lørdag 30. mai 2015

Nr. 64: Noah og hans familie var ikke besmittet av denne Verdens Ånd og ble berget!


Nr. 64:

Noah og hans familie var ikke besmittet av denne Verdens Ånd og ble berget!

Min erfaring er at de aller fleste mennesker skjønner ikke hvorfor en er kommet til, hva og hvordan en skal leve! Det er dypt tragisk. Og de troende som skal være et forbilde er dessverre mange ganger like uvitne og går i et åndelig og moralsk mørke som verdens barn gjør. Men gjennom å kjenne Gud og hans ord, så vil du og jeg bli, og forbli overvinnere!

Bilde en skjematisk fremstilling av DNA som viser dens struktur. Hvorfor var det så viktig med dette? Jo, hadde ikke Guds dom og Noah vært ren med å ikke vært innblandet i denne perverteringen. Så hadde det aldri blitt noen frelse for oss mennesker da Himmelen ikke har denne DNA som menneskene da fikk. Den var pervertert, halv menneskelig og halvt Satanisk. Derfor kom vannflommen, da menneskene ikke levde etter Guds forordninger lengre.

 

Noah og hans familie var som kontraster og en motsats til samfunnet rundt seg.

Vi som troende har også det samme kallet. Men la oss se på Noah og hans familie, kontra det samfunnet rundt seg.

1 Mosebok 6. 4 Det var kjemper på jorden i de dager, og siden også. For gudesønnene gikk inn til menneskedøtrene, som fødte dem barn. Dette er de mektige fra eldgammel tid, de navngjetne.

Alle mennesker utenom Noah og hans familie hadde sex med disse kjempene, og på den måten ble hele menneskeheten pervertert og annerledes enn hva Adam og Eva var. Adam og Eva var 100 % mennesker, men disse menneskene her ble oppblandet med de falne englene og var dermed ikke lengre 100 % mennesker. Men ikke Noah og hans familie. De levde i homogene og stabile ekteskap der en ikke hadde løse forbindelser, gi fra hverandre og fant «nye» partnere.

Tiden vil lever i dag er blitt som Noahs dager!

Lukas 17. 26 Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 27 De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle.

Guds forordninger blir neglisjert, derfor dette forfallet blant oss mennesker!

Egentlig er Guds forordninger enkle, samt de er gode og til det beste for oss mennesker.

Noah hadde lydige barn, og dette er en stor velsignelse. Ungene skal alltid høre på sine foreldre, respektere og adlyde dem. Dette er et prinsipp som er Gudgitt og som vi ikke kan gå bort i fra.

Men hva med slike som det er i dag med stemødre, stefedre, stebrødre og søstre. Stebesteforeldre, stetanter etc.?

Ser vi ikke hvor vanskelig, ja umulig det er å følge råd og veiledning som Guds ord sier?

Fra mine bibelkommentarer Efeserbrevet 6. 1. Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett.

Dette er et meget viktig vers. I endetiden skal det tom innforbi de kristnes rekker bli en åndskamp av dimensjoner der avstanden mellom foreldre og barn skal bli så stor at Guds ord sier at menneskene følger sine lyster og kjød fylt ut! At vi må si at det er åndskrefter fra den onde som står bak.
2. Tim. 3. 1. Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.  2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, 3 ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, 4 svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, 5 som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft - og disse skal du vende dig fra.

2 Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte:

Her går Paulus tilbake til de ti bud i 2. Mosebok 20 som Gud gav Moses. Loven er åndelig, rett og god sier han til Romerne og til oss alle. Vil du ha et godt og fremgangsrikt liv? Sett pris på dine foreldre, lyd dem og ha stor age for dem! Nest etter Gud står de over deg.

3 så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.

Da har du løfte på at det vil gå deg godt og leve lenge i landet, det landet som Herren gav oss alle. Et at de viktige ting med Åndens komme er at foreldre og barn trives og er i sammen. Malakias 4. 6 Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

4 Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.

Ordspr 13: 24 Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig. Dette kan også misforståes og en kan gå for langt. De aller fleste i dag tukter ungene for lite mener jeg. Balansegangen her er veldig viktig og nødvendig. Ungene trenger fremfor alt kjærlighet, oppmuntring og få respekt av sien foreldre. Besteforeldre og andre familiemedlemmer som støtter ungene er også av et gode og must.
(sitat slutt).

Sluttkommentar:
Gud har gitt sine forordninger, for de skal holdes, og det nøye!

Salme 119. 4 Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie.

Ekteskapet – mellom en mann og en kvinne som varer livet ut. Og at barna som de har i sammen – er dem lydige. Det er en forordning og prinsipp som er Gudgitt og som gjør menigheten velbehagelig for Gud. Bryter vi dette, så mister vi også Guds gode velbehag. Her ligger et ansvar på den enkelte å ikke bryte dette prinsippet. Er du et barn som har vørt ulydig imot det som dine foreldre har sagt deg og gitt deg av instrukser i livet? Da har du også gått imot hva skriften sier: «Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie.»

Men så er det godt med evangeliet, har du sviktet er det mulig å komme til Gud i Jesu navn og få ny nåde og tilgivelse. Men da må du komme og bære omkostningene med det hele. Er du villig til dette? I så fall vil Gud støtte deg videre i livet, selv om du har sviktet!

Men det er fullt mulig å følge Gud og de forordninger han har gitt, uten å gå alle de omveier som ulydighet og trass fører med seg! Valget er vårt, og den enkelte sitt, hver dag!

søndag 24. mai 2015

Nr. 63: PSYKOPATEN!



Nr. 63:

PSYKOPATEN!

DEL 1: GENERELT OM PSYKOPATI

Psykopater er mennesker som de fleste har møtt, men for mange har det vært et ubehagelig møte.  For han (eller hun) skaper mye konflikter og vanskeligheter omkring seg. Og de mennesker som treffer psykopaten er ofte usikre, deprimerte eller fortvilte. Enkelte ganger kan de også føle som om de var i et helvete.

Psykopaten har både en dragende og en frastøtende makt på deg. En slik person som dette er Enevald Flåten.

 Bilderesultat for enevald flåten

Tilsynelatende kan det se ut som om psykopaten er bevisst ondskapsfull. I virkeligheten er han drevet av impulser og krefter som han ikke har herredømme over og som han heller ikke er klar over selv. Dette er viktig for oss å forstå fordi psykopatens virksomhet gir inntrykk av å være svært planmessig og gjennomtenkt. Og om psykopaten handler ubevisst, så har i alle fall handlingene en mening når man forstår hva psykopaten egentlig ønsker. Dette skal vi se nærmere på ved å prøve å studere noen av psykopatens måter å få kontroll over andre på.

Hva kjennetegner en psykopat?

Det er riktig å si at en psykopat er psykisk unormal for han er såpass bundet av sine egne vansker at han ikke er fri til å leve som andre mennesker, for eksempel ved å være spontan, ekte, øm, forståelsesfull, tolerant osv.  Problemet er bare at psykopaten ikke er klar over dette selv. I konfliktene med andre er det ifølge psykopaten alltid dem det er noe i veien med. Dette henger sammen med et av hovedkjennetegnene hos en psykopat, nemlig at han mangler evnen til å vurdere seg selv i lys av sine meninger om hva som er rett og galt.  Psykopaten har altså moralske oppfatninger som gjør det mulig å vurdere andre (og dette er han ofte usedvanlig flink til), men ekte selvransakelse er en umulighet. Noen ganger kan han erkjenne feil, men da er det bare en overfladisk innrømmelse, f.eks. i form av: ”Ja, selvfølgelig alle mennesker har jo sine feil.”

Et annet viktig kjennetegn hos en psykopat er at vedkommende har en livsholdning som kjennetegnes av en konsekvent kamp mot andre mennesker. Årsaken til at psykopaten lever med en konstant kampholdning er noe man vet lite om, men en mulig forklaring er som følger: Man antar at psykopaten har en indre svakhet som han ubevisst prøver å skjule. For å kunne skjule svakheten, blir psykopaten upersonlig og overfladisk i forhold til andre mennesker og bærer på en indre rastløshet og urolighet.

Psykopaten prøver også å løse problemet med sin svakhet ved å kunne oppleve seg som sterk. Dette gjøres ved å kjempe mot andre mennesker og dominere dem. Enkelte fører en åpenlys kamp, noe som gjør at de raskt kommer i konflikt med loven.  Derfor tenker mange på psykopater som kriminelle mennesker.  Men en stor del psykopater fører en skjult kamp ved å drive med psykologisk krigføring.  Kampen, og ønsket om å dominere, skjules ofte svært godt. Ved første møte vil man treffe en som er vennlig og som viser egenskaper vi finner naturlig å beundre.  Han er målbevisst, sterk og selvsikker og har ofte høy intelligens.  Det er derfor ikke uvanlig å finne psykopater i ledende stillinger i samfunnslivet.  Der får de utfolde seg best fordi de da får ”lov til” å utføre makt og innflytelse.  For den som kjenner psykopaten på overflaten, kan han gjøre et imponerende inntrykk som en tøff politiker eller målbevisst administrator. Men psykopatens nærmeste, som kjenner han bedre, har kanskje et helt annet bilde av situasjonen og lever kanskje med en ”taus desperasjon”. Dette gjør at mange psykopater går omkring uten at vi er klar over deres psykiske tilstand. Det mest ekstreme eksemplet på en psykopat, nemlig Hitler, var en ekspert i dette dobbeltspillet.

Psykopaten vinner mye på at vi har et feil bilde av ham. Vi tror f.eks at han kan innrømme sin svakhet og forandre seg, ikke minst hvis han lover selv å forbedre seg.  Vi tror i det lengste at et voksent menneske ikke kan servere grove løgner osv. Stadige forhåpninger om at psykopaten skal forandre seg og stadige skuffelser over at han ikke gjør dette, bidrar til at mennesker trettes ut og at psykopaten får større makt.

Men når vi etter hvert skjønner at psykopaten ikke har muligheter for å være annerledes, og det begynner å gå opp for oss at det er han det er noe i veien med, da har vi beveget oss første skrittet vekk fra det å bli dominert.  Etter hvert som vi forstår psykopatens måte å gå fram på, vil vi også kunne finne nødvendige mottrekk. Man vet f. eks. om psykopatiske mennesker at de angriper andre på de punkter hvor disse er minst forberedt og har minst motstandskraft. Har man dette klart for seg, kan man med relativt stor sikkerhet forutse hvorledes en psykopat kommer til å handle.

En påfallende åpenhet?

En del psykopater er ved første møte uvanlig vennlige, hjelpsomme og åpne. Dette fører til at vi, når det etter hvert blir vanskelig å samarbeide med psykopaten, i det lengste kvier oss for å ta opp problemene direkte, for ”jeg kan jo ikke begynne å kritisere et menneske som har vært så vennlig mot meg, hva vil da han og andre tenke om meg?”

Faren ved å betro oss til en psykopat er at han senere blir fristet til å bruke disse opplysningene mot oss for å oppnå makt og innflytelse. (For selv om psykopaten innerst inne kanskje har et ønske om å ha nære venner og prøver å bygge opp vennskap, så vil han aldri lykkes i dette fordi trangen til å dominere er så mye sterkere.)  Hvis vi imidlertid etter en kort stund avviser psykopatens vennlighet og hjelpsomhet og invitasjon til fortrolighet, må vi regne med straks å bli møtt med en kald skulder og direkte avvisning (men dermed unngår vi også i det hele tatt å bli trukket inn i psykopatens virksomhet).

Den kinesiske eske

Psykopaten uttrykker forventninger overfor sine omgivelser, ofte indirekte.  I førstningen setter vi pris på dette fordi vi liker at psykopaten er interessert i hva vi holder på med. Men etter hvert blir vi fortvilet p.g.a. disse forventningene.  Og dette skyldes den såkalte ”kinesiske eske”:  Sett at du åpner en eske og finner at inni ligger det en ny eske. Og inni den nye esken finner du enda en ny eske.  Hver gang du åpner en eske, så finner du en ny eske osv. Og stadig vekk spør du deg når det er slutt.  Dette er et bilde på psykopatens forventninger. Psykopaten blir nemlig aldri tilfreds, og straks du innfrir hans forventninger, vil han skru opp disse forventningene. På denne måten stilles det gradvis mer og mer urimelige krav.

Skyldfølelser.

