søndag 24. mai 2015

Nr. 63: PSYKOPATEN!



Nr. 63:

PSYKOPATEN!

DEL 1: GENERELT OM PSYKOPATI

Psykopater er mennesker som de fleste har møtt, men for mange har det vært et ubehagelig møte.  For han (eller hun) skaper mye konflikter og vanskeligheter omkring seg. Og de mennesker som treffer psykopaten er ofte usikre, deprimerte eller fortvilte. Enkelte ganger kan de også føle som om de var i et helvete.

Psykopaten har både en dragende og en frastøtende makt på deg. En slik person som dette er Enevald Flåten.

 Bilderesultat for enevald flåten

Tilsynelatende kan det se ut som om psykopaten er bevisst ondskapsfull. I virkeligheten er han drevet av impulser og krefter som han ikke har herredømme over og som han heller ikke er klar over selv. Dette er viktig for oss å forstå fordi psykopatens virksomhet gir inntrykk av å være svært planmessig og gjennomtenkt. Og om psykopaten handler ubevisst, så har i alle fall handlingene en mening når man forstår hva psykopaten egentlig ønsker. Dette skal vi se nærmere på ved å prøve å studere noen av psykopatens måter å få kontroll over andre på.

Hva kjennetegner en psykopat?

Det er riktig å si at en psykopat er psykisk unormal for han er såpass bundet av sine egne vansker at han ikke er fri til å leve som andre mennesker, for eksempel ved å være spontan, ekte, øm, forståelsesfull, tolerant osv.  Problemet er bare at psykopaten ikke er klar over dette selv. I konfliktene med andre er det ifølge psykopaten alltid dem det er noe i veien med. Dette henger sammen med et av hovedkjennetegnene hos en psykopat, nemlig at han mangler evnen til å vurdere seg selv i lys av sine meninger om hva som er rett og galt.  Psykopaten har altså moralske oppfatninger som gjør det mulig å vurdere andre (og dette er han ofte usedvanlig flink til), men ekte selvransakelse er en umulighet. Noen ganger kan han erkjenne feil, men da er det bare en overfladisk innrømmelse, f.eks. i form av: ”Ja, selvfølgelig alle mennesker har jo sine feil.”

Et annet viktig kjennetegn hos en psykopat er at vedkommende har en livsholdning som kjennetegnes av en konsekvent kamp mot andre mennesker. Årsaken til at psykopaten lever med en konstant kampholdning er noe man vet lite om, men en mulig forklaring er som følger: Man antar at psykopaten har en indre svakhet som han ubevisst prøver å skjule. For å kunne skjule svakheten, blir psykopaten upersonlig og overfladisk i forhold til andre mennesker og bærer på en indre rastløshet og urolighet.

Psykopaten prøver også å løse problemet med sin svakhet ved å kunne oppleve seg som sterk. Dette gjøres ved å kjempe mot andre mennesker og dominere dem. Enkelte fører en åpenlys kamp, noe som gjør at de raskt kommer i konflikt med loven.  Derfor tenker mange på psykopater som kriminelle mennesker.  Men en stor del psykopater fører en skjult kamp ved å drive med psykologisk krigføring.  Kampen, og ønsket om å dominere, skjules ofte svært godt. Ved første møte vil man treffe en som er vennlig og som viser egenskaper vi finner naturlig å beundre.  Han er målbevisst, sterk og selvsikker og har ofte høy intelligens.  Det er derfor ikke uvanlig å finne psykopater i ledende stillinger i samfunnslivet.  Der får de utfolde seg best fordi de da får ”lov til” å utføre makt og innflytelse.  For den som kjenner psykopaten på overflaten, kan han gjøre et imponerende inntrykk som en tøff politiker eller målbevisst administrator. Men psykopatens nærmeste, som kjenner han bedre, har kanskje et helt annet bilde av situasjonen og lever kanskje med en ”taus desperasjon”. Dette gjør at mange psykopater går omkring uten at vi er klar over deres psykiske tilstand. Det mest ekstreme eksemplet på en psykopat, nemlig Hitler, var en ekspert i dette dobbeltspillet.

Psykopaten vinner mye på at vi har et feil bilde av ham. Vi tror f.eks at han kan innrømme sin svakhet og forandre seg, ikke minst hvis han lover selv å forbedre seg.  Vi tror i det lengste at et voksent menneske ikke kan servere grove løgner osv. Stadige forhåpninger om at psykopaten skal forandre seg og stadige skuffelser over at han ikke gjør dette, bidrar til at mennesker trettes ut og at psykopaten får større makt.

Men når vi etter hvert skjønner at psykopaten ikke har muligheter for å være annerledes, og det begynner å gå opp for oss at det er han det er noe i veien med, da har vi beveget oss første skrittet vekk fra det å bli dominert.  Etter hvert som vi forstår psykopatens måte å gå fram på, vil vi også kunne finne nødvendige mottrekk. Man vet f. eks. om psykopatiske mennesker at de angriper andre på de punkter hvor disse er minst forberedt og har minst motstandskraft. Har man dette klart for seg, kan man med relativt stor sikkerhet forutse hvorledes en psykopat kommer til å handle.

En påfallende åpenhet?

En del psykopater er ved første møte uvanlig vennlige, hjelpsomme og åpne. Dette fører til at vi, når det etter hvert blir vanskelig å samarbeide med psykopaten, i det lengste kvier oss for å ta opp problemene direkte, for ”jeg kan jo ikke begynne å kritisere et menneske som har vært så vennlig mot meg, hva vil da han og andre tenke om meg?”

Faren ved å betro oss til en psykopat er at han senere blir fristet til å bruke disse opplysningene mot oss for å oppnå makt og innflytelse. (For selv om psykopaten innerst inne kanskje har et ønske om å ha nære venner og prøver å bygge opp vennskap, så vil han aldri lykkes i dette fordi trangen til å dominere er så mye sterkere.)  Hvis vi imidlertid etter en kort stund avviser psykopatens vennlighet og hjelpsomhet og invitasjon til fortrolighet, må vi regne med straks å bli møtt med en kald skulder og direkte avvisning (men dermed unngår vi også i det hele tatt å bli trukket inn i psykopatens virksomhet).

Den kinesiske eske

Psykopaten uttrykker forventninger overfor sine omgivelser, ofte indirekte.  I førstningen setter vi pris på dette fordi vi liker at psykopaten er interessert i hva vi holder på med. Men etter hvert blir vi fortvilet p.g.a. disse forventningene.  Og dette skyldes den såkalte ”kinesiske eske”:  Sett at du åpner en eske og finner at inni ligger det en ny eske. Og inni den nye esken finner du enda en ny eske.  Hver gang du åpner en eske, så finner du en ny eske osv. Og stadig vekk spør du deg når det er slutt.  Dette er et bilde på psykopatens forventninger. Psykopaten blir nemlig aldri tilfreds, og straks du innfrir hans forventninger, vil han skru opp disse forventningene. På denne måten stilles det gradvis mer og mer urimelige krav.

Skyldfølelser.

Mange psykopater er dyktige til å uttrykke sin skuffelse over at vi har ”sviktet” når vi ikke greier å innfri forventningene.  Og vi samtykker i at vi nok burde ha tatt oss mer sammen. Men samtidig oppdager vi at vi kan unngå en slik skyldfølelse ved i enda større grad å oppfylle psykopatens forventninger. Men han blir aldri tilfreds, selv om vi innfrir de aller sterkeste forventninger.  For psykopaten er ikke først og fremst interessert i for eksempel det å eie og ha ting. Det han søker, er den tilfredsstillelsen det gir å oppleve at andre personer knytter seg til ham og at andre adlyder, frykter og beundrer ham.

Forvirring

På et senere stadium begynner vi å få mistanke om at psykopaten kanskje ikke har så gode hensikter likevel og at det kanskje er noe alvorlig i veien med han.  Dermed blir vi forvirret fordi vi har så vanskelig for å tro at et menneske faktisk kan være så utspekulert og hensynsløs, og "dessuten ser jo alle andre ut til å like han."” Denne forvirringen kan også føre meg dit hen at jeg begynner å bebreide og anklage meg selv for hvordan jeg ”urettferdig dømmer min neste.”

Tilsynelatende bedring

Det hender også at psykopaten i korte perioder senker kravene overfor andre mennesker. Dette skaper en umiddelbar lettelse. Vi blir glade og takknemlige, håper kanskje på bedring og bestemmer oss for å fortsette uten å gjøre noe.  Men etter en stund er situasjonen som før, og man blir på ny fortvilet og forvirret.

Makt via andres svakheter

Vi går alle rundt med en følelse av utilstrekkelighet, underlegenhet eller mindreverd på ett eller flere områder, noe vi syntes er flaut og ikke liker at andre skal få vite eller minne oss om.  Dette kan for eksempel ha å gjøre med utseende, seksuelle forhold, evner eller uvaner. Når psykopaten oppdager slike svakheter, vil han først gi et signal om at han kjenner til dem og på den måten komme med en trussel om å stadig minne oss om denne svakheten, evt offentliggjøre dem for andre, med mindre vi er villige til å la oss dominere av han.  Samtidig tilbyr psykopaten en løsning på hvordan vi kan skjule disse svakhetene. Han kan f.eks tilby filosofiske eller religiøse ideer som innebærer at visse menneskelige problemer ikke er interessante, eller ikke bør tas opp eller ganske enkelt ikke finnes. (Dette er kanskje ideer som også psykopaten selv skjuler seg bak.)  Psykopaten gjør dette på en så fordekt måte at vi tror at vi har kommet fram til vårt standpunkt uavhengig av psykopaten. I virkeligheten blir vi presset til å godta nye ideer i stedet for å bruke vår sunne fornuft.  Resultatet blir at vi mer og mer ukritisk må akseptere psykopatens ideer og la han dominere over oss.

Overkontroll

Fordi psykopaten ønsker å ha mest mulig makt, er det ikke naturlig for han å holde seg innenfor sine ansvarsområder. F.eks kan en bedriftsleder som er psykopat, lett gripe inn og utføre eller kontrollere arbeidet hos en underordnet funksjonær, evt. motarbeide han, hvis psykopaten mener at han ikke ”følger ordre”.  Slike stadige inngripen kan føre til at den underordnede trettes ut og ikke orker å kjempe imot, men foretrekker å være et ”lydig redskap”.

Splitt og hersk

Psykopaten har en uvanlig evne til å skape konflikter omkring seg.  Han er ofte godt informert om mennesker omkring seg og vet hvem som går godt sammen og hvem som er usikre på hverandre. Dette utnytter psykopaten til å skape uoverensstemmelser, misforståelser og mistillit mellom andre ved å servere løgner hos de rette individene, evt. Fordreie og overdrive en beskrivelse av andre mennesker.  Psykopaten kan f. eks gripe fatt i en uvesentlig handlingssvikt hos et annet menneske og gjøre det til en stor karaktersvakhet hos vedkommende. Resultatet blir at gruppen svekkes og forhindres fra å kunne samarbeide mot psykopaten.  Psykopaten kan også splitte ved å uttrykke forventning om at en person skal ha de samme urimelige krav overfor en annen person som psykopaten selv har.  Personen kommer derfor i konflikt mellom enten å være lojal mot den andre personen og samtidig risikere å bli forkastet av psykopaten, eller å følge psykopaten og dermed komme i konflikt med den andre personen. Det siste er for personen den enkleste løsningen. Men resultatet blir at psykopaten får mer makt fordi han nå har fått en lojal medarbeider som han kan bruke til å sette fram sine krav og forventninger.

