Nr. 114: Det var troen alene som frelste røveren på korset – men for oss andre er det ikke slik!

Nr. 114:

Det var troen alene som frelste røveren på korset – men for oss andre er det ikke slik!

Bilde av hånden til Jesus og røveren på korset. Jesus hadde bare gjort godt hele sitt liv, mens røveren bare ondt. Der på korset fant røveren frelse og døde salig!

For de fleste andre som kommer til tro, er kristenlivet å arbeide på sin frelse det «normale»! Å tro noe annet, da er en forledet i sin tro.

Lukas 23. 39 En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! 40 Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? 41 Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. 42 Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike! 43 Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.

Denne røveren på korset – fikk en mulighet – en gang til å bli frelst!

Vi andre får stort sett mange muligheter til både å bli frelst og leve som en troende. Da forventes og fordres det noe helt annet. Det er klart at Gud er nådig og det er nok ikke bare denne ene røveren på korset som har fått en mulighet en gang. Det er nok til sammen mange, ikke få som har blitt frelst og tatt sin tilflukt til Kristus og Gud i de siste dager og stunder av sitt liv!

Men dette er ikke «normen», men unntaket. For de aller fleste kommer kallet flere ganger og vandringen med Herren kan bli lang. Ikke kort som for røveren på korset, men gjennom mange år og også tiår!

Da å mene og påstå at det er kun troen alene som frelser – når Gud krever frukt av våre liv – blir ikke noe annet en absurd, løgn og ubibelsk.

Gud har ment at liv og gjerninger følges ad, at vi bærer frukt, frukter som er omvendelsen verdig. Vi er ikke lengre mørkets og Djevelens barn, men Guds barn. Vi er lysets barn og er plassert i Guds elskede Sønns rike!

Luther ville ha fjernet Jakobs brev, da han ikke skjønte hva Jakob formidlet og forkynte, derfor liver faktisk den protestantiske kristne med at faktisk gjerninger hører med til et rett og sunt kristenliv.

Jakob 2. 14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, 16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? 17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. 18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger! 19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver. 20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? 21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene, 23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn. 24 I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene. 25 I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei? 26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.

Kristendommen består av to elementer, bekjennelse og adferdsregler.

Etter hvert som samfunnet rundt ikke aksepterer adferdsreglene, blir de opphevet av religionen. Dette er dessverre en kjensgjerning!

Verden er vi som troende kalt å påvirke med våre gode gjerninger, dette er hva skriften sier og lærer.

Matt. 5. 16 La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!

Titus 3. 8 Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, forat de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.

Vi blir med andre ord frelst – for å gjøre gode gjerninger!

Dette med at ikke gjerninger og adferdsregler tilhører det nye livet er ikke noe annet enn løgn, og en avledningsmanøver fra den Onde!

Den som tror på Gud, hva skal han gjøre sier skriften? «legge vinn på å gjøre gode gjerninger.»

Med andre ord, dette er helt vesentlig for den frelste og lykkelig nye troende.

Hvis vi ikke bærer frukt, vil vi bli avskåret fra frelsen lærer skriften. Med andre ord, etter omvendelsen. Hvis vi ikke lever i samsvar med Guds ord vil Gud «avsette» oss som arvinger – Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger!

Hele skriften gir et samlet vitnesbyrd at det er både ved tro, og ved gjerninger – gode gjerninger vi blir frelst. Det er full mulig å leve i synd etter frelsen, gjøre synd til døden. Og på den måten gå fortapt.

Hvis en stjeler, lever med en person av samme kjønn som seg selv. Eller etter en skilsmisse gifter seg på nytt. Driver med underslag eller lyver daglig. Da er en kommet ut eller inn i forhold som i ytterste konsekvens vil ta deg ikke til Himmelen, men til fortapelsen!

1 Kor. 6. 9 Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, 10 eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 11 Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

Her ser vi at et vanhellig liv etter frelsen – gjør at vi mister frelsen!

Sluttkommentar:

Den gamle læresetningen som har mye av Kalvinismen i seg holder bare ikke:

«Engang frelst – alltid frest!»

Frelse er noe kontinuerlig, som vi må leve i hver dag. Der vi trenger ny nåde hver dag, men samtidig er det et levesett som gjør at vi i ytterste konsekvens kan miste frelsen. Vi må rett og slett arbeid daglig på vår frelse, og gå videre med Gud for å bli bevart!

Fra mine bibelkommentarer Filipenserbrevet 2. 12 Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven!

Paulus omtaler menigheten som en Far snakker til sitt barn når det skal begynne å stå på egne ben og klare seg selv. En er tilstede men også borte. Nå er det egentlig opp til barnet – som her menigheten – å vise hva den vil og evner. Forutsetningen er der, men videre vei og retning avgjør og bestemmer en selv.

13 For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.

Men Paulus kommer med en kjensgjerning som han hadde erfart selv; det er Gud som gjør en i stand til å tjene og elske ham. Vi skal ta våre bestemmelser og ha våre mål, men alt dette står Gud bak. Det er i ham vi lever, beveger, rører og er til.

14 Gjør alt uten misnøye og innvendinger,

Kommer ikke det hele fra hjerte og en ønsker det selv, da gjør en det av misnøye og en har innvendinger mot å gjøre Guds vilje. Å tjene Herren er med glede, hvis en gjør noe for en må er det døde gjerninger sier Skriften.

15 så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden

Denne verdens barn trives i mørke og med synd. For en troende trives en men å være motsatsen, ved å leve som et Lysets barn noe som en også er. Vi leser i Bergprekenen, der finner vi den samme standarden som Paulus beskriver på de troende. Paulus sier; så dere kan være uklanderlige og rene.

Jesus sier i Matt.5. 48 Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.

16 og holder fast på livets ord, og jeg skal få den ros på Kristi dag at mitt strev og mitt livsverk ikke har vært forgjeves.

Paulus hadde som mål for alt det han gjorde, Jesu Kristi dag. Dagen vi skal møte Jesus, bli han lik og vil få igjen hva som har skjedd med våre liv som troende, enten godt eller ondt. Skal vi få noe igjen den dagen er det avhengig av hvordan vi stiller oss ovenfor Guds ord og innretter vårt liv, ved å leve deretter.