Nr. 5: Menigheten driver med menighetstukt på verden, men ikke på seg selv!

Nr. 5:
Menigheten driver med menighetstukt på verden, men ikke på seg selv!

Logikken hos mange som kaller seg kristne og (verdi)konservative er tilsynelatende denne: Avkristningen av Norge er forferdelig og de som tar til motmæle overfor fri abort, homofili, proarabiske/Israel-hets etc. etc. bør ikke kritiseres alt for mye. Men dette er veldig ofte et skalkeskjul for deres egen synd å være positive overfor noe for å unngå selv å bli satt i Guds lys med sitt liv.

Den falske profeten Jan Hanvold er et klassisk eksempel på dette som er akkurat beskrevet overfor. Men selv er både en vranglærer, forfører, lever med sin tredje kone (er en horkarl etter skriften) og på alle måter er det Guds ord beskriver som en falsk profet.

Skal vi kristne angripe verdens barn som lever i synd? Nei og atter et nei, kun i ytterste fall og det skal i hvert fall ikke være en hovedsak. Men vi skal ha en indre justis i menigheten, men ikke overfor verdens barn i det store og det hele.

Det er enkelte ting som er viktig å huske. Når Jesus refset jødene i sin samtid så var det med bakgrunn i at Israel i Bibelsk terminologi var datidens “menighet”. Når Paulus avslørte Peter for å hykle, så var det for at de begge tilhørte det kristne felleskapet.

På samme måte sier Paulus at hvis syndere ikke vil omvende seg, så skal dette offentliggjøres i menigheten. Man skal heller ikke omgås noen som går for å være en kristen bror men som lever i synd.

Flere steder i GT beskriver hvordan én synder kan skade hele menigheten. Da Israels folk skulle innta landet hendte det flere ganger at noen syndet. Dette ble årsaken til at de tapte kriger og mistet tusener av menn. Synd ble også årsaken til sykdom, slangeinnvasjoner og mange andre tragedier. Jeg har ofte lurt på om ikke dette er en viktig årsak til kristendommens sterke tilbakegang i Norge.

Men det står også:

1 Kor 5, 12: Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme? De som er utenfor skal Gud dømme. Det absolutt farligste man kan gjøre er å dømme de som står utenfor samtidig som man ser gjennom fingrene med synder som begås av de som er innenfor. Da blir hykleriet maksimalt.

Årsaken til at kristendommen har blitt marginalisert kommer ikke utenifra. Den kommer innenifra. Det begynner med litt liberale holdninger til litt mer “uskyldige synder”. Man ser gjennom fingrene med ditt og datt. Men det er slike “aksepterte synder” som åpner veien for de litt større syndene.

De første kristne var «kjent» for å la verdens barn seile sin egen sjø!

Ap.gj. 19. 37 For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelrøvere eller har hånt vår gudinne.

Her var datidens store Gudinne en av verdens syv underverker. Som «hele» verden tilba og de virket der hun sto og var, midt i Efesos. Apostlene nevnte henne ikke med et ord omtrent og når de som ble frelst solgte alt tilbehør med hennes avgudsdyrkelse som kunne gjort dem rike. Så brant de alt opp, og alt gikk til «spille».

Men hvor gikk de første kristnes formaning og rettledning? Utelukkende innad i menigheten, ikke utad til verdens og verdens barn. Hva gjør de kristne i dag? Er med å rette pekefingeren mot verden da de selv ikke tåler og vil ha sin pekefinger rettet mot dem selv som skriften lærer vi skal. Vi er satt til å ha en indre justis i menigheten, ikke utad til verden. Men mørkemenn og mørkekvinner de vandrer i mørke ser det ut som med å være så ubibelsk og langt borte fra hvordan Apostlene opptrådde og var på.

De heter så fromt at hvis kristne ikke vi kan tåle og som vi opplever som ubibelsk og usunne. De skal vi overlate til Gud. Men skriften lærer ikke dette. Vi skal endog dømme Engler, hvor mye mer ikke innad i menigheten? Dette er å gå i Satans tjeneste med å ikke advare, vi er pålagt og for at menigheten skal overleve og gå fremover. Så er det avgjørende viktig at den indre justisen fungerer og at det foregår sunn og bibelsk menighetstukt.

Sluttkommentar:

Hvordan og hva skal vi forkynne overfor verdens barn? Skriften gir klare anvisninger. Vi skal forkynne ordet om Korset og demonstrere Guds rike.

Markus 16. 15 Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! 16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt. 17 Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, 18 og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.»

Men overfor andre troende, hvordan skal vi da være? Helt annerledes, vi skal advare, formane og rettlede. Eller så blir vi delaktig i deres synd og brøde. Ikke overse og overlate dem til «Gud»!

Det er ikke kjærlighet, bibelsk eller sunt å la disse falske profetene få gå fritt i Guds menighet. Og de som advarer imot disse og dette, de blir mistenkeliggjort, boikottet og satt ut mistenkelige og dårlige rykter. Bl.a. at de selv ikke har fremgang, har selv ikke rent mel i posen, skal være opptatt av andre ting og mye, mye mer.

Skriften taler som sagt at vi skal advare imot andre troende som ikke lever og preker i samsvar med Guds ord. Vi skal ikke drive menighetstukt på verden, men innad i menigheten!

Nr. 4: En dag skal Gud fader utrydde og utslette alle onde!

Nr. 4:

En dag skal Gud fader utrydde og utslette alle onde!

Jan Kåre Christensen

Oslo

Åpenb. 20. 11 Jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. 14 Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og ildsjøen, det er den annen død. 15 Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.

Judas 14 Det var også om dem at Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte da han sa: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall 15 for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» 16 De er opprørere som klager over sin skjebne, men lever etter sine lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det.

2. Pet. 3. 8 Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. 9 Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. 10 Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.
11 Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, 12 mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. 13 Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Vi har begitt oss ut på et meget stort emne men i denne artikkelen skal hoved fokuset være på hva skjer med alle ugudelige og ikke troende etter døden? Og da spesielt helt til slutt.
Nå når menneskene dør så kommer de enten til Paradiset eller dødsriket og venter på enten frelse eller dom. De troende til Paradis og ikke troende til dødsriket.
Men helt til slutt, hva da?

Jeg er blitt lært opp til å tro (jeg har min bakgrunn i fra frievenner\pinsebevegelsen) at menneskene skal pines i all evighet.
Og lærer og tror en ikke det er en en vranglærer. Men hva lærer Guds ord?

Jesus sier det selv.

Matt. 10. 28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.

Her står det rett ut at Faderen kan ødelegge, utslette og tilintetgjøre menneskene i ildsjøen eller helvete. Vi leser fra grunnteksten at det står slik at menneske kan drepe og slå i hjel legemet. Men kun Gud kan døde\drepe\tilintegjøre\utslette dem begge; sjel og legeme!

Vi ser også Paulus sier noenlunde det samme.

Rom. 6. 23 Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Når syndens lønn er døden som betyr atskillelse så må det menes en evig atskillelse fra Gud. Og når vi begynner å sammenligne andre skriftsteder kommer vi frem til at det ikke er snakk om evig bokstavelig pine som en evig avstraffelse. Men en utslettelse av alle som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet, også Satan og alle onde ånder inkludert.

Hva så med evig pine i Åpenbaringen 20.10 som må være det siste ordet som eventuelt de som tror på at Gud skal pine og ikke utslette menneskene og alle demoner og Satan til slutt?

Det finnes ikke noe ord på hebraisk eller gresk som betyr "evig" (noe som aldri opphører). Etter jødisk tankegang, hvorav skriftene har sitt opphav, blir alt sett i tidsaldere/n/ne/adj; tidsalderlig. ...- Ef. 2; 7: Slik vill Han (YHWH) i de kommende tidsaldrene (gr: en tois aiosin) vise Sin overveldende Nådes Rikdom på Godhet mot oss i Yeshua HaMashiavch.. / 2. Tess. 1, 9: ..deres straff (de ugjenfødte) blir en tidsalderlig (aionion) undergang bort fra Adonay`s Ansikt og fra Hans Herlighet og Makt.

Det hebraiske; olam, og det greske, aion (eon), betegner noe som "svinner i horisonten. Noe for mennesket "uoverskuelig". Det er kun YHWH&Yeshua som vet tidsspennet`s lengde, for hver tidsalder - og tidslengden på flere tidsaldre etter hverandre: samt de Han åpenbarer det for ved Sin Ånd, når det er gagnlig.

Når det gjelder tidsalderlig pine for djevel ånder og ugjenfødte/ulydige) - i den tidsalderlige (eoniske) ild, så betegner dette en smertefull utslettelsesprosess (ved ild ), som resulterer i fullstendig utslettelse/tilintetgjørelse. Det er kun YHWH som vet varigheten (tidslengden) på denne straffen/utslettelsesprosessen.

Denne oversettelsesfadesen henger til dels igjen etter kirkens behov for å ("forsterke frykten" - skremme befolkningen til å betale avlat og støtte (underordne seg) kirken og kirkens lære. - Samt er et produkt av gresk-hedensk-filosofisk tenkning.

I vår tid er faktisk de kirkelige bibeloversetterne fremdeles for feige til å oversette Olam/Aion, korrekt; tidsalder/eon/tids-spenn/ adjektiv; tidsalderlig/eonisk/vedvarende/(lang)varig. Det er jo kirkene og menigheten som betaler lønnen deres, og kirkene er avhengige av å opprettholde "tradisjonene" for å eksistere, også de u-bibelske og feilaktige - mot bedre vitende!