Hemmeligholdelse

Vi må huske på at psykopaten har makt og innflytelse bare i den grad han har greid å knytte mennesker til seg. Jo flere han binder til seg og jo mer han binder dem til seg, desto større makt har han. Etter hvert som flere personer blir knyttet til en psykopat, utvikles dessuten en spesiell atmosfære av hemmeligholdelse mellom dem alle. Frykten for å avsløres av psykopaten, eller de andre, er det som holder gruppen sammen.  Istedenfor trygghet, kjærlighet og åpenhet, er det hemmeligholdelse, maktkamp og frykt for å avsløres som holder gruppen sammen.  Hvis en slik gruppe blir ”sammensveiset”, representerer den en enda større trussel mot andre enn hva som var tilfelle med psykopaten alene.

Finnes der noen løsning?

Etter min mening er det ikke mulig å helbrede "rene" psykopater er uhelbredelige, i den forstand at de ikke kan bringes til en tilstand der deres evne til ekte omsorg, empati, selvrefleksjon, evne til å se seg selv i metaperspektiv, det å bli flau og forlegen, ta hensyn til andre, osv. befinner seg innenfor en relativt normal standard ut fra det som regnes som relativt normalt i vår kultur. Men jeg vet om psykologer som arbeider innenfor dette feltet som mener at selv om noen er "uhelbredelige" så betyr ikke det at ingen psykopater kan ha et visst utbytte av terapi, selv om de ikke i en vid forstand blir "helbredet". Det kan da være avhengig av vedkommendes alder, alvorlighetsgrad og hvor "presset" vedkommende selv er til å endre på sin situasjon. (http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=280427&a=2). Et eksempel på et slikt utbytte kan være at personen blir i stand til å fornemme noe av sin måte å være på og ta hensyn til dette overfor andre mennesker, eller at de kan læres opp til å være mer taktiske (Når du reagerer slik, reagerer han slik på deg, og det er du lite tjent med. Det er derfor til din fordel at du i stedet reagerer slik) Men den største utfordringen bli uansett å bringe personen i en situasjon der vedkommende må "søke hjelp" for å lære noe nytt om seg selv gjennom en behandler som forstår mer enn vedkommende.

Men en psykopat, kan også hjelpes indirekte ved at man omgivelsene får hjelp til å forholde seg til psykopaten på en slik måte at psykopatens negative atferd blir moderert, f.eks. ved at man fokuserer på å gi anerkjennelse og oppmerksomhet fortrinnsvis til positiv atferd hos psykopaten. Andre tiltak kan være at man bruker tid på å forstå psykopatens eget problem, hans motiver og metoder, eller at man klok av skade velger å holde psykopaten på avstand, ved tidligst mulig å trekke seg tilbake når man forstår at man er i ferd med å bli ”sugd inn” i hans virksomhet.

Det er også mye annet man selv kan gjøre hvis man av en eller annen grunn ikke kan unngå å leve nær en psykopat, for eksempel i et ekteskap der man ikke ønsker separasjon eller skilsmisse, eller i en bedrift/organisasjon der man uansett er nødt til å samarbeide på en eller annen måte:

P.g.a. psykopatens spesielle evner til å få makt ved bruk av sin kjennskap til områder der andre føler oss mindreverdige, er det viktig å være varsom med å fortelle psykopaten om personlige forhold, spesielt viktig er det å unngå å gi intime betroelser eller å fortelle noe på et område der man føler meg mindreverdig eller underlegen. Dette bør gjennomføres konsekvent selv om en psykopat kan være tillitsvekkende og forståelsesfull og oppmuntre til den slags betroelser.

For å motarbeide psykopatens tendens til overkontroll, er det viktig å ha klare avtaler og definere ansvar tilstrekkelig detaljert. Overfor psykopaten er det nødvendig å ha en formell, korrekt holdning og på et tidligst mulig tidspunkt gjøre han oppmerksom på når han går over sine grenser (for dette er han selv ikke klar over).

Når der er flere personer underordnet psykopaten (som f. eks i en bedrift), er det svært viktig at disse samarbeider mot han. I startfasen er det kanskje nødvendig å ta opp med hverandre sine konflikter med psykopaten, noe som kan være vanskelig fordi man er redd for at ting blir sladret videre. De må derfor heller ikke bli fristet til å fortelle videre til psykopaten det man vet om hverandre, i den hensikt å få mer gunst hos ham.  På denne måten motarbeider man psykopatens splitt- og hersketeknikk, og bygger opp en trygg mur omkring seg som psykopaten ikke så lett kan trenge inn i. Derved blir også psykopatens makt redusert. Enda sterkere vil gruppen også bli hvis den bestemmer seg for en felles holdning overfor psykopaten og henvender seg til psykopaten som en gruppe (f.eks. for å ta opp samarbeidsproblemer), for på den måten å motarbeide psykopatens forsøk på å få kontroll over dem enkeltvis.

Det er også viktig å få bygget opp egne selvstendige overbevisninger om virkeligheten, finne ut hva som er sannheten om en selv, om psykopaten og om andre mennesker, f. eks ved å avvise de ideer som man oppdager psykopaten har påvirket en med. Videre er det viktig å kontrollere på egen hånd opplysninger eller påstander psykopaten kommer med om hva andre sier eller mener.

Særlig vondt er det å oppdage at det menneske en er mest glad i sannsynligvis er en psykopat.  Skal man hate og forakte et menneske man er inderlig glad i?  Jeg vil si det slik: Fordi du er glad i han (eller henne), er det din plikt å gi han det han trenger, nemlig fasthet og grenser.  For ellers vil han fortsette å gjøre det enda vanskeligere for seg selv og omgivelsene.  Men å hate eller bli bitter på han vil ikke kunne hjelpe noen av dere.

Motreaksjonen

I det øyeblikk vi begynner å bruke slike metoder, vil psykopaten oppleve sin posisjon truet og vil derfor ty til andre midler for å bli den sterke, f. eks ved å bli sint, true eller anklage åpenlyst, reagere med ”hysteriske anfall”, gråte eller spille ”martyrrollen”.  Alle slike reaksjoner er vi nødt til å avvise og ikke ta hensyn til, men i stedet se det som et tegn på at vi har funnet egnede mottiltak.  Selvfølgelig vil vi ta et ”hysterisk anfall” alvorlig hvis han eller hun ikke var psykopat, men når vi nå forstår sammenhengen, kan vi med god samvittighet bestemt avvise psykopatens reaksjoner og holde oss til selve saken.

