Nr. 61: Palestinerne har sin egen stat allerede!

Nr. 61:
Palestinerne har sin egen stat allerede!

1. Mosebok 16. 12 Og han skal bli et vill-asen av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham; og han skal bo østenfor alle sine brødre.

Israel ca. år 1000 f. kr

For å forstå en konflikt rett, er det avgjørende å se alt i et historisk lys.

Vi må prøve å dele hva som har skjedd i Israel eller Palestina i forskjellige epoker. Men det er en ting vi kan og bør slå fast med en gang. Det er at i det landområdet som nå Palestin-Araberne ønsker å danne sin egen stat har aldri vært en stat av Arabere eller av andre. Og Jerusalem har kun vært en hovedstad for Jøder eller Israel, ingen andre gjennom historien.

Jeg vil gjenta at det aldri har vært noen Arabisk-Palestinsk stat, og det er mye som tyder på at det aldri kommer heller, og at Jerusalem på tross av alt, vil for alltid være Jødenes hovedstad. Men fra Gud den allmektiges side, er og forblir det Israels land, og de som prøver å dele det landet, vil han holde til regnskap.

2000 f. Kristus: Abrahams utvelgelse Abraham er den syvende fra Noa, den første som Gud kalte. Ut i fra ham kommer det Jødiske folket.

1730 f. Kristus:
Israels folk i Egypt. Vi kjenner til hvordan Abraham og Isak og Jakob hadde sitt hjem i Kanaans land og bodde der som fremmede og utlendinger. De eide ikke noe egen jord eller område som de kunne kalle sitt. Likevel sa Gud at dette landet, så langt øyet kunne se, skulle bli deres land. Men først måtte Israel vokse seg stort og bli hardføre slik at de ved krig kunne vinne seg sitt eget land.

1500 f. Kristus:
Israel forløses fra Egypt Tiden kom da Israel skulle befris fra fangenskapet. Gud oppreiste Moses og den natten påskelammet ble slaktet var Israels folk klar til å dra ut. Moses ledet dem og ved Sinai ble loven gitt.

1450 f. Kristus:
Israel i Kanaans land Moses ledet folket frem til grensen og skuet inn over landet fra Nebo. Der døde Moses. Han ble 120 år. Men Josva ledet folket videre. Vi leser om Jeriko som falt ved Guds under og andre byer som ble inntatt av jødene. Litt etter litt inntok de landet og drev ut de avgudsdyrkende kanaaneere.

1055 f. Kristus: Davids kongedømme David var en spesiell mann. Han ble etter hvert konge over hele Israel og regjerte i 40 år. Hans Sønn Salomo ble hans etterfølgere og her er Israels storhetstid. Det var Kong David som gjorde Jerusalem til hovedstad og det var Salomo som bygget templet og tempel tjenesten ble tatt fra Siloa av og til Jerusalem. Tempeltjenesten foregikk inntil år 70 e. kr og hadde da vart i 1500 år (med unntak av 70 år da Israel var bortført til Babel).

724 f. Kristus: Assyrerne bortfører de 10 stammene En stormakt vokser frem i Østen. Det er det mektige Assyrer-riket (nå Iran). De kom over Israel og gjorde landet til et lydrike. Israels konge fikk fortsatt regjere men måtte betale skatt til assyrerkongen og love troskap.

589 f. Kristus: Babylonierne bortfører Juda
Bare 133 år senere, i året 589 f. Kristus kommer den mektige babyloniske kong Nebukadnesar og inntar Juda.

606 f. Kristus: Juda vender tilbake I perserkongen Kyros dager 606 år før Kristus får jødene lov til å vende tilbake til Judea. De redskaper og kar av gull og sølv som var blitt ført bort fra templet i Jerusalem 70 år tidligere, blir nå overgitt til jødene. Under ledelse av Serubabel (av kongelig ætt) drar noen av jødene tilbake til Jerusalem.

Jerusalems ødeleggelse i år 70
Jesus hadde grått over byen. Han fortalte om en tid da Jerusalem skulle bli kringsatt av fiender og murene skulle brytes ned og templet likeså. Jødene skulle falle for sverds egg og føres fangne til mange folkeslag. Alt dette gikk bokstavelig i oppfyllelse i år 70 da Titus med sin hær kringsatte byen og inntok den. Templet ble brent og 1 000 000 jøder ble drept. Resten ble ført som fanger og solgt som slaver til mange folkeslag. Siden da hadde Jødene aldri råderett og styrte sitt eget land. Men var styrt av mange andre hedning folkeslag men aldri som en nasjon før jødene kom tilbake og de fikk landet av FN og proklamerte det som sin egen stat i 1948.
Da begynte den jødiske diasporaen år 70 e. kr. Som betegnet uttrykket fortrengingen av det jødiske folket under Babylonia og Det romerske keiserriket. De spredde seg senere rundt i verden på grunn av forfølgelse eller konvertering. Det er vanlig å regne med at diasporaen begynte med hærtakingen av de gamle jødiske kongerikene og utdrivelsen av det jødiske folket i det åttende til det sjette århundret før Kristus. En rekke jødiske samfunn ble etablert i Midtøsten som en følge av tolerant politikk, og ble værende viktige sentre for jødedommen i århundrene framover. Nederlaget i Det store jødiske opprøret i år 70 og Bar Kokhba-opprøret i 135 mot Den romerske keiserriket gjorde sitt til at flere spredde seg over større geografiske område, da mange jøder ble spredd etter å ha mistet landet sitt, Judea, eller ble solgt som slaver over hele keiserriket.

14 mai 1948 Israel egen stat igjen

Opprettelsen av staten Israel i 1948 har gitt flere positive følger: Forfulgte jøder fra Europa og arabiske land har fått en nødhavn, Israel er et vellykket demokrati, de israelske araberne har det bedre enn brødre i nabolandene og palestinerne har bedre utdanning og bedre økonomi enn befolkningen i nabolandene.

