Nr. 71: Gud bestemte ingen til fortapelsen, du velger selv å komme ditt ved å unngå å ta imot frelsen i Kristus Jesus!

Nr. 71:

Gud bestemte ingen til fortapelsen, du velger selv å komme ditt ved å unngå å ta imot frelsen i Kristus Jesus!

Bilde av Berit og Jan Kåre Christensen som er redaktører og ansvarlige for undervisningsbloggen her

 

Visste du at det ut ifra Skriften kan fremmes et solid bibelsk argument mot ideen om helvete? Mange ikke-kristne har forkastet ideen om helvete, men det kommer kanskje som en overraskelse at et voksende antall bibel-troende kristne også forkaster ideen, ikke på tross av Skriften, men på grunn av den. Dette korte studiet er kun ment å skulle stille noen spørsmål og tilveiebringe korte svar. For videre studie vennligst følg lenkene ved slutten av denne artikkelen.

Et åpent og fordomsfritt studie av Bibelen, inklusive mange nøkkelord fra gresk og hebraisk, samt kirkehistorie vil avdekke en del overraskende ting.

Visste du for eksempel at….

”Helvete” er ikke en Gammeltestamentlig Doktrine:

         

Populær myte: Helvete er en etablert Bibelsk doktrine som er gjennomgående i Bibelen fra begynnelse til slutt. Dette er ikke sant! To tredjedeler av Bibelen (Det Gamle Testamentet) nevner ikke helvete i det hele tatt. (”Sheol”, det gammeltestamentlige ordet som noen ganger oversettes med helvete, betyr pr. definisjon kun ”grav”, og det er hvor alle i GT endte opp når de døde – god eller ond, jøde eller hedning.) Av den grunn finner du ikke helveteskonseptet i GT.

Tenk deg om…

Hvis helvete er virkelig, hvorfor gav ikke Gud tydelig advarsel mot å havne der i selve starten av Bibelen? Gud sa at straffen for å spise av treet med kunnskapen om godt og ondt var død—ikke ”evig liv” i ild og svovel.

Hvis helvete er virkelig, hvorfor ble ikke Kain advart om dette, eller Sodoma og Gomorra, eller noen av de som begikk de tidligste nedskrevne synder.

Hvis helvete er virkelig, hvorfor advarte ikke Moses om denne skjebnen i De Ti Bud eller Moseloven som består av over 600 lover, påbud og advarsler? Loven redegjorde simpelthen for velsignelser og forbannelser i dette livet.

Hvis helvete er virkelig, hvorfor er dets røtter i hedensk religionspraksis i stedet for Bibelen? Mange av de nasjonene som omringet Israel i GT trodde på Helvetes-lignende straff i livet etter døden fordi de tjente blodtørstige og onde guder, mens Israel simpelthen lærte graven (sheol) og et håp om oppstandelse fra de døde. Hvis helvete er virkelig, hvorfor ble åpenbaring om dette først gitt til hedningenasjoner, og ikke Guds eget paktsfolk? Forventet Gud at Israel skulle lære om livet etter døden fra hedenske ikke-jøder? Hvis det er tilfellet, hvorfor advarte Han gjentatte ganger mot å ta etter dem og lære deres veier?

Hvis helvete er virkelig, hvorfor fortalte Gud jødene at å brenne sine barn levende til den falske guden Molok, (i Gehenna-dalen) var så avskyelig i Hans øyne. Gud sa at noe slikt ”aldri har vært i mine tanker” (Jer. 32:35). Hvordan kunne Gud si noe slikt til Israel hvis Han planlegger å brenne størsteparten av Sitt eget skaperverk levende i et åndelig og evigvarende Gehenna som Han selv har skapt?

**FAKTA: King James – bibelen oversetter feilaktig ordet ”Sheol” til helvete totalt 31 ganger i GT, og legger på den måten grunnlaget for denne doktrinen i NT så vel som i størsteparten av bibeloversettelsene som etterfulgte KJV. Likevel har de fleste nye oversettelsene helt fjernet helvete fra GT slik som ærlig og bedre (bibel)studie krever. Den jødiske versjonen av GT (Tanakh) innehar ikke helvetes-konseptet i det hele tatt. Viktigheten av dette faktum kan ikke overses. Hvis en doktrine ikke forekommer i såkornsform i Loven, Profetene eller Salmene, kan den ikke med rette undervises som en tungtveiende bibelsk doktrine, hvis den kan undervises som bibelsk i det hele tatt.

Helvete er ikke en Nytestamentlig Doktrine:

Populær myte: Jesus snakket mer om helvete enn Han gjorde om Himmelen. Dette er ikke sant! Jesus advarte jødene mange ganger om nær foreståendeødeleggelse, både nasjonalt og individuelt. Han benyttet seg av flere forskjellige begreper for å omtale straff/ødeleggelse, noen av disse ble av bibeloversettere feilaktig oversatt til det samme ordet, helvete. Vi fornekter absolutt ikke at Gud kommer til å dømme hele verden, og vi ønsker heller ikke å ta lett på Hans dommer. Vi utfordrer troen om at Hans dom over synd og vantro er evig pine/helvete og uendelig separasjon fra Gud. Jesus brukte så klart mye av Sin tjeneste på å advare mennesker om å omvende seg eller høste konsekvensene (av sin synd), særlig ”Gehenna,” men kan det være at vi leser mer inn i Hans advarsler enn Han opprinnelig hadde som hensikt?

Tenk deg om…

Hvis helvete er virkelig, hvorfor var mesteparten av advarslene med hentydning til straff/Gehenna rettet mot Israel, særlig mot Herrens egne disipler så vel som Fariseerne? Den første store ansamling av referanser til Gehenna finner vi i Bergprekenen (Matt 5:22, 29, 30), Jesus sin fantastiske preken til Sine disipler hvor Han advarte at man stod i fare for Gehenna for noe slikt som å kalle noen for en idiot. Dette er et langt stykke unna vår moderne evangeliske tolkning som sier at å ikke ”akseptere Jesus som din frelser” er det som sender noen til helvete. Er det mulig at vi misforstår den symbolikken Jesus opprinnelig hadde som hensikt å formidle?

Hvis helvete er virkelig, tar vi ikke vers ut av sin sammenheng når vi advarer ikke-jødiske syndere, som ikke er en del av den Mosaiske pakten Gud gjorde med nasjonen Israel, om konsekvenser for synd som ikke har noe å gjøre med dem fordi de ikke er under den pakten?

Siden helvetes-konseptet ikke eksisterer i GT, hvordan kunne Jesus og Hans disipler undervise at frelse var å bli reddet fra et sted som ikke en gang fantes i deres Skrifter. Og hvis Han introduserte temaet for første gang, hvorfor gjorde Han det så nonchalant, som om tilhørerne Hans allerede forstod hva Han snakket om?

Hvis Helvete er virkelig, siden norske bibeloversettelser bruker ordet Helvete for det greske ordet Gehenna i NT, hvorfor ble ikke dette samme stedet (Gehenna) oversatt til Helvete de mange stedene hvor det forekommer i den hebraiske formen ”ga ben Hinnom” i GT?