Jeg har i hvert fall kommet fram til at ordene aion og olam begge taler om en uendelig lang tidsepoke, som også oversettes med evig, slik vi legger i ordet. Når det gjelder ordet aionos, så ser dette ut til å anvendes i betydningen uendelig uten slutt. Men dette er som sagt vanskelig. Jeg ser at mange (flertallet) av bibellærere og skriftgranskere har landet på at aionos betyr evig og uendelig. Så har vi da uttrykket "aionas ton aionon" som betyr "i all evighet" eller "i evigheters evigheter". Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.

Det er derfor ikke forunderlig at det kan være vanskelig å tolke dette med ”helvetes ild”. Det var et sted utenfor Jerusalem, en avfallsplass som het ”Helvete”(Gehenna). På denne avfallsplassen brant det kontinuerlig en ild, for å brenne opp avfallet. Her ble det også brent lik av kriminelle. Dette stedet blir i Det Nye Testamentet og oppover i historien, brukt som et bilde på straffen som skulle komme over mennesker som gjør onde gjerninger. - Det var mye ondt i livet, og håpet hos mange var at Gud ville holde en rettferdig dom. I et samfunn preget av vold og urettferdighet, som f. eks. antikkens Israel, syns jeg ikke det er så merkelig at mennesker utbroderer dette med helvetets ild og straff til å virke så forferdelig grusomt som det er overhodet mulig å forestille seg. Straff skal også virke avskrekkende, og har til hensikt å få mennesker med en ”ond agenda” til å avstå fra sine handlinger.

For meg vil ikke en forestilling om en god Gud kunne forenes med at han skulle la mennesker bli torturert kontinuerlig i all evighet, selv om disse menneskene har vært skyldig i onde handlinger. – Men så har vi dette med rettferdighet. Det at Gud skal holde en rettferdig dom? Hvordan skal dette tolkes? Jeg tror dette med dommen at den er ”endelig”, at den er en avslutning, ikke ”evigvarende”.

Konklusjon:

Evig er en lang til og evig 2x korrekt oversatt fra hebraisk\grsk blir en tidsalder av tid. Eller en tid som kun Gud Fader vet. Som Jesus sier om sin gjenkomst at dette vet kun min Fader når han kommer igjen.

Jesus kommer tilbake når denne tidsalder er slutt. Slik er det også med Faderens endelige utslettelse og tilintelsesgjørelse av alle onde og Satan med sine demoner.

Det vil ta en tidsalder\epoke\(gr: en tois aiosin) å utføre denne gjerning.

Vi leser i skriften at natten skal opphøre som står for det onde, være biledelig tale på at en dag er alt spor etter den onde og de ondes gjerninger og dem selv være borte.

Åpenb. 22. 5 Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.

Gud Fader selv vet tid og på hvilken måte dette skal skje, men bibelens lære er ikke evig pine for alltid. Men en bokstavelig utslettelse som det skjedde med Sodoma og Gomarra sier Judas i sitt brev.

Judas 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff. Hva skjedde med Sodoma og Gomarra? De fikk en dødelig straff som utslettet dem pga demmes levesett.
1.Mos.b.19. 24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra. 25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.

Her ble Sodoma og Gomara utslettet med en evig ild. Etter hva Guds ord lærer oss om den evige ild!
Det har alle mennesker i vente som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet. En evig utslettelse som de fikk. Det var som en smelteovn.
Her ser du et elektrolyse bad som holder ca.960 grader +.
Jeg har jobbet med dette i 10 år.
Slik vil det skje med alle ugudelige på dommens dag innfor den hvite trone som ikke har sitt navn skrevet i Livets bok. Alt som kom oppi der smeltet og ble ”et” med badet. Slik vil det skje med de ugudelige på dommens dag.
Matt.3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

Når det gjelder troende, så skal vi ikke innfor dom.
Men våre liv skal bedømmes og vi kan tape lønn eller få full lønn!
Dette er bibelens lære om den evige ild.
Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.
Og det vil smerte Guds Faders hjerte noe veldig som har tilveiebrakt en løsning for alle mennesker. Og Jesus vil også lide da hans offer var for alle.
For oss mennesker må den desidert største lidelse og kvalene være med dette hvis vi ikke får vår kjødelige familie med på himmelveien og alle andre mennesker som vi bryr oss om og er glad i!

Nr. 3: Er din ektefelle utro eller svikter deg på andre måter, så lærer det nye testamente at vi enten skal forsone oss eller leve singel, om resten av livet!

Nr. 3:
Er din ektefelle utro eller svikter deg på andre måter, så lærer det nye testamente at vi enten skal forsone oss eller leve singel, om resten av livet!

1 Kor. 7. 10 De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille sig fra sin mann; 11 men er hun skilt fra ham, da å vedbli hun å være ugift eller forlike sig med sin mann - og at en mann ikke skal skille sig fra sin hustru.

Før fikk jeg veldig stygge tilbakemeldinger av spesielt såkalte kristne da jeg hevdet at det eneste som fikk et ekteskap til å opphøre var død. Men faktisk, det har skjedd også en markant forandring da flere og flere vil høre på mine argumenter, legge det på hjerte og tar det på alvor. Det gleder mitt hjerte!

Rom. 7. 2 Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. 3 Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

Evangelist Frank Mangs ble selv skilt. Men hva gjorde han? Levde enslig og han og hans tidligere kone gjorde det beste for hverandre. Men levde enslige på hver sin side til sin død. Selv om det sikkert smertet utrolig, var hardt og vanskelig. De forbli tro imot Gud og hverandre, bare på hver sin kant slik Guds ord lærer det i det nye testamente.



Død er det eneste som får et ekteskap for troende til å opphøre og som igjen kan føre til et nytt ekteskap for den etterlate.

Dette skriver VG: Norske par: Derfor tilga vi vår utro partner

Skal ikke kommentere dette, men det er veldig flott at VG tar opp dette tema når de kristne avisene og ellers i den kristne verden er i ferd med å bli mer og mer fritt frem for alt. Så holder verdens mennesker mer på standarden enn selv de Pinse Karismatiske kristne som dessverre lever i et stort selvbedrag da med hensyn til det å leve som en troende.

Tilgivelse er eneste farbare vei, alt annet vil føre deg bort i fra Gud, ikke til Gud og din ektefelle.

Jesus sa vi skulle tilgi sytti ganger syv!

Matt. 18. 21 Da gikk Peter til ham og sa: Herre! hvor ofte skal min bror synde mot mig og jeg tilgi ham det? så meget som syv ganger? 22 Jesus sa til ham: Jeg sier dig: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.

Sytti ganger syv står for uendelig. Vi skal tilgi andre, spesielt vår ektefelle. Derfor å ikke tilgi og gi han/henne en ny og nye sjanger er helt imot skriften. Dere har lovet hverandre troskap. Derfor er gjengifte synd etter hva den Herre Jesus Kristus lærte og Apostelen Paulus.

Tar med en artikkel til slutt som underviser så klart at gjengifte for troende er synd og imot Guds vilje og hva han har for oss troende!

Skrevet av Christian Berg og Evy T. Røyland, denne artikkelen har hjulpet meg veldig da jeg har fått opp øynene for noen detaljer som har gått meg hus forbi, før.

Hva sier egentlig bibelen om skilsmisse?

Her beveger jeg meg inn på et av de ømmeste og vanskeligste emner som kan taes opp i bibelen, hva sier bibelen om skilsmisse og gjengifting? Før jeg begynner vil jeg si at det jeg skriver her ikke må taes opp som dømmende. Jeg har all mulig respekt for de som har opplevd skilsmisse og alt det vonde dette fører med seg. De som har opplevd dette skal møtes med respekt og kjærlighet, ikke fordømmelse. Så vær snill og husk at jeg kun er interessert i hva bibelen sier og har derfor tatt et studie på dette. Men det er viktig at ikke følelser og hensyn til andre begynner og forme hva vi står for, det må bibelen og bibelen alene gjøre. Da det norske ordforrådet er veldig dårlig i forhold til engelsk, så vil jeg her bruke endel engelske bibelvers, og jeg vil se nærmere på grunnteksten noen ganger, så en får et klarere bilde. På norsk heter f.eks. hor det samme i og utenfor ekteskap, det gjør det ikke i grunntekstene og på engelsk heldigvis, så ved og se på grunntekstene og engelske bibelvers kommer mere av meningen frem heldigvis.

Del 1. Enker og enkemenn kan gifte seg på nytt i følge bibelen, dette er bibelen veldig klar på.

Enker og enkemenn kan helt klart gifte seg på nytt, vist de gifter seg med en som selv kan gifte seg lovlig. Det vil si at den andre personen ikke er skilt. Rom 7:3 ”Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen”. 1. Tim.5.14.”Jeg vil derfor at de yngre enker skal gifte seg, få barn, og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse”. 1. Kor.7.39. “En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer I Herren”. Ikke bare tillater bibelen gjengifting for den lengstlevende vist den ene parten i et ekteskap dør, bibelen oppfordrer nesten til det. Ruts bok er et veldig godt eksempel på hvordan bibelen ser positivt på gjengifte, når det gjelder enker og enkemenn. Det er interessant å legge merke til at en hel bok er opptatt med dette spørsmålet, og også at vi i Jesus slektslinje møter gjengifte enker/enkemenn. Så her er bibelen veldig klar, enkemenn og enker kan gifte seg på nytt vist den de gifter seg med da selvfølgelig kan gifte seg lovlig, det er jo selvfølgelig en forutsetning.

