Nr. 12:
Nimrod
Historien
bekrefter beretningen om Noa og hans etterkommere.
I denne
artikkelen skal vi gå tilbake i historien til den gang menneskeskapte guder tok
plassen til den ene og sanne Gud. Vi skal også jakte litt i gamle skrifter og
arkeologiske funn etter den berømte Nimrod, som Bibelen sier er den første som
fikk stor makt eller velde på jorden og det erklæres også at han var en stor
jeger for Herren.
Denne plassen har alltid vært knyttet til
Noa, hevder de som bor like ved. De kan også bekrefte at det en gang sto to
gravsteiner her med innskripsjoner med 8 mennesker på, som ble ødelagt og
fjernet. Gravene ble tømt. Like ved står også et kjempestort alter.
Bibelen er
taus når det gjelder Noas videre oppholdssted etter at han kom ut av arken. Men
fra andre kilder (Gilgamesj, Jubileerboka, Jasers bok etc) får vi opplyst at
Noa fortsatte å bo i området rundt Ararat i lang tid, sannsynligvis helt til
sin død. Jasers bok s. 14 sier: Noa og hans sønner bosatte seg i landet som Gud
hadde gitt dem, og de tjente Gud alle sine dager. Gilgamesj forteller også at
han besøkte mannen som hadde overlevd en stor flom... der elvene begynte.
I de første
årene hadde det liten hensikt å bevege seg bort fra området. Her var det kilder
i fjellet som ga nok ferskt vann til mennesker og dyr, og til å dyrke
jorden. Det var også gode beitemarker
for den stadig voksende bestanden av rene dyr. Vi vet at Noa plantet vinranker
en tid etter at de kom ut av arken, det betyr at klimaet i dette området kan ha
vært bedre enn det er i dag. Vi vet nemlig at hetittene også dyrket oliven i det
anatoliske høyland, men i dag kan disse vekstene kun dyrkes i lavlandet, og
bare unntaksvis kan en ennå finne vinranker i dette området.
De første
100 årene
Familien besto av 8 mennesker da de kom ut av
arken, men bare etter to år kom det første barnet. Sem fikk en sønn som han
kalte Arpaksad. Senere ble det etterhvert 16 barnebarn av hankjønn og dersom
begge kjønn var like bra fordelt, kan vi tippe at det ble ca. 32 barnebarn på
Noa og hans kone. Da disse barnebarna ble store, hadde de bare hverandre å
gifte seg med, og ifølge noen kilder resulterte dette i 63 navngitte oldebarn
av hankjønn, og er det like mange pikebarn, er vi oppe i 126 oldebarn. Når
disse ble voksne, skulle det vel etterhvert bli trangt om beiteplassene og det
var behov for å bre seg utover mot alle hjørner av høyfjellet. Til sammen har
vi nå en gruppe på ca. 166 mennesker i området.
Noa var uten
tvil den uomstridte moralske og åndelige lederen i 300 år etter flommen, og
sannsynligvis en sterk forkynner av den ideologi han hadde med seg fra fedrene
som levde før vannflommen. De neste barnas antall kjenner vi ikke til, men
vokste de i antall like hurtig, har vi grunn til å tro at de etter ca. 100 år
kan telle rundt 670 mennesker. Så kommer den første lille
befolkningseksplosjonen, for ca. 30 år senere, kan de ha blitt rundt 3000
personer. I denne bolken blir sannsynligvis Eber født. Og kanskje også Nimrod?
De neste
hundre årene:
Menneskene i
denne rekken som fødes de første 100 årene etter flommen, får en levealder på
ca. 400 år. Når disse blir voksne og føder barn etter 20-30 år, kan vi kanskje
statistisk sett, telle en befolkning på over 11000. Peleg (Ebers sønn) blir
født 101 år etter flommen. Hans levetid reduseres drastisk med 200 år. De
første fire generasjonene overlever altså sine etterkommere i opptil 6-7 ledd.
Eber og hans samtidige opplever å se sin sønn, barnebarn, oldebarn,
tipp-oldebarn, tipptippoldebarn og tipptipptipp-oldebarn fødes og dø! Samtidig
var de også høyreiste og så ut til å
leve evig. Mange av dem ble i folks oppfatning de nye gudene med evig liv.