Til slutt:

På den ene siden må vi ikke være naive og tro at psykopatene ikke finnes. Men vi må også være svært varsomme med å hevde at et menneske er en psykopat.  For sannheten er vel at vi alle en eller annen gang har brukt en eller flere av psykopatens metoder for å få litt innflytelse over andre mennesker. Det er først når en person viser en vedvarende og konsekvent kampholdning i alle menneskelige sammenhenger at det er på sin plass med en slik merkelapp.

Denne stensilen har hatt til hensikt først og fremst å hjelpe dem som allerede er mer eller mindre lammet av en psykopat, ved å prøve å se nøkternt på situasjonen og for å finne mulige veier ut av vanskelighetene, eller i det minste for å hindre at psykopaten får større makt.  En annen hensikt har vært å hjelpe dem som har greid å komme ut av situasjonen til å unngå å bli kontrollert av en psykopat på nytt.  Andre som selv ikke har opplevd psykopater ”på kroppen”, vil ha lite nytte av å lese en stensil som denne fordi psykopatens motiver og midler er skjult for de fleste. I det siste har jeg vært engasjert av psykopatens virksomhet, ikke bare fordi jeg selv har fått oppleve psykopater ”på kroppen”, men også fordi det etter hvert har begynt å gå opp for meg hvor mange mennesker som faktisk lider pga psykopatens virksomhet. Jeg håper at du etter å ha lest dette i det minste aner en vei ut av en tilsynelatende håpløs situasjon.

Ønsker du å lese mer om psykopati, kan jeg foreslå følgende litteratur:

Fluge, Frithjof: Hva er psykopati?  Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 3, 1978,

Kringlen, Einar: Psykiatri.  Universitetsforlaget Oslo 1972, s. 210-221.

Nissen, Ingjald: Psykopatens diktatur: Kilde-bok. H. Aschehough & Co, Oslo 1977.

Shapiro, David: Neurotic styles, s. 157-168. Basic Books Inc. Ew York, 1965.

Sirnes, Tollak B.: Å sette de undertrykte fri. Hvordan redusere psykopatenes makt? Gyldendals fakkelbøker nr. 348, Oslo 1976.

DEL 2: OM SVART PEDAGOGIKK

Etter at jeg laget denne artikkelen om psykopati i 1979 (med noen små oppdaterte justeringer), har jeg tenkt en del på hvilken betydning oppveksten kan ha for at mennesker utvikler en slik personlighetsforstyrrelse. For selv om undersøkelser antyder at genetiske faktorer her kan være en viktig faktor, er det også noe som heter oppvekst. Og vi er alle et produkt av våre gener og vår oppvekst. Som en illustrasjon på hvordan enkelte fagfolk tenker seg at miljøfaktorer i oppveksten kan ha betydning i forhold til utvikling av psykopatiske og andre ego-svake trekk har jeg tenkt å si noe om ”svart pedagogikk”:

Den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller skrev i 1980 boka Am Anfang war Erziehung. På norsk heter boka I begynnelsen var oppdragelsen og er utgitt på Gyldendals Forlag i 1986 (ISBN 82-05-16678-1).
Boken tar for seg temaet barneoppdragelse som fokuserer på disiplinering, regler og fysisk avstraffelse, og hvilke konsekvenser dette over tid vil kunne få for et menneske resten av sitt liv, og for den form for oppdragelse man selv benytter seg av når man selv får barn. Som et ekstremt, men samtidig illustrativt eksempel, beskriver forfatteren oppveksten til Adolf Hitler, som selv var et offer for denne svarte pedagogikken, og hvordan dette kan sees i sammenheng med hans senere tragiske politiske karriere.
Nedenunder vil jeg beskrive kort hans barndom og komme med noen sentrale sitater fra boka til Alice Miller.

Alois Hitler (far til Adolf Hitler) ble født i 1837, mens hans mor var ugift. Hvem som var hans far var uklart, og det oppstod senere et rykte om at hans far var en jøde, noe som siden verken ble bekreftet eller avkreftet. Men det skambelagte knyttet til dette lå der hele tiden. Alois vokste videre opp i et miljø preget av fattigdom, han ble sendt vekk av sin mor da han var 5 år, og han måtte leve med skammen ved å være et ”uekte” barn og kanskje til og med ha jødisk blod i årene. Og her er det å leve med et slikt rykte, som ”alle” tisker og hvisker om, faktiske verre enn når et slikt rykte åpenlyst blir bekreftet eller avkrefte og snakket åpent om. Alois giftet seg med sin niese Klara, og Adolf ble født i 1989 i Braunau am Inn i Østerrike, på grensen til det tyske Bayern. Hva kjennetegnet så Alois som person og oppdrager? Han beskrives slik i en nekrolog: ”Selv om det iblant kunne komme et hardt ord fra hans munn, banket et godt hjerte bak det barske ytre. Han gikk alltid helhjertet inn for rett og redelighet. Opplyst som han var, kunne han overalt ha et avgjørende ord i alle saker” (s. 147). Miller gir på den andre siden en god dokumentasjon på at strukturen i hans familie kunne karakteriseres som prototypen på et totalitært regime. En som kjente ham godt (Stierlin) beskriver derfor Alois slik: ”Alois var riktignok samvittighetsfull, pliktoppfyllende og flittig, men også emosjonelt labil, usedvanlig rastløs og muligens periodevis sinnsforvirret. I den minste èn kilde antyder at han en gang har vært lagt inn på et asyl for sinnssyke. Etter det en psykoanalytiker mener, hadde han også psykopatiske trekk, som for eksempel kom til uttrykk i evnen til å fortolke og tilrettelegge regler og dokumenter for sine egne formål, samtidig som han klarte å bevare en fasade av legitimitet. Han kombinerte kort sagt stor ærgjerrighet med en absolutt fleksibel samvittighet” (s. 167). Adolfs søster, Paula, beskriver deres felles far slik: ”Det var først og fremst min bror Adolf som provoserte min far til ekstrem brutalitet og som hver dag fikk sin rikelige porsjon juling. Han var en litt uforskammet liten rampegutt, og alle forsøk fra farens side på å banke frekkheten ut av han og få ham til å velge en karriere som statstjenestemann, var forgjeves” (s. 144). Mye tyder videre på at Adolf allerede fra han var 3-4 år daglig fikk pryl. Riktignok var en slik praksis den gang nødvendigvis sett på som noe oppsiktsvekkende, ettersom oppdragelseskrifter uttrykkelig anbefalte fysisk avstraffelse av spedbarn som en del av barneoppdragelsen. Der henvises det til at ”det onde ikke kan utdrives tidlig nok for at det gode skal få vokse uforstyrret” (s. 145-146).


Adolf fikk sannsynligvis pryl hver eneste dag fra han var ganske liten. ”Av disse og lignende passasjer kan man få inntrykk av at Alois stadig igjen banket sitt blinde raseri over sin barndoms fornedrelse inn i sønnen sin. Han stod åpenbart under en tvang til å la nettopp dette barnet få del i sin barndoms smerter og fornedrelser” (s. 148). Men samtidig som Adolf selv ble et offer for sin egen fars bakgrunn, ble de negative konsekvensene av farens tukt betydelig forsterket av et annet tragisk faktum: Han hadde ingen mennesker som etterpå kunne møte ham med trøst, kjærlighet og forståelse. Hans mor beskrives for eksempel som sin husbonds avhengige og underdanige tjenestepike, som aldri grep inn, eller som på noen måte forholdt seg til farens tukt av sin sønn (s. 177). Videre beskrives hun som en som nok kunne vise en viss form for medlidenhet, men som ikke kunne møte Adolf med ekte empati og omsorg. Hva gjør det med et barn? Miller sier det slik: ”Hva skjer med et barn som stadig igjen må oppleve at den samme moren som snakker om kjærlighet, som går inn for matlagingen, som synger vakre viser, plutselig stivner til en saltsøyle og uten å røre seg ser på når dette barn får brutal bank av faren? Hvordan må det føle det når det om og om igjen forgjeves håper på hjelp, på redning fra henne; hvordan må det føle det når det under torturen forgjeves venter på at hun skal sette inn sin makt, en makt som i barnets øyne er så stor? Men redningen kommer ikke. Moren ser på hvordan barnet hennes blir ydmyket, hånt, torturert, uten å forsvare sitt barn, uten å ta et forløsende skritt, med sin taushet er hun solidarisk med forfølgeren, hun utleverer barnet sitt. Kan man vente at barnet skal forstå dette? Og bør man bli forbauset over at bitterheten også gjelder moren, selv om den blir fortrengt til det ubevisste?” (s. 178). Slike opplevelser mener Miller dannet grunnlaget for det motsetningsfylte kvinnesynet Adolf senere vokste opp med, med kombinasjonen av smiger (fordi han trengte dem) og på den andre siden forakt og krav om underkastelse og beundring. Dette dannet også grunnlaget for hans senere holding til ”folket” og ”massen”, som han på den ene siden ”smigret” ved å gi dem visjoner om å bli et stort folk, men som han samtidig kunne anklage for å ha sviktet ham, og være skyld i at krigen ble tapt.


Som psykoanalytiker trekker her Miller mange paralleller til hvordan Adolf som voksen prøver å ”løse” problemene i sin barndom:
1. Han prøver å hevne seg på faren som ble mistenkt for å være en halvjøde, ved å la dette gå ut over jødene.
2. Han prøver å befri moren fra hennes mann ved å ”befri Tyskland”.
3. Han prøver å bli elsket av sin mor ved å bli elsket av det tyske folk.
4. Han bytter om på rollene ved selv å være den som andre skal underkaste seg.
”På den verdenspolitiske scenen iscenesatte han ubevisst sitt sanne barndomsdrama – med andre fortegn. Slik engang hans far hadde vært den eneste diktator, var nå han den eneste som hadde noe å si. De andre måtte tie og adlyde. Han var den som spredte frykt, men som også hadde folkets kjærlighet, et folk som lå for hans føtter slik i sin tid den underdanige Klara lå for sin manns føtter” (s. 173).
”Adolf selv kunne altså bare regne med foreldrenes kjærlighet på bekostning av fullstendig forstillelse og fornekting av sine sanne følelser” (s. 172). Men allerede i puberteten ble det registrert at han var uvanlig: ”Hans tysklærer, dr. Huemer, forteller at Hitler i puberteten ”ofte reagerte med dårlig skjult motvilje på læreres belæringer og formaninger; samtidig forlangte han ubetinget underordning av skolekameratene sine”. Det ble også hevdet at Hitler allerede som liten gutt kunne stå på en høyde og ”holde lange og lidenskapelige taler”. I disse talene spilte barnet den storartede farens taler, slik det så ham den gangen, og i publikum opplevde han samtidig seg selv som det måpende, beundrende barn fra de første leveårene” (s. 163).

Denne tragiske historien bruker Alice Miller som en illustrasjon på det skjebnesvangre ved å utsette barn for ”svart pedagogikk”:


1. Mennesker som i barndommen ikke har fått lære å bli fortrolige med sine ekte følelser, å ha et fritt forhold til dem, vil få det spesielt vanskelig i puberteten (s. 121)


2. ”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati. Denne harmen fra tidlig barndom magasineres i det ubevisste, og siden den i grunnen utgjør et usunt, vitalt potensial, må man bruke mye energi til å holde dette potensialet nede, fortrenge det. Oppdragelsen til å skåne foreldre som er blitt så vellykket på bekostning av vitaliteten, fører ikke så rent sjelden til selv selvmord eller ekstrem avhengighet av narkotika, en avhengighet som er beslektet med selvmord. Når stoffet har tjent til å fylle det hullet som er oppstått fra undertrykkelse av følelser og fremmedgjøring fra sg selv, vil avvenningskuren gjøre dette hullet synlig igjen. Hvis ikke avvenningskuren kombineres med at vedkommende gjenvinner vitaliteten og livsviljen, må man regne med nye tilbakefall”. (s. 106)


3. ”Forakt for og forfølgelse av det svake barnet samt undertrykkelsen av det levende, det kreative og det emosjonelle i barnet og i ens eget selv gjennomsyrer så mange av livets områder at vi nesten ikke legger merke til slike ting lenger. Med forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake, hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi så møter detter vesenet i barna våre, forfølger vi det med lignende midler som de vi har brukt på oss selv og kaller det for ”oppdragelse” (s. 63).