Hvis jødene ikke forstod ”Gehenna” som et symbol på evigvarende tortur, men heller som et sted for skam, skitt og skjending (hvor Israel deltok i de verste former for avgudsdyrkelse), hvorfor tillegger moderne teologi mer til ordet enn den opprinnelige betydningen gjorde? Undervisningen om Gehenna har utviklet seg i jødisk lære til å inkludere straff i etter-livet, men selv for jødene betyr Gehenna helt til denne dag fortsatt ikke ”endeløs” straff.

Hvis helvete er virkelig, hvordan kunne apostelen Paulus (som var spesielt utnevntav Gud til å forkynne Evangeliet til nasjonene) si at han hadde erklært hele Guds råd (Apg 20:27), når han faktisk aldri advarte om ”helvete” i noen av sine brev? Hvis helvete er virkelig, ville ikke Paulus, av alle mennesker, advare om dette gjentatte ganger?

Hvis helvete er virkelig så har synd og død ved Adam hatt en mye større effekt på verden enn det gjenoppståtte liv ved Kristus. Likevel erklærte Paulus i Romerbrevet 5 at Kristi seier er langt større enn Adams overtredelse. Lytt til Paulus tillit til Kristi verk! Hvis Paulus trodde på evig helvete for størsteparten av menneskene, hvordan kunne han skrive følgende vers?

”Altså: Som ett menneskes (Adams) fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes (Kristus) rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. (Romerbrevet 5:18-19)

”Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.” (1. Kor 15:21-22)

”Dette er et troverdig ord og vel verd å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.” (1. Tim 4:9-10) [Bibelselskapet 1978/NT05]

”Det er et troverdig ord og fullt verd å motta. For derfor arbeider vi og lider hån, fordi vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er alle menneskers frelser, mest deres som tror.” (1. Tim 4:9-10) [Bibelselskapet 1930]

(Versene over er bare noen få eksempler på de mange versene hvor Paulus skriver om en kommende fremtredende Kristus som langt overgår det tradisjonelle kristne syn. Denne artikkelen er full av mange flere NT-referanser av Paulus som viser hans syn på Kristus den triumferende, ubegrensede, allmektige, uovervinnelige og seirende.)

Hvis helvete er virkelig, hvordan har det seg at den eneste gangen Paulus i det hele tatt nevner ”helvete” i noen av sine brev, så er det for å erklære Kristi seier over det? (1. Kor 15:55).  Den første ”Død” i dette verset er [gk.] thanatos som konkret betyr ”død” fysisk eller metaforisk, mens den andre ”Død” i dette samme verset er [gk.] Hades som konkret betyr ”det usette,” mv. ”graven.” Interessant å merke seg at akkurat her har KJV-oversetterne oversatt ”hades” med ”grav” selv om Strongs Bibelordbok forteller oss at hades betyr helvete. Andre steder brukes helvete for ”hades.”

Hvis helvete er virkelig, hvorfor nevnes det ikke en eneste gang i noen av de evangelistiske prekenene i ’Apostlenes Gjerninger’, som ble nedtegnet av de tidlige apostlene?

Hvis helvete er virkelig, hvorfor sier noen av de beste bibellærde og bibelundervisere at det ikke finnes i de greske eller hebraiske manuskriptene? (William Barclay, John A.T. Robinson, Lightfoot, Westcott, F.W. Farrar, Marvin Vincent etc.)

Hvis helvete er virkelig, hvorfor kommer selve ordet fra det teutoniske ordet ”Hele,” som er navnet på gudinnen i underverdenen ”Helvete” funnet i nordeuropeisk mytologi?

Teutonerne ble av greske og romerske forfattere omtalt som et germansk stammefolk. Beskrivelsen av dette eldgamle mytologiske stedet bærer i dag veldig få likheter til det moderne kristne synet på Helvete. Slå opp i et hvilket som helst leksikon eller ordbok for opprinnelsen av ordet.

**FAKTA: De apokryfiske bøkene fra den intertestamentale perioden hadde en enorm innvirkning på jødene på Jesu tid. Det er fra disse bøkene, særlig Enoks bok, at mange av de jødiske mytene og fablene vedrørende helvete, himmelen, demoner og engler og mange andre fabler først ble en del av jødedommen og videre der ifra ble en del av kristendommen. Mytene og fablene fra disse bøkene kom fra hedenske innflytelser, nemlig Zoroastrianisme, under og etter Israels fangenskap i Babylon. Faktisk ligner Zoroastrianisme på mange måte mer på moderne kristendom enn oldtidens jødedom gjør!

Hvis helvete er virkelig, hvorfor advarte Paulus Timoteus gjentatte ganger om å styre unna jødiske myter og fabler som var med på å inspirere mange i den tidlige kirken? I stedet for å bekrefte slike doktriner, erklærer Paulus disse å være profane fabler (1. Tim 1, Tit 1:14).

Helvete Motsier Messias Gjerning:

Populær myte: Jesus kom for å redde synderen fra hans potensielle bestemmelsessted som er uendelig helvete. Ikke helt riktig! Helvete var aldri et sted som jødene håpte å bli reddet fra, siden de ikke en gang trodde på det! Men, de trengte å bli reddet fra syndene sine og konsekvensene av dem, nemlig død. Jesus kom som Den Salvede for å oppfylle all Guds plan for jorden – at gjennom Ham kunne komme frelse, utfrielse fra synd, fred, Guds Kongedømme og alt det Gud hadde lovet i Det Gamle Testamentets Skrifter. Det er mye som kan sies her, men for korthets skyld begrenser vi oss til noen få nøkkelvers. Vær vennlig å ta deg tid til å slå opp de versene det blir referert til.

Tenk deg om…

Hvis helvete er virkelig, hvorfor lover Salme 22 (en av de mest profetiske avsnittene i Skriften vedrørende Messias) at pga korset skal ”alle jordens ender komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbe for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. Alle jordens rikmenn skal ete og tilbe; for hans åsyn skal alle de bøye seg som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.” (Salme 22:28-30)

Hvis helvete er virkelig, vil det si at Jesus mislyktes i sitt oppdrag? Han sa: ”for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.” (Joh 12:47)

Hvis helvete er virkelig, og de fleste ender opp der, løy Jesus da Han sa at hvis Han ble løftet opp fra jorden (korsfestet) skulle Han dra (”trekke” er det originale greske ordet her; ”helkyo”) alle til seg? (Joh 12:32)

Hvis helvete er virkelig og evigvarende, hvordan kan Skriftene da snakke om å samle alt i Kristus? (Ef 1:10)

Hvis helvete er virkelig, hvordan kan alt bli underlagt Kristus? (1. Kor 15:28, Fil 3:21, Heb 2:8)

Hvis helvete er virkelig og evigvarende, hvordan kan det være seg at Skriftene lover at hvert kne vil bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre? (Jes 45:23, Rom 14:11, Fil 2:10)

Hvis helvete er virkelig og Gud sendte Jesus for å redde folk fra det, kan vi virkelig si at ved Ham [Jesus] har Herrens vilje fremgang, siden ifølge tradisjonell teologi blir kun et fåtall noen gang frelst? (Jes 53:10 og 55:11)

Hvis helvete er virkelig, og djevelen er den som narrer folk inn i å ende opp der, er ikke han da til syvende og sist vinneren i krigen om sjeler? For ihht til tradisjonell tolkning av Bibelen kommer flere mennesker til å ende opp i helvete enn i himmelen? Hvis det er tilfellet, hvordan kan vi da kalle Satan den beseirede fiende og Kristus for seierherre?