Del 2. Hva sier bibelen om skilsmisse, åpner bibelen for skilsmisse eller gjør den ikke det?

Mark 10:2 ”Også noen fariseere kom, og for å sette ham på prøve spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru? 3 Hva har Moses pålagt dere?» sa han. 4 De svarte: Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og skille seg fra henne. 5 Da sa han til dem: Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, 8 og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. 9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Legg merke til at Gud har sammenføyd de to, og at ingen mennesker skal eller kan skille det Gud har satt sammen. Videre så ser vi at fariseerne utfordrer Jesus videre på dette emnet. De har nå skjønt at der er ingen skilsmisse. Men Moses innvilget på deres tid skillsmissebrev da de var så harde i hjertene men dette var midlertidig og ikke slik Gud har ment det står det og det er ikke slik det skal være nå. De spør så Jesus videre om dette når de kommer til huset de var på vei til og Jesus svarer dem veldig klart i neste vers: Mark 10:10 ”Da de var kommet i hus igjen, spurte disiplene ham om dette. 11 Han sa til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. 12 Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet”.

Luk 16,18 “Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor”. 1.kor 7:10 ”Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. 11 Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone”.

Bibelen er krystall klar på dette med skilsmisse. Hver den, legg merke til “hver den”, som skiller seg, og gifter seg med en annen driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt driver hor. Dette er bibelen så klar som det er mulig på. Men hva vist en først er blitt skilt, sier bibelen noe om det? Ja den gjør det, vi så nettopp i 1.kor 7:11 at da skal hun eller han som er skilt leve alene eller gjenforenes med den personen enn var gift med. Gifter denne personen seg istedet med en annen, driver personen hor i følge bibelen.

Del 3. Der er et unntak i Matteus 19,9 sier noen i dag, men la oss kikke nærmere på dette verset.

Her er unntaket sier mange dag. Vist den ene personen driver hor, så har den andre rett på skilsmisse og kan fritt gifte seg med en annen, så lenge den andre personen selv kan gifte seg lovlig. Den som var skyldig i hor kan ikke gifte seg på nytt i følge denne feil tolkningen. Men dette er slettes ikke hva Jesus sier i Matteus kap 19 og jeg vil vise hvorfor. Men først vil jeg gjerne se på hva hor er i følge Jesus selv, det er nemelig ikke bare det vi oftest selv tenker, å ha fysisk sex med en annen, det er noe mye mere vist vi lar Jesus definere hor. Matt 5:28 ”Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått hor med henne i sitt hjerte”. Dette er noe av det Jesus kjempet for og lære bort mens Han var her på jorden. Lære oss at synd i tankelivet vårt er det samme som syndige handlinger vi utfører fysisk. Jesus definerer selv for oss hva og drive hor er og det er hans definisjon på hva hor er vi må forholde oss til. Så la oss nå late som matt 19,9 virkelig betyr det mange sier idag. Da kan altså en person skille seg, og gifte seg med en annen, vist den andre personen i ekteskapet har kikket med begjær på en annen person. Da har denne personen i følge Jesus selv drevet hor, og den andre kan altså skille seg, og gifte seg med en annen. Dette viser hvor feil det blir når en tolker matt 19,9 slik, da er der nesten ikke en gift person som da ikke vil ha krav på og kunne skille seg og gifte seg på nytt med en annen. Vist vi er ærlige, så har nok de aller aller fleste av oss falt her en eller annen gang og betyr Matt 19,9 det noen i dag sier, så skal altså da den andre parten kunne skille seg og gifte seg med en annen vist dette skjer.

Det neste en må tenke på er at vist matt 19,9 betyr det noen tolker det til, så kan altså en kvinne som har en ektemann som har syndet i tankelivet, kun med og begjære en annen kvinne (uten og røre henne), skille seg, og gifte seg på nytt. Mens en kvinne som lever med en tyrann, en mann som slår henne og rundjuler henne hver helg når han er full, hun kan ikke skille seg, eller gifte seg på nytt slik de tolker Matt 19,9. Dette viser bare enda mere hvor gal denne tolkningen av Matteus 19,9 virkelig er når en ser nærmere på hva denne tolkningen egentlig fører til.

Og enda verre, denne gale tolkingen av Matt 19,9 har bare ført til enda mere krangel og vanskeligheter mellom ektefolk, da ektepar ofte ender opp med og krangle om hvem som er den uskyldige og den skyldige. Heldighvis sier ikke Matt 19,9 det endel i dag sier, Jesus snakker om noe helt annet og det skal vi se på nå: Hva er det egentlig Jesus sier i Matt 19,9 som noen i dag feilaktige kaller unntaksregelen? Matt 19,9 ”Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd”. Dette er verset, her settes den uskyldige part ved hor i et ekteskap fri, til både skilsmisse og gjengifting sier dem. Det kan se slik ut ved første blikk, men det er i full konflikt med resten av det bibelen sier om skilsmisse og gjengifte. Her er to store problemer i denne teksten, det står kone, og det står hor. Dette med at det står kone vil jeg se på etterpå, la oss først konsentrere oss om dette med hor. Problemet med den norske bibelen er dårlig ordforråd, i forhold til f.eks. engelsk bibel og grunntekstene i bibelen. På norsk skrives det hor både om utroskap utenfor ekteskapet og i ekteskapet. Dette gjør derimot ikke grunnteksten i bibelen, den skiller mellom utroskap i ekteskap, og utenfor ekteskap, med to forskjellige ord. La oss aller først se på Matt 19,9 i engelske bibler:

Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”.

Legg merke til at her er to forskjellige ord for utroskap. Fornication og adultery. Det Jesus sier her er at den som går fra sin kone av noen annen grunn enn “fornication” og gifter seg med en annen, driver “adultery”, og gjør også at den som gifter seg med den fraskilte kvinnen driver “adultery”. Hva sier så ordbøkene om ordene fornication og adultery? Sjekk dette gjerne ut selv i online ordbøker, Wikipedia eller liknende, jeg har hentet fra en stor online ordbok: Webster defines Adultery as: Voluntary sexual intercourse between a married man and someone other than his wife or between a married woman and someone other than her husband. Webster defines Fornication as: Consensual sexual intercourse between two persons not married to each other. Vist vi så går inn i grunntekstene på gresk og kikker, så ser vi at i de greske grunntekstene i nye testamentet brukes ordet ”porneia” på fornication. Vi ser videre at ordet adultery kommer fra ordet “moicheia”, så grunnteksten gjør også et viktig skille på de to ser vi. La oss kikke på endel eksempler i bibelen som viser at bibelen skiller mellom de to tingene hele veien:

Hebrews 13:4 “Marriage is honorable among all, and the bed undefiled; but fornicators and adulterers God will judge”. 1.Corinthians 6:9 “Do you not know that the unrighteous will not inherit the kingdom of God? Do not be deceived. Neither fornicators, nor idolaters, nor adulterers, nor homosexuals, nor sodomites”. Galatians 5:19 “Now the works of the flesh are evident, which are: adultery, fornication, uncleanness, lewdness”. Vi ser det gjennom hele nye testamentet, fornication og adultery er to separate ting og begge ordene ramses opp i samme setninger som to forskjellige ting. Husk også at Paulus sa at for og unngå fornication (sex utenfor ekteskap), er det bedre at de giftet seg.

1.Kor 7: “But because of fornication, let a man take a wife and a woman take her husband”. Vi begynner nå og ane hva ordene fornication og adultery virkelig betyr, og nå er det kanskje på tide og hente frem Matt 19,9 igjen som jo er diskusjonen i dette avsnittet. Snakker Jesus virkelig om utroskap i ekteskapet i dette verset? Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”. Nei, Jesus bruker ordet fornication, ikke ordet adultery, så Jesus snakker altså ikke om utroskap i ekteskapet i Matt 19,9. Men hva snakker Han om? Og hvorfor står det “wife” vist de ikke er gift? Vi vil se etterpå at Josef beskrives som Marias ektemann før de var gift, dette ser vi i alle bibler, men hvorfor kalles det wife and husband når de ikke er gift enda? Og hvorfor står det “put away” og ikke divorce ang den enn skiller seg fra her pga hor? Jeg oppfordrer alle som leser dette til og selv studere jødisk bryllyps tradisjoner på seriøse nettsider. Der vil en se at når de trolovet seg var de ”husband and wife” og regne for. De var bundet og trolovet til hverandre, men de var enda ikke blitt ett kjød, det ble de først når de hadde giftet seg, da er de ett til døden skiller dem. Vi leser videre i jødisk bryllups tradisjon at kun ting som f.eks. vist kvinnen ikke var jomfru osv var grunnlag for og bryte med henne når de var trolovet. Og det er dette Jesus tar opp i Matt 19,9. Derfor bruker Jesus ordet fornication, ikke adultery. Legg nå merke til at Maria og Josef var forlovet, de var under denne trolovelstiden før ekteskap når Maria ble gravid med den Hellige ånd. Josef kalles hennes mann i norske bibler og det kommer enda bedre frem i engelske bibler og i grunnteksten som vi ser i det andre verset under her. Matt 1:19 ”Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone”. Matt 1, 19 “Then Joseph her husband, being a just man, and not willing to make her a publick example , was minded to put her away privily”.

Fikk du med deg alt her?. Her ser vi at de regnes som ektemann og kone, før de var endelig gift, de er her kun trolovet med hverandre slik jødisk skikk var, men Josef kalles her av bibelen selv for hennes ektemann. Dette forklarer hvorfor det står kone i Matteus 19,9, de ble i følge jødisk tradisjon regnet som ektemann og kone i denne perioden også viser bibelen selv her. Jeg oppfordrer igjen til og lese om jødiske bryllupstradisjoner og selv se at dette stemmer. Legg også merke til ordlyden “put away”, Josef ønsket og “put away” Maria når han skjønte at hun var gravid, de hadde jo enda ikke blitt gift og hatt sex. Det står ikke divorce i Matt 19,9, det står “put away”, og det er det de gjorde om de brøt trolovelsen. Også dette vil en kunne lese om på nettsteder som tar for seg jødiske bryllups tradisjoner. “Put away” er ikke skilsmisse, det er brudd i trolovelstiden, pga utroskap, manglende jomfrudom osv.

Det hebraiske ordet “shalach” i den greske grunnteksten som oversettes til “put away” betyr seperasjon, gå fra hverandre, skille lag, osv, men det betyr ikke og har aldri betydd skilsmisse i ekteskap, aldri. Bibelen bruker ikke det ordet for skilsmisse en eneste gang. Det som er interessant er at Jesus selv, ble beskyldt for og ha blitt født i fornication. Altså at moren Hans, Maria, skulle ha vært utro i trolovelsestiden siden hun ble gravid: Joh.8:40 ”Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. 41 Dere gjør som deres egen far.» «Vi er ikke født i hor», sa de. «Vi har én far: Gud.» 42 Jesus svarte: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg”.

John8:40 “But now ye seek to kill me, a man that hath told you the truth, which I have heard of God: this did not Abraham. Ye do the deeds of your father. Then said they to him, We be not born of fornication; we have one Father, even God.

Her ser vi i både norsk og engelsk bibel, at de mobber Jesus, for og være født i hor. Vi er ikke født i hor sier de til Ham på en spydig måte. Men igjen er problemet med norsk at det er samme ordet for utroskap før og i ekteskap, hor. Men på engelsk, og i grunnteksten, gjør bibelen det klart her hva den snakker om, den snakker om fornication ser vi rett over her. Jesus blir beskyld for og bli født i fornication, altså utroskap under trolovelsestiden til moren. Det er denne type utroskap, Jesus tar et oppgjør med i Matt 19,9, det er ikke utroskap i et ekteskap, da ville det stått adultery, ikke fornication, og det ville stått divorce ikke put away. Så ved og vrangtolke Matt 19,9 blir mange villedet og tror her er ett unntak fra dette med skilsmisse og gjengifting, men det er ikke sant, og resultatet er at mange dessverre lever i hor og tror at alt er greit. Dette er da altfor strengt, Gud kan ikke være slik sier mange. Forlanger Han virkelig at jeg skal leve alene resten av livet vist jeg blir skilt? Ja det er det Guds ord sier, da skal en enten leve alene eller gjenforens med den en var gift med. Går ikke det nå, så går det kansje senere, Gud kan hjelpe og gjenopprette alle skadete ekteskap vist vi slipper Han til, alt er mulig for Gud.

Men vist dette er for hardt av Gud og forlange noe slikt, hva da med alle andre som må gjøre store offringer for og leve i harmoni med Guds ord og vilje? Vist f.eks. to homofile blir frelst, leser bibelen og skjønner at dette er imot Guds vilje, så har de to valg. Enten fortsette og leve slik og forkaste Guds ord, eller legge det frem for Gud, be om tilgivelse og vende om fra det livet. De kan ikke be Gud om tilgivelse også fortsette i synden, tilgivelse skjer ved omvendelse fra synden lærer bibelen.

To samboere kan heller ikke fortsette som samboere om de blir frelst og skjønner Guds ord, de må da vende om fra dette livet. Dette er viktig, så viktig at døperen Johannes ga hodet sitt for dette, han ble halshugget etter og ha advart mot ulovlig gjengifting. Det trenger heldigvis ikke vi gjøre, men her er det viktig med klar tale da Guds ord er veldig klar på hva som skjer vist vi bryter dette. Ett av de ti bud sier at vi ikke skal bryte ekteskapet og det er de ti bud vi alle skal dømmes etter, det viser viktigheten av og få dette rett. (sitat slutt).

Sluttkommentar:

Det at din ektefelle eller det er du som er utro eller på andre måter svikter er en stor og forferdelig krenkelse. Men det er også mange andre områder i vårt liv som vi må arbeide med. For å være en god og hengiven ektefelle. Det aller viktigste for en troende er å begynne å vandre med Gud – som Enok.

BO H. Clausen har skrevet noe om Enok som jeg tar med til slutt. For hemmeligheten til alt godt i kristenliv og livet for øvrig er å vandre med Gud, nærmest hånd i hånd. Det er det som det står om Enok i grunnteksten at han og Gud vandret så nær med hverandre som et ektepar.

Begynn å vandre med Gud!

Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham. (1 Mos 5,24) Det femte kapittelet i Første Mosebok inneholder Adams slektstavle. Her finner vi en rekke navn, og bare om to av dem sies det spesifikt noe godt. Det er Noah, mannen som Gud kalte til å bygge en ark til redning for livet på jorden, og Enok.

Enok var en profet som vandret med Gud. Judas, Jesu bror, skrev om ham: Enok, den sjuende fra Adam, profeterte også om disse menneskene og sa: «Se, Herren kommer med ti tusener av Sine hellige for å holde dom over alle, for å refse alle ugudelige blant dem for alle deres ugudelige gjerninger som de har begått på ugudelig vis, og for alle de harde ord som de ugudelige synderne har talt imot Ham.» (Jud 1,14-15)

Enok, altså den sjuende etter Adam, var den første dommedagsprofeten. Han så gjennom tidsaldrene og inn i tidens avslutning. Han så dommen som Herren skulle felle over alle de ugudelige på jorden. I den tiden han selv levde, en tid som ble fylt med mer og mer ondskap, var han en profet som forkynte Guds dommer over synden.

Jeg tror ikke at denne mannen var en populær person, og kanskje var menneskene interessert i å ta livet av ham. Dette vet vi ikke, men det ville kanskje ikke være så vanskelig å tenke seg. Det ble i alle fall slik at Enok «bare» levde i 365 år! Da avsluttet Gud selv hans tilværelse på jorden, ikke ved å la ham dø, men ved at han ble rykket opp til Himmelen i levende live.

I dag lever vi i en tid der vi gjør vel i å akte på Enok. Det bør være maktpåliggende for oss å vandre med Gud. Da kan vi også være sikker på at Gud vil ta seg av oss. Han påtar seg nemlig et personlig ansvar for de han vandrer sammen med. Hvordan er det med deg? Har du begynt å vandre med Gud? Det kan du enkelt gjøre ved å vende deg til Jesus i bønn, fortelle Ham at du er en synder, og at du trenger Hans tilgivelse. Så vil han bli en del av ditt liv, og du kan begynne å vandre med Ham. For litt mer enn ti år siden begynte jeg å vandre med Gud. Samtidig begynte Han å snakke til meg, og jeg fikk gleden av å tjene Ham. Det har vert noen gode år, og jeg anbefaler også deg å gjøre dette. Da, når du vandrer med Ham, går du deg ikke vill. Han vil lede deg dit du skal.

Nr. 2: Israel — Guds øyensten!

Nr. 2:

Israel — Guds øyensten!

Av Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo

Romerbrevet 11:1-36.

11 Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han står fram for Gud og anklager Israel? 3 Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. 4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba'al. 5 På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde. 6 Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde. 7 Hva så? Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet, 8 slik det står skrevet:

Gud har gitt dem en sløvet ånd,
øyne som ikke ser og ører som ikke hører,
helt til denne dag.

9 Og David sier:

La deres bord bli en snare og felle,
så de snubler og får sin straff.
10 La det bli mørkt for øynene på dem,
så de ikke kan se,
og la deres rygg være bøyd for alltid.

11 Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. 12 Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?
13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt; 14 jeg gjør det med det håp at jeg kan gjøre mine landsmenn misunnelige og frelse noen av dem. 15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde! 16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er grenene det også. 17 Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. 18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du sier kanskje: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! 21 Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg. 22 Så ser du altså at Gud er både god og streng. Streng er han mot dem som er falt, men mot deg er han god, dersom du holder fast på hans godhet. Ellers skal du også bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli podet inn, dersom de ikke holder fast på sin vantro. Gud har makt til å pode dem inn igjen. 24 Du ble hogd løs fra et vilt oliventre og mot naturens orden podet inn på det gode treet. Hvor mye mer skal ikke de naturlige grenene bli podet inn på sitt eget oliventre, de som av naturen hører til der? 25 Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. 26 På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:

Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob,
27 og dette er den pakt jeg vil slutte med dem
når jeg tar bort deres synder.

28 På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud - for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har de nå vært ulydige, men den miskunn dere har fått, skal føre til at de nå får miskunn. 32 Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.

33 Å, dyp av rikdom
og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke,
eller hvem var hans rådgiver?
35 Hvem gav ham noe først,
så han skulle få vederlag?
36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i evighet! Amen.

Romerbrevet 11:1-36

Skal vi forstå konflikten nede i Midt-Østen og da spesielt i Israel. Så må vi kjenne til historien som Guds ord fremsetter. Samtidig kjenne til de herlige og store løfter som Gud har gitt Israel som nasjon. Når en har fått innsikt i dette så vil en forstå at denne konflikten er dypest sett ikke en konflikt mellom Jøder og Arbabere, men mellom Gud og Satan. Dette høres selvfølgelig veldig ut og en forenkling. Ja, så er det det. Men vi kommer ikke utenom at denne konflikten er mer av åndelig en fysisk karakter.

Når vi ser det lille landet Israel og hvor mye som Araberne og Muslimene har av land, så er faktisk det henimot 1000 ganger større land når vi tar med de områdene som Palestin-Araberne har okkupert av Israel på Vestbredden og Gaza. Med at sør i Israel har Araberne med Egypt okkupert Sinai halvøyen. Ved Dødehavet og øst over har Jordan Araberne okkupert deler av det landet som Israel skal ha i 1000 års riket og som Gud har gitt dem. Nordover har Libanon og Syria okkupert områder som også Gud har gitt til Israel da Israel skal bli en nasjon under Kristus fra Nilen i sør til Eufrat i nord.

Nå er vi virkelig inne på hvorfor Israel har fått landet sitt igjen og hvorfor de er utsatt for et slikt press fra uten omverden. Det er deres løfter gitt dem av Gud. Gud angrer ikke sine nådegaver, kall og utvelgelse. Israel ble utvalgt for 4000 år siden da Abraham fikk et kall fra Gud og Kong David inntok Jerusalem for 3000 år siden og siden da har det vært og kommer for alltid til å bli Israels evige hovedstad som de aldri skal dele med noen andre da det er der Kristus Jesus skal sette seg på Konge tronen og regjere over hele verden i 1000 år.

2 I de siste dager skal det skje
at Herrens tempelberg skal stå
grunnfestet høyt over alle fjell
og løfte seg opp over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme.
3 Mange folk drar av sted og sier:
«Kom, la oss gå opp til Herrens fjell,
til Jakobs Guds hus,
så han kan lære oss sine veier,
og vi kan ferdes på hans stier!»
For Herrens lov skal gå ut fra Sion,
Herrens ord fra Jerusalem.
4 Han skal skifte rett mellom folkeslag,
felle dom for mange folk.
De skal smi sine sverd om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk
og ikke lenger lære å føre krig.

Jesaja 2:2-4

At Israel er fremtidens og historiens folkeslag, det er det som er hovedårsaken for konflikten nede i Midt-Østen. Hvorfor får Israel «kjeft» uansett? Det står i Rom. 11. 28b. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud - for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse.

Hvor lenge står Guds løfte fast for og til Israel? Skriften gir svar:

35 Så sier Herren,
han som satte solen til å lyse om dagen
og ordnet det så
at månen og stjernene lyser om natten,
han som rører opp havet så bølgene bruser,
— Herren, Allhærs Gud, er hans navn:
36 Lar jeg disse ordninger vike,
lyder ordet fra Herren,
skal også Israels ætt for alltid
opphøre å være mitt folk.
37 Så sier Herren:
Hvis himmelen der oppe kan måles
og jordens grunnvoller der nede kan utforskes,
da vil jeg også forkaste
hele Israels ætt
på grunn av alt de har gjort, sier Herren.

Jeremias 31:35-37

Guds ord vil aldri vike fra Israel, før vil himmel og jord forgå. Da vil Guds løfte til Israel ikke lengre stå lag, for da er alt oppfylt i Kristus til fulle.

Jeg tror det er rett å si at alle de 7 jødiske høytider, beskrevet i 3.Mos 23, har et profetisk perspektiv! De utgjør en profetisk anskuelsesundervisning for de store begivenheter som strekker seg fra Kristi død til tusenårsriket og den kommende herlighet. Høytidene kan deles i to avdelinger. De 4 første følger etter hverandre på våren. Disse er påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødens høytid og pinsen. Alle disse er profetisk oppfylt i fortid i og ved Kristi død, oppstandelse og Åndens komme på pinsedag. De tre siste 3 høytidene, som blir feiret på høsten (ca. 4 måneder etter pinse), har med kommende begivenheter å gjøre, og vil profetisk få sin oppfyllelse fra og med bortrykkelsen. Disse er basunenes høytid, forsoningsdagen og løvhyttefesten.

Løvhyttefesten (Hebraisk: Sukkot), som bl.a. beskrives i 3.Mos 23:39-43 og Neh 8:14-15, feires også i Israel i dag. Denne siste av Israels høytider blir feiret som i det gamle testamentet, ved at det bygges løvhytter som blir pyntet med frukt og blomster. Løvhyttefesten er til minne om ørkenvandringen etter utfrielsen av Egypt, og var på bibelsk tid en av de tre pilegrimshøytider (ved siden av påsken og pinsen). Også i dag drar mange jøder til Jerusalem for å feire dagen, spesielt ved Vestmuren.

Løvhyttefesten, som er tiden for glede og fest etter at man er ferdig med innhøstningen, peker frem mot det messianske 1000-årsriket. Under rikets tid vil hungersnødens tid være over, både i Israel og i verden for øvrig, gjennom oppfyllelsen av ordene i Hos 2:21-22: Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre'el. Først da skal klagesangen, som har lydt gjennom Israels lidelseshistorie, bli avløst av lovsang og jubelrop. Jes 35:10 sier om denne tid: Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly. I de dager skal Israels posisjon i verden radikalt endres i tråd med 5. Mosebok:

Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde.

5.Mos 28:13

Og i Sakarja kan vi lese:

I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!

Sak 8:23

Vi merker oss spesielt Sak 14:16, hvor sammenhengen handler om Jesu komme til Oljeberget for å opprette Davids falne hytte (Jfr. Amos 9:11 og Apg 15:16), at alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Først da skal løftene om Israels landløfter få sin endelige oppfyllelse, også de strategisk viktige jødiske områdene Judea og Samaria (Den såkalte Vestbredden). Alle menneskelige forsøk på å skape fred i Midtøsten vil i beste fall bli kortvarige. Noen sann og blivende fred blir det ikke før Fredsfyrsten kommer for å sette alle ting i rette stand.

Da først skal det også bli et ordnet forhold mellom jøder og arabere, mellom Abrahams ætt gjennom Isak og Jakob (opphav til jødene) og Abrahams ætt gjennom Ismael og Esau (opphav til araberne). De underfulle ord i Jes 19:23-25 skal da få sin endelige oppfyllelse:

På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!

Jes 19:23-25

Når dette er sagt tror jeg det er rett å si, at selv 1000-årsriket vil bli som et preludium til den dag Gud vil opprette en ny himmel og en ny jord. Først da skal all ondskap og all forbannelse være borte, og troens folk, Herrens forløste, vil i all evighet få nyte samfunnet med Lammet!

Israel er det landet som ligger mellom de to elvene. Det er Nilen og Eufrat. David stjernen taller om Jesus som er kommet ut av Kong Davids lend eller sæd.

Hvilke underbare løfter og fremtid for Israel!

Men for å kunne si noe om utvelgelsens mysterium på en lettfattelig måte, la oss være med på følgende tankeeksperiment. Tenk deg følgende: Før Gud i det hele tatt hadde skapt universnummert, hadde han en plan klar for frelseshistorien og spesielt jordens historie. Guds utvelgelse er nemlig frelseshistorisk meget konkret. Da Gud hadde skapt universnummert og jorden med, så han på sitt skaperverk og fant at det var godt. Da fikk han inderlig lyst til å gjøre det han hadde bestemt seg for, nemlig å skape mennesker som han kunne elske og bli elsket og lovprist tilbake fra. Gud så ut over alle sine solsystemer og galakser og myriader av planeter og valgte seg ut et lite støvkorn i universnummert som heter Tellus, altså vår jord. På denne planeten ønsket Gud å åpenbare seg. Nettopp her ville han synliggjøre sin gode vilje. Men Gud måtte velge ut et brohode til vår jord. Da valgte han videre ut et bestemt geografisk område på denne planeten, nemlig det vi i dag kaller Israel. Dette landet skulle være Guds nedslagsfelt for hans åpenbaring blandt de mennesker han hadde skapt på jorden.

Så velger Gud ut en bestemt person, Abram fra Ur i Kaldea, for gjennom ham å begynne sin utvelgelsesprosess på jorden. Abram, som senere fikk navnet Abraham av Gud, vokste opp i hedenskapets mørke. Han fikk utvelgelsens ordre om å dra ut av Ur for å reise til det landområdet Gud hadde utvalgt, Kanaans land, kfr. 1.Mos 12. Samtidig som Gud utvelger Abraham, gir han 7 sterke, klare og ubetingede løfter:

1. om utvelgelse av et folk, det jødiske folk.
2. om landområde eller bosted for dette folk på en bestemt plass på jorden.
3. om at dette folk skal bli til velsignelse på jorden.
4. om forbannelse/velsignelse for de folk og personer som forbanner/velsigner dette jødiske folk.

Eder alene har jeg villet kjennes ved, egentlig utvelge, blandt alle jordens ætter. (Jer 1:5)

Les også 5.Mos 14:2 og 4.Mos 14:2. Hvorfor utvelges Israel? Les 5.Mos 7:6-8.