4. ”Det finnes tusen former for grusomhet, former som fremdeles er ukjente, fordi skadene på barnet og deres følger ennå er så lite kjent. Disse følgene er emnet for denne del av boken. De fleste mennesker gjennomgår følgende stasjoner på livet vei: (1) som lite barn får de skader som ingen er villig til å betrakte som skader, (2) de reagerer ikke på smerten med raseri, (3) de viser takknemlighet for de såkalte velgjerningene, (4) alt blir glemt, og (5) i voksen alder lesser man den oppmagasinerte harmen over på andre mennesker eller retter den mot seg selv” (s. 106).

5. ”Samtlige råd angående barnas oppdragelse avslører mer eller mindre tydelig en rekke høyst forskjelligartete behov hos de voksne, hvis tilfredsstillelse ikke bare unnlater å fremme, men direkte hindrer barnets levende vekst. Det gjelder også der hvor den voksne er ærlig overbevist om at han handler i barnets interesse. Til disse behovene hører: For det første det ubevisste behovet for å gi tidligere ydmykelser man har opplevd videre til andre, for det andre å finne en ventil for fortrengte affekter, for det tredje behovet for å eie et disponibelt og manipulerbart levende objekt, for det fjerde å bevare ens eget forsvar, dvs. idealiseringen av egen barndom og egne foreldre, idet riktigheten av egne oppdragelsesprinsipper skal bekrefte at foreldrenes prinsipper var riktige, for det femte angsten for friheten, og for det sjette angsten for at det fortrengte kan vende tilbake, det man på ny møter i sitt eget barn og som man der på ny må bekjempe, etter at man på forhånd har drept det i seg selv” (s. 97-98). Den form for barneoppdragelse som Alice Miller her tar avstand fra, er bl.a. bygd på følgende to prinsipper: At man må unngå å ”skjemme bort” barn med for mye kjærlighet og hensyn, og at barn må så tidlig som mulig herdes for det riktige livet.

Problemet med ”svart pedagogikk” blir spesielt synlig når den kombineres med de problemer som alle mennesker gjennomgår i puberteten: ”Puberteten konfronterer ofte helt uventet det unge mennesket med intensiteten i dets sanne følelser, etter at det kanskje hadde klart å holde dem på avstand selv i latenstiden. Samtidig med vekstens biologiske oppbrudd vil disse følelsene (raseri, harme, opprør, forelskelse, seksuelle ønsker, begeistring, glede, fortryllelse, sorg) leve fullt ut, men i mange tilfelle ville det innebære en fare for foreldrenes psykiske likevekt” (s.107). Slike kombinasjoner kan, slik jeg selv ser det, være en av flere mulige forklaringer på hvorfor atferdsvansker hos ungdom noen ganger blir ekstremt alvorlige, uttrykt for eksempel gjennom sterk aggresjon rettet mot foreldre, mot en selv eller mot andre.

Historien til Adolf Hitler kan også brukes for å vise hvordan et psykoanalytisk perspektiv kan være viktig for å forstå irrasjonell menneskelig atferd: Et av psykoanalysens grunnleggende aksiom er nemlig at voksne menneskers irrasjonelle atferd ofte kan sees i sammenheng med ulike måter å forholde seg til traumatiske opplevelser i barndommen, atferd som kan være tildekkende på problemene, men som også kan være uttrykk for primitive måter å ”løse” dem på, ved bruk av ulike psykiske forsvarsmekanismer, som for eksempel fortrengning, forskyvning, projisering, sublimering og reaksjonsdannelse.

Selv trekker Alice Miller den lærdom med eksemplet Adolf Hitler
1. at selv tidenes største forbryter ikke er kommet til verden som en forbryter
2. at innlevelse i barnets skjebne ikke utelukker vurdering av de samme grusomhetene (det gjelde både for Alois og for Adolf).
3. at forfølgelsen er en form for forsvar mot sin egen opplevelse som offer.
4. at den bevisste opplevelse av det å være et offer gir bedre beskyttelse mot sadisme (dvs. mot tvangen til å pine og ydmyke andre) enn fortrengning.
5. at det å skåne foreldrene, foreskrevet av det fjerde bud og den ”svarte pedagogikk” fører til at man overser helt avgjørende faktorer i et menneskes tidlige barndom og senere utvikling.
6. at man som et voksent menneske ikke kommer langt med beskyldninger, opprørthet og skyldfølelser, men bare ved å forstå sammenhengene.
7. at virkelig emosjonell forståelse ikke har noe med billig, sentimental medlidenhet å gjøre.
8. at den kjensgjerning at en sammenheng er allment utbredt ikke fritar oss fra å undersøke den - det motsatte er tilfelle - fordi den er, eller kan, bli vår alles skjebne.
9. at det å leve ut et hat er noe annet enn å oppleve det. Det å oppleve det er en intrapsykisk realitet, det å leve ut er derimot en handling som kan koste andre mennesker livet. Der veien til opplevelse er stengt gjennom forbud fra den ”svarte pedagogikk” eller foreldrenes nød, må resultatet bli at det leves ut. Dette kan komme til uttrykk enten i destruktiv form, som hos Hitler, eller selvdestruktivitet, som hos Christiane F. Det kan imidlertid også komme til uttrykk i ødeleggelse både av ens eget selv og av andre…” (s. 182-183).

