Nr. 40: Josef av Arimatea

Nr. 40:

Josef av Arimatea

Det er alminnelig antatt at munken Augustin brakte det kristne budskap til England i år 596 e.Kr. Dette er etter all sannsynlighet feil. Den romersk-katolske kirke har fortalt myten om at Augustin i år 596 ble sendt fra Rom til England som kristen misjonær til et «hedensk» land, for å omvende «hedningene» der til kristendommen. Det er ikke rare sannheten i dette, noe Vatikan-dokumentene selv vet å berette. Lenge før Rom ble kristnet, var England — ved et offisielt dekret — allerede en kristen nasjon. Augustin ble kort og godt sendt til England for å prøve å forlede det store og viktige kristne samfunn der til å akseptere pavens overherredømme. Dette var Augustins rolle i denne sammenhengen.

Historiske kilder og sterke tradisjoner tyder på at det kristne budskap kom til England 560 år før Augustin satte sin fot der — fem år etter Jesu himmelfart. Et rikelig historisk kildemateriale vet å fortelle at Josef av Arimatea sammen med en gruppe ledsagere ankom England i år 35–36 e.Kr. som de første kristne misjonærer til denne delen av verden. Også apostelen Paulus skal ha besøkt England ved minst en anledning.

«Dette står ikke i Bibelen», vil noen hevde. Riktig. Ikke alt står i Bibelen. Apostelgjerningene er én millimeter tykk, og kan forståelig nok ikke dekke alle aspekter av virksomheten til tolv-tretten apostler og andre kristne misjonærer gjennom førti års virksomhet eller mer.

Det førkristne England

La oss for oversiktens skyld se litt på det førkristne England — De britiske øyer i århundrene før Kristus. Ifølge overleveringene var Hu Gadarn Hyscion («Hu den mektige») Englands første kolonisator. Dette kan man finne i de walesiske triader (nr. 4) eller «tradisjonelle krøniker». Hu Gadarn var en hebreer av Sems ætt og en samtidig av Abraham. Gamle irske krøniker forteller at det også var hebreere som var de første kolonister på Irland. Abraham nedstammet fra Sem via Arpaksad og Eber/Heber (1 Mos. 10,21–24; 11,10–26). Det er sistnevnte som har gitt navn til hebreerne. Det var mange slektledd mellom Sem, Eber og Abraham. Det ligger derfor i sakens natur at ikke bare Abraham var en hebreer. Eber og hans etterkommere fikk flere sønner. Det er av denne grenen av hebreerne at fønikerne, de store sjøfarere og kolonisatorer etter all sannsynlighet stammet fra.

Stonehenge-monumentet i Syd-EnglandPå hebraisk/fønikisk betyr «Heber» bl.a. en «kolonisator» (en samfunsbygger, en som anlegger kolonier), og historien bekrefter at disse hebreere/fønikere var verdens største sjøfarere, oppdagere og kolonisatorer. De utmerket seg også som skipsbyggere, handelsmenn og metallutvinnere. Så tidlig som tusen år før Kristus seilte fønikerne på England (Cornwall), der de utvant tinn som de brukte i bronseproduksjonen. Mye tyder på at de utvant kobber — den andre bestanddelen av bronse — i Amerika og fraktet det over Atlanterhavet. Tallrike funn bærer bud om det.

Fra Kaldea, Abrahams hjemland, migrerte de til Fønikia ved Middelhavskysten, og derfra anla de kolonier flere steder i Middelhavsområdene, samt i England og på Irland. Senere kom det andre hebreere/israelitter av Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere og slo seg ned der.