Hvis helvete er virkelig og mesteparten av menneskeheten kommer til å forbli i en evigvarende døds-lignende tilstand av pine uten noen sjanse til å omvendes eller unnslippe, hvordan kan vi forstå og fryde oss i det faktum at Jesus gjorde ende på døden og han som har dødens makt (Satan)? (Heb 2:14-15, 1. Joh 3:8, Hos 13:14, 1. Kor 15:55, 1. Kor 15:25 etc.)

Hvis helvete er evigvarende hvordan kan herreveldet blir stort og freden være uten ende?        (Jes 9:7)

**FAKTA: Ordet ”frelst” har utviklet seg innen kristendommen til å bety noe annerledes enn det gjorde for de opprinnelige leserne og hørerne av Skriften. De greske ordene ”sôzo” og ”sôteria” omfavner den brede betydningen av å bli reddet, utfridd, helbredet og frelst fra fare. Disse ordene ble anvendt på en rekke forskjellige måter gjennom Det Nye Testamentet. Det er mye mer til frelsen ved Jesus Kristus enn de fleste kristne vet. Beklageligvis er mye av kirken berøvet for fylden av deres frelse ved at man har omfavnet et begrenset og fremtidsrettet syn på hva den egentlig innebærer—(m.a.o. ”komme til himmelen når man dør”).

Populær myte: ”Evighet” er et tema som går igjen gjennom hele Bibelen, inkludert evigvarende straff. Ikke akkurat helt riktig! Det er ingen som fornekter at Det Nye Testamentet er full av advarsler om dom, og at ordene ”evig” og ”evigvarende” dukker opp ofte i de fleste oversettelser. Et nøye studie av ordene som er oversatt til å bety evig eller evigvarende vil imidlertid bevise at de har blitt feiloversatt. Spørsmålet er ikke om Gud kommer til å straffe synd og opprør eller ikke, men heller hvordan Han gjør det, og for hvilken hensikt og hvor lenge korreksjonen varer.

Tenk deg om…

Hvis helvete er for evig, hvorfor er det hebraiske ordet Olam (som er blitt oversatt til å bety ”evigvarende/evig”) blitt brukt i så mange vers hvor det helt klart ikke betyr evigvarende? Noen eksempler: ”Evig/evigvarende” er brukt om Arons presteskap; Moselovene; fjell og daler; om dørene til det jødiske tempelet; og om hvor lenge bebreidelse og skam skulle være over jødene. Ordet evig/evigvarende er brukt om varigheten til et menneskes jordiske tilværelse; om tiden et barn skulle tilbringe i tempelet; om fortsettelsen av Gehazis spedalskhet; om varigheten av en konges liv; om tiden en tjener skulle forbli hos sin mester; om varigheten til det jødiske tempelet; om tiden David skulle være konge over Israel; om Salomons trone; om steinene som ble satt opp ved Jordan; og om tiden Jona var i fiskens buk. Det burde være innlysende fra sammenhengen at olam kun henviste til en ubestemt periode tid – ikke for evig!

Aion og relaterte ord (aionian og aionios) er de greske motstykkene til olam. Aion betyr ordrett ”tidsalder,” og det er fra dette ordet man får det tilsvarende engelske ordet ”eon.” Aion/age/eon er rett og slett en periode med tid. ”Aionian og aionios” er ord som henviser til tidsaldrene (flertall) eller omhandle, angå, være en del av eller høre til tidsaldrene. Så lenge tid blir målt kan ikke dette omhandle evighet, som er en dimensjon/tilstand atskilt fra tid. Hvis helvete er for evig, hvorfor beskrives det med ord som omhandler tidsaldrene?

Hvis det greske ordet aion og dets avledninger betyr evig slik som noen bibellærere forlanger, hvorfor har det seg slik at datidens greske bruk av ordet, på den tiden Det Nye Testamentet ble skrevet, ikke bar med seg ideen om uendelig evighet? (Verk av Plato, Aristoteles, Homer, Hippokrates og mange andre bruker disse ordene i en begrenset betydning, ikke evig).

Hvis helvete er evig, hvordan forklarer vi at aion/olam ikke betød evig/uendelig for de som opprinnelig hørte og skrev Skriftene?

**FAKTA: Noen vil argumentere med at hvis aionian og beslektede ord ikke betyr evig, så kan ikke Gud være evig fordi dette er ord som også beskriver Ham. Til dette sier vi at bare fordi Gud er beskrevet som tidsaldrenes Gud, så betyr ikke det at Han ikke er den Gud som overgår tidsaldrene. På samme måte; bare fordi Han er kalt Israels Gud, så betyr ikke det at Han ikke er alle andre nasjoners Gud. Videre så er andre greske ord brukt for å henvise til Guds uendelige kraft og liv. De er aptharsia/apthartos, som betyr uforgjengelighet og udødelighet; amarantinos/amarantos som betyr uvisnelig/ikke-visnende; og akatalytos som betyr ”uødeleggbar”. De blir vanligvis oversatt som udødelig eller uforgjengelig. Vær så vennlig å slå opp følgende vers for henvisning: Hebreerne 7:15-16, 1. Peter 1:3-4, 1. Peter 5:4, 1. Timoteus 1:17, 1. Timoteus 6:16, 2. Timoteus 1:10, Romerne 1:23, Romerne 2:7, 1. Korinter 9:25, 1. Korinter 15:42 og 1. Korinter 15:51-54.

Populær myte: ”Ens skjebne er forseglet etter døden.” Hvis dette er sant, hvordan forholder vi oss til følgende skrifter som indikerer det motsatte?

Tenk deg om…

For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp igjen, og Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra Ham. (2. Sam 14:14)

HERREN tar liv og gir liv, han sender mennesker til dødsriket (sheol = det usynelige, ”graven”) og kan føre dem opp derfra. (1. Sam 2:6)

Nå ser dere at det er Meg, og at det er ingen Gud foruten meg. Jeg bringer død og gjør levende, jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av Min hånd. (5. Mos 32:39)

Av dødsrikets (sheols) vold vil Jeg fri dem ut, fra døden vil jeg forløse dem. Død! Hvor er din pest? Dødsrike (sheol)! Hvor er din sott? [I will ransom them from the power of the grave; I will redeem them from death. O Death, I will be your plagues! O Grave, I will be your destruction!] (Hosea 13:14)

For Herren forkaster ikke til evig tid, men om Han bedrøver, så forbarmer han Seg igjen etter Sin rike miskunnhet; for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.        (Klag 3:31-33)

Skynd deg å være føyelig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, for at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du skal ikke komme ut derfra før du har betalt den siste øre.  (Matt 5:25-26)