Alice Miller har også et eget kapitel om ”harmen som ikke blir levd ut”. Her sier hun bl.a. ”Hvert menneske må finne sin form for aggressivitet hvis det ikke skal bli en annens lydige marionett. Bare den som ikke lar seg redusere til instrument for en fremmed vilje, kan få gjennomslag for sine personlige behov og forsvare sine legitime rettigheter. Men denne rimelige, adekvate form for aggressivitet går mange mennesker glipp av hvis de som barn er blitt oppdratt til den absurde oppfatningen at et menneske alltid bare kan ha snille, gode og fromme tanker og samtidig være ærlig og sannferdig. Bare det å forsøke å oppfylle et så umulig krav kan drive et begavet barn til randen av vanvidd. Det bør ikke forbause når et slikt barn forsøker å rømme fra fengselet ved hjelp av sadistiske fantasier. Men også dette forsøket er jo forbudt og må fortrenges. På den måten forblir det forståelige, og for følelsene rimelige del av disse fantasier, skjult for bevisstheten, dekket til av den fremmedgjorte, fortrengte, avspaltede grusomhet som av en gravstein. Gjennom hele livet unngår og frykter man imidlertid denne gravstein, som riktignok ikke alltid er så godt skjult. Og dog finnes det i hele verden ikke noen annen vei til det sanne selv enn nettopp denne eneste veien som fører forbi denne så lenge unngåtte gravsteinen. Før et menneske kan utvikle sin egen, individuelt rimelige form for aggressivitet, må det nemlig oppdage og oppleve de gamle forbudte og derfor fortrengte hevnfantasiene i sitt indre. Først disse kan lede frem til barnets ekte opprør og raseri som så kan gi rom for sorg og forsoning.” (s. 240-241).

Den tragiske historien om Adolf Hitler er nok bare ett av en ukjent mengde historier om mennesker som er blitt ødelagt av sin barndom. Et annet eksempel på en ødelagt barndom er historien til Joseph Fritzl, og det er sannsynligvis flere paralleller til historien om Adolf Hitler sin barndom, selv om bare deler av historien til Joseph Fritzl er offentliggjort så langt (pr. 12.03.2009). Jeg vil heller ikke være den som verken bekrefter, eller avkrefter at Joseph Fritzl har psykopatiske trekk, det får heller andre fagfolk vurdere.

Dette var tanker jeg fikk etter å ha lest følgende artikkel i ”Aftenposten”.


DEL 3. OM ÅRSAKEN TIL PSYKOPATI

Da jeg skrev artikkelen i 1979 om psykopati var det blant fagfolk en del fokus på genetiske årsaker til psykopati, samt til andre beslektede personlighetsforstyrrelser, som i dag faller under betegnelsen Antisosial Personlighetsforstyrrelse (ASPD), som diagnostisk (DSM IV) er et mer omfattende begrep en psykopati. En vanlig måte å studere genetikkens betyning på er ved å studere tvillinger (spesielt eneggede tvillinger) som vokser opp under ulike miljøbetingelser, for eksempel når tvillinger blir skilt ved fødselen, og man i etterkant vurderer i hvilken grad de ligner på hverandre, ”på tross av” ulik oppvekst. Slike studier har gitt en viss indikasjon på genetisk disposisjon, men er samtidig problematiske, spesielt fordi (1) man opererer med relativt små utvalg, (2) de fleste slike studier ikke er rettet spesifikt mot psykopati, men mot mer generelle fenomener som bare delvis ”overlapper” med psykopati, som for eksempel personer med kriminell atferd (se for eksempel http://www.personalityresearch.org/papers/jones.html). Det er også fremsatt som argumenter for genetisk disposisjon at (1) psykopater i prinsippet er ”uhelbredelige”, at de derfor må ha en form for ”medfødt mangel på empati” el. l., (2) at man ved undersøkelser av hjerner hos psykopater mener å kunne registrere en form for ”anderledeshet”, (3) de ”rene” psykopatene har såpass mange likhetstrekk at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan kunne forklares på andre måter enn gjennom en genetisk disposisjon.

Det var derfor med stor interesse jeg leste en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4)

(forfatter: Roar Fosse, Psykisk helse sykehuset Asker og Bærum) under tittelen ”Ingen gener for psykiske lidelser”.

Det som framkommer i denne artikkelen er i korte trekk følgende:

”Senere års forskning omkring DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir i stor grad preget av miljøfaktorer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon i voksen alder” (s. 596).

Studier på rotter viser at eksperimentelt frembrakt ”omsorgssvikt” hos rotteavkom umiddelbart etter fødselen førte til endringer i metabolismen (stoffskiftet), i immunsystemet og spesielt områder i hjernen som har med stressmobilisering å gjøre. Slike endringer kunne for eksempel være at rottene pga. sine tidlige erfaringer med en stress-situasjon (som selvfølgelig oppstår ved tidlig omsorgssvikt) utviklet en form for frykt i møtet med ”nye” situasjoner. Tilsvarende har man ved undersøkelser hos unge og voksne mennesker som tidligere har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep funnet endringer nettopp i epigenetisk kontroll.

Studier viser at personer utsatt for overgrep og neglisjering i oppveksten har en økt risiko for en rekke psykologiske/psykiske vansker, deriblant personlighetsforstyrrelser.

Oppvekststudier både hos dyr (aper og rotter) og mennesker viser at opptil 70 % av foreldre som er overgripere selv har vært utsatt for overgrep som barn, og at 20-30 % av barn som utsettes for overgrep selv utviser overgrep som voksne. Det henvises også til studier som viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt at barn av ikke-overgripende mødre biologiske mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor. Når barn av overgripere senere også blir overgripere blir det således riktigere å kalle dette miljøarv, fremfor genetisk arv.

Forskning på dyr og mennesker peker således i retning av at psykiske lidelser hos mennesker først og fremst er knyttet til relasjonsstress, dvs. stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst. Slik relasjonelt stress kan også relateres til stressfaktorer utenfor kjernefamilien, som for eksempel belastninger i tilknytning til emigrasjon og immigrasjon.