Den «politisk ukorrekte» historie gir hint om at det ikke bare var de første engelskmenn som nedstammet fra hebreerne, men at også de første grekere, romere, etruskere samt trojanerne hadde samme opphav. Alle indisier tyder på at hebreerne/fønikerne migrerte til England, der de anla de første kolonier og ble kjent som «det neolittiske folk» for moderne, «politisk korrekte» historikere. Det er fra disse hebreere at engelskmennene og irene stammer. Professor L.A. Waddell (som forøvrig ikke hadde noen tro på Bibelen), har påvist denne tilknytningen gjennom hundrevis av fønikiske mynter og inskripsjoner som er funnet både i England og i Østen. Disse og andre beviser peker i retning av at de første innbyggerne i England faktisk var hebreere/fønikere.

Englands første kolonisator, Hu Gadarn, skal ha vært den som brakte druidereligionen til De britiske øyer. Det var trolig disse utvandrede hebreere som bygde Stonehenge og andre megalittiske monumenter i England. De var Bibelens store utferdsfolk og utbyggere. Det er påfallende at det er Sems ætt («den hvite mann»), som har spredt seg over jorden fra sitt opprinnelige opphavssted. Dette er ikke tilfellet med andre raser, som til denne dag stort sett har holdt seg i sine opphavelige domener: Afrika, kineserne etc. Med unntak av spredte utvandrere, en dråpe i havet, som heller ikke har skapt nye sivilisasjoner der de bosatte seg utenfor sine egne grenser, har ikke disse spredt seg utover jorden på samme måte som Sems etterkommere. Vi husker Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob om at deres ætt skulle bli overmåte tallrik, at de skulle bli til en mengde folk, og at konger skulle utgå fra dem. Dette er selvsagt ikke «rasisme», men dokumenterbare fakta må man tåle å se i øynene uten å ty til forslitte klisjeer.

Druidene

Som nevnt, forteller keltisk tradisjon at Englands første kolonisator, Hu Gadarn Hyscion «Hu den mektige», brakte druidereligionen til England på Abrahams tid (ca 1800 f.Kr.). Under Hu Gadarns etterfølgere, Plenydd, Goron, Alawn og Rhivon, ble druidereligionen utviklet til en full organisasjon og ble Englands religiøse og sivile grunnlov. Ca. år 500 f.Kr. ble den sammenfattet av Dunwal Moelmud.

En druideUnder druidismen utviklet England et religiøst, moralsk og rettslig system på høyt nivå. Selve grunnprinsippet, druidenes motto, var «Y Gwir Yn Erbyn Byb» («Sannheten mot verden»). Trofaste prester bygde opp en organisert religiøs innstiftelse som kom til å øve innflytelse over folk i andre land. Presteskapet grunnla et system med nasjonale utdanningssentre eller «universiteter» som sto under ledelse av erkedruidene. Disse sistnevnte ble kjent utenfor Englands grenser som navngjetne filosofer.

Druidene skal angivelig ha grunnlagt førti slike utdanningssentre, som til tider skal ha hatt opptil 60 000 elever. Disse førti utdanningssentrene ble også hovedstedene eller «Caer» i de førti stammene som England den gangen var delt inn i. De moderne engelske «Counties» har stort sett bevart de opprinnelige stammegrensene.

Druider og barder måtte gjennom tyve års studier av druideordenenes moralske og religiøse læresetninger (ca. 20 000 av dem!) Deretter måtte de gjennom tre ytterst krevende eksamener som strakte seg over tre år på rad. Først når kandidaten hadde bestått disse eksamenene, kunne han bli opptatt i de høyere ordener.

Et komplett «pensum» besto av matematikk, geometri, medisin, jus, poesi, talekunst, naturfilosofi og astronomi.

Druidene var ypperlige astronomer. Det er mye som tyder på at megalitt-monumenter som Stonehenge og andre, i tillegg til å være templer og offersteder, også var astronomiske observatorier. Druidenes verdenssystem var basert på det kopernikanske, med solen som sentrum.

Moderne druidisme. Dette bildet fra 1908 viser den senere britiske statminister Sir Winston Churchill (til høyre for erkedruiden i midten), der han blir initiert i druidenes gamle AlbionlosjeUnder romertiden skrev Julius Cæsar følgende om druidene:

«De underviste om stjernene og deres bevegelser, om andre land, tingenes natur, og Guds kraft.»

Enhver konge i England hadde en Druide og en Barde knyttet til hoffet. Druiden hadde i egenskap av «Visdommens lærer» ansvaret for undervisningen av hoffets yngste medlemmer, og hadde også tillatelse til å ha andre elever. Han reiste ofte rundt i riket ledsaget av sine studenter.

Druidismen var inndelt i tre ordener: Druider (Derwyddon), Barder (Beirdd) og Ovater (Ovydd), som hver var tilegnet spesielle oppgaver. For å bli opptatt i en av disse ordenene, måtte vedkommende være av god familie og ha en høy, moralsk karakter.

Druidene (Derwyddon) var de intellektuelle filosofer og leger. De skal ha vært kledd i hvitt. Det var de som ledet presteskapet og statsaffærene. Ingen kunne gjøre offisiell tjeneste hvis han ikke var blitt utdannet under druidene.

Bardene skal angivelig ha vært kledd i brunt i det sivile, og i himmelblått under religiøse seremonier. Bardene hadde til oppgave å kultivere musikk, dikt og litteratur. Historikeren Strabo forteller (63 f.Kr.) at Bardene var hymneskaperne og hadde ansvaret for musikken under de religiøse seremonier.

Ovatene var den laveste av de tre druide-ordenene. De skal angivelig ha vært kledd i grønt. Under ledelse av en Druide, studerte Ovatene naturen og assisterte under religiøse seremonier.

Som vi kan se, var druidene ikke primitive mennesker på «steinaldernivå», men høyt kultiverte mennesker som grunnla et fremstående kultursamfunn i England 1800 år før Kristus.

Druidereligionen hadde påfallende likheter med religionen til de bibelske patriarker. Den var monoteistisk (én Gud) i motsetning til de fleste hedenske religioner som er polyteistiske (flere guder). Charles Hulbert, den britiske ekspert på druidereligion, har uttalt at «Så stor er likheten mellom den engelske druidereligionen og den hebraiske religion til patriarkene, at vi ikke har noen betenkeligheter med å si at de begge har samme opphav.»

Også den engelske antikvar William Stukely hevdet på 1700-tallet at den sanne druidisme ble introdusert til England fra Bibelens land omtrent på Abrahams tid. Stukely sier videre at den sanne druidisme utvilsomt var avledet av patriarkenes opphavelige religion.

1. Druidereligionen besto av en familiesentrert gudsdyrkelse, der familiens overhode gjorde tjeneste som prest og utførte offertjenesten.

2. Under druideprestenes offertjeneste la de sin hånd på offerdyrets hode og bekjente synd over det. Deretter ble offerdyret slaktet og brent som et syndoffer.

3. Druidereligionen var monoteistisk. De tilba én Gud, som hadde tre aspekter: Beli (Belenus), Taran (Taranus) og Yesu (Hesus). De hadde en form for kors som de viste ærefrykt: Druidene hadde for vane å søke seg ut et stort, vakkert eiketre med to store, armlignende greiner. Når disse greinene ble sett forfra, dannet de et kors sammen med grunnstammen. Dette «korset» ble deretter innviet til Gud ved at de skar inn tegnene for «Hesus» (Yesu) på den høyre greinen, tegnene for «Belenus» (Beli) på den venstre greinen og tegnene for «Taran» (Taranus) på midtstammen. Øverst ble tegnene for «Than», Gud, skåret inn.

4. Hesus eller Yesu var den Gud druidene tilba som «Den store lege». Druidene trodde på Hesus (Yesu) som verdens Frelser. Da kristendommen gjorde sitt inntog i England, forkynte den et navn på verdens Frelser, Jesus, som druidene kjente til fra sin egen religion: Hesus eller Yesu.

5. Både druidene og den mosaiske religion hadde yppersteprester som bar en brystplate som lignet på hverandre. Begge religioner hadde et presteskap som var fritatt for skatt og militærtjeneste.

6. Druidenes religion innbefattet den bibelske skapelsesberetning.

7. Hver syvende dag prekte druider av derwyddon-ordenen til folket fra små forhøyninger eller koller. Flere av disse forhøyningene er fremdeles bevart i England.

8. Druidene lærte at naturenFønikiske handelsruter og materien ikke kan eksistere uten Gud. Naturens lover var i en forstand Guds lover, lærte de, og overtredelse av naturens lover var derfor ensbetydende med overtredelse av Guds lover. I likhet med kristendommen i de første århundrene e.Kr., snek også hedenske skikker seg inn i den opprinnelige druidereligionen. Men selv om tilbedelse av himmellegemene, elementene, bakketopper og trær krøp inn, ga de aldri avkall på tilbedelsen av den Gud som sto over naturen. Opp gjennom årene utviklet det seg imidlertid en litteratur om druidenes praksis som var så omspunnet med keltisk okkultisme og folklore at den opprinnelige druidefilosofi ble aldeles overskygget. Det er blitt hevdet at druidene praktiserte menneskeofringer. Dette har man ingen beviser for. Utgravninger fra druidenes offerplasser har til dags dato bare brakt for dagen bein fra okser og andre offerdyr, aldri rester etter mennesker.

Fønikerne drev utstrakt handelsvirksomhet utenfor Middelhavsområdene allerede tusen år før KristusDet førkristne England hadde derfor en høyt utviklet kultur under druidene. Det var ikke primitive, ville mennesker som befolket England på den tiden, slik vi ofte lærer. Det var druidereligionen — til tross for hedenske skikker som etter hvert hadde sneket seg inn — som forberedte England for det kristne budskap i aposteltiden. Mange druideprester ble senere prester i den kristne menighet. Selvfølgelig ble ikke alle og enhver av druidene kristne. Selv etter at kristendommen ble nasjonalreligion i England, fortsatte druidismen i flere århundrer.

Druidismen var en ytterst tolerant og fredelig religion. Ingen steder finner man beretninger om druider som forfulgte andre for deres tros skyld. Her fant apostlene et fristed fra romernes og jødenes forfølgelser.

Josef av Arimatea

«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort» (Matt. 27,57–60). Se også Mark. 15,42,46; Luk. 23,50–53; Joh. 19,38–41.

Med disse ordene forsvinner Josef av Arimatea ut av Bibelen. Hvem var egentlig denne mannen?

Dette glassmaleriet i en kirke i Bath, England, skildrer Josef av Arimatea som ankommer England og møter kong Arviragus. Med i følget er flere kvinnerI gamle manuskripter blir Josef av Arimatea kalt en «Decurio», som er betegnelsen for et viktig, romersk embete, vanligvis i forbindelse med gruvedrift. Josef hadde ansvaret for romerske gruveinteresser (tinngruver) i England — gruveinspektør om du vil. I denne egenskap er det sannsynlig at han tilbrakte deler av året borte fra Palestina. Den gangen var det ikke bare å sette seg i et fly som på noen få timer er framme ved bestemmelsesstedet.

Josef var en rik mann som hadde egne skip og drev selvstendig handel med tinn og andre varer. Gamle britiske krøniker forteller at Josef eide noen tinngruver i Cornwall i England. Han var også medlem av det jødiske Sanhedrin, og var dessuten medlem av en viktig gruppe innenfor Sanhedrin: De eldstes råd. Josef av Arimatea var derfor en respektert og innflytelsesrik person.

En rekke gamle tradisjoner, samt den jødiske Talmud, bekrefter at Josef av Arimatea var en nær slektning av Jesus. Josef var en yngre bror av Marias far, og var derfor Marias onkel — og dermed Jesu grandonkel. Dette bekreftes av bl.a. Harlein-manuskriptene i British Museum, som også forteller at Josef hadde en datter, Anna.

Dette slektskapsforholdet forklarer også hvorfor Pilatus så enkelt gikk med på å overlate Jesu legeme til Josef. Jesus ble henrettet som «forbryter», og ifølge romersk lov var det bare nære slektninger som kunne gjøre krav på legemet til en henrettet forbryter. Dette måtte skje innen en time etter henrettelsen. Hvis ingen gjorde krav på legemet, ville det bli kastet i en anonym fellesgrav for misdedere. Det var dette jødene ønsket. De ville at minnet om Jesus skulle utslettes fullstendig.

Josef som misjonær til England

Etter steiningen av Stefanus, satte Herodes og jødene i gang en voldsom forfølgelse av de kristne. Jakob, Johannes' bror ble halshogd og Peter kastet i fengsel (Ap. Gj. 12,2–4). Tradisjonen forteller at det jødiske Sanhedrin i år 35 forviste fra Judea både Josef av Arimatea og flere andre av Jesu etterfølgere og satte dem i en båt uten årer og seil ved kysten av Cæsarea. De drev med vind og strøm, og kom uskadd til Kyrene i Nord-Afrika. Her fikk de tak i årer og seil, og fortsatte reisen langs den vanlige ruten til de fønikiske handelsskipene. Dette var en rute Josef kjente godt — han hadde selv seilt den mange ganger. Til slutt kom de til Marseille i Frankrike, der de gikk i land.

Kirkehistorikeren kardinal Caesar Baronius (1538–1609) identifiserer i sitt verk «Ecclesiastical Annals», det følge som sammen med Josef av Arimatea kom til Marseille i Frankrike. Det var de to Betania-søstrene Marta og Maria, deres tjenestepike Marcella, deres bror Lasarus (som Jesus hadde vakt opp fra de døde), Eutropius, Salome, Cleon, Saturninus, Maria Magdalena, Maxim (el. Maximin, den blindfødte som Jesus ga synet tilbake), Martial, Trophimus (Restituus), og etter all sannsynlighet Maria, Jesu mor. Også apostelen Filip skal ha vært en av flyktningene på denne reisen.

Dette glassmaleriet i Johanneskirken i Glastonbury, England, skildrer Josef av ArimateaI sin «Historia» (ca. år 600 e.Kr.), forteller erkebiskop Isidorius av Sevilla at apostelen Filip for det meste virket i Gallia, det nåværende Frankrike. Dette blir også bekreftet av kardinal Baronius, erkebiskop Ussher og mange andre.

Vel framme i Marseille, spredte ryktene seg snart over kanalen om at Josef og hans følge var kommet. Josef var godt kjent fra før mens han var gruveinpektør i England. En delegasjon druidebiskoper utsendt av prins Arviragus, som var sønn av silurkongen Cunobelinus, kom til Marseille for å anmode Josef om å komme over til Siluria i England (det nåværende Wales) for å forkynne budskapet om Jesus og hans offer. Kong Cunobelinus (Shakespeares Cymbeline) var fetter av den berømte britiske krigeren og silurkongen Caràdoc (Caractacus), som hadde utmerket seg i sin kamp mot romerne.

Apostelen Filip ordinerte Josef og sendte ham og gruppen hans over til England. Kongehuset i Siluria (Wales) var de første til å ta imot budskapet, og kong Arviragus skjenket Josef og gruppen hans 12 «hides» med landområde (ca. 7700 mål) samt øya Avàlon nær Glastonbury (Ynys Avàlon) skattefritt «til evig tid». Her ble den første kristne kirkebygning i Europa reist. Dette var i årene 36–39 e.Kr.

I denne kisten ble Domesday-bøkene oppbevartDa hertug Wilhelm av Normandie (Wilhelm Erobreren) beseiret England i 1066, var noe av det første han gjorde, å kreve opp skatt. Han lot derfor sine menn omhyggelig nedtegne all privat eiendom i England, og hva slags skatt eierne vanligvis hadde betalt på sine eiendommer gjennom tidene. Dette arbeidet ble fullført i år 1085. Denne katalogen over eiendommer og skatteforhold kalles «The Domesday Book», og av denne går det fram at kirken i Glastonbury eide 12 «hides» med land som aldri hadde betalt skatt. Fortellingen bekreftes dermed av et offisielt britisk regjeringsdokument.

En av Domesday-bøkeneI sin historie om frankerne (ca. 544–595 e.Kr.) skriver Gregor av Tours at Josef av Arimatea var den første som forkynte det kristne budskap i England. Også erkebiskop Haleca av Zaragossa og andre tidlige kirkehistorikere er alle samstemmige i dette. Det samme gjelder «Chronicon of Pseudo Dexter». Benediktinermunken og kirkehistorikeren H.P. Cressy (1605–74), som selv hadde tilbrakt mange år i Glastonbury, slutter seg til dette synet. Også kirkefedrene Hilarius av Pottiers, Hieronymus, Arnobius den yngre, Krysostom, Eusebius, Sabellius og andre er samstemmige i at England var det første kongedømme som mottok det kristne budskap. Historikeren Gildas skrev (ca. 520 e.Kr.) at «Josef introduserte kristendommen til England i det siste året av Tiberius' regjeringstid». Dette blir år 37. Kristendommen ble offisielt proklamert som statsreligion ved et edikt kong Lucius lot utstede ved riksmøtet i Winchester i år 135. Maelgwynn av Llandaff skrev i år 450 at Josef av Arimatea, «den ærverdige decurion», i likhet med sine elleve medarbeidere, døde og ble begravet på Avàlon ved Glastonbury.

Apostelen Paulus

«Men nå, når jeg ikke lenger har virkerom i disse traktene, og da jeg alt i mange år har lengtet etter å komme til dere, håper jeg å få se dere på gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av dere på reisen videre, når jeg først har fått glede meg en tid over samværet med dere» (Rom 15,23.24).

«Når jeg har fullført dette og lagt denne frukt trygt i deres hender, vil jeg dra veien om dere til Spania» (Rom 15,28).

Paulus forteller ikke om han virkelig dro til Spania, slik han hadde til hensikt. Men det går klart fram av disse versene at det var Spania som var det egentlige målet. «. . .på gjennomreisen når jeg drar til Spania», «. . .dra veien om dere til Spania.» Det er bekreftet av mange tidlige kirkehistorikere at Paulus virkelig tok turen til Spania og forkynte Ordet der. Deretter skal han ha dratt til Gallia (Frankrike), og videre en tur til England. Dette er bekreftet av bl.a. kirkehistorikeren Theodoretus, Klemens av Rom, dikteren Venantius Fortunatus m.fl. Også Ludovicus Capellus (d. 1658), i sitt verk om apostlene, bekrefter at Paulus forkynte Ordet i England: «Jeg kjenner knapt noen skribent, fra kirkefedrene og ned, som ikke fastholder at Paulus, etter å ha blitt sluppet fri, forkynte i alle land i Vest-Europa, England innbefattet.» Biskop Burgess slo fast at «. . .når det gjelder Paulus' reise til England, har vi så klare beviser for dette som vi kan forlange.»

I Johanneskirken i Glastonbury, England, står sarkofagen til Josef av ArimateaApostelgjerningene omfatter Paulus' virksomhet fram til hans første fangenskap i Rom. Etter at han ble sluppet fri og til han ble fengslet på nytt og henrettet, gikk det fem til seks år som vi ikke kjenner noe til. Det er lite trolig at Paulus tok det med ro og hvilte under denne tiden. Det samsvarer ikke med hans nidkjærhet, energiske karakter og ansvarsbevissthet. Det er høyst trolig at det var i denne tiden han besøkte Spania og England.

I Archko-samlingen i Konstantinopel finnes et 29. kapittel til Apostelgjerningene (Sonnini-manuskriptet). Her fortelles det at Paulus dro til Spania, og deretter til England:

«Og Paulus, full av Kristi velsignelser og rik i Ånden, forlot Rom, fast bestemt på å dra til Spania, for han hadde i lengre tid tenkt på å dra dit. Han var også bestemt på å dra derfra videre til England [Brittania]. For han hadde hørt i Fønikia at noen av Israels barn, under det assyriske fangenskapet, hadde unnsloppet sjøveien til 'øyene langt borte', slik profetene hadde fortalt, og som romerne kalte Brittania. Og Herren befalte at Evangeliet skulle forkynnes langt borte til hedningene, og til de fortapte får av Israels hus. Og ingen hindret Paulus, for han vitnet med kraft for Tribunalet og for folket, og han tok med seg noen av brødrene som var sammen med ham i Rom og gikk ombord i et skip i Ostium. De hadde god vind, og kom til havn i Spania. Og det samlet seg mye folk fra byer og landsbyer og fra fjellområdene, for de hadde hørt om apostelens omvendelse, og om de store mirakler han hadde gjort. Og Paulus prekte med kraft i Spania, og store skarer trodde og ble omvendt, for de forsto at han var en apostel sendt fra Gud.

Byen Glastonbury i Wales, England, er rik på tradisjoner om Josef av Arimatea. Området så unektelig annerledes ut på Josefs tidOg de dro videre fra Spania, og Paulus og hans ledsagere fant et skip i Armorica som skulle til England, så de dro dit. Etter å ha passert sørkysten, kom de til en havn som het Raphinus. Da det nå ryktes at apostelen var kommet til dem, samlet store skarer av innbyggerne seg for å møte ham, og han ble møtt med vennlighet og gikk inn østporten til deres by og ble innkvartert i huset til en hebreer, en fra hans eget land.

Og om morgenen sto han på Lud-høyden [Ludgate Hill og Broadway, der St. Pauls-katedralen i London ligger i dag], og folket kom inn porten og samlet seg på Broadway. Og han forkynte Kristus til dem, og mange trodde Ordet og Jesu Vitnesbyrd. . . .

Og det hadde seg slik at noen av druidene kom til Paulus privat og viste ham ved sine ritualer og seremonier at de nedstammet fra de israelitter som unnslapp fangenskapet i Egypt, og apostelen trodde dette og ga dem fredskysset. Og Paulus bodde der i tre måneder, og stadfestet troen og forkynte stadig Kristus. Deretter forlot Paulus og hans brødre Raphinus og seilte til Atium i Gallia.» (v. 1–15. Uthevelser tilføyd.)

Paulus og menigheten i Rom

I år 36 e.Kr. overga kong Brân (Brennus), «Den velsignede», tronen og det siluriske kongedømme til sin sønn Caràdoc (Caractacus), for selv å bli erkedruid ved kollegiet i Siluria, det nåværende Wales. Caràdoc ble senere tatt til fange ved list og ført til Rom (ca. år 51) sammen med sine to døtre og sønnen Linus. Også Brân kom dit som gissel eller kausjon for sin sønn, et opphold som varte i syv år. Dette blir beskrevet i en annen artikkel i innsyn (2-07).

Da Caràdoc besteg silurtronen i år 36, hadde han tre sønner, Cyllin, Cynon og Lleyn (Linus) samt to døtre: Eurgain og Gladys (Claudia). Både Linus og søsteren Gladys er nevnt i Bibelen, som vi skal se.

Gladys ble adoptert av den romerske keiser Claudius, og tok da familienavnet Claudia.

Da Gladys (Claudia) var ca. 17 år gammel giftet hun seg med den unge og velhavende romerske senator Rufus Pudens Pudentius, som hun var blitt kjent med da han av den romerske general Aulus Plautius var blitt stasjonert som «Prætor Castrorum» ved Regnum, det nåværende Chichester. I museet i Chichester finnes et interessant monument, «Chichester-steinen», med en innskrift fra romertiden som forteller om Rufus' opphold der.

Den romerske keiser Tiberius ClaudiusDa Claudia giftet seg med Rufus Pudens skrev den romerske dikteren Martial et dikt, som begynner slik: «Claudia! De blåøyde briters rose! Hjertevinneren! Hvordan er du blitt en latiner?»

I midten av femtiårene etter Kristus finner vi hele den siluriske kongefamilie i Rom, der de oppholdt seg i «Palatium Britannicum». Dette palasset ble senere kalt «Hospitum Apolostorum» (apostel-hjemmet), og enda senere «St. Pudentiana» etter Claudia Pudentiana, en datter av Claudia og Rufus. Dette hjemmet ble Roms første kristne kirke. Det er sterke tradisjoner som forteller at både apostelene Paulus og Peter bodde i dette hjemmet til Claudia Rufina og Rufus Pudens på den tid de oppholdt seg i Rom.

Det er fra denne familien Paulus overbringer en hilsen til Timoteus: «Skynd deg å komme før vinteren! — Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg» (2 Tim 4,21). Etter at Caràdocs far Brân ble satt fri (ca. år 58), vendte han tilbake til England sammen med tre andre personer som også var omvendt til kristendommen: Ilid, en jødekristen, Cyndaf og Arwystli, som etter all sannsynlighet er identisk med Bibelens Aristobulus, som Paulus hilser i Rom. 16,10. Tradisjonen og gamle skrifter forteller at Aristobulus forkynte evangeliet i England gjennom flere år.

Tradisjon uten hold?

Noen vil nok hevde at tradisjonene om Josef av Arimatea, Linus og Claudia, Paulus etc. bare er tradisjoner uten historisk belegg. Det finnes imidlertid rikelig med gamle manuskripter, verker av kirkefedre, kirkehistorikere og andre som går god for disse beretningene. Moderne «politisk korrekte» historikere burde behandle disse tradisjonene med respekt i stedet for å stemple dem som oppspinn og fri fantasi. Det er et uomgjengelig faktum at det kristne budskap kom til England svært tidlig i den kristne menighets historie — uansett hvem som brakte det dit. Vel kan tradisjon og historie i tidens løp bli omspunnet med fantasifulle detaljer, men de generelle linjene er likevel der. En tradisjon og en legende oppstår ikke spontant. Bak disse står som regel en virkelig hendelse, og det er denne man kan kjenne igjen bak det hele. Dette gjelder f.eks. de flere hundre syndflodlegendene man finner over hele jorden. Detaljene kan være forskjellige, men den underliggende beretning som går igjen i alle disse legendene, er at jorden ble rammet av en vannflom, som bare en håndfull mennesker reddet seg fra ved å bygge en båt.

Det er populært i vår tid å tvile på det meste, spesielt ting som har med Bibelen å gjøre. Samtidig som gamle kristne tradisjoner av den «lærde» fløyen blir vraket som fantasiprodukter, blir regelrette eventyr som f.eks. utviklingslæren og annet opphøyd som ubestridte sannheter. Alt snus på hodet i denne vanartede tid. Lys blir til mørke og mørke til lys.

Kilder:

Sonnini-manuskriptet: Acts 29

R.W. Morgan: St. Paul in Britain

E.R. Capt: Stonehenge and Druidism

E.R. Capt: The Traditions of Glastonbury

S. Emry: Paul & Joseph of Arimathea

A. Gray: The Origin and Early History of Christianity in Britain

B.L. Comparet: Nicodemus and Joseph of Arimathea

F. Haberman: Tracing Our White Ancestors

L.A. Waddell: Origin of The Phoenician, Britons, Scots & Anglo-Saxons

E.O. Gordon: Prehistoric London

John North: Stonehenge

P.B. Ellis: The Druids

H.M. Chadwick: The Origin of the English Nation

John Beddoe: The Races of Britain

John Nimmo: Identity of the Religions Called Druidical and Hebrew

L.G.A. Roberts: Druidism in Britain

Isabel Hill Elder: Celt, Druid and Culdee