1967 Jerusalem ble igjen fullt ut jødenes hovedstad for aldri mer å bli delt, dette skjedde etter den såkalte seksdagers krigen og da for aldri å mer komme bort fra jødenes hender som er deres rettmessige, historiske og etter bibelens deres udelelige hovedstad.

Palestina-Arabernes historie er knyttet til Arabernes historie da de er Arabere og deres land er Jordan som de allerede har fått av FN og at de ikke får komme der er p.g.a. taktikk og uvilje fra andre Araberstater og verdenssamfunnet.

Fra Wikipedia: Araberne er en kulturell og linguistisk folkegruppe, med språklige røtter fra den arabiske halvøy. Uttrykket brukes også om befolkningene i land som var omfattet av den store utbredelsen av Islam i middelalderen (sitat slutt).

Araberne kommer egentlig fra Abraham gjennom Ismael og jødene fra Isak og på den måten er de halvbrødre, der ligger kimen til konflikten som det var mellom Ismael og Isak som vi leser i 1. Mosebok.

Hvor kommer da navnet Palestina i fra? Er det deres rette navn eller? Det kommer i fra etter at keiser Hadrian hadde slått ned det jødiske opprøret i 135 etter Messias, kalte han Jødeland eller Israel for ”Felestin”, som betyr ”filistrenes land”. Det var for å straffe jødene og utviske deres tilknytning til sitt eget land, at han avskaffet det gamle og opprinnelige navnet på Israel.
Navnene ”Felestin” og ”filistrene” ble opprinnelig brukt om det landet som lå på kyststripen ved Middelhavet nord for El Arish og om det folket som bodde der. Selve navnet ”filister” betyr ”fremmed inntrenger”, og disse folkene kom fra Kreta/Hellas på 1200- tallet før Kristus og er for lengst utdød.
De dannet 5 byer, og de var Israels verste fiender i oldtiden.
Da araberne inntok Israel og Jerusalem i året 638 etter Kristus, kalte de landet for ”Jødeland.” De brukte i det hele tatt ikke navnene Palestina og palestinere.
Disse navnene dukket opp igjen i 1922 som navn på det mandatområdet som England skulle administrere etter Første Verdenskrig. Dette området omfattet både hele Israel og Jordan, og de innbyggerne som bodde der fikk navnet palestinere. I deres pass stod det at de var innbyggere av Palestina. Jødene var også dermed palestinere i og med at de bodde i Palestina.
Disse benevnelsene ble brukt i administrativt hensendende og gir ikke uttrykk for hvilke folkeslag som bodde i dette området.
I 1922 ble Jordan skilt ut fra dette området som en egen stat, og man stod igjen med et Rest-Palestina. Araberne brukte heller ikke navnet palestinere om sin egen befolkning før etter krigen mot jødene i 1967.
Det har ikke vært noen stat som har hatt navnet Palestina eller noe folk som har het palestinere opp igjennom historien. Ordene er en forvanskning av ordene ”Felestin” og ”filistrene”, og de er utdødd for lenge siden.
Araberne har heller ikke hatt noen stat i Israel. De administrerte dette området fra Damaskus i ca. 100 år.
Det var først etter krigen mot jødene i 1967 at araberne begynte å kalle det området i Israel, som de ønsket å ha, for Palestina og de arabiske folk som bodde der, for palestinere. De såkalte palestinerne er ikke noen egen folkegruppe, men de er vanlige arabere, som enten har bodd i dette området i lang til eller er kommet dit i løpet av 1900-tallet. De har manipulert hele verdenssamfunnet og seg selv til å tro dette, så nå snakker ”hele verden” om Palestina som et eget land og palestinerne som en egen folkegruppe.
Mange arabere regner også Jordan med til Palestina. Ut ifra det som jeg har skrevet ovenfor, må vi spørre: Hva er Palestina? Det er følgende svar på dette spørsmålet:
A) Det er den landstripen ved Middelhavet som filistrene hadde.
B) Det er en del av Israel.
C) Det er hele Israel.
D) Det er hele det området som England hadde mandat over etter Første Verdenskrig.
E) Det er et oppdiktet landområde i Israel. Det er det siste svaret som er rett.
Det er i det hele tatt merkelig at araberne, som betrakter seg selv som en stolt folkegruppe med en ærerik historie, ønsker å kalle seg med navnet til et folkeslag ”filistrene” som er utdødd for flere tusen år siden, men både araberne og store deler av verden befinner seg ikke i den virkelige og historiske verden når det gjelder forholdet til jødene. De lever i fantasiens verden, der drøm og virkelighet, sannhet og løgn lett går over i hverandre.

Dette er både manipulering og historieforfalskning, men hvem bryr seg vel om det når dette kan være med på å svekke jødene og deres sak. Det står i 5. Mosebok.33,29: ”Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren, ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd”. DINE FIENDER HYKLER FOR DINE ØYNE, MENS DU SKRIDER FRAM OVER DERES HØYDER.”
Det er akkurat dette som skjer i verden i dag: At Israels fiender hykler for Israel, men Israel vil gå seierrik ut av disse kampene, for Israel er Guds land, og jødene er Guds folk.

