Nr. 44: Glemte verdener Del 2

Nr. 44:

Glemte verdener Del 2

Så godt som alle kontinenter på jorden bærer bud om avanserte kultursamfunn som plutselig er blitt lagt i grus under ekstremt katastrofiske omstendigheter. Syd-Amerika, Afrikas nordkyst, Gobi-ørkenen, Middelhavet, Atlanterhavet, Det indiske hav, Japan, Karibien, Kina, Lilleasia — overalt finner man ruiner etter fremtredende sivilisasjoner som bærer alle tegn på plutselig ødeleggelse av naturkatastrofer av en størrelsesgrad som knapt kan beskrives. Ikke over tid, men temmelig abrupt, og i mange tilfeller ganske uventet. Det indikerer at katastrofen(e) ikke har vært lokale, men globale. La oss se litt på en rekke av disse ruinene fra glemte verdener som plutselig er blitt lagt i grus.

Egypt

PUndervannsruiner utenfor Qaitbay-borgen i Alexandria, Egyptå bunnen av Middelhavet, i Qait-bukten utenfor Alexandria i Egypt, ligger en formidabel gravplass av oldtidsruiner. I sin bok Underworld, beskriver Graham Hancock disse ruinene: «Det var et stort antall søyler, hvorav enkelte var brutt, mens andre var intakte. Alle var imidlertid falt overende. Det var doriske søyler omgitt av knust steinmateriale. Her og der kunne man se to skift av en mur som steg opp av mørket. Det var dusinvis av meterbrede, halvkuleformede steiner som var hule på innsiden — en type jeg aldri hadde sett tidligere. . . .Det var en rekke små sfinxer, hvorav en var brukket på midten. . . .Det var også tilhogde granittblokker spredt overalt. De fleste var rundt 2–3 kvadratmeter, mens andre var mye større — 70 tonn eller mer. En påfallende gruppe av disse gigantene, hvorav noen var 11 meter lange, lå i en linje som strakte seg sydvest til nordøst i åpent vann like utenfor Qait-bukten» (Graham Hancock: Underworld (2002), s. 14–15).

Ashraf Bechai, som i 17 år har gransket disse undervannsruinene i Qait-bukten, uttaler at han har sett ting der som er en formidabel utfordring til Egypts historie slik vi har lært den. Bechai forteller: «Da jeg dykket fra en liten båt, befant vi oss ca. to kilometer fra land. Jeg husker at sikten under vann var eksepsjonelt god. Der så jeg hundrevis av store blokker av sandstein eller kalkstein som lå pent ordnetDiorittvase fra Saqqara, Egypt. Hvordan egypterne klarte å hule ut denne vasen innvendig, er et mysterium i tre rekker. Hver rekke var to skift høy. De stakk opp av havbunnen, og dybden der var ca. 6–8 meter. Disse blokkene så ut til å være like store, rundt fire ganger fire meter og to meter høye. . . .I over 25 år har både fiskere og dykkere bemerket disse blokkene, og ingen har noen rimelig forklaring på dem» (Hancock, s. 18).

I Hulemalerier midt i Saharaørkenen bærer bud om en tid da Sahara var grønn og frodigmastaba-katakombene i Saqqara er det funnet en rekke krukker med smale halser. Dette er ikke noe særsyn, men det som gjør disse krukkene så spesielle, er at de er laget av dioritt, som er et av de hardeste stoffer på denne jord. Selv i dag foreligger det ingen teknologi som gjør det mulig å duplisere disse krukkene. Herdet stål vil knapt nok sette merker på dioritt. Hvordan de som lagde disse krukkene kunne hule ut diorittsteinen innvendig gjennom en smal hals, er helt ubegripelig. Egypterne brukte faktisk dioritt til å hugge ut og polere granitt, som er bløtere enn dioritt!

