Nr. 46: Glemte verdener Del 4

Nr. 46:

Glemte verdener Del 4

Jesus sa ved en anledning at «. . .om disse tier, skal stenene rope» (Luk 19,40). Disse Jesu ord refererer vel mest til endetiden, men det er jo interessant at stenene også roper om menneskehetens og jordens sanne historie der det etablerte vitenskapsakademi fordreier sannheten med sine ville eventyr. Hva gjør så det etablerte vitenskaps-etablissement som er farget av sine utviklingshypoteser når talende arkeologiske funn går dem imot? Som alltid blir det gjort forsøk på å nedgradere funnene ved å kalle dem «svindel», «falskneri» etc., og forhindre at de «talende stener» blir brakt frem i offentlighetens lys. En utstilling av slike funn i museenes montre vil skape problemer for det verdensbilde utviklingslæren har hjernevasket folk med under skinn av å være «vitenskap».

IfølgUtviklingslæren er trolig den største svindel i moderne historiee utviklingslæren oppsto de første dinosaurer på jorden for ca. 230 millioner siden, levde og blomstret gjennom en periode på ca. 160 millioner år, og døde ut for ca. 65 millioner år siden. Ifølge den samme læren, dukket de første mennesker opp for ca. 500 000–2 000 000 år siden. Det vil si at dinosaurene var allerede utdødd i mer enn 60 millioner år før de første menneskene gradvis dukket opp, følgelig kunne mennesker og dinosaurer ifølge denne læren umulig ha levd samtidig. Det er slike grove løgner utviklingslæren innbiller folk gjennom sin propaganda. Men det er etter hvert brakt en rekke funn for dagen som forteller at dinosaurer og mennesker faktisk levde samtidig. Disse funnene slår fullstendig bena under utviklingslæren, men beklageligvis blir slike oppdagelser latterliggjort og/eller skjult for publikum fordi de ikke passer inn i det evolusjonistiske verdensbilde. Funnene blir enten ødelagt, ignorert eller finner veien ned i museenes kjellere i stedet for å bli stilt åpenlyst ut for det brede publikum. De blir ofte kalt «Ooparts» (Out of Place Artifacts), som kan oversettes med «ting som ikke passer inn i det etablerte system». Derfor blir de holdt skjult eller bortforklart som «falsknerier», noe størsteparten av dem beviselig ikke er. Bare et par korte eksempler i denne omgangen.

Paluxy-elven

Fotavtrykk av menneske, funnet i Paluxy-elvenDenPaluxy-elven i Texas, USA, der det ble funnet fotavtrykk av mennesker og dinosaurer side om side. Utviklings-etablissementet prøver febrilsk å bortforklare disse funnene som «svindel», men steinene taler sitt tydelige språk lille elven Paluxy i staten Texas, USA, blir av og til tørrlagt under tørkeperioder. Under en slik tørkeperiode i 2000 fant Alvis Delk mens han vandret i det tørrlagte elveleiet en steinhelle med et godt bevart fotavtrykk fra en dinosaurus.

Han tok den med hjem, og da han rengjorde den syv år senere, oppdaget han også et fossilt fotavtrykk fra et menneske i den samme steinen. Fotavtrykket var godt bevart under all den tørre leiren. Senere er det blitt funnet en rekke lignende fossile fotavtrykk i leiren i Paluxy-elven.

Disse funnene var for så vidt sensasjonelle, men ble holdt hemmelige og/eller beskrevet som «svindel» fra utviklingsfløyen, som har uttalt at hvis det blir funnet uomgjengelige beviser for at dinosaurer og mennesker levde samtidig, ville slike funn fullstendig slå bena under utviklingslæren. Og det foreligger nå mange uomgjengelige beviser for at mennesker og dinosaurer levde samtidig.

Ica-steinene

DeEn av ica-steinene skildrer en dinosaurus i kamp med et mennesken nå avdøde peruvianske lege og kirurg Dr. Javier Cabrera innredet to værelser i sin praktfulle eiendom fra 1570 i Ica, Peru til et privat museum der han hadde over 11 000 steiner i sin besittelse. Ikke vanlige steiner, men meget spesielle steiner med inngraveringer som forteller en utrolig historie om en fortid der dinosaurer og mennesker levde side om side, både i fredelig og mindre fredelig sameksistens.

Flere av disse steinene er blitt analysert av laboratorier, og erklært som ekte. Også disse funnene slår bena under utviklingslæren. Det samme gjelder en mengde små leirfigurer av mennesker og dinosaurer som er funnet i den meksikanske byen Acambaro. Også disse figurene er blitt erklært for ekte. Mer om dette senere.

Nr. 45: Glemte verdener Del 3

Nr. 45:

Glemte verdener Del 3

I årenEn del av den sensasjonelle Antikythera-mekanismen fra tiden før Kristuse 1900–1901 oppdaget svampdykkere et gammelt skipsvrak fra romertiden på havbunnen utenfor øya Antikythera nordvest for Kreta. Det ligger på 60 meters dyp og er blitt datert til slutten av 80-årene f.Kr. Enkelte arkeologer tror at skipet førte med seg ransutbytte fra den romerske general Lucius Cornelius Sulla etter at denne beseiret den greske kong Mithridates VI av Pontus i 87-83 f.Kr. Det kan være noe i denne teorien, fordi den assyrisk/greske forfatter Lucian av Samosata nevner at et av Sullas skip sank utenfor øya Antikythera.

Det astronomiske uret i Praha, Tsjekkia. Men Antikythera-mekanismen var vel så avansertDykkerne hentet opp en rekke bronsegjenstander fra vraket, bl.a. et bronsehode av en filosof, en lyre, en oksefigur i marmor og en rekke andre gjenstander. Men det var i 1902 at det mest sensasjonelle funnet ble gjort. Da hentet arkeologen Valerios Stais opp fra vraket restene av en mekanisk gjenstand med en rekke tannhjul. Den blir nå ansett for å være den eldste kjente analoge computer.

Denne utrolig sofistikerte mekanismen som riktignok var basert på det geosentriske system (med jorden som midtpunkt) hadde til hensikt å beregne astronomiske posisjoner, bl.a. de nøyaktige posisjonene til solen, månen og planetene. Antikythera-mekanismen er aldeles bemerkelsesverdig. Professor Michael Edmunds ved universitetet Antikythera-mekanismen er ifølge kjennere av større historisk verdi enn Leonardo da vincis berømte maleri Mona Lisai Cardiff, England, sier: «Denne innretningen er helt ekstraordinær — den eneste i sitt slag. Designet er vakkert, og astronomien er aldeles nøyaktig. Du får rent hakeslipp når du ser hvordan mekanikken er utformet. Den som har laget denne, har vært ekstremt nøyaktig. Når det gjelder dens historiske verdi som sjeldenhet, vil jeg si at jeg betrakter den av større verdi enn Mona Lisa» (The Guardian, 30. november 2006).