I de første
150-200 år, var de opptatt av de daglige gjøremål og levde sammen oppe i
fjellene. Etter hvert får de behov for mer plass. Bibelen nevner med få ord det
som videre skjedde, I 1.Mos 11:2 De dro fra Øst....Greske oldtidshistorikere
sier det så fint: I mange år levde menneskene under Joves styre (Jahve eller
Jehova), uten byer og uten lover, og alle snakket det samme språk. (Hyginus)
Etter hvert
reiser flere av etterkommerne nedover
elvene for å skape et livsgrunnlag andre steder.
I følge
jubileerboka (gammelt jødisk skriv) delte Noa opp verden til sine tre sønner i
Pelegs (Ebers sønn) tid. Mens krigene begynte på Serugs tid.
De første
«guder»
Både bibelen og tavler fra sumer, forteller
at menneskene før vannflommen levde svært lenge.
Etter
vannflommen skulle menneskenes levetid være 70 år, sier Bibelen. Noa ble over
900 år, og levde 300 år etter flommen.
Det er ikke
så merkelig at mange så på dem som guder og dyrket dem etter deres død. Noen av
dem ble konger i sine byer og landområder, og begynte å kalle seg guder
allerede mens de levde. De bygde templer til seg selv, og forlangte å bli
tilbedt. Eksempler på dem var Sargon I, Naram-Sin, Gudea i Ur, Shulsi (sønn av
Ur-Nammu) m.fl. Enmarkar som bygget Erek i Sumer, blir
oppgitt å være sønn av solguden Utu.
Historien
forteller oss at hver by hadde sin gud og sin egen hersker. Dette var i
oldtiden en og samme mann. En hersker ble kalt Herre og ble ofte
guddommeliggjort. Konge på sumerisk = lugal = stor mann.
I Egypt kan
vi kanskje se sporene av fedrene i Bibelen etter deres innskripsjoner. En stor
gud i Egypt var RA, en innskripsjon forteller at Den hellige kroppen til Ra,
var i den hellige båten til Nu (Noa). Andre tradisjoner vil ha det til at Adams
ben ble tatt med i arken (etiopisk dokument), andre at hans første klær ble
oppbevart av Noa. Det som er interessant for oss fra disse kildene, er at
egypterne forteller noe om både arken og personen Noa.
Thot var et
annet navn egypterne brukte på Noa. Han var en stor vismann, sier de, som
overlevde vannflommen. Fønikerne kalte den samme guden Touth, han var
sjøfarernes gud. På sumerisk het Noa Altra-Hasis, som betyr; den ekstra vise.
Som Thot kunne han skriftspråk, vitenskap, geometri, aritmetikk, medisin og
atronomi.
Men selv om
han tilsynelatende ble dyrket som gud, brydde folk seg lite om hans forkynnelse
og hva han hadde fortalt dem. Omtrent slik er folk i dag også. De dyrker Gud og
kaller seg ved Kristi navn, men hva Kristus sa, mente og forkynte, bryr man seg
mindre eller lite om.
Den første
mytologi dreide seg om disse menneskeproduserte gudene, som levde videre i
himmelen da de endelig døde, og slik blandet reelle historiske hendelser og
personer seg med mytene, og beretningene forflyttet seg fra sted til sted.
Heltene blant hurittene ble til gudenavn hos hetittene og i India. Babylonske
guder ble til egyptiske, som ble til de greske guder og senere til Romerrikets
guder (Homer). Historiene og gudene var de samme, de bare skiftet navn.
Der fjellene tar en brå slutt, langs
Eufrats bredder, kom de første av Noas etterkommere og slo seg ned.
Senere kunne
man tilføye flere guder. Nylig avdøde Thor Heyerdahl fant ut det samme om Odin
og Tor. Islandske historieskrivere forteller at de var betydningsfulle
mennesker som flyttet nordover med hær og folk da romerne nærmet seg deres
landområder ved Kaukasus. Kong Antiokus I levde i Kommageneriket (ca. 2000 år
siden). Han gjorde også seg selv til gud blant de andre guder, og sier selv på
en innskripsjon ved sin grav på Nimrodfjellet, at han er Gud. Han levde omtrent
på samme tid som Odin.
Men disse
urgamle kongene ønsket ikke bare å være konger og guder. De ville også være
menneskehetens redningsmenn og frelsere.