Hvordan løse konflikten? Det er egentlig enkelt og klart, la Israel få ha sitt eget land og de Araberne som hykler og kaller seg Palestinerne kan flytte tilbake til Jordan med god støtte fra Norge og andre land med deres bistandspenger i mange milliarder dollar som de blir sponset og støttet med. Det er underlig å se at hos Palestinerne er Jødene uønsket og det er greit, men hos Israel får alle bo uten noe om og men bare de skikker seg som “folk”.
Vi vet hvem som står i kulissene og trekker i trådene for å få verden med seg mot Israel, det er ikke først og fremst Jonas Gahr Støre, Hillary Clinton, Abbas eller noen andre, det er satan som står bak. De som elsker Israel elsker Gud, og de som hater Israel hater Gud. Men Gud er god, han elsker sitt folk, og har lovet å velsigne og beskytte Israel, men han har også lovet å velsigne araberne som er jødenes halvbrødre, når de bor østenfor sine brødre. Der ligger velsignelsen til araberne. Hele spørsmålet og problemstillingen er et hykleri og en form for mobbing imot Israel og jødene som ikke vil ta slutt før Jesus kommer tilbake med alle sine hellige for å opprette sitt fredsrike i Israel og de skal regjere og herske fra Jerusalem, jødenes hovedstad, Hallelujah!
Når Israel blir påstått å okkupere arabernes land, er det historieforfalskning. For Judea og Samaria, den såkalte Vestbredden er kjerneområder for jødene og det var i det område som jødene kom inn fra Egypten og som de der hadde tempeltjenesten i Siloa før kong david gjorde Jerusalem til hovedstad og kong Salomo bygget tempelet og de flyttet derfor tempeltjenesten fra Siloa ned til Jerusalem under kong David og Salomos styre.
Jeg tror på 2-stads løsning, og den er der nå, Israel er jødenes land og Jordan er disse såkalte Palestin-arabernes land, de som egentlig er arabere.
Mange som i diskusjoner taler Israels sak, blir i dag mobbet og nærmest hundset og kalt for ekstreme og kan få personangrep og andre løgnhistorier mot seg, og dette vet vi er satans sjofle og løgnknep da han er løgnens far og hans agenda er å myrde, stjele og ødelegge det som Gud har gjort og gitt løfter om og sagt.

Det kan sies så mye mer om dette, men Palestin-Araberne er et splittet folk som blir undertrykt mer av sine egne enn av Israel. På Gaza stripen råder terror organasjonen Hamas og på den såkalte Vestbredden som er Israels gamle kjerne områder er det Fatah som råder som er den gamle terror bevegelsen til massemorderen Arafat som utrolig har fått Fredsprisen og som den falske profeten Edvardsen ba om tilgivelse på vegne av alle Norske kristen noe som er og forblir humbug og fantastrekker av alle som blander seg inn i denne konflikten og ikke tar Israels side. Det er kun en sannhet her, det er selvfølgelig en to-stat løsning da også Araberne har krav på sitt eget land likesom Israel, men den løsningen ligger allerde ferdig!

Palestin-Araberne som ikke vil godta jødenes overstyre har full anledning å reise der de hører hjemme, til Jordan. Og med alle bistandspenger de får både fra den vestlige verden og nå også fra andre Arabere med Saud-Arabia i spissen, kan de aller fleste leve som kaser og et meget godt liv hvis pengene blir delt i en god sosialistisk ånd der alle skal ha likt. Men det er nok for mye kapitalisme og Satan renkespill som er tilstede til at en vil godta dette. Men en kan håpe at Støre og andre som både selv er bedratt og bedrar andre skal snu? Men vi vet hvilken utgang dette skal få til slutt, Israel skal seire på alle plan og ta imot Jesus, det er Guds ords løfter. Og det vil ikke omkomme 2\3 av Israel som noen lærer, men de vil bli frelst og bevart gjennom alt det som kommer til å møte dem før de tar imot Jesus og blir frelst som en mann på en dag.

1 Mo 12.1-3
Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Løftet er blitt gjentatt mange ganger til Israels folk.

5 Mo 26.18-19
Og Herren har i dag gitt deg sitt ord at du skal være hans eiendomsfolk, slik som han har sagt til deg, for at du skal holde alle hans bud. Han vil sette deg høyt over alle folk han har skapt, til pris og ære og ry og til pryd. Du skal være et hellig folk for Herren din Gud, slik som han har sagt.

Dette prinsippet gjelder for evig tid. Så lenge naturlovene fungerer, vil Israels ætt være Guds folk.

Jer 31.35-36
Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.

Løftene tilhører fortsatt jødene.

Rom 9.4-5
De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle tinge, velsignet i evighet. Amen.

Gud har IKKE forkastet sitt folk


Rom 11.1-2a
Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.

Menigheten har IKKE erstattet Israel, men vi er PODET INN på Guds folk.

Rom 11.17-18
Men om nå noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!

Noen grener (jøder) ble brutt av fra fellesskapet med Gud på grunn av vantro slik at det ble plass til de hedningekristne. Men Gud har makt til å pode dem inn igjen. Guds plan er at HELE Israel skal bli frelst.

Rom 11.24-29
Du [som er hedningekristen] ble avhogd av det oljetre som av naturen var vilt [de andre folkeslagene som ikke er Guds folk], og innpodet i et edelt oljetre [Guds folk]. Hvor meget mer skal da de naturlige grener [jødene] bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for at dere ikke skal anse dere selv som kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn [et stort antall hedninger er blitt frelst]. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren [Messias] komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Når det gjelder evangeliet [om Jesus som Messias], er de blitt fiender for deres skyld [så vi hedninger nå kan bli frelst]. Men når det gjelder utvelgelsen [løftet til Abraham], er de elsket for fedrenes skyld [Abraham, Isak og Jakob]. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.

Hele Israel kommer en dag til å bli frelst ved at de tar i mot Jesus Kristus som sin Messias. Dette skjer ved at Gud utøser av den hellige Ånd (nådens og bønnens Ånd) over jødene. De skal da se opp til Jesus som de (deres fedre) har gjennomstunget (korsfestet). De skal sørge over ham og Jesu blod skal bli en åpnet kilde til frelse og renselse for syndene.

Sak 12.10
Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.

Sak 13.1
På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.

Når Israel på denne måten tar imot Jesus som Messias kommer han tilbake til jorden og frelser Israel fra deres fiender. Ved Jesu annet komme vil han sette sine føtter på Oljeberget og verdenshistoriens siste store slag skal skje. Da vil Jesus og alle de hellige (de frelste jødene og hedningene) seire over Israels fiender og Jesus Kristus skal regjere som Kongenes Konge over hele jorden.

Sak 14.3-5
For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over fra øst mot vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør. Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet fra jordskjelvet i kong Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud!

Sak 14.8-9
På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én, og hans navn ett.

Hvilke konsekvenser får dette for vårt forhold til Israel? For det første må vi vite at vi er kalt til å velsigne Israel. Gud vil velsigne den som velsigner Abrahams ætt.

1 Mo 12.3
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Vi har fått del i velsignelsen gjennom frelsen i Jesus Kristus, og frelsen kommer fra jødene.