Det skulle gå 1500 år før det ble laget noe tilsvarende, da mekaniske, astronomiske ur begynte å dukke opp i Europa i det 14.–15. århundre. Det er antydet at Antikythera-mekanismen ble utviklet av den greske astronom Hipparchus fordi den har en mekanisme som beregner månens bevegelser basert på Hipparchus' teorier for månens bevegelser. Men det er også antydet at det er ingen ringere enn Archimedes som står bak oppfinnelsen. Både Hipparchus og Arkimedes levde en god stund før Sulla, men Archimedes var død før Hipparchus ble født, så Archimedes kan ikke ha gjort bruk av Hipparchus' teorier. Det er påvist minst 30 tannhjul i mekanismen, men man tror dEn moderne rekonstruksjon av Antikythera-mekanismenet kan ha vært så mange som 72, og tennene er laget som likesidete trekanter. Den hadde sågar et slags differensialgear, bl.a. med kronhjul! Innretningen har tre urskiver, og frontskiven har to skalaer, med de 365 dagene i året og de 12 tegnene i Dyrekretsen. Også denne er inndelt i grader. Frontskiven har også en annen mekanisme med en kuleformet modell av månen. Denne mekanismen viser månefasene, samt en slags almanakk som viste når visse stjerner steg opp eller sank ned under horisonten. Frontskiven hadde minst tre visere som viste dato og solens og månens posisjoner, men med muligheter til å kompensere for variasjoner i månens bevegelse.

De to urskivene bak viste to sykluser: Den såkalte Saros-syklusen og den metoniske syklus. Mekanismen som viste den metoniske syklus kalkulerte også solformørkelser og tidspunktet for de gamle greske olympiader. Man kunne stille inn bestemte datoer flere år i fremtiden, sette mekanikken i bevegelse via en sveiv på en spindel, og maskinen viste himmellegemenes nøyaktige posisjon på det tidspunkt den ble innstilt på. Alt i alt en ufattelig sofistikert innretning. Og den ble utviklet og konstruert i århundrene før Kristi fødsel! De astronomiske urene som ble konstruert 1500 år senere, representerte ikke noe nytt. De var kun en gjenoppvekkelse av gammel teknologi fra oldtiden.

Utrolig byggekunst:

Tiahuanaco

I næDenne statuen fra Tiahuanaco viser påfallende likheter med tilsvarende statuer på Påskeøyarheten av Titicacasjøen mellom Peru og Bolivia i Sydamerika ligger ruinbyen Tiahuanaco (Tiwanaku). Den ligger på 4100 meter over havet, dvs luften er relativt tynn, så her skal man ikke anstrenge seg altfor mye før man får åndenød. Men på dette golde stedet ble i sin tid konstruert en by med bygninger og murer av steinblokker som overgår all forstand. Steinblokker på opptil 200 tonn ble fraktet over avstander på bortimot 60 km! Det er umulig å forestille seg hvordan dette kunne foregå i et slikt landskap. Her finner man ruiner av pyramider, enorme porter, underjordiske haller, murer etc.

Mange strukturer ble laget av én enkelt steinblokk, f.eks. Solporten, som er over tre meter høy og to meter bred. Den såkalte Akapana-festningen var i sin tid en 55 meter høy pyramide med grunnmål på 216 x 165 m, mens Soltempelet var en plattform på 146 x 130 m, og er sammensatt av steinblokker som veier mellom 100–200 tonn hver! Tempelveggene var laget av steinblokker som veide opptil 60 tonn, og trinnene på trappen var laget av steinblokker på 50 tonn.

En av de massive steinblokkene er 12 meter lang og 2,3 meter bred. Den er satt sammen med andre kjempeblokker med slik presisjon at det umulig å presse et knivblad mellom dem. Det var også et praktfullt palass, der veggene målte 73 x 60 m, og selve tronerommet målte 53 x 43 m. Trappen opp til palasset lå engang ved bredden av Titicacasjøen, men sjøen har skrumpet inn med årene, slik at bredden nå ligger 24 km fra ruinbyen. Steinblokkene var opprinnelig heftet sammen med beslag av sølv og kopper, men beklageligvis ble alt dette røvet da spanske erobrere kom dit. Det som gjensto av fordums storhet ble etter hvert jevnet til jorden av jordskjelv i området, og mange strukturer ble ødelagt av skatterøvere. En gigantisk 2,3 meter høy statue står intakt tilbake.

Puma Punku

Puma Punku («pumaens port») er del av et stort tempelområde som hører til Tiahuanaco. Noen av steinblokkene i Puma Punku veier flere hundre tonn. En av dem måler 7,8 x 5,1 x 1 meter og veier rundt 131 tonn. Steinbruddet der disse enorme steinblokkene er hentet fra, ligger i et lavereliggende område ved Titicacasjøen, 10 km unna.

Steinblokkene i Puma Punku er av granitt og dioritt, hvorav sistnevnte er et av de hardeste bergarter på denne jord. Bare diamant er hardere. De gamle egyptere brukte faktisk redskaper av dioritt til å polere og bearbeide granitt. Dioritt kan bare kuttes med diamantsagblad.

Hvordan de som bygde disse fantastiske strukturene i Andesfjellene klarte å frakte de enorme steinkolossene på opptil flere hundre tonn over en avstand på mange kilometer — sågar oppover bakke — hugge dem til med den ytterste presisjon og sette dem sammen i «puslespillformat» med en slik nøyaktighet at det ikke engang er mulig å få et barberblad inn mellom dem, er en absolutt gåte.

Det voksDe gigantiske steinblokkene i Puma Punku er polert, skåret til og tilpasset med en ufatelig presisjoner ingen trær i disse områdene, så bygningsfolkene kunne trolig ikke rulle steinblokkene på tømmerstokker, og selv det ville vært litt av en bragd for slike kolosser — ikke minst oppover bakke. En del av Puma Punku later til å ha vært et kaiområde ved Titicacasjøen, og en av de bearbeidede steinblokkene veier 440 tonn, mens andre veier mellom 100–200 tonn! Man kjenner ingen teknologi fra oldtiden som kunne håndtere og frakte — for ikke å si bearbeide slike enorme steinblokker. Tiahuanacoområdet er en av verdenshistoriens store gåter. I 1910 uttalte historikeren og inkakjenneren Sir Clements Markham: «En av steinblokkene er 12 x 2 meter og veier rundt 170 tonn, en annen er 8,6 x 5,3 x 2 meter. Bortsett fra monolittene i det gamle Egypt, er det ingen ting som kommer opp mot dette hvor som helst i verden» (The Incas of Peru, s. 23). En av strukturene i Tiahuanaco er et delvis underjordisk tempel. Her står en monolitt som sannsynligvis skildrer inkaenes skapergud Viracocha. På sidene av denne monolitten er det utmeislet en slange, som for oldtidens kulturer var symbolet på visdom og åndelig kraft. Denne slangen finner man både i Mexico, Egypt, Kambodia, Kina etc. Men slangen er i virkeligheten et symbol på Satan, «den gamle slange».