Gud stadfester sitt suverene valg og likesom sirkler og spisser inn sitt utvalgte åpenbaringssted på et bestemt geografisk område på vår jord. Midt i det utvalgte landet Israel, nevnt som en avkrok i datidens verden, utvalgte Gud seg den lille uanseelige byen, Betlehem, til brohode for sin frelse fra himmelen. Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blandt Judas tusener ... Tidligere hadde han valgt Jerusalem til hovedstad, der hans åpenbaringssted på jorden , nemlig Templet skulle reises, 2.Kong 21:7, og der senere frelseshistoriens mest sentrale begivenheter skulle finne sted, nemlig Jesu korsfestelse og oppstandelse.

Gud har likesom en annen måte å velge ut på enn vi mennesker tenker er rett og rimelig. Abraham er nevnt, Jakob fremfor Esau velges ut; Paulus drøfter denne «urettferdige» utvelgelse i Rom 9:11-16. Josef var den nestyngste av Jakobs barn, kong David i sin tid den yngste av Isais sønner, Ruth var av hedningerot og kom inn i Jesu slektstavle, Salmon får sønnen Boas med skjøgen Rahab og vi ser her at David og Batsebas sønn Salomo var med i Jesu familie.

Guds Ord forteller oss imidlertid at spesiell utvelgelse medfører spesielt ansvar og straff for utroskap og svikt. Israels Gud hadde i sin visdom forutsett syndefallet og laget en frelsesplan fra begynnelsen av. Nettopp Guds utvelgelse av det jødiske folk gjør at han straffer Israel kraftigere enn alle andre folk på jord (Amos 3:2).

Fordi han valgte seg ut et bestemt folk for sin frelse kunne Jesus si: «Frelsen kommer fra jødene». Og ut av dette folk utvelger han et menneske, nemlig sin egen Sønn, Jesus Messias. «Og det kom en røst fra himlen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Det var jo han som var kommet først og fremst for å ta seg av de bortkomne av Israels folk som han hadde utvalgt. Dette har vi et klart bevis for i Matt 15:21-24. Jesus gjorde likevel et unntak på grunn av denne ikke-jødiske kvinnes ydmykhet.

Som Guds Sønn med et bestemt oppdrag velger Jesus ut tolv apostler av fra Israels folk helt utenom Israels religiøse elite. På tross av loddtrekningen efter Judas frafall som apostel, utvalgte Gud Paulus til sin spesielle apostel til hedningefolkene (Acta 9:15) for at utvelgelsen også skulle utvides til dem (Kol 3:12 og 1.Tess 1:4). Leser vi bl.a. Rom 11:11 kan det synes som at Israel måtte bli delvis og midlertidig forherdet for at også hedningene skulle få del i Guds utvelgelse.

Om denne utvelgelsen sier Paulus: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det UTVALGTE Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - forat intet kjød skal rose seg for Gud.» Så ser vi her at utvelgelsens prinsipp og grunnlag er det samme for Israel som for oss av hedningerot, nemlig Guds frie valg, av nåde og miskunnhet alene.

Så er det gjennom Guds utvelgelse og handling med det jødiske folk og Israel, at jeg personlig forstår noe av Guds uendelige nåde. På tross av frafall, synd og tross mot Gud, tilgav han sitt eiendomsfolk Israel igjen og igjen og gav dem aldri opp. 2000 år efter det som hendte i Betlehem, viser Gud i vår generasjon at han fremdeles står fast ved sine løfter til dette folk, og vil ha med dem å gjøre, og handle med dem som han sa gjennom sine utvalgte profeter.

For veldig mange derimot, også blant de kristne, er dagens Israel og det jødiske folk ikke noe spesielt fremfor alle andre land og folk. Tror vi på Biblens utvelgelsestanke, må vi se at Israel fremdeles har en spesiell plass i nåtidens og fremtidens historie. Og så blir det løgn og si at Israel er forkastet fordi de forkastet Jesus som Messias, og at menigheten har overtatt Israels plass og løfter. Denne form for teologi, kalt erstatningsteologi, må vi forkaste. Paulus avviser denne tanke klart i bl.a. Rom 11:1 og 17-24. Av Rom 11:25-32 og 2.Kor 3:15-16 fremgår det klinkende klart at Israels Gud fremdeles står fast ved sin utvelgelse av det jødiske folk. Bibelen beskriver efter min mening det jødiske folk som fremtidens folk, som Gud vil bruke på en spesiell måte, kfr. f.eks. Sak 8:13-23.

Nr. 1: Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?

Nr. 1:

Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?


Det var når den Katolske Kirka ble enerådende og statskirke at treenighetslæren slo rot. Før det var det kun noen spredte troende som Tertullian som trodde på denne vranglæren at Gud er treenig. Før det hadde de troende på mange måter en jødisk\kristen forståelse av dette. Etter dette ble den en hedensk\kristen forståelse forenklet sagt.

Som leserne sikkert legger merke til, skriver jeg Guds ånd med liten "å". I den bibelske grunntekst - de hebraiske og greske bibelmanuskriptene - ligger det ingen direkte føringer angående bruk av liten eller stor bokstav - alle ord ble opprinnelig skrevet med samme bokstavstørrelse. Jeg velger imidlertid liten bokstav fordi jeg mener en slik skrivemåte er mest i tråd med en jødisk forståelse av ånden eller vinden/pusten fra Gud. For om vi skriver Ånden med stor bokstav, vil de flestes tanker umiddelbart gå i retning av et egennavn på en person - og det representerer etter min mening en alvorlig feilforståelse av dette uttrykket! Flere teologer har kommet fram til den samme erkjennelsen og har i stor grad gått over til å skrive Guds ånd med liten "å". I bl.a. Svensk Bibel 2000 kan man se utslag av denne etter min mening bedre og mer korrekte forståelsen.

Så langt om skrivemåte.

Hvordan man skriver ordet, er imidlertid ikke det viktigste. Det er den betydningen man legger i ordet som er det avgjørende. Treenighetslæren sier at ånden er den tredje person eller entitet i guddommen. Spørsmålet blir igjen om dette er en tanke som hører en senere dogmedannelse til, eller om det er noe Jesus selv lærte og formidlet til sine disipler. Sa han noen gang til dem at Guds ånd var en egen separat guddomsperson?

Svaret er enda en gang nei. Dette skjer aldri! Ikke en eneste gang lærer Jesus noe menneske at Guds ånd er noe annet enn en side ved eller en betegnelse på Faderen selv.

Jesus har et helt igjennom jødisk perspektiv på ånden, det perspektivet man finner over alt i Det gamle testamente. Ut fra dette perspektivet er ikke Guds ånd en separat person, men Gud selv i aktivitet og handling. Guds kraft og nærvær kommer som en mektig usynlig vind og utfører sitt verk i form av mektige gjerninger eller i form av hellig inspirasjon av profetene. Da Guds ånd svevde over vannene i skapelsesberetningen, var det Gud selv som var virksom! Ingen annen guddomsperson! Når Guds ånd kom over profetene, så var det Gud selv som inspirerte dem! Ingen andre! Det er grunnleggende viktig at vi får tak i denne jødiske og gammeltestamentlige forståelsen av Guds ånd! Uten en slik bakgrunnskunnskap, vil vi nemlig lett kunne komme til å misforstå utsagn om Guds ånd i Det nye testamente. Vi skal derfor dvele litt mer med dette og ta oss tid til å lytte til en del dyktige teologer og høre hva de har å si om saken: Det gamle testamente ser helt klart ikke for seg Guds ånd som en person, verken i følge en strikt filosofisk forståelse eller ut fra en semittisk forståelse. Guds ånd er ganske enkelt Guds Kraft. Om denne noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, så er det fordi Guds åndepust er virksom "utenfor" ham (Jes 48:16; 63:11; 32:15). .... Noen ytterst få ganger tillegger de gammeltestamentlige forfatterne Guds ånd følelser eller intellektuell aktivitet (Jes 63:10; Wis 1:3-7). Når slike uttrykk blir brukt, er de kun språklige bilder, forklart ved det faktum at ruah ble ansett for å være setet for intellektuelle handlinger og følelser (1 Mos 41:8). (New Catholic Encyclopedia, 1967, Vol. 14, pp. 574, 575) I disse tilfellene (dvs. forekomstene i GT) betyr ikke ”spirit of” et eget vesen som på noen som helst måte er atskilt fra personen selv, men personens aktive styrke og kraft (jmfr.1.Mos 45:27, 2.Kong 2:15, 1.Sam 30:12, Hag 1:14). Hvorfor skulle vi tro at det forholder seg annerledes når uttrykket ”spirit of” brukes om Gud? Når vi får høre i Dom14:6 at ”the spirit of the Lord” kom mektig over Samson slik at han kunne slite i stykker en løve, betød dette at (personen) Den Hellige Ånd kom over Samson? Nei, det som menes, er at Guds kraft kom over Samson og gav ham styrke (se også Dom.6:34, 11:29). Det finnes ikke her noe ”hint” om en egen person atskilt fra Faderen innenfor guddommen som handler i forhold til enkeltindivider. … se for eksempel 2.Kong.2:16, 1.Sam.10:6, 11:6). (Allan J. Hauser, The Genesis Debate, Sheffield, England: JSOT Press, 1982, p.119) Det kan ikke bevises ut fra alle skriftavsnitt i Det gamle testamente der den Hellige Ånd blir nevnt, at dette er en person i guddommen. Det foreligger nå en nesten universell enighet blant lærde kommentatorer om at den "Hellige Ånd" på jødenes språk ikke betyr noe annet enn guddommelig inspirasjon. Uttrykket beskriver ikke en person. (J.D. Michaelis, Remarks on John 16:13-15, cited by Wilson, Unitarian Principles Confirmed by Trinitarian Testimonies, p.477)

