Nr. 38: Klaudia

Nr. 38:

Klaudia

ApostApostelen Paulus forkynner Evangelietelen Paulus ble født ca. år 10 e.Kr. og led martyrdøden i Roma ca. år 67 e.Kr. etter et begivenhetsrikt liv i Jesu tjeneste som «hedningenes apostel». Han ble følgelig rundt 57 år gammel.

Samme år som han døde skrev han et brev til sin disippel Timoteus der han oversender hilsener fra fire personer i Roma: «Skynd deg å komme før vinteren! — Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg» (2 Tim 4,21). Hvem var disse fire personene? La oss begynne med begynnelsen.

Josef av Arimatea

«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort» (Matt 27,57–60).

«Det var alt blitt kveld. Og da det var beredelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme» (Mark 15,42–43).

Josef av Arimatea var, som teksten sier, en rik mann og en høyt aktet rådsherre, bl.a et medlem av det jødiske råd Sanhedrin. Han var skipsreder og eide tinngruver i Cornwall, England. Han var også en disippel av Jesus, men foreløpig i det skjulte.

England på Klaudias tid. Distriktet Siluria (Silures) ligger i det vestlige England, som nå omfatter Wales)Josef var også en slektning av Jesus. Ifølge gamle jødiske skrifter var Josef den yngste broren til Marias far. Josef var derfor onkel til Maria, Jesu mor, og følgelig Jesu grandonkel. Dette forklarer også hvorfor Pilatus uten videre overlot Jesu legeme til Josef, fordi det etter romersk lov bare var nære slektninger som kunne gjøre krav på legemet til henrettede fanger.

Vi skal ikke gå nærmere inn på beretningen om Josef av Arimatea, men bare nevne at da jødenes forfølgelse mot de kristne begynte for alvor, forlot Josef Palestina sammen med et følge på ca. 12 personer. De ble satt i en båt og havnet til slutt i den gamle havnebyen Marseille i Frankrike. Dette var ca. år 35/36 e.Kr. Apostelen Filip var der på den tiden, og Filip ordinerte Josef ved håndspåleggelse til hans misjonsgjerning i England. En delegasjon druideprester fra England var ankommet til Marseille fordi de hadde hørt at Josef var ankommet dit med sitt følge. Josef var en kjent mann i Sydvest-England på den tid på grunn av sin handel med tinn fra tinngruvene i Cornwall. Druideprestene hadde hørt om Josefs slektning Jesus, og de ba Josef om å komme over til England for å lære dem mer om Jesus. Josef dro derfor med sitt følge over til England sammen med den engelske delegasjonen, og de gikk i land på Avalon (Glastonbury) i Silurdistriktet i det sydvestlige England. Her ble de møtt av vennligsinnede druideprester, silurkongen Guiderius (Gwyddyr) og hans bror, prins Arviragus (Gweyrydd), samt andre høytstående embedsmenn. Guiderius og Arviragus var sønner av kong Cunobelinus (Shakespeares Cymbelin). Prins Arviragus ga Josef en «evig gave» bestående av ca. 7000-8000 dekar landområde ved Glastonbury. Dette er bekreftet av gamle engelske grunnbøker fra det 10. århundre (Domesday Books), som ble sammenfattet etter ordre av Vilhelm Erobreren.

Josef av Arimatea og hans følge ble værende i England som misjonærer for Jesu evangelium under beskyttelse av silurernes kongefamilie, som alle ble omvendt til kristendommen. Josef av Arimatea ble dermed den første kristne misjonær til England, år 36 e.Kr.

Arviragus

Den egentligGlastonbury-området (Avalon) i det nåværende Wales, som Josef av Arimatea fikk i gave av prins Arviraguse fortellingen om Eubulus, Linus, Pudens og Klaudia begynner med Arviragus, prins av Siluria. Arviragus lovte Josef av Arimatea og hans følge full beskyttelse mot romerne, som på den tiden arbeidet på å vinne herredømme over England og gjøre øyriket til en romersk provins. England var ikke noe samlet rike, men besto av en rekke distrikter eller stammer, hver med sin egen konge. Siluria, der Arviragus var prins i Cornwall-distriktet, var et av disse stammerikene.