Tiahuanaco/Puma Punku er en av verdenshistoriens største gåterDet er en legende fra disse områdene som forteller om en fjern fortid da inkaenes «forfedre» ble sendt ned fra himmelen av skaperguden Viracocha. Dette minner om 1 Mos kap. 6 om «Guds sønner» (falne engler) som avlet kjemper med menneskenes døtre. Disse kjempene dukket opp på nytt etter syndfloden — ikke bare i Midtøsten, men vi finner beretninger om slike kjemper over hele verden. I ManI Andesfjellene finner man noen av verdenshistoriens mest fantastiske og enigmatiske oldtidsruinerta, Ecuador, i Sydamerika, ble det funnet skjeletter av kjemper som var bortimot 3 meter høye. Det er lignende funn fra Cuzco, Peru, der man oppdaget en grav som inneholdt kjempestore menneskeben. Alt dette er dokumentert i boken Mysteries of Ancient South America av Harold T. Wilkins.

I Ecuador ble det også funnet en krone av metall. Denne kronen er laget til et hode som er flere ganger større enn hodet til et vanlig menneske. I disse områdene er det forøvrig funnet andre skjelettrester etter kjemper, bl.a. et lårben som er like langt som et vanlig menneske. Ruinbyen Tiahuanaco er bygget i en skala som antyder at innbyggerne har vært kjemper på 3–4 meter — oDe enorme steinblokkene i Sacsayhuaman er skåret til og tilpasset med utrolig presisjon. Noen av disse steinblokkene veier flere hundre tonn!mtrent som Bibelens Goliat. I dette området ble det også funnet hodeskaller av kjemper som antyder at de må ha vært over tre meter høye. Gamle inka-legender forteller at Tiahuanaco i sin tid ble bygget av kjemper. Det er også en rekke andre legender fra Sydamerika som forteller om kjemper som kom over havet og bosatte seg i områdene, spesielt i Andesdistriktene i Peru, Ecuador, Bolivia og Chile. Det er også i dette området at de gigantiske, såkalte Nazca-linjene befinner seg.

Sacsayhuaman

I Peru, Sydamerika ligger ruinborgen Sacsayhuaman. Terrasseveggene var 500 meter lange og 18 meter brede. De består av enorme, opptil åtte meter brede steinblokker, med en vekt på mellom 50–200 tonn. Også disse er satt sammen med slik presisjon at det er umulig å presse et knivblad mellom dem. En av disse enorme steinblokkene er tilhogd på en slik måte at den passer nøyaktig med tolv andre steinblokker, mens andre er tilhogd med fra 10 til 36 kanter, og alle sidene passer nøyaktig inntil de tilstøtende steinene på alle kanter. Det er umulig å forestille seg hvordan det var mulig å få til dette med steinblokker opptil 200 tonn.

Ruiner etter brolegningen i SacsayhuamanEn enkelt steinblokk som er perfekt tilhogd og klargjort ligger for seg selv, uten at den ble tatt i bruk. Den er like stor som et femetasjes hus, og veier 20 000 tonn! Men steinbruddene til disse enorme steinblokkene ligger over 30 km unna, og på motsatt side av et fjellområde, med en dyp kløft imellom. Selv i dag finnes det ikke kraner eller maskinelt utstyr som er i stand til å håndtere slike enorme steinkolosser, så hvordan konstruktørene klarte det den gangen, og i et slikt terreng, er et absolutt mysterium. I Peru ligger også ruinborgen Ollantaytambo i 3300 meters høyde. Veggene i denne festningen er sammensatt av steinblokker som veier mellom 150–200 tonn, og som er satt sammen med den ytterste presisjon. Steinblokkene består dessuten av andesitt, som er en meget hård steinsort som krever spesialutstyr for å kunne bearbeides. I tillegg Garcilaso de la Vega var fullstendig overveldet av steinkontruksjonene i Sacsayhuaman, og karakteriserte dem som en større gåte enn jordens syv underverkerligger steinbruddene på en fjelltopp 11 km unna, så hvordan man klarte å tilhogge disse enorme steinblokkene på 150–200 tonn og få trukket dem ned fjellsiden fra steinbruddet, over en canyon, og få trukket dem opp en annen fjellside og få dem plassert med utrolig presisjon så det ikke var mulig å få et tynt knivblad mellom, er en formidabel gåte.

I det 16. århundre kom den peruvianske skribent Garcilaso de la Vega med en beskrivelse av Sacsayhuaman: «Dens proporsjoner er så utrolige for den som ikke har sett den med egne øyne og selv gransket den. Det ser ut som en eller annen slags magi har overvåket konstruksjonen. . . .Den er laget av så enorme steinblokker, og i så stort antall, at man undrer seg over hvordan indianerne var i stand til å hugge dem ut i steinbruddet, transporterte dem, og hvordan de bearbeidet dem og satte dem på plass ovenpå hverandre. . . .De sitter så tett sammen at man ikke får en knivspiss mellom dem. . . .Hvordan kan vi forklare at disse indianerne i Peru var i stand til å kløyve, meisle, løfte, heise, og senke slike enorme steinblokker som er mer å regne som stykker av et fjell enn som bygningssteiner? Er det for meget sagt at dette er en enda større gåte enn jordens syv underverker?» (The Royal Commentaries of the Incas, s. 233–235.)

El Enladrillado

I Chile, Sydamerika, finner vi ruinene etter en stor struktur som er bygd oppe på et fjellplatå. Strukturene består av 233 enorme steinblokker, hvorav noen er 4–5 meter høye og 7–10 meter lange, med en vekt på flere hundre tonn. Man finner også kjempestore, massive stoler som er laget av stein, og hver stol veier rundt 10 tonn! De som skulle sitte på disse stolene må ha vært kjemper med enorme ben.

Machu Picchu

Syd- og Mellomamerika er faktisk full av ruiner etter oldtidskulturer. Det er blitt nevnt noen, men den mest kjente og berømte er uten tvil ruinbyen Machu Picchu, som ligger i det sentrale Peru på 2430 meter over havet. Denne ruinbyen som dekker et område på 18 km² er en av de vakreste, men også en av de mest enigmatiske ruinbyer i verden. Den ligger på en fjelltopp oppe i Andesfjellene, med Urubamba-dalen og den brusende Urubamba-elven mer enn 450 meter nede i avgrunnen. Ruinbyen Machu Picchu er også en av verdens mest enigmatiske ruinbyer. Hvordan byggmesterne klarte å frakte og håndtere steinblokker på opptil flere hundre tonn og sette dem sammen i dette ulendte terrenget, er en gåteDenne fantastiske ruinbyen hadde palasser, 150 forskjellige hus, templer, bad og andre strukturer. Mange av steinblokkene som er brukt i konstruksjonene veier 50 tonn og mer, og er satt sammen med en slik presisjon at det ikke er mulig å stikke et tynt knivblad mellom dem. De er også tilhugget på en meget spesiell måte, med «innfellinger» i steinblokkene slik at de ikke forskyver seg under et eventuelt jordskjelv. Det er helt uvirkelig å forestille seg hvordan man klarte slike bragder med steinblokker av den størrelse, og i den høyden! Det er mye som tyder på at Machu Picchu også var senter for et astronomisk observatorium. Dette er tilfelle med en rekke oldtidsmonumenter rundt om i verden, fra Stonehenge i England til Mayafolket i Mellomamerika. I Machu Picchu finner man en «solstein, Intihuatana, som blant annet har vist seg å være en nøyaktig indikator for tidspunktet mellom to jevndøgn. Midt på dagen den 21. mars (vårjevndøgn) og midt på dagen den 21. september (høstjevndøgn) står solen direkte midt over Intihuatana-steinen og kaster derfor ingen skygger.

Nazca-linjene

Det er påfallende at det er i den samme delen av Sydamerika at de berømte Nazca-linjene befinner seg. Disse enorme figurene av dyr og fugler som er markert inn på bakken i Nazca-ørkenen i Peru har vært gjenstand for mye spekulasjon. Disse figurene er godt bevart fordi de ligger i et ekstremt tørt område på jorden, der det til sammen kommer kun 20 minutter regn i løpet av et år.
I dette 80 km lanDet er umulig å oppdage nazcalinjene i Peru på bakkenivå - kun fra luften - så hvordan konstruktørene klarte å risse ned disse figurene med slik presisjon, er en gåtege området finner man markert på bakken et rikt arsenal av figurer av dyr og fugler (18 forskjellige), samt en rekke abstrakte, geometriske figurer som rektangler, triangler, trapesoider, rette linjer etc. — praktisk talt hundrevis av dem.

Man finner 3 km lange parallelle linjer markert med den største presisjon. Alt sammen er så nøyaktig og i så enorm skala at det virker nesten utenkelig at vanlige mennesker kunne stå bak disse strukturene. Lokalbefolkningen sier at det er legender som forteller at figurene ikke er laget av mennesker, men av «halvguder», Viracochaene, som også sto bak de andre gigantiske strukturene i Andesområdet. Nazca-edderkoppen er bemerkelsesverdig. Den skildrer til minste detalj en meget sjelden edderkopp av Ricinulei-arten. Den finnes kun i de mest avsidesliggende områdene av Amazonas, fjernt fra Nazca. Nazca-hvalen er også «malplassert» i dette tørre og ugjestmilde området, men de som laget Nazca-figurene kjente tydeligvis til dette store sjøpattedyret.

Størrelsen til disse geoglyffene er imponerende. Kolibrien er t.eks. 55 meter lang; edderkoppen 50 meter, mens kondoren er over 130 meter lang. En øgle er over 200 meter lang, og konturene av en ape er 130 meter lang og 100 meter bred. Enkelte geometriske former er enda større; Noen av dem består av snorrette linjer over 8 km lange. Det er ingen av Nazca-geoglyffene som er små nok til at de kan oppdages på bakkenivå, og det er heller ingen høyder i nærheten som kunne brukes som observasjonsposter under byggingen. De kan utelukkende ses fra fly fra flere hundre meters høyde. Hvem som har laget disse geoglyffene er en gåte, men det er mange legender om kjemper som engang levde i disse områdene. De kan minne om de såkalte kornsirkler som har tiltatt i hyppighet og kompleksitet de senere årene. Heller ikke disse kan være laget av mennesker. Deres størrelse, perfekte geometriske design og den hurtighet de er laget med, utelukker denne muligheten.

Amazonas

Det er funnet ruiner etter pyramider i Amazonasjungelen. De er idag overgrodd med vegetasjonI Amazonasjungelen i Brasil er det funnet flere gamle ruinbyer. I en av disse byene ble det funnet en steinbue som er sammensatt av steinblokker som hver veier 50 tonn. Hvordan de klarte denne bragden er en gåte. Satellittbilder fra NASA har også avslørt tolv pyramidelignende strukturer i jungelen i Amazonas. Det er merkelig at nettopp pyramider, og da spesielt trappeformede pyramider, er en struktur som preget de større kultursamfunn i oldtiden. Man finner store trappepyramider i Kina (rundt 300 av dem!), Russland, Sydamerika, Mellomamerika, Midtøsten, Afrika, Asia og Europa. Også i Nordamerika er det funnet en trappepyramide. De mest kjente av dem ligger i Mellomamerika og Egypt. I 1976 oppdaget kaptein Don Henry en undervannspyramide 60 km utenfor kysten av Florida, USA. Toppen av pyramiden lå på 100 meters dyp, og det ble anslått at den kjempestore strukturen var 140 meter høy — like høy som Keopspyramiden i Egypt! På toppen av slike pyramider var gjerne et offersted der det ble ofret til de hedenske guddommer.

Satan og Guds Stad

Kong Nebukadnesars Babylon var et blekt forsøk på å rekonstruere himmelske ting, men hans hengende haver var likevel et av verdens syv underverkerAlle kultursamfunn i oldtiden var sterkt religiøse, men på feil grunnlag. De var hedenske samfunn som dyrket sine hedenske avguder — som oftest med solguden som den øverste gud. Denne form for gudsdyrkelse var i realiteten en satandyrkelse, da det var han, «lysbæreren», som var den førende guddom. Satan, eller som han kalles på hebraisk: Heylel, «Morgenstjernen, Morgenrødens sønn», som på latin er blitt til «Lucifer», var en salvet kjerub som sto nærmest Guds trone i himmelen. Han vet hvordan himmelske vesener ser ut, og han vet hvordan Guds Stad, Det nye Jerusalem ser ut. Han er denne verdens fyrste som gjør krav på alt på denne jord (Joh 12,31; 14,30; Luk 4,6), og opp gjennom verdenshistorien har han forsøkt å etterligne himmelske vesener og Guds Stad så godt han kunne her på denne jord.

Disse forsøkene kom klarest til uttrykk i Det nybabylonske rike, under kong Nebukadnesar, der hovedstaden Babylon hadde en rekke trappepyramider, eller ziggurater med offersted på toppen, hengende hager, samt en elv (Eufrat) som rant gjennom byen — omtrent som Livets elv i Guds stad (Åp 22,1–2). Man finner også store veggrelieffer som skildrer kjerublignende vesener. Guds Stad, Det nye Jerusalem er en høyst bokstavelig by, til tross for forsøkene på å åndeliggjøre den. Den er hovedstaden på Den nyskapte jord (Åp 22,1). Den overtar der det gamle Jerusalem slutter eØverst: Satellittbilde av dagens Antarktis med iskappe. Nederst: Antarktis slik dette store kontinentet (større enn Europa) vil fortone seg uten is (grønne områder)tter de tusen år. Det er der Guds trone befinner seg, med Livets tre. Livets elv etc.

Etter målene som er oppgitt i Åp 21,16, er det meget sannsynlig at Det nye Jerusalem er en trappeformet pyramide med tolv avsatser — en for hver av Israels tolv stammer. Det er tolv grunnsteiner, står det, og det betyr tolv avsatser. Det er trolig denne enorme, storslåtte strukturen Satan har forsøkt seg med bleke etterligninger av opp gjennom årtusenene. Han var et meget fremtredende himmelsk vesen i sin tid, og fordi denne jord er hans domene, har han inspirert kultursamfunn som er under hans kontroll, dvs. avgudsdyrkende samfunn med hang til soldyrkelse, til å lage etterligninger av himmelske ting. Det annet bud i Guds Lov, Tibudsloven, lyder slik: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden» (2 Mos 20,4).

