Treenighetslæren er en katolsk
«oppfinnelse»!
Da de skulle vedta treenighetslæren så var det aktuelt å ta
opp «Jomfru» Maria i Guddommen, men med datidens kvinnesyn ble det for
kontroversielt. Derfor «fant» de på at Ånden ble en egen person, og
«tredjemann» på «laget»!
Hele treenighetslæren er egentlig noe stort katolsk rolp og
surr.
Men som sagt, protestantismen har egentlig aldri tatt et
oppgjør med denne katolske lære, som vi ikke finner noen dekning for i Guds
ord.
Hvem skal vi gi «æren» for at det ble en slik lære? Flere,
ikke minst Keiser Konstantin som «innførte» kristendommen som vil ha en
kristendom som var akseptabel både for verden, og de kristne, det ble den
katolske kirke.
 |
| Statue av Konstantin i York i England, nær staden der han blei utropt til keisar. |
Torill Bolstad skriver på
DagensDebatt:
Men har ikke også kristenheten latt seg lure av katolsk
lære.? Feiring av St Lucia, en katolsk helgen, og den katolske fremstillingen
av forholdet mellom Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd. Nåværende
treenighetslære som ble formet slik den er i dag av katolikker på 400 tallet. I
Johannes 17 forteller Jesus at han og hans Far er ett i Den Hellige Ånd. De er
alltid to forskjellige. De troende på Jesu lære skal også være ett med Faderen
og Sønnen i Den Hellige Ånd. Også de kristne skal være ett med hverandre i Guds
Hellige Ånd. Slik er vi ett, men ikke en og den samme. Vi er mange som er ett.
På samme måte som Faderen og Sønnen er ett med hverandre. Guds Hellige Ånd skal
overbevise oss om at læren Jesus lærte oss, som Faderen talte til han om, er
den sanne lære. Det finnes ikke bønn til Den Hellige Ånd i bibelen så vidt jeg
kan se. Jesus sier at vi kan be Faderen om å få Den Hellige Ånd i vårt hjerte.
Dvs at Den Hellige Ånd går der den får beskjed om å gå hos den høyeste Gud. Den
høyeste Gud er den eneste som ikke har fått sin kraft og makt hos noen. Det
står også at han er den eneste som ikke kan dø. Derfor var det Den Høyestes
sønn Jesus Kristus, Guds salvede som døde for at vi skulle bli rettferdiggjort.
Jesus fikk sin makt og kraft fra vår felles Far. Sammen med Jesus skal vi arve
Guds rike står det i Bibelen. Jesus er Faderens mest opphøyde skapning. Det
står i Bibelen at Gud har gjort Jesus nesten like stor som seg selv. Noe ikke
den nåværende Treenighets læren sier. Kanskje på tide å se på om den katolske læren
om forholdet mellom disse tre er en rett lære.? Kan ikke skade det.
(sitat slutt).
Må gi Toril Bolstad rett at det vil ikke skade noen å
studere treningslæren nøyere, og innse at det er en katolsk lære, ingen bibelsk
lære!
Her er en artikkel vi
har om dette emne, som taler for seg selv.
Hvordan ble treenighetslæren
utformet?
Nå vil du kanskje spørre: ’Hvis treenighetslæren ikke er
bibelsk, hvordan gikk det da til at den ble en av kristenhetens læresetninger?’
Mange tror at den ble formulert på kirkemøtet i Nikaia (Nikea) i 325 e.Kr.
Det er imidlertid ikke helt korrekt. Kirkemøtet i Nikaia
hevdet at Kristus var av samme substans eller vesen som Gud, noe som dannet
grunnlaget for den senere trinitariske teologi. Men dette kirkemøtet innførte
ikke treenighetslæren, for det ble ikke sagt noe om den hellige ånd som den
tredje personen i en treenig guddom.
Konstantins rolle i Nikaia
I den tiden da forestillingen om at Jesus er Gud, var under
utvikling, møtte den stor motstand av bibelske grunner. For å prøve å bilegge
striden innkalte den romerske keiser Konstantin alle biskopene til Nikaia. Det
var ikke mer enn 318 — en brøkdel av det totale antall — som møtte fram.
Konstantin var ikke en kristen. Han gikk antagelig over til
«kristendommen» senere i livet, men han ble ikke døpt før han lå på dødsleiet.
I en bok om kirkehistorie sier Henry Chadwick: «Konstantin tilbad i likhet med
sin far den ubeseirede sol; . . . hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre
opplevelse av nåden . . . Det hele var et militært spørsmål. Han fikk aldri
noen klar forståelse av den kristne lære, men han var sikker på at de kristnes
Gud kunne gi seier i krig.» — The Early Church.
Hvilken rolle spilte denne udøpte keiseren på kirkemøtet i
Nikaia? Encyclopædia Britannica forteller: «Konstantin var selv ordstyrer,
ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen
vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av
kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren
undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem
gjorde det meget mot sitt ønske.»
Konstantins rolle var altså avgjørende. Etter to måneder med
hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning
til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? Avgjort ikke på grunn
av noen bibelsk overbevisning. «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst
forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» sier en bok om
den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han
forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans
rike, og han ønsket å styrke sitt rike.
Det var imidlertid ikke noen av biskopene i Nikaia som
fremmet tanken om en treenighet. De tok bare stilling til Jesu natur, ikke til
den hellige ånds rolle. Hvis læren om en treenighet hadde vært en klar bibelsk
sannhet, burde de ikke da ha framholdt den ved denne anledningen?
Den videre utvikling
Etter møtet i Nikaia fortsatte debatten omkring dette emnet
i flere tiår. De som trodde at Jesus ikke var jevnbyrdig med Gud, ble faktisk
tatt til nåde igjen for en tid. Men senere gikk keiser Theodosius imot dem. Han
bestemte at trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikaia skulle være normen i hans
rike, og innkalte til et kirkemøte i Konstantinopel i 381 e.Kr. for å få
formelen klargjort.
På dette kirkemøtet kom man til enighet om å sidestille den
hellige ånd med Gud og Kristus. For første gang begynte kristenhetens
treenighet å komme i fokus.
Men heller ikke etter kirkemøtet i Konstantinopel ble
treenighetslæren alminnelig godtatt. Mange gikk imot den og utsatte seg dermed
for voldsom forfølgelse. Det var først i senere århundrer at treenighetslæren
ble fast formulert i trosbekjennelsene. The Encyclopedia Americana sier: «Den
endelige utforming av treenighetslæren fant sted i vest, i middelalderens
skolastikk, da man forsøkte å gi en forklaring ved hjelp av filosofiens og
psykologiens begreper.»
Den athanasianske trosbekjennelse
Treenighetslæren ble mer fullstendig definert i Den
athanasianske trosbekjennelse. Athanasius var en av de geistlige som støttet
Konstantin i Nikaia. Trosbekjennelsen som bærer hans navn, erklærer: «Vi ærer
én Gud i Treenigheten . . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd
Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»
Velinformerte religionshistorikere er imidlertid enige om at
det ikke var Athanasius som avfattet denne trosbekjennelsen. Et oppslagsverk
sier: «Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12.
århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at
Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men
sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen
synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det
sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i
det niende århundre og noe senere i Roma.» — The New Encyclopædia Britannica.
Det gikk altså flere hundre år fra Kristi tid og til
treenighetslæren vant utbredt anerkjennelse i kristenheten. Hva var
retningsgivende for de avgjørelser som etter hvert ble truffet? Var det Guds
Ord, eller var det geistlige og politiske hensyn? Professor E. W. Hopkins
svarer: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor
utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.» — Origin and Evolution of Religion.
Frafallet forutsagt
Treenighetslærens historie harmonerer med det Jesus og hans
apostler forutsa skulle skje etter deres tid. De sa at det skulle finne sted et
frafall, et avvik fra den sanne tilbedelse, og at situasjonen skulle vedvare
inntil Kristi gjenkomst, da den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet før
Guds dag kom og denne tingenes ordning ble tilintetgjort.
Etter å ha omtalt denne ’dagen’ sa apostelen Paulus: «Først
må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2. Tessaloniker 2: 3, 7)
Senere forutsa han: «Når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos
dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og
fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20:
29, 30) Andre av Jesu disipler skrev også om dette frafallet og dets ’lovløse’
presteklasse. — Se for eksempel 2. Peter 2: 1; 1. Johannes 4: 1—3; Judas 3, 4.
Paulus skrev også: «Det skal komme en tid da folk ikke
lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg
lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre
fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.
Jesus forklarte hva som lå bak dette frafallet fra den sanne
tilbedelse. Han sa at han hadde sådd godt korn, men at fienden, Satan, ville så
ugress i åkeren. Samtidig med at hveten begynte å skyte opp, kom altså ugresset
til syne. Man kunne derfor vente at et avvik fra den sanne kristendom ville
gjøre seg gjeldende helt fram til høsttiden, da Kristus skulle ordne opp i
forholdene. (Matteus 13: 24—43) Et oppslagsverk sier: «Treenighetslæren i det
fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om
Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» (The Encyclopedia
Americana) Hvordan oppstod så dette avviket? — 1. Timoteus 1: 6.
Lærens opprinnelse
I Oldtidens verden, helt tilbake til Babylonia, var det
vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader
var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i
århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske
trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.
Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke
hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig
treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz:
«Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder
forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne
henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til
kristen teologi.» — Egyptian Religion.
Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og
begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av
denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til
treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk
teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».
I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens
historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like
sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes
uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det
uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som
ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var
vel verd å tro på.» — History of Christianity.
Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at
treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og
innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om
hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og
holdent hedensk». — The Paganism in Our Christianity.
Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I
indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av
Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som
består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske
religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker
særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale
virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and
Ethics) Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?
Platonismen
Platon levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han
framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi
banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som
hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og
naturen.
Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse:
«Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som
skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske
attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige
personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens
forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de
gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel.
Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske
filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske
kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den
platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk
innpass i kirken fra dette hold.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of
Religious Knowledge.
En bok om kirken i de første tre århundrer sier:
«Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . .
. den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne
skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av
kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.» — The Church of the First
Three Centuries.
Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og
de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf
Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet
i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et
mysterium for det store flertall av kristne». — Outlines of the History of
Dogma.
Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på
Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske
spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk
mysteriedyrkelse.»
Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi
kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt
utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . .
Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler,
men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.» — A Statement
of Reasons.
Det frafall som var forutsagt av Jesus og hans apostler, slo
altså ut i full blomst i det fjerde århundre etter Kristus. Utformingen av
treenighetslæren var bare ett bevis for dette. De frafalne kirkene begynte også
å godta andre hedenske forestillinger, for eksempel læren om et brennende
helvete og troen på en udødelig sjel, og de gav seg også av med avgudsdyrkelse.
Kristenheten hadde åndelig talt gått inn i den forutsagte mørke tidsalder,
dominert av en voksende presteklasse, «Den Lovløse». — 2. Tessaloniker 2: 3, 7.
Hvorfor forkynte ikke Guds profeter
om en treenighet?
Hvorfor hadde ingen av Guds profeter, over en periode på
flere tusen år, lært hans folk om treenigheten? Burde ikke i hvert fall Jesus
ha brukt sine evner som den store Lærer til å klargjøre treenighetslæren for
sine disipler? Ville Gud ha inspirert hundrevis av sider i Skriften uten å gi
undervisning om treenighetslæren hvis den var den «sentrale lære» i den kristne
tro?
Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre
år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen,
ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i
tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor
den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i
stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk.
Mark. 13: 32: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke
englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Dette ville
naturligvis ikke ha vært tilfellet hvis Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var
jevnbyrdige og utgjorde én guddom. Og hvis det var slik at Sønnen, som noen
mener, ikke kjente dagen eller timen på grunn av sin menneskelige natur, kan vi
spørre: Hvorfor kjente ikke Den Hellige Ånd dagen eller timen?)
Matt. 20: 20—23: «Mor til Sebedeus-sønnene . . . svarte
[Jesus]: ’Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike,
den ene på høyre og den andre på venstre side.’ Men Jesus sa: . . . ’Mitt beger
skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side,
er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til
det.’» (Ville ikke dette ha vært et merkelig svar hvis Jesus var Gud, slik det
blir hevdet? Noen tilhengere av treenighetslæren sier at Jesus her bare svarte
ut fra sin «menneskelige natur». Men er dette egentlig en logisk forklaring,
når de samtidig sier at Jesus var både Gud og menneske, ikke bare en av delene?
Viser ikke Matteus 20: 23 snarere at Sønnen ikke er jevnbyrdig med Faderen, og
at Faderen har forbeholdt seg visse særrettigheter?)
Matt. 12: 31, 32: «All synd og spott skal menneskene få
tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord
mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd,
skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Hvis Den
Hellige Ånd var en person og den var Gud, ville dette skriftstedet ha betydd at
den på en eller annen måte var større enn Sønnen. Dette ville ha vært i strid
med treenighetslæren. Det Jesus sa, viser snarere at Faderen, som «Ånden»
tilhørte, er større enn Jesus, Menneskesønnen.)
Joh. 14: 28: «[Jesus sa:] Hvis dere elsket meg, var dere
glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.»
1. Kor. 11: 3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver
manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» (Det er derfor
tydelig at Kristus ikke er Gud, og at Gud er større enn Kristus. Vi bør merke
oss at dette ble skrevet omkring år 55 evt., cirka 22 år etter at Jesus vendte
tilbake til himmelen. Den sannheten som her blir framholdt, gjelder altså
forholdet mellom Gud og Kristus i himmelen.)
1. Kor. 15: 27, 28: «’Alt la han [Gud] under hans [Jesu]
føtter’. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For
han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal
også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud
skal være alt i alle.»
Både det hebraiske ordet Sjaddai og det greske ordet Pantokrạtor
blir oversatt med ’allmektig’. På grunnspråket blir begge disse ordene
gjentatte ganger brukt om Jehova, Faderen. (2. Mos. 6: 3; Åp. 19: 6) Ingen av
uttrykkene blir noen gang brukt om Sønnen eller den hellige ånd.
Lærer Bibelen at hver
av dem som sies å være en del av treenigheten, er Gud?
Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de
kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh.
17: 1—3, uthevet av oss) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om
Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme
grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han
derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)
1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen
eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det
bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss
er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved
ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han
er av en annen rang enn Jesus Kristus.)
1. Pet. 1: 3, LB: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og
Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også
etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv
Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var
i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i
Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler
Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd
som «min Gud».)
Faderen = Gud
Sønnen = Jesus
Den hellige ånd = Guds virksomme kraft
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar