativt
eksempel, beskriver forfatteren oppveksten til Adolf Hitler, som selv var et
offer for denne svarte pedagogikken, og hvordan dette kan sees i sammenheng med
hans senere tragiske politiske karriere.
Nedenunder
vil jeg beskrive kort hans barndom og komme med noen sentrale sitater fra boka
til Alice Miller.
Alois Hitler
(far til Adolf Hitler) ble født i 1837, mens hans mor var ugift. Hvem som var
hans far var uklart, og det oppstod senere et rykte om at hans far var en jøde,
noe som siden verken ble bekreftet eller avkreftet. Men det skambelagte knyttet
til dette lå der hele tiden. Alois vokste videre opp i et miljø preget av
fattigdom, han ble sendt vekk av sin mor da han var 5 år, og han måtte leve med
skammen ved å være et ”uekte” barn og kanskje til og med ha jødisk blod i
årene. Og her er det å leve med et slikt rykte, som ”alle” tisker og hvisker
om, faktiske verre enn når et slikt rykte åpenlyst blir bekreftet eller
avkrefte og snakket åpent om. Alois giftet seg med sin niese Klara, og Adolf
ble født i 1989 i Braunau am Inn i Østerrike, på grensen til det tyske Bayern.
Hva kjennetegnet så Alois som person og oppdrager? Han beskrives slik i en
nekrolog: ”Selv om det iblant kunne komme et hardt ord fra hans munn, banket et
godt hjerte bak det barske ytre. Han gikk alltid helhjertet inn for rett og
redelighet. Opplyst som han var, kunne han overalt ha et avgjørende ord i alle
saker” (s. 147). Miller gir på den andre siden en god dokumentasjon på at
strukturen i hans familie kunne karakteriseres som prototypen på et totalitært
regime. En som kjente ham godt (Stierlin) beskriver derfor Alois slik: ”Alois
var riktignok samvittighetsfull, pliktoppfyllende og flittig, men også
emosjonelt labil, usedvanlig rastløs og muligens periodevis sinnsforvirret. I
den minste èn kilde antyder at han en gang har vært lagt inn på et asyl for
sinnssyke. Etter det en psykoanalytiker mener, hadde han også psykopatiske
trekk, som for eksempel kom til uttrykk i evnen til å fortolke og tilrettelegge
regler og dokumenter for sine egne formål, samtidig som han klarte å bevare en
fasade av legitimitet. Han kombinerte kort sagt stor ærgjerrighet med en
absolutt fleksibel samvittighet” (s. 167). Adolfs søster, Paula, beskriver
deres felles far slik: ”Det var først og fremst min bror Adolf som provoserte
min far til ekstrem brutalitet og som hver dag fikk sin rikelige porsjon
juling. Han var en litt uforskammet liten rampegutt, og alle forsøk fra farens
side på å banke frekkheten ut av han og få ham til å velge en karriere som
statstjenestemann, var forgjeves” (s. 144). Mye tyder videre på at Adolf
allerede fra han var 3-4 år daglig fikk pryl. Riktignok var en slik praksis den
gang nødvendigvis sett på som noe oppsiktsvekkende, ettersom
oppdragelseskrifter uttrykkelig anbefalte fysisk avstraffelse av spedbarn som
en del av barneoppdragelsen. Der henvises det til at ”det onde ikke kan
utdrives tidlig nok for at det gode skal få vokse uforstyrret” (s. 145-146).