Ut fra hva som her har blitt sagt, burde det gå klart fram at ånden gjennom hele Det gamle testamentes historie er energien til en personlig Gud. Den er ingen selvstendig eller uavhengig hypostase. (Hastings Dictionary of the Bible, 1909, art. Holy Spirit, p.390) Guds "ånd" eller "pust" betyr i GT Guds skapende og nyskapende kraft: "Du sender din ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen" (Salme 104:30) ("Det Nye Testamente", Erik Gunnes, Gyldendal Norsk Forlag, 1969, ordforklaringer) At "Den Hellige Ånd" taler til enkeltindivider, er noe man ofte hører om i rabbinske skrifter. Men dette innebærer selvfølgelig ikke noen tro på at Den Hellige Ånd har personlighet. (Alfred Edersheim, The Life and Times of Jesus the Messiah, 1883, p.139 n.) En annen tekst fremstiller Guds Ånd som hans agent i skapelsen. Siden slike uttrykk sannsynligvis ble sett på som substitutter for Gud selv, gjorde jødedommen dem aldri til separate ”personer”, slik kristendommen gjorde. (Dr. Moore, The Christian Conspiracy, p.38) Ånd er prinsippet for liv og grunnleggende livsaktivitet. Ånden er livspusten (1.Mos.6:17, 7:15.22, ...). Pusten er Guds pust, vinden, som er gitt til menneskene fra Gud …. Jahves ånd eller Guds (Elohims) ånd er en kraft som har en unik innvirkning på menneskene … og Jahves ånd er en kraft som setter i verk Jahves gjerninger, han som er både frelser og dommer. Jahves ånd er ofte den kraft som inspirerer profetier (4.Mos.11:17ff, 24:2, 2.Sam.23:2, 1.Krøn.12:18, Jes.61:1, Mika 3:8, Ez.2:2, 3:12.14.24, 8:3, 11:1.5.24, 37:1, 43:5,, Nehemias 9:30, Sakkarias 7:12). Profeten er en åndens mann (Hoseas 9:7). (Dictionary of the Bible, John L. McKenzie) "Guds Ånd", som så ofte blir omtalt og hvis gjerninger er så varierte og viktige i Israels religiøse liv, er ikke forskjellig fra Gud. Uttrykket indikerer heller ikke noen oppdeling av guddommen. Guds Ånd er Gud selv, pustende, levende, aktiv full av energi i verden - dvs "Gud i arbeid". Ånden er personlig fordi Gud er personlig. .... Gud har liv i seg selv, og er kilden til alt liv i universet. Når man hører om forskjellige måter fylden av denne livskraft manifesterer seg på, så er det uttrykkelig Guds Ånd vi hører om. (Encyclopedia of Religion and Ethics, Vol.VI, p.255) I følge jødisk tankegang er altså ikke Guds ånd en egen guddomsperson. I denne forbindelse er det interessant og viktig å merke seg at jødefolket har snakket om og trodd på Guds ånd i millennier, uten at dette noen gang har gjort dem til binitarer! At deres Gud skulle være en topersons Gud, er en tanke som aldri har falt dem inn. Vi kan derfor sammen med E. J. Fortman slå fast at: "The Jews never regarded the spirit as a person; nor is there any solid evidence that any Old Testament writer held this view" (Edward J. Fortman, The Triune God, Philadelphia: Westminster Press, 1972, pp.6,15). Nå vet vi alle at Jesus levde og virket i et jødisk miljø. Det betyr at en eventuell forkynnelse av ånden som en egen guddomsperson, må ha fortont seg som ren og skjær blasfemi for Jesu tilhørere! Jødene trodde jo absolutt ikke på to guddomspersoner! Men hører vi noen gang at noen retter skarp kritikk og anklage mot Jesus på grunn av en slik forkynnelse om ånden? Aldri! Heller ikke hører vi Jesus noen gang stå frem og si: Dere vet at i Skriften er Guds ånd en måte å snakke om Gud selv på, men jeg sier dere: Guds ånd er en egen person! Aldri hører vi Jesus si noe som likner på dette! Jesus har ingen agenda om å rette opp jødenes åndsforståelse. Ingen jøde blir noen gang refset eller korrigert på grunn av sin forståelse av ånden eller vinden fra Gud. Jesus synes derimot å være i fullkommen harmoni med sine omgivelser når det gjelder forståelsen av hva Guds ånd er og betyr. Flere konkrete eksempler i de fire evangeliene kunne nevnes for å belyse Jesu og evangelistenes tvers igjennom jødiske forståelse av Guds ånd. Jeg skal her bare ta med noen ganske få. I Lukas 1:35 hører vi at Jesus blir unnfanget ved den hellige ånd, slik som man også bekjenner i den apostoliske trosbekjennelsen. Men om det forholder seg slik og Guds ånd er en annen person enn Faderen (treenighetslæren sier tydelig at Faderen og Ånden er forskjellige personer - de er ikke hverandre, de skal ikke sammenblandes), da er jo Jesus Åndens sønn, og ikke Faderens sønn! (PS - Jeg skriver Ånden med stor bokstav her fordi jeg referer et treenighetssynspunkt). Da blir det faktisk direkte feil å si at Jesus er Faderens sønn! Dette pikante problemet forsvinner imidlertid som dugg for solen dersom Guds ånd blir gitt en jødisk betydning. Da er nemlig ikke Guds ånd en egen person, men Gud selv i aksjon. At dette er den riktige forståelsen, antyder faktisk teksten selv for oss. Der heter det nemlig: Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Dette er typisk hebraisk parallellisme der samme tanke og innhold blir gjentatt med litt forskjellig ordlyd. Her ser vi altså tydelig at ånden blir identifisert med Guds kraft, dvs med Gud selv.

I Mark 13:32 sier Jesus at ingen andre kjenner tidspunktet for den ytterste dag enn Faderen. Mens Sønnen spesifikt blir utelukket, blir ånden ikke engang nevnt! Om man tror på treenighetslæren, gjør man faktisk Jesus til en løgner her. For treenighetslæren sier at det finnes en tredje person i guddommen som har nøyaktig de samme attributter som Faderen. Det betyr at ånden må vite nøyaktig like mye som Faderen. Men Jesus benekter at det forholder seg slik. Han sier at det bare finnes én, Faderen, som vet! Ingen andre! Men er Jesus virkelig en løgner? Selvfølgelig ikke! Det er bare treenighetslæren som roter ting til og frembringer slike resultater. Jesus taler sant og rett om Gud! Når Jesus "glemmer" å nevne ånden, er det ganske enkelt fordi ånden for ham ikke utgjør noen egen person i guddommen. Ut fra sin jødiske og gammeltestamentlige forståelse faller det ham ikke inn å si at Guds ånd vet like mye som Faderen! I Joh 8:13-18 taler Jesus ut fra en gammeltestamentlig rettesnor om at en sak trenger flere vitner for å ha troverdighet (se 5.Mos 19:15). To vitner er minimum, helst bør det være tre. Om det nå fantes to guddomspersoner i himmelen, kunne jo Jesus ha påberopt seg et bekreftende vitnesbyrd fra begge disse to. Da ville Jesus hatt to eksterne vitner til å styrke sitt eget vitnesbyrd. Men Jesus oppgir bare ett eksternt vitne, Faderen. Igjen "glemmer" han ånden. Ånden virker faktisk som en ikke-eksisterende person for Jesus. Ut fra en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd er ikke dette noe overraskende. Det er derimot som forventet. I Matt 12:31-32 stiller Jesus bespottelse av ham selv opp mot bespottelse av Den hellige ånd. Den ene bespottelsen er det forlatelse for, den andre ikke. Det som ved første øyekast synes merkelig her, er at Faderen, han som ellers kalles Den Høyeste Gud, ikke blir nevnt i det hele tatt i denne sammenhengen. Er ikke spott mot Den Høyeste verre enn all annen spott? Eller er spott av Gud Fader noe Jesus ikke syntes det var nødvendig å snakke om? Er det her slik at Jesus plutselig setter Ånden på førsteplass og helt glemmer og utelater Faderen? For en som tenker i treenighetsbaner, må disse versene fortone seg nokså merkelige. Om vi imidlertid lar ånden få en jødisk og gammeltestamentlig betydning, faller brikkene på plass. Da er det virkelig Den Høyeste Gud Jesus taler om her. Faderen blir ikke glemt, han blir bare omtalt under en annen betegnelse! Det er forøvrig interessant å legge merke til at ingen av tilhørerne tar opp noen diskusjon med Jesus etter å ha hørt disse ordene. De spør ikke: Hvorfor taler du om Guds ånd som om den var en egen guddomsperson som det går an å spotte? Hvorfor skjer ikke det? Ganske enkelt fordi Jesus og hans tilhørere har en felles jødisk og gammeltestamentlig forståelse av hva Guds ånd betyr! De skjønner hva Jesus snakker om. Ingen blir provosert.

Vi lar det holde med disse eksemplene.