Det er nettopp det Satan og de avgudsdyrkende kultursamfunn som han har inspirert, har gjort. Vi finner ruiner og levninger av storslåtte monumenter og byer praktisk talt på hvert eneste kontinent på jorden. Mon tro hva som skjuler seg under den opptil fire kilometer tykke iskappen på Antarktis, et kontinent som er større enn hele Europa. Det såkalte Piri Reis-kartet fra det 15. århundre viser Antarktis uten iskappe, med elver, daler etc. Det er funnet kullag på Antarktis, samt fossiler, som viser at det engang har vært et temperert klima der. Har kontinentet også vært befolket før Noahs syndflod? Hvor lite menneskeheten egentlig vet om sin fortid! Vismannen sier: «Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! — så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss» (Pred 1,9–10).

Nr. 44: Glemte verdener Del 2

Nr. 44:

Glemte verdener Del 2

Så godt som alle kontinenter på jorden bærer bud om avanserte kultursamfunn som plutselig er blitt lagt i grus under ekstremt katastrofiske omstendigheter. Syd-Amerika, Afrikas nordkyst, Gobi-ørkenen, Middelhavet, Atlanterhavet, Det indiske hav, Japan, Karibien, Kina, Lilleasia — overalt finner man ruiner etter fremtredende sivilisasjoner som bærer alle tegn på plutselig ødeleggelse av naturkatastrofer av en størrelsesgrad som knapt kan beskrives. Ikke over tid, men temmelig abrupt, og i mange tilfeller ganske uventet. Det indikerer at katastrofen(e) ikke har vært lokale, men globale. La oss se litt på en rekke av disse ruinene fra glemte verdener som plutselig er blitt lagt i grus.

Egypt

PUndervannsruiner utenfor Qaitbay-borgen i Alexandria, Egyptå bunnen av Middelhavet, i Qait-bukten utenfor Alexandria i Egypt, ligger en formidabel gravplass av oldtidsruiner. I sin bok Underworld, beskriver Graham Hancock disse ruinene: «Det var et stort antall søyler, hvorav enkelte var brutt, mens andre var intakte. Alle var imidlertid falt overende. Det var doriske søyler omgitt av knust steinmateriale. Her og der kunne man se to skift av en mur som steg opp av mørket. Det var dusinvis av meterbrede, halvkuleformede steiner som var hule på innsiden — en type jeg aldri hadde sett tidligere. . . .Det var en rekke små sfinxer, hvorav en var brukket på midten. . . .Det var også tilhogde granittblokker spredt overalt. De fleste var rundt 2–3 kvadratmeter, mens andre var mye større — 70 tonn eller mer. En påfallende gruppe av disse gigantene, hvorav noen var 11 meter lange, lå i en linje som strakte seg sydvest til nordøst i åpent vann like utenfor Qait-bukten» (Graham Hancock: Underworld (2002), s. 14–15).

Ashraf Bechai, som i 17 år har gransket disse undervannsruinene i Qait-bukten, uttaler at han har sett ting der som er en formidabel utfordring til Egypts historie slik vi har lært den. Bechai forteller: «Da jeg dykket fra en liten båt, befant vi oss ca. to kilometer fra land. Jeg husker at sikten under vann var eksepsjonelt god. Der så jeg hundrevis av store blokker av sandstein eller kalkstein som lå pent ordnetDiorittvase fra Saqqara, Egypt. Hvordan egypterne klarte å hule ut denne vasen innvendig, er et mysterium i tre rekker. Hver rekke var to skift høy. De stakk opp av havbunnen, og dybden der var ca. 6–8 meter. Disse blokkene så ut til å være like store, rundt fire ganger fire meter og to meter høye. . . .I over 25 år har både fiskere og dykkere bemerket disse blokkene, og ingen har noen rimelig forklaring på dem» (Hancock, s. 18).

I Hulemalerier midt i Saharaørkenen bærer bud om en tid da Sahara var grønn og frodigmastaba-katakombene i Saqqara er det funnet en rekke krukker med smale halser. Dette er ikke noe særsyn, men det som gjør disse krukkene så spesielle, er at de er laget av dioritt, som er et av de hardeste stoffer på denne jord. Selv i dag foreligger det ingen teknologi som gjør det mulig å duplisere disse krukkene. Herdet stål vil knapt nok sette merker på dioritt. Hvordan de som lagde disse krukkene kunne hule ut diorittsteinen innvendig gjennom en smal hals, er helt ubegripelig. Egypterne brukte faktisk dioritt til å hugge ut og polere granitt, som er bløtere enn dioritt!

Det er også funnet hulemalerier i midten av Sahara-ørkenen, hulemalerier som skildrer giraffer, flodhester, struts, elefanter, antiloper, neshorn, sauer, kuer, mennesker etc. — alt i alt en skildring av et engang meget frodig område, nærmest et paradis, der det nå er ørken og sanddyner så langt øyet strekker seg. Men en stor katastrofe endret livsforholdene radikalt. Det er helt på det rene at hele dette området, både Sahara, Egypt med Alexandria engang ble rammet av en ekstrem katastrofe med store jordskjelv og en påfølgende klimaendring.

Tyrkia

På bunnen av Svartehavet utenfor Tyrkia er det funnet oldtidsstrukturer som helt klart er av menneskelig opphav. Kaptein Robert Ballard, som også oppdaget vraket av Titanic, uttaler at det er funnet utskårne trebjelker og andre gjenstander som alle er påfallende godt bevart. Disse oldtidsruinene ligger på 100 meters dyp, 19 km fra land (cnn.com, 2000, 09/13). Gjennom hele Tyrkia er det også funnet 300 mindre oldtidsbyer som bærer preg av å være forlatt i all hast, og deretter er blitt totalt utbrent. I Kappadokia-området er det oppdaget 36 underjordiske byer, som kan ha rommet så mange som 200 000 mennesker. En av disse byene, Derinkuyu dekker et areal på 5 km², og kan ha rommet 20 000 mennesker. Disse undergrunnsbyene har lenge vært en gåte for arkeologene, men den senere tid er det flere som mener at disse menneskene var klar over en kommende katastrofe på grunn av et himmellegeme som nærmet seg, og at de bygde disse byene som bunkerser der de kunne ta tilflukt. Alle disse funnene tyder på at Tyrkia og Lilleasia en gang i oldtiden ble rammet av en voldsom katastrofe som endret topografien i området. Det dreide seg antakelig om voldsomme jordskjelv fremkalt av et passerende himmellegeme som førte til at deler av landområdet bokstavelig talt sank i havet. Som nevnt er det funnet oldtidsruiner på 100 meters dyp hele 19 km fra kysten.

