Nr. 75: Forakt ikke Herrens tukt! Bli heller ikke motløs når du tuktes av ham!

Nr. 75:

Forakt ikke Herrens tukt! Bli heller ikke motløs når du tuktes av ham. Heb 12:5.

 
Skrevet av
Carl Olof Rosenius
(1816 - 1868)

Du har fått den store nåde å tro dine synder er forlatt. Du tror du er et Guds barn. Likevel har du veldig lett for å bli utålmodig og misfornøyd over den måten Herren fører deg på i livet. Bare fordi ikke alt har gått slik som du i ditt hjerte har ønsket og tenkt. Det er kanskje noe du spesielt sterkt hadde ønsket deg, og som du ikke fikk. Mens noe du rett og slett fryktet, har derimot rammet deg.

Det er nettopp deg vi vil tale noen ord med i dag. Mange tilfeldige sorger og prøvelser kan også gjøre hjertet ondt. En forfølges kanskje av mennesker en viss tid. En annen blir syk, men blir på ny frisk. En tredje har opplevd et tap, som riktignok ikke hadde betydning for hans framtid o.s.v. Men slike ting er egentlig bare små prøvelser som en snart finner trøst mot.

De virkelig dyptpløyende prøvelsene er de som synes å ha avgjørende betydning for hele ditt liv og din framtid, når du ser ditt livs største forhåpninger og ønsker slår feil.

Du søkte lykken, men synes å ha blitt ulykkelig. Du er bundet til noe du ikke kan ha noe håp om å bli fri fra i dette livet. F.eks. en sykdom eller et menneske du er blitt bundet til for hele livet, og som er et kors for deg. Eller du har knyttet hele ditt hjertes lykke til en bestemt person, - og så er denne personen tatt fra deg o.s.v.

Du som nå sørger i det stille, og føler deg ulykkelig: Løft nå øynene dine opp og se framover mot den uendelige evigheten! Er du nå helt sikker på at du ikke trenger denne Guds underlige og harde skole for at du skal nå lykkelig fram?

Har du så fullstendig glemt hvor stor og skjebnesvanger en strid det gjelder, hvis du skal bli frelst og komme til himmelen? Du vet jo at hele verden ligger i det onde, og at det er få som blir frelst, ja, at «den rettferdige vanskelig blir frelst».

Du tror og erfarer at hele ditt vesen er gjennomsyret av den gamle slangens gift. For slik er det i sannhet med hvert eneste menneske. Hjertet ditt er en hissig og lett tennbar ting, som alltid vil i feil retning. Ditt kjød er fullt av lyster og begjær. Du tror og ser at hele verden omkring deg er full av fristelser, og hvordan djevelens makt og list er så stor og omfattende at mangt et stort Guds menneske er blitt forført og hemmelig bedratt, så de er gått evig fortapt.

Det er jo forferdelig å se en slik tilstand. Men likevel kan du altså tro at du er den eneste som skal være fritatt fra all fare! Deg kan det falske hjertet og den gamle slangen aldri bedra, - tror du. Er du så overbevist om at det skal nok gå godt for deg å komme igjennom alle farer i denne verden - ?

Vel, sier du, men hvor vil du da hen med alt dette? At jeg synes jeg er blitt ulykkelig, er vel ikke det samme som at jeg er så selvsikker at jeg tror jeg er fritatt for all fare i evighet?

Jo, her er nok en dypere sammenheng enn du tror. Du kan være sikker på at det er ikke av hjertet Gud plager menneskene, men bare så langt det er nødvendig for den enkelte. Vær du sikker på at hvis ikke prøvelsene var nødvendige for ditt evige liv, så ville den uendelige kjærligheten i Guds hjerte heller gitt deg et Paradis på jorden.

Og om dine prøvelser ikke alltid er sendt for å redde deg fra den evige død, burde det være nok for deg at Herren vil helliggjøre deg ennå mer. Vil døde ditt gamle menneske og gjøre deg mer rik på åndelig kraft, liv og ånd, tro, bønn, kjærlighet, årvåkenhet og ydmykhet.

Eller betyr alt dette ingen ting for deg? Er synden og ditt kjødelige sinn noe du ikke tar så nøye, så det ikke smaker deg at Gud døder dette?

Hvor høyt setter du da Gud og hans vennskap? Hvis Gud vil bli mer æret gjennom deg, skulle da det ikke smake deg? Er du mer opptatt med din jordiske trivsel, enn av at Gud blir æret?

Å, tenk da over, du menneske, hvem som har skapt deg til denne verden med en udødelig sjel! Og ikke bare det, men også sendt sin egen elskede Sønn til en blodig død for at du skulle bli frelst! Har han da ikke også rett til å gjøre deg til «et ærens kar», og føre deg slik at du blir til hans ære? Smaker dette deg tvert imot ikke, så du til og med ergrer deg over det?

«Nei, langt fra», sier du, «det har jeg så langt fra noe imot. Tvert imot er det min inderlige bønn at Gud bare må gjøre meg mer alvorlig og hellig til sitt navns ære. Hvor ofte har jeg ikke bedt ham døde mitt kjød, når jeg har kjent på at jeg selv verken gjorde eller kunne gjøre dette. Nei, det at han døder mitt kjød misliker jeg slett ikke. Men jeg taler om mine bitre prøvelser. Det er disse som gjør meg så ulykkelig».

Du vil altså bli korsfestet og dødet - men uten lidelser - ! Du vil oppleve korsdøden leende. Ha nagler gjennom hender og føtter, men uten smerte. Å ja, så fordreid kan det hele fortone seg i vår tankeverden.

Men la det da nå bli klart for deg at det gamle menneske kan ikke bli overgitt til døden uten lidelse. Hvis du ber Gud døde kjødet ditt, må du ikke bli overasket om mye lidelse rammer deg. Med en slik bønn har du selv dratt dette over deg.

Gud hører svært gjerne når du ber ham døde kjødet ditt og la nåden få større innpass i deg. Men han vet da ingen bedre måte å bønnhøre deg på, enn gjennom prøvelser, fristelser, kors og problemer.

Nr. 74: Treenighetslæren, når kom den?

Nr. 74:
Treenighetslæren, når kom den?
       

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.»

– Den athanianske trosbekjennelsen





Kritikere av treenighetslæren angriper den på forskjellig grunnlag, og mye går i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at ”treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Bibelen gjør i forhold til Gud. Det er mange teologiske uttrykk som for eksempel forsoningsdøden eller rettferdiggjørelsen som ikke står i Bibelen, men er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd med få ord. Begrepet treenighet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære. En trengte være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Kirkehistorien viser at det var motstrebende kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort til slutt fordi arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn som var radikalt anderledes i synet på om Jesus var Gud eller den førsteskapte slik Arius hevdet.
De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene, den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast «Treenigheten av ett og samme vesen». Allerede i oldkirkens tid ble Gudsforståelsen angrepet, og dette har nok igjen vært med på å framskynde Bibelens og den trosbekjennelser.[i] Vi ser at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten med omverdenen. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids angrep på læren om Jesus som Gud, bestod ikke mye av stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. De første tre århundrene etter Kristus var hoveddiskusjonene mellom kirken og dens kritikere ikke treenigheten i seg selv, men hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.
Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[ii] (død 98/117) og biskop Ireneus[iii] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100. En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien ”the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet treenig(het) 106 ganger, . Ofte sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som angrep Jesu guddomlighet.
Moderne lesere kan kanskje undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325, bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led tortur og martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer som sann Gud og sant menneske og treenigheten kom fordi kirken ble angrepet fra flere hold. Både innenfra, hvor striden med Markion og med Arius[iv] er de mest kjente, og fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[v] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med hvordan de forstod Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.
Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet ”trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud. I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: «Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” «Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.» «Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.» Dette er av enkelte blitt fremstilt som en motsetning til treenighetslæren. [vi] Men at Jesus er den ene Gud er noe som tilhengerne av treenighetslæren er enige i, så dette er bare et eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.
Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den treenige Gud da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken (ortodoks) og vestkirken (katolsk) i 1054 var blant annet en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende; om Ånden utgikk av Faderen eller av Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud.
Følger vi historien til reformasjonen er det heller ikke her stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt ut, og de nye kirkesamfunnene formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi en oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Polen i kjølvannet av reformasjonen. I nyere tid ser vi at nye menigheter gjerne blir dannet ut fra forskjellig dåpssyn, sterke personligheter eller personkonflikter, syn på karismatikk og nådegaveutrustning. Men de fleste nye menigheter har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.
Oppsummeringsvis har vi sett at selv om kirken av sine motstandere er blitt beskyldt for å forkynne en triteisme, en lære om tre guder, har det motsatte altså blitt understreket av kirkemøtene og kirkefedre fra urkirken av. Synet om en Gud med tre distinksjoner samler så forskjellige tradisjoner og konfesjoner som baptister, ortodokse, lutheranere, pinsevenner, trosbevegelsen, katolikker, metodister, adventister, anglikanere, med mer. De er uenige om så mangt, men dette står de samlet om. Spørsmålet blir vel da om det er bibelsk grunnlag for denne Gudsforståelse kalt læren om den treene Gud eller treenighetslæren, eller om 99, 9% av de som bekjenner seg som kristne faktisk bygger på en hedensk overtro uten fundament i Bibelen? Flere kapitler vil se på hva Bibelen sier om Gud, men vi starter opp i neste kapittel med hvorfor en i det hele tatt «må gjøre det så komplisert».


Fotnoter:
[i] Striden på 300-tallet med Arius, som mente at Sønnen ble skapt av Faderen og således ikke var av samme vesen som ham, var den første store stridighet innen kirken selv. Ellers brukte kirken mye tid på å bekjempe gnostisk inspirert religiøsitet som også ofte skilte GT sin skapergud og Jesus som en annen gud.
[ii] Biskop i Antiokia – her sitert fra engelsk: “In Christ Jesus our Lord, by whom and with whom be glory and power to the Father with the Holy Spirit for ever» (n. 7; PG 5.988).
[iii] Ble inspirert av Polykarp som var disippel av Johannes. Var biskop i Lyons og levde 115-119. Sitat følger fra engelsk: ” «The Church, though dispersed throughout the whole world, even to the ends of the earth, has received from the apostles and their disciples this faith: …one God, the Father Almighty, Maker of heaven, and earth, and the sea, and all things that are in them; and in one Christ Jesus, the Son of God, who became incarnate for our salvation; and in the Holy Spirit, who proclaimed through the prophets the dispensations of God, and the advents, and the birth from a virgin, and the passion, and the resurrection from the dead, and the ascension into heaven in the flesh of the beloved Christ Jesus, our Lord, and His manifestation from heaven in the glory of the Father ‘to gather all things in one,’ and to raise up anew all flesh of the whole human race, in order that to Christ Jesus, our Lord, and God, and Saviour, and King, according to the will of the invisible Father, ‘every knee should bow, of things in heaven, and things in earth, and things under the earth, and that every tongue should confess; to him, and that He should execute just judgment towards all…'» (Against Heresis X.l)
[iv] Alexandrieren Arius mente at da Jesus ble eldre, sultet, led og døde,  kunne han ikke strengt tatt være guddommelig. Dette angrep han primært ut fra klassisk gresk Alexandrinsk (i motsetning til Antiokisk) filosofi, og ikke skrifttolkning eller urkirkens lære. I likhet med dere mente han at Logos var Guds første skapning – forskjellig fra resten av skaperverket med at han var direkte skapt av Gud, mens resten ble skapt via Logos. Biskopen ekskommuniserte Arius da dette brød så radikalt med den forståelsen kirken hadde av Bibelen og overleveringene fra de apostoliske fedre. Det utviklet seg til å bli en strid i hele den østlige kirke, og Konstantin grep inn. Først sendte han sin hoffbiskop for å mekle, men da det ikke gikk ble det innkalt til et allment kirkemøte. Her formulerte man først en bekjennelse utelukkende på skriften som skulle vise at Logos og Gud var det samme, men arianerne tilsluttet seg dette, da de mente at dette også kunne tolkes om det skapte. Da formulerte man en ny bekjennelse med klare antiarianske formuleringer. Denne ble vedtatt og bare 2 nektet å underskrive.
[v] Jesus var ikke først og fremst omstridt i forhold til sin guddomlighet – men i forhold til hans menneskelige natur. Dette ut fra den rådende hellenistiske og gnostiske filosofi om den høyt hevede Gud som umulig kunne blitt inkarnert i ett menneske og slik ikle seg den negative materie som verden var. I antikken hadde mange en grunnleggende negativ opplevelse av verden rundt seg. Den var fiendtlig og de opplevde seg som fremmede i universet. De opplevde seg som «skjebnens slaver», og flere har påpekt.at dette kan ha skyldes sosial umobilitet eller østlig påvirkning. Denne livsførelse fant sitt religiøse utrykk på 100-tallet etter Kristus i en rekke religionssystem som vi med et fellesnavn kaller gnostisisme. De har endel felles grunntrekk: For det første bekreftes følelsen av fremmedhet. Opprinnelig hersket det i den guddommelige verden fred og harmoni, Gud var alt i alle, og alt var inneholdt i Gud som ulike krefter i ham. Så forvillet noe av det guddommelige stoff seg bort fra «fylden», og i sin forvirring skapte denne fremmedgjorte del av Gud den materielle verden. Her er det blitt fanget og finnes nå som en guddommelig gnist i menneskets sjel eller ånd. Ulykken består i at de har glemt sitt guddommelige opphav. Frelse består derfor i at menneskesjelene får den nødvendige kunnskap (gr:gnosis) om hvor de kommer fra, og hvordan de skal kunne vende tilbake dit.
I gnostisismen utnyttes og omformes stoff fra mysteriereligionene – som var rimelig utbredt rundt Jesu fødsel – samt gamle nasjonalreligioner og jødedommen. Selve det gnostiske grunnmønster kan vanskelig forklares ut fra jødisk bakgrunn da skapelsen blir sett på som en beklagelig begivenhet, og den Gud som er ansvarlig for skapelsen av universet er uvitende eller ond eller begge deler. Verden er negativ, men Gud «fritas» skyld for skapelsen. Den ble skapt av laverstående engler. Det store oppgjør med gnostisisme og også Markion kom senere i det andre århundre. Her sto Justin, Irenius (mest mot gnostisismen) og Tertullian (mest mot Markion) sentralt.

Nr. 73: Den onde er vred, men han får ingen makt over den troende!

Nr. 73:
Den onde er vred, men han får ingen makt over den troende!

Salme 76. 11 Selv menneskers harme blir til lovsang for deg; harmen ender med høytid.

Ifølge dette verset blir de ugudeliges vrede en dag vendt til lovprisning av den allmektige Gud. For et øyeblikk det kommer til å bli: tungene til de som gjør det onde vil bare være i stand til å erkjenne og tilbe Herren!

Mitt spørsmål angående dette verset er: hvor kommer "menneskers vrede" fra? Akkurat i denne tid er en voldsom, intens vrede i ferd med å omsvøpe hele verden, noe mennesket i seg selv ikke i særlig grad er i stand til å gjøre stort med. Og denne vreden gjør seg gjeldende på mange forskjellige måter. Tenk over det: Radikal islam slipper sin veldige vrede løs over alle som nekter å bøye seg for Allah.
I Nord-Korea truer en rasende, demonbesatt diktator hele verden, mens han utøver brutal undertrykkelse og sulteforing av sitt eget folk.
I Midtøsten har hele nasjoner blitt djevelens redskap til å prøve å ødelegge Israel.
I Europa og USA er vreden til dem som hater og forakter Jesu navn i ferd med å øke.
Og til sist er det vreden fra de ugudelige som har gitt seg selv over til sine synder. De raser i sitt forsøk på å kaste av seg Guds herredømme en gang for alle. Et ordtak jeg kommer på sier: Raseri er kortvarig galskap.
Når jeg så tenker på disse utslag av menneskers vrede i denne tid, så går det opp for meg at de er ikke menneskelige i sin natur. Det finnes ingen tvil om det: de er helt og fullt sataniske. Bibelen gir oss disse versene for å bevise det:

Apostelen Johannes skriver når han taler om de siste dager: "Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp. 12:12).
Jesus sa til dem som raste mot ham: "Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster." (Joh. 8:44). I dette verset identifiserer Kristus kilden til et slikt raseri: Det er ikke bare fra mennesker, men kommer direkte fra Satans selv.
Ifølge disse avsnittene så er det vi står overfor i dag intet mindre enn en demonisk vrede, styrt fra helvete. Det er ikke bare en politisk vrede, ikke bare et personlig raseri, ikke bare snakk om Islam mot Israel. Det er mye verre enn det.

Salmisten tar opp dette fenomenet når han forvirret spør: "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:" (Sal 2:1-2).

Alt sammen er en demonisk vrede rettet mot Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Og de forskjellige skikkelser dette raseriet tar blir sterkere og sterkere. Akkurat nå ser vi Kristi ord utspille seg foran oss på verdens scene: Satans barn gjør sannelig det deres far lyster.

1. Tenk på det verdensvide raseriet til Islam og andre hedenske religioner som prøver å etablere sine guder som suverene herskere på jorden.
Islamske imamer kaller på en verdensvid fatwa mot dem som nekter å tilbe deres falske Gud. I et demonisk raseri løfter Kristi fiender bokstavelig sine våpen og befaler massene: "Bøy dere for vår Gud, eller dø." Saudi Arabia forlyster folk ved å vise henrettelser av annerledes tenkende. Det er forferdelige tilstander.

Men intet av dette sataniske raseriet er nytt. Vi ser eksempel etter eksempel på en slik demonisk galskap opp gjennom historien. I Daniel 3 leser vi om at kong Nebukadnesar reiste en avgud av gull i Babylon og forlangte at den skulle tilbes. Alle tjenestemenn, ledere og innbyggere i Babylons over ett hundre provinser måtte enten falle ned foran denne guden eller dø. Det var to valg, bøy deg eller brenn. Dersom noen nektet å tilbe Nebukadnesars avgud, så ville de bli stekt levende i store ovner.

Bilde av Kong Nebukadnesar som først ble styrt av den Onde, så sannet han at det er Israels Gud som er den eneste sanne Gud.

Etter at påbudet var utstedt, var det tre hengivne, unge jøder i riket som nektet å bøye seg. Nebukadnesar trakk dem i raseri frem for seg og befalte å få vite: "Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?" (Dan 3:15). Her er deres svar: "Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse." (Dan 3:17).

Reaksjonen fra den demoninspirerte kongen var forutsigbart: "Da ble Nebukadnesar full av harme, og ... gav befaling om at ovnen skulle gjøres sju ganger hetere enn vanlig." (Dan 3:19). Det var et rent demonisk hat mot, Gud. Sannheten er at alle som står oppreist for Kristus kan forvente et slikt raseri mot seg. Deres lydighet pisker alltid opp sinne hos dem som blir ledet av Satan.

Så hva ble utfallet? Hvem sin Gud var det som seiret i Babylon? Midt i denne prøvelsen åpenbarte Jesus selv sin herlighet og makt. Da kong Nebukadnesar stirret inn i den rødglødende ovnen ble han sjokkert over det han fikk se. Han ropte: "Vi kastet tre menn inn i ovnen, men jeg ser fire menn. De går løse omkring midt inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem. De oppfører seg faktisk som om de brølende flammene ikke er der. Og den fjerde ser ut som Guds Sønn." (Dan. 3:25, min omskrivning).

Når Jesus dukker opp er leken over. Hans fiender må bøye seg for ham. Akkurat nå ser vi historien gjenta seg selv.

I dag er islam en slags Babylon med gale ledere lik kong Nebukadnesar. Denne religionen truer hele verden med kravet om å tilbe dens guddom, Allah. Terroristorganisasjoner med islamsk støtte krever: "Bøy dere for Allah, ellers vil vi sprenge flyene deres. Vi vil bombe byene deres, togene, bussene og undergrunnsbanene. Vi vil kidnappe dere, torturerer dere og kappe av hodene deres. Allah vil herske over verden. Islam vil seire."
Når vi ser slike demoniske krefter, så bør vi på ny vende oss til historien om Nebukadnesar og de tre trofaste tjenerne. Den forteller oss at i løpet av én time kom Herren ned og befridde sine tjenere - og det forandret alt. Alt ble annerledes da Herren åpenbarte sin makt, og fikk kongen til å rope:

"Lovet være (disse tre menns) Gud! Han sendte sin engel og frelste sine tjenere, som satte sin lit til ham og handlet mot kongens ord. De våget sitt liv for ikke å dyrke eller tilbe noen annen gud enn sin egen Gud." Øyeblikkelig utstedte Nebukadnesar en ny befaling: "... den som i sine ord forser seg mot (disse tre menns) Gud - han skal hogges i stykker, og hans hus skal gjøres til en skraphaug. For det finnes ingen annen gud som makter å frelse slik." (Dan 3:28-29).

La oss nå vende tilbake til salmisten som spurte hvorfor hedningene raste mot Gud. Ifølge ham svarer Gud på en slik vrede på denne måten: "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem." (Sal 2:4-5).

Herren selv erklærer deretter: "Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion ... du er min Sønn, jeg har født deg i dag!" (Sal 2:6-7). Islamister og andre hedenske religioner kan håpe på å få innsette sine guder som konger for å herske over verden. Men Gud sier: "Jeg har allerede innsatt min Sønn Jesus Kristus, Messias, som konge over himmel og jord. Han er til og med nå Herre over alt."

Faderen sier det selv: Jesus hersker som Herre. Hva er verdens reaksjon på dette?

2. Det er et økende raseri og sinne i hjertene til onde menn som er rettet mot selve Jesunavnet.
Over hele verden reiser det seg et rødglødende raseri mot Guds Ord. Bibelen blir foraktet, spottet og forbannet av ugudelige menn. Jeg spør deg: Hva er det med Jesunavnet som pisker opp en slik vrede bare det blir nevnt? Intet navn er så foraktet over hele verden. Men det finnes ikke frelse i noe annet navn enn hans: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg. 4:12).

Vi vet at Jesu navn alltid har blitt hatet av onde menn. Men nå har dette hatet gått over til et demonisk raseri. Kristi navn blir sakte og umerkelig slettet ut av samfunnet, av lovgiverne i nasjoner over hele verden. Hvorfor er det et slikt raseri mot Guds Sønn? Hvorfor skjelver onde menn når hans navn blir nevnt? Det er på grunn av det navnet representerer: Kristi navn betyr befrielse fra synd. Det betyr frihet fra syndens herredømme. Det betyr død over den gamle, falne, adamiske naturen og en overgang til et nytt liv. Det betyr kraft til å forsake og fornekte alle ugudelige lyster og fornøyelser.

Men du skjønner, at de som elsker forlystelser ønsker ikke å gi opp sin sensuelle livsførsel. Paulus sier om dem: "Disse folkene elsker ikke bare sine synder, men de forstår fullt ut at Guds dom er imot horkarler, ekteskapsbrytere, seksuelle avvik. Og allikevel gleder de seg over dem som gjør slike ting. De er gudshatere." (Rom. 1:28-32).

Hør hva Gud har å si om denne sataniske vreden mot sin Sønn, sitt Ord og sitt folk.
I følge salmisten er hedningenes holdning slik: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!" (Sal. 2:3). Oversatt til moderne språk blir det: "Kom igjen nå, vi kan ikke lenger finnes oss i fordømmelsen fra Bibelen. Vi vil ikke tillate at denne trelldommen fra Jesus skal stanse oss. Vi vil innføre lover som vil bryte alle gamle moralske lenker. Vi vil kreve vår rett til giftermål mellom to menn og to kvinner. Vi kommer til å kjempe for rettigheter for alle slags seksuelle avvik. Vi trenger å bryte ned alle de gamle moralske grensene. Vi vil innta det moralske landet og forbli der."

Min Bibel forteller meg hva som vil skje i en slik tid. Når onde menneskers vrede setter seg fore å kullkaste naturens lover - å gjøre samfunnet om til et ubeskrivelig Sodoma-liknende helvete, hvor hver mann er sin egen lov - det er da Herren bryter inn: "Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem." (Sal. 2:5).

Salmisten forteller oss: "De har satt sine egne hellige standarder. De har løftet opp sine jordiske økser for å hogge ned alt som er rett. De knuser hellige ting med økser og slegger, og besmitter Guds bolig." (Se Salme 74:4-7). Så klager salmisten videre: "Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne? Skal fienden forakte ditt navn til evig tid?" (Sal. 74:10).

Det er da Guds ord forteller oss at den ødeleggelse og spott som har blitt forårsaket av menneskers vrede ikke vil vare stort lenger: "For menneskers vrede blir til pris for deg. Du binder om deg med en større vrede." (Sal 76:11). Hvordan vil dette skje? For å si det enkelt, jo mer intens menneskers vrede blir, jo mer vil Gud øse ut av sin nåde. "Men der synden ble stor, ble nåden enda større!" (Rom 5:20).

Vi ser vidunderlige eksempler på det opp gjennom historien. Tenk på hvordan Kristi menighet ble tråkket ned i Kina under kommunismens forferdelige vrede. Alle former for religiøs aktivitet ble forbudt, inklusive buddhismen som var den ledende religionen i landet. En åndelig vakuum oppsto som gjorde menneskene tomme og hungrige. Men enda en gang ble menneskers vrede vendt til Guds pris. Herren øste ut elver av nåde i Kina og en undergrunns kirke vokste opp over hele nasjonen. I dag teller den kinesiske kirke mange titalls, ja kanskje over ett hundre millioner kristne, og den vokser fremdeles sterkt. Kanskje det tydeligste eksempel for meg på at menneskers vrede blir vendt til pris for Gud er vitnesbyrdet til apostelen Paulus. Jesus åpenbarte seg selv for denne veldige forfølger av den tidlige menigheten på veien til Damaskus. På et enkelt øyeblikk ble Paulus' ville hat til Kristus vend til Guds pris. Som et resultat av dette er hele verden av i dag blitt forandret.

Selv nå kan vi se at Hisbollahs vrede blir vendt til Guds pris. Hvordan? Muslimer i Sør-Libanon flyktet fra krigen inn i Jordan og Syria hvor mange ble tatt i mot av kristne. Da disse troende viste Kristi ubetingede kjærlighet til flyktningene, og gav dem husly og mat, så smeltet hjertene til disse rettighetsløse muslimene. De er nå mer åpen for evangeliet enn noensinne.

Gjennom alle disse eksemplene ser jeg Herren svare på salmistens rop: "Reis deg, Gud! Før din sak, kom i hu at dåren håner deg hele dagen! Glem ikke dine fienders røst, larmen som alltid stiger opp fra dine motstandere!" (Sal. 74:22-23) .

3. Til slutt er det en stadig økende satanisk vrede mot enhver hengiven tilhenger av Kristus.
Jeg tror at et Satans sendebud har blitt utpekt for hver eneste gudfryktig person, og er pålagt å plage og trette dem hver dag. Dersom du vokser nærmere Herren så kommer du til å stå overfor den fulle vreden til en rasende djevel.

Men den finnes en måte å vende Satans vrede mot deg til Guds pris på. Faktisk så er vi ikke ubeskyttede målskiver eller hjelpeløse spedbarn. Vi har fått våpen og ressurser som er mektige til å rive ned sataniske festningsverker. Hva er vårt sterkeste våpen? Det er den Allmektige Guds løfter.

Skriften forteller oss: " ... stå djevelen imot, så skal han fly fra dere." (Jak. 4:7). Du kan spørre: "Men hvordan står jeg imot fienden?" Du gjør det ved å fore deg med Guds løfter og får dem til å bli en del av ditt vesen, og påkalle dem når du er under kryssild og sitere dem for djevelen. Her er bare ett eksempel på et slikt løfte:

"Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg. Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg. For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg." (Jes. 41:11-13).

Tenk over det: dersom narkomane ble befridd fra sine vaner ... dersom morderiske mennesker ble forvandlet og gjort til nye skapninger i Kristus ... dersom homoseksuelle og prostituerte ble gitt et vitnesbyrd om at ingenting er umulig for Kristus, at de kunne mirakuløst bli satt fri ... dersom Guds kjærlighet kunne nå uforbederlige gjengkriminelle ... når hans kjærlighet kunne bryte enhver slavelenke. Er det da merkelig at Satans vrede ble så vekket? Syndige menneskers raseri mot Kristus og hans menighet vil aldri avta. Og det er også et raseri innenfra i menigheten da det er falske brødre og falske Apostler og profeter som råder grunn mange steder!
Ingen gitt mengde kompromisser, kjærlighet eller toleranse vil noensinne tilfredsstille denne demoniske vreden. Den vil faktisk bare bli verre, mye verre. Akkurat i denne stund er det krefter som får stadig større politisk makt, som søker internasjonale posisjoner og blir innvalgt.

I områder av EU og andre steder i verden er det nå ulovlig å forkynne Kristus med den frihet vi nyter i Norge. Mye evangelieforkynnelse blir kalt en "forbrytelse" og "fordommer." Jeg frykter at det vil komme en dag da det samme blir tilfelle i Norge? I Spania og andre katolske land er det vanskelig å sette opp et Guds hus der en ikke er Katolsk, hvilken frihet og demokrati?

Kong David ble overveldet av den ånd av Gudshat som preget hans tid. Han ropte ut til Herren: "Se mine fiender, for de er mange. De hater meg med et voldsomt hat." (Sal. 25:19). På samme vis sier Salme 124:2-3: " ... hadde ikke Herren vært med oss da mennesker stod opp imot oss, så hadde de slukt oss levende da deres vrede brant imot oss."

Salmisten David uttrykker det mange i kirken føler i dag. Til tider ser det ut til at vi er maktesløse til å stå imot de onde kreftene som samler seg mot oss. Selv vårt rettsvesen er involvert i å haste våre samfunn nærmere og nærmere helvetes porter. Jeg kan nesten ikke tro hvordan moralen i vårt land dag for dag blir tråkket ned i skitten.

Vil Herren tillate denne vreden mot ham og hans kirke å fortsette, inntil vårt samfunn blir som Sodoma, hvor hver mann er sin egen lov? Nei, aldri! Akkurat nå erfarer vi Herrens umåtelige tålmodighet. Han kommer til å bringe dom, men alle hans dommer har frelsende hensikter. Jesaja gir oss et vidunderlig bilde av dette:

"Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris. De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem.

Herren skal dra ut som en kjempe, som en krigsmann skal han egge sin harme. Han skal rope høyt, ja skrike. Mot sine fiender skal han vise sin makt. Jeg har tidd fra eldgammel tid. Jeg talte ikke, jeg holdt meg tilbake. Nå vil jeg skrike som den fødende kvinne, jeg vil puste og fnyse. Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være.

Dere døve, hør! Og dere blinde, lukk øynene opp og se!" (Jes 42:8-9, 13-14, 16, 18).

Kjære, den guddommelige nåde Jesaja beskriver forvandlet Saulus forfølgeren til Paulus apostelen. Den samme nåde reiste opp en menighet med mangfoldige millioner medlemmer i kommunist Kina. Den sender muslimske flyktninger inn i armene til hengivne Kristi tjenere. Gud øser sannelig ut sin frelsende nåde i denne endetid.

Vi skal ikke ergre oss over de slag som Satan ser ut til å vinne. Det slaget vi står i er et evig slag. Og helvetes porter vil ikke seire over Kristi kirke. Vår Far har erklært det: Jesus regjerer allerede nå som Konge!

Til slutt, hva er Satans sterkeste våpen? Frykt!

Hva er Guds mektigste våpen? Vi leser i Rom 14. 17 For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd.

Guds rike der Jesus er Konge, Herre og frelser råder fred, glede, kjærlighet og rettferdighet, i sterk motsettning til i Satans rike der frykt, uforsonlighet, bitterhet og hat råder. Hvilket rike har du valgt å tilhøre? Det valget kan ikke jeg ta for deg, det må du ta selv. Jeg kan bare oppfordre deg til å velge Guds rike og den Herre Jesus Kristus!

Et ord til oppmuntring til deg som velger Guds rike. Satan vil prøve igjen og igjen å få deg lamslått med FRYKT! Hva gjør du da?

Be og proklamer Jesu seier i enhver situasjon og siter løftene,

Gi ikke etter for frykt i noen omstendigheter, om det er frykt for ikke å bli gift før Jesus kommer igjen og få oppleve det å få barn og stifte familie, det kan være en form for frykt som driver deg til å gjøre vanvittige ting, å velge helt galt i et så viktig spørsmål som det er å velge seg en livsledsager. Det kan få meget uheldige utfall.

Jesaja 54. 17 De våpen som blir smidd mot deg,
skal mislykkes, alle sammen.
Hvert klagemål som blir reist mot deg,
skal du kunne gjendrive.
Det er den lodd Herrens tjenere får,
den rett jeg gir dem, sier Herren.

Noe bedre løfte en det finnes ikke at du skal ha seier og få seier i enhver situasjon. En kan tape enkelte ganger tilsynelatende som en kristen, men ikke til slutt! Da vinner vi seier. Hvorfor?

Mika 7. 8 Gled deg ikke over meg, min fiende,
for faller jeg, står jeg atter opp.
Og sitter jeg i mørke, er Herren mitt lys.
9 Herrens vrede må jeg bære
fordi jeg har syndet mot ham,
til han igjen vil føre min sak
og sørge for at jeg får rett.
Han skal føre meg ut i lyset,
og jeg skal se hans rettferd.
10 Mine fiender skal se det og rødme av skam,
de som sa til meg: «Hvor er Herren din Gud?»
Jeg skal følge dem med øynene
når de tråkkes ned som avfall i gaten.
11 En dag skal dine murer bygges opp
og dine grenser vides ut.

Om jeg eller du faller som en troende, så står vi opp igjen. Siter slike løfter for deg selv og seieren er alltid til stede, selv her på denne jorda. La ikke frykten eller andre omstendigheter og ting som går deg imot få overvinne og overmanne deg, men la Guds kjærlighet og Jesus alltid være det rådene for deg i enhver situasjon, hver dag, hver uke, mnd. og resten av livet, Hallelujah!

La aldri frykten overmanne deg i noen situasjoner i livet, det er Satans fremste våpen at vi skal miste grepet, komme ut av Guds vilje og gjøre noe over ile! Er du unge og ikke har funnet en livsledsager, Gud har kontroll. Er det en sjef på jobben som finner på det utroligste, Gud har kontroll. Er det ingen menighet å finne brød i, Gud har den fulle og hele kontrollen og oversikten. Legg deg og alle livets sitasjoner i Guds hånd, alt vil bli vendt deg til gode og du som en troende vil alltid seire og være en overvinner, fordi Gud er på din side.

Salmisten skriver "For menneskers vrede blir til pris for deg." (Sal 76:11).

Denne plan har Gud åpenbart menneskene gjennom sine tjenere og profetene. Gud utvalgte seg et folk; han inngikk en pakt med dem og gav dem loven som inneholdt et forbilde på de ting som han ville la komme i tidens fylde. Loven og profetene vitnet om den Messias som Gud ville sende; han som skulle bringe forsoning og forløsning for alle de som hadde satt sin lit til ham. Loven og profetene vitnet om hvordan Jesus ville komme og fullende alle lovens krav og til slutt bringe fram det endelige soningsoffer for verdens synder, det som den årlige ofringen etter loven var et forbilde på. Jesus skulle ofres som et lytefritt offer for verdens synder og ved tro på ham skulle alle mennesker få frelse og forsoning med Gud.

Og likesom Gud hadde vitnet gjennom sitt Ord; i tidenes fylde sendte han sin sønn, frelseren, til vår jord. Jesus ble født av en jomfru, som var blitt fruktsommelig med den Hellige Ånd. Jesus vandret på vår jord og gjorde store tegn og under og han forkynte igjen dette budskap som Gud gjennom sine tjenere og profetene hadde forkynt forut; Menneskesønnen skulle dø som et soningsoffer for verdens synder, men han skulle oppstå igjen ved Guds kraft.

Tiden nærmet seg dette underbare klimaks i Jesu tjeneste. Det ble palmesøndag og Jesus gjorde sitt inntog i Jerusalem. Størstedelen av folket begynte å tro at han i virkeligheten var den Messias som Gud hadde lovt dem, og de tok imot ham som en konge. De brettet ut sine klær på veien, de hugde grener og strødde dem på veien og gikk foran og etter ham, og ropte; ”Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”. Størstedelen av folket tok imot ham som sin konge og Messias. Men det gikk ikke mange dagene før denne entusiasme og glede ble byttet ut med mord og svik.

Det gikk noen få dager; Jesus forkynte Guds rike, han forkynte sin død og oppstandelse. Han forkynte om de kommende ting. Han fortale sine disipler alt forut for at de skulle tro det når det skjedde.

Timen nærmet seg og Jesus gruet seg. Han visste hva som var i vente for han. All verdens synd skulle legges på ham og han skulle bli truffet av hele Guds vrede for menneskenes skyld. For min skyld, og for din skyld. Den uskyldige skulle bli dømt skyldig.
Jesus tar med seg tre av sine disipler for å be. Han begynte å bedrøves og engstes. Evangelisten Matteus skriver om det som skjedde:

Matt. 26, 38-46: ”Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden; bil her og våk med mig! Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad og sa: Min Fader! Er det mulig, da la denne kalk gå mig forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil! Og han kommer til disiplene og finner dem sovende og sier til Peter: Så var I da ikke i stand til å våke én time med mig! Våk og bed, for at I ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Atter gikk han annen gang bort, bad og sa: Min Fader! Kan ikke dette gå mig forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Og han kom og fant dem atter sovende; for deres øine var tunge. Og han lot dem være, og gikk atter bort og bad tredje gang og talte de samme ord. Da kom han til disiplene og sa til dem: I sover altså og hviler eder! Se timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender: stå op, la oss gå! Se, han er nær som forråder mig.”

Lukas skriver om samme hendelsen i 22. kapittel, vers 43-44:
”Og en engel fra himmelen åpenbarte sig for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og bad enda heftigere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden.”

Jesus var alene i sin sjelekamp. Disiplene som skulle våke og be sammen med ham sovnet. Dette var unge entusiastiske menn som var vel vant med hardt arbeide som fiskere. De hadde nok våket mang en natt tidligere, men nå var de ikke i stand til dette. Det må ha vært en ekstremt tung tid der i Getsemanehagen.

Jesus var alene. Han fikk se inn i den vredeskalken som skulle bli han til del når alle verdens synder, skrøpeligheter og sykdommer ble lagt på ham. Hans svette ble til blod; Jesus som var helt menneske, holdt på å bukke under menneskelig sett der i Getsemana. Det kom en engel til og styrket han der for at han ikke skulle dø. Jesus var ikke kommet for å dø i Getsemana, men han skulle nagles til et kors på Golgata. Derfor måtte engelen styrke ham. Han fikk ingen ekstra styrke til å klare Golgataverket, men han fikk fysisk styrke til å fortsatt være i live.
Forræderen Judas og flokken som fulgte ham kom og Jesus ble tatt i forvaring. Han gav seg selv i deres varetekt frivillig fordi han visste at dette var det han var kommet til vår verden for. Alle disiplene forlot ham og Jesus ble alene ført inn i yppersteprestens hus.

Gjennom falske anklager ble Jesus dømt skyldig. Folket som bare noen få dager tidligere hadde tatt imot ham som sin Messias og konge, ropte nå; Korsfest! Korstfest! Folket ville heller ha en morder satt fri, enn å la den uskyldige Jesus leve. Og de fikk det som de ville.

Jesus ble korsfestet på Golgata sammen med ugjerningsmenn. Han ble slått, hånet og spottet. Og nå ble han altså naglet til et kors for å henge der til han døde.

Jesus omtalte gjennom hele sin tjeneste Gud som Fader, Min Fader. Forholdet mellom han og Faderen var avklart; Gud var Faderen, og Jesus var Sønnen. Men da Jesus ble korsfestet på Golgata ble dette forholdet for en tid avsluttet. Guds vrede traff Jesus med full tyngde. Alle våre synder, skrøpeligheter og sykdommer ble lastet på Jesus og Gud måtte la sin vrede komme over ham. Jesus kunne ikke lenger hente sin styrke fra sin Fader, han måtte sone synden alene. Profeten Esaias sier om dette (53, 5): ”Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.” Og videre i vers 10: ”Men det behaget Herren å knuse ham..”

Omkring den sjette time kom det mørke over hele landet og dette varte like til den niende time. I tre timer mellom klokken 12 og 15 var det mørke over hele landet. Etter naturens lover var det umulig med noen solformørkelse da det alltid var fullmåne i påsken. Det var som om naturen kledde seg i sørgedrakt over det som skjedde. Solen sluttet å skinne fordi verdens lys sloknet.

I denne mørke stunden var Jesus adskilt fra sin Fader. Han ropte ut med høy røst: ”Eli! Eli! Lama sabaktani? Det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig?” Folket kvitterte med å gi ham eddik å drikke. Jesus måtte kjempe der på korset alene, mens folket sto og hånet ham. Men Jesus stod kampen ut. Når han hadde fått eddiken, sa han. ”Det er fullbragt. Og endelig ropte han med høi røst: Fader! I dine hender overgir jeg min ånd. Og da han hadde sagt dette, utåndet han.”
Forholdet til Gud var igjen dette Fader – Sønn forholdet som det hele tiden før hadde vært. Synden var sonet, straffen var fullført og Jesus hadde vunnet frelse for alle mennesker.

Forhenget i templet revnet. Dette forhenget ble i Guds tempel brukt til å skille mellom det Hellige og det Aller-helligste. Ypperstepresten skulle bare én gang om året gå inn i det Aller-helligste, og da bare med soningsoffer for folkets synder. Denne handling måtte gjentas hvert år for at offeret ikke kunne sone folkets synder, men ble fremført som et billede på de kommende ting. Når Jesus vant seier og døde på Golgata, gikk han som vår yppersteprest inn i det virkelig Aller-helligste med seg selv og sitt blod som soningsoffer. Dette offer var stort nok til å sone verdens synder, skrøpeligheter og sykdommer – derfor revnet forhenget. Jesus hadde innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød. Jesus er vår yppersteprest og han har innvidd veien til det virkelig Aller-helligste.

Høvedsmannen som sto ved Jesu kors og så det som skjedde, og hørte Jesus rope ut like før sin død, gav Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig. Etter naturen skulle det ikke være mulig for et menneske som var korsfestet gjennom flere timer, å rope ut noe som helst like før sin død. Et slikt menneske er så svekket at noe utrop er umulig, men Jesus hadde da vunnet seier, og han kunne rope. Høvedsmannen tok dette som et bevis på Jesu rettferdighet.

Når Jesus hadde oppgitt sin ånd i sin Faders hender, gikk han i ånden ned til djevelen og tok fra ham nøklene til døden og dødsriket. Han hentet alle de som fra verdens skapelse hadde møtt døden i troen på Guds frelse, alle fra den første rettferdige Abel og like til den angrende synder som var korsfestet ved Jesu side og bad om en tanke. Jesus førte dem alle ut av Abrahams skjød og over til et Paradis, hvor de nå bare venter på hans gjenkomst. Jesus kunne proklamere sin seier, Halleluja!

Når han hadde gjort dette kunne han ved Guds kraft stå opp igjen på den tredje dag. Han viste seg for sine disipler og han viste seg ved en anledning for mer enn fem hundre brødre på én gang. Det finnes mange vitner til hans oppstandelse. De vitnet frimodig om dette til tross for at de risikerte å bli myrdet for sitt vitnesbyrd. Dette var ikke vitner som lot seg rive med av en oppisket stemning til å vitne om eventyr. Nei, de visste at de ville bli forfulgt og mange av dem ville bli myrdet gjennom å vitne dette, men de kunne ikke la være å fortelle om de ting de hadde vært vitne til. Pris skje Herren!
Jesus er oppstanden. Han har inntatt plassen ved Faderens høyre hånd i himmelen. Seieren er vunnet. Frelsesveien er lagt klar og hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.