Adolf fikk
sannsynligvis pryl hver eneste dag fra han var ganske liten. ”Av disse og
lignende passasjer kan man få inntrykk av at Alois stadig igjen banket sitt
blinde raseri over sin barndoms fornedrelse inn i sønnen sin. Han stod åpenbart
under en tvang til å la nettopp dette barnet få del i sin barndoms smerter og fornedrelser”
(s. 148). Men samtidig som Adolf selv ble et offer for sin egen fars bakgrunn,
ble de negative konsekvensene av farens tukt betydelig forsterket av et annet
tragisk faktum: Han hadde ingen mennesker som etterpå kunne møte ham med trøst,
kjærlighet og forståelse. Hans mor beskrives for eksempel som sin husbonds
avhengige og underdanige tjenestepike, som aldri grep inn, eller som på noen
måte forholdt seg til farens tukt av sin sønn (s. 177). Videre beskrives hun
som en som nok kunne vise en viss form for medlidenhet, men som ikke kunne møte
Adolf med ekte empati og omsorg. Hva gjør det med et barn? Miller sier det
slik: ”Hva skjer med et barn som stadig igjen må oppleve at den samme moren som
snakker om kjærlighet, som går inn for matlagingen, som synger vakre viser,
plutselig stivner til en saltsøyle og uten å røre seg ser på når dette barn får
brutal bank av faren? Hvordan må det føle det når det om og om igjen forgjeves
håper på hjelp, på redning fra henne; hvordan må det føle det når det under torturen
forgjeves venter på at hun skal sette inn sin makt, en makt som i barnets øyne
er så stor? Men redningen kommer ikke. Moren ser på hvordan barnet hennes blir
ydmyket, hånt, torturert, uten å forsvare sitt barn, uten å ta et forløsende
skritt, med sin taushet er hun solidarisk med forfølgeren, hun utleverer barnet
sitt. Kan man vente at barnet skal forstå dette? Og bør man bli forbauset over
at bitterheten også gjelder moren, selv om den blir fortrengt til det
ubevisste?” (s. 178). Slike opplevelser mener Miller dannet grunnlaget for det
motsetningsfylte kvinnesynet Adolf senere vokste opp med, med kombinasjonen av
smiger (fordi han trengte dem) og på den andre siden forakt og krav om
underkastelse og beundring. Dette dannet også grunnlaget for hans senere
holding til ”folket” og ”massen”, som han på den ene siden ”smigret” ved å gi
dem visjoner om å bli et stort folk, men som han samtidig kunne anklage for å
ha sviktet ham, og være skyld i at krigen ble tapt.
Som
psykoanalytiker trekker her Miller mange paralleller til hvordan Adolf som
voksen prøver å ”løse” problemene i sin barndom:
1. Han
prøver å hevne seg på faren som ble mistenkt for å være en halvjøde, ved å la
dette gå ut over jødene.
2. Han
prøver å befri moren fra hennes mann ved å ”befri Tyskland”.
3. Han
prøver å bli elsket av sin mor ved å bli elsket av det tyske folk.
4. Han
bytter om på rollene ved selv å være den som andre skal underkaste seg.
”På den
verdenspolitiske scenen iscenesatte han ubevisst sitt sanne barndomsdrama – med
andre fortegn. Slik engang hans far hadde vært den eneste diktator, var nå han
den eneste som hadde noe å si. De andre måtte tie og adlyde. Han var den som
spredte frykt, men som også hadde folkets kjærlighet, et folk som lå for hans
føtter slik i sin tid den underdanige Klara lå for sin manns føtter” (s. 173).
”Adolf selv
kunne altså bare regne med foreldrenes kjærlighet på bekostning av fullstendig
forstillelse og fornekting av sine sanne følelser” (s. 172). Men allerede i
puberteten ble det registrert at han var uvanlig: ”Hans tysklærer, dr. Huemer,
forteller at Hitler i puberteten ”ofte reagerte med dårlig skjult motvilje på
læreres belæringer og formaninger; samtidig forlangte han ubetinget
underordning av skolekameratene sine”. Det ble også hevdet at Hitler allerede
som liten gutt kunne stå på en høyde og ”holde lange og lidenskapelige taler”.
I disse talene spilte barnet den storartede farens taler, slik det så ham den
gangen, og i publikum opplevde han samtidig seg selv som det måpende,
beundrende barn fra de første leveårene” (s. 163).
