Nr. 45: Glemte verdener Del 3

Nr. 45:

Glemte verdener Del 3

I årenEn del av den sensasjonelle Antikythera-mekanismen fra tiden før Kristuse 1900–1901 oppdaget svampdykkere et gammelt skipsvrak fra romertiden på havbunnen utenfor øya Antikythera nordvest for Kreta. Det ligger på 60 meters dyp og er blitt datert til slutten av 80-årene f.Kr. Enkelte arkeologer tror at skipet førte med seg ransutbytte fra den romerske general Lucius Cornelius Sulla etter at denne beseiret den greske kong Mithridates VI av Pontus i 87-83 f.Kr. Det kan være noe i denne teorien, fordi den assyrisk/greske forfatter Lucian av Samosata nevner at et av Sullas skip sank utenfor øya Antikythera.

Det astronomiske uret i Praha, Tsjekkia. Men Antikythera-mekanismen var vel så avansertDykkerne hentet opp en rekke bronsegjenstander fra vraket, bl.a. et bronsehode av en filosof, en lyre, en oksefigur i marmor og en rekke andre gjenstander. Men det var i 1902 at det mest sensasjonelle funnet ble gjort. Da hentet arkeologen Valerios Stais opp fra vraket restene av en mekanisk gjenstand med en rekke tannhjul. Den blir nå ansett for å være den eldste kjente analoge computer.

Denne utrolig sofistikerte mekanismen som riktignok var basert på det geosentriske system (med jorden som midtpunkt) hadde til hensikt å beregne astronomiske posisjoner, bl.a. de nøyaktige posisjonene til solen, månen og planetene. Antikythera-mekanismen er aldeles bemerkelsesverdig. Professor Michael Edmunds ved universitetet Antikythera-mekanismen er ifølge kjennere av større historisk verdi enn Leonardo da vincis berømte maleri Mona Lisai Cardiff, England, sier: «Denne innretningen er helt ekstraordinær — den eneste i sitt slag. Designet er vakkert, og astronomien er aldeles nøyaktig. Du får rent hakeslipp når du ser hvordan mekanikken er utformet. Den som har laget denne, har vært ekstremt nøyaktig. Når det gjelder dens historiske verdi som sjeldenhet, vil jeg si at jeg betrakter den av større verdi enn Mona Lisa» (The Guardian, 30. november 2006).

Det skulle gå 1500 år før det ble laget noe tilsvarende, da mekaniske, astronomiske ur begynte å dukke opp i Europa i det 14.–15. århundre. Det er antydet at Antikythera-mekanismen ble utviklet av den greske astronom Hipparchus fordi den har en mekanisme som beregner månens bevegelser basert på Hipparchus' teorier for månens bevegelser. Men det er også antydet at det er ingen ringere enn Archimedes som står bak oppfinnelsen. Både Hipparchus og Arkimedes levde en god stund før Sulla, men Archimedes var død før Hipparchus ble født, så Archimedes kan ikke ha gjort bruk av Hipparchus' teorier. Det er påvist minst 30 tannhjul i mekanismen, men man tror dEn moderne rekonstruksjon av Antikythera-mekanismenet kan ha vært så mange som 72, og tennene er laget som likesidete trekanter. Den hadde sågar et slags differensialgear, bl.a. med kronhjul! Innretningen har tre urskiver, og frontskiven har to skalaer, med de 365 dagene i året og de 12 tegnene i Dyrekretsen. Også denne er inndelt i grader. Frontskiven har også en annen mekanisme med en kuleformet modell av månen. Denne mekanismen viser månefasene, samt en slags almanakk som viste når visse stjerner steg opp eller sank ned under horisonten. Frontskiven hadde minst tre visere som viste dato og solens og månens posisjoner, men med muligheter til å kompensere for variasjoner i månens bevegelse.

De to urskivene bak viste to sykluser: Den såkalte Saros-syklusen og den metoniske syklus. Mekanismen som viste den metoniske syklus kalkulerte også solformørkelser og tidspunktet for de gamle greske olympiader. Man kunne stille inn bestemte datoer flere år i fremtiden, sette mekanikken i bevegelse via en sveiv på en spindel, og maskinen viste himmellegemenes nøyaktige posisjon på det tidspunkt den ble innstilt på. Alt i alt en ufattelig sofistikert innretning. Og den ble utviklet og konstruert i århundrene før Kristi fødsel! De astronomiske urene som ble konstruert 1500 år senere, representerte ikke noe nytt. De var kun en gjenoppvekkelse av gammel teknologi fra oldtiden.

Utrolig byggekunst:

Tiahuanaco

I næDenne statuen fra Tiahuanaco viser påfallende likheter med tilsvarende statuer på Påskeøyarheten av Titicacasjøen mellom Peru og Bolivia i Sydamerika ligger ruinbyen Tiahuanaco (Tiwanaku). Den ligger på 4100 meter over havet, dvs luften er relativt tynn, så her skal man ikke anstrenge seg altfor mye før man får åndenød. Men på dette golde stedet ble i sin tid konstruert en by med bygninger og murer av steinblokker som overgår all forstand. Steinblokker på opptil 200 tonn ble fraktet over avstander på bortimot 60 km! Det er umulig å forestille seg hvordan dette kunne foregå i et slikt landskap. Her finner man ruiner av pyramider, enorme porter, underjordiske haller, murer etc.

Mange strukturer ble laget av én enkelt steinblokk, f.eks. Solporten, som er over tre meter høy og to meter bred. Den såkalte Akapana-festningen var i sin tid en 55 meter høy pyramide med grunnmål på 216 x 165 m, mens Soltempelet var en plattform på 146 x 130 m, og er sammensatt av steinblokker som veier mellom 100–200 tonn hver! Tempelveggene var laget av steinblokker som veide opptil 60 tonn, og trinnene på trappen var laget av steinblokker på 50 tonn.

En av de massive steinblokkene er 12 meter lang og 2,3 meter bred. Den er satt sammen med andre kjempeblokker med slik presisjon at det umulig å presse et knivblad mellom dem. Det var også et praktfullt palass, der veggene målte 73 x 60 m, og selve tronerommet målte 53 x 43 m. Trappen opp til palasset lå engang ved bredden av Titicacasjøen, men sjøen har skrumpet inn med årene, slik at bredden nå ligger 24 km fra ruinbyen. Steinblokkene var opprinnelig heftet sammen med beslag av sølv og kopper, men beklageligvis ble alt dette røvet da spanske erobrere kom dit. Det som gjensto av fordums storhet ble etter hvert jevnet til jorden av jordskjelv i området, og mange strukturer ble ødelagt av skatterøvere. En gigantisk 2,3 meter høy statue står intakt tilbake.

Puma Punku

Puma Punku («pumaens port») er del av et stort tempelområde som hører til Tiahuanaco. Noen av steinblokkene i Puma Punku veier flere hundre tonn. En av dem måler 7,8 x 5,1 x 1 meter og veier rundt 131 tonn. Steinbruddet der disse enorme steinblokkene er hentet fra, ligger i et lavereliggende område ved Titicacasjøen, 10 km unna.

Steinblokkene i Puma Punku er av granitt og dioritt, hvorav sistnevnte er et av de hardeste bergarter på denne jord. Bare diamant er hardere. De gamle egyptere brukte faktisk redskaper av dioritt til å polere og bearbeide granitt. Dioritt kan bare kuttes med diamantsagblad.

Hvordan de som bygde disse fantastiske strukturene i Andesfjellene klarte å frakte de enorme steinkolossene på opptil flere hundre tonn over en avstand på mange kilometer — sågar oppover bakke — hugge dem til med den ytterste presisjon og sette dem sammen i «puslespillformat» med en slik nøyaktighet at det ikke engang er mulig å få et barberblad inn mellom dem, er en absolutt gåte.

Det voksDe gigantiske steinblokkene i Puma Punku er polert, skåret til og tilpasset med en ufatelig presisjoner ingen trær i disse områdene, så bygningsfolkene kunne trolig ikke rulle steinblokkene på tømmerstokker, og selv det ville vært litt av en bragd for slike kolosser — ikke minst oppover bakke. En del av Puma Punku later til å ha vært et kaiområde ved Titicacasjøen, og en av de bearbeidede steinblokkene veier 440 tonn, mens andre veier mellom 100–200 tonn! Man kjenner ingen teknologi fra oldtiden som kunne håndtere og frakte — for ikke å si bearbeide slike enorme steinblokker. Tiahuanacoområdet er en av verdenshistoriens store gåter. I 1910 uttalte historikeren og inkakjenneren Sir Clements Markham: «En av steinblokkene er 12 x 2 meter og veier rundt 170 tonn, en annen er 8,6 x 5,3 x 2 meter. Bortsett fra monolittene i det gamle Egypt, er det ingen ting som kommer opp mot dette hvor som helst i verden» (The Incas of Peru, s. 23). En av strukturene i Tiahuanaco er et delvis underjordisk tempel. Her står en monolitt som sannsynligvis skildrer inkaenes skapergud Viracocha. På sidene av denne monolitten er det utmeislet en slange, som for oldtidens kulturer var symbolet på visdom og åndelig kraft. Denne slangen finner man både i Mexico, Egypt, Kambodia, Kina etc. Men slangen er i virkeligheten et symbol på Satan, «den gamle slange».

Tiahuanaco/Puma Punku er en av verdenshistoriens største gåterDet er en legende fra disse områdene som forteller om en fjern fortid da inkaenes «forfedre» ble sendt ned fra himmelen av skaperguden Viracocha. Dette minner om 1 Mos kap. 6 om «Guds sønner» (falne engler) som avlet kjemper med menneskenes døtre. Disse kjempene dukket opp på nytt etter syndfloden — ikke bare i Midtøsten, men vi finner beretninger om slike kjemper over hele verden. I ManI Andesfjellene finner man noen av verdenshistoriens mest fantastiske og enigmatiske oldtidsruinerta, Ecuador, i Sydamerika, ble det funnet skjeletter av kjemper som var bortimot 3 meter høye. Det er lignende funn fra Cuzco, Peru, der man oppdaget en grav som inneholdt kjempestore menneskeben. Alt dette er dokumentert i boken Mysteries of Ancient South America av Harold T. Wilkins.

I Ecuador ble det også funnet en krone av metall. Denne kronen er laget til et hode som er flere ganger større enn hodet til et vanlig menneske. I disse områdene er det forøvrig funnet andre skjelettrester etter kjemper, bl.a. et lårben som er like langt som et vanlig menneske. Ruinbyen Tiahuanaco er bygget i en skala som antyder at innbyggerne har vært kjemper på 3–4 meter — oDe enorme steinblokkene i Sacsayhuaman er skåret til og tilpasset med utrolig presisjon. Noen av disse steinblokkene veier flere hundre tonn!mtrent som Bibelens Goliat. I dette området ble det også funnet hodeskaller av kjemper som antyder at de må ha vært over tre meter høye. Gamle inka-legender forteller at Tiahuanaco i sin tid ble bygget av kjemper. Det er også en rekke andre legender fra Sydamerika som forteller om kjemper som kom over havet og bosatte seg i områdene, spesielt i Andesdistriktene i Peru, Ecuador, Bolivia og Chile. Det er også i dette området at de gigantiske, såkalte Nazca-linjene befinner seg.

Sacsayhuaman

I Peru, Sydamerika ligger ruinborgen Sacsayhuaman. Terrasseveggene var 500 meter lange og 18 meter brede. De består av enorme, opptil åtte meter brede steinblokker, med en vekt på mellom 50–200 tonn. Også disse er satt sammen med slik presisjon at det er umulig å presse et knivblad mellom dem. En av disse enorme steinblokkene er tilhogd på en slik måte at den passer nøyaktig med tolv andre steinblokker, mens andre er tilhogd med fra 10 til 36 kanter, og alle sidene passer nøyaktig inntil de tilstøtende steinene på alle kanter. Det er umulig å forestille seg hvordan det var mulig å få til dette med steinblokker opptil 200 tonn.

Ruiner etter brolegningen i SacsayhuamanEn enkelt steinblokk som er perfekt tilhogd og klargjort ligger for seg selv, uten at den ble tatt i bruk. Den er like stor som et femetasjes hus, og veier 20 000 tonn! Men steinbruddene til disse enorme steinblokkene ligger over 30 km unna, og på motsatt side av et fjellområde, med en dyp kløft imellom. Selv i dag finnes det ikke kraner eller maskinelt utstyr som er i stand til å håndtere slike enorme steinkolosser, så hvordan konstruktørene klarte det den gangen, og i et slikt terreng, er et absolutt mysterium. I Peru ligger også ruinborgen Ollantaytambo i 3300 meters høyde. Veggene i denne festningen er sammensatt av steinblokker som veier mellom 150–200 tonn, og som er satt sammen med den ytterste presisjon. Steinblokkene består dessuten av andesitt, som er en meget hård steinsort som krever spesialutstyr for å kunne bearbeides. I tillegg Garcilaso de la Vega var fullstendig overveldet av steinkontruksjonene i Sacsayhuaman, og karakteriserte dem som en større gåte enn jordens syv underverkerligger steinbruddene på en fjelltopp 11 km unna, så hvordan man klarte å tilhogge disse enorme steinblokkene på 150–200 tonn og få trukket dem ned fjellsiden fra steinbruddet, over en canyon, og få trukket dem opp en annen fjellside og få dem plassert med utrolig presisjon så det ikke var mulig å få et tynt knivblad mellom, er en formidabel gåte.

I det 16. århundre kom den peruvianske skribent Garcilaso de la Vega med en beskrivelse av Sacsayhuaman: «Dens proporsjoner er så utrolige for den som ikke har sett den med egne øyne og selv gransket den. Det ser ut som en eller annen slags magi har overvåket konstruksjonen. . . .Den er laget av så enorme steinblokker, og i så stort antall, at man undrer seg over hvordan indianerne var i stand til å hugge dem ut i steinbruddet, transporterte dem, og hvordan de bearbeidet dem og satte dem på plass ovenpå hverandre. . . .De sitter så tett sammen at man ikke får en knivspiss mellom dem. . . .Hvordan kan vi forklare at disse indianerne i Peru var i stand til å kløyve, meisle, løfte, heise, og senke slike enorme steinblokker som er mer å regne som stykker av et fjell enn som bygningssteiner? Er det for meget sagt at dette er en enda større gåte enn jordens syv underverker?» (The Royal Commentaries of the Incas, s. 233–235.)

El Enladrillado

I Chile, Sydamerika, finner vi ruinene etter en stor struktur som er bygd oppe på et fjellplatå. Strukturene består av 233 enorme steinblokker, hvorav noen er 4–5 meter høye og 7–10 meter lange, med en vekt på flere hundre tonn. Man finner også kjempestore, massive stoler som er laget av stein, og hver stol veier rundt 10 tonn! De som skulle sitte på disse stolene må ha vært kjemper med enorme ben.

Machu Picchu

Syd- og Mellomamerika er faktisk full av ruiner etter oldtidskulturer. Det er blitt nevnt noen, men den mest kjente og berømte er uten tvil ruinbyen Machu Picchu, som ligger i det sentrale Peru på 2430 meter over havet. Denne ruinbyen som dekker et område på 18 km² er en av de vakreste, men også en av de mest enigmatiske ruinbyer i verden. Den ligger på en fjelltopp oppe i Andesfjellene, med Urubamba-dalen og den brusende Urubamba-elven mer enn 450 meter nede i avgrunnen. Ruinbyen Machu Picchu er også en av verdens mest enigmatiske ruinbyer. Hvordan byggmesterne klarte å frakte og håndtere steinblokker på opptil flere hundre tonn og sette dem sammen i dette ulendte terrenget, er en gåteDenne fantastiske ruinbyen hadde palasser, 150 forskjellige hus, templer, bad og andre strukturer. Mange av steinblokkene som er brukt i konstruksjonene veier 50 tonn og mer, og er satt sammen med en slik presisjon at det ikke er mulig å stikke et tynt knivblad mellom dem. De er også tilhugget på en meget spesiell måte, med «innfellinger» i steinblokkene slik at de ikke forskyver seg under et eventuelt jordskjelv. Det er helt uvirkelig å forestille seg hvordan man klarte slike bragder med steinblokker av den størrelse, og i den høyden! Det er mye som tyder på at Machu Picchu også var senter for et astronomisk observatorium. Dette er tilfelle med en rekke oldtidsmonumenter rundt om i verden, fra Stonehenge i England til Mayafolket i Mellomamerika. I Machu Picchu finner man en «solstein, Intihuatana, som blant annet har vist seg å være en nøyaktig indikator for tidspunktet mellom to jevndøgn. Midt på dagen den 21. mars (vårjevndøgn) og midt på dagen den 21. september (høstjevndøgn) står solen direkte midt over Intihuatana-steinen og kaster derfor ingen skygger.

Nazca-linjene

Det er påfallende at det er i den samme delen av Sydamerika at de berømte Nazca-linjene befinner seg. Disse enorme figurene av dyr og fugler som er markert inn på bakken i Nazca-ørkenen i Peru har vært gjenstand for mye spekulasjon. Disse figurene er godt bevart fordi de ligger i et ekstremt tørt område på jorden, der det til sammen kommer kun 20 minutter regn i løpet av et år.
I dette 80 km lanDet er umulig å oppdage nazcalinjene i Peru på bakkenivå - kun fra luften - så hvordan konstruktørene klarte å risse ned disse figurene med slik presisjon, er en gåtege området finner man markert på bakken et rikt arsenal av figurer av dyr og fugler (18 forskjellige), samt en rekke abstrakte, geometriske figurer som rektangler, triangler, trapesoider, rette linjer etc. — praktisk talt hundrevis av dem.

Man finner 3 km lange parallelle linjer markert med den største presisjon. Alt sammen er så nøyaktig og i så enorm skala at det virker nesten utenkelig at vanlige mennesker kunne stå bak disse strukturene. Lokalbefolkningen sier at det er legender som forteller at figurene ikke er laget av mennesker, men av «halvguder», Viracochaene, som også sto bak de andre gigantiske strukturene i Andesområdet. Nazca-edderkoppen er bemerkelsesverdig. Den skildrer til minste detalj en meget sjelden edderkopp av Ricinulei-arten. Den finnes kun i de mest avsidesliggende områdene av Amazonas, fjernt fra Nazca. Nazca-hvalen er også «malplassert» i dette tørre og ugjestmilde området, men de som laget Nazca-figurene kjente tydeligvis til dette store sjøpattedyret.

Størrelsen til disse geoglyffene er imponerende. Kolibrien er t.eks. 55 meter lang; edderkoppen 50 meter, mens kondoren er over 130 meter lang. En øgle er over 200 meter lang, og konturene av en ape er 130 meter lang og 100 meter bred. Enkelte geometriske former er enda større; Noen av dem består av snorrette linjer over 8 km lange. Det er ingen av Nazca-geoglyffene som er små nok til at de kan oppdages på bakkenivå, og det er heller ingen høyder i nærheten som kunne brukes som observasjonsposter under byggingen. De kan utelukkende ses fra fly fra flere hundre meters høyde. Hvem som har laget disse geoglyffene er en gåte, men det er mange legender om kjemper som engang levde i disse områdene. De kan minne om de såkalte kornsirkler som har tiltatt i hyppighet og kompleksitet de senere årene. Heller ikke disse kan være laget av mennesker. Deres størrelse, perfekte geometriske design og den hurtighet de er laget med, utelukker denne muligheten.

Amazonas

Det er funnet ruiner etter pyramider i Amazonasjungelen. De er idag overgrodd med vegetasjonI Amazonasjungelen i Brasil er det funnet flere gamle ruinbyer. I en av disse byene ble det funnet en steinbue som er sammensatt av steinblokker som hver veier 50 tonn. Hvordan de klarte denne bragden er en gåte. Satellittbilder fra NASA har også avslørt tolv pyramidelignende strukturer i jungelen i Amazonas. Det er merkelig at nettopp pyramider, og da spesielt trappeformede pyramider, er en struktur som preget de større kultursamfunn i oldtiden. Man finner store trappepyramider i Kina (rundt 300 av dem!), Russland, Sydamerika, Mellomamerika, Midtøsten, Afrika, Asia og Europa. Også i Nordamerika er det funnet en trappepyramide. De mest kjente av dem ligger i Mellomamerika og Egypt. I 1976 oppdaget kaptein Don Henry en undervannspyramide 60 km utenfor kysten av Florida, USA. Toppen av pyramiden lå på 100 meters dyp, og det ble anslått at den kjempestore strukturen var 140 meter høy — like høy som Keopspyramiden i Egypt! På toppen av slike pyramider var gjerne et offersted der det ble ofret til de hedenske guddommer.

Satan og Guds Stad

Kong Nebukadnesars Babylon var et blekt forsøk på å rekonstruere himmelske ting, men hans hengende haver var likevel et av verdens syv underverkerAlle kultursamfunn i oldtiden var sterkt religiøse, men på feil grunnlag. De var hedenske samfunn som dyrket sine hedenske avguder — som oftest med solguden som den øverste gud. Denne form for gudsdyrkelse var i realiteten en satandyrkelse, da det var han, «lysbæreren», som var den førende guddom. Satan, eller som han kalles på hebraisk: Heylel, «Morgenstjernen, Morgenrødens sønn», som på latin er blitt til «Lucifer», var en salvet kjerub som sto nærmest Guds trone i himmelen. Han vet hvordan himmelske vesener ser ut, og han vet hvordan Guds Stad, Det nye Jerusalem ser ut. Han er denne verdens fyrste som gjør krav på alt på denne jord (Joh 12,31; 14,30; Luk 4,6), og opp gjennom verdenshistorien har han forsøkt å etterligne himmelske vesener og Guds Stad så godt han kunne her på denne jord.

Disse forsøkene kom klarest til uttrykk i Det nybabylonske rike, under kong Nebukadnesar, der hovedstaden Babylon hadde en rekke trappepyramider, eller ziggurater med offersted på toppen, hengende hager, samt en elv (Eufrat) som rant gjennom byen — omtrent som Livets elv i Guds stad (Åp 22,1–2). Man finner også store veggrelieffer som skildrer kjerublignende vesener. Guds Stad, Det nye Jerusalem er en høyst bokstavelig by, til tross for forsøkene på å åndeliggjøre den. Den er hovedstaden på Den nyskapte jord (Åp 22,1). Den overtar der det gamle Jerusalem slutter eØverst: Satellittbilde av dagens Antarktis med iskappe. Nederst: Antarktis slik dette store kontinentet (større enn Europa) vil fortone seg uten is (grønne områder)tter de tusen år. Det er der Guds trone befinner seg, med Livets tre. Livets elv etc.

Etter målene som er oppgitt i Åp 21,16, er det meget sannsynlig at Det nye Jerusalem er en trappeformet pyramide med tolv avsatser — en for hver av Israels tolv stammer. Det er tolv grunnsteiner, står det, og det betyr tolv avsatser. Det er trolig denne enorme, storslåtte strukturen Satan har forsøkt seg med bleke etterligninger av opp gjennom årtusenene. Han var et meget fremtredende himmelsk vesen i sin tid, og fordi denne jord er hans domene, har han inspirert kultursamfunn som er under hans kontroll, dvs. avgudsdyrkende samfunn med hang til soldyrkelse, til å lage etterligninger av himmelske ting. Det annet bud i Guds Lov, Tibudsloven, lyder slik: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden» (2 Mos 20,4).

Det er nettopp det Satan og de avgudsdyrkende kultursamfunn som han har inspirert, har gjort. Vi finner ruiner og levninger av storslåtte monumenter og byer praktisk talt på hvert eneste kontinent på jorden. Mon tro hva som skjuler seg under den opptil fire kilometer tykke iskappen på Antarktis, et kontinent som er større enn hele Europa. Det såkalte Piri Reis-kartet fra det 15. århundre viser Antarktis uten iskappe, med elver, daler etc. Det er funnet kullag på Antarktis, samt fossiler, som viser at det engang har vært et temperert klima der. Har kontinentet også vært befolket før Noahs syndflod? Hvor lite menneskeheten egentlig vet om sin fortid! Vismannen sier: «Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! — så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss» (Pred 1,9–10).