Det er også funnet hulemalerier i midten av Sahara-ørkenen, hulemalerier som skildrer giraffer, flodhester, struts, elefanter, antiloper, neshorn, sauer, kuer, mennesker etc. — alt i alt en skildring av et engang meget frodig område, nærmest et paradis, der det nå er ørken og sanddyner så langt øyet strekker seg. Men en stor katastrofe endret livsforholdene radikalt. Det er helt på det rene at hele dette området, både Sahara, Egypt med Alexandria engang ble rammet av en ekstrem katastrofe med store jordskjelv og en påfølgende klimaendring.

Tyrkia

På bunnen av Svartehavet utenfor Tyrkia er det funnet oldtidsstrukturer som helt klart er av menneskelig opphav. Kaptein Robert Ballard, som også oppdaget vraket av Titanic, uttaler at det er funnet utskårne trebjelker og andre gjenstander som alle er påfallende godt bevart. Disse oldtidsruinene ligger på 100 meters dyp, 19 km fra land (cnn.com, 2000, 09/13). Gjennom hele Tyrkia er det også funnet 300 mindre oldtidsbyer som bærer preg av å være forlatt i all hast, og deretter er blitt totalt utbrent. I Kappadokia-området er det oppdaget 36 underjordiske byer, som kan ha rommet så mange som 200 000 mennesker. En av disse byene, Derinkuyu dekker et areal på 5 km², og kan ha rommet 20 000 mennesker. Disse undergrunnsbyene har lenge vært en gåte for arkeologene, men den senere tid er det flere som mener at disse menneskene var klar over en kommende katastrofe på grunn av et himmellegeme som nærmet seg, og at de bygde disse byene som bunkerser der de kunne ta tilflukt. Alle disse funnene tyder på at Tyrkia og Lilleasia en gang i oldtiden ble rammet av en voldsom katastrofe som endret topografien i området. Det dreide seg antakelig om voldsomme jordskjelv fremkalt av et passerende himmellegeme som førte til at deler av landområdet bokstavelig talt sank i havet. Som nevnt er det funnet oldtidsruiner på 100 meters dyp hele 19 km fra kysten.

Midtøsten

Bibelen forteller om oldtidsbyene Sodoma og Gomorra som ble lagt i aske. Andre steder i Midtøsten er det også blitt funnet ruiner av oldtidsbyer som ble utsatt for lignende katastrofer. Oldtidsbyene Feifa, Numeria, Bab edh-Dhra og flere andre er dekket av et tykt lag svampaktig trekull. Bare i Bab edh-Dhra er det funnet 20 000 graver med forkullede rester av rundt en halv million mennesker. Det er mye som tyder på at et passerende himmellegeme som regnet «ild og svovel» har brent disse oldtidsbyene til aske. Slike forkullede og forglassede (omdannet til glass, vitrifisering) ruiner finner man for øvrig over hele verden.

Kina

IDen svenske arkeologen Sven Hedin oppdaget ruiner etter en glemt sivilisasjon i Gobi-ørkenen i Vest-Kinafølge legendene var Takla Makan i Sentralasia engang i tiden et stort bysenter som ble lagt fullstendig i ruiner av en global katastrofe. I dag er Takla Makan-ørkenen en del av Tarim-bassenget og Gobi-ørkenen. I dette ugjestmilde området oppdaget den svenske arkeologen Sven Hedin i 1896 en rekke oldtidsstrukturer. Inne i disse oldtidsruinene fant Hedin kalkede og polerte vegger som var dekt av fargerike veggmalerier (fresker) som skildret kvinner med flagrende klær og menn med svart skjegg.

Den fryktede Gobi-ørkenen består av enorme sanddyner. Her blomstret engang et fremstående kultursamfunnHedin og hans menn oppdaget også levninger etter båter, samt båtfester der disse båtene engang lå fortøyd. Alt tydet på at denne golde og gigantiske sandørkenen på 270 000 km² (1000 km lang og 400 km bred) engang hadde vært en stor innsjø eller et stort innlandshav med en rekke blomstrende bysamfunn langs bredden — og kan hende var hele Tarimbassenget (en fordypning eller «basseng» engang et stort innlandshav som ble drenert, sannsynligvis etter et stort jordskjelv som fikk jordskorpen til sprekke.