Hvis helvete er et virkelig sted uten noen som helst mulighet for unnslippelse, hvorfor forkynte den tidlige kirken at Jesus for ned til helvete (Hades), forkynte for dem og tok fangenskap til fange? (Ef 4:8-9, Sal 68:19, 1. Pet 3:18-20) Vær oppmerksom på at -30, -78, -88 og NT05 ikke gjengir Salme 68:19 riktig. De skriver: ”…bortførte fanger…,” mens flere engelske oversettelser skriver ”…led captivity (fangenskap) captive (fange).” Dette bekreftes av Guds Ord, Bibelforlaget 8. Opplag 2004 som skriver: ”…tok fangenskapet til fange…”

Hvis helvete varer for evig, hvorfor taler Salmisten så selvsikkert igjen og igjen om det å bli reddet fra det (sheol)? (Sal 16:10, 30:3-4, 49:16, 86:13, 116:3-8, 139:8)

Hvis helvete er virkelig, hvordan kan Salomo undervise at menneskets ånd vender tilbake til Gud som gav den? (Pred 12:7)

Hvis graven avgjorde saken for evig, hvorfor praktiserte de tidlige kristne forbønn for de døde? Hvorfor ble de døpt for de døde? (1. Kor 15:29)

”Helvete” var ikke en Doktrine tilhørende Den Tidlige Kirken:

Populær myte: Universalisme ble nylig introdusert til kristendommen på 1800-tallet ettersom kirken ble mer liberal og moderne og begynte å forlate sitt sanne bibelske grunnlag.  Dette er ikke sant! En tro på gjenopprettelse av alt (Apg 3:21) var det gjennom-

gående synet i den tidlige kirken, og blant majoriteten av tidlige kristne. Dette synet har også blitt holdt i hevd blant en minoritet av troende gjennom all kirkehistorie, til og med gjennom Den Mørke Middelalder.

Tenk deg om…

Hvis helvete var virkelig, hvorfor inneholdt den første forholdsvis komplette systematiske erklæringen av kristen doktrine som noen gang ble gitt til verden av Klement av Alexandria, 180 e.Kr., grunnprinsippet om universell frelse?

Hvis helvete var virkelig, hvorfor inneholdt den første komplette presentasjonen av kristendom (Origen, 220 e.Kr.) doktrinen universell frelse?

Hvis helvete var virkelig, hvorfor inneholde verken Apostlenes Trosbekjennelse (Apostles Creed) eller den Nikenske Trosbekjennelse (Nicean Creed), to fundamentale ”doktrinelle erklæringer” for den tidlige kirken, helveteskonseptet?

Hvis helvete var virkelig, hvorfor erkjente kirkeledere så sent som det fjerde århundre e.Kr. at majoriteten av kristne trodde på alle menneskers frelse?

Hvis helvete var virkelig, hvorfor utnevnte den tidlige kirken en åpent uttalt universalist som President av det Andre Kirkeråd av kirken i Konstantinopel i det fjerde århundre? (Gregory Nazianzen, 325-381)

Hvis helvete var virkelig, hvorfor erklærte ikke et eneste Kirkeråd i løpet av de første fem hundre årene Universalisme som kjetteri (falsk lære) tatt i betraktning det faktum at de kom med mange erklæringer om kjetteri mot andre læresetninger.

Hvis helvete var virkelig, hvorfor førte ikke Epiphanius (315-403), omtalt som ”Kjetterhammeren”, opp Universalisme blant de 80 kjetterier han listet opp i sin tid?

Hvis helvete er virkelig, siden de fleste historikere i dag ville erkjent at Origen kanskje var det mest fremragende eksempel på Universalisme i kirken, hvorfor var ikke Universalisme på listen over de mange kjetterier som ble erklært mot ham av Methodius, Eusibius, Pamphilus, Marcellus, Eustathius og Jerome?

Hvis helvete var virkelig og kan finnes i de originale manuskriptene til det som i dag er våre bibler, hvorfor har det seg at det først og fremst var de kirkelederne som enten ikke kunne lese gresk (for eksempel Minucius Felix og Tertullian), eller hatet gresk som var tilfellet med Augustin, som forfektet helvetesdoktrinen? De tidlige kirkelederne som var velkjent med gresk og hebraisk (de opprinnelige bibelske språkene) så universell frelse i de tekstene. De som forfektet helvete fikk dette fra det latinske, ikke fra det originale greske eller hebraiske. Hvem ville mest sannsynlig ha rett—de som kunne lese de originale bibelspråkene eller de som leste en latinsk oversettelse gjort av en mann (Jerome)?

Hvis helvete var virkelig, hvorfor underviste fire av seks teologiske skoler fra 170 e.Kr. til 430 e.Kr. universell frelse mens den eneste som underviste helvete var i Kartago, Afrika, igjen hvor latinsk var undervisningsspråket, ikke gresk?

Hvis helvete var virkelig og universalisme var alvorlig kjetteri, hvorfor har det seg at det ikke var før det sjette århundre at Justinian, en halvveis hedensk keiser, prøvde å gjøre universalisme til kjetteri? Interessant nok vil de fleste historikere erkjenne at Justinians styre var blant de mest grusomme og ubarmhjertige.

*De historiske fakta som er dokumentert i avsnittet over kan alle verifiseres gjennom bøkene ”Universalism, the Prevailing Doctrine of the Early Church for the First 500 years” av J.W. Hanson, og “The History of Opinions on the Scriptural Doctrine of Retribution” av Edward Beecher.

Helvete reflekterer ikke Guds hjerte:

Populær myte: Guds rettferdighet forlanger et sted som helvete hvor de onde skal bli straffet til evig tid for sine synder. Det er ikke sant! Guds rettferdighet forlangte et fullkomment offer for synd, og det var Jesus Kristus. Guds rettferdighet kommer med sikkerhet over hvert eneste menneske, og Gud kan så absolutt ta hånd om vår synd på en alvorlig og fryktfull måte når Han underlegger og samler alle i Kristus, men å straffe mennesker uendelig for forbrytelser som er begått i et kort menneskelig livsløp trosser all logikk og rettferdighet. Hvor rettferdig er det å straffe uendelig for overtredelser som har begrensninger?

Tenk deg om…

Hvis helvete er virkelig og alt ble skapt etter Guds vilje (noen oversettelser: fornøyelse) (Åp 4:11), er det tenkelig at det er Guds vilje (eller at Han vil avlede fornøyelse) av å se de Han skapte bli torturert i det uendelige? Gud sier at Han ikke har behag i den ugudeliges død (Esek 18:23, 33:11)

Hvis helvete er et virkelig sted med endeløs pine, og Gud ikke ville at noen skulle ende opp der, hvorfor drepte ikke bare Gud Adam og Eva og gjorde slutt på en ellers så lang og forferdelig kjedereaksjon av lidelse som ble videreført til deres avkom? Han kunne enkelt og greit ha gjort dette før det i det hele tatt begynte? Skriftene sier jo at alle døde pga Adam (Rom 5:18)

Hvis helvete er virkelig, og hvis Gud elsker Sine fiender nå, kommer Han ikke til å alltid elske dem? Er Gud et foranderlig vesen? (Jak 1:17)

Hvis helvete er virkelig og hvis du hadde tilstrekkelig makt, ville du ikke reddet alle mennesker fra synd? Hvis Gud vil redde alle mennesker, men ikke kan, har Han uendelig makt?