Mange psykopater er dyktige til å uttrykke sin skuffelse over at vi har ”sviktet” når vi ikke greier å innfri forventningene.  Og vi samtykker i at vi nok burde ha tatt oss mer sammen. Men samtidig oppdager vi at vi kan unngå en slik skyldfølelse ved i enda større grad å oppfylle psykopatens forventninger. Men han blir aldri tilfreds, selv om vi innfrir de aller sterkeste forventninger.  For psykopaten er ikke først og fremst interessert i for eksempel det å eie og ha ting. Det han søker, er den tilfredsstillelsen det gir å oppleve at andre personer knytter seg til ham og at andre adlyder, frykter og beundrer ham.

Forvirring

På et senere stadium begynner vi å få mistanke om at psykopaten kanskje ikke har så gode hensikter likevel og at det kanskje er noe alvorlig i veien med han.  Dermed blir vi forvirret fordi vi har så vanskelig for å tro at et menneske faktisk kan være så utspekulert og hensynsløs, og "dessuten ser jo alle andre ut til å like han."” Denne forvirringen kan også føre meg dit hen at jeg begynner å bebreide og anklage meg selv for hvordan jeg ”urettferdig dømmer min neste.”

Tilsynelatende bedring

Det hender også at psykopaten i korte perioder senker kravene overfor andre mennesker. Dette skaper en umiddelbar lettelse. Vi blir glade og takknemlige, håper kanskje på bedring og bestemmer oss for å fortsette uten å gjøre noe.  Men etter en stund er situasjonen som før, og man blir på ny fortvilet og forvirret.

Makt via andres svakheter

Vi går alle rundt med en følelse av utilstrekkelighet, underlegenhet eller mindreverd på ett eller flere områder, noe vi syntes er flaut og ikke liker at andre skal få vite eller minne oss om.  Dette kan for eksempel ha å gjøre med utseende, seksuelle forhold, evner eller uvaner. Når psykopaten oppdager slike svakheter, vil han først gi et signal om at han kjenner til dem og på den måten komme med en trussel om å stadig minne oss om denne svakheten, evt offentliggjøre dem for andre, med mindre vi er villige til å la oss dominere av han.  Samtidig tilbyr psykopaten en løsning på hvordan vi kan skjule disse svakhetene. Han kan f.eks tilby filosofiske eller religiøse ideer som innebærer at visse menneskelige problemer ikke er interessante, eller ikke bør tas opp eller ganske enkelt ikke finnes. (Dette er kanskje ideer som også psykopaten selv skjuler seg bak.)  Psykopaten gjør dette på en så fordekt måte at vi tror at vi har kommet fram til vårt standpunkt uavhengig av psykopaten. I virkeligheten blir vi presset til å godta nye ideer i stedet for å bruke vår sunne fornuft.  Resultatet blir at vi mer og mer ukritisk må akseptere psykopatens ideer og la han dominere over oss.

Overkontroll

Fordi psykopaten ønsker å ha mest mulig makt, er det ikke naturlig for han å holde seg innenfor sine ansvarsområder. F.eks kan en bedriftsleder som er psykopat, lett gripe inn og utføre eller kontrollere arbeidet hos en underordnet funksjonær, evt. motarbeide han, hvis psykopaten mener at han ikke ”følger ordre”.  Slike stadige inngripen kan føre til at den underordnede trettes ut og ikke orker å kjempe imot, men foretrekker å være et ”lydig redskap”.

Splitt og hersk

Psykopaten har en uvanlig evne til å skape konflikter omkring seg.  Han er ofte godt informert om mennesker omkring seg og vet hvem som går godt sammen og hvem som er usikre på hverandre. Dette utnytter psykopaten til å skape uoverensstemmelser, misforståelser og mistillit mellom andre ved å servere løgner hos de rette individene, evt. Fordreie og overdrive en beskrivelse av andre mennesker.  Psykopaten kan f. eks gripe fatt i en uvesentlig handlingssvikt hos et annet menneske og gjøre det til en stor karaktersvakhet hos vedkommende. Resultatet blir at gruppen svekkes og forhindres fra å kunne samarbeide mot psykopaten.  Psykopaten kan også splitte ved å uttrykke forventning om at en person skal ha de samme urimelige krav overfor en annen person som psykopaten selv har.  Personen kommer derfor i konflikt mellom enten å være lojal mot den andre personen og samtidig risikere å bli forkastet av psykopaten, eller å følge psykopaten og dermed komme i konflikt med den andre personen. Det siste er for personen den enkleste løsningen. Men resultatet blir at psykopaten får mer makt fordi han nå har fått en lojal medarbeider som han kan bruke til å sette fram sine krav og forventninger.

Hemmeligholdelse

Vi må huske på at psykopaten har makt og innflytelse bare i den grad han har greid å knytte mennesker til seg. Jo flere han binder til seg og jo mer han binder dem til seg, desto større makt har han. Etter hvert som flere personer blir knyttet til en psykopat, utvikles dessuten en spesiell atmosfære av hemmeligholdelse mellom dem alle. Frykten for å avsløres av psykopaten, eller de andre, er det som holder gruppen sammen.  Istedenfor trygghet, kjærlighet og åpenhet, er det hemmeligholdelse, maktkamp og frykt for å avsløres som holder gruppen sammen.  Hvis en slik gruppe blir ”sammensveiset”, representerer den en enda større trussel mot andre enn hva som var tilfelle med psykopaten alene.

Finnes der noen løsning?

Etter min mening er det ikke mulig å helbrede "rene" psykopater er uhelbredelige, i den forstand at de ikke kan bringes til en tilstand der deres evne til ekte omsorg, empati, selvrefleksjon, evne til å se seg selv i metaperspektiv, det å bli flau og forlegen, ta hensyn til andre, osv. befinner seg innenfor en relativt normal standard ut fra det som regnes som relativt normalt i vår kultur. Men jeg vet om psykologer som arbeider innenfor dette feltet som mener at selv om noen er "uhelbredelige" så betyr ikke det at ingen psykopater kan ha et visst utbytte av terapi, selv om de ikke i en vid forstand blir "helbredet". Det kan da være avhengig av vedkommendes alder, alvorlighetsgrad og hvor "presset" vedkommende selv er til å endre på sin situasjon. (http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=280427&a=2). Et eksempel på et slikt utbytte kan være at personen blir i stand til å fornemme noe av sin måte å være på og ta hensyn til dette overfor andre mennesker, eller at de kan læres opp til å være mer taktiske (Når du reagerer slik, reagerer han slik på deg, og det er du lite tjent med. Det er derfor til din fordel at du i stedet reagerer slik) Men den største utfordringen bli uansett å bringe personen i en situasjon der vedkommende må "søke hjelp" for å lære noe nytt om seg selv gjennom en behandler som forstår mer enn vedkommende.

Men en psykopat, kan også hjelpes indirekte ved at man omgivelsene får hjelp til å forholde seg til psykopaten på en slik måte at psykopatens negative atferd blir moderert, f.eks. ved at man fokuserer på å gi anerkjennelse og oppmerksomhet fortrinnsvis til positiv atferd hos psykopaten. Andre tiltak kan være at man bruker tid på å forstå psykopatens eget problem, hans motiver og metoder, eller at man klok av skade velger å holde psykopaten på avstand, ved tidligst mulig å trekke seg tilbake når man forstår at man er i ferd med å bli ”sugd inn” i hans virksomhet.

Det er også mye annet man selv kan gjøre hvis man av en eller annen grunn ikke kan unngå å leve nær en psykopat, for eksempel i et ekteskap der man ikke ønsker separasjon eller skilsmisse, eller i en bedrift/organisasjon der man uansett er nødt til å samarbeide på en eller annen måte:

P.g.a. psykopatens spesielle evner til å få makt ved bruk av sin kjennskap til områder der andre føler oss mindreverdige, er det viktig å være varsom med å fortelle psykopaten om personlige forhold, spesielt viktig er det å unngå å gi intime betroelser eller å fortelle noe på et område der man føler meg mindreverdig eller underlegen. Dette bør gjennomføres konsekvent selv om en psykopat kan være tillitsvekkende og forståelsesfull og oppmuntre til den slags betroelser.

For å motarbeide psykopatens tendens til overkontroll, er det viktig å ha klare avtaler og definere ansvar tilstrekkelig detaljert. Overfor psykopaten er det nødvendig å ha en formell, korrekt holdning og på et tidligst mulig tidspunkt gjøre han oppmerksom på når han går over sine grenser (for dette er han selv ikke klar over).

Når der er flere personer underordnet psykopaten (som f. eks i en bedrift), er det svært viktig at disse samarbeider mot han. I startfasen er det kanskje nødvendig å ta opp med hverandre sine konflikter med psykopaten, noe som kan være vanskelig fordi man er redd for at ting blir sladret videre. De må derfor heller ikke bli fristet til å fortelle videre til psykopaten det man vet om hverandre, i den hensikt å få mer gunst hos ham.  På denne måten motarbeider man psykopatens splitt- og hersketeknikk, og bygger opp en trygg mur omkring seg som psykopaten ikke så lett kan trenge inn i. Derved blir også psykopatens makt redusert. Enda sterkere vil gruppen også bli hvis den bestemmer seg for en felles holdning overfor psykopaten og henvender seg til psykopaten som en gruppe (f.eks. for å ta opp samarbeidsproblemer), for på den måten å motarbeide psykopatens forsøk på å få kontroll over dem enkeltvis.

Det er også viktig å få bygget opp egne selvstendige overbevisninger om virkeligheten, finne ut hva som er sannheten om en selv, om psykopaten og om andre mennesker, f. eks ved å avvise de ideer som man oppdager psykopaten har påvirket en med. Videre er det viktig å kontrollere på egen hånd opplysninger eller påstander psykopaten kommer med om hva andre sier eller mener.

Særlig vondt er det å oppdage at det menneske en er mest glad i sannsynligvis er en psykopat.  Skal man hate og forakte et menneske man er inderlig glad i?  Jeg vil si det slik: Fordi du er glad i han (eller henne), er det din plikt å gi han det han trenger, nemlig fasthet og grenser.  For ellers vil han fortsette å gjøre det enda vanskeligere for seg selv og omgivelsene.  Men å hate eller bli bitter på han vil ikke kunne hjelpe noen av dere.

Motreaksjonen

I det øyeblikk vi begynner å bruke slike metoder, vil psykopaten oppleve sin posisjon truet og vil derfor ty til andre midler for å bli den sterke, f. eks ved å bli sint, true eller anklage åpenlyst, reagere med ”hysteriske anfall”, gråte eller spille ”martyrrollen”.  Alle slike reaksjoner er vi nødt til å avvise og ikke ta hensyn til, men i stedet se det som et tegn på at vi har funnet egnede mottiltak.  Selvfølgelig vil vi ta et ”hysterisk anfall” alvorlig hvis han eller hun ikke var psykopat, men når vi nå forstår sammenhengen, kan vi med god samvittighet bestemt avvise psykopatens reaksjoner og holde oss til selve saken.

Til slutt:

På den ene siden må vi ikke være naive og tro at psykopatene ikke finnes. Men vi må også være svært varsomme med å hevde at et menneske er en psykopat.  For sannheten er vel at vi alle en eller annen gang har brukt en eller flere av psykopatens metoder for å få litt innflytelse over andre mennesker. Det er først når en person viser en vedvarende og konsekvent kampholdning i alle menneskelige sammenhenger at det er på sin plass med en slik merkelapp.

Denne stensilen har hatt til hensikt først og fremst å hjelpe dem som allerede er mer eller mindre lammet av en psykopat, ved å prøve å se nøkternt på situasjonen og for å finne mulige veier ut av vanskelighetene, eller i det minste for å hindre at psykopaten får større makt.  En annen hensikt har vært å hjelpe dem som har greid å komme ut av situasjonen til å unngå å bli kontrollert av en psykopat på nytt.  Andre som selv ikke har opplevd psykopater ”på kroppen”, vil ha lite nytte av å lese en stensil som denne fordi psykopatens motiver og midler er skjult for de fleste. I det siste har jeg vært engasjert av psykopatens virksomhet, ikke bare fordi jeg selv har fått oppleve psykopater ”på kroppen”, men også fordi det etter hvert har begynt å gå opp for meg hvor mange mennesker som faktisk lider pga psykopatens virksomhet. Jeg håper at du etter å ha lest dette i det minste aner en vei ut av en tilsynelatende håpløs situasjon.