Joh 4.22
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.

Jesus kjøpte oss fri fra forbannelsen ved at han ble en forbannelse for oss på korset. På denne måten fikk vi del i Abrahams velsignelse.

Gal 3.13
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.

Vi er podet inn på Israel, ved troen er vi blitt en del av Abrahams ætt. Jødene er derfor våre brødre og søstre og vi er kalt til å trøste dem i deres vanskeligheter.

Jes 40.1-2
Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

Vår oppgave er å velsigne Israel og be om fred for Jerusalem.

Sal 122.6-9
Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste.

Som kristne kan vi ikke være likegyldige til Israel. Den som ikke er med Israel, er imot Israel. Den som ikke velsigner Israel, forbanner Israel. Og den som forbanner Israel kommer selv under forbannelse. En menighet som ikke velsigner Israel, vil aldri oppleve framgang og vekkelse. Men når vi ser vårt ansvar og taler trøst til Guds folk og ber for Israel, da vil også Guds velsignelse være over menigheten.

Nr. 60: Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?

Nr. 60:
Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv?

Av Fred Vidar Hjortland

Treenighetslæren kommer ikke direkte fra Bibelen. Selv Luther måtte innrømme det. Hvor kom så denne læren fra? Det er i hvert fall ingen hemmelighet. I boken “Who’s Who in Church history” leser vi at i menigheten i Alexandria, Egypt, og gjennom de alexandrinske kirkefedrene ble det en sammenblanding av hellenistisk filosofi og kristendom idet de tok inn i seg både Platons og Aristoteles undervisning. Begge levde i før-kristen tid. Historien om dette er vel dokumentert. Quintus Septimius Florens Tertullian er regnet som treenighetslærens far og den første som om Gud brukte det latinske ordet trinitas. Han levde fra år 160 til 230. Men han trodde også at Jesus sto under Faderen og at det var en tid da universets skaper sto alene og så siden skapte seg en sønn. Denne treenighetens far ville i dag bli regnet som en vranglærer av treenighetslærerne. Ingen av apostlene kjente til treenighetslæren. Den kom mer enn hundre år etter at de var borte. Treenighetslæren ble motsagt av fire etterfølgende biskoper av Rom, og det pussige er at alle disse hører til det den Katolske kirke kaller “den pavelige suksesjon”. Det er Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. De trodde at Jesus var Gud selv åpenbart i kjød. En av dem sa: “Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen. En annen sa: Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.” En tredje sa; “Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.” Tertullian selv sa at de fleste troende på hans tid var sjokkert over hans tale om tre i en. Jfr. “AntiNicene Church Fathers” 3.bind: “De slynger stadig dette imot oss at vi preker to eller tre guder, mens de regner seg selv for å være de som tilber én Gud.” Dette var 150 år etter Paulus, og fremdeles trodde majoriteten av de troende på den jødisk\kristen forståelse av Gud at det var kun Faderen som var den eneste sanne Gud og han hadde en sønn som var utgått fra ham selv og dhå var Guds kraft og energi aldri noen egen gudeperson. Og de forkastet treenighetslæren og angrep Tertullian. Det er fordi denne lære ikke kommer fra Guds Ord, men fra gresk filosofi og mystisisme. Den er da av sine egne forkjempere kalt et mysterium man ikke kan forstå. Gjennom fire kirkemøter, Nikea i år 325, Konstantinopel i 381, Efesus i 431 og Kalkedon i 451 prøvde kirkens menn å finne ut hvem Jesus egentlig er. Og fra disse kom den trinitarianske trosbekjennelse som er overlevert til oss. Hele bekjennelsen er en teologisk, hedensk, filosofisk og grammatikalsk lapskaus. Men til denne ble det knyttet en forbannelse, en Anatema klausul; “Den som vil bli frelst, må tenke slik om treenigheten”. Straks etter begynte henrettelsene av de som ikke trodde slik. Illustrasjonsbilde viser Martin Luther som erkjente at treenighetslæren ikke var noe som en fant i Guds ord!

Ovenfor har vi sett hvordan de fire evangeliene har gitt oss en rekke aldri svar. Jesus forkynte aldri en treenig Gud, han sa aldri om seg selv at han var Gud, osv. Når vi nå har kommet til vårt siste spørsmål, vil vi undersøke om det Jesus positivt sier om Gud er i tråd med disse aldri budskapene. Hva lærer Jesus når han positivt snakker om og underviser om Gud? Inkluderer han seg selv i guddommen, eller er Gud for ham alltid en annen enn ham selv? Hva slags vitnesbyrd formidler de fire evangeliene til oss om Jesu uttalte gudstro? Det sier seg selv at vi her ikke har rom for noe annet enn å gi en del eksempler. Den enkelte leser må selv lese de fire evangeliene i sammenheng og se om de eksemplene jeg gir er dekkende og representative for Jesu omtale av Gud. Vi begynner med et interessant lite vers som viser at Jesus helt klart definerer Gud som en annen enn seg selv: Joh 6,27: Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl. Jesus er så velsignet enkel og ukomplisert i sin omtale av Gud. Her har vi ett av mangfoldige eksempler der han ganske enkelt identifiserer Gud med Faderen. Identifikasjonen er kort og konsis og helt uten kompliserte trinitariske forklaringer! Faderen beskrives ikke som en mystisk "tredjedel" av guddommen. Nei, for Jesus er han hele guddommen, han er Gud selv! Da Jesus hang på korset, ropte han til Gud i sin store nød og smerte: Mark 15,34: Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" En person kan ikke forlate seg selv! Jesu nødrop handlet derfor åpenbart om at en annen hadde forlatt ham. Og at denne andre var Faderen, skjønner vi klart ut fra sammenhengen i teksten. Men da har vi her et klart eksempel på at Jesus bekjente Faderen som sin Gud!