Midtøsten

Bibelen forteller om oldtidsbyene Sodoma og Gomorra som ble lagt i aske. Andre steder i Midtøsten er det også blitt funnet ruiner av oldtidsbyer som ble utsatt for lignende katastrofer. Oldtidsbyene Feifa, Numeria, Bab edh-Dhra og flere andre er dekket av et tykt lag svampaktig trekull. Bare i Bab edh-Dhra er det funnet 20 000 graver med forkullede rester av rundt en halv million mennesker. Det er mye som tyder på at et passerende himmellegeme som regnet «ild og svovel» har brent disse oldtidsbyene til aske. Slike forkullede og forglassede (omdannet til glass, vitrifisering) ruiner finner man for øvrig over hele verden.

Kina

IDen svenske arkeologen Sven Hedin oppdaget ruiner etter en glemt sivilisasjon i Gobi-ørkenen i Vest-Kinafølge legendene var Takla Makan i Sentralasia engang i tiden et stort bysenter som ble lagt fullstendig i ruiner av en global katastrofe. I dag er Takla Makan-ørkenen en del av Tarim-bassenget og Gobi-ørkenen. I dette ugjestmilde området oppdaget den svenske arkeologen Sven Hedin i 1896 en rekke oldtidsstrukturer. Inne i disse oldtidsruinene fant Hedin kalkede og polerte vegger som var dekt av fargerike veggmalerier (fresker) som skildret kvinner med flagrende klær og menn med svart skjegg.

Den fryktede Gobi-ørkenen består av enorme sanddyner. Her blomstret engang et fremstående kultursamfunnHedin og hans menn oppdaget også levninger etter båter, samt båtfester der disse båtene engang lå fortøyd. Alt tydet på at denne golde og gigantiske sandørkenen på 270 000 km² (1000 km lang og 400 km bred) engang hadde vært en stor innsjø eller et stort innlandshav med en rekke blomstrende bysamfunn langs bredden — og kan hende var hele Tarimbassenget (en fordypning eller «basseng» engang et stort innlandshav som ble drenert, sannsynligvis etter et stort jordskjelv som fikk jordskorpen til sprekke.

Gamle kinesiske tradisjoner forteller at det engang var et stort hav der Tarimbassenget nå ligger. Det ble kalt «Han Hai», og kan ha vært 2000 km langt og 600 km bredt. Sven Hedin forteller: «Hvem kunne drømme om at det indre av den fryktede Gobi-ørkenen, og i de områdene av den som er de tørreste og mest øde steder på jorden, befant seg hele byer som nå ligger begravd under sanden — byer som var tæret av sand og vind gjennom tusener av år, ruinene etter det som engang hadde vært et blomstrende kultursamfunn. Og der sto jeg — midt i ruinene og Satellittfoto av Tarimbassenget med Taklamakan og Gobi-ørkenen. Dette området var engang et stort innlandshav med et blomstrende kultursamfunn langs bredden. En storkatastrofe drenerte hele dette store havetødeleggelsene av en gammel sivilisasjon» (William Ryan og Walter Pitman: Noah's Flood, s. 214). Det som er påfallende, er at de mumier som også er blitt funnet i området, ikke er av kinesisk, men av kaukasisk (nordeuropeisk) opphav. Men det er en annen historie.

OgLangs bredden av den kinesiske Chao-innsjøen ble det funnet rester etter en oldtidsbyså andre deler av Kina kan fremvise ruiner etter oldtidsbyer som er blitt oppslukt og ødelagt av en stor katastrofe i fortiden. Den 13. januar 2003 meldte det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua at det var blitt oppdaget ruiner etter en oldtidsby rundt den store Chao-innsjøen i Kina. Ruinene omfattet et område på 16 dekar. Lokale legender fra dette området kunne fortelle om oldtidsbyen Chaozhou, som ble oppslukt og ødelagt for tusener av år siden. Det ble funnet smykker, gull- og sølvkar, diamanter, leirkrukker og steintøy etc. Disse funnene bærer bud om at legendene har sin rot i en virkelig hendelse.

I den gamle kinesiske litteratur finner man ofte beskrevet «den røde dragen» som viste seg på Turfan-dalen med Tarim-elven som renner ut av Tarimbassengethimmelen og forårsaket store ødeleggelser. Beskrivelsene minner påfallende om et eller annet himmellegeme med «hale» etter seg (komet?). Hvis Tarimbassenget engang var et stort innlandshav, og det er meget sannsynlig at det var, så er det nærliggende å tro at sterke forkastninger i jordskorpen på grunn av kreftene etter et passerende himmellegeme fikk den østlige delen av området til å synke ned, slik at hele dette store innlandshavet ble drenert.

Man kan ikke forestille seg de enorme vannmassene som skylte nedover Kina etter en slik katastrofe. Det er gamle kinesiske legender som forteller nettopp om slike store oversvømmelser i Kina en gang i fortiden. Det var også slike forkastninger — kan hende på samme tid — som skapte Himalayafjellene, syd for Tarimbassenget. Idag renner den 2750 km lange elven Tarim ut fra dette store bassenget.

India

Også i IRuiner etter oldtidsbyen Mohenjo Daro i Kashmir, Nord-India. Ruinbyene i dette området bærer alle preg av å ha blitt brått ødelagt ved en storkatastrofendia finner man en rekke oldtidsruiner og gravsteder som bærer bud om store ødeleggelser en gang i oldtiden. Gamle indiske legender forteller om et stort, rødt himmellegeme som viste seg på himmelen og forårsaket store katastrofer. I Det indiske hav, utenfor Kadaikadu-kysten i India, ble det i 1993 oppdaget en merkelig U-formet struktur av store steinblokker. Funnstedet lå fem kilometer fra kysten, og på 23 meters dyp. På samme sted ble det også funnet en rekke levninger av andre steinstrukturer, sammen med leirkar og andre gjenstander som alle var av menneskelig opphav.

Fiskere i Sydindia kan fortelle om en rekke undervannsruiner utenfor kysten. Det er snakk om hele steinbelagte veier, templer og andre strukturer. Den 19. mai 2001 kunne den indiske avisen The Times of India melde om utrolige geometriske strukturer på havbunnen i Cambay-bukten i det sydvestlige india. Sonarbildene avslørte bl.a. en rekke ruiner av hus på 40 meters dyp som alle lå i perfekt geometrisk orden. Også i Kashmir-området er det funnet ruiner etter et gammelt tempel som ble ødelagt av en stor katastrofe. Steinblokker fra tempelet er blitt kastet over hele området som av en voldsom eksplosjon. I det samme området, i Thar-ørkenen, er det funnet ruiner etter en rekke oldtidsbyer: Kot Diji, Chanhu Daro, Harappa, Mohenjo-Daro m.fl. som er blitt ødelagt av en voldsom katastrofe. Arkeologene tror at en rekke voldsomme jordskjelv og oversvømmelser begravde disse gamle byene med store mengder sand. I ruinene av Harappa og Mohenjo-Daro oppdaget man at gatene i disse byene var bestrødd med menneskeskjeletter, hvorav mange fremdeles holdt armer og hender i en stilling som om en stor ødeleggelse brått kom over dem. Det er også funnet tusener av leirkar som er «smeltet» sammen av en intens hete. Slike ruiner er også blitt funnet andre steder i India.

