Nr. 53: Introduksjon til en studie i treenighetslæren eller læren om Gud!

Nr. 53:
Introduksjon til en studie i treenighetslæren eller læren om Gud!

Av Fred Vidar Hjortland

Treenighetslæren er fremmed for både det GT og NT, den kom inn for fult med den katolske kirka og har utviklet seg til at en i dag t.o.m. tilber Den hellige ånd i pinse\karismatiske kretser som er dypest sett en påkallelse av onde ånder. Hillsong er et eksempel på hvordan en kan tilbe Den hellige ånd og dermed komme inn i villfarelse!

Siktemålet med dette begrensede studiet er ikke å ta opp treenighetsspørsmålet i sin fulle bredde. Om det hadde vært målsetningen, ville nok sidetallet vært et helt annet! Vår mer beskjedne tilnærming her i denne sammenheng er kun å reise noen ganske få spørsmål og prøve å finne ut av hva slags svar primærvitnene til Jesu liv og virke - de fire evangeliene - gir på disse. Om spørsmålene ikke kan sies å dekke alle aspekter og detaljer av treenighetsspørsmålet, må de i hvert fall kunne sies å være svært grunnleggende og viktige i sin karakter. Og som sådanne vil de svarene man kommer fram til, i det minste gi en meget god indikasjon på hva Jesus må ha tenkt om hvem Gud er. Om denne relativt korte fremstillingen kan virke som en appetittvekker og en inspirasjon til videre studier, vil mye være vunnet. Temaet er nemlig etter min og manges mening overmodent for nærmere teologisk refleksjon: Det er umulig å dokumentere det vi nå kaller ortodoksi innenfor kristendommens to første århundrer. (Dr. Harold Brown: Heresies: Heresy and Orthodoxy in the History of the Church, Hendrickson Publishers, Peabody (MA), 1988, p.5)

Alle vanlige anerkjente kirkesamfunn står for en spesiell læremessig doktrine om Jesus. Spesialister på tidlig kristen tenkning stiller imidlertid spørsmålstegn ved de argumenter som har vært benyttet for å komme fram til denne doktrinen. Lærde NT forskere spør seg selv om Det nye testamente i det hele tatt lærer denne doktrinen, og historikere undrer seg over det voldsomme svelget man ser mellom Jesus selv og fullt utviklet kristendom. Disse spørsmål er veldig urovekkende, for de indikerer at den kristne kirke kan befinne seg i en mer alvorlig situasjon enn først antatt. Det kan tenkes at vi her ikke har å gjøre med en grunnleggende god struktur som bare trenger litt modernisering, men et dårlig byggverk som kanskje har behov av en radikal og gjennomgripende nystrukturering. (Professor Don Cupitt, Cambridge, The Debate About Christ, London: SCM Press, 1979, p.7)

Slik oppstår helt naturlig et viktig eksegetisk spørsmål, nemlig spørsmålet om i hvilken grad den ontologiske kristologien i de oldkirkelige bekjennelsene - med sin sterke betoning av Jesu guddom - utgjør en trofast læremessig bekjennelses-formulering av det nytestamentlige vitnesbyrd. Representerer denne bekjennelsesformuleringen en legitim og uunngåelig utvikling av nytestamentlig kristologi, eller representerer den en forvrengning av denne? Utfordrer ikke denne kristologiske problemstillingen oss til - i lys av den kunnskap som nå finnes tilgjengelig for NT-forskningen, en kunnskap som langt overgår den kunnskap kirkefedrene rådde over - en ny og langt grundigere gjennomgang? (G. H. Boobyer, Bulletin of The John Rylands Library, Vol 50, (1967-68), p. 247-261, "Jesus As 'Theos' In The New Testament") På den annen side må vi ærlig innrømme at læren om treenigheten ikke utgjorde noen del av det tidligkristne, nytestamentlige budskapet. Helhetlig betraktet har denne læren heller aldri vært noen sentral trosartikkel i den kristne kirkes liv i noen del av dens historie. Vi blir dermed tvunget til å stille spørsmålet: Utgjør denne sannhet sentrum i kristen teologi, men ikke sentrum i den kristne tro? Er en slik uoverensstemmelse mellom teologi og tro mulig? Eller skyldes dette misforhold et feilsteg i stort sett hele den kristne kirkes læreutvikling? (Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205) Ut fra en teologisk vurdering vokste treenighetslæren frem som en synkretisme av jødedom og kristendom i møte med hellenismen .... Det teologene således oppdager, stiller et stort spørsmålstegn ved denne lærekonstruksjonen. Når det først går opp for en - og det finnes ingen vei utenom dette - at Jesus selv bare kjente til Israels Gud, som han kalte Far, og ikke visste noe om å "bli gjort til Gud", slik det er vanlig å tro i våre dager; med hvilken rett kan vi da si at treenighetslæren er normativ og bindende for alle kristne? ... Uansett hvordan vi tolker de ulike stadier i utviklingen av treenighetslæren, så er det klart at denne læren, som ble "dogme" i både Øst og Vest, ikke har noen bibelsk basis og ikke kan spores kontinuerlig tilbake til Det nye testamente. .... Teologien må etter hvert komme til en erkjennelse av fakta. (Karl-Heinz Ohlig, Ein Gott in drei Personen? Vom Vater zum “Myserium” der Trinitat, Mainz: Matthias Grunewald-Verlag, 1999, 123-125, translated into English by Anthony F. Buzzard and Charles F. Hunting) Behovet for en total revurdering av kirkens gamle tro på Kristi guddom like opp til vår tid, er presserende. (Professor A. Grillmeier, Christ in Christian Tradition, Atlanta: John Knox Press, 1975, 1:557) En av Storbritannias ledende anglikanske teologer, Dr. Geoffrey Lampe, har stått frem med en sterk utfordring mot den historiske kristne treenighetsdoktrinen. Han sa at treenighetslærens trepersons-Gud - "ikke hadde mye fremtid." (London, Observer, December 3, 1978) I Vesten stilles det stadig oftere spørsmål ved treenighetslæren. ... Det har lenge vært en tendens til å behandle denne læren mer som et problem enn som en lære som hegner om en kjernesannhet i det kristne evangelium. (Professor Colin E. Gunton (Kings College, London), The Promise of Trinitarian Theology, 1991, p.31) Litt om gode holdninger Det er alltid viktig å ha gode holdninger når vi studerer Guds ord, men når vi står overfor store og vanskelige teologiske spørsmål som utfordrer våre vante tankemønstre - slik som i dette studiet - vil det selvfølgelig være ekstra viktig og påkrevd! Det er da våre holdninger virkelig blir satt på prøve. Alle nye tanker er i første omgang vanskelige og utfordrende å forholde seg til. Det er noe vi alle kjenner til, og det er helt OK. En sunn skepsis og kritisk sans er av det gode! Noe annet blir det imidlertid om man lukker ørene, trekker rullegardinene ned og skalker alle luker! Da har den sunne skepsisen gått over til å bli noe negativt! Jødene i Berøa lyttet til det Paulus hadde å si, selv om budskapet var helt nytt for dem! (Ap.gj. 17:11). De tok imot ordet med all godvilje, står det. Videre står det at de gransket daglig i skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble sagt dem. Denne lyttende og granskende holdningen blir rost av Lukas. Han omtaler dem faktisk som mennesker preget av et edelt sinn! Mon tro om ikke denne beretningen har noe å lære oss! Man kan altså - som jødene i Berøa - bli stilt overfor tanker og ideer som i første omgang virker nye og fremmede, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være godt forankret i Guds ord. Går man gjennom en slik prosess, da bør vel de nye tankene og ideene få lov til å slippe til og få en plass i våre hjerter - selv om de kanskje både utfordrer og uroer oss! Det kan jo tenkes at Gud ikke alltid føler trang til å klappe oss på skulderen og si at alt er bra slik som det er. Kanskje han noen ganger faktisk vil uroe oss og prøve å vekke oss opp i forhold til store, nye og viktige sannheter! Et lukket hjerte kan ikke nås. Den som i utgangspunktet sier "ikke forstyrr meg med sannheten", har valgt en farlig og destruktiv form for ro! Og nettopp fordi feilaktige holdninger kan få så store negative konsekvenser for et menneske - det kan gå glipp av så mye verdifullt - finner jeg det riktig å begynne dette studiet med å si noe generelt om gode holdninger. For hva nytter det om fine og gode ting blir hentet fram og øst ut, dersom alt bare preller av som vann på gåsa? Eller hva nytter det om verdifulle skatter blir lagt foran døren, dersom døren aldri blir åpnet? Nedenfor har jeg samlet en del interessante uttalelser som går nettopp på dette med holdninger. Jeg tror alle vil finne noe godt og verdifullt her som det er verd å reflektere over: Vi ønsker alle å gjøre framgang, men dersom vi er på feil vei, vil framgang innebære en helomvending og en tilbakevending til den rette veien. Og den som gjør dette først, er den mest progressive. (C. S. Lewis, The New Encyclopedia of Christian Quotations, Baker Books, p.7-8) Når en ærlig, men forført mann hører sannheten, vil han enten opphøre med å være forført, eller opphøre med å være ærlig. Dersom 50 millioner mennesker sier en tåpelig ting, vil det fremdeles være en tåpelig ting! (Anatole France) De vanskeligste fordommene å avsløre, er de som blir delt av mange. (Jason D. BeDuhn, Truth in Translation, 2003, p.15) Ingen er så blind som den som ikke vil se! Å bli berøvet sine illusjoner kan være det første, smertefulle skrittet på veien mot sannheten. På den andre siden må det innrømmes at ikke alt det Kirken har lært, er sant. Og det kan hende at en ny tids vitenskap og tenkning kan hjelpe til å få øye på nye sider ved Guds åpenbaring, eller kanskje rettere: gamle, forglemte sannheter i Guds ord. Således skjedde det jo ved reformasjonen. (Fra sokneprest og kirkehistoriker Ivar Welles bok "Det som snart skal skje", Oslo, 1933, s.75) Jeg er fast overbevist om at Herren har enda flere sannheter å vise oss ut fra sitt hellige ord. For min egen del beklager jeg sterkt den situasjon de reformerte kirkene har kommet i. De har nådd frem til et visst punkt i sin religionsutøvelse, og vil nå ikke gå videre fra der hvor deres reformasjonsredskaper har brakt dem. Luteranerne vil ikke gå utover det Luther så, og kalvinistene sitter, som vi skjønner, fast der de overtok etter denne store gudsmannen, en mann som allikevel ikke så alt. ... Jeg ber dere innstendig om å huske på at det er en artikkel i deres kirkes bekjennelsesskrift at dere skal være åpne og mottakelige for enhver sannhet som måtte bli gjort kjent for dere ut fra Guds skrevne ord. ... Det er utenkelig at fullkommen kunnskap skulle være på plass med en gang etter at kristentroen så nylig har unnsluppet et så tykt antikristelig mørke. (John Robinson, lærd og nobel Cambridge-mann som grunnla en frikirkemenighet i Nederland i 1609) Medmindre jeg blir overbevist ved Skriften eller ved sunn fornuft, aksepterer jeg ikke pavers og kirkemøters autoritet, for de har motsagt hverandre. Min samvittighet er underlagt Guds ord. Jeg kan ikke og vil ikke ta tilbake noe, for å gå imot samvittigheten er verken rett eller trygt. Her står jeg og kan ikke annet. Må Gud hjelpe meg. Amen. (Fra Luthers forsvarstale foran forsamlingen av 210 høyverdig geistlige, kongelige og adelige i Worms, 1521) Enhver senere generasjon i kirken kan og må så etterprøve om bekjennelsens formler svarer til Bibelens budskap. Det er grunn til å slå fast at enhver kirkelig bekjennelse har autoritet bare i den grad den stemmer overens med Skriften. (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.38-39) Kristne som har en tro som er krystallisert og stivnet i teologenes kunstige systemer, ser i enhver ny sannhet som trekkes fram fra Skriften en uvelkommen gjest eller endog en mistenkelig fiende. (Birks, sitert i: Bibelens og kirkens lære om helvedes-straffene, F. W. Farrar, Kristiania, 1886, s.262) Det finnes dem i våre dager som har blitt opplært til å se på ethvert studium som stiller spørsmål ved gamle verdsatte tradisjoner eller trosbekjennelser av ulike slag - spesielt slike som berører "etablerte" læresetninger om Den hellige ånd eller den hellige treenighet - med stor forferdelse og skepsis - uansett hvor bibelsk studiet måtte være. (Robert Whitelaw, Biblical Facts about the Holy Spirit and the true holy trinity, Grace Abounding Ministries, Inc., 1991, Introduction) Evangeliske protestanter kan være like mye tradisjonsslaver som romersk katolske eller gresk ortodokse kristne; forskjellen er bare at de ikke skjønner at det dreier seg om tradisjon. Folk som bekjenner seg til "sola scriptura" (slik de selv tror), bekjenner seg i virkeligheten ofte til en tradisjonell måte å tolke sola scriptura på. (F.F. Bruce, from private correspondence, June 13, 1981, Focus on the Kingdom, Volume 3, No. 12, September 2001) Tradisjoner som har sitt utspring i det kristelige miljø, kan få en "egentyngde" som fører kristne inn i ufrihet og skygger for Skriftens sanne budskap. Sunn respekt for fedrene og deres tradisjoner har da utartet til ødeleggende tradisjonalisme, og det vil være en viktig oppgave å avsløre og korrigere den feilkilde som slik er virksom. (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.6-7) Det er ikke noe galt med tradisjon så lenge vi ikke sammenblander tradisjon med sannhet. Om vi blir mer knyttet til våre tradisjoner enn til sannheten, da har vi alvorlige problemer. ... I det øyeblikk vi ser på vår tradisjon som testgrunnlag for å vurdere andres forhold til Gud, da har vi opphøyd denne tradisjonen til en ubibelsk status. (James R. White, The King James Only Controversy, p.17) Gud er sannhetens Gud (elohim emet)! Kjærlighet til sannheten, villighet til å underlegge seg sannhetens kraft, villighet til å oppgi tradisjonelle synspunkter som ikke består en sannhetstest - er en hellig plikt og en naturlig del av en sann gudsfrykt. (Franz Julius Delitzsch) Den som med alvor bestemmer seg for å søke etter sannheten, burde først av alt styrke sitt sinn med en kjærlighet til den. For den som ikke elsker den, vil ikke anstrenge seg meget for å få tak i den, og vil heller ikke bekymre seg noe særlig selv om han ikke har den i sin eie. (Filosofen John Locke, Concerning Human Understanding, 1661) Fra feighet som ikke tørr å ta imot nye sannheter, fra dovenskap som er tilfreds med halvsannheter, fra arroganse som tror den kjenner alle sannheter - O Sannhetens Gud, fri oss! Derfor, du trofaste kristne, søk etter sannheten, hør sannheten, lær sannheten, elsk sannheten, tal sannheten, etterlev sannheten, forsvar sannheten til døden. (Jan Hus, 1369-1415) La oss ikke motta noe, tro noe eller følge noe som ikke finnes i Bibelen eller kan bli bevist ut fra Bibelen. (J. C. Ryle, in: The New Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books, 2000, p.117) I våre dager har de som leser Skriften allerede antatt flere religiøse forestillinger i løpet av sin skolegang før de setter seg ned for å skjønne en tekst. Når de så leser teksten, skjer det helt naturlig, men kanskje ubevisst, at de forklarer alle vanskeligheter i tråd med disse forestillingene. Det er derfor det kan skje at mennesker av alle slags overbevisninger finner sine spesielle meninger bekreftet i de hellige skrifter. I virkeligheten er det ikke Skriften som informerer dem, men de som tillegger Skriftens språk deres egen mening. (John Lingard, "A New Version of the Four Gospels with Notes Critical and Explanatory, by a Catholic", London, J. Booker, 1836, p.330) Vi må være rede til å la teksten bryte gjennom våre forsvarsverker, utfordre våre antakelser, forstyrre vår selvtilfredshet og dømme våre kompromisser. (John Stott, Forstå Bibelen, Lunde Forlag, 1974/1990, s. 172) Det å anerkjenne Skriftens autoritet betyr noe mer enn å gi sin tilslutning til en eller annen læremessig posisjon eller uttalelse ... Det å underlegge seg en teksts autoritet betyr helt praktisk at man er villig til å bli korrigert, til å endre innstilling og skifte syn dersom teksten krever det. ... Om du ikke er forsiktig kan dine linser bli til speilglass som reflekterer din egen teologiske agenda i stedet for å formidle tekstens mening. I så tilfelle vil du ikke "finne" noe annet i Skriften enn det du selv har "satt inn" der. ... Våre fordommer må underlegges autoriteten i den bibelske tekst, vi må tillate teksten å skape og forme vår forståelse. (Guthrie / Duval, Biblical Greek Exegesis, Zondervan, 1998, p.105-106) Når vi møter forskjellige nytestamentlige tekster i de følgende kapitlene, la oss da så langt som mulig prøve å verdsette det de har å si om Gud, uten å bedømme dem opp mot eller lese dem gjennom senere læremessige utviklinger. (Larry W. Hurtado, God in New Testament Theology, Library of Biblical Theology, Abingdon Press, 2010, p.7) Å la Bibelen få tale for seg selv, uansett hvor bra eller dårlig denne talen stemmer over ens med forventninger eller aksepterte former for moderne kristendom, er en øvelse i mot, eller for å bruke et annet ord, tro. (Jason D. BeDuhn, Truth in Translation, 2003, p.168) En grundig undersøkelse og samvittighetsfull søken etter sannhet leder ofte til en overbevisning om at ting man tidligere holdt for å være riktige, i virkeligheten ikke er det. (Justin Martyr, Exhortation to the Greeks) Peering into the mist of gray That shroud the surface of the bay, Nothing I see except a veil Of fog surrounding every sail. Then suddenly against a cape A vast and silent form takes shape, A great ship lies against the shore Where nothing has appeared before. Who sees a truth must often gaze Into a fog for many days, It may seem very sure to him Nothing is there but mist-clouds dim. Then, suddenly, his eyes will see A shape where nothing used to be. ( Clarence E. Flynn ) Noen innledende tanker

Var Jesus en trinitar?

Mange kristne vil hevde med styrke at Jesus selvfølgelig var en trinitar. Som den andre person i treenigheten - slik mange mener det er riktig å beskrive Jesus - var han selvfølgelig bevisst både på hvem han selv var og hvordan guddommen i sin helhet var satt sammen. Siden han selv var en del av treenigheten, behøvde han egentlig ikke å tro på noen treenighetslære - han visste bare med hele seg med en fullkommen visshet at det var slik guddommen var! Ingen kan nemlig kjenne Gud bedre enn Gud selv! Og som menneskehetens store lærer, sannhetsvitne og Gudsåpenbarer, formidlet selvfølgelig Jesus denne sin gudskunnskap videre til verden. Han ble ikke kalt "verdens lys" for ingen ting! I Jesu nærhet kunne ingen formørkede, usanne eller halvsanne gudsforestillinger bestå! Når han forkynte og veiledet menneskene til tro på den sanne Gud, førte han dem derfor alltid frem til en klar og sikker tro på den treenige Gud. Og som en naturlig følge av disse to forholdene - dette at Jesus visste bedre enn noen andre at Gud var en treenig Gud og dette at han alltid og alle steder vitnet sant og trofast om denne Gud til menneskene rundt seg - finner vi en mengde klare eksempler på Jesu treenighetsforkynnelse gjengitt i de fire evangeliene. Slik vil nok mange kristne tenke, og omtrent slik bør vel situasjonen riktig kunne beskrives dersom treenighetslæren virkelig er sann. At Jesus av uante grunner skulle unnlate eller på noen som helst måte forkludre å tale sant om den sanne Gud, fremstår i hvert fall ikke for meg som noe troverdig alternativ. Under forutsetning av at premissene er riktige, kan jeg derfor ikke skjønne annet enn at disse nødvendigvis må føre til en rekke klare eksempler på treenighetsforkynnelse fra Jesus i de fire evangeliene! Så langt er alt vel og bra. Men før vi slår oss helt til ro med denne beskrivelsen, vil det nok ikke være så dumt å foreta en aldri så liten realitetssjekk av det som her blir sagt. Forholder det seg virkelig slik som vi blir forespeilet at det skal være? Stemmer tankerekken og dens konklusjon med det vi ser i virkelighetens verden? Finner vi f.eks. en mengde treenighets-tekster i evangeliene? Tegner evangeliene et klart bilde for oss av Jesus som en treenighets-troende person? Proklamerer Jesus stadig vekk en treenig Gud når han forkynner i templet og i synagogene? Anklager jødene ham gang på gang for å forkynne en Gud som de aldri har hørt om før - en treenig Gud? Proklamerer han seg selv som Gud? Setter han seg ned med disiplene i rolige stunder og forklarer dem inngående og tydelig om Guds trefoldighet? Underviser han dem om at bønn og tilbedelse skal rettes mot ham selv? Antar hans venner og disipler en treenighetstro etter å ha lyttet til hans forkynnelse? Slike og liknende kritiske spørsmål er det nok fornuftig at man stiller før man aksepterer utsagnet om at Jesus var en trinitar som en bibelsk sannhet. Her i dette studiet skal vi - som tittelsiden allerede har opplyst om - nettopp reise sju slike kritiske spørsmål. De svarene som etter hvert vil avtegne seg på disse spørsmålene, vil garantert gjøre noe med leserne. Om ikke alle umiddelbart begynner å justere sin gudstro - det er vel litt mye å forvente - bør studiet i det minste gi inspirasjon til videre seriøs ettertanke, bønn og refleksjon. Og hvem vet, kanskje noen - sammen med meg - en dag vil innse at det ikke er fullt så selvfølgelig som mange tror at Jesus var en trinitar! Kanskje noen til og med en dag vil være enige med meg i at følgende lille humoristiske historie gir et bedre og mer dekkende bilde av Jesu forhold til treenighetslæren enn det f.eks. den Athanasianske trosbekjennelsen gjør! Jesus said, “Whom do men say that I am?” And his disciples answered and said, “Some say you are John the Baptist returned from the dead; others say Elias, or other of the old prophets.” And Jesus answered and said, “But who do you say that I am?” Peter answered and said, “Thou art the Logos, existing in the Father as His rationality and then, by an act of His will, being generated (eternally), in consideration of the various functions by which God is related to his creation, but only on the fact that Scripture speaks of a Father, and a Son, and a Holy Spirit, each member of the Trinity being coequal with every other member, and each acting inseparably with and interpenetrating every other member, with only an economic subordination within God, but causing no division which would make the substance no longer simple.” And Jesus answering, said, “Huh??”

PS! Bare et par korte bemerkninger før vi setter i gang med gjennomgangen av spørsmålene. Kort sagt kan man si at dette studiet er bygd på to "søyler". Den første og viktigste av disse er Skriftens eget vitnesbyrd. Det nytter ikke å komme med alt mulig annet dersom ikke denne søylen er på plass. Skriftens egne ord er og blir det avgjørende! Hvert spørsmål vi reiser utover i studiet, blir derfor først og fremst vurdert i forhold til hva de fire evangeliene selv har å si om dem. I tillegg er det også interessant å kunne dokumentere at en rekke dyktige teologer har observert det samme som en selv i Skriften. Dette er ikke minst interessant når de sammenfallende observasjonene kommer fra ortodoksiens egen leir! Den andre søylen heter derfor støtte fra teologiske autoriteter. Selv om uttalelser fra teologisk hold selvfølgelig ikke beviser noe som helst, er det ikke til å komme forbi at bred og tung teologisk støtte gir en betryggende styrke og tyngde til egne observasjoner. En sak står alltid sterkere når flere øyne har sett det samme! Når man har anerkjente teologer og store teologiske leksika i ryggen, er det dessuten vanskelig å avfeie observasjonene som sære eller sekteriske. Med en slik støtte må det vel snarere innrømmes at observasjonene fremstår som seriøse iakttakelser og noe det i høyeste grad er verd å merke seg og ta på alvor!