Hvis helvete er virkelig og Gud kan redde alle mennesker, men ikke vil, er Hans godhet og nåde uendelig?

Hvis helvete er virkelig, siden Gud vil at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst (1. Tim 2:3), betyr det at Guds makt ikke er mektig nok til å gjennomføre Hans vilje?

Hvis helvete er virkelig og Jesus lærer oss at vi skal tilgi sytti ganger syv samtidig som Han selv aldri kommer til å tilby tilgivelse til noen etter at de dør, gjør ikke det Ham til en hykler?

Hvis helvete er virkelig og Guds vrede er over milliarder av milliarder av mennesker for evig, går ikke det i mot Skriften som sier at Han ikke vil være vred for all tid? (Jes 57:16-18)

Hvis helvete er virkelig og Gud kun elsker de som elsker Ham, hvor mye bedre er Han enn synderen (Luk 6:32-33)

Hvis helvete er virkelig, siden noen mennesker får mange sjanser til å ”bli frelst”, noen får kun noen få sjanser og milliarder har aldri engang fått en sjanse, gjør det Gud til en som gjør forskjell på folk? (Rom 2:11, Apg 10:34, Jak 3:17) Når sant skal sies har jo milliarder av mennesker bli født og dødd på denne jorden uten en sjanse til noen gang å høre om navnet Jesus, det ”eneste navnet under himmelen, gitt blant mennesker som en kan bli frelst ved.”

Hvis det er et helvete og alle som har syndet er forutbestemt til å ende opp der (som jo vil si alle) hvis de ikke finner ut hvordan de skal unngå det, blir ikke da også alle aborterte babyer og ikke-kristne barn avskrevet til helvete? (Mens noen trosretninger innen kristendommen lærer en såkalt ”ansvarsalder” [age of accountability], så finnes ikke dette noe sted i Bibelen. Det er kun et forsøk fra noen kristne på å gjøre Gud mer human enn det ”evig pine”-læren gjør Ham.

Hvis helvete er virkelig betyr det at en mors kjærlighet er mer kraftfull og utholdende enn Guds kjærlighet? Kjenner du noen normale foreldre som ville pint flesteparten av sine barn ustanselig? Hvorfor tror vi da at vår Himmelske Far, som er millioner av ganger mer kjærlig enn alle oss til sammen, kan gjøre noe så stygt og ondt?

Hvis helvete er virkelig, hvorfor vrir menneskesjelen seg i smerte og forferdelse over grusomhetene som finner sted i krig, konsentrasjonsleire, torturkammere og hos diktatorer? Hvordan kan vi dømme disse hendelsene og omstendighetene som gale hvis helvete er virkelig? Helveteskonseptet overgår jo med stor margin disse jordiske pinsler som har sitt opphav i de mest syndige og bestialske sidene ved menneskeheten. Vi sier at Gud sørger over menneskets voldelige handlinger og manglende omtanke for liv, samtidig som vi tror at Han selv fremtvinger de samme prinsippene for all evighet!

Hvis helvete er virkelig, hvordan vil endeløs tortur være til gang for Den Allmektige som er den som tildeler denne straffen? Hvordan vil endeløs lidelse være til gang for de hellige som tilskuere? Hvordan vil endeløs lidelse være til gang for synderen som den lidende?

Hvis helvete er virkelig, hvordan overbeviser trusselen om endeløs tortur oss om at Gud elsker oss og at vi burde elske Ham av hele vårt hjerte, sjel, sinn og styrke?

FAKTA: Mens kirken har blitt vant til å se på Gud som En som ble nødt til å konstruere en storslått straff kalt helvete, og at Han mot sin vilje sender mesteparten av Sin skapelse dit, så er dette konseptet av en Gud som ”gjorde så godt Han kunne” helt imot Skriftens syn på en Gud som er absolutt og suverent allmektig, kraftfull, allvitende og fullkommen seierherre.

Han trengte aldri komme opp med en plan B eller C, for Jesus er lammet som ble slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Det er på tide å gi Ham den æren Han fortjener, for vår Gud er virkelig fantastisk og underfull langt forbi det begrensede og menneskesentrerte synet på Ham.

Kom høyere opp!

Elskede, gjennom hvilken ”linse” er det du tolker Bibelen? Tradisjonelle doktriner lærer oss at vi skal tolke ”seiersskriftene” i lys av ”domsskriftene”, men hva om Gud vil at vi skal se motsatt på det? Hva om vi heller skal tolke ”domsskriftene” i lys av ”seiersskriftene”? Er ikke Kristi seier den største åpenbaringen i Bibelen? Ved å stå på denne høyeste fjelltoppen – det være seg det fullførte verk på korset – får vi en mye bedre og langt mer storslått panoramautsikt av Guds plan gjennom tidsaldrene. Vi avfeier ikke et sett med Skrifter til fordel for et annet, men vi prøver heller å harmonisere dem. For mennesket skal leve av (ved) hvert ord som kommer ut av Guds munn.

På Jesu tid gikk mesteparten av Israel glipp av Guds Ord mens Han var midt iblant dem. De var for opptatt med å begrave seg i bøkene til å oppfatte Ordet Selv da Han kom og vandret i deres midte! Mange jøder var redde for å tro på Jesus fordi majoriteten av deres ledere, (Skriftlærde, Fariseere, Saddukeere, Prester etc.) som kjente skriftene bedre en hva de gjorde, var overbevist om at Han ikke var Messias. Når man går langt nok tilbake ser man at troen på Jesus Kristus i en periode var ansett som kjetteri, og å vedgå tro på Ham var i grunnen det samme som å be om forakt og avvisning. Moderne kristne peker finger mot det gamle Israel uten å innse at vi følger i deres fotspor i dag. De fleste av oss ”spiller med sikre kort” og tar parti med den trosretningen eller bevegelsen vi tilfeldigvis er en del av. Samtidig som det er visdomsfullt å hedre våre åndelige fedre, kan vi aldri tillate dem å ta Den Hellige Ånds plass i det å undervise oss i våre egne liv.

Faktaene som er blitt presentert i denne artikkelen burde i det minste få hver leser som virkelig er sulten på å kjenne Gud til å søke i Skriftene for å se om dette stemmer.

Hvis det som forkynnes her er falsk trengs det å motbevises, og hvis det er riktig kan det ikke overses.

Det er på tide å slutte å hoppe over de delene av Bibelen som ikke passer med vår teologi, og hvis, slik som de religiøse lederne på Jesu tid, vår teologi ikke er stor nok til å romme hele Guds råd så kanskje det er på tide å utvide…så vi ikke atter en gang går glipp av Gud.

Hvis den tradisjonelle læren om helvete er riktig…

Hvordan kan barmhjertigheten triumfere (rose seg mot) over dommen? (Jak 2:13)

Hvordan kan det være sant at ”der hvor synden ble stor, ble nåden enda større?” (Rom 5:20)

Når vil alt kjød komme til Gud? (Sal 65:2-4)

Når vil de fattige på jorden bli hevnet og trøstet av Gud? (Sal 113:7, Sal 140:13, Ordsp 14:31, Ordsp 19:17, Ordsp 31:9, Jes 11:4, Jes 61:1, Jer 22:16 osv.) (Ha i bakhodet at mesteparten av fattige på jorden gjennom historien har ikke hatt en sjanse til å ta i mot Jesus som deres Frelser. Det være seg uansett om Skriftene snakker om fysisk fattigdom eller åndelig fattigdom).

Når vil det skje at: ”Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt.” (Jes 25:6-8)

Når og hvordan kommer alle folk/folkeslag/hedningefolk/nasjoner til å prise Ham, komme til Ham, tjene Ham, bli velsignet i Ham og bøye kne for Ham? (Sal 66:1, Sal 72:11, Sal 72:17, Sal 86:9, Sal 102:16, Dan 7:14, Jes 2:2, Jes 11:10, Jes 52:10, Jes 62:10, Jer 3:17, Åp 5:13)

Hvordan kan verden være forlikt med Gud? (1. Kor 5:19, Rom 11:5, Rom 5:10)

Hvordan kunne apostelen Paulus si at målet med Guds kreative plan til slutt skulle være å være ”alt i alle”? (1. kor 15:28)

Hvordan kan det være sant at Gud, som virker alt etter Sin viljes råd, i tidenes fylde ville samle alt til ett i Kristus (Han ville fullføre sin frelsesplan i tidenes fylde: å sammenfatte alt i Kristus; [-05]) (Ef 1:9-11)

Hvordan kan Paulus insistere på at ”For av ham og ved ham og til ham er alle ting” (Rom 11:36)

Hvordan kan den oftest gjentatte bibelske beskrivelsen av Gud være sann? ”Hans nåde varer for evig/til evig tid” (bokstavelig: ”Hans nåde/barmhjertighet varer for tidsaldrene”). Vi kan med sikkerhet si at så lenge det er tidsaldre og mennesker som trenger nåde, så vil Guds nåde vare.

Hvordan og når kan det noen gang forekomme en ”gjenopprettelse av alt? (Apg 3:21)

En siste test

Vi har prøvd helvetesdoktrinen opp mot mange forskjellige bibelske emner og konsepter og funnet ut at den kommer til kort. Når man gransker den i lys av hele Skriftens råd finner man at helvetesdoktrinen er full av hull. Prøv nå denne doktrinen opp mot ditt eget hjerte og se om den kan bli stående. Vær så snill og bruk litt tid i bønn og still deg selv følgende spørsmål:

Hvis det er et helvete og, som ifølge de fleste trosretninger innenfor kristendommen, mesteparten av menneskeheten kommer dit, kunne du virkelig gledet deg over himmelen vel vitende om at moren din, faren din, barna dine eller din beste venn lider evigvarende tortur som ville fått Holocaust til å se ut som en piknik?

Hvis helvete er virkelig, kommer du til å dømme moren din, sønnen din eller andre ikke-troende til helvete? ”Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mer da i jordiske ting! (1. Kor 6:2-3)

Hvis helvete er virkelig og et sted med forferdelig og uendelig pine, kunne du i det hele tatt sendt en hund dit?

Hvis helvete er virkelig og universalisme er kjetteri, hvorfor er det slik at som tror at Gud elsker alle og kommer til å frelse alle finner det mye lettere å elske ade lle mennesker enn dem som tror at flesteparten av menneskene kommer til helvete? (Tenk veldig nøye over akkurat dette.)

Hvis helvete er virkelig, kan duhelt ærlig fryde deg over Guds seier, kjærlighet og visdom vel vitende om at et eller annet sted i Hans fantastiske skapning kommer det alltid til å være et svart, stinkende helvetes-hull proppet fullt av torturerte sjeler som ikke har noen som helst sjanse for å motta utfrielse eller tilgivelse – eller i det hele tatt død? Selv om det kun var én person latt tilbake i en slik tilstand, hvordan kunne hele himmelen fryde seg for all evighet vel vitende om at det fortsatt var en sjel som ikke hadde blitt berørt av Kristi seier og følgelig led alene?

Er det godt å ønske at alle mennesker skal bli frelst? ”For dette er godt og rett for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” (1. Tim 2:3-4)

    Har du et brennende ønske om at alle mennesker skal blir frelst?

    Er det sant at Gud ”åpner din hånd og metter alt som lever, med det som godt er.”? (Sal 145:16)

    Ber du med iver og nidkjærhet for alle menneskers frelse? (1. tim 2:1)

    Ber du i tro, uten å tvile? (Jak 1:6)

    Er du klar over at ”alt som ikke er av tro, er synd”? (Rom 14:23)

    Ville Gud forlange  av oss at vi ber for alle mennesker, og at vi ber i tro, hvis ikke Hans hensikt er at alle skal bli frelst?

    Hvis du tror at endeløs elendighet, lidelse og sorg er en Guds sannhet, hvorfor skulle du ønske og be om at det kanskje viser seg å være feil?

Nr. 70: Er alle mennesker Guds barn?

Nr. 70:

 Er alle mennesker Guds barn?

Det høres jo fortrøstningsfullt ut at alle mennesker er Guds barn, men det er ikke hva Bibelen lærer. I utgangspunket er ingen mennesker Guds barn, men fortapte syndere. Ved syndefallet i Edens hage kom synden inn i verden, og mennesket ble skilt fra Gud. Det ble da underlagt synden og var redningsløst fortapt hvis ikke Gud i sin kjærlighet til det fortapte menneske som var skapt i Hans bilde, hadde lagt en plan for å bringe det som var fortapt tilbake til seg selv. Apostelen sier: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. . .» (Rom 5,12). «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).

Syndens lønn — den annen død

På korset led Jesus syndens lønn, som er den annen død. Men fordi han var Skaper, kunne ikke graven holde ham. Maleri av Peter Paul RubensSyndens lønn er døden, og med «døden» menes ikke primært den første naturlige død, men den annen død, da både sjel og legeme blir fortært i ildsjøen — en evig utslettelse. Alle mennesker, både de som er frelst gjennom Jesus og de som ikke er det, går tilbake til støv etter at deres jordiske livsløp er over. Dette er den første, «naturlige» død som var en konsekvens av syndefallet. Men det venter en oppstandelse fra den første død, og de som ikke har tatt imot frelsen og fått sine synder utslettet ved Jesu blod, vil deretter lide den annen død.

Dette er syndens endelige lønn, og det var også denne Jesus led på korset. Han tok syndens lønn på seg selv, og den annen død er syndens endelige lønn. Hvis han ikke hadde lidd syndens lønn, kunne han ikke vært vår Frelser og Forsoner, fordi Jesus måtte ta menneskehetens syndebyrde på seg selv og tilfredsstille syndens lønn, som er den annen død. Han ble gjort til synd: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for I Getsemane svettet Jesus blod ved tanken på å lide syndens lønn for menneskeheten. Maleri av Giambattista TiepoloGud» (2 Kor 5,21). Det er mange som ikke forstår dette aspektet av frelsesverket. De tror at Jesus bare led den rent fysiske død, som er alles skjebne etter at de har oppfylt sine dagers mål. Jesus fryktet imidlertid en evig adskillelse fra sin Far, derfor ropte han ut i sjeleangst på korset: «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46.)