Azorene

Øygruppen Azorene i Atlanterhavet vest for Portugal bærer sterke bud om gamle sivilisasjoner som ble ødelagt ved en plutselig katastrofe. Azorene ligger på toppen av en vulkansk rygg (Den midtatlantiske rygg). I årene 1950–1980 ble det oppdaget en rekke oldtidsruiner på havbunnen utenfor øygruppen. Bl.a. ble det funnet steintårn som var 18 «etasjer» høye. Det ble også funnet mystiske steinspiraler som arkeologene ikke hadde sett maken til. Det blir spekulert i om det dreier seg om levninger etter det mytiske Atlantis.

Karibien

Den såkalte «Bimini-veien» på havbunnen i Det karibiske hav utgjør ruiner etter etter et kultursamfunn i oldtiden som ble ødelagt av en voldsom katastrofeI Det karibiske hav er det funnet en rekke undervannsruiner etter glemte verdener. Utenfor Cuba f.eks., er det funnet levninger etter en meget gammel by. Dette ble meldt av nyhetsbyrået Reuters, den 14. mai 2001: «Det er meget interessant at forskere med sonar-utstyr har oppdaget et stort undervannsplatå, der bildene viser levningene av en by som er delvis dekt av sand. Disse ruinene ligger på 730 meters dyp, og man ser ruiner av det som minner om pyramider, gater og bygninger.

Det er forbløffende. Det vi ser i våre høyoppløselige sonar-bilder, er uendelige, bølgende hvite sandsletter, og midt i denne vakre, hvite sanden ser man helt tydelig menneskeskapte, arkitekturer og design. Det er omtrent som å fly over en by, der man ser veier, gater, tunneler og bygninger.» Utenfor Bimini i Karibien er det oppdaget oldtidsruiner på 6–7 meters dyp, bl.a en steinvegg som har fått navnet «Biminiveien». Den består av store, flate steinblokker som minner om en gigantisk gate som ender der havet stuper brådypt. Det er trolig at resten av strukturene sank i dyphavet på dette stedet etter en storkatastrofe. Noen av steinblokkene veier 15 tonn og er satt snorrett sammen. I dette området er det også funnet restene etter doriske søyler og søylerelieffer av marmor. I Karibien utenfor kysten av Florida er det også funnet restene etter en pyramide. Lokale legender fra Bimini forteller at området engang besto av en høytstående sivilisasjon som sank i havet etter å ha blitt rammet av en enorm katastrofe.

Syd- og Mellomamerika

Langs bredden av den store Titicaca-sjøen i Sydamerika er det funnet ruiner etter et avansert kultursamfunn som ble plutselig ødelagt ved en storkatastrofeOgså i Sydamerika er det funnet ruiner av oldtidsbyer som alle bærer preg av å være ødelagt brått av en gigantkatastrofe. Et eksempel finner vi langs breddene av Titicacasjøen på grensen mellom Peru og Bolivia. Her ligger også ruinene etter oldtidsbyen Tiohuanaco. I disse områdene gravde professor Arthur Posnansky og hans team ut en stor mengde levninger etter mennesker og dyr som på kaotisk vis var blandet med andre gjenstander av menneskelig opphav. Alt tydet på at en stor katastrofe engang hadde rammet dette området.

«Vi fantDen såkalte «Solporten» er en del av ruinene etter oltidsbyen Tiahuanaco ved Titicaca-sjøen i kaotisk uorden steiner, kokeredskaper, verktøy og en mengde andre gjenstander. Alt dette var blitt ført avsted, brutt i stykker og samlet seg i en kaotisk haug» (Graham Hancock: Fingerprints of the Gods, s. 89). Posnansky sier videre at katastrofen som rammet Tiohuanaco trolig ble forårsaket av store jordskjelv som fikk Titicacasjøen til å flyte over. Men den 8300 km² store Titicacasjøen (Sydamerikas største), ligger på 3800 meters høyde.

Langs breddene av Titicaca er det også funnet fossiler av marine organismer, bl.a. skjell, som tyder på at området engang har ligget på havnivå, men forkastninger i jordskorpen har skapt Andesfjellryggen og hevet disse områdene til flere tusen meters høyde (høyeste punkt er 6959 meter over havet). Også i Himalyafjellene i Asia er det funnet fossiler av marine organismer i flere tusen meters høyde. Slike voldsomme forkastninger skjer ikke av seg selv, men skyldes eksterne krefter, mest sannsynlig et passerende himmellegeme, slik gamle legender fra oldidens kultursamfunn forteller. I Brasil er det funnet ruiner etter et høytstående kultursamfunn som kan ha rommet 200 millioner mennesker — nesten så mange som i hele USA. En arkeolog har kommentert at «det var som om en kjempebølge rullet over det som i dag er Brasil» (History Channel 2001: The Search for Atlantis).

Malta

Fra Hypogeum-grottene på MaltaUtenfor Middelhavsøya Malta er det funnet ruiner på havbunnen etter megalittiske templer. Hele øya bærer for øvrig preg av å ha vært utsatt for en voldsom katastrofe engang i oldtiden. Arkeologen og Malta-eksperten Sir Themistocles Zammit gravde i sin tid ut en enorm undergrunnsstruktur som fikk navnet Hypogeum of Hal Saflieni.

Her fant Zammit restene etter 7000 mennesker som alle viste tegn på å ha vært begravd plutselig og på voldsomt vis etter en storkatastrofe. Det ble også funnet skjelettrester av dyr sammen med menneskelevningene. Det er blitt anslått at Hypogeum til sammen inneholder restene etter 33 000 mennesker. Så godt som alle sammen bærer preg av å ha vært utsatt for en voldsom katastrofe.

Skottland

Legender fra Cardiganbukten i Wales i det sydvestlig England, forteller om et tapt kongerike som ble rammet av en stor katastrofeI Skottland er det funnet ruiner av ikke mindre enn 60 oldtidsstrukturer som viser tegn på «forglassing» (omdannet til glass). Det tyder på at disse strukturene av stein engang må ha vært utsatt for en enorm hete som har delvis omdannet steinen til et glasslignende materiale. Heten var så intens at «bekker» av «glass» rant nedover veggene i disse ruinene (David Hatcher Childress: Technology of the Gods, s. 221). Lignende «forglassede» ruiner finner man også i andre deler av verden, bl.a. India, Tyrkia, Frankrike og mange steder i Midtøsten, som Irak og Iran.

I Wales i det sydøstlige England forteller gamle legender om sunkne byer og tapte land utenfor den engelske kyst, og om gamle palasser som forsvant i de walesiske innsjøer en gang for lenge siden. I Cardigan-bukten forteller lokale legender om et tapt kongerike, Cantre'r Gwaelod som ble rammet av en katastrofe for lang tid siden. Det er også britiske legender som forteller om den tapte sivilisasjon Lyonesse, som ble ødelagt da «havet plutselig steg opp og oppslukte» dette kultursamfunnet (Paul Dunbavin: Atlantis of the West, s. 241-243). I dag oppdager arkeologene stadig flere ruiner på havbunnen i disse områdene, og gir dermed troverdighet til de gamle legendene. Dette gjelder også andre steder i verden, der arkeologiske funn gir relevans til alle legendene om et eller annet stort himmellegeme som viste seg på himmelen og skapte de store katastrofene.