Denne
tragiske historien bruker Alice Miller som en illustrasjon på det
skjebnesvangre ved å utsette barn for ”svart pedagogikk”:
1. Mennesker
som i barndommen ikke har fått lære å bli fortrolige med sine ekte følelser, å
ha et fritt forhold til dem, vil få det spesielt vanskelig i puberteten (s.
121)
2. ”Den
største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi
uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes
kjærlighet og sympati. Denne harmen fra tidlig barndom magasineres i det
ubevisste, og siden den i grunnen utgjør et usunt, vitalt potensial, må man
bruke mye energi til å holde dette potensialet nede, fortrenge det.
Oppdragelsen til å skåne foreldre som er blitt så vellykket på bekostning av
vitaliteten, fører ikke så rent sjelden til selv selvmord eller ekstrem
avhengighet av narkotika, en avhengighet som er beslektet med selvmord. Når
stoffet har tjent til å fylle det hullet som er oppstått fra undertrykkelse av
følelser og fremmedgjøring fra sg selv, vil avvenningskuren gjøre dette hullet
synlig igjen. Hvis ikke avvenningskuren kombineres med at vedkommende
gjenvinner vitaliteten og livsviljen, må man regne med nye tilbakefall”. (s.
106)
3. ”Forakt
for og forfølgelse av det svake barnet samt undertrykkelsen av det levende, det
kreative og det emosjonelle i barnet og i ens eget selv gjennomsyrer så mange
av livets områder at vi nesten ikke legger merke til slike ting lenger. Med
forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en
tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake,
hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige
vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi så møter detter vesenet
i barna våre, forfølger vi det med lignende midler som de vi har brukt på oss
selv og kaller det for ”oppdragelse” (s. 63).
4. ”Det
finnes tusen former for grusomhet, former som fremdeles er ukjente, fordi
skadene på barnet og deres følger ennå er så lite kjent. Disse følgene er emnet
for denne del av boken. De fleste mennesker gjennomgår følgende stasjoner på
livet vei: (1) som lite barn får de skader som ingen er villig til å betrakte
som skader, (2) de reagerer ikke på smerten med raseri, (3) de viser
takknemlighet for de såkalte velgjerningene, (4) alt blir glemt, og (5) i
voksen alder lesser man den oppmagasinerte harmen over på andre mennesker eller
retter den mot seg selv” (s. 106).
5. ”Samtlige
råd angående barnas oppdragelse avslører mer eller mindre tydelig en rekke
høyst forskjelligartete behov hos de voksne, hvis tilfredsstillelse ikke bare
unnlater å fremme, men direkte hindrer barnets levende vekst. Det gjelder også
der hvor den voksne er ærlig overbevist om at han handler i barnets interesse.
Til disse behovene hører: For det første det ubevisste behovet for å gi
tidligere ydmykelser man har opplevd videre til andre, for det andre å finne en
ventil for fortrengte affekter, for det tredje behovet for å eie et disponibelt
og manipulerbart levende objekt, for det fjerde å bevare ens eget forsvar, dvs.
idealiseringen av egen barndom og egne foreldre, idet riktigheten av egne
oppdragelsesprinsipper skal bekrefte at foreldrenes prinsipper var riktige, for
det femte angsten for friheten, og for det sjette angsten for at det fortrengte
kan vende tilbake, det man på ny møter i sitt eget barn og som man der på ny må
bekjempe, etter at man på forhånd har drept det i seg selv” (s. 97-98). Den
form for barneoppdragelse som Alice Miller her tar avstand fra, er bl.a. bygd
på følgende to prinsipper: At man må unngå å ”skjemme bort” barn med for mye
kjærlighet og hensyn, og at barn må så tidlig som mulig herdes for det riktige
livet.
Problemet med
”svart pedagogikk” blir spesielt synlig når den kombineres med de problemer som
alle mennesker gjennomgår i puberteten: ”Puberteten konfronterer ofte helt
uventet det unge mennesket med intensiteten i dets sanne følelser, etter at det
kanskje hadde klart å holde dem på avstand selv i latenstiden. Samtidig med
vekstens biologiske oppbrudd vil disse følelsene (raseri, harme, opprør,
forelskelse, seksuelle ønsker, begeistring, glede, fortryllelse, sorg) leve
fullt ut, men i mange tilfelle ville det innebære en fare for foreldrenes
psykiske likevekt” (s.107). Slike kombinasjoner kan, slik jeg selv ser det,
være en av flere mulige forklaringer på hvorfor atferdsvansker hos ungdom noen
ganger blir ekstremt alvorlige, uttrykt for eksempel gjennom sterk aggresjon rettet
mot foreldre, mot en selv eller mot andre.
Historien
til Adolf Hitler kan også brukes for å vise hvordan et psykoanalytisk
perspektiv kan være viktig for å forstå irrasjonell menneskelig atferd: Et av
psykoanalysens grunnleggende aksiom er nemlig at voksne menneskers irrasjonelle
atferd ofte kan sees i sammenheng med ulike måter å forholde seg til
traumatiske opplevelser i barndommen, atferd som kan være tildekkende på
problemene, men som også kan være uttrykk for primitive måter å ”løse” dem på, ved
bruk av ulike psykiske forsvarsmekanismer, som for eksempel fortrengning,
forskyvning, projisering, sublimering og reaksjonsdannelse.
Selv trekker
Alice Miller den lærdom med eksemplet Adolf Hitler
1. at selv
tidenes største forbryter ikke er kommet til verden som en forbryter
2. at
innlevelse i barnets skjebne ikke utelukker vurdering av de samme grusomhetene
(det gjelde både for Alois og for Adolf).
3. at
forfølgelsen er en form for forsvar mot sin egen opplevelse som offer.
4. at den
bevisste opplevelse av det å være et offer gir bedre beskyttelse mot sadisme
(dvs. mot tvangen til å pine og ydmyke andre) enn fortrengning.
5. at det å
skåne foreldrene, foreskrevet av det fjerde bud og den ”svarte pedagogikk”
fører til at man overser helt avgjørende faktorer i et menneskes tidlige
barndom og senere utvikling.
6. at man
som et voksent menneske ikke kommer langt med beskyldninger, opprørthet og
skyldfølelser, men bare ved å forstå sammenhengene.
7. at
virkelig emosjonell forståelse ikke har noe med billig, sentimental medlidenhet
å gjøre.
8. at den
kjensgjerning at en sammenheng er allment utbredt ikke fritar oss fra å
undersøke den - det motsatte er tilfelle - fordi den er, eller kan, bli vår
alles skjebne.
9. at det å
leve ut et hat er noe annet enn å oppleve det. Det å oppleve det er en
intrapsykisk realitet, det å leve ut er derimot en handling som kan koste andre
mennesker livet. Der veien til opplevelse er stengt gjennom forbud fra den
”svarte pedagogikk” eller foreldrenes nød, må resultatet bli at det leves ut.
Dette kan komme til uttrykk enten i destruktiv form, som hos Hitler, eller
selvdestruktivitet, som hos Christiane F. Det kan imidlertid også komme til
uttrykk i ødeleggelse både av ens eget selv og av andre…” (s. 182-183).
Alice Miller
har også et eget kapitel om ”harmen som ikke blir levd ut”. Her sier hun bl.a.
”Hvert menneske må finne sin form for aggressivitet hvis det ikke skal bli en
annens lydige marionett. Bare den som ikke lar seg redusere til instrument for
en fremmed vilje, kan få gjennomslag for sine personlige behov og forsvare sine
legitime rettigheter. Men denne rimelige, adekvate form for aggressivitet går
mange mennesker glipp av hvis de som barn er blitt oppdratt til den absurde
oppfatningen at et menneske alltid bare kan ha snille, gode og fromme tanker og
samtidig være ærlig og sannferdig. Bare det å forsøke å oppfylle et så umulig
krav kan drive et begavet barn til randen av vanvidd. Det bør ikke forbause når
et slikt barn forsøker å rømme fra fengselet ved hjelp av sadistiske fantasier.
Men også dette forsøket er jo forbudt og må fortrenges. På den måten forblir
det forståelige, og for følelsene rimelige del av disse fantasier, skjult for
bevisstheten, dekket til av den fremmedgjorte, fortrengte, avspaltede grusomhet
som av en gravstein. Gjennom hele livet unngår og frykter man imidlertid denne
gravstein, som riktignok ikke alltid er så godt skjult. Og dog finnes det i
hele verden ikke noen annen vei til det sanne selv enn nettopp denne eneste
veien som fører forbi denne så lenge unngåtte gravsteinen. Før et menneske kan
utvikle sin egen, individuelt rimelige form for aggressivitet, må det nemlig
oppdage og oppleve de gamle forbudte og derfor fortrengte hevnfantasiene i sitt
indre. Først disse kan lede frem til barnets ekte opprør og raseri som så kan
gi rom for sorg og forsoning.” (s. 240-241).
Den tragiske
historien om Adolf Hitler er nok bare ett av en ukjent mengde historier om
mennesker som er blitt ødelagt av sin barndom. Et annet eksempel på en ødelagt
barndom er historien til Joseph Fritzl, og det er sannsynligvis flere
paralleller til historien om Adolf Hitler sin barndom, selv om bare deler av
historien til Joseph Fritzl er offentliggjort så langt (pr. 12.03.2009). Jeg
vil heller ikke være den som verken bekrefter, eller avkrefter at Joseph Fritzl
har psykopatiske trekk, det får heller andre fagfolk vurdere.
Dette var
tanker jeg fikk etter å ha lest følgende artikkel i ”Aftenposten”.
DEL 3. OM
ÅRSAKEN TIL PSYKOPATI
Da jeg skrev
artikkelen i 1979 om psykopati var det blant fagfolk en del fokus på genetiske
årsaker til psykopati, samt til andre beslektede personlighetsforstyrrelser,
som i dag faller under betegnelsen Antisosial Personlighetsforstyrrelse (ASPD),
som diagnostisk (DSM IV) er et mer omfattende begrep en psykopati. En vanlig
måte å studere genetikkens betyning på er ved å studere tvillinger (spesielt
eneggede tvillinger) som vokser opp under ulike miljøbetingelser, for eksempel
når tvillinger blir skilt ved fødselen, og man i etterkant vurderer i hvilken
grad de ligner på hverandre, ”på tross av” ulik oppvekst. Slike studier har
gitt en viss indikasjon på genetisk disposisjon, men er samtidig problematiske,
spesielt fordi (1) man opererer med relativt små utvalg, (2) de fleste slike
studier ikke er rettet spesifikt mot psykopati, men mot mer generelle fenomener
som bare delvis ”overlapper” med psykopati, som for eksempel personer med
kriminell atferd (se for eksempel http://www.personalityresearch.org/papers/jones.html).
Det er også fremsatt som argumenter for genetisk disposisjon at (1) psykopater
i prinsippet er ”uhelbredelige”, at de derfor må ha en form for ”medfødt mangel
på empati” el. l., (2) at man ved undersøkelser av hjerner hos psykopater mener
å kunne registrere en form for ”anderledeshet”, (3) de ”rene” psykopatene har
såpass mange likhetstrekk at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan kunne
forklares på andre måter enn gjennom en genetisk disposisjon.
(forfatter:
Roar Fosse, Psykisk helse sykehuset Asker og Bærum) under tittelen ”Ingen gener
for psykiske lidelser”.
Det som
framkommer i denne artikkelen er i korte trekk følgende:
”Senere års
forskning omkring DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i
cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse
epigenetiske prosessene blir i stor grad preget av miljøfaktorer gjennom
barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at
belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det
både hjerneutvikling og psykologisk funksjon i voksen alder” (s. 596).
Studier på
rotter viser at eksperimentelt frembrakt ”omsorgssvikt” hos rotteavkom
umiddelbart etter fødselen førte til endringer i metabolismen (stoffskiftet), i
immunsystemet og spesielt områder i hjernen som har med stressmobilisering å
gjøre. Slike endringer kunne for eksempel være at rottene pga. sine tidlige
erfaringer med en stress-situasjon (som selvfølgelig oppstår ved tidlig
omsorgssvikt) utviklet en form for frykt i møtet med ”nye” situasjoner.
Tilsvarende har man ved undersøkelser hos unge og voksne mennesker som
tidligere har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep funnet
endringer nettopp i epigenetisk kontroll.
Studier
viser at personer utsatt for overgrep og neglisjering i oppveksten har en økt
risiko for en rekke psykologiske/psykiske vansker, deriblant
personlighetsforstyrrelser.
Oppvekststudier
både hos dyr (aper og rotter) og mennesker viser at opptil 70 % av foreldre som
er overgripere selv har vært utsatt for overgrep som barn, og at 20-30 % av
barn som utsettes for overgrep selv utviser overgrep som voksne. Det henvises
også til studier som viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir
overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre,
og motsatt at barn av ikke-overgripende mødre biologiske mødre utvikler
overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor. Når
barn av overgripere senere også blir overgripere blir det således riktigere å
kalle dette miljøarv, fremfor genetisk arv.
Forskning på
dyr og mennesker peker således i retning av at psykiske lidelser hos mennesker
først og fremst er knyttet til relasjonsstress, dvs. stress i relasjonen til
primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst. Slik
relasjonelt stress kan også relateres til stressfaktorer utenfor
kjernefamilien, som for eksempel belastninger i tilknytning til emigrasjon og
immigrasjon.
Konsekvensen
av dette blir at beskyttelse av mot alvorlige skader av slikt stress kan være
den beste måten å unngå en negativ utvikling av psykisk helse.
En annen
konsekvens kan være at en såkalt ”epigenetisk omprogrammering” blir det
viktigste tiltaket for å behandle voksne med psykiske lidelser. I dette ligger
det at man prøver å gi personen det personen tidligere ikke fikk del i, ved å
tilføre det ”en miljønisje preget av trygge relasjoner og gode samtaler”.
Ut fra dette
vil jeg for min egen del trekke følgende, riktignok spekulative, konklusjon:
Man kan ikke
utelukke at det kan ligge en form for genetisk predisposisjon hos personer som
i sin oppvekst utvikler psykopatiske trekk. Men det er da ikke snakk om
”medfødt psykopati”, snarere en predisposisjon av en mye mer generell karakter.
Dette kan dreie seg om mer generelle personlighetstrekk, for eksempel knyttet
til det å være en innadvendt eller utadvendt person, eller ”medfødt
impulsivitet”, som for eksempel er vanlig å finne hos personer med AD/HD og
Tourette Syndrom (TS). Når det gjelder AD/HD og TS er det etter min mening
interessant at det er mer vanlig med personlighetsforstyrrelser hos personer
med AD/HD (http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/27388.cms) og TS (i følge informasjonsblad fra
Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, TS og Narkolepsi – NK-nytt 2006, nr. 3 s.
22 - ca. 15 %) enn i normalbefolkningen.
Jeg har selv også gjort en pilotstudie hos ungdom med AD/HD som tilsier
at de opplever relativt mye stress i sin hverdag.
Det kan være
flere veier fram til en psykopatisk personlighetsforstyrrelse:
En vei kan
være at barnet i utgangspunktet har en type personlighetstrekk som
omsorgspersonen har problemer med å håndtere. Et eksempel på dette kan være en
omsorgperson som spesielt har problemer med å håndtere barn med ”medfødt
impulsivitet”, men ikke nødvendigvis andre barn. Noen voksne er også slik at
hvis barnet ikke i tilstrekkelig grad ”bekrefter dem” (for eksempel fordi de
ikke er spesielt utadvendte), i neste omgang ”svarer” med selv å distansere seg
fra sitt eget barn.
En annen vei
kan være at barnet uansett blir møtt med omsorgssvikt fra fødselen av. Et
eksempel på dette kan være voksne med emosjonell distanse som behandler barnet
som et ”objekt” og ikke som et medmenneske. Dette kan for eksempel vise seg i
form av (1) manglende initiativ til å få kontakt med sitt eget barn (for
eksempel gjennom øyekontakt, fysisk kontakt, småprating, ”kos”, osv.) eller (2)
ved manglende evne til å ”bekrefte” barnets identitet når barnet seg tar
initiativ til kontakt, eller (3) ved manglende evne til å være oppmerksom på
barnet faktiske fysiske eller psykiske behov i det daglige. Det er ikke
vanskelig å forestille seg at et barns fremtid kan bli skjebnesvangert hvis det
i løpet av sitt 1. leveår her ikke opplever å bli ”sett” av sin egen mor.
En slik
stresset start på livet gir barnet et signal om hva slags verden barnet er
kommet inn i. Barnet prøver så i neste omgang å håndtere dette stresset ved å
tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som
f.eks. ved å gjøre seg ”hard”, ligge i forkant av potensielle trusler, generelt
være mistenksom i møte med mennesker, fortrenge faktiske behov, utvikle et
ekstremt behov for å (1) bli ”sett”, (2) være i sentrum, eller (3) bli beundret
av andre mennesker (og hvis man uten videre ikke blir møtt på dette fra
omgivelsene, må man selv (1) kreve oppmerksomhet, (2) lage intriger for å være
i sentrum av konflikter, eller (3) spille på sjarmoffensiv), og forstår at for
å overleve i verden må man ”kjempe” og kontrollere andre for å unngå å selv bli
kontrollert. Her ser vi spiren til utviklingen av en psykopatisk
personlighetsforstyrrelse. Dette kan også forklare hvorfor det er så påfallende
mange likhetstrekk mellom psykopater: Det dreier seg altså ikke om genetisk
arv, men om sosial arv, der de i utgangspunktet har mange av de samme
erfaringene fra barndommen mht omsorgssvikt, og der en overlevelsesstrategi som
innebærer et grunnleggende behov å kontrollere og "bruke" andre
mennesker er en felles komponent.
I følge Roar
Fosse er "medisinen" for voksne mennesker med
personlighetsforstyrrelser å prøve å gi dem det de ikke fikk som barn (omsorg,
trygghet, kjærlighet, osv.). Samtidig viser erfaring at det å møte personer med
psykopatiske trekk med dette som regel virker mot sin hensikt, og at de snarere
må møtes med grenser og formalisme. Hvordan skal det forstås? Min forklaring på
dette er at slike personer ofte kommer i en særstilling fordi de pga av
omsorgssvikt i forhold til helt sentrale behov i barndommen har mobilisert så
mye motstrategier at de ikke lenger er tilgjengelige for det de faktisk
trenger. De har kort og godt vært nødt til å ”sementere” problemene sine for å
kunne overleve med sin smerte og komme seg videre i livet!
Psykopati er
imidlertid ikke noe entydig fenomen. Ingen vokser opp med perfekte foreldre, og
mange har i ulik grad opplevd omsorgssvikt i sin barndom, og oppfattes i voksen
alder av andre som mer eller mindre ”vanskelige”. For denne gruppen ser jeg
muligheter for en positiv framtid. I stedet for å øke sin egen angst ved å
spørre seg selv ”har jeg en medfødt psykopati?”, noe som gir lite håp for
fremtiden, blir heller fokuset på: Hva var det som sviktet i min barndom? Hva
var grunnen til at mine foreldre sviktet? Var det fordi det var noe ”galt” med
meg, eller skyldtes det kanskje heller begrensinger hos min mor/far? Ble de
også sviktet i sin barndom? Hva kan jeg, eller andre, gjøre for å rette på
dette? Osv.