Jesus løp linen ut for at det fortapte menneske kunne bli frelst. Jesu sjeleangst i Getsemane overgår vår fatteevne. Det var ikke den rent fysiske død Jesus fryktet mest, men tanken på å måtte erfare selve syndens lønn, den annen død. Derfor svettet han blod under sin sjeleangst: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Luk 22,44).

Fullbrakt

Men døden — både den første og den annen død — kunne ikke holde Jesus i graven. Han hadde tilfredsstilt Lovens krav overfor synderen og fullendt frelsesverket. Derfor ropte han ut på korset: «Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! Det stod et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av

eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd» (Joh 19,28–30). Jesus er den eneste som har erfart den annen død og stått opp igjen til liv. Som Guds Sønn og Skaper, hadde Jesus liv i seg selv, derfor kunne ikke graven holde ham. Han sto opp på den tredje dag som den seirende Frelser som hadde fullendt frelsesverket og åpnet en utvei for det fortapte menneske.

Hvem er Guds barn?

Jesu død på korset åpnet mulighetene for det fortapte menneske å bli kalt Guds barn - men bare for de som tror på HamFordi mennesket etter syndefallet ble underlagt syndens grep — og det gjelder alle mennesker uten unntak — som dermed i utgangspunktet er fortapt, er ingen i utgangspunktet et Guds barn. Men ved sitt forsoningsverk har Jesus åpnet en mulighet for at det fortapte menneske kan bli et Guds barn. Apostelen sier at ved å takke ja til Jesu frelse, får man en rett til å bli Guds barn. Man er det ikke i utgangspunktet, men får rett til å bli det ved troen på Jesus: «Men alle dem som tok imot ham [Jesus], dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12). «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Gal 3,26–27).

«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. . . .Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. . .» (Rom 8,14.9). Dette er jo klar tale. Her sier apostelen rett ut at de som ikke har Jesu Ånd, dvs. de som har takket nei til frelsen og ikke tror på hans navn, ikke hører Kristus til. De er følgelig ikke Guds barn. De har avvist den storslåtte innbydelse til frelse, og dermed retten til å bli et Guds barn. Dette er det største feilgrep et menneske kan begå i sitt korte, jordiske liv! De må til slutt selv lide syndens lønn fordi de ved sitt fatale valg har stilt seg utenfor frelsen.

Guds barn og djevelens barn

Med syndefallet i Edens hage kom synden og døden inn i verden, men Jesus har en utvei. Maleri av TintorettoApostelen Johannes skiller mellom Guds barn og djevelens barn. De er antagonister; de står 180 grader fra hverandre. De er lysets barn og mørkets barn (1 Tess 5,5). Johannes sier: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror» (1 Joh 3,10). «Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham» (1 Joh 2,29). Den som er født av Gud ved omvendelsen og troen på Jesus, er blitt et Guds barn.

Men ingen kan «gjøre rettferdighet» i seg selv. På grunn av syndens gjennomgripende natur er dette en umulighet. Ingen er rettferdig i seg selv, dette gjør Skriften meget klart. Paulus sier: «. . .som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3,10). Og salmisten David gjør det klart at alle mennesker er syndere (fordervet), og at det ikke er ett eneste menneske som gjør godt: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt. Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste» (Sal 14,1–3). Alle mennesker er syndere og står æreløse for Gud, sier apostelen, og tilføyer at den eneste mulige vei til rettferdiggjørelse er gjennom Jesus. Det er en uforskyldt gave av ren nåde fra Guds side, og det er ingen ting et menneske kan gjøre for å vinne gunst hos Gud. Alt skjer gjennom Frelseren, Jesus. «. . .alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). Og uten ham kan et menneske ingen ting gjøre for å «fortjene» frelse. «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (Joh 15,5). Grenene er verdiløse og kraftløse uten at de er knyttet til selve treet som gir alt grenene har behov for, og da bærer grenene rettferdiggjørelsens frukter. Alt skjer via Jesus. «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag» (Fil 2,13). Guds barn er de som har tatt imot frelsen i Jesus og blitt rettferdiggjort ved ham. «Djevelens barn» er de som ikke har tatt imot frelsen og fortsatt er syndens tjenere. «For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere nå skammer dere over, for det ender med død. Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (Rom 6,20–22). Den tilstand syndens tjenere befinner seg i, vil ende med syndens lønn, som er evig død Uten Jesus er det ingen ting et menneske kan gjøre for å fortjene frelse. Frelsen er ved Jesus alene(den annen død), mens de som har tatt imot frelsen og ved Jesu rettferdighet blitt frigjort fra synden, er blitt Guds tjenere og arver evig liv.

De som er syndens tjenere og takker nei til frelsen, kalles også «vredens barn». De vil til slutt få erfare Guds «vrede» som til slutt blir utøst uten nåde over jordens ugudelige og ubotferdige innbyggere. «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre» (Ef 2,3). Menneskene er til slutt blitt så forherdet av synden at de spotter Gud og hans straffedommer som rammer dem. Snakk om forherdelse! De seks første basuner bringer store ødeleggelser over jorden, likevel er menneskene i all hovedsak upåvirkelige, og de omvender seg ikke for å søke Guds frelse! (Åp 9,18.20–21.)

Situasjonen har ikke bedret seg under de syv etterfølgende plager som kulminerer med Jesu annet komme under den syvende plage: «Den fjerde engelen tømte sin skål ut på solen, og det ble den gitt å brenne menneskene med ild. Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære» (Åp 16,8–9). Disse mennesker, som etter beskrivelsen trolig utgjør en overveldende majoritet av jordens befolkning, er «djevelens barn», «syndens tjenere» og «vredens barn». Deres reaksjoner på Guds straffedommer viser til fulle hvor farlig det er å vende Gud ryggen og avvise hans kjærlige tilbud om frelse. Til slutt vil Guds kall forstumme, og Gud trekker sin hemmende Ånd tilbake. Synderen blir da overlatt til den skjebne han selv har valgt. De har løpt linen ut og vil lide syndens lønn — den annen død — og evig utslettelse når den tid kommer etter de tusen år.

Frelse eller fortapelse

Så er det noen som hevder at alle mennesker til slutt blir frelst. Men dette er heller ikke hva Bibelen lærer. Det er menneskets eget valg som bestemmer den evige skjebne. Det er enten evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen automatikk mht. Guds frelse. Alle mennesker får riktignok et tilbud om frelse og evig liv, men tilbudet gis på klare betingelser, og betingelsene er totalt knyttet til Frelseren og Forsoneren: Jesus, Guds Sønn. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus og ham korsfestet og oppstanden, selv om mange hevder noe annet. «Den lille Bibel» sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3,16). Av dette kan selvsagt trekke den logiske slutning at hver den som ikke tror på ham, vil gå fortapt. I forbindelse med oppvekkelsen av den døde Lasarus sier Jesus videre: «Jesus sa til henne [Marta]: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Dvs. om han enn dør (som Lasarus) den første, rent fysiske død. «Den som tror på ham [Jesus], blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).