Andre steder

Urgamle undervannsruiner utenfor den japanske Yonaguni-øya forteller også om store ødeleggelserDet er blitt funnet undervannsruiner av både trapper, veier, søyler, etc. i nær sagt tusener av andre steder rundt om på kloden: øygruppen Maldivene i Det indiske hav (640 km syd for Sri Lanka!), Japan, Kanaløyene i Den engelske kanal, Irland og mange andre steder.

Det foreligger legender om et tapt kontinent, «Lemuria» i Det indiske hav, som i likhet med det tapte øyrike Atlantis i Atlanterhavet, skal ha sunket i havet under en megakatastrofe. William R. Corliss sier det slik: «Det som gjør størst inntrykk. . . .er alle de store forlatte byene, ruinene som befinner seg på Lilleasias øde sletter, høyt oppe i Andesfjellenes tynne luft, og på breddene av stormfulle steder i Arktis. Her finner vi sporene etter store sivilisasjoner som engang blomstret og bygde prektige murer, bygninger og monumenter. Kanskje har vi i altfor stor grad lovprist grekerne og romerne» (Ancient Man: A Handbook of Puzzling Artifacts).

Storkatastrofer

Bibelen forteller om minst fem katastrofer i fortiden som påvirket jordkloden i større grad.

1. Noahs syndflod, rundt 2349 f.Kr. (1 Mos kap. 6–8.) Dette var den aller største katastrofen.

2. Da «jorden ble delt» på Pelegs tid, ca. 2218 f.Kr. (1 Mos 10,25.) Det kan ha vært en katastrofe på den tid som skilte kontinentene fra hverandre.

3. Ved Israels utvandring fra Egypt, ca. 1491 f.Kr. (2 Mos kap. 13–14.)

4. Under Josvas erobring av Kanaan ca. 1451 f.Kr.), da solen og månen sto stille en hel dag, og store meteorsteiner falt ned fra himmelen. (Josva 10,11–13.)

5. Under kong Esekias (ca. 701 f.Kr.), da skyggen på kongens solskive gikk ti streker tilbake. (2 Kong 20,9–11.)

Ifølge Immanuel Velikovsky, i hans bok Worlds in Collision, er det mange indisier som tyder på at årets lengde før år 701 f.Kr. var på 360 dager, og at kultursamfunnene etter den tid oppdaget anomalier mht. årets lengde, og begynte å justere sine kalendre til 365,25 døgn. Et eller annet, dvs. et passerende himmellegeme, som også var årsak til alle de andre katastrofene, hadde økt eksentrisiteten (mer elliptisk) til jordens bane rundt solen, slik at året ble 5,25 døgn lengre. Mellom Mars og Jupiter ligger det såkalte asteroidbeltet, som er restene etter en planet som engang befant seg der, men som ble revet i stykker av et inntrengende himmellegeme (Nibiru, Planet X?). Katastrofen bevirket bl.a. ufattelige ødeleggelser på planeten Mars, som nærmest «sprakk» på midten. Geografen Donald W. Patten mener i sin bok Catastrophism and the Old Testament at katastrofen var så stor at marsbanen ble radikalt endret, slik at den faktisk krysset jordbanen på to punkter med seks måneders mellomrom. Hvis jorden tilfeldigvis befant seg i nærheten av et kryssingspunkt idet Mars var i ferd med å krysse jordbanen, ville dette forårsake store ødeleggelser på jorden med forkastninger i jordskorpen, jordskjelv, utstrakt vulkanisme etc. Patten mener at dette var foranledningen til de andre katastrofene i oldtiden (Syndfloden skyldtes imidlertid et annet, og større himmellegeme, kan hende den samme inntrenger som ødela planeten mellom Mars og Jupiter).

Det er enkelte forskere som mener at et innkommende himmellegeme i solsystemet, det samme himmellegeme som ødela en planet mellom Mars og Jupiter, også forstyrret marsbanen slik at Mars gjennom lengre tid krysset jordbanen på to punkter, og at denne kryssingen kan ha gitt opphav til mytologiene om ødeleggeren Mars, samt en rekke katastrofer i gammeltestamentlig tid. Senere stabiliserte banen segDette kan det være noe i, fordi mange legender forteller om Mars, som ble regnet som en krigsgud og ødelegger som brakte ulykke over jorden. Etter 701 stabiliserte marsbanen seg til det den er i dag. Dette er selvsagt en teori, men de mange mytologier om ødeleggeren Mars gir teorien en viss troverdighet. Et eller annet ved denne «krigsplaneten» har skapt slik frykt hos oldtidens kultursamfunn at det har gitt opphav til disse mytologiene. Det er ingen som helst tvil om at vår jord har en katastrofisk fortid bak seg. Dette er noe som den «etablerte» vitenskap ikke riktig kan forsone seg med, fordi det strider mot dens evolusjonistiske grunntese. Forskere som tar til orde for det katastrofistiske verdensbilde er gjerne blitt latterliggjort av det etablerte system, slik eksempelvis Immanuel Velikovsky ble det i sin tid. I dag er det imidlertid tegn på at trenden er i ferd med å snu seg, ikke minst på grunn alle de arkeologiske funnene som bærer sterke bud om store katastrofer i fortiden. Både Velikovsky og andre kommer i dag sakte, men sikkert, til heder og verdighet. Og som Predikeren sier: «Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen» (Pred 1,9).

Med andre ord: Historien gjentar seg i sykluser, og Bibelen gjør det uttrykkelig klart at jorden igjen står foran en storkatastrofe av format i endens tid like før Jesu annet komme. Denne tiden er like foran oss, og jordkloden viser i dag mange symptomer på at noe er i ferd med å skje med den — symptomer som bare kan skyldes et større himmellegeme som nærmer seg det indre solsystem og som vil bevirke storkatastrofen like før Jesu annet komme. Dette er ikke spekulasjoner; det er Bibelens egne ord som vi gjør best i å ta til oss. Menneskene på Noahs tid hånlo av «dommedagsprofeten» og «fanatikeren» som advarte mot den kommende katastrofe, men de som lo druknet på voldsomt vis i syndflodens frådende vannmasser. Slik er det også i dag. Det er mange som trekker på skuldrene av advarslene om en kommende storkatastrofe, og kaller de som advarer for «dommedagsprofeter». Men Bibelen forteller at de som ikke lot seg advare, omkommer på voldsomt vis når katastrofen kommer over dem. Min venn: Det er nå på høy tid å søke Guds frelse og bli «skjult i hans hytte» på den onde dag, Herrens dag. Det er vårt eneste håp, vår eneste redning. Så la oss gripe fatt i frelsen og bli bevart som Noah og hans familie ble det under Syndflodkatastrofen.