Gamle kinesiske tradisjoner forteller at det engang var et stort hav der Tarimbassenget nå ligger. Det ble kalt «Han Hai», og kan ha vært 2000 km langt og 600 km bredt. Sven Hedin forteller: «Hvem kunne drømme om at det indre av den fryktede Gobi-ørkenen, og i de områdene av den som er de tørreste og mest øde steder på jorden, befant seg hele byer som nå ligger begravd under sanden — byer som var tæret av sand og vind gjennom tusener av år, ruinene etter det som engang hadde vært et blomstrende kultursamfunn. Og der sto jeg — midt i ruinene og Satellittfoto av Tarimbassenget med Taklamakan og Gobi-ørkenen. Dette området var engang et stort innlandshav med et blomstrende kultursamfunn langs bredden. En storkatastrofe drenerte hele dette store havetødeleggelsene av en gammel sivilisasjon» (William Ryan og Walter Pitman: Noah's Flood, s. 214). Det som er påfallende, er at de mumier som også er blitt funnet i området, ikke er av kinesisk, men av kaukasisk (nordeuropeisk) opphav. Men det er en annen historie.

OgLangs bredden av den kinesiske Chao-innsjøen ble det funnet rester etter en oldtidsbyså andre deler av Kina kan fremvise ruiner etter oldtidsbyer som er blitt oppslukt og ødelagt av en stor katastrofe i fortiden. Den 13. januar 2003 meldte det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua at det var blitt oppdaget ruiner etter en oldtidsby rundt den store Chao-innsjøen i Kina. Ruinene omfattet et område på 16 dekar. Lokale legender fra dette området kunne fortelle om oldtidsbyen Chaozhou, som ble oppslukt og ødelagt for tusener av år siden. Det ble funnet smykker, gull- og sølvkar, diamanter, leirkrukker og steintøy etc. Disse funnene bærer bud om at legendene har sin rot i en virkelig hendelse.

I den gamle kinesiske litteratur finner man ofte beskrevet «den røde dragen» som viste seg på Turfan-dalen med Tarim-elven som renner ut av Tarimbassengethimmelen og forårsaket store ødeleggelser. Beskrivelsene minner påfallende om et eller annet himmellegeme med «hale» etter seg (komet?). Hvis Tarimbassenget engang var et stort innlandshav, og det er meget sannsynlig at det var, så er det nærliggende å tro at sterke forkastninger i jordskorpen på grunn av kreftene etter et passerende himmellegeme fikk den østlige delen av området til å synke ned, slik at hele dette store innlandshavet ble drenert.

Man kan ikke forestille seg de enorme vannmassene som skylte nedover Kina etter en slik katastrofe. Det er gamle kinesiske legender som forteller nettopp om slike store oversvømmelser i Kina en gang i fortiden. Det var også slike forkastninger — kan hende på samme tid — som skapte Himalayafjellene, syd for Tarimbassenget. Idag renner den 2750 km lange elven Tarim ut fra dette store bassenget.

India

Også i IRuiner etter oldtidsbyen Mohenjo Daro i Kashmir, Nord-India. Ruinbyene i dette området bærer alle preg av å ha blitt brått ødelagt ved en storkatastrofendia finner man en rekke oldtidsruiner og gravsteder som bærer bud om store ødeleggelser en gang i oldtiden. Gamle indiske legender forteller om et stort, rødt himmellegeme som viste seg på himmelen og forårsaket store katastrofer. I Det indiske hav, utenfor Kadaikadu-kysten i India, ble det i 1993 oppdaget en merkelig U-formet struktur av store steinblokker. Funnstedet lå fem kilometer fra kysten, og på 23 meters dyp. På samme sted ble det også funnet en rekke levninger av andre steinstrukturer, sammen med leirkar og andre gjenstander som alle var av menneskelig opphav.

Fiskere i Sydindia kan fortelle om en rekke undervannsruiner utenfor kysten. Det er snakk om hele steinbelagte veier, templer og andre strukturer. Den 19. mai 2001 kunne den indiske avisen The Times of India melde om utrolige geometriske strukturer på havbunnen i Cambay-bukten i det sydvestlige india. Sonarbildene avslørte bl.a. en rekke ruiner av hus på 40 meters dyp som alle lå i perfekt geometrisk orden. Også i Kashmir-området er det funnet ruiner etter et gammelt tempel som ble ødelagt av en stor katastrofe. Steinblokker fra tempelet er blitt kastet over hele området som av en voldsom eksplosjon. I det samme området, i Thar-ørkenen, er det funnet ruiner etter en rekke oldtidsbyer: Kot Diji, Chanhu Daro, Harappa, Mohenjo-Daro m.fl. som er blitt ødelagt av en voldsom katastrofe. Arkeologene tror at en rekke voldsomme jordskjelv og oversvømmelser begravde disse gamle byene med store mengder sand. I ruinene av Harappa og Mohenjo-Daro oppdaget man at gatene i disse byene var bestrødd med menneskeskjeletter, hvorav mange fremdeles holdt armer og hender i en stilling som om en stor ødeleggelse brått kom over dem. Det er også funnet tusener av leirkar som er «smeltet» sammen av en intens hete. Slike ruiner er også blitt funnet andre steder i India.

Azorene

Øygruppen Azorene i Atlanterhavet vest for Portugal bærer sterke bud om gamle sivilisasjoner som ble ødelagt ved en plutselig katastrofe. Azorene ligger på toppen av en vulkansk rygg (Den midtatlantiske rygg). I årene 1950–1980 ble det oppdaget en rekke oldtidsruiner på havbunnen utenfor øygruppen. Bl.a. ble det funnet steintårn som var 18 «etasjer» høye. Det ble også funnet mystiske steinspiraler som arkeologene ikke hadde sett maken til. Det blir spekulert i om det dreier seg om levninger etter det mytiske Atlantis.

Karibien

Den såkalte «Bimini-veien» på havbunnen i Det karibiske hav utgjør ruiner etter etter et kultursamfunn i oldtiden som ble ødelagt av en voldsom katastrofeI Det karibiske hav er det funnet en rekke undervannsruiner etter glemte verdener. Utenfor Cuba f.eks., er det funnet levninger etter en meget gammel by. Dette ble meldt av nyhetsbyrået Reuters, den 14. mai 2001: «Det er meget interessant at forskere med sonar-utstyr har oppdaget et stort undervannsplatå, der bildene viser levningene av en by som er delvis dekt av sand. Disse ruinene ligger på 730 meters dyp, og man ser ruiner av det som minner om pyramider, gater og bygninger.

Det er forbløffende. Det vi ser i våre høyoppløselige sonar-bilder, er uendelige, bølgende hvite sandsletter, og midt i denne vakre, hvite sanden ser man helt tydelig menneskeskapte, arkitekturer og design. Det er omtrent som å fly over en by, der man ser veier, gater, tunneler og bygninger.» Utenfor Bimini i Karibien er det oppdaget oldtidsruiner på 6–7 meters dyp, bl.a en steinvegg som har fått navnet «Biminiveien». Den består av store, flate steinblokker som minner om en gigantisk gate som ender der havet stuper brådypt. Det er trolig at resten av strukturene sank i dyphavet på dette stedet etter en storkatastrofe. Noen av steinblokkene veier 15 tonn og er satt snorrett sammen. I dette området er det også funnet restene etter doriske søyler og søylerelieffer av marmor. I Karibien utenfor kysten av Florida er det også funnet restene etter en pyramide. Lokale legender fra Bimini forteller at området engang besto av en høytstående sivilisasjon som sank i havet etter å ha blitt rammet av en enorm katastrofe.

Syd- og Mellomamerika

Langs bredden av den store Titicaca-sjøen i Sydamerika er det funnet ruiner etter et avansert kultursamfunn som ble plutselig ødelagt ved en storkatastrofeOgså i Sydamerika er det funnet ruiner av oldtidsbyer som alle bærer preg av å være ødelagt brått av en gigantkatastrofe. Et eksempel finner vi langs breddene av Titicacasjøen på grensen mellom Peru og Bolivia. Her ligger også ruinene etter oldtidsbyen Tiohuanaco. I disse områdene gravde professor Arthur Posnansky og hans team ut en stor mengde levninger etter mennesker og dyr som på kaotisk vis var blandet med andre gjenstander av menneskelig opphav. Alt tydet på at en stor katastrofe engang hadde rammet dette området.

«Vi fantDen såkalte «Solporten» er en del av ruinene etter oltidsbyen Tiahuanaco ved Titicaca-sjøen i kaotisk uorden steiner, kokeredskaper, verktøy og en mengde andre gjenstander. Alt dette var blitt ført avsted, brutt i stykker og samlet seg i en kaotisk haug» (Graham Hancock: Fingerprints of the Gods, s. 89). Posnansky sier videre at katastrofen som rammet Tiohuanaco trolig ble forårsaket av store jordskjelv som fikk Titicacasjøen til å flyte over. Men den 8300 km² store Titicacasjøen (Sydamerikas største), ligger på 3800 meters høyde.

Langs breddene av Titicaca er det også funnet fossiler av marine organismer, bl.a. skjell, som tyder på at området engang har ligget på havnivå, men forkastninger i jordskorpen har skapt Andesfjellryggen og hevet disse områdene til flere tusen meters høyde (høyeste punkt er 6959 meter over havet). Også i Himalyafjellene i Asia er det funnet fossiler av marine organismer i flere tusen meters høyde. Slike voldsomme forkastninger skjer ikke av seg selv, men skyldes eksterne krefter, mest sannsynlig et passerende himmellegeme, slik gamle legender fra oldidens kultursamfunn forteller. I Brasil er det funnet ruiner etter et høytstående kultursamfunn som kan ha rommet 200 millioner mennesker — nesten så mange som i hele USA. En arkeolog har kommentert at «det var som om en kjempebølge rullet over det som i dag er Brasil» (History Channel 2001: The Search for Atlantis).

Malta

Fra Hypogeum-grottene på MaltaUtenfor Middelhavsøya Malta er det funnet ruiner på havbunnen etter megalittiske templer. Hele øya bærer for øvrig preg av å ha vært utsatt for en voldsom katastrofe engang i oldtiden. Arkeologen og Malta-eksperten Sir Themistocles Zammit gravde i sin tid ut en enorm undergrunnsstruktur som fikk navnet Hypogeum of Hal Saflieni.

Her fant Zammit restene etter 7000 mennesker som alle viste tegn på å ha vært begravd plutselig og på voldsomt vis etter en storkatastrofe. Det ble også funnet skjelettrester av dyr sammen med menneskelevningene. Det er blitt anslått at Hypogeum til sammen inneholder restene etter 33 000 mennesker. Så godt som alle sammen bærer preg av å ha vært utsatt for en voldsom katastrofe.

Skottland

Legender fra Cardiganbukten i Wales i det sydvestlig England, forteller om et tapt kongerike som ble rammet av en stor katastrofeI Skottland er det funnet ruiner av ikke mindre enn 60 oldtidsstrukturer som viser tegn på «forglassing» (omdannet til glass). Det tyder på at disse strukturene av stein engang må ha vært utsatt for en enorm hete som har delvis omdannet steinen til et glasslignende materiale. Heten var så intens at «bekker» av «glass» rant nedover veggene i disse ruinene (David Hatcher Childress: Technology of the Gods, s. 221). Lignende «forglassede» ruiner finner man også i andre deler av verden, bl.a. India, Tyrkia, Frankrike og mange steder i Midtøsten, som Irak og Iran.

I Wales i det sydøstlige England forteller gamle legender om sunkne byer og tapte land utenfor den engelske kyst, og om gamle palasser som forsvant i de walesiske innsjøer en gang for lenge siden. I Cardigan-bukten forteller lokale legender om et tapt kongerike, Cantre'r Gwaelod som ble rammet av en katastrofe for lang tid siden. Det er også britiske legender som forteller om den tapte sivilisasjon Lyonesse, som ble ødelagt da «havet plutselig steg opp og oppslukte» dette kultursamfunnet (Paul Dunbavin: Atlantis of the West, s. 241-243). I dag oppdager arkeologene stadig flere ruiner på havbunnen i disse områdene, og gir dermed troverdighet til de gamle legendene. Dette gjelder også andre steder i verden, der arkeologiske funn gir relevans til alle legendene om et eller annet stort himmellegeme som viste seg på himmelen og skapte de store katastrofene.

Andre steder

Urgamle undervannsruiner utenfor den japanske Yonaguni-øya forteller også om store ødeleggelserDet er blitt funnet undervannsruiner av både trapper, veier, søyler, etc. i nær sagt tusener av andre steder rundt om på kloden: øygruppen Maldivene i Det indiske hav (640 km syd for Sri Lanka!), Japan, Kanaløyene i Den engelske kanal, Irland og mange andre steder.

Det foreligger legender om et tapt kontinent, «Lemuria» i Det indiske hav, som i likhet med det tapte øyrike Atlantis i Atlanterhavet, skal ha sunket i havet under en megakatastrofe. William R. Corliss sier det slik: «Det som gjør størst inntrykk. . . .er alle de store forlatte byene, ruinene som befinner seg på Lilleasias øde sletter, høyt oppe i Andesfjellenes tynne luft, og på breddene av stormfulle steder i Arktis. Her finner vi sporene etter store sivilisasjoner som engang blomstret og bygde prektige murer, bygninger og monumenter. Kanskje har vi i altfor stor grad lovprist grekerne og romerne» (Ancient Man: A Handbook of Puzzling Artifacts).

Storkatastrofer

Bibelen forteller om minst fem katastrofer i fortiden som påvirket jordkloden i større grad.

1. Noahs syndflod, rundt 2349 f.Kr. (1 Mos kap. 6–8.) Dette var den aller største katastrofen.

2. Da «jorden ble delt» på Pelegs tid, ca. 2218 f.Kr. (1 Mos 10,25.) Det kan ha vært en katastrofe på den tid som skilte kontinentene fra hverandre.

3. Ved Israels utvandring fra Egypt, ca. 1491 f.Kr. (2 Mos kap. 13–14.)

4. Under Josvas erobring av Kanaan ca. 1451 f.Kr.), da solen og månen sto stille en hel dag, og store meteorsteiner falt ned fra himmelen. (Josva 10,11–13.)

5. Under kong Esekias (ca. 701 f.Kr.), da skyggen på kongens solskive gikk ti streker tilbake. (2 Kong 20,9–11.)

Ifølge Immanuel Velikovsky, i hans bok Worlds in Collision, er det mange indisier som tyder på at årets lengde før år 701 f.Kr. var på 360 dager, og at kultursamfunnene etter den tid oppdaget anomalier mht. årets lengde, og begynte å justere sine kalendre til 365,25 døgn. Et eller annet, dvs. et passerende himmellegeme, som også var årsak til alle de andre katastrofene, hadde økt eksentrisiteten (mer elliptisk) til jordens bane rundt solen, slik at året ble 5,25 døgn lengre. Mellom Mars og Jupiter ligger det såkalte asteroidbeltet, som er restene etter en planet som engang befant seg der, men som ble revet i stykker av et inntrengende himmellegeme (Nibiru, Planet X?). Katastrofen bevirket bl.a. ufattelige ødeleggelser på planeten Mars, som nærmest «sprakk» på midten. Geografen Donald W. Patten mener i sin bok Catastrophism and the Old Testament at katastrofen var så stor at marsbanen ble radikalt endret, slik at den faktisk krysset jordbanen på to punkter med seks måneders mellomrom. Hvis jorden tilfeldigvis befant seg i nærheten av et kryssingspunkt idet Mars var i ferd med å krysse jordbanen, ville dette forårsake store ødeleggelser på jorden med forkastninger i jordskorpen, jordskjelv, utstrakt vulkanisme etc. Patten mener at dette var foranledningen til de andre katastrofene i oldtiden (Syndfloden skyldtes imidlertid et annet, og større himmellegeme, kan hende den samme inntrenger som ødela planeten mellom Mars og Jupiter).

Det er enkelte forskere som mener at et innkommende himmellegeme i solsystemet, det samme himmellegeme som ødela en planet mellom Mars og Jupiter, også forstyrret marsbanen slik at Mars gjennom lengre tid krysset jordbanen på to punkter, og at denne kryssingen kan ha gitt opphav til mytologiene om ødeleggeren Mars, samt en rekke katastrofer i gammeltestamentlig tid. Senere stabiliserte banen segDette kan det være noe i, fordi mange legender forteller om Mars, som ble regnet som en krigsgud og ødelegger som brakte ulykke over jorden. Etter 701 stabiliserte marsbanen seg til det den er i dag. Dette er selvsagt en teori, men de mange mytologier om ødeleggeren Mars gir teorien en viss troverdighet. Et eller annet ved denne «krigsplaneten» har skapt slik frykt hos oldtidens kultursamfunn at det har gitt opphav til disse mytologiene. Det er ingen som helst tvil om at vår jord har en katastrofisk fortid bak seg. Dette er noe som den «etablerte» vitenskap ikke riktig kan forsone seg med, fordi det strider mot dens evolusjonistiske grunntese. Forskere som tar til orde for det katastrofistiske verdensbilde er gjerne blitt latterliggjort av det etablerte system, slik eksempelvis Immanuel Velikovsky ble det i sin tid. I dag er det imidlertid tegn på at trenden er i ferd med å snu seg, ikke minst på grunn alle de arkeologiske funnene som bærer sterke bud om store katastrofer i fortiden. Både Velikovsky og andre kommer i dag sakte, men sikkert, til heder og verdighet. Og som Predikeren sier: «Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen» (Pred 1,9).

Med andre ord: Historien gjentar seg i sykluser, og Bibelen gjør det uttrykkelig klart at jorden igjen står foran en storkatastrofe av format i endens tid like før Jesu annet komme. Denne tiden er like foran oss, og jordkloden viser i dag mange symptomer på at noe er i ferd med å skje med den — symptomer som bare kan skyldes et større himmellegeme som nærmer seg det indre solsystem og som vil bevirke storkatastrofen like før Jesu annet komme. Dette er ikke spekulasjoner; det er Bibelens egne ord som vi gjør best i å ta til oss. Menneskene på Noahs tid hånlo av «dommedagsprofeten» og «fanatikeren» som advarte mot den kommende katastrofe, men de som lo druknet på voldsomt vis i syndflodens frådende vannmasser. Slik er det også i dag. Det er mange som trekker på skuldrene av advarslene om en kommende storkatastrofe, og kaller de som advarer for «dommedagsprofeter». Men Bibelen forteller at de som ikke lot seg advare, omkommer på voldsomt vis når katastrofen kommer over dem. Min venn: Det er nå på høy tid å søke Guds frelse og bli «skjult i hans hytte» på den onde dag, Herrens dag. Det er vårt eneste håp, vår eneste redning. Så la oss gripe fatt i frelsen og bli bevart som Noah og hans familie ble det under Syndflodkatastrofen.