«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36). «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh 5,12). Dette er klare ord. Den som ikke har sitt liv skjult i Jesus har ikke livet, men vil gå fortapt. Dette er hva Bibelen lærer. Det er kun de som har tatt imot Jesus og søkt hans frelse, som blir Guds barn og arver evig liv. De som har takket nei til frelsen og ikke tror på Jesus, går beklageligvis fortapt.

Apostelen Paulus sier at læren om korset er en dårskap for de som går fortapt. Læren om fortapelsen er like grunnfestet i Guds Ord som læren om frelsenApostelen Paulus har litt mer å si om frelse kontra fortapelse: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1,18). Læren om Jesu forsoningsverk og korsdød — dvs. Evangeliet — er en dårskap for de som går fortapt, men for den som tar imot den dyrebare frelse Jesus tilveiebrakte ved sin korsdød, er Ordet om korset (Evangeliet) selve veien til frelsen gjennom Guds Sønn som ga sitt liv på korset for å forlike mennesket med Gud og tilveibringe frelse for den som tror og vil ta imot den. Det er en Guds kraft, sier apostelen, og påpeker videre at Evangeliet er en Guds kraft til frelse — for den som tror på Jesus, Guds Sønn. «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. . .» (Rom 1,16). Ordet om Jesus Kristus Guds Sønn og ham korsfestet og oppstanden er selve Evangeliet, Guds kraft til frelse. Men for de som går fortapt er Evangeliet en snublestein, en dårskap som de avviser. Som apostelen Peter sier: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar [Jesus]. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe» (1 Pet 2,6–7).

Apostelen Paulus skiller igjen mellom de som blir frelst og de som går fortapt. De førstnevnte arver evig liv, mens de sistnevnte lider en evig fortapelse, en evig død. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?» (2 Kor 2,15–16.) «Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst» (2 Tess 2,10). Og Jesus er veien, sannheten og livet. «Jesus sier til ham [Tomas]: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Dette utelukker læren om en frelse via andre religioner utenfor Bibelens lære der ordet om Jesu kors står sentralt. Ingen kan komme til Gud uten ved Jesus, og det er ikke gitt noe annet navn mennesket kan bli frelst ved. «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Ap gj 4,12). Det er ikke frelse å finne verken i Buddha, Allah eller en hærskare av andre «guder», New Age, Nirvana etc. Grunntesen i alle falske, utenombibelske religioner er at mennesket må fortjene frelse ved egne bestrebelser, mens Bibelen lærer at mennesket ikke kan gjøre noe som helst av seg selv for å fortjene frelse. Guds frelse er utelukkende uforskyldt av nåde, og skjer gjennom Jesus Guds Sønn som ga sitt eget liv for å frelse det som var fortapt. Dette er imidlertid en dårskap for alle falske religioner. Apostelen Peter sier rett ut at de ugudelige skal dømmes og gå fortapt. «Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt» (2 Pet 3,7). Her sier apostelen rett ut at de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. De er syndens tjenere, og skal følgelig dømmes etter Guds Lov, som erklærer at syndens lønn er døden. Den krever synderens liv og evige utslettelse i den annen død. De frelste derimot, de som skal kalles Guds barn, blir ikke dømt etter Loven, men er frikjent gjennom Jesus. Han tok deres synd på seg selv og tilfredsstilte Lovens krav gjennom sin korsdød, der han led syndens lønn for det fortapte menneske — i deres sted. Læren om at alle til slutt vil bli frelst, er en helt igjennom ubibelsk lære.

Evig utslettelse

Den første død er den rent fysiske død ethvert levende vesen — mennesket innbefattet — blir rammet av når deres jordiske livsløp er endt. Men for menneskets vedkommende venter en oppstandelse, enten til livets oppstandelse (de som blir frelst og arver evig liv) eller dødens oppstandelse (de som går fortapt og dør den annen død). Jesus sier det slik: «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [mnemeion] skal høre hans røst. Og de skal komme ut — de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh 5,28–29). Disse versene, samt de neste, forteller oss to ting: At Bibelen skiller mellom «graven/dødsriket» og «helvete». De er to forskjellige tilstander. Vi har sett at både de rettferdige og de ugudelige befinner seg i «graven/dødsriket», der Skriften gjør helt klart at det ikke er noen bevissthet. Begge gruppene står opp fra «graven/dødsriket» i en oppstandelse — enten til livets oppstandelse og evig liv, eller til dødens oppstandelse og evig fortapelse og utslettelse. De som går fortapt blir ikke kastet tilbake til hades/mnemeion, men til gehenna, «helvete», der de blir fortært med sjel og legeme. Jesus sier: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gehenna]!» (Matt 10,28; Luk 12,4–5). I disse versene er uttrykket «helvete» oversatt fra det greske ord gehenna, som betyr «helvete». Gehenna er brukt tolv ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «helvete».

Hinnoms dal utenfor Jerusalem har gitt opphavet til uttrykket GehennaDette skjer etter de tusen år og den avsluttende dom: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket [hades] ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,12–15). I disse versene er uttrykket «dødsriket» oversatt fra det greske ord hades, som betyr «graven», «dødsriket». Hades er brukt ti ganger i Det nye testamente, og er alle steder oversatt med «dødsriket». Disse versene gjør det klart at gehenna/helvete er det samme som ildsjøen, dvs. den annen død, da både legeme og sjel blir ødelagt. En evig utslettelse, med andre ord. Sier ikke Jesus at det er i gehenna/helvete de ugudelige skal bli fortært med sjel og legeme, og sier ikke Åp 20 at det er i ildsjøen de ugudelige blir kastet? Så må jo gehenna/helvete være det samme som ildsjøen. Hvis hades er det samme som helvete, slik noen mener, er det i så fall merkelig at helvete gir tilbake de døde ugudelige, som deretter blir kastet tilbake der! Hvis gehenna/helvete er det samme som hades/graven, er det merkelig at de ikke er blitt fortært for lenge siden, da det jo står at det er i gehenna/helvete at de skal fortæres! Åp 20 gjør det uttrykkelig klart at hades/graven/dødsriket skal bli kastet i gehenna/helvete, for å bli fortært der. Så kan jo ikke hades/dødsriket være det samme som gehenna/helvete. Det ene blir jo kastet i det andre! Det er noen «profeter/profetinner» som hevder de har vært på «cruise» i helvete sammen med Jesus, og sågar snakket med de som lå i pine der. I så fall må de ha vært i ildsjøen, der alt blir fortært. Denne forferdelige vranglæren er det beklageligvis mange som biter på fordi de ikke kjenner Skriftene, selv om de hevder det aldri så meget. Jesus sier videre: «Og alle folkeslag skal samles framfor ham [Jesus]. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt» (Matt 25,32–34). «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,41.46). Apostelen Paulus sier: «Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27). Og profeten Jeremias: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst» (Jer 8,20). Med andre ord: Bibelen gjør det uttrykkelig klart at ikke alle mennesker blir frelst. Det er en fortapelse og evig utslettelse i helvete/ildsjøen for de som ikke tok imot Guds frelse. Læren om at alle mennesker til slutt blir frelst er totalt ubibelsk. Det er grov vranglære. Bibelen gjør det også uttrykkelig klart at ikke alle mennesker i utgangspunktet er Guds barn, men får rett til å bli det ved troen på Jesus.