Konsekvensen av dette blir at beskyttelse av mot alvorlige skader av slikt stress kan være den beste måten å unngå en negativ utvikling av psykisk helse.

En annen konsekvens kan være at en såkalt ”epigenetisk omprogrammering” blir det viktigste tiltaket for å behandle voksne med psykiske lidelser. I dette ligger det at man prøver å gi personen det personen tidligere ikke fikk del i, ved å tilføre det ”en miljønisje preget av trygge relasjoner og gode samtaler”.

Ut fra dette vil jeg for min egen del trekke følgende, riktignok spekulative, konklusjon:

Man kan ikke utelukke at det kan ligge en form for genetisk predisposisjon hos personer som i sin oppvekst utvikler psykopatiske trekk. Men det er da ikke snakk om ”medfødt psykopati”, snarere en predisposisjon av en mye mer generell karakter. Dette kan dreie seg om mer generelle personlighetstrekk, for eksempel knyttet til det å være en innadvendt eller utadvendt person, eller ”medfødt impulsivitet”, som for eksempel er vanlig å finne hos personer med AD/HD og Tourette Syndrom (TS). Når det gjelder AD/HD og TS er det etter min mening interessant at det er mer vanlig med personlighetsforstyrrelser hos personer med AD/HD (http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/27388.cms) og TS (i følge informasjonsblad fra Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, TS og Narkolepsi – NK-nytt 2006, nr. 3 s. 22 - ca. 15 %) enn i normalbefolkningen.  Jeg har selv også gjort en pilotstudie hos ungdom med AD/HD som tilsier at de opplever relativt mye stress i sin hverdag.

Det kan være flere veier fram til en psykopatisk personlighetsforstyrrelse:

En vei kan være at barnet i utgangspunktet har en type personlighetstrekk som omsorgspersonen har problemer med å håndtere. Et eksempel på dette kan være en omsorgperson som spesielt har problemer med å håndtere barn med ”medfødt impulsivitet”, men ikke nødvendigvis andre barn. Noen voksne er også slik at hvis barnet ikke i tilstrekkelig grad ”bekrefter dem” (for eksempel fordi de ikke er spesielt utadvendte), i neste omgang ”svarer” med selv å distansere seg fra sitt eget barn.

En annen vei kan være at barnet uansett blir møtt med omsorgssvikt fra fødselen av. Et eksempel på dette kan være voksne med emosjonell distanse som behandler barnet som et ”objekt” og ikke som et medmenneske. Dette kan for eksempel vise seg i form av (1) manglende initiativ til å få kontakt med sitt eget barn (for eksempel gjennom øyekontakt, fysisk kontakt, småprating, ”kos”, osv.) eller (2) ved manglende evne til å ”bekrefte” barnets identitet når barnet seg tar initiativ til kontakt, eller (3) ved manglende evne til å være oppmerksom på barnet faktiske fysiske eller psykiske behov i det daglige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et barns fremtid kan bli skjebnesvangert hvis det i løpet av sitt 1. leveår her ikke opplever å bli ”sett” av sin egen mor.

En slik stresset start på livet gir barnet et signal om hva slags verden barnet er kommet inn i. Barnet prøver så i neste omgang å håndtere dette stresset ved å tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som f.eks. ved å gjøre seg ”hard”, ligge i forkant av potensielle trusler, generelt være mistenksom i møte med mennesker, fortrenge faktiske behov, utvikle et ekstremt behov for å (1) bli ”sett”, (2) være i sentrum, eller (3) bli beundret av andre mennesker (og hvis man uten videre ikke blir møtt på dette fra omgivelsene, må man selv (1) kreve oppmerksomhet, (2) lage intriger for å være i sentrum av konflikter, eller (3) spille på sjarmoffensiv), og forstår at for å overleve i verden må man ”kjempe” og kontrollere andre for å unngå å selv bli kontrollert. Her ser vi spiren til utviklingen av en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Dette kan også forklare hvorfor det er så påfallende mange likhetstrekk mellom psykopater: Det dreier seg altså ikke om genetisk arv, men om sosial arv, der de i utgangspunktet har mange av de samme erfaringene fra barndommen mht omsorgssvikt, og der en overlevelsesstrategi som innebærer et grunnleggende behov å kontrollere og "bruke" andre mennesker er en felles komponent.

I følge Roar Fosse er "medisinen" for voksne mennesker med personlighetsforstyrrelser å prøve å gi dem det de ikke fikk som barn (omsorg, trygghet, kjærlighet, osv.). Samtidig viser erfaring at det å møte personer med psykopatiske trekk med dette som regel virker mot sin hensikt, og at de snarere må møtes med grenser og formalisme. Hvordan skal det forstås? Min forklaring på dette er at slike personer ofte kommer i en særstilling fordi de pga av omsorgssvikt i forhold til helt sentrale behov i barndommen har mobilisert så mye motstrategier at de ikke lenger er tilgjengelige for det de faktisk trenger. De har kort og godt vært nødt til å ”sementere” problemene sine for å kunne overleve med sin smerte og komme seg videre i livet!

Psykopati er imidlertid ikke noe entydig fenomen. Ingen vokser opp med perfekte foreldre, og mange har i ulik grad opplevd omsorgssvikt i sin barndom, og oppfattes i voksen alder av andre som mer eller mindre ”vanskelige”. For denne gruppen ser jeg muligheter for en positiv framtid. I stedet for å øke sin egen angst ved å spørre seg selv ”har jeg en medfødt psykopati?”, noe som gir lite håp for fremtiden, blir heller fokuset på: Hva var det som sviktet i min barndom? Hva var grunnen til at mine foreldre sviktet? Var det fordi det var noe ”galt” med meg, eller skyldtes det kanskje heller begrensinger hos min mor/far? Ble de også sviktet i sin barndom? Hva kan jeg, eller andre, gjøre for å rette på dette? Osv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar