Nr. 43: Glemte verdener Del 1

Nr. 43:

Glemte verdener Del 1

Over hele verden finner man ruiner og spor etter forgangne, høytstående kulturer. Disse minnesmerkene bærer ofte preg av en intrikat byggekunst som har satt mange grå hår i hodet på de lærde.I tillegg dukker det med jevne mellomrom opp arkeologiske funn som enten blir ødelagt eller stuet ned i museenes kjellere i stedet for å bli utstilt i glassmontre til alminnelig beskuelse. De kalles «Ooparts» (Out Of Place Artifacts), dvs. gjenstander som ikke hører hjemme noe sted — de hører ikke hjemme i det utviklingshistoriske verdensbilde. Det er riktigere å si at de ikke hører hjemme i det utviklingshistoriske verdensbilde. Ifølge dette «politisk korrekte» synet, skal mennesker som levde for 4000 år siden eller mer, være på et «lavere plan» enn nåtidens mennesker. De var mer eller mindre på «steinalderniMesopotamia, med elvene Eufrat og Tigris. Det var i disse, de engang så frodige områdene, at «kultureksplosjonen» fant sted. I disse fruktbare jord- og fedriftsområdene vokste de første kultursamfunnene opp etter Noahs syndflodvå», og kunne slett ikke vært opphavet til de mange sinnrike byggverksruiner man finner over hele verden — heter det.

Men «steinalder» er et meget relativt begrep. På den tiden det var «steinalder» i Norden, var det «gullalder» og høytstående kultursamfunn andre steder på jorden som på den tid var langt frodigere enn det kalde Nordeuropa. Spesielt gjelder det kulturens vugge i den såkalte «fruktbare nymånesigd» i Midtøsten — Mesopotamiadalen (Sumeria, Babylon/Babel), Egypt og Indusdalen. Deres kunstverker, astronomiske/matematiske kunnskaper, byggekunst etc., bærer bud om høytstående kulturer som ikke hadde noe som helst med «steinaldernivå» å gjøre. Her i Nordeuropa var det imidlertid «steinalder». Det betyr ikke at menneskene her nord var mer primitive enn deres slektninger på sydligere breddegrader. Også i dag finner man «primitive» kulturer flere steder på jorden — menneskesamfunn som lever mer eller mindre på «steinaldernivå». De er «primitive» sammenlignet med eksempelvis Vestens høyteknologiske kultursamfunn, men så er de til gjengjeld ikke plaget av Vestens stress, jag og mas. Denne artikkelen er skrevet ut fra et bibelhistorisk perspektiv. Bibelen forteller at det var en syndflod/vannflom på patriarken Noahs tid som utslettet alt liv på jorden, bortsett fra de åtte mennesker som befant seg i arken. Etter syndfloden, ca. ett år etter at katastrofen rammet jordkloden, gikk Noah og hans familie ut av arken til en helt ny verden — en ruin. De tre sønnene til Noah, Sem, Kam og Jafet, ble ifølge Bibelen stamfedre til «den nye verden» etter syndfloden. «Dette var Noahs sønners slekter etter sin avstamning, i sine folkeslag. Fra dem har folkene utbredt seg på jorden etter vannflommen» (1 Mos 10,32).

De første sivilisasjoner

Den såkalte «frodige nymåne» i Mesopotamia la grunnlaget for de første kultursamfunnene etter syndflodenVi vet at de første sivilisasjoner etter Noahs syndflod oppsto langs de frodige elvedalene i Midtøsten. Bibelen forteller at arken strandet i Ararat-områdene, og karakteristisk nok oppsto det første kultursamfunn i den frodige Mesopotamiadalen, langs de nedre løpene til elvene Eufrat og Tigris.

Det var her de vandrende etterkommerne etter Noah slo seg ned og dannet den sumeriske kultur. Trolig var dette etterkommerne etter Noahs sønn Sem, da patriarken Abram (Abraham) levde i Ur i Kaldea, dvs. Sumer. Abraham var av Sems ætt (1 Mos 11,11–28).

Under «istiden» i Nordeuropa etter Syndfloden var det heller ugjestmildt klima i disse områdene, og det ble «steinalder» for dem som våget seg hit opp. Bildet viser utstrekningen av iskappen i Nordvest-EuropaPå den tiden lå store deler av Nordeuropa under is, som var en konsekvens av jordakseendringen etter syndfloden. Derimot var Midtøsten frodig, det var landområder som «fløt av melk og honning». Forutsetningen for å skape et kultursamfunn, var at menneskene fikk tid til overs, slik at de kunne beskjeftige seg med andre ting enn å streve for det daglige brød. De frodige elvedalene ga det riktige livsgrunnlaget for å skape kultursamfunn, nemlig jordbruk og fedrift. Det var jordbruk og fedrift som la grunnlaget for disse kultursamfunnene. De som drev jordbruk og fedrift, produserte ikke bare til eget behov, men også til andre deler av befolkningen. Det oppsto kjøpmenn som formidlet produktene videre; det oppsto «fabrikker» som foredlet primærproduktene til andre varegrupper, som vin av druer; brød og andre bakeriprodukter av korn; vevere, som laget klær av ull og lin, etc. På denne måten fikk andre grupper i samfunnet tid til intellektuelle, kunstneriske, metallurgiØverst en flintkniv fra «steinalderen» i Nordvest-Europa. Nederst en rikt utsmykket kniv fra Sumer i Mesopotamia, omtrent fra samme periode. Forskjellen er slående, men det skyldes de ulike livsvilkårene og mangel på råmaterialer i de kalde og karrige områdene, der beboerne ikke hadde tid til annet enn å sørge for det daglige brød og skaffe seg vinterforsyninger med de knappe ressurser de hadde til rådighetske, astronomiske og arkitektoniske sysler som bygget disse kultursamfunnene opp til høytstående sivilisasjoner. Det ble en «gullalder» i disse delene av verden.

På den annen side var det karrige forhold eksempelvis i Nordeuropa på den tiden. Det var «steinalder», fordi de modige, eventyrlystne sjeler som våget seg opp i det kalde, isete nord, ikke møtte et livsgrunnlag som kunne bidra til å skape kultursamfunn på like linje med jord- og fedriftssamfunnene langs de frodige, klimagunstige elvedalene i «den frodige nymånesigd» i Midtøsten. De som bosatte seg i det høye nord, fikk ikke tid til annet enn å streve for det daglige brød og skaffe seg vinterforsyninger. Det var korte sommere og lange, kalde vintre, og de hadde mer enn nok med å ivareta sine egne primærbehov. Det var et karrig, ugunstig klima som ikke la særlig grunnlag for jordbruk i større målestokk, og de som levde i disse områdene, drev hovedsakelig med jakt og fiske. Det var ikke tid til intellektuelle sysler. De tilvirket ofte sine redskaper og våpen av flint, men også jern ble brukt, om enn i mindre målestokk. Det var «steinalder», selv om innbyggerne i «steinalderen» ikke var mer primitive enn sine slektninger i det frodige syd, der det var «gullalder». Disse «–alder»-epitetene er ikke annet enn uttrykk for utviklingshistoriske tenkesett: Steinalder, jernalder, bronsealder, gullalder — fra primitiv til avansert. Dette er det rene vrøvl. Det var kort og godt de ulike livsvilkårene som la grunnlaget for «steinalder» og «gullalder». Disse fakta kommer ikke så godt fram i «politisk korrekte» historiebøker som er farget av utviklingslæren.

Kultureksplosjonen

Historikerne har store problemer med å forklare «kultureksplosjonen» som skjedde brått og plutselig i Mesopotamia for noen tusen år siden. Det var ikke en suksessiv «kulturutvikling» fra steinaldernivå til sumerisk høykultur. Den sto plutselig frem i historien som en høytstående sivilisasjon. Dette er ikke vanskelig å forklare ut fra et bibelsk ståsted. Historikerne, som ikke har noen tro på Bibelen, har like store problemer med «kultureksplosjonen» som paleontologene — som heller ikke har noen tro på Bibelen — har med «den kambriske eksplosjon», der en mengde «høytstående» marine organismer plutselig dukker opp, «fullt utviklet», og uten spor av mer primitive forgjengere. Dette fenomenet er heller ikke vanskelig å forklare ut fra et bibelsk ståsted. Men i stedet for å gå den enkle vei og benytte seg av «Ockhams barberkniv», går vantro forskere den motsatte vei og gjør vanskelig det som er enkelt når man godtar Bibelens ord i 1. Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. . . Noah ofrer til Gud etter å ha gått ut av arken etter syndfloden. Fra Ararat-områdene, der arken strandet, spredte folkeslagene seg utover jorden. Maleri av Joseph Anton Koch.Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. . . .Så skjedde det, etter at de sju dager var til ende, at vannflommen kom over jorden. I det år av Noahs liv da han var seks hundre år gammel, i den andre måneden, på den syttende dag i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet. . . .Dette var Noahs sønners [Sems, Kams, Jafets] slekter etter sin avstamning, i sine folkeslag. Fra dem har folkene utbredt seg på jorden etter vannflommen.» Så enkelt er det.

«Kultureksplosjonen» i Midtøsten lar seg ikke forklare på adekvat vis ut fra et uviklingshistorisk ståsted. Det er ingen plass for ape-til-menneske-hypoteser, men den plutselige tilsynekomsten av høytstående kultursamfunn finner en både logisk og tilfredsstillende forklaring i den første boken i Bibelen, som også Jesus selv bekrefter (Matt 19,4). Arkeologer som ikke har tro på Bibelen som Guds Ord, men som heller betrakter den som en samling myter og legender fra det 6. århundre f. Kr., lager sine egne teorier, men tråden i disse teoriene mangler begynnelse, og henger dermed i løse luften. «Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer 8,9.) Vårt standpunkt er at alle kultursamfunn på jorden har sitt opphav for rundt 4300 år siden. Ifølge Bibelens egen kronologi skjedde Noahs syndflod rundt 2350 år før Kristus, og 1656 år etter Skapelsen. Dette er Bibelens egen kronologi og egen forklaring, og den fester vi full tillit til.

Kjemper

«Guds sønner», de falne engler, fordervet jorden før Syndfloden med sitt bisarre avkomEn rekke ruiner etter oldtidskulturer har gigantiske proporsjoner og bærer bud om byggekunst som lå på et meget høyt nivå. Det er snakk om steinblokker på opptil flere hundre tonn som er transportert over større strekninger og satt sammen med utrolig presisjon — noen ganger i meget ulendt terreng. Av og til er det også funnet skjelettrester etter kjempemessige, menneskelignende vesener, som etter alt å dømme var opphavet til disse kulturene. Noen av skjelettfunnene avslører dobbelte tannrekker og seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot. Beklageligvis havner slike funn i museenes kjellere i stedet for å bli stilt ut i montrene til alminnelig beskuelse. De passer ikke inn i utviklingslærens rammeverk. Bibelen gjør det klart at jorden både før Syndfloden og etter, var befolket av en spesiell menneskerase som i vesentlig grad skilte seg ut fra sine samtidige, «normale» mennesker. Det begynte i tiden før Syndfloden: «Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. . . . Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne. Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang» (1 Mos 6,1.2.4.5).

Uttrykket «Guds sønner», heb.: bene elohim, betyr kun engler. Se f.eks. Job 1,6; 2,1; 38,7. «Guds sønner» — bene elohim — betegner vesener, f.eks. engler, som er skapt ved en direkte skaperhandling av Gud. Derfor kalles også Adam, som var skapt ved en direkte skaperhandling av Gud, for «Guds sønn» i Jesu slektstavle (Luk 3, 23–38). Ingen av Adams etterkommere kalles «Guds sønner». At «Guds sønner» i 1 Mos 6 dreide seg om falne engler, har vært alminnelig akseptert opp gjennom historien inntil kirkefedrene i det 4. århundre begynte å forvanske Skriftens klare ord, bl.a. med «Set-teorien». Enoksboken forteller at disse tingene begynte i patriarken Jareds dager. Ifølge den bibelske kronologi ble Jared født 460 år etter skapelsen. Historieskriveren Flavius Josephus, som var en samtidig av Jesus, forteller i sitt verk Antiquities of the Jews om de kjempene som befolket jorden før syndfloden, og at de var avkommet mellom falne engler og jordiske kvinner: «For mange av Guds engler slo seg i lag med kvinner, og fikk barn som var Dødehavsrull-fragmentet Genesis Apocryphon (Lameks Apokalypse) forteller om kjemper som som var avkom av falne englerurettferdige og foraktet alt som var godt fordi de stolte på sin egen styrke. Tradisjonen forteller at disse menn utførte lignende gjerninger som grekernes såkalte kjemper» (Flavius Josephus: Antiquities of the Jews, I.III.1. Uthevelser tilføyd). I fotnoten kommentererer utgiveren: «Denne oppfatningen om at falne engler på et vis var opphavet til fortidens kjemper, var oldtidens konsekvente syn» (Uthevelser tilføyd). I sitt åttebinds verk Legends of the Jews, forteller Louis Ginzberg: «Da englene så menneskenes vakre, tiltrekkende døtre, begjærte de dem og sa: 'vi vil velge oss hustruer bare fra menneskenes døtre og få barn med dem'. . . .Avkommet fra disse blandingsekteskapene var en rase av kjemper. . . .Men de falne englene fortsatte å forderve menneskeheten» (bind 1, s. 124, 125. Uthevelser tilføyd). De apokryfiske bøker forteller nøyaktig det samme. F.eks. Jubiléboken: «Og han [Enok] vitnet mot vekterne [englene], de som syndet med menneskenes døtre, for de hadde begynt å blande seg med jordens døtre så de ble besmittDet er blitt funnet skjeletter av kjemper som har vært opptil 12 meter høye. Den gule streken viser høyden til en velvoksen mann på 180 cmet, og Enok vitnet mot dem alle» (kap. 4,23. Uthevelser tilføyd). «Og det skjedde, da sønnene til menneskenes barn begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, at Herrens engler så dem i et av disse jubilé-årene, og at de var vakre å se til, og de tok seg hustruer fra dem de valgte seg. De fødte dem sønner — og disse var kjempene» (kap. 5,1. Uthevelser tilføyd). Dødehavsrull-fragmentet Genesis Apocryphon forteller at himmelske vesener en gang kom ned på jorden, der de blandet seg med jordiske kvinner og fikk avkom — kjemper — med dem. Den apokryfiske, men interessante Enoksboken (1. Enok) forteller om falne engler som fikk unaturlig avkom med jordiske kvinner før Syndfloden. De tyve første kapitlene i 1. Enok er faktisk viet dette emnet. Det er sikkert noen som vil hevde at disse fortellingene er fantasi og oppspinn. Engler kan ikke få barn med jordiske kvinner, blir det hevdet. Hvordan dette foregikk, er ikke godt å si, men Bibelen bekrefter at slik var det. Judasbrevet sier: «Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag, likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild» (Jud 6–7). Apostelen Peter nevner også de engler som syndet, og at Gud styrtet dem ned i «mørket», der de blir holdt i forvaring til dommens dag. Legg også merke til at apostelen setter denne begivenheten i forbindelse med syndfloden på Noahs tid: «For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen. Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah selv den åttende — den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden» (2 Pet 2,4–5). Legg merke til hva Judas, som var Jesu bror, eller halvbror må vi nesten si, poengterer i disse versene. Han sier at oldtidsbyene Sodoma og Gomorra og andre byer i området «drev hor og gikk etter fremmed kjød» på samme måte som «disse». «Disse» peker tilbake på «de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling.» Versene skal derfor leses slik: «Sodoma og Gomorra og byene deromkring drev hor og gikk etter fremmed kjød på samme måten som de falne englene gjorde». De falnI Midtøsten er det funnet lårbein etter en kjempe som må ha vært bortimot fem meter høy. Lårbeinet vises her under en utstillinge englene gikk etter «fremmed kjød» da de «tok seg hustruer» blant «menneskenes døtre». Ordet «fremmed» som brukes i Judas 7 er heteros, som betyr annerledes, forskjellig.

Judasbrevet forteller med andre ord i klartekst at «Guds sønner» i 1 Mos kap. 6 virkelig dreide seg om falne engler. Disse englene forlot sitt eget himmelske rike (bolig) for å invadere et jordisk rike som var fremmed for dem. De forlot frivillig sine himmelske boliger og og ga avkall på sine himmelske legemer for å anta menneskelig kjød —«fremmed kjød». De overskred grensene for sin egen natur for å innta riket til vesener av en annen natur. Det var blandingen av disse to typer vesener, med det resulterende, og bisarre avkom, som fikk Gud til å sende den største straffedom og ødeleggelse som noensinne er kommet over jorden. Det var en overtredelse av de genetiske lover Gud hadde satt, at alt liv skulle formere seg etter sitt slag. Kloning og genmanipulering er tukling med skaperverket Gud på ingen måte vil tåle. Men det er det genforskerne bedriver i dag! Og som det var i Noahs dager, slik er det i dag — tiden like før Jesu komme. I dag manipulerer genforskere med skaperverket i sine vanvittige forsøk på å frembringe hybride vesener. Og da varer det ikke lenge før Gud sier stopp!

Kanaans land

Som vi har sett, slår 1 Mos kap. 6 fast at det levde en kjemperase før syndfloden. De var avkommet av falne engler og jordiske kvinner. Vi skal også merke oss at det var kjemper på jorden «likeså siden» (etter Syndfloden). Det ble en ny oppblomstring av disse unormale kjempene etter syndfloden, slik vi finner beskrevet i fjerde og femte Mosebok og i Josvas bok. Det var i forbindelse med Israels beleiring av Kanaan, men kjempene hadde allerede levd der i området i lang tid. Etterkommerne til en av disse kjempene, Rafa, holdt til i området allerede på Abrahams tid, 1800 år før Kristus:

«I det fjortende år kom så Kedorlaomer og de kongene som var med ham. De slo refa'ittene i Asterot-Karna'im, susittene i Ham, emittene i Sjave-Kirjata'im» (1 Mos 14,5). Refaittene var etterkommerne til Rafa. På hebraisk betyr Rapha en kjempe.

Da de tolv speiderne hadde utforsket Kanaans land etter utgangen fra Egypt, vendte de tilbake til Moses og Aron med denne beskjeden: «Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var» (4 Mos 13,33). Disse etterkommerne av Rafa var ikke vanlige mennesker. I tillegg til å være flere meter høye kjemper, hadde de også seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot. De var hybride vesener i likhet med kjempene før syndfloden. «Enda en gang kom det til strid ved Gat. Der var en høyvoksen mann som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot — i alt tjuefire fingrer og tær, han var også en etterkommer av Rafa» (2 Sam 21,20). Etterkommerne av Rafa = refaitter.

Ruinene av oldtidsbyen Hazor, som var hovedstaden til kjempeslekten i Kanaans land på Josvas tid. Den ligger på det som idag kalles Golanhøydene i staten IsraelBibelen nevner flere av disse kjempene som ble nedfelt under erobringen av Kanaan. «Og, kongen i Basan, var den siste som var tilbake av refa'ittene. Som alle vet, står hans seng i ammonittbyen Rabba. Den er av jern, og den er ni alen lang og fire alen bred, en alen regnet etter lengden av en manns underarm» (5 Mos 3,11). Sengen var med andre ord 4,5 meter lang og 2 meter bred! «Likeså inntok Israel det land som tilhørte Og, kongen i Basan, en av dem som var tilbake av refa'ittene [kjempefolket] Han bodde i Asterot og Edre'i» (Jos 12,4). «Jabin, kongen i Hasor, hørte om alt dette. Da sendte han bud til Jobab, kongen i Madon, og til kongen i Simron og til kongen i Aksaf. . . . Straks etter vendte Josva tilbake og inntok Hasor, og kongen der slo han i hjel med sverdet. For Hasor var før i tiden hovedstaden for alle disse kongerikene» (Jos 11,1.10). Ruinene av Hasor, som ligger på Golanhøydene i dagens Israel, bærer bud om at det folket som engang bodde der, måtte ha vært rett så høyvokste, for å si det mildt. Disse kjempene utførte de samme gjerningene som mytologiens kjemper, forteller Josephus. Faktum er at det er fortellingen i 1 Mos kap. 6 som har gitt opphav til de mange mytologier — særlig gresk mytologi — om «guder» som begjærte jordiske kvinner, og derfor steg ned fra himmelen (eller opp av havet) for å få barn med disse kvinnene. Avkommet deres var kjemper: Atlas, Herakles, kykloper etc. Josephus forteller videre at de kjemper som bodde i Kanaans land på Josvas' tid, og som ble nedfelt under erobringen av Kanaan (refaitter, anakitter etc.) var helt vesensforskjellige fra vanlige mennesker: «Derfor flyttet de [israelittenes hærstyrke] sin leir til Hebron, og da de hadde inntatt den, drepte de alle innbyggerne. Fram til den tid bodde det fremdeles der en kjemperase som hadde så store kropper, og ansiktene deres var så vesensforskjellige fra andre mennesker, at de var overraskende å se på og fryktelige å høre. Også i dag kan man se beinrestene til disse menn. De har ingen troverdig tilknytning til andre mennesker» (V.II.3. Uthevelser tilføyd). Denne beretningen til Josephus blir også bekreftet av andre kilder, f.eks. Tanhuma (Devarim 7), der Rabbi Johanan ben Zakkai forteller om et møte med den romerske keiser Hadrian, ca. 135 etter Kristus. Ifølge dette skriftet fortalte rabbien om en hule der det lå beinrester (skjeletter) etter kjempene i gammeltestamentlig tid, og at et av dem var ti meter langt. Det er funnet en rekke slike skjeletter og beinrester, men de er blitt skjult for offentligheten. Funnene er imidlertid godt dokumentert, og det største skjelett som er funnet av disse hybride kjempene var 36 fot — 12 meter — langt! Det er derfor ikke merkelig at speiderne fortalte Moses at de var som gresshopper i sammenligning! En høyvokst person på 180 cm rekker knapt nok opp til kneet på en slik kjempe. En god bok som dokumenterer slike funn, er Stephen Quayles Genesis 6 Giants — Master Builders of Prehistoric and Ancient Civilizations.

Kjemper og glemte verdener

Ruinene av et tempel i Baalbek, Libanon. De enorme størrelsene får man et inntrykk av ved å sammenligne størrelsen med turisten i midten av den gule sirkelen!De eneste «steinaldermennesker» som nøt godt av «høyteknologi», var familien Flint!Årsaken til at vi har gått nærmere inn på dette med kjemper, er at Forskerne hevder å ha funnet strukturer etter en kjempemessig oldtidsby på bunnen av Det karibiske haven rekke av fortidsruinene bærer bud om å være bygd av en kjemperase. Vi tenker på de såkalte Nazca-linjene i Peru, Tiahuanaco i Bolivia, Baalbek i Libanon, Bashan i Syria, Ollantaytambo i Peru, El Enladrillado i Chile, Sacsayhuaman i Peru, en rekke fortidsmonumenter i England, etc. Gamle inkalegender forteller at ruinbyen Tiahuanaco i Bolivia var bygd av kjemper. Både tibetanske, kinesiske og indiske legender forteller om en kjemperase som levde der i fortiden. Faktisk finner man lignende legender over hele verden og på alle kontinenter, sågar Australia, der det berettes at den hemmelige by Burrunga i sin tid ble grunnlagt av kjemper. Mennesker — om man skal kalle dem det — av gigantisk størrelse var følgelig ikke begrenset til Palestina, men har satt spor etter seg over hele verden. Ruiner av kjempemessige byggverk, legender, tradisjoner og direkte skjelettfunn bærer bud om at Bibelens fortelling at «kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden», ikke er mytologi, men realitet. Derimot har denne realitet gitt opphav til utallige mytologier der kjernen av sannhet er bevart: «Guds sønner» (falne engler) fikk ulovlig avkom med jordiske kvinner. Avkommet var hybride vesener, kjemper av stor styrke og kunnskap. Men de var også gjennomgående onde, og var en direkte årsak til at Gud grep inn med en syndflod for å utrydde fra jorden disse onde vesenene. Etter Syndfloden kom en ny oppblomstring bl.a. i Kanaans land, og Josva fikk ordre om å utrydde alle disse -ittene fullstendig. Det var foranledningen til de blodige utryddelseskrigene i Kanaans land, kriger som har voldt problemer for mange. De måtte utryddes for ikke igjen å skape lignende tilstander som før Syndfloden.