Under et slag med romerne, ble kong Guiderius drept, og Arviragus overtok tronen i Siluria. En eldre fetter av Arviragus, Càradoc (Caractacus), som var konge i den walesiske delen av Siluria, gikk med i striden mot romerne. Càradoc, eller Caractacus, som romerne kalte ham, skulle bli en navngjeten personlighet som satte seg i stor respekt hos romerne. Càradoc skulle bli den sentrale skikkelsen som bl.a. fikk konsekvenser for apostelen Paulus under hans opphold i Roma.

Càradoc

Càradoc var sønn av kong Bran (Brennus), som var bror av kong Cunobelinus (Cymbelin) som var far til Arviragus. Kong Bran, som også ble kalt «Bran den gode» var en dypt religiøs mann som hadde abdisert til fordel for sin sønn Càradoc fordi Bran takket ja til et kall om å bli Erkedruid i Siluria. Både Bran, hans sønn Càradoc og en rekke andre medlemmer av den siluriske kongefamilien hadde tatt imot Evangeliet om Jesus under forkynnelsen til Josef av Arimatea, og flere av kongefamilien var blitt døpt av Josef. Bare Bran og Càradoc hadde ennå ikke gått i dåpens vann. I likhet med sin far, var også Càradoc en dypt hederlig og religiøs mann — en mann av integritet. Han var velutdannet, og hadde studert ved druidenes universiteter i England, samt i Roma.

Càradoc, eller Caractacus, som han ble kalt av romerneStridighetene mellom romerne og britene økte både i intensitet og omfang. Det var ikke bare en erobringskrig fra romernes side, men en krig som tok sikte på å utrydde kristendommen fra De britiske øyer. På Avalon (Glastonbury) satt imidlertid Josef av Arimatea trygt sammen med sine følgesvenner. Romerne klarte aldri å erobre Siluria.

Det var Claudius soDen romerske keiser Claudiusm var romersk keiser på denne tiden, og etter to års fruktesløs kamp mot Arviragus og Càradoc, forsøkte keiseren å finne en diplomatisk løsning med de «gjenstridige» engelske kongene. Det ble erklært en 6-måneders våpenhvile, og i år 45 e.Kr. inviterte keiser Claudius Arviragus og Càradoc til Rom for å diskutere mulighetene for fred. Som et «fredsoffer» tilbød keiseren sin datter Venus Julia, «Venissa», som hustru til Arviragus. Hun var oppkalt etter Venus, som var mor til trojaneren Aeneas. Hun var av trojansk avstamning, og derfor en israelitt av Juda stamme. Under oppholdet i England sammen med sin mann, ble «Venissa» omvendt til kristendommen under Josef av Arimatea. Arviragus og Venus Julia giftet seg under våpenhvileperioden i år 45 e.Kr.

Under denne våpenhvilen oppholdt den romerske general Aulius Plautius seg i England for å sørge for at våpenhvilen ble overholdt, og ved en skjebnens tilskikkelse giftet prinsesse Gladys (= «prinsesse»), som var søster av kong Càradoc, seg med den velhavende romerske generalen. Gladys var også blitt omvendt til kristendommen under Josef av Arimatea sammen med sin niese Eurgain, Guiderius (Arviragus' far), Arviragus og flere andre medlemmer av det britiske aristokratiet.

Den engelske brigantestammens dronning Cartimandua var både løsaktig og forrærersk. Maleri av William WhitakerDette bryllupet blir beskrevet av den romerske historieskriveren Gaius Cornelius Tacitus (ca. 56–117 e.Kr.) i hans Annals of Imperial Rome. Ifølge romersk skikk tok Gladys mannens klansnavn etter bryllupet, som i dette tilfelle var Pomponia. På grunn av sine overlegne kunnskaper i gresk, ble hun senere kalt «Pomponia Graecina Plautius». Hennes mann var vennlig stemt overfor kristendommen, og ble senere omvendt til denne. De nygifte oppholdt seg i England i 18 måneder før Plautius ble kalt tilbake til Rom, da keiseren ikke så det passende å la ham føre krig mot hustruens slektninger. Dessuten var det oppstått den kinkige situasjon for keiseren å føre krig mot sin egen svigersønn. Våpenhvilen hadde vært fruktesløs, men begge de siluriske kongene, som av israelittisk opphav, var blitt inngiftet i det romerske aristokratiet, som var nedstammet fra trojaneren Aeneas og hans sønn Ascanius, som var av Juda stamme.

Arviragus og hans hustru vendte tilbake til England, og stridighetene mellom Rom og silurkongene fortsatte i syv år til under hærføreren Ostorius Scapula, som hadde erstattet Aulius Plautius. Til slutt ble Càradoc og hele hans familie tatt til fange under svikefulle omstendigheter år 52 e.Kr. Romerne hadde tilkalt store forsterkninger fra Rom, og det lyktes dem å beseire Càradoc, som imidlertid klarte å flykte sammen med sin familie. Han søkte tilflukt hos brigante-stammens dronning Cartimandua. Hun forrådte imidlertid Càradoc, som ble tatt til fange og lagt i lenker mens han sov. Han ble deretter overlevert til hærføreren Ostorius Scapula sammen med hele sin familie og ført til Rom. Arviragus fortsatte imidlertid kampene i mange år til etter at han hadde samlet nye styrker.

Càradoc i Rom

Kong Càradoc blir ført som fange gjennom Romas gater. Maleri av Thomas DavidsonDet var vanlig romersk praksis å ydmyke den beseirede part mest mulig, og kaste dem i de beryktede tarpeiske fangehull. Der ble beseirede konger og hærførere mishandlet, sultet og ofte kvalt til døde. Dette var den skjebne som etter vanlig praksis ventet Càradoc — den britiske «fiende» som gjennom flere år hadde utmanøvrert tidens største militærmakt. Men det skulle gå annerledes. Verken Càradoc eller hans familie ble utsatt for noen som helst form for ydmykelse eller mishandling, men ble behandlet med respekt. Tacitus forteller i sine Annals of Imperial Rome at Càradoc, i lenker, marsjerte stolt sammen med sin familie og nære slektninger bak keiserens vogn gjennom Roms gater, som var overfylt av folk. De hadde strømmet til fra flere steder i Europa for å bivåne denne navngjetne britiske kongen som omsider (men via forræderi) var blitt tatt til fange av romerne.

Tacitus forteller at Càradocs datter, som også het Gladys (som betyr «prinsesse»), ikke ville skilles fra sin far, men i likhet med ham, vandret rolig og sindig ved hans side opp marmortrappene til Det romerske senat. Hun var da ca. 16 år gammel.

Foran keiser Claudius og et overfylt Senat holdt Càradoc/Caractacus en berømt tale under det som ble den mest berømte rettssak i romersk historie. Aldri hadde Det romerske senat og Tribunalet hørt en lignende tale. Talen er gjengitt av Tacitus i hans Annals.

Keiseren oKeiser Claudius' hustru Agrippina d.y. Hun var søster av den tidligere keiser Caligula og mor til keiser Nero, som til slutt lot henne henretteg Tribunalet frikjente omgående både Càradoc og hele den siluriske kongefamilien under sterk applaus fra Senatet, og de ble satt fri. Den eneste betingelsen var at Càradoc ikke måtte forlate Rom på syv år, samt forplikte seg til ikke mer å bære våpen mot Rom. Càradoc godtok disse betingelsene, og brøt dem aldri som den mann av integritet han var. Ellers var det ingen videre sanksjoner mot ham. Han kunne bevege seg fritt og nyte alle privilegier som en fri mann innenfor Roms grenser. Han fikk også tillatelse til å motta jevnlig all inntekt fra sine eiendommer i Siluria, slik at både han og hans familie kunne leve som det sømmet seg en britisk konge.

Keiserens hustru Agrippina den yngre gikk bort til Càradoc og hans datter Gladys og ga dem et håndtrykk på britisk vis og omfavnet dem på romersk vis. Den beseirede britiske kongen tok bolig sammen med sin familie i Palatium Britannicum — Det britiske palass. «Husarresten» gjaldt bare Càradoc. De andre i hans familie kunne reise tilbake til England hvis de ønsket. En av Càradocs sønner, Cyllinus, reiste straks tilbake til Siluria for å overta tronen etter sin far mens denne satt i «husarrest» i Rom. Den yngste sønnen, Cynon, reiste tilbake for å studere teologi ved druidenes universitet i Siluria, der hans bestefar hadde vært Erkedruide. En annen sønn, Linus (Lleyn) ble værende i Rom, og ble senere leder for den første kristne menighet der. De fleste av de andre familiemedlemmene reiste også etter hvert tilbake til England.

De gjenværende av den kristne, siluriske kongefamilien ante nok ikke på det tidspunktet hvilken viktig rolle de kom til å spille for opprettelsen av den kristne menighet i Rom sammen med apostelen Paulus. Det er helt på det rene at apostelens virksomhet i Rom ikke ville båret slike rike frukter, hvis det ikke hadde vært for oppofrelsen til disse edle, kristne britene fra det siluriske kongehuset.

Klaudia

Det kristne romerske hjemmet til Càradocs søster, prinsesse Gladys («Pomponia Graecina»), som var gift med den meget velstående romer Aulius Plautius, ble et samlingspunkt i Rom for kjente poeter og andre kunstnere, og hun ble også kjent med apostlene Peter og Paulus da disse oppholdt seg i Rom.

Klaudia og Rufus Pudens blir vietDet var imidlertid hjemmet til Càradocs yngste datter Gladys, som kom til å spille en stor rolle for den første kristne menighet i Rom. Hennes store skjønnhet og edle karakter hadde gjort et stort inntrykk på keiser Claudius. På denne tiden var hun 16 år gammel. Det endte med et dypt faderlig forhold mellom de to som endte med at keiseren adopterte Gladys som sin egen datter. En slik form for adopsjon var vanlig i Romerriket på den tiden.

Càradocs eldste datter Eurgain vendte på et senere tidspunkt tilbake til England og viet sitt liv til misjonstjeneste der. Etter en adopsjon var det vanlig praksis at den adopterte antok adopsjonsfedrenes navn. Gladys antok derfor navnet Klaudia etter Claudius. Det var ingen betingelser knyttet til adopsjonen.

Da Gladys/Klaudia var 17 år gammel ble hun trolovet og gift med den romerske senator Rufus Pudens Pudentius, som også var tidligere ordonans under general Aulius Plautius i England. Vielsen foregikk på kristent vis i hjemmet til hennes far i Rom, «Det britiske palass», og den ble forettet av den kristne pastor Hermas. Hermas er også nevnt i Romerbrevet 16,14. Den meget velhavende Rufus Pudens var allerede blitt omvendt til kristendommen, og de nygifte valgte å bo i «Det britiske palass» sammen med hennes far Càradoc og andre familiemedlemmer som ikke var vendt tilbake til England, bl.a. hennes bror Linus. Her ble også deres fire navSt. Pudetiana-basilikaen i Roma stammer fra det 4. århundre, og har fått sitt navn etter Pudensfamilienngjetne barn født. På et senere tidspunkt ble «Det britiske palass» som Càradoc ga sin datter og svigersønn i bryllupsgave, skjenket den kristne menighet i Rom av deres eldste sønn Timoteus, som var oppkalt etter Paulus' disippel og følgesvenn. I «Det britiske palass» i Rom bodde nå kong Càradoc og hans hustru (Junia?), Càradocs eldste datter, prinsesse Eurgain og hennes mann Salog, Càradocs yngste datter Gladys, som nå ble kalt Klaudia, hennes mann Rufus Pudens, Priscilla, som var mor til Pudens, Hermas, som var en slektning av Pudens, samt flere andre av Càradocs husholdning. I nærheten bodde dessuten Klaudias tante, prinsesse Pomponia Graecina (Gladys) og hennes mann Aulius Plautius.

«Palatium Britannicum — «Det britiske palass» ble snart et samlingspunkt for Roms kulturliv og den kristne menighet i Rom. Under sitt besøk i Rom ble apostelen Paulus en god venn av kongefamilien, og det er disse medlemmene av det siluriske kongehuset som Paulus hilser Timoteus fra: «Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg» (2 Tim 4,21) — prinsesse Gladys/Klaudia og hennes mann Pudens, samt Klaudias bror Linus. Eubulus (Aristobulus) var en fetter av Klaudia, og ble også en kristen leder i Rom. Av den romerske befolkning fikk Klaudia navnet «Claudia Britannica Pudentius», med «kjælenavnet» «Rufina», en avledning av navnet til hennes mann, Rufus.

Dikteren Martial lovpriser Klaudias skjønnhetDen romerske dikteren Marcus Valerius Martialis (Martial), som var av spansk herkomst, lovpriser Klaudias skjønnhet i sine dikt: «Klaudia! Rosen blant britene med de blå øyne. Hjertenes bedårer. Hvordan er du blitt en latiner?» «Vår Klaudia, med tilnavnet Rufina, kommer fra britene med de blå øyne, likevel har hun all den ynde og gratie hele Rom og Grekenland kan oppvise». «Hvordan kan det ha seg at Klaudia, Pudens' hustru har vunnet hjertene til latinerne?» spør Martial, idet han lovsynger Klaudias gylne linhår og blå øyne, samt hennes litterære talent.

I likhet med sin tante Gladys (Pomponia Graecina), var også Klaudia rikt utrustet med et litterært talent. Hun skrev mange bind med oder og dikt både på gresk, latin og sitt morsmål kymbrisk. Disse bindene ble oppbevart som verdifulle klenodier i biblioteket i Glastonbury, inntil de beklageligvis gikk tapt i den store brannen i 1184. I løpet av de neste fire årene, i en alder av 21 år, var Klaudia allerede mor til tre barn: Sønnen Timoteus, som ble oppkalt etter følgesvennen og disippelen til apostelen Paulus, samt døtrene Pudentiana og Praxedes (Prassedes). Senere fikk hun enda en sønn: Novatus. Alle disse barna ble senere i livet martyrer for Jesu tro! I en alder av 90 år, og samme år som han led martyrdøden (137 e.Kr.), dro Klaudias sønn Timoteus over til England for å døpe den engelske konge Lucius til den kristne tro. Under den nasjonale rådssamlingen i Winchester i år 156, proklamerte kong Lucius kristendommen som Englands nasjonalreligion.

Paulus og Pudens

Det er sterke indisier på at Priscilla, moren til apostelen Paulus, også flyttet sammen med den britiske kongefamilien i «Det britiske palass» i Rom, og at Klaudia gjennom sitt ekteskap med Rufus Pudens faktisk var apostelens svigersøster. I sitt brev til romerne sender Paulus hilsener til blant annet Rufus: «Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor» (Rom 16,13). Paulus indikerer dermed at mor til Rufus også var mor til Paulus. Noen mener at det dreier seg om «en åndelig mor», men det stemmer ikke med fakta. Rufus Pudens var født på familieeiendommen i det romerske distriktet Umbri. Han var sønn av en romersk Senator. Paulus gjør det uttrykkelig klart i sitt brev til romerne at han var en israelitt av Benjamin stamme (Rom 11,1). Foreldrene hans må derfor ha vært av samme stamme. Moren til Paulus må følgelig ha vært gift to ganger — første gang med en benjaminitt. Under dette ekteskapet ble Paulus født, og hun ble gift for annen gang med en romersk Senator. Under dette ekteskapet ble Rufus Pudens født. Dette var et fullt ut legalt ekteskap, noe som går fram av den høye aktelse romerne viste for ekteparet og deres sønn.

Apostelen Paulus i fengsel i Rom. Maleri av Rembrandt, 1627Rufus og hans far var «hedninger» som dyrket både Neptun og Minerva, men det er ingen ting som tyder på at moren, Priscilla, som var en benjaminitt, deltok i denne hedenske gudsdyrkelsen. Imidlertid er det helt klart at i årene 50–53 ble både Priscilla og hennes sønn Rufus omvendt til kristendommen, og etter at Rufus giftet seg med Klaudia, flyttet Priscilla sammen med det britiske kongehuset i «Det britiske palass».

Dermed var apostelen Paulus og Rufus Pudens halvbødre, og Klaudia var apostelens svigersøster. Dette forklarer også hvorfor apostelen Paulus ifølge gamle skrifter ofte var sammen med den britiske kongefamilien mens han oppholdt seg i Rom. I De romerske martyriologier står det at barna til Klaudia «ble oppdratt på apostelen Paulus' knær», dvs. undervist i den kristne tro av apostelen. Det eldste barnet, sønnen Timoteus, var ca. 12–13 år gammel da Paulus led martyrdøden i Rom ca. år 66/67.

Linus

Klaudias bror, prins Linus, som Paulus også nevner, var — i likhet med de fleste andre av den siluriske kongefamilien — døpt av Josef av Arimatea. Linus ble ordinert av Paulus som en leder av den kristne menighet i Rom. I år 90 ble Linus også den første kristne martyr i Rom.

Martyrer

Som sagt ble Klaudias bror, prins Linus den første kristne martyr i Rom. Alle hennes barn ble også martyrer. Hennes mann Rufus Pudens led martyrdøden i år 96, på samme tid som apostelen Johannes satt på Patmos og nedtegnet Åpenbaringsboken. Klaudia var faktisk den eneste som døde en naturlig død. Denne edle kvinnen døde i Samnium ved Pudensfamiliens gods i år 97 — bare 61 år gammel — og ble derfor spart for den åndelige tortur å se alle sine barn lide en grusom martyrdød. Hennes datter Pudentiana ble martyr i 107 e.Kr. under den tredje romerske kristenforfølgelse. Hennes bror Novatus ble martyr under den femte kristenforfølgelse i år 137, og hennes bror Timoteus ble martyr i en alder av 90 år. Søsteren Praxedes var den lengst gjenlevende etter den britiske kongefamilien, og hun led martyrdøden i år 139/140.

De var ikke bare martyrer, de var kongelige martyrer — kongelige martyrer av det mest heroisk-patriotiske blod England kunne oppdrive. Dette edle, patriotiske blodet er sjelden vare i dag, der feige, veke, korrupte og ugudelige «statsledere» forråder himmelens Gud, fedrenes kristne tro, sitt folk og sitt fedreland og selger sin sjel til ondskapens makter og gjør felles sak med mørkets fyrste.

De andre medlemmene av den britiske kongefamilien: Càradoc, Cyllinus og Eurgan døde fredelig i England og ble gravlagt på Cor Ilid (Llan Ilid) i Siluria. Etter at de syv årene med «husarrest» i Rom var over, vendte Cáradoc tilbake til Sliuria (Aber Gweryd, Llan Ddunwyd), der han bygde et palass som ble kalt «More Romano».

Guds forsyn

1500-talls historikeren, kardinal Cæsar Baronius, skriver i sitt verk Annales Ecclesias at «sterke tradisjoner forteller at huset Pudens var de første som tok seg av apostelen Peter da han ankom Rom, og at det var der de kristne ble samlet og dannet den første kristne menighet i Rom». Historikeren Robert Parsons forteller i sitt verk The Three Conversions of England, at «Klaudia var den første som tok seg av både apostlene Peter og Paulus da disse oppholdt seg i Rom».

De fleste kristne har ingen anelser om at det faktisk var det britiske kongehuset fra Siluria i England, og den edle romeren Pudens, som muliggjorde apostelen Paulus' virksomhet i Rom. Det er ikke mange kristne som har hørt om disse edle og modige engelske kvinnene av kongelig ætt: Klaudia, Pudentiana og Praxedes, som ga alt de eide og hadde: talenter, midler — ja, sitt eget liv for Herren Jesus. Ikke til å undres over at romerne i undring utbrøt: «Hvilke kvinner disse engelske kristne har! Hvilke kvinner!» Selvfølgelig var ikke alle engelske kvinner slik. Den løsaktige og forræderske dronning Cartimandua av Brigantestammen, som forrådte Càradoc, var et eksempel på det. Hun var imidlertid ingen kristen.

Tradisjoner

Moderne historikere er stort sett tilbøyelig til å trekke overbærende på skuldrene av tradisjonene rundt Josef av Arimatea, kong Càradoc og hans familie i Rom, etc. og avfeie det som en «samling myter og legender» uten «historisk belegg». Selv gamle historikere og gamle manuskripter er «upålitelige» og «fulle av feil».

Men hvordan vet moderne historikere hva som er feil og hva som er riktig i historieberetninger som er overlevert oss via gamle historikere og manuskripter? Historiske hendelser som skjedde hundrevis og tusenvis av år før moderne historikere så dagens lys? Når utgangspunktet er galt, vil resultatet bære sterkt preg av det og bli som originalest. Moderne historikere er tilbøyelige til å betrakte Bibelen som en samling myter og legender. Dette er deres utgangspunkt. Når Bibelen er gal, må følgelig alle andre beretninger, historiske kilder etc. som har med kristendommen å gjøre, dras i tvil.

Moderne historikere er overfølsomme mot alt som smaker av kristendom og Bibel, i hvert fall som autentisk historie. Forteller man moderne historikere at den kaukasiske menneskerase som befolker Nordvesteuropa («Den hvite mann») er etterkommere etter Bibelens Abraham, Isak og Jakob, og sistnevntes tolv sønner, slår de latterdøren opp og avfeier det som myter og overtro. Men de kaller selv «Den hvite mann» for den kaukasiske rase, etter Kaukasusfjellene mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. De har sporet ham dit, men hvorfor ikke fortsette over på andre siden av Kaukasus? Sprang «Den hvite mann» opp av jorden av seg selv ved Kaukasus? Selvfølgelig ikke, men går man over Kaukasus, så kommer man på bibelsk grunn, og det må man for all del unngå! Som sagt trekker moderne historikere Bibelens historiske beretninger i tvil. Slike historikere er preget av en evolusjonistisk tankegang som på død og liv vil fremstille oldtidens mennesker som mer primitive enn moderne mennesker. I deres øyne var derfor innbyggerne i det gamle England «barbarer», «villmennesker» som bar preg av «steinalderen». «Det megalittiske England» er blitt et synonym med primitive mennesker og kulturer.

Den romerske historieskriveren Gaius Cornelius Tacitus (56-117) forteller om Càradocs husarrest i Rom, og gjengir kongens berømte tale foran Det romerske senatDette er selvfølgelig så galt som det kan få blitt. De mennesker som koloniserte og befolket England og Irland — en kolonisering som begynte over tusen år før Kristus, var ikke primitive mennesker. De var hebreere/israelitter, som grunnla verdenhistoriens mest høytstående kulturer og sivilisasjoner.

Druidesamfunnene i England på Jesu tid var på ingen måte primitive. Tvert imot var det en meget høytstående kultur. De hadde universiteter med opptil flere tusen studenter, og det ble undervist i matematikk, musikk, poesi, filosofi, naturvitenskap religion etc. Det er mengder av tradisjoner og minnesmerker i det sydvestlige England som er relatert til Josef av Arimatea, og det er en rekke kirkefedre og historikere som bekrefter at Josef ankom England med et følge, at de fikk «12 Hides» med grunn av prins Arviragus etc. Hva er så fantastisk og urimelig med det i historikernes øyne? Er det fordi de har et horn i siden til alt som smaker av kristendom?

Historikeren Tacitus og en rekke andre kilder, de britiske Triader, etc. bekrefter at kong Càradoc etter langvarige stridigheter med romerne. ble tatt til fange og ført til Rom sammen med hele sin familie. Tacitus gjengir også talen hans for det romerske Senat. Kildene bekrefter at han tok bolig under «husarrest» i Rom i syv år sammen med sin familie, som alle er nevnt ved navn. Dikteren Martial lovpriser skjønnheten til hans datter Klaudia; at de var kristne, at de var venner av apostelen Paulus, som selv nevner dem ved navn, etc.

Hva er så fantastisk og urimelig med alt dette i historikernes øyne? Man får det inntrykk at moderne historieforskning plasserer all historie som er relatert til kristendommen og Bibelen i kategorien «legender», og alt historisk kildemateriale som belyser historien i bibelsk lys som «upålitelig».

Men Bibelen sier om menneskene i de siste dager: «De vise blir til skamme, de blir forferdet, og ulykken rammer dem. Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer 8,9.) «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap» (Hos 4,6).

De brede linjer

Det er de brede linjer som teller. Historikerne — verken oldtidens eller moderne — kan vite noe om detaljene rundt de personer de beskriver, med mindre de da skulle ha intervjuet dem, eller de hadde skrevet sine selvbiografier. Detaljer kan være ukorrekte på visse punkter, men som sagt er det de brede linjene som er av interesse. Det er mengder med tradisjoner og historisk materiale som bekrefter følgende:

• JoJosef av Arimatea. Utsnitt av freske av Pietro Perugino, 1495sef av Arimatea var en kjent person i England på Jesu tid på grunn av hans tilknytning til tinnutvinnelsen der.

• Josef av Arimatea var en kristen, og etter at jødene satte i gang kristenforfølgelsen i Palestina, ble Josef og hans følge drevet i eksil, og de endte opp i Frankrike, og deretter i England, etter innbydelse fra prins Arviragus, som utvilsomt var kjent med Josef fra før.

• Romerne arbeidet på den tiden med å gjøre England (Britannia) til en romersk koloni, og drev bl.a krig med kong Càradoc, en eldre fetter av prins Arviragus. Praktisk talt hele den siluriske kongefamilien ble omvendt til kristendommen under virksomheten til Josef av Arimatea, som døde ca. år 76.

• Cáradoc ble til slutt tatt til fange under svik, og ble sammen med hele sin familie ført til Rom.

• Cáradocs familie er alle nevnt ved navn: Gladys, Eurgain, Linus, Cyllinus og Cynon.

• Cáradocs datter Gladys ble adoptert av keiser Claudius og fikk navnet Klaudia. Hun giftet seg med romeren Rufus Pudens og fikk fire barn som også er nevnt ved navn. Disse ble martyrer for den kristne tro, og er nevnt i Martyriologiene.

• Den romerske dikter Martial lovpriser Klaudias skjønnhet, og beskriver henne som «rosen blant britene med de blå øyne». Dette bekrefter også Klaudias historiske identitet.

• Kongefamilien tok bolig i «Palatium Britannicum» i Rom, som ble et samlingspunkt og en støttepilar for den første kristne menighet i Rom. Apostlene Peter og Paulus var gjester der under sine opphold i Rom, og Paulus nevner både Klaudia, Rufus og Linus ved navn. Pastor Hermas (som Paulus nevner, Rom 16,14) omtaler deres hjem som Amplissimus Pudentis domus — det gjestfrie pudentianske hjem. Det ble et tilfluktssted for de kristne, fordi ingen romersk soldat våget å legge hånd på noen som var gjester eller medlemmer av dette huset. Vi skal huske den ekstraordinære respekt som ble vist kong Cáradoc, og at hans datter var adoptert av keiser Claudius. Alt dette er bekreftet av gamle historikere, gamle historiske manuskripter, etc. og det er ingen grunn til å betvile denne historien i dens brede linjer, selv om enkelte detaljer rimelig nok kan være uklare.

«Legender og tradisjoner» oppstår ikke spontant av seg selv. Det er virkelige historiske hendelser og personligheter som har gjort seg bemerket, som skaper historie, og som også har lagt grunnlaget for tradisjonene. De kan i tidens løp ha blitt omspunnet med en rekke uvirkelige detaljer, i likhet med fjæren som ble til fem høner, men bak det hele skimter vi likevel historiens kjerne. Det er ikke noe som er urimelig og fantastisk eller uvirkelig ved beretningen om den siluriske kongefamilien, og det er ingen grunn til å tvile på at den i de brede linjer er korrekt. Guds veier er ikke våre veier, og hans tanker er ikke våre tanker. Gud styrer historiens gang, og han åpner utveier og muligheter — ofte på forunderlig vis — for å utbre sitt Ord. Og han bruker sine menneskelige redskaper i dette arbeidet. Det er mildt sagt forbløffende hvordan Gud har arbeidet ned gjennom den kristne æra for å bevare sitt ord og utbre Evangeliet. Men alt dette er til anstøt for flertallet av de moderne historikere. De skal tenke «politisk korrekt», ellers kan det gå ut over deres renommé og levebrød. Dette har vi sett mange eksempler på. «Den politisk korrekte» tenkemåte er preget av utviklingslæren i alle dens fasetter, etter «tilfeldighetens lov», og å betrakte historien ut fra et bibelsk, kristent ståsted er anstøtelig for den «politisk korrekte» historieforsker. Men det er Gud som er historiens Herre, og han styrer den etter sin vilje, og på tvers av menneskers råd.