Ønsker du å lese mer om psykopati, kan jeg foreslå følgende litteratur:

Fluge, Frithjof: Hva er psykopati?  Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 3, 1978,

Kringlen, Einar: Psykiatri.  Universitetsforlaget Oslo 1972, s. 210-221.

Nissen, Ingjald: Psykopatens diktatur: Kilde-bok. H. Aschehough & Co, Oslo 1977.

Shapiro, David: Neurotic styles, s. 157-168. Basic Books Inc. Ew York, 1965.

Sirnes, Tollak B.: Å sette de undertrykte fri. Hvordan redusere psykopatenes makt? Gyldendals fakkelbøker nr. 348, Oslo 1976.

DEL 2: OM SVART PEDAGOGIKK

Etter at jeg laget denne artikkelen om psykopati i 1979 (med noen små oppdaterte justeringer), har jeg tenkt en del på hvilken betydning oppveksten kan ha for at mennesker utvikler en slik personlighetsforstyrrelse. For selv om undersøkelser antyder at genetiske faktorer her kan være en viktig faktor, er det også noe som heter oppvekst. Og vi er alle et produkt av våre gener og vår oppvekst. Som en illustrasjon på hvordan enkelte fagfolk tenker seg at miljøfaktorer i oppveksten kan ha betydning i forhold til utvikling av psykopatiske og andre ego-svake trekk har jeg tenkt å si noe om ”svart pedagogikk”:

Den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller skrev i 1980 boka Am Anfang war Erziehung. På norsk heter boka I begynnelsen var oppdragelsen og er utgitt på Gyldendals Forlag i 1986 (ISBN 82-05-16678-1).
Boken tar for seg temaet barneoppdragelse som fokuserer på disiplinering, regler og fysisk avstraffelse, og hvilke konsekvenser dette over tid vil kunne få for et menneske resten av sitt liv, og for den form for oppdragelse man selv benytter seg av når man selv får barn. Som et ekstremt, men samtidig illustrativt eksempel, beskriver forfatteren oppveksten til Adolf Hitler, som selv var et offer for denne svarte pedagogikken, og hvordan dette kan sees i sammenheng med hans senere tragiske politiske karriere.
Nedenunder vil jeg beskrive kort hans barndom og komme med noen sentrale sitater fra boka til Alice Miller.

Alois Hitler (far til Adolf Hitler) ble født i 1837, mens hans mor var ugift. Hvem som var hans far var uklart, og det oppstod senere et rykte om at hans far var en jøde, noe som siden verken ble bekreftet eller avkreftet. Men det skambelagte knyttet til dette lå der hele tiden. Alois vokste videre opp i et miljø preget av fattigdom, han ble sendt vekk av sin mor da han var 5 år, og han måtte leve med skammen ved å være et ”uekte” barn og kanskje til og med ha jødisk blod i årene. Og her er det å leve med et slikt rykte, som ”alle” tisker og hvisker om, faktiske verre enn når et slikt rykte åpenlyst blir bekreftet eller avkrefte og snakket åpent om. Alois giftet seg med sin niese Klara, og Adolf ble født i 1989 i Braunau am Inn i Østerrike, på grensen til det tyske Bayern. Hva kjennetegnet så Alois som person og oppdrager? Han beskrives slik i en nekrolog: ”Selv om det iblant kunne komme et hardt ord fra hans munn, banket et godt hjerte bak det barske ytre. Han gikk alltid helhjertet inn for rett og redelighet. Opplyst som han var, kunne han overalt ha et avgjørende ord i alle saker” (s. 147). Miller gir på den andre siden en god dokumentasjon på at strukturen i hans familie kunne karakteriseres som prototypen på et totalitært regime. En som kjente ham godt (Stierlin) beskriver derfor Alois slik: ”Alois var riktignok samvittighetsfull, pliktoppfyllende og flittig, men også emosjonelt labil, usedvanlig rastløs og muligens periodevis sinnsforvirret. I den minste èn kilde antyder at han en gang har vært lagt inn på et asyl for sinnssyke. Etter det en psykoanalytiker mener, hadde han også psykopatiske trekk, som for eksempel kom til uttrykk i evnen til å fortolke og tilrettelegge regler og dokumenter for sine egne formål, samtidig som han klarte å bevare en fasade av legitimitet. Han kombinerte kort sagt stor ærgjerrighet med en absolutt fleksibel samvittighet” (s. 167). Adolfs søster, Paula, beskriver deres felles far slik: ”Det var først og fremst min bror Adolf som provoserte min far til ekstrem brutalitet og som hver dag fikk sin rikelige porsjon juling. Han var en litt uforskammet liten rampegutt, og alle forsøk fra farens side på å banke frekkheten ut av han og få ham til å velge en karriere som statstjenestemann, var forgjeves” (s. 144). Mye tyder videre på at Adolf allerede fra han var 3-4 år daglig fikk pryl. Riktignok var en slik praksis den gang nødvendigvis sett på som noe oppsiktsvekkende, ettersom oppdragelseskrifter uttrykkelig anbefalte fysisk avstraffelse av spedbarn som en del av barneoppdragelsen. Der henvises det til at ”det onde ikke kan utdrives tidlig nok for at det gode skal få vokse uforstyrret” (s. 145-146).


Adolf fikk sannsynligvis pryl hver eneste dag fra han var ganske liten. ”Av disse og lignende passasjer kan man få inntrykk av at Alois stadig igjen banket sitt blinde raseri over sin barndoms fornedrelse inn i sønnen sin. Han stod åpenbart under en tvang til å la nettopp dette barnet få del i sin barndoms smerter og fornedrelser” (s. 148). Men samtidig som Adolf selv ble et offer for sin egen fars bakgrunn, ble de negative konsekvensene av farens tukt betydelig forsterket av et annet tragisk faktum: Han hadde ingen mennesker som etterpå kunne møte ham med trøst, kjærlighet og forståelse. Hans mor beskrives for eksempel som sin husbonds avhengige og underdanige tjenestepike, som aldri grep inn, eller som på noen måte forholdt seg til farens tukt av sin sønn (s. 177). Videre beskrives hun som en som nok kunne vise en viss form for medlidenhet, men som ikke kunne møte Adolf med ekte empati og omsorg. Hva gjør det med et barn? Miller sier det slik: ”Hva skjer med et barn som stadig igjen må oppleve at den samme moren som snakker om kjærlighet, som går inn for matlagingen, som synger vakre viser, plutselig stivner til en saltsøyle og uten å røre seg ser på når dette barn får brutal bank av faren? Hvordan må det føle det når det om og om igjen forgjeves håper på hjelp, på redning fra henne; hvordan må det føle det når det under torturen forgjeves venter på at hun skal sette inn sin makt, en makt som i barnets øyne er så stor? Men redningen kommer ikke. Moren ser på hvordan barnet hennes blir ydmyket, hånt, torturert, uten å forsvare sitt barn, uten å ta et forløsende skritt, med sin taushet er hun solidarisk med forfølgeren, hun utleverer barnet sitt. Kan man vente at barnet skal forstå dette? Og bør man bli forbauset over at bitterheten også gjelder moren, selv om den blir fortrengt til det ubevisste?” (s. 178). Slike opplevelser mener Miller dannet grunnlaget for det motsetningsfylte kvinnesynet Adolf senere vokste opp med, med kombinasjonen av smiger (fordi han trengte dem) og på den andre siden forakt og krav om underkastelse og beundring. Dette dannet også grunnlaget for hans senere holding til ”folket” og ”massen”, som han på den ene siden ”smigret” ved å gi dem visjoner om å bli et stort folk, men som han samtidig kunne anklage for å ha sviktet ham, og være skyld i at krigen ble tapt.


Som psykoanalytiker trekker her Miller mange paralleller til hvordan Adolf som voksen prøver å ”løse” problemene i sin barndom:
1. Han prøver å hevne seg på faren som ble mistenkt for å være en halvjøde, ved å la dette gå ut over jødene.
2. Han prøver å befri moren fra hennes mann ved å ”befri Tyskland”.
3. Han prøver å bli elsket av sin mor ved å bli elsket av det tyske folk.
4. Han bytter om på rollene ved selv å være den som andre skal underkaste seg.
”På den verdenspolitiske scenen iscenesatte han ubevisst sitt sanne barndomsdrama – med andre fortegn. Slik engang hans far hadde vært den eneste diktator, var nå han den eneste som hadde noe å si. De andre måtte tie og adlyde. Han var den som spredte frykt, men som også hadde folkets kjærlighet, et folk som lå for hans føtter slik i sin tid den underdanige Klara lå for sin manns føtter” (s. 173).
”Adolf selv kunne altså bare regne med foreldrenes kjærlighet på bekostning av fullstendig forstillelse og fornekting av sine sanne følelser” (s. 172). Men allerede i puberteten ble det registrert at han var uvanlig: ”Hans tysklærer, dr. Huemer, forteller at Hitler i puberteten ”ofte reagerte med dårlig skjult motvilje på læreres belæringer og formaninger; samtidig forlangte han ubetinget underordning av skolekameratene sine”. Det ble også hevdet at Hitler allerede som liten gutt kunne stå på en høyde og ”holde lange og lidenskapelige taler”. I disse talene spilte barnet den storartede farens taler, slik det så ham den gangen, og i publikum opplevde han samtidig seg selv som det måpende, beundrende barn fra de første leveårene” (s. 163).

Denne tragiske historien bruker Alice Miller som en illustrasjon på det skjebnesvangre ved å utsette barn for ”svart pedagogikk”:


1. Mennesker som i barndommen ikke har fått lære å bli fortrolige med sine ekte følelser, å ha et fritt forhold til dem, vil få det spesielt vanskelig i puberteten (s. 121)


2. ”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati. Denne harmen fra tidlig barndom magasineres i det ubevisste, og siden den i grunnen utgjør et usunt, vitalt potensial, må man bruke mye energi til å holde dette potensialet nede, fortrenge det. Oppdragelsen til å skåne foreldre som er blitt så vellykket på bekostning av vitaliteten, fører ikke så rent sjelden til selv selvmord eller ekstrem avhengighet av narkotika, en avhengighet som er beslektet med selvmord. Når stoffet har tjent til å fylle det hullet som er oppstått fra undertrykkelse av følelser og fremmedgjøring fra sg selv, vil avvenningskuren gjøre dette hullet synlig igjen. Hvis ikke avvenningskuren kombineres med at vedkommende gjenvinner vitaliteten og livsviljen, må man regne med nye tilbakefall”. (s. 106)


3. ”Forakt for og forfølgelse av det svake barnet samt undertrykkelsen av det levende, det kreative og det emosjonelle i barnet og i ens eget selv gjennomsyrer så mange av livets områder at vi nesten ikke legger merke til slike ting lenger. Med forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake, hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi så møter detter vesenet i barna våre, forfølger vi det med lignende midler som de vi har brukt på oss selv og kaller det for ”oppdragelse” (s. 63).

4. ”Det finnes tusen former for grusomhet, former som fremdeles er ukjente, fordi skadene på barnet og deres følger ennå er så lite kjent. Disse følgene er emnet for denne del av boken. De fleste mennesker gjennomgår følgende stasjoner på livet vei: (1) som lite barn får de skader som ingen er villig til å betrakte som skader, (2) de reagerer ikke på smerten med raseri, (3) de viser takknemlighet for de såkalte velgjerningene, (4) alt blir glemt, og (5) i voksen alder lesser man den oppmagasinerte harmen over på andre mennesker eller retter den mot seg selv” (s. 106).

5. ”Samtlige råd angående barnas oppdragelse avslører mer eller mindre tydelig en rekke høyst forskjelligartete behov hos de voksne, hvis tilfredsstillelse ikke bare unnlater å fremme, men direkte hindrer barnets levende vekst. Det gjelder også der hvor den voksne er ærlig overbevist om at han handler i barnets interesse. Til disse behovene hører: For det første det ubevisste behovet for å gi tidligere ydmykelser man har opplevd videre til andre, for det andre å finne en ventil for fortrengte affekter, for det tredje behovet for å eie et disponibelt og manipulerbart levende objekt, for det fjerde å bevare ens eget forsvar, dvs. idealiseringen av egen barndom og egne foreldre, idet riktigheten av egne oppdragelsesprinsipper skal bekrefte at foreldrenes prinsipper var riktige, for det femte angsten for friheten, og for det sjette angsten for at det fortrengte kan vende tilbake, det man på ny møter i sitt eget barn og som man der på ny må bekjempe, etter at man på forhånd har drept det i seg selv” (s. 97-98). Den form for barneoppdragelse som Alice Miller her tar avstand fra, er bl.a. bygd på følgende to prinsipper: At man må unngå å ”skjemme bort” barn med for mye kjærlighet og hensyn, og at barn må så tidlig som mulig herdes for det riktige livet.

Problemet med ”svart pedagogikk” blir spesielt synlig når den kombineres med de problemer som alle mennesker gjennomgår i puberteten: ”Puberteten konfronterer ofte helt uventet det unge mennesket med intensiteten i dets sanne følelser, etter at det kanskje hadde klart å holde dem på avstand selv i latenstiden. Samtidig med vekstens biologiske oppbrudd vil disse følelsene (raseri, harme, opprør, forelskelse, seksuelle ønsker, begeistring, glede, fortryllelse, sorg) leve fullt ut, men i mange tilfelle ville det innebære en fare for foreldrenes psykiske likevekt” (s.107). Slike kombinasjoner kan, slik jeg selv ser det, være en av flere mulige forklaringer på hvorfor atferdsvansker hos ungdom noen ganger blir ekstremt alvorlige, uttrykt for eksempel gjennom sterk aggresjon rettet mot foreldre, mot en selv eller mot andre.

Historien til Adolf Hitler kan også brukes for å vise hvordan et psykoanalytisk perspektiv kan være viktig for å forstå irrasjonell menneskelig atferd: Et av psykoanalysens grunnleggende aksiom er nemlig at voksne menneskers irrasjonelle atferd ofte kan sees i sammenheng med ulike måter å forholde seg til traumatiske opplevelser i barndommen, atferd som kan være tildekkende på problemene, men som også kan være uttrykk for primitive måter å ”løse” dem på, ved bruk av ulike psykiske forsvarsmekanismer, som for eksempel fortrengning, forskyvning, projisering, sublimering og reaksjonsdannelse.

Selv trekker Alice Miller den lærdom med eksemplet Adolf Hitler
1. at selv tidenes største forbryter ikke er kommet til verden som en forbryter
2. at innlevelse i barnets skjebne ikke utelukker vurdering av de samme grusomhetene (det gjelde både for Alois og for Adolf).
3. at forfølgelsen er en form for forsvar mot sin egen opplevelse som offer.
4. at den bevisste opplevelse av det å være et offer gir bedre beskyttelse mot sadisme (dvs. mot tvangen til å pine og ydmyke andre) enn fortrengning.
5. at det å skåne foreldrene, foreskrevet av det fjerde bud og den ”svarte pedagogikk” fører til at man overser helt avgjørende faktorer i et menneskes tidlige barndom og senere utvikling.
6. at man som et voksent menneske ikke kommer langt med beskyldninger, opprørthet og skyldfølelser, men bare ved å forstå sammenhengene.
7. at virkelig emosjonell forståelse ikke har noe med billig, sentimental medlidenhet å gjøre.
8. at den kjensgjerning at en sammenheng er allment utbredt ikke fritar oss fra å undersøke den - det motsatte er tilfelle - fordi den er, eller kan, bli vår alles skjebne.
9. at det å leve ut et hat er noe annet enn å oppleve det. Det å oppleve det er en intrapsykisk realitet, det å leve ut er derimot en handling som kan koste andre mennesker livet. Der veien til opplevelse er stengt gjennom forbud fra den ”svarte pedagogikk” eller foreldrenes nød, må resultatet bli at det leves ut. Dette kan komme til uttrykk enten i destruktiv form, som hos Hitler, eller selvdestruktivitet, som hos Christiane F. Det kan imidlertid også komme til uttrykk i ødeleggelse både av ens eget selv og av andre…” (s. 182-183).

Alice Miller har også et eget kapitel om ”harmen som ikke blir levd ut”. Her sier hun bl.a. ”Hvert menneske må finne sin form for aggressivitet hvis det ikke skal bli en annens lydige marionett. Bare den som ikke lar seg redusere til instrument for en fremmed vilje, kan få gjennomslag for sine personlige behov og forsvare sine legitime rettigheter. Men denne rimelige, adekvate form for aggressivitet går mange mennesker glipp av hvis de som barn er blitt oppdratt til den absurde oppfatningen at et menneske alltid bare kan ha snille, gode og fromme tanker og samtidig være ærlig og sannferdig. Bare det å forsøke å oppfylle et så umulig krav kan drive et begavet barn til randen av vanvidd. Det bør ikke forbause når et slikt barn forsøker å rømme fra fengselet ved hjelp av sadistiske fantasier. Men også dette forsøket er jo forbudt og må fortrenges. På den måten forblir det forståelige, og for følelsene rimelige del av disse fantasier, skjult for bevisstheten, dekket til av den fremmedgjorte, fortrengte, avspaltede grusomhet som av en gravstein. Gjennom hele livet unngår og frykter man imidlertid denne gravstein, som riktignok ikke alltid er så godt skjult. Og dog finnes det i hele verden ikke noen annen vei til det sanne selv enn nettopp denne eneste veien som fører forbi denne så lenge unngåtte gravsteinen. Før et menneske kan utvikle sin egen, individuelt rimelige form for aggressivitet, må det nemlig oppdage og oppleve de gamle forbudte og derfor fortrengte hevnfantasiene i sitt indre. Først disse kan lede frem til barnets ekte opprør og raseri som så kan gi rom for sorg og forsoning.” (s. 240-241).

Den tragiske historien om Adolf Hitler er nok bare ett av en ukjent mengde historier om mennesker som er blitt ødelagt av sin barndom. Et annet eksempel på en ødelagt barndom er historien til Joseph Fritzl, og det er sannsynligvis flere paralleller til historien om Adolf Hitler sin barndom, selv om bare deler av historien til Joseph Fritzl er offentliggjort så langt (pr. 12.03.2009). Jeg vil heller ikke være den som verken bekrefter, eller avkrefter at Joseph Fritzl har psykopatiske trekk, det får heller andre fagfolk vurdere.

Dette var tanker jeg fikk etter å ha lest følgende artikkel i ”Aftenposten”.


DEL 3. OM ÅRSAKEN TIL PSYKOPATI

Da jeg skrev artikkelen i 1979 om psykopati var det blant fagfolk en del fokus på genetiske årsaker til psykopati, samt til andre beslektede personlighetsforstyrrelser, som i dag faller under betegnelsen Antisosial Personlighetsforstyrrelse (ASPD), som diagnostisk (DSM IV) er et mer omfattende begrep en psykopati. En vanlig måte å studere genetikkens betyning på er ved å studere tvillinger (spesielt eneggede tvillinger) som vokser opp under ulike miljøbetingelser, for eksempel når tvillinger blir skilt ved fødselen, og man i etterkant vurderer i hvilken grad de ligner på hverandre, ”på tross av” ulik oppvekst. Slike studier har gitt en viss indikasjon på genetisk disposisjon, men er samtidig problematiske, spesielt fordi (1) man opererer med relativt små utvalg, (2) de fleste slike studier ikke er rettet spesifikt mot psykopati, men mot mer generelle fenomener som bare delvis ”overlapper” med psykopati, som for eksempel personer med kriminell atferd (se for eksempel http://www.personalityresearch.org/papers/jones.html). Det er også fremsatt som argumenter for genetisk disposisjon at (1) psykopater i prinsippet er ”uhelbredelige”, at de derfor må ha en form for ”medfødt mangel på empati” el. l., (2) at man ved undersøkelser av hjerner hos psykopater mener å kunne registrere en form for ”anderledeshet”, (3) de ”rene” psykopatene har såpass mange likhetstrekk at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan kunne forklares på andre måter enn gjennom en genetisk disposisjon.

Det var derfor med stor interesse jeg leste en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4)

(forfatter: Roar Fosse, Psykisk helse sykehuset Asker og Bærum) under tittelen ”Ingen gener for psykiske lidelser”.

Det som framkommer i denne artikkelen er i korte trekk følgende:

”Senere års forskning omkring DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir i stor grad preget av miljøfaktorer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon i voksen alder” (s. 596).

Studier på rotter viser at eksperimentelt frembrakt ”omsorgssvikt” hos rotteavkom umiddelbart etter fødselen førte til endringer i metabolismen (stoffskiftet), i immunsystemet og spesielt områder i hjernen som har med stressmobilisering å gjøre. Slike endringer kunne for eksempel være at rottene pga. sine tidlige erfaringer med en stress-situasjon (som selvfølgelig oppstår ved tidlig omsorgssvikt) utviklet en form for frykt i møtet med ”nye” situasjoner. Tilsvarende har man ved undersøkelser hos unge og voksne mennesker som tidligere har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep funnet endringer nettopp i epigenetisk kontroll.

Studier viser at personer utsatt for overgrep og neglisjering i oppveksten har en økt risiko for en rekke psykologiske/psykiske vansker, deriblant personlighetsforstyrrelser.

Oppvekststudier både hos dyr (aper og rotter) og mennesker viser at opptil 70 % av foreldre som er overgripere selv har vært utsatt for overgrep som barn, og at 20-30 % av barn som utsettes for overgrep selv utviser overgrep som voksne. Det henvises også til studier som viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt at barn av ikke-overgripende mødre biologiske mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor. Når barn av overgripere senere også blir overgripere blir det således riktigere å kalle dette miljøarv, fremfor genetisk arv.

Forskning på dyr og mennesker peker således i retning av at psykiske lidelser hos mennesker først og fremst er knyttet til relasjonsstress, dvs. stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst. Slik relasjonelt stress kan også relateres til stressfaktorer utenfor kjernefamilien, som for eksempel belastninger i tilknytning til emigrasjon og immigrasjon.

Konsekvensen av dette blir at beskyttelse av mot alvorlige skader av slikt stress kan være den beste måten å unngå en negativ utvikling av psykisk helse.

En annen konsekvens kan være at en såkalt ”epigenetisk omprogrammering” blir det viktigste tiltaket for å behandle voksne med psykiske lidelser. I dette ligger det at man prøver å gi personen det personen tidligere ikke fikk del i, ved å tilføre det ”en miljønisje preget av trygge relasjoner og gode samtaler”.

Ut fra dette vil jeg for min egen del trekke følgende, riktignok spekulative, konklusjon:

Man kan ikke utelukke at det kan ligge en form for genetisk predisposisjon hos personer som i sin oppvekst utvikler psykopatiske trekk. Men det er da ikke snakk om ”medfødt psykopati”, snarere en predisposisjon av en mye mer generell karakter. Dette kan dreie seg om mer generelle personlighetstrekk, for eksempel knyttet til det å være en innadvendt eller utadvendt person, eller ”medfødt impulsivitet”, som for eksempel er vanlig å finne hos personer med AD/HD og Tourette Syndrom (TS). Når det gjelder AD/HD og TS er det etter min mening interessant at det er mer vanlig med personlighetsforstyrrelser hos personer med AD/HD (http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/27388.cms) og TS (i følge informasjonsblad fra Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, TS og Narkolepsi – NK-nytt 2006, nr. 3 s. 22 - ca. 15 %) enn i normalbefolkningen.  Jeg har selv også gjort en pilotstudie hos ungdom med AD/HD som tilsier at de opplever relativt mye stress i sin hverdag.

Det kan være flere veier fram til en psykopatisk personlighetsforstyrrelse:

En vei kan være at barnet i utgangspunktet har en type personlighetstrekk som omsorgspersonen har problemer med å håndtere. Et eksempel på dette kan være en omsorgperson som spesielt har problemer med å håndtere barn med ”medfødt impulsivitet”, men ikke nødvendigvis andre barn. Noen voksne er også slik at hvis barnet ikke i tilstrekkelig grad ”bekrefter dem” (for eksempel fordi de ikke er spesielt utadvendte), i neste omgang ”svarer” med selv å distansere seg fra sitt eget barn.

En annen vei kan være at barnet uansett blir møtt med omsorgssvikt fra fødselen av. Et eksempel på dette kan være voksne med emosjonell distanse som behandler barnet som et ”objekt” og ikke som et medmenneske. Dette kan for eksempel vise seg i form av (1) manglende initiativ til å få kontakt med sitt eget barn (for eksempel gjennom øyekontakt, fysisk kontakt, småprating, ”kos”, osv.) eller (2) ved manglende evne til å ”bekrefte” barnets identitet når barnet seg tar initiativ til kontakt, eller (3) ved manglende evne til å være oppmerksom på barnet faktiske fysiske eller psykiske behov i det daglige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et barns fremtid kan bli skjebnesvangert hvis det i løpet av sitt 1. leveår her ikke opplever å bli ”sett” av sin egen mor.

En slik stresset start på livet gir barnet et signal om hva slags verden barnet er kommet inn i. Barnet prøver så i neste omgang å håndtere dette stresset ved å tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som f.eks. ved å gjøre seg ”hard”, ligge i forkant av potensielle trusler, generelt være mistenksom i møte med mennesker, fortrenge faktiske behov, utvikle et ekstremt behov for å (1) bli ”sett”, (2) være i sentrum, eller (3) bli beundret av andre mennesker (og hvis man uten videre ikke blir møtt på dette fra omgivelsene, må man selv (1) kreve oppmerksomhet, (2) lage intriger for å være i sentrum av konflikter, eller (3) spille på sjarmoffensiv), og forstår at for å overleve i verden må man ”kjempe” og kontrollere andre for å unngå å selv bli kontrollert. Her ser vi spiren til utviklingen av en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Dette kan også forklare hvorfor det er så påfallende mange likhetstrekk mellom psykopater: Det dreier seg altså ikke om genetisk arv, men om sosial arv, der de i utgangspunktet har mange av de samme erfaringene fra barndommen mht omsorgssvikt, og der en overlevelsesstrategi som innebærer et grunnleggende behov å kontrollere og "bruke" andre mennesker er en felles komponent.

I følge Roar Fosse er "medisinen" for voksne mennesker med personlighetsforstyrrelser å prøve å gi dem det de ikke fikk som barn (omsorg, trygghet, kjærlighet, osv.). Samtidig viser erfaring at det å møte personer med psykopatiske trekk med dette som regel virker mot sin hensikt, og at de snarere må møtes med grenser og formalisme. Hvordan skal det forstås? Min forklaring på dette er at slike personer ofte kommer i en særstilling fordi de pga av omsorgssvikt i forhold til helt sentrale behov i barndommen har mobilisert så mye motstrategier at de ikke lenger er tilgjengelige for det de faktisk trenger. De har kort og godt vært nødt til å ”sementere” problemene sine for å kunne overleve med sin smerte og komme seg videre i livet!

Psykopati er imidlertid ikke noe entydig fenomen. Ingen vokser opp med perfekte foreldre, og mange har i ulik grad opplevd omsorgssvikt i sin barndom, og oppfattes i voksen alder av andre som mer eller mindre ”vanskelige”. For denne gruppen ser jeg muligheter for en positiv framtid. I stedet for å øke sin egen angst ved å spørre seg selv ”har jeg en medfødt psykopati?”, noe som gir lite håp for fremtiden, blir heller fokuset på: Hva var det som sviktet i min barndom? Hva var grunnen til at mine foreldre sviktet? Var det fordi det var noe ”galt” med meg, eller skyldtes det kanskje heller begrensinger hos min mor/far? Ble de også sviktet i sin barndom? Hva kan jeg, eller andre, gjøre for å rette på dette? Osv.

tirsdag 19. mai 2015

Nr. 62: Ildsjøen – den annen og evige død!

Nr. 62:
 
Ildsjøen – den annen og evige død!
 
Syndens lønn er døden, ikke evig pine. Det står i Bibelen, Romerne 6,23. Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”
De onde skal dø, ikke pines i all evighet. Det står i Bibelen, Salmene 37,20. Men de gudløse går til grunne. Som blomsterprakten på marken forsvinner Herrens fiender, de blitt borte som røk.”
Ved tidens ende skal de onde brennes bort, og ingenting vil være igjen. Det står i Bibelen, Malaki 4,1. ”Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.”
Da Kristus snakket om evig straffedom var det snakk om straff med evige følger, altså evig død. Det står i Bibelen, Matteus 25,46. ”Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.”
Sodoma og Gomorra ble utsatt for ”evig ild” men de brenner ikke i dag. Det står i Bibelen, Judas 7. ”Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.”
Straffens ild er uslokkelig, men når det ikke er mer å brenne opp, vil ilden slokne eller rettere sagt, ikke kunne brenne mer. Da ilden er noe som går ut i fra Gud Fader selv da han er også fullkommen rettferdig. Gud ser det som rettferdig, sant og det mest tjenlige. Når det ikke finnes noen mulighet for omvendelse, så er tilintetgjørelse det mest rettferdige og det mest tjenlige i hans øyne!
Når de Det står i Bibelen, Matteus 3,12. ”Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner.
Hele verden vil bli renset i ild. Det står i Bibelen, 2. Peter 3,10. ”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.”

Hvem blir tilintetgjort i ildsjøen? Det står i Bibelen, Åpenbaringen 20,15. ”Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Dette er den annen død og den er ugjenkallelig!
To utganger på livet
Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner. Alle troende skal bli høstet inn og gå inn til den evige hvilen. Mens alle ikke troende skal være som agnene som en brente opp og de ble tilintetgjort. Dette er bibelens klare lære men den Katolske middel alder læren sitter slik i ryggmargen hos så mange, spesielt de troende at det er forstummende og vondt å høre på dem når de deler sin tros oppfatning.
Skriften er også klar i sin lære, de skal aldri bli vekket til live igjen, men være borte for alltid. Tragisk, derfor må vi gjøre alt det vi kan for at ingen skal gå fortapt men bli frelst og ta imot vår Herre Jesu Kristus som sin personlige frelser og Herre.
Jesaja 66. 24 Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra mig; for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slukkes, og de skal være en gru for alt kjød.
Videre så lærer Guds ord både i GT og NT at det er to utganger på livet ved flere forskjellige anledninger.
Daniel 12. 2 Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne op, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky. 3 Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.
De frelste er i Paradiset og skal oppleve å få det enda herligere. De ikke troende er i dødsriket og vansmektes, før de skal stå opp foran den hvite trone. Deretter hvis de ikke har sine navn skrevet i Livets bok, så vil Gud Fader ikke la dem ta del i den kommende verden og de vil opphøre å eksistere. Som om de aldri hadde vært til, vil være de ufrelstes endelikt!
Jesus selv siterte det ordet i Matteus 25. Vi må forstå det slik at mennesket blir satt i “varetekt” i påvente på dom. Hvis en ikke har navnet skrevet i Livets bok, vil dommen bli fullbyrdet som er å ikke få delta og være med i den kommende verden!
Tar mede til slutt hva Malakias sier og som døperen Johannes refererer til. Og Kong David og alle bibelens menn og kvinner har det samme synet. Alle ugudelige skal bli brent opp og tilintetgjøres, det er skriftens klare og entydelige lære!
Salme 21. 10 Du skal gjøre dem som en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal oppsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem.
Ilden skal fortære dem. Akkurat som vi møter bl.a. med Sodoma og Gomorra. Guds ild fortærer, men dette er en evig ild da den er evig og fullkommen som Gud. Da vil det være umulig å vende tilbake, da er man utettet en gang for alltid!
Tar med til slutt hva døperen Johannes forkynte
Matteus 3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.
Agnene blir de ikke troende og ugudelige nevnt som, og de skulle brennes opp.
Her er noen skriftsteder som sier det samme:
Salmenes 1:4 Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 1:31 Og den sterke skal bli til stry, og hans gjerning til en gnist, og de skal brenne begge tilsammen, og der er ingen som slukker.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 27:4 Vrede har jeg ikke mot den. Hadde jeg torner og tistler mot mig i krig, da vilde jeg gå løs på dem og brenne dem op alle sammen,
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 30:24 Og oksene og asenene som arbeider jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som kastes med skuffe og kasteskovl.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 41:16 Du skal kaste dem med skovl, og vind skal føre dem bort, og storm skal sprede dem; men du skal fryde dig i Herren, rose dig av Israels Hellige.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 66:24 Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra mig; for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slukkes, og de skal være en gru for alt kjød.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 7:20 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted, over menneskene og dyrene, over markens trær og jordens frukt, og den skal brenne og ikke slukkes.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 15:7 Og jeg kaster dem med kasteskovl ut igjennem landets porter, jeg gjør mitt folk barnløst, jeg ødelegger det, fordi det ikke vendte om fra sine veier.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 51:2 Og jeg sender fremmede mot Babel, og de skal kaste det som korn og tømme dets land; for de skal falle over det fra alle kanter på ulykkens dag.
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:30 La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det op; men samle hveten i min lade!
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:41 Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett,
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:42 og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.
--------------------------------------------------------------------------------
Markus 9:43 Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild,
--------------------------------------------------------------------------------
Markus 9:48 hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.
--------------------------------------------------------------------------------
Lukas 3:16 da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper eder med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;
--------------------------------------------------------------------------------
Lukas 3:17 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle hveten i sin lade, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

Det som er ubrukelig og nytteløst, det vil og skal bli brent opp. Da vil kun det brukbare og det som har verdi, stå igjen. Slik er det også med vårt endelikt som mennesker og t.o.m. det som gjelder våre liv. Det er kun det som Kristus har virket frem i vårt liv som vil evig bestå!
Hva er en agn eller agnene? Det er selve skallet eller hylsteret som kornet sitter i. Det hadde verdi for å forme kornet, men etterpå. Så har det ingen verdi da det er uspiseligt og smakløst. Det er verden, mørke og mostanden som påvirker Kristus i oss. Ser du ikke parallellen? Mørke har verdi for å vise oss og Gud hva som er av lyset, for å frembringe det. Og som da frembringer det som er “matnyttig” og som “smaker” Kristus i vårt liv.
Himmel eller helvete?
Slik jeg ser det og som jeg mener Guds ord lærer. Så har livet to utganger, men dessverre så sitter den katolske middelalder læren så spikret fast i de aller fleste og samtidig er Guds ord mangelfullt oversatt på vesentlige punkter, som gjør at den vranglæren og feilaktige oppfatningen at mennesket skal pines i all evighet. Den er som et brohode inn i hele kristenheten både den katolske og protestantiske del av kristenheten, selv om det er 100 % ukorrekt og ikke i samsvar med hva skriften lære om disse ting.
Ordet Jesus brukte som er oversatt til helevete, er «Gehenna», hvilket var et område utenfor Jerusalems bymur hvor de brant søppel. Noen ganger brant ilden i flere dager, helt til det ikke var mer igjen å brenne. Ordbruken misforstås ofte i dag. En ild som ikke kan slukkes før alt er brent opp, blir tolket som en ild som aldri vil slutte å brenne.
For å kunne brenne mennesker i en hel evighet, må Gud gjenskape mennesket som brenner om og om igjen, eller gjøre det ubrennbart. Dette er ikke i tråd med Guds ord.
Ordet evig blir riktignok brukt i Bibelen, men det hebraiske uttrykket det er oversatt fra betyr ikke nødvendigvis en ubegrenset tid. Det kan også bety en begrenset periode. Alt etter som hvilken sammenheng det er brukt i. I historien om profeten Jona som ble spist av en hval, står det at han var i hvalen en evighet. Men han var der bare tre dager og tre netter.
Dette siste argumentet som blir brukt for å opprettholde den hedenske helvetes-teorien i den kristne tro er at apostlene har brukt det greske ordet ‘hades’ ved et par anledninger. Hades var det greske ordet for dødsriket hvor det var ild og elendighet.
Etter at et gammelt Matteus evangelium nylig ble funnet er det vært spekulert på om ikke evangeliene og de nye testamentlige skrifter egentlig ble skrevet på hebraisk til å begynne med.
Det viktige er ikke hvilket ord som er brukt i gresk, men hva Jesus og disiplene trodde. Og de var jøder ikke grekere. De hadde en jødisk forståelse av døden, ikke en gresk.
Det gamle testamentet er klar på at fortapelsen er endelig, avgjørelsen er evig, og at de døde vil bli brent opp.
Teorien om helvete slik vi kjenner den blant kristne i dag er som sagt en myte fra Babylon. En myte som grekerne og romerne adopterte på sine måter senere.
Selv om myter ofte endret seg eller utviklet seg, trodde babylonerne på en «underverden» som var bebodd av demoner. (Gods, Demons and Symbols of ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by Jeremy Black and anthony Green, The British Museum Press p.63) Demoner, trodde de, var ansatt av guddommen for å straffe de som syndet.
Bibelen derimot, hevder Satan er i opprør med Gud, ikke en som jobber for Han.

Om den babylonske lære er det skrevet:
”Underverden blir alltid beskrevet som komplett mørke, støvete og ubehagelig. Alle de døde, uten unntak, vandrer der, tørstende etter vann og med kun støv å ete… I tillegg til disse sjelene til de døde (gidim), er underverden også hjemmet til døde guder, til noen demoner (som blir beskrevet som ”aralis avkom” og som strømmer ut fra underverden for å bringe trengsel til menneskeheten…)» (Ibid p.108)

Det summeriske diktet ”Gilgames, Enkidu og underverdenen”, som en del av også er innlemmet i det babylonske ”Epic of Gilgames”, beskriver en samtale ”mellom Gilgames og sjelen til hans døde tjener Enkidu, som gjør det klart at selv om livet i underverden er svært uattraktivt, kan det bli noe mer tålelig hvis levende slektninger regelmessig ofrer mat og drikke til de døde, så det er fristende å etterlate så mange etterkommere som mulig. De som ikke har barn har virkelig en hard tid etter døden, men de som ikke en gang har fått en anstendig begravelse har det verst: en person som dør i brann eller som har kropper som ligger igjen i ørkenen har ikke en gang en `gidim` i underverdenen. (Ibid p.181)
Denne babylonske myten må ha skapt mye sorg hos de familier som var fattige, eller de dødende som ikke hadde familie.

På samme måte ble også denne babylonske arv videreført og tilpasset kristendommen av Den katolske kirke. Læren om skjærsilden har skapt problemer for mange fattige og familie-løse under den mørke middelalderen. Hvem skulle kunne ved sine gode gjerninger og almisser til kirken kunne gjøre deres tid i Skjærsilden mindre, om de ikke hadde troende familiemedlemmer?
”Romersk Katolske teologer har ikke oppnådd enighet om naturen til de lidende i skjærsilden. noen lærer at pinen i skjærsilden hovedsakelig er en følelse av tap etter å ha blitt atskilt fra Gud. Andre følger Thomas Aquinas å lærer at sjelene i skjærsilden lider en intens og ulidelig fysisk smerte fra ilden.” (The Gospel According to Rome, James G. McCarthy, Harvest House Publishers, Eugene, Oregon, 1995)
”En annen måte de levende kan hjelpe de døde med er gjennom å erverve spesiell kreditt, kalt avlat, som sletter midlertidig straff. Romersk Katolisisme lærer at kirken har makt til å dele ut avlat fra et enormt forråd av fortjeneste kalt kirkens skattkammer.” (Ibid p.94)

Det var riktignok krise for de som ikke fikk nok oppmerksomhet etter sin død eller for de som ikke fikk skikkelig grav hos babylonerne og den katolske kirke.
Jesus visste om denne hedenske læren som florerte også på den tid han var her på jorden. Hans holdning var av en helt annen, nettopp fordi de ting som ble hevdet hos hedningene ikke var sanne. Det var ingen grunn til å bekymre seg for de døde. «la de døde begrave de døde...» sa Han.
Gud skjulte gravstedet til Moses for Israels barn i en tid de nettopp hadde gjordt seg skyldige ved å tilbe Ba’al ved Peor. (De tilba de døde.. ) Derfor ble Moses grav skjult for dem for at de ikke skulle tro (til tross av at Moses hadde vært en stor og gudfryktig mann) at de kunne be til han eller gjøre hans gravsted til et tilbedelsessted. I Babylon fantes en konkurrerende lære som hadde gitt sin innflytelse på alle andre en den jødiske lære. Deres helvete besto av guder eller demoner som hersket i en underverden. De døde for enten dit eller til himmelen. Det er denne læren Den katolske kirke har adoptert og viderefører.
”Forestillingen om en underverden befolket av skremmende demoniske vesener, som bebudet det middelalderske helvete, ser ut til å være en teologisk oppfinnelse fra det første millennium før Kristus.” (Gods, Demons and Symbols of ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by Jeremy Black and anthony Green, The British Museum Press, p.28).

Opprinnelsen
Vi finner fort ut av at denne læren I sin opprinnelige form ikke er jødisk\kristen. Men den er hedensk og en forestilling om underverden. Men dødsriket vil være et pinens sted, og der er mennesket i dag uten Jesus. Der venter de på dom, før Gud frir dem i fra det med å tilintetgjøre dem. Selv der vil Gud komme som en befrier.
Men det som er å foretrekke, er Jesus. Da er en sikret for tid og evighet, og ikke nok med det, vi som troende vil få nåde lønn, vi vil bli belønnet også etter vår troskap som kristne. Dette er nåde og nåde for alle troende.
Nådelønn
For det andre skal vi fram foran Kristi domstol i himmelen, for at vårt arbeid på jorden skal vurderes. Den som har vært lat og passiv, skal få mindre nådelønn, men den som har gjort et -fint arbeide for Guds sak i sitt jordeliv, skal bli belønnet for det, i og med at han får stor nådelønn. Felles for begge disse kategoriene av mennesker, er at de blir frelst, men nådelønnen vil variere fra person til person. "For vi skal alle åpenbares for KRISTI DOMSTOL (som er i himmelen), FORAT ENHVER KAN FÅ IGJEN DET SOM ER SKJEDD VED LEGEMET, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt". (2. Kor. 5, 10)
"Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles fram for GUDS DOMSTOL". (Rom. 14, 10)
"Døm derfor ikke noen før tiden, før Herren kommer, han som skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud". (1. Kor. 4, 5)
"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høy, strå, da skal enhvers verk bli åpenbart, for dagen skal vise det, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden (Guds vurdering) prøve. Om det verk som en har bygget står seg, da skal han få lønn, om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild". (1. Kor. 3, 11-15)
"Men den som planter og den som vanner er ett, dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. ." (1. Kor. 3, 8)Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn" (Hebr. 10, 35)
"Ta dere i vare, at Dere ikke mister det som Dere har vunnet ved deres arbeid, MEN AT DERE KAN FÅ FULL LØNN! Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære (f.eks. liberal og ateistisk teologi), han har ikke Gud, den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen". (2. Joh. 8-9) - og den Hellige And.
Halvar Kolsrud sier følgende om denne dommen i sin bok, Jesus kommer, s. 57: "Resultatene innenfor Kristi domstol vil bli høyst forskjellige. Det er i og for seg ikke så underlig fordi det jo er en stor forskjell på Guds folk her i dette liv. Ikke alle innvier seg helt og fullt til Kristus. Ikke alle søker å gjøre hans vilje i alle ting. Ikke alle er like trofaste. Ikke alle ivrer like mye for sjelers frelse. Dette er realiteter som vi ikke kan overse.
For Kristi domstol vil noen komme til å se sitt livsverk brenne opp, mens andre ser sitt livsverk bestå prøven. Se 1. Kor. 3, 10-15. Også ovenfor sine egne vil Kristus være den rettferdige bedømmer som vil "gi enhver igjen etter som hans gjerning er". "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, til å gi enhver igjen etter som hans gjerning er". (Ap. 22, 12)
For Kristi domstol vil enhver få sin lønn for sitt arbeide. '74en den som planter, og den som vanner er ett, dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeide". 1. Kor. 3, 8. Hvilken dag når alle ting, selv det aller minste, vil komme frem for lyset og få sin rettferdige bedømmelse. Om lønnen står det skrevet: Salige er Dere når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! FOR EDERS LØNN ER STOR I HIMMELEN, for således forfulgte de profetene før eder". Matt. 5, 11-12.
"Den som tar imot en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir en av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er en disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn". Matt. 10, 41-42.
La oss til slutt i denne forbindelse ta med oss disse ordene av Jesus: "Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, MEN SAMLE EDER SKATTER I HIMMELEN, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor ikke tyver bryter inn og stjeler. Matt. 6, 19-20."
Jeg vil også få lov til å sitere fra Ludv. Johnsens bok, Jesu nær forestående komme, s. 153 og 155 hva han sier om dommen for Jesu domstol i himmelen. ."Kristi menighets samling for å motta "Seiersprisen" og den store kommende "Parade-dag" av den levende "Guds hær" da lønnen og kronene vil bli utdelt til de tro husholdere og stridsmenn, som har vært tro til betroelsen av de talenter de hadde fått, under deres jordiske vandring. Dette "seierstog" vil bli her på jorden under Kristi tusenårs-regjering renset som jorden da vil være fra nærværelsen og besmittelsen av synd og Satan, og DEN GODE OG TRO TJENER VIL STYRE OVER BYER OG PROVINSER OG SKINNE SOM STJERNENE EVINDELIG OG ALLTID. Skal. du, skal jeg bli en av dem? Og det ville ikke bli noen overraskelse om disse også skal ha lignende tillitsverv også på den nye jord, ved tidenes ende.
Den store dag, da vi alle Guds barn, uten unntagelse skal avlegge regnskap for ham, for de betrodde talenter. Ennskjønt vår frelse er sikret, formidlet av korset, er vi allikevel som tjenere, bygningsmenn, stridsmenn og grener på vintreet, ansvarlig for hvorledes vi har benyttet vår tid, penger, talenter og anledninger til å vitne, be, tjene, ofre eller bli ofret i vår Herres tjeneste. Hvorledes vi oppfører oss her' vil bli klart fremstillet i evighetens lys. Vi kan ikke leve her, for å behage oss selv, og så tenke at vi skal nyte den høyst mulige velsignelse og lykke hinsides. Der er forskjellige stillinger, gleder og herligheter i himmelen. Guds ord viser oss dette på mange steder. La oss derfor se nøye etter, mens vi har tid, at vi samler oss skatter i himmelen, som ikke rust kan fortære."
Foran denne domstronen i himmelen blir det blant annet delt ut 4 kranser og en krone. Disse kransene symboliserer forskjellige sider ved kristenlivet, og den som får utdelt en eller flere av disse kransene har fått full lønn i de disiplinene som disse kransene representerer. Etter min vurdering er det fullt forsvarlig at noen skal få større nådelønn enn andre. Den som har vært en lat og passiv kristen, kan ikke regne med å få like stor nådelønn som den som har gjort en fin og aktiv innsats i Guds rike under sitt jordeliv.
Vi skal se litt på de 4 kransene og kronen, som blir utdelt, slik at vi også skal vite hvor vi kan sette kreftene inn, for å vinne kransene.
1) RETTFERDIGHETENS KRANS vinnes av dem som har stridt den gode strid og fullendt løpet i tro. "Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse (som er Jesus)". (2. Tim. 4, 7-8)
Denne kransen vil bli alle troende til del, for det som er felles for alle troende, er at de har elsket Jesus.
2) ÆRENS UVISNELIGE KRANS vil bli utdelt til menighetens hyrder og de eldste, som med trofasthet har voktet og vernet om den kristne menighet. "De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at Dere blir mønster for hjorden, og når overhyrden (Jesus) åpenbares, skal Dere få ærens uvisnelige krans". (1. Pet. 5, 1-4)
3) GLEDES- ELLER HEDERSKRANSEN vil bli utdelt til dem som har vunnet andre mennesker for Jesus. Her er det ikke snakk om hvor mange sjeler man har vunnet, men at en har deltatt i dette arbeidet ut ifra sine forutsetninger og anledninger. "Derfor mine brødre som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede". (Fil. 4, 1)
"For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også Dere det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme". (1. Tess. 2, 19)
Hva som gjelder denne kransen, så må vi legge merke til at det er de mennesker som vi har vunnet for Jesus som utgjør selve kransen. Jo, flere vi har vunnet jo større og finere blir denne kransen. Det er derfor ikke rart at det står følgende i Dan. 12, 3: "Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, OG DE SOM HAR FØRT DE MANGE TIL RETTFERDIGHET, SKAL SKINNE SOM STJERNENE, EVINDELIG OG ALLTID".
4) DEN UFORGJENGELIGE KRANS vinnes av alle som har fullendt løpet og bevart troen. "Vet Dere ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da således at Dere kan vinne den. Hver som er med i veddekamp, er avholdende i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig". (1. Kor. 9, 24-25)

5) LIVETS KRONE vil bli utdelt til de som har motstått fristelser og har vært trofaste helt inntil døden. Dette gjelder da særlig slike som har lidt martyriet for Jesu navns skyld. "Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham". (Jak. 1, 12)
"Frykt ikke for det du skal lide. Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, forat Dere skal prøves, og Dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone". (Joh. Ap. 2, 10)
Hva som gjelder kransene, så vil de være forskjellige, men hva som gjelder livets krone, så vil alle troende få den. Det kan ikke være noe galt i, allerede her og nå, å tenke over hvilke kranser en har mulighet til å få del i. I utgangspunktet må det være riktig at en kristen strekker seg etter alle kransene og forsøker å få fatt i dem.
Jeg vil i den anledning få sitere to utsagn av Erich Sauer, hvor han uttaler seg om den lønnen som blir utdelt foran Jesu domstol. "Likesom bortrykkelsen er vederkvegelse for hjertet, så er Kristi domstol ansporende for samvittigheten . . . Frelsen henger sammen med troen, lønnen med troskapen. SOM BARN MOTTAR VI HANS LIV, SOM TJENERE HANS LØNN".
Når det står i Bibelen at en skal samle seg skatter i himmelen, og ikke på jorda, så er det nådelønnen, kransene og kronen det er snakk om. "Samle dere ikke skatter på jorda, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler, MEN SAMLE DERE SKATTER I HIMMELEN, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være". (Matt. 6, 19-21)
Nå består ikke nådelønnen utelukkende av det som en opparbeider seg ved gode gjerninger, som viser seg å holde mål foran Jesu domstrone, men den består i alle åndelige rikdommer som en blir gjort delaktid i, når en kommer til himmelen. Alt dette er av nåde, og det er fellesskapet med Jesus som gir oss dette. I den f orbindelse vil jeg sitere det som Illustrert norsk Bibel-leksikon sier om lønnen, bind 2, s. 2749: "Hva blir lønnen: Være med Kristus, Joh. 12, 26, 14, 3, Fil. 1, 23,
1. Tess. 4, 17. Skue Guds åsyn, Salme 17, 15, Matt. 5, 8, Ap. 22, 4.
Se Kristi herlighet, Joh. 17, 24. Bli herliggjort med Kristus, Rom.
8, 17-18, Kol. 3, 4, Fil. 3, 21. Sitte til doms med Kristus, Luk. 22, 30,
sml. 1. Kor. 6, 2. Regjere med Kristus, 2. Tim. 2, 12, Ap. 5, 10, 20, 4,22, 5. Få rettferdighetens krans, 2. Tim. 4, 8, ærens uvisnelige krans, 1. Pet. 5, 4, en uforgjengelig krans, 1. Kor. 9, 25, livsens krone, Ap. 2, 10, evig liv, Luk. 18, 30, seiersprisen, Fil. 3, 14, arv med Kristus, Rom. 8, 17, arv av alle ting, Ap. 21, 7, arv med alle de hellige, Ap.gj. 20, 32, 26, 18, Kol. 1, 12, en evig arv, Hebr. 9, 15, en uforgjengelig, usmittet og uvisnelig arv, 1. Pet. 1, 4, Guds rike, Matt. 25, 34, Luk. 22, 29, et urokkelig rike, Hebr. 12, 28, en stad med faste grunnvoller, Hebr. 11, 10, en blivende eiendom, Hebr. 10, 34, et hus evig i himlene, 2. Kor. 5, 1, en skatt i himmelen, Matt. 19, 21, Luk. 12, 33, Herrens glede, Matt. 25, 21, jfr. Hebr. 12, 2, gledens fylde, Salme 16, 11, en sabbatshelg, Hebr. 4, 9, Ap. 14, 13, evig lys, Esaias 60, 19, en glans som stjernene, Dan. 12, 3, en fylde av evig herlighet, 2. Kor. 4, 17."
Den som tror på Jesus har derfor den mest strålende framtid foran seg. Ja, vi kan bare ane og skimte den herligheten som Herren har ordnet i stand for de som tror. "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss". (Rom. 8, 18)
men som skrevet er: Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham". (1. Kor. 2, 9)
Hva er så hensikten med at noen skal få større nådelønn enn andre?
For det første synes jeg at dette er et riktig prinsipp at den som har arbeid mye i Guds rike og gjort en fin innsats på dette område, skal bli belønnet for det.
For det andre vil dette anspore de troende i arbeidet med å utbre Guds-rikets sak, slik at de ikke bare er fornøyd med den frelse som Jesus tilveiebrakte på Golgata, men også ønsker å få tak i en så stor nådelønn som mulig. I et vanlig arbeid er god lønn ansporende for den innsatsen som blir gjort. I arbeidet med å utbre Guds rike på jord er tanken om at en skal få nådelønn for arbeidet enda mer ansporende ikke bare for lønnens egen skyld, men på grunn av at vi elsker Jesus, som har gitt oss alt.
For det tredje vil det komme til å vise seg at mange av de som har innehatt høye embeter og ansvarsfulle stillinger i Guds rikes arbeid på jord, og ble ansett til å bety noe og utføre en god og verdifull gjerning, skal miste sine posisjoner. . Vi vet at i det framtidige Guds-riket skal i mange tilfeller rollene skiftes helt om, slik at mange av de som ikke ble påaktet for sitt arbeid og sin innsats, skal få en framtredende plass i det, for Jesus skal i sin bedømmelse av de troende før inn momenter som vi ikke har greie på. "Døm derfor ikke noen før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud". (Rom. 4, 5)
"Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, UTEN AT HAN SKAL FÅ DET HUNDREFOLD IGJEN, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelse, og i den kommende verden evig liv. MEN MANGE SOM ER DE FØRSTE, SKAL BLI DE SISTE, OG DE SISTE DE FØRSTE. (Mark. 10, 29-31)
"Og det skal komme folk fra øst og vest og fra nord og syd og de skal sitte til bords i Guds rike (1000-års-riket). Og se, der er de som er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom de første og skal bli de siste". (Luk. 13, 29-30)
Alle troende kan godta nådelønnens prinsipper, men mange er engstelige for at den større og mindre nådelønn skal føre til at man i himmelen bygger opp et nytt hierarki (kirkevelde) med de som har størst nådelønn på toppen av rangstigen, og de som har fått mindre skal være underordnet de førstnevnte. Mange kristne er redde for at vi i himmelen skal få en over- og underordning med hensyn til gjøremål og embeter, slik som vi har det i mange kirkesamfunn i dag med pave og biskop på toppen av rangpyramiden, med prost og "prest" litt lenger nede og med den vanlige troende helt på bunnen.
Jeg tror ikke at noen behøver å være redd for dette. Den store eller mindre nådelønn kommer ikke til å virke slik. I himmelen skal vi ære hverandre og søke hverandres beste. Når vi er kommet til himmelen, vil slike tanker falle bort, for vi er kommet inn i en ny dimensjon - i Gudsrikets dimensjon, der alt er blitt nytt.

Livet har to utganger, men forståelsen av dette er veldig forstyrret og til dels ødelagt av feil og ubibelsk lære som den Katolske kirke har ført inn.
Det er meningsløst og uten noen som helst god tanke og mening at Gud skal pine, plage og ønske noen vondt og vil holde noen i livet for kun en hensikt. At de skal pines og plages. Selve tanken er så absurd at bare det burde og skulle få mange til å våkne opp for hva Guds ord lærer og sier her!
Forestillingen om et evig brennende helvete der fortapte menneskesjeler vrir seg i smerte og tortur gjennom all evighet har skapt både kvaler og problemer for mange kristne. Det skal ikke legges skjul på at enkelte skriftsteder — eller rettere sagt oversettelser — tilsynelatende støtter dette synet. Det er likevel vanskelig å forene en slik tolkning med Bibelens framstilling av en rettferdig og barmhjertig Gud som dømmer menneskene etter deres gjerninger. La oss se nærmere på de problematiske bibelversene.
«Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . . Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt. 25,41.46). Den greske grunntekst (Textus Receptus) sier: «Tote erei kai tois eks eyonymon poryesthe ap emu hoi kateramenoi eis to pyr to aionion to hetoimasmenon to diabolo kai tois angelos. . . .Kai apeleysontai hutoi eis kolasin aionion hoi de dikaioi eis dsoen aionion» («Da vil han si også til dem på venstre: Gå fra meg, de forbannete, til ilden den evige, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og de skal gå bort disse til straff evig, men de rettferdige til liv evig»).
«Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn» (Åp. 14,11). Gresk: «kai ho kapnos tu basanismu avton anabainei eis aionas aionon kai uk ekjsusin anapavsin hemeras kai nyktos ho proskynuntes to therion kai ten eikona avtu» («Og røken fra deres pine stiger opp til evigheter evigheters, og de har ingen hvile dag eller natt som tilber dyret og dets bilde»).
«Men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tess 1,7–9). Gresk: «kai hymin tois thlibomenois anesin meth hemon, en te apokalypsei tu kyriu Iesu ap uranu met angelon dynameos avtu, en pyri flogos didontos ekdikesin tois me eidosin theon, kai tois me hypakuusin to evangelio tu kyriu hemon Iesu Kristu. oitenes diken tisusin olethron aionion apo prosopu tu kyriu kai apo tes dokses tes iskjyos avtu» («Og til dere som blivende betrengt, hvil med oss ved åpenbaringen av Herren Jesus fra himmelen med englene av hans makt, i flammes ild, givende straff til dem som ikke kjennende Gud, og til dem som ikke adlydende evangeliet Herrens vår Jesus Kristus, de som straff skal lide, en ødeleggelse (undergang) evig, bort fra ansikt Herrens, og fra herligheten av kraften hans»).
La oss gå disse versene etter i sømmene.

«Evig»
Det første vi skal merke oss, er at både Matt 25, Åp. 14 og 2 Tess 1 bruker det greske ordet «aion» (i forskjellige grammatiske bøyninger) om «evig». Dette betyr «langvarig», «evig», «noe som aldri tar slutt», men også «tidsspenn», «levetid», «generasjon». Uttrykket «aion» brukes derfor både for et begrenset tidsrom og for et ubegrenset tidsrom, «evighet». Ordet brukes med andre ord ikke ubetinget om «evig» i betydningen noe som aldri tar slutt. I Åp. 14,11 brukes uttrykket aionas aionon (evigheter evigheters), og i Åp. 20,10 brukes aionas ton aionon (evighetene evighetenes) for riktig å understreke at straffen er evig. Den kan ikke omgjøres i evighetenes evigheter.
«Pine»
Det er egentlig ikke ordet «evig» som skaper problemer. Det er ordet «pine» som volder kvaler. La oss se nærmere på dette uttrykket.
Matt. 25, 41.46 — «Evige ild. . .evig pine». I den greske grunntekst står det slik: «ilden den evige» (v. 41) og «de skal gå bort disse til straff evig» (v. 46). I den norske bibel står det «evig pine» i v. 46, men i den greske grunntekst står det «kolasis», som betyr «straff», «tortur». Ordet kan altså bety «tortur», men kan også bety «straff». Hvilket valg samsvarer best med bildet av en rettferdig og barmhjertig Gud? Torturerer Gud mennesker?
Åp. 14,11: «Røken av deres pine stiger opp i all evighet». Gresk: «røken fra pinen deres». Her brukes det greske ordet «basanismu» for «pine». Det betyr «tortur», «pine», «plage», og i henhold til greske ordbøker står det i Åp. 14,11 i betydningen «evig fortapelse».
2 Tess. 1,7–9: «evig fortapelse». Gresk: «De som straff skal lide, en undergang evig». Ordet «straff» er «diken», som betyr «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning». Ordet «undergang» er «olethron», som betyr «ødeleggelse», «tilintetgjørelse», «undergang».
2 Tess. 1,7–9 er nøkkelen til disse problematiske versene i Bibelen: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse.» Paulus sier her at de ugudelige skal lide en evig undergang, ødeleggelse, tilintetgjørelse — at straffen de lider er en evig fortapelse, evig død og ødeleggelse, og ikke evig tortur. Det høres rimelig ut, og øver ikke vold på Guds karakter. Det er i lys av dette vi må forstå de andre versene. Det er det enkle som skal tolke det vanskelige. I Matt 25,46, står det «evig pine», som også betyr «evig straff». Denne betydningen er også i samsvar med Paulus. I Åp. 14,11 står det. «Røken av deres pine». Her brukes ordet i betydningen «evig fortapelse», som også er i samsvar med Paulus.

«Fortære»
La oss se på Åpenbaringen 20,9 om de ugudelige: «Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem.» Ordet «fortærte» er på gresk «katephagen», som betyr «sluke», «fortære». De ugudelige blir rett og slett fortært, tilintetgjort i en ild som ødelegger både sjel og legeme, som Jesus sier.
Og Åpenbaringen 20,10: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.» Gresk: «kai ho diabolos ho planon avtus eblethe eis ten limnen tu puros kai theiu hopu to therion kai ho psevdoprofetes kai basanisthesontai hemeras kai nykotos eis tus aionas ton aionon» («Og djevelen den forførende dem ble kastet i sjøen ildens og svovel hvor også dyret og løgnprofeten. Og de skal pines dag og natt i evighetene evighetenes»).
Her står det at djevelen skal pines dag og natt i all evighet. La oss også se på Esekiel 28,14.18.19 om djevelen/Satan/Lucifer, og hvordan det går med ham til slutt: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende stener. . . .Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. . .Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte — for evig tid.»
Her sier jo Esekiel rett ut at Satan skal fortæres og bli til aske. Han blir tilintetgjort og forsvinner, «blir borte» for evig tid. Det hebraiske ord som brukes her for «fortære», er «akal», som betyr «brenne opp», «fortære». Som vi så i Matt 25,41, skal de fortapte mennesker gå bort til «. . .den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» Siden djevelen blir fortært og gjort til aske, er det rimelig at de fortapte som går til den samme ild, lider samme skjebne. De blir også fortært og blir til aske. Det er en total ødeleggelse, og som vi skal se, blir også sjelen ødelagt i denne ilden. Det blir verken rot eller gren tilbake, sier profeten Malakias: «For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. . . . Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud» (Mal 4,1.3). De ugudelige skal brenne opp, sier Malakias, og det blir ikke rot eller gren tilbake, dvs. ingen ting. De blir til aske, sier han. De blir tilintetgjort.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken. . . .Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn, og han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, og se, røken steg opp fra landet som røken fra en smelteovn. Slik skjedde det, at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen, da han ødela de byene som Lot hadde bodd i» (1 Mos 19,24.25,27–29).
«. . .likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild» (Judas 7). Gresk: «. . .prokeintai deigma, pyros aioniu diken hypekjusai» («. . .er satt fram fram som eksempel, ilds evig straff lidende»). Også her brukes ordet «diken» for «straff», og betyr som før nevnt: «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning.»
Oldtidsbyene Sodoma og Gomorra ble fullstendig ødelagt av ild, en «evig ild», sier Judas. Igjen blir det greske ord «aionu» (av rotordet «aion») benyttet. Hva mener så apostelen med dette uttrykket? Sodomas flammer er forlengst sloknet, og områdene der disse byene lå, ligger nå ved bredden av Dødehavet, eller under vann. Det kan derfor ikke dreie seg om «evig ild» i den forstand at den brenner i all evighet. Men som vi har sett, kan også ordet «aion» bety et «begrenset tidsrom». Fordi flammene forlengst er sloknet, er det vel logisk nok å tolke ordet i denne betydningen? Den «evige ild» brenner så lenge det er noe å brenne. Når alt er blitt til aske, slokker ilden.

Sjelen
Jesus om «den annen død»: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28). Her sier Jesus at både sjel og legeme blir ødelagt i helvete. Jesus sier ikke at de skal lide i all evighet, men skal ødelegges. Hvor mye er det tilbake av et menneske når både sjel og legeme er ødelagt? Det greske ordet for «ødelegge» er her «apolesai», som betyr «ødelegge» «tilintetgjøre», «gå til grunne.» Sjelen er altså ikke udødelig, men kan gå til grunne og ødelegges.
Er Gud en mega-torturist?
Ingen av oss ønsker vel å tjene en Gud som lar fortapte mennesker pines i smerte i all evighet for de synder de har begått i et kort liv her på jorden. Et menneske som har levd i 70 år her på jorden skal med andre ord pines i vånde og smerte i milliarder på milliarder og atter milliarder av år— i all evighet i et evig brennende helvete? Hvor har Guds nåde, barmhjertighet, medynk, rettferdighet og kjærlighet tatt veien? Er dette til noen glede for de pårørende som er blitt frelst? Vil de som tror på evig pine svare på hva slags Gud vi har å gjøre med? Tenk om du var på den nye jord, mens ditt elskede barn, eller venner, familie etc. var gått fortapt. Ville det være noen glede for deg å vite at Gud pinte, plaget og torturerte dine kjære i et helvete i all evighet? Selvsagt ikke! Kanskje du etter å ha hørt på de fortvilte skrikene deres noen tusen år, bønnfalt Gud om å la dem få slippe. Og skulle Gud da svare at han selvsagt ikke ville la dem slippe, men at de skulle ligge der i smerte gjennom all evighet? Hva slags bilde er dette av Bibelens Gud som elsket verden så høyt at han lot sin egen Sønn nagle til et kors som en forbryter for at du og jeg skulle bli frelst?
Det er mange mennesker som har tatt avstand fra Gud og ikke ville ha noe med ham å gjøre på grunn av denne skrekkelige vranglæren. Deres logikk og sunne fornuft fortalte dem at det bildet av Gud de populære evig pine-forkynnere serverte, ikke passet riktig inn, så de tok farvel med en slik Gud.
Men vår Gud er ikke slik. Han er ikke en mega-torturist som plager og piner folk gjennom evighetenes evigheter. Synes du dette høres rimelig ut? Heldigvis er ikke dette den Gud som Bibelen framstiller. Han er full av medynk for sine skapninger. Hvordan kunne han gi sin Enbårne Sønn for å frelse mennesker fra synden og fortapelsen, men plage og torturere fortapte mennesker gjennom all evighet? Gud er rettferdig. Det står da uttrykkelig i Bibelen at alle skal bli dømt og straffet etter sine gjerninger. Er det en rettferdig Gud som plager og piner mennesker i all evighet for det de har gjort i en kort levetid? Synes du dette er et riktig bilde av den medfølende Jesus som ga sitt liv for deg og meg? Selvfølgelig ikke.

Guds kjærlighet
Er Guds kjærlighet større enn menneskets kjærlighet? Eller er menneskets kjærlighet større enn Guds kjærlighet? Svaret er vel enkelt nok: Guds kjærlighet er størst av alt, den overgår enhver forstand og enhver beskrivelse. Les bare Johannes 3,16. La meg nå stille et spørsmål. Hvis et menneske hadde et barn som døde uten å ha tatt imot Jesus, ville foreldrene ha plaget og pint dette kjære barnet i all evighet? De fortvilede skrikene, smerten, lidelsen gjennom all evighet, uten opphold —ville du gitt ditt barn en slik skjebne? Og her vil du svare Å nei, nei, hvordan kan du tro noe slikt? Men da er jo foreldrenes kjærlighet til sitt barn større enn Guds kjærlighet til menneskene! Foreldrene ville ikke gjøre slikt mot sine kjære, men Gud, hvis kjærlighet til sine skapninger overgår all forstand, ville altså gjøre det? Er det ikke noe som skurrer her?
Bibelen skildrer ikke vår himmelske Far som en supertorturist, men derimot som en barmhjertig og rettferdig Gud, full av nåde og medynk for sine skapninger. Vil en rettferdig dommer dømme et barn som har stjålet 50 øre til døden eller til livsvarig fengsel?
En annen ting: Hvis de ugudelige ligger i helvetes ild og pines i all evighet, så har de jo en bevisst tilværelse! De føler smerte og fortvilelse. Da har de jo evig liv! Et miserabelt liv er det nok, men likevel evig! Er dette hva Bibelen lærer?

Syndens lønn
Den forferdelige læren om evig pine kan tilbakevises med et eneste bibelvers: «Men syndens lønn er døden" (Rom 6,23). «ta gar opsonia tes hamartias thanatos» («For lønnen syndens (er) død»).Kan du se hva syndens lønn er for de ugudelige? Døden — evig død, og ikke evig «pine» og «evig liv» i fortvilelse.
Men så vil noen innvende: Det er riktig at syndens lønn er døden, men det er jo en oppstandelse fra de døde på dommens dag, og da skal alle få sin lønn — enten evig liv eller evig pine. Men dette er blitt besvart i ovenstående analyse, som gjør det klart at den ugudeliges lønn er evig ødeleggelse av både legeme og sjel, dvs. evig død. Dette er syndens ytterste konsekvens.

Oppsummering
La meg oppsummere det slik:
1. Det står noen få steder i Bibelen at de ugudelige skal «pines» i all evighet.
2. Men Paulus i 2 Tess. 1,7–9 gir det riktige bilde de andre versene skal tolkes i henhold til. De ugudelige lider en evig fortapelse, sier han. Ordet «pine» kan også bety «straff» iflg gresk grunntekst. Straffen er evig fortapelse, sier han. Dette er meget viktig å forstå.
3. Straffen er evig, sier Paulus. Men både legeme og sjel blir tilintetgjort, ødelagt, går til grunne, sier Jesus.
Åp. 20 sier at Satan blir kastet i ildsjøen og skal «pines dag og natt i all evighet». Men Esekiel sier at Satan skal bli tilintetgjort og bli til aske.
4. Dermed ser det jo ut til at det er motsetninger i Bibelen. men det er det ikke. Vi skal derimot tolke de vanskelige skriftstedene ut fra de enkle, og Paulus gjør det hele klart. Det er straffen, dvs. fortapelsen som er evig, ikke den legemlige lidelse. Fortapelsen er evig i den forstand at både legeme og sjel til den ugudelige som går fortapt, er tilintetgjort, og det er ikke mer i all evighet. Læren om evig pine er helt ute av harmoni med det bilde Bibelen gir av Gud, og er da heller ikke hva Skriften sier, når man går versene etter i sømmene, og det må man gjøre i slike vanskelige ting. Det er merkelig at deler av kristenheten holder på en slik skrekkelig vranglære og misrepresenterer Gud på denne måten!
5. Syndens lønn for de ugudelige er døden og ikke evig liv i pine og smerte i helvetes ild.
«For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig» (Jak 5,11).
«Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet» (Sal 103,8).
«For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!» (Esek 18,32.)
Den kristnes Gud er ikke en evig torturist, men en rettferdig og barmhjertig Gud.

Gud er kjærlighet, og den kjærligheten vil være alt i alle til slutt! Skriften lærer at Gud skal være alt i alle og hver en tåre skal han tørke bort. Da vil alt negativt, mørke og alt som står han imot på alle måter være fjernet og brent opp og bort!
24 Så kommer slutten, når han overgir sin kongemakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. 25 For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. 27 For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. 28 Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.
I denne eskatologiske perikopen som kombinerer en tolkning av Salme 110,1 og Salme 8,6, ser vi at klimakset i Sønnens herredømme er at han overgir sin kongemakt til Gud og selv underordner seg Gud. Et aspekt NT05 oversettelsen ikke fanger opp, er at Sønnen faktisk må underordne seg Gud for at Gud skal være alt i alle, slik den greske teksten viser oss: hina ē ho theos ta panta en pasin. At Sønnen underlegger seg Faderen er en forutsetning for at "Gud skal være alt i alle".
Bibelselskapets NT05-og 78/85-oversettelse mister dette poenget når de unnlater å oversette dette som en hensiktssetning (som innledes med hensiktskonjugasjonen hina). 1930-oversettelsen gjengir derimot dette riktig med "forat".
Dermed ser vi at "slutten" består ikke her i Jesu andre komme, ei heller i et felles herredømme mellom Faderen og Sønnen som i Åp 22, nei, slutten består alene av Faderens herredømme. Gud skal være alt i alle.

Da vil det ikke være plass, rom og mulighet for noe negativt og som står hans vilje imot. Å gjøre ondt, bli pint eller å tilhøre Satan er ondt i Guds øyne, men å tjene ham, elske ham og hverandre og gjøre godt, det er godt i Guds øyne. Hele universet vil til slutt være fylt av hans godhet og ham selv. Det er Guds endelige plan, vilje og hensikt!
"Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem." Åp. 21, 3.
Hva vil da skje med Satan, Antikrist, den Falske Profet, de Falne Englene, demonene, alle ugudelige og vantro? De vil bli tilintetgjort og utslettet.
Utslette: verb trans. utslette ['ʉːtʃletə] ødelegge, fjerne helt.



Ildsjø

Dette vil alle fortapte møte til slutt; Gud Fader som en fortærende ild!