Noen vil kanskje tenke at det ikke var så rart at man i gammeltestamentlig tid ikke skjønte at Guds ånd var en egen person i guddommen, for måten ånden da ble beskrevet på var veldig vag og mangelfull. Ånden kunne liksom ikke gjøre så mye i GT. I nytestamentlig tid er alt annerledes. Slik er tanken, men hvordan er virkeligheten? Når man setter seg ned og foretar en sammenlikning, ser man faktisk ingen forskjell. Guds ånd beskrives med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT! Tanken har altså ingen rot i virkeligheten. Dette faktum er igjen noe som er med på å vise oss at Jesus og de første kristne videreførte en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd. Tabellen nedenfor viser en sammenlikning av hvordan Guds ånd blir beskrevet i GT og NT: Guds ånd beskrevet med personlige karakteristikker og egenskaper: GT: NT: Ånden kan bedrøves Jes.63:10 - Men de var gjenstridige og gjorde hans Hellige ånd sorg Ef.4:30 - Gjør ikke Guds ånd sorg Ånden har vilje Ez.1:12 - Dit hvor ånden ville gå, gikk de 1.Kor.12:11 - Alt dette virker den ene og samme ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil Man kan være gjenstridig mot, spotte, stå imot eller utfordre ånden Salme 106:33 - for de var gjenstridige mot hans ånd Ap.gj.7:51 - Dere står alltid den Hellige ånd imot - som deres fedre, så også dere! Matt.10:31 - spott mot ånden .. Ap.gj. 5:9 - hvordan kunne du og din mann ... gå sammen om å utfordre Guds ånd (Overs.: En levende bok) Ånden beskrives med det personlige pronomenet "han" Ez.11:5 - Herrens ånd kom over meg, og han sa til meg

(ordet "ruach" er eg. hunkjønn!) Joh.16:13 - For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale (ordet "pneuma" er eg. intetkjønn!) Ånden kan ta bolig inne i mennesker Ez. 36:27 - Min ånd vil jeg gi inne i dere 1.Kor.3:16 - vet dere ikke at Guds ånd bor i dere Ånden kan drive, lede eller føre mennesker Dom.13:25 - Herrens ånd begynte å drive ham ..... Salme 143:10 - Må din gode ånd lede meg Jes.63:14 - Likesom feet går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile Rom.8:14 - alle som drives av Guds ånd ... Luk.2:27 - Han kom drevet av ånden til templet Ap.gj. 20:22 - bundet av ånden drar jeg til Jerusalem Ånden kan lære, undervise, veilede mennesker Neh.9:20 - Du gav dem din gode ånd til å lære dem Joh.16:13 - Sannhetens ånd skal veilede dere til hele sannheten Ånden ser og vet alt Salme 139:7 - Hvor skal jeg gå fra din ånd 1.Kor.2:10 - for ånden utforsker alle ting Ånden kan rykke bort eller forflytte mennesker 1.Kong.18:12 - så går det vel slik at Herrens ånd rykker deg bort til et sted som jeg ikke vet om Ap.gj. 8:39 - Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens ånd Filip bort .... Men Filip ble funnet i Asdod. Ånden kan tale til mennesker 2.Krøn.18:23 - Hvordan er Herrens ånd gått over fra meg for å tale til deg? Da sa ånden til Filip: ...... (Ap.gj. 8:29) Ånden kan tale gjennom mennesker 2.Sam.23:2 - Herrens ånd taler gjennom meg (David) Matt.10:20 - men deres Fars ånd taler i /gjennom dere Ånden kan gi kraft til mennesker Mika 3:8 - Men jeg er full av kraft ved Herrens ånd Ap.gj. 1:8 - Men dere skal få kraft idet den Hellige ånd kommer over dere Ånden er bønnens Ånd Sak.12:10 - Men over Davids hus ... vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd Rom.8:26 - Ånden selv går i forbønn for oss 1) 1) Dette er et dunkelt bibelvers. Calvin tolker Rom 8:26 slik at Guds ånd hjelper den troende med å finne ord i bønnen. Altså: inspirerer og hjelper den troende - den ber ikke selv til Faderen. (Jmf. Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.45) Andre trinitarer mener at ånden her sikter til den menneskelige ånd: "The context of the two verses indicates clearly that the groaning is done by the spirit of the one who is praying. The word groan is indicative of pain, either physical or mental, and there is no conceivable reason for the Holy Spirit to groan. Our own spirit groans with yearning which we cannot utter, cannot vocalize or put in words, when we pray: 'For we know not how to pray as we ought.'" (Wallace, Foy E., The Mission And Medium Of The Holy Spirit, Richard Black Publisher, s.61)

Sammenfatning av tabellen: 1. Guds ånd blir beskrevet med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT! 2. Disse beskrivelsene ble absolutt ikke forstått som indikasjoner på at Guds ånd var en separat guddomsperson i GT! 3. Likheten i beskrivelsene tyder på at heller ikke de nytestamentlige forfatterne oppfattet Guds ånd som en egen guddomsperson. Dette at ånden er utstyrt med vilje og følelser, henger altså sammen med at det er Gud selv man møter! Man går inn i et hellig Gudsnærvær! Man møter ikke en upersonlig energi som likner på elektrisitet, men en personlig Gud!

La oss nå se på noen generelle kommentarer fra teologisk hold angående forståelsen av Guds ånd. I uttalelsene nedenfor er det viktig å huske på at ting som blir sagt å gjelde hele Det nye testamente, selvfølgelig også innbefatter Jesu lære i de fire evangeliene! Ånden er i hele NT fremstilt som kraft. (Sverre Aalen, Johanneisk teologi, MF, 1979, s.126) I det store og hele snakker Det nye testamente, i likhet med Det gamle, om ånden som en guddommelig kraftenergi, spesielt i menneskenes hjerter. (A Catholic Dictionary, p.810) Hellig Ånd er en annen måte å snakke om Gud på. (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2.ed. Grace Christian Press, 2002, p.122) Ånden blir, som mange har lagt merke til, aldri tiltalt som et ”du” verken i Det gamle eller Det nye testamente. (Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61, ”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.7)

Man kan like lite slutte seg til at det dreier seg om et personlig vesen ut fra slike tekster som Matt 10:19-20 og Luk 12:11-12, som man kan det i Det gamle testamente. (John McKenzie, Light on the Gospels, p.p.207-208) At Guds Ånd, eller Den hellige ånd, ikke er en atskilt person likeverdig med Faderen, er noe vi kan være sikre på ut fra følgende uttalelse av Kristus: "Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for" (Matt 11:27). Dersom Ånden er en person som er like allvitende som Faderen, kunne ikke Jesus ha sagt dette, for Ånden ville da ikke være uvitende om noen ting. Likeledes sier Jesus om en fremtidig hendelse at "den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far" (Matt 24:36). Om Ånden hadde vært en tredje person i Treenigheten, ville han ha kjent dagen og timen like godt som Faderen! Kunstgrepet trinitarer tar sin tilflukt til når de møter tekster som fastslår Sønnens underordning, er at slike utsagn bare gjelder hans menneskelige natur. Men ingen har noen gang hevdet at Den Hellige Ånd har to naturer! Dersom det finnes to personer i tillegg til Faderen som også er allvitende, kan jeg ikke skjønne at Kristi utsagn ovenfor er sanne. Jeg forstår ikke hvordan man kan holde fast ved treenighetslærens hypotese om tre allvitende personer uten samtidig å rette en alvorlig anklage mot Det sanne og trofaste vitnet, som sa at ingen andre enn Faderen var allvitende. Vi bør uten å nøle avvise et system som så åpenbart motsier vår velsignede Frelser. (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.151) Ho Theos (Gud) blir aldri brukt i Det nye testamente for å beskrive pneuma hagion (Den Hellige Ånd). (Karl Rahner, Theological Investigations (Baltimore: Helicon Press, 1963), 1:143) (Angående Jesu personifisering av Guds ånd som en "trøster" eller "talsmann":) Når Jesus personifiserte Ånden under et lånt navn eller en figurativ skikkelse - beskrivelser som aldri ble brukt i direkte eller bokstavlige beskrivelser av Ånden - så er ikke denne personifiseringen noe som taler for at Ånden har en virkelig personlighet, men er tvert imot et sterkt argument mot en slik forståelse. (C. Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.154) Når vi snakker om Gud som Ånd, så snakker vi ikke om en upersonlig innflytelse, en energi som er oversendt fra Gud og som er forskjellig fra ham. Heller ikke snakker vi om en guddommelig skikkelse eller et vesen som utgjør en tredje person i guddommen. Vi snakker om Gud selv og hans personlige nærvær i relasjonsrelatert aktivitet. (Geoffrey Lampe (one time professor of Divinity at Cambridge), God as Spirit, SCM Press, 1984, p.208) De første kristne tenkte ikke på Den Hellige Ånd som et eget vesen eller en person, men ganske enkelt som den guddommelige kraft som var i virksomhet i verden og i særdeleshet i kirken. (Arthur Cushman McGiffert, A History of Christian Thought, Vol. 1, New York: Scribner’s, 1932, p.111)

Vi har i dette avsnittet sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtalte Guds ånd som en separat guddomsperson. Svaret vi gav innledningsvis var: Aldri! Forhåpentligvis har gjennomgangen ovenfor gitt tyngde og substans til denne påstanden. Jeg for min del tror det skal godt gjøres å komme fram til noe annet svar!