Jesus setter alltid likhetstegn mellom Gud og Israels Gud. For ham finnes det ingen annen Gud enn den Gud vi leser om i Det gamle testamente, han som bl.a. kalles Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men denne ene Gud er for Jesus helt tydelig en "han", dvs. en annen person enn ham selv: Matteus 22: 29-33: Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen. Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: 'Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!' Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære. Jesu måte å snakke på her viser helt tydelig at Gud for ham er en annen enn ham selv. I det ene øyeblikket sier han nemlig at det var Gud som talte, og i neste øyeblikk sier han at det var "han" som talte. Jesus snakker altså om Gud i tredje person, slik vi også gjør når vi snakker om andre personer enn oss selv. Joh 8,54: Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. Her gjør Jesus det helt klart at jødefolkets Gud er en annen enn ham selv. "Deres Gud .... min Far". Slik er hans tro, og slik er hans tale! For Jesus var det tydeligvis Gud som hadde gitt de ti bud, og ikke ham selv: Matt 15,1-3: Da kom noen fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: «Hvorfor bryter disiplene dine overleveringen fra de gamle? De skyller ikke hendene før de spiser.» Han svarte: «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til deres egen overlevering? For Gud sa: "Hedre far og mor" og: "Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø". Men dere lærer .... Men om nå Gud, Jesu Kristi Far, ga de ti bud, da er det interessant å tenke på hva det første budet sier. Her sier nemlig Gud: Jeg er Herren din Gud ..... Du skal ikke ha andre guder enn meg! Den ene Gud som de ti bud påbyr oss å tro på, er altså i følge Jesus en annen enn ham selv! For Jesus er den Gud som skapte verden, en annen enn ham selv: Mark 13:18-19: Og be om at det ikke må skje om vinteren! For i de dager skal det komme en trengselstid som det aldri før har vært, fra Gud i begynnelsen skapte verden og fram til i dag, og heller aldri skal bli. Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. Et par kommentarer: I Det nye testamente blir aldri Sønnen, eller Jesus Kristus, omtalt som Skaperen. Denne tittelen blir kun gitt til Faderen. (Emil Brunner, The Christian Doctrine of God. Dogmatics: Vol.1, Philadelphia: Westminster, 1949, p.232) Det ville være galt å gjengi Joh.1:3 med ”han skapte alt i hele skaperverket”, for i Skriften er det Gud som blir omtalt som Skaper. Skapelsen ble utført ”gjennom Ordet”. Dersom man trenger å omformulere Joh.1:3, burde det være mulig å si noe slikt som ”han var involvert i alt som ble skapt” eller ”han tok del i skapelsen av alle ting”. (Louw/Nida, Greek-English Lexicon, Vol.1, p.793) Den Gud som "kler gresset på marken", altså opprettholderen av skaperverket, er for Jesus helt tydelig en annen enn ham selv. Jesus omtaler ham nemlig i tredje person, som en "han": Matt 6:30: Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Jesus beskriver den Gud som har sin bolig i Jerusalems tempel og sin trone i himmelen, som en annen enn seg selv: Matt 23:21-22: Og den som sverger ved tempelet, sverger både ved det og ved ham som bor i det. Og den som sverger ved himmelen, sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den.

Jesus skiller mellom seg selv og Gud:

Mark 10,17-18: Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Disse ordene gir bare mening dersom Gud og Jesus blir sett på som to atskilte og forskjellige personer! Lukas forteller oss at Jesus en gang tilbrakte en hel natt i bønn til Gud: Luk 6,12: På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud. Enkelt og liketil: Jesus bad til Gud! Ikke noe mystisk prat om at én person i treenigheten ba til en annen person i treenigheten, eller om at en allmektig guddomsperson ba til en annen allmektig guddomsperson! Jesus bad ganske enkelt til Gud, dvs. den ene sanne Gud, han som var større og sterkere enn ham selv og som kunne svare på hans bønner. Jesus bad ikke på liksom, han bad reelt og virkelig fordi han trengte det! Og han bad ikke til sitt indre guddommelige selv, men til sin Far i himmelen! Jesus beskriver den Gud som de troende ber til som en annen enn seg selv: Luk 18,7: Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Uttrykket "Gud og" .... sier egentlig nokså mye! Alt som kommer etter et slikt "og" må nødvendigvis være noe annet enn Gud: Joh 14,1: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!

Den Gud den samaritanske kvinnen lærte å tilbe, var en annen person enn Jesus: Joh 4,21-24: "Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe."Jesus sier til henne: "Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Her lærer Jesus oss ikke bare enkelt og klart hvem sanne tilbedere skal tilbe. Han forteller oss også at han selv hører til i den tilbedende skare! "Vi tilber det vi kjenner, sier han! Den sanne Gud er altså en Jesus selv bøyer seg for i tilbedelse. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus er en annen enn Gud! En gang hadde Jesus en meget interessant samtale med en jødisk skriftlærd om hvem menneskene skulle tro på og dyrke som den ene sanne Gud: Mark 12,28-34: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ' Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.' Det andre er dette: ' Du skal elske din neste som deg selv.' Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer. Dette er et meget interessant skriftavsnitt, for her er det nettopp gudstroen som står i fokus. Og hva er det så vi får høre? Jo, at Jesus i meget klare ordelag bekjenner tro på Gud som en annen enn ham selv! Jesus sier at Gud er den Gud som jødefolket i alle år har bekjent i sin tradisjonelle Sjema- bekjennelse (5.Mos.6:4). I stedet for å ta et oppgjør med eller korrigere jødenes Sjema på noen som helst måte, slutter Jesus seg helhjertet til denne bekjennelsen! Den jødiske skriftlærde som Jesus samtaler med, er selvfølgelig helt enig med Jesus. Han omtaler Israels ene Gud helt tydelig som en annen enn Jesus, og Jesus roser mannen for det han sier (v.34). Det betyr at Jesus anerkjenner den skriftlærdes tro og beskrivelse. Når man leser denne teksten i sammenheng, går det klart fram at Jesus og den skriftlærde har samme slags gudstro. Begge to snakker om Gud som en annen! Begge to bekjenner Sjema! Begge to anerkjenner Israels Gud, Det gamle testamentes Gud, som deres Gud! For meg personlig virker det helt utrolig at noen kan lese denne samtalen i Markus 12 og fortsatt hevde at Jesus var en trinitar! Her er et par interessante kommentar: Men Jesu forhold til synagogen tegnes helt ut positivt. ... I synagogens fromhetsliv og skriftfromhet var det ett skriftsted som sto i en særstilling. Det er den teksten som kalles Sjema, etter begynnelsesordet Hør: Hør Israel, Herren din Gud, Herren er én (5 Mos 6:4-9). .... Denne synagogefromheten, med skriftlesning og bønn som grunnpillarer, har Jesus vokst opp i og brukt som utgangspunkt for sin virksomhet. Derfor er det ikke tilfeldig at det er denne teksten som nevnes først når Jesus får spørsmålet om hvilket bud som er det største i Loven. Han er fullt ut i samsvar med kjernen i synagogefromheten når han her først nevner Sjema: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte .... (Hans Kvalbein, Jesus - Hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangelienes budskap, Luther Forlag, 2008, s.72-73) Jesus og hans første disipler ikke bare aksepterte jødisk monoteisme uten å stille noen spørsmål ved denne - han stod også fram og bekreftet denne læren helt klart og tydelig (mark 12:29ff) (R.J.W. Bevan, Steps to Christian Understanding, Oxford University Press, 1958, 140,167) Beretningen om Maria Magdalenas møte med den oppstandne er gripende lesning: Joh 20,11-18: Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. Her i vers 17 sier Jesus tydelig to ting. Han sier hvem som er disiplenes Gud, og han sier hvem som er hans egen Gud! I begge tilfeller er det Faderen det er snakk om. Så Jesus og disiplene har faktisk - i følge Jesus selv - samme Gud! Kan det sies klarere? Hvem våger etter å ha lest noe slikt å si at disiplene hadde to andre guddomspersoner i tillegg til Faderen som sin Gud? Ville man ikke motsi Jesus like opp i ansiktet dersom man sa noe slikt? Og hvem tør benekte at Jesus har en Gud over seg når han selv sier at han har det? Hør disse sterke ordene i Joh 20:17 en gang til: "jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." Disse ordene av Jesus hadde tydeligvis gjort sterkt inntrykk på den kjente franske filosofen Pascal. Etter hans død i 1662 fant man et pergamentark sydd inn i foret på hans klær. Det hadde følgende ordlyd: ILD Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes. Visshet, visshet, følelse, fryd, fred. Jesu Kristi Gud. Min Gud og deres Gud. Din Gud skal være min Gud. Glemme verden og alt unntagen Gud. Han finnes kun ad den vei som evangeliet lærer oss. Et annet klart og sterkt vitnesbyrd om Jesu gudstro finner vi i det skriftavsnittet vi vanligvis kaller for "Jesu yppersteprestlige bønn": Joh 17,3: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Her tiltaler Jesus sin himmelske Far som den ene eller eneste sanne Gud. Dette viser med all mulig tydelighet at Jesus ikke var noen trinitar! Han sier ikke: "Dette er det evige liv, at de kjenner meg, Faderen og Ånden som den ene sanne Gud." Jesus snakker ikke slik! For ham er det bare én som er den sanne Gud, og det er Faderen! Han og ingen andre er Gud! Jesus innlemmer ikke seg selv i definisjonen av Gud, men omtaler derimot seg selv som en utsending fra den ene sanne Gud. Jesus taler krystallklart om hvem Gud er og hvem han selv er! Vi stopper her. Selv om mange flere skriftsteder kunne ha vært nevnt, håper jeg eksemplene ovenfor har vært mange og klare nok til at leserne har lagt merke til det klare mønsteret i Jesu måte å snakke om Gud på. Over alt beskriver han Gud som en annen enn seg selv. Alltid! Helt konsekvent! Gud er for ham Faderen og ingen andre. Når Jesus beskriver seg selv, er det alltid som tjener, sønn, menneske, Menneskesønn, Messias, utsending eller liknende, dvs som en annen person enn Gud, en som står i en spesiell relasjon til Gud. Svaret på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtaler Gud som en annen enn seg selv, må derfor, så langt jeg kan skjønne, ganske enkelt bli: Alltid!

Vi skal avrunde også dette siste kapitlet med en del interessante teologiske uttalelser. Denne gangen er det ikke det som aldri blir sagt eller trodd som står i fokus, men snarere det Jesus og hans disipler gjennomgående holder frem som sin egen gudstro. Hva sier de om Gud når de positivt snakker om Gud? Jesus delte troen på at Israels Gud var den ene sanne Gud. (N.T. Wright, The Meaning of Jesus: Two Visions, Harper Collins, 2000, p.31) Den Gud som Jesus kalte Far, var ingen andre enn Det gamle testamentes Gud. (Pannenberg, Jesus, God and Man, p.32) Kom Kristus for å forkynne tro på en ny Gud? Satte han eller hans disipler noe nytt navn på Gud? Nei. Kristus kom ikke for å ødelegge, men for å fullbyrde, og den Gud han forkynte, var Abrahams Gud. (Professor Max Muller, Semitic Monotheism, “The Times”, 14. og 15. April, 1860) I denne tidsepoken (det første århundret etter Kristus) ble menighetene fremdeles sett på som synagoger og deres medlemmer .... bekjente monoteismen på nøyaktig samme måten som jødene gjorde det. (W. H. C. Frend, The Rise of Christianity, Fortress Press, 1985, pp.121-122) Vi er ikke bundet til noen andre enn den samme Gud som åpenbarte seg for Moses i tornebusken. (James R. White, The Forgotten Trinity - Recovering the Heart of Christian Belief, Bethany House Publishers, 1998, p.45) Det er nøyaktig den samme Gud som åpenbarer seg selv på så mange forskjellige måter på hver side i Skriften. Abrahams, Moses og Davids Gud er også Jesu Gud. (The New American Bible in a section discussing biblical revelation) Det er dette (Guds) komme, Jesus har forkyndt. ..... At Jesus ikke dermed ophæver forskellen mellom sig og Gud, viser et ord som "Ingen er god, undtagen én, nemlig Gud" (Mark 10:18 par.) sammen med hans stadige kald til og egen praktisering af et liv i ubetinget tilid til og lydighet mod Gud. Hele Jesu fremtræden er båret av dette klare "overfor" i forhold til Gud. Jesus er hans lydhøre og lydige tjener. (Asger Chr. Højlund, Men han gav afkald - Bidrag til kristologien, Kolon, 2007, Menighedsfakultetets Videnskapelige Serie nr. 11, Danmark, s.241) Det nye testamente gir oss ikke noen ny lære om Gud, men proklamerer ganske enkelt at Det gamle testamentes Gud nå har handlet på en avgjørende måte. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er nå Kristi Gud og Far. (Reginald H. Fuller, "Biblical Theology; New Testament; The Doctrine of God (Theology)" in The Oxford Companion to the Bible, Oxford, 1996) En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. (Store norske leksikon, artikkel: Kristendommen) Det gamle testamentes Gud er også Det nye testamentes Gud. Kristus og apostlene aksepterte det Moses og profetene hadde lært om Gud. (Encyclopedia Britannica, art. "Theism") Når de nytestamentlige forfatterne snakker om Gud, mener de Jesu Kristi Gud og Far. Når de snakker om Jesus Kristus, verken snakker de om ham eller tenker de på ham som Gud. (J.M. Creed, The Divinity of Jesus Christ, pp. 122-123) Det nye testamentes Gud er .... den samme Gud som Det gamle testamente vitner om. (Larry W. Hurtado, God in New Testament Theology, Library of Biblical Theology, Abingdon Press, 2010, p.70) Det er en naturlig konsekvens for de første kristne som har opplevd denne nye Utgangen, at en ny fortelling om Guds gjerninger blir brukt til å beskrive hans identitet. Akkurat som Israel identifiserte Gud som den Gud som førte Israel ut av Egypt ... slik identifiserer Det nye testamente Gud som Jesu Kristi Gud ... (Richard Bauckham, God Crusified - Monotheism and Christology in the New Testament, Eerdmans, 1998, p.71) I hvert fall i den tidligste tiden var ikke kristen tilbedelse av en slik art at man avstod fra jødisk tilbedelse. Den åpenbare grunnen til dette er at de første kristnes Gud ble sett på som Det gamle testamentes Gud og Israels Gud, den Gud som ble tilbedt i synagogen og i Jerusalems tempel. (Larry W. Hurtado, At the Origins of Christian Worship - The Context and Character of Earliest Christian Devotion, Eerdmans Publ., 1999, p.39-40) Læren om én Gud, Faderen og Skaperen, utgjorde bakgrunnen og det udiskutable fundament for kirkens tro. Denne tro var arvet fra jødedommen og den var hennes sterke forsvar mot hedensk polyteisme, gnostisk emmanasjonslære og markionittisk dualisme. (Jmfr. J.N.D. Kelly, Early Christian Doctrines, Prince Press, 2003(1960), p.87) Det framgår også av de foregående ord, at ordene Far og Gud betyr det samme. For det å bli lært av Gud og det å lære av Faderen er en og samme ting (Joh 6:45). (Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.75-76)

Gud er Israels Gud, han er GTs Gud og han er Kristi far. Han er den samme fra evighet til evighet. (Egil Sjaastad, Fast Grunn, nr.6, 2005, s.351) De nytestamentlige forfatterne er faktisk meget nøyaktige og forsiktige når det gjelder dette. Jesus er ikke Israels Gud. Han er ikke Faderen. Han er ikke Jahve. (James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.142) Når Det nye testamente tenker på Gud, er det den konkrete, individuelle personen som det ikke går an å forveksle med noen andre man tenker på, han som er Faderen og kalles ho theos. (Karl Rahner, Theological Investigations, tr. Cornelius Ernst, 20 vols. (Baltimore: Helicon, 1961), 1:146) Det er helt åpenbart at betegnelsen "Gud" blir brukt med en overveldende hyppighet om Ham som Jesus kaller Far, dvs om den Gud som har åpenbart seg selv i Israels hellige Skrifter. (Raymond E. Brown, An Itroduction to New Testament Christology, Paulist Press, 1994, p.174) De nytestamentlige forfatterne kunne ikke ha sagt at Jesus Kristus var Gud: Gud betydde nemlig Faderen. Det de kunne si og det de sa, var at Jesu var Guds sønn. (McKenzie, J. L., Light on The Gospels, Chicago: Thomas More, 1976, p.188) Jesu Kristi Gud og Far er universets Fader, han er skaperen, Herren over alt som er skapt - Det gamle testamentes pantokrator. (Oskar Skarsaune, Troens ord - de tre oldkirkelige bekjennelsene, Luther Forlag, 1997, s.80-81) Gud betydde Faderen for de kristne i det første århundret. (McKenzie, J.L., Light on the Gospels, Chicago: Thomas More, 1976) Det finnes bare én Gud, og det er Faderen. Alltid når Bibelen taler om den sanne Gud, så er det Faderen, og bare Faderen, som er i fokus. (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.102) Den klare oppsummeringen av dette kapitlet må altså bli at Jesus alltid snakket om Gud som en annen enn seg selv! Gud var for ham Faderen - og ingen andre! Og disiplene fulgte trofast etter i hans fotspor. Også de bekjente kun Faderen som deres Gud. Konklusjon Vi har i dette studiet stilt sju viktige spørsmål og kommet fram til sju viktige svar. Det samlede resultat av vår undersøkelse kan nå fremstilles oversiktlig i en liten tabell: SPØRSMÅL: SVAR: 1 - Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud? Aldri 2 - Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud? Aldri 3 - Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson? Aldri 4 - Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv? Aldri 5 - Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud? Aldri 6 - Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud? Aldri 7 - Hvor ofte omtalte Jesus Gud som en annen enn seg selv? Alltid Hvis det innrømmes at disse svarene er riktige - noe jeg for min del mener de er - da kan jeg ikke skjønne annet enn at vår gudstro må ta form av noe helt annet enn en treenighetstro. Ut fra de forbløffende klare og sterke svarene vi her har kommet fram til, kan jeg heller ikke skjønne annet enn at vi gjør Jesus og hans disipler stor urett dersom vi sier at de var trinitarer! For meg ser det ut som om Jesus faktisk knytter det evige liv - dvs frelse og evig salighet - opp mot det å kjenne Faderen som den ene sanne Gud! Vennligst les selv hva Jesus sier i Joh 17:3! Om det er dette som er sannheten om Gud - og det tror jeg det er - da må nødvendigvis mye annet som blir sagt og trodd om Gud være usant!

Spørsmålet er om Jesu eget trosvitnesbyrd, slik dette kommer til uttrykk både i dette verset og ellers i de fire evangeliene, virkelig får lov til å forme og prege våre oppfatninger av hvem Gud er. Bare de som villig lytter, lærer og tar imot av Jesus, kan med rette kalles disipler og etterfølgere av mannen fra Nasaret! Må Gud hjelpe oss til å være slike etterfølgere! Trinitarer sier at treenigheten er den ene sanne Gud. Jesus sier at Faderen er den ene sanne Gud. Hvem velger vi å tro på? Den som antar en trinitarisk gudstro, tror på en Gud som aldri ble forkynt av Jesus eller apostlene! Om det er åpenbart at Jesus ikke var en trinitar, hvorfor skulle da hans etterfølgere være det? (Sidney A. Hatch) Treenighetslæren utgjorde ingen del av apostlenes forkynnelse slik vi finner denne gjengitt i Det nye testamente. (Encyclopedia International, vol.18, University of Glasgow, 1982, Ian Henderson "Trinity", p.226) At denne læren (dvs treenighetslæren)ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer. (Prof. dr. theol. Johan B. Hygen, Norsk Teologisk Tidsskrift, 1967, Nr.1, s.1) Bibelen underviser ikke om noen treenighetslære. (Shirley C. Guthrie, Christian Doctrine: Teachings of the Christian Church, Marshall C. Dendy, 1968, p.92) Det store flertall av trinitariske bibelforskere innrømmer at treenighetslæren ikke er en bibelsk lære som eksisterte mens apostlene levde, men en lære som ble utviklet i løpet av en periode på 295 år. (Cohen G. Reckart, The Trinity Doctrine Is Pagan, 1995) Det er verdt å legge merke til at talsmennene for Jesu guddom ikke befant seg i Jerusalem 3 år etter Jesus, men i Alexandria 300 år etter Jesus! Den Hellige Skrift inneholder alt som er nødvendig til frelse, slik at samme hva det måtte være, om det ikke står i Skriften eller kan bevises fra denne, så kan det ikke forlanges av noe menneske at slike ting skal anerkjennes som en trosartikkel, eller tenkes påkrevet eller nødvendig til frelse. (Den Anglikanske kirkes 39 artikler, artikkel 6) Det er ingen dyd å fortsette å holde fast ved en slik vanskelig lære som treenighetslæren dersom den viser seg å ikke være undervist i Bibelen. (Millard J. Erickson, Making Sense of the Trinity, Grand Rapids: Baker Books, 2000, p.18) Det samme er tilfelle i våre dager med de mest forskjellige meninger om Jesu person. Blant disse meninger kan kun den anerkjennes for å være den sanne - i det minste innenfor kirken - som beviselig er et nøyaktig uttrykk for den bevissthet Jesus hadde om seg selv. (F. Godet, Dr. Theol. og professor i Neufchatel, Christelige Forsvarstaler, København, 1879, s.188) Treenighetslæren var ikke en lære blant de første kristne, de som enten hadde vært sammen med Jesus selv eller hadde blitt opplært direkte av noen av de overlevende apostlene. Dette forklarer hvorfor vi ikke finner denne læren i Bibelen. Om den hadde utgjort en fundamental kjernesannhet, ville den ha blitt slått klart og utvetydig fast i Skriften. Det faktum at det store flertall av bekjennende kristne og det store flertall av kirkelige bekjennelser holder fast ved treenighetstroen, beviser ikke at den er sann. Det beviser snarere at forvrengningen av kristne læresannheter er dyp og vidt utbredt. (Gordon Coulson, Is Jesus God Almighty? Is the Trinity Scriptural?) Kristendommens lære om en "hellig treenighet" er ganske enkelt IKKE sann. Det finnes ingen ting i Skriften som så mye som antyder en slik lære, unntatt for dem som allerede har blitt opplært til å se den der. Treenighetslæren er en hedensk filosofisk inntrengning i Jesu tro. (John David Clark, Sr, The Influence of Trinitarian Doctrine on Translations of the Bible, 1983, chap.12) Sannheten om vår ene Gud ble en gang overgitt til de hellige, men har dessverre gått tapt. Tiden er nå inne til å vinne denne troen tilbake! (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2. ed., Grace Christian Press, 2002, p.4) Gudstroen er bare sann dersom den retter seg mot den ene sanne Gud ... (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.4)

Nr. 59: Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud?

Nr. 59:
Hvor ofte kritiserte motstanderne Jesus for å forkynne en treenig Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Det var ikke slik at treenighetslæren ble slått fast som en bibelsk lære. Forenklet sagt begynte den med Tertullians og endte opp med den atanasianske eller athanasianske trosbekjennelse der en måtte tro på treenigheten for å være frelst og være en sann troende! Dette er villfarelse direkte demoners lære og villfarende ånder som står bak. Fra Wikipedia: Etter tradisjonen skulle kirkefaren Athanasius av Alexandria, erkebiskop i det 4. hundreåret, ha vært den første til å formulere trosbekjennelsen, men det er i dag enighet om at den må være nyere, og at Athanasius ikke kan være opphavsmannen. Tertullian var godt voksen da han ble en troende og velutdannet og prøvde å forene hedensk tro med kristendommen derfor formet han en treenighetslære er den virkelige sannheten om ham! Den første kjente siteringen av trosbekjennelsen er av en biskop i det sydlige Gallia (Frankrike), Caesarius av Arles (virket som forfatter ca. 520-42). Den er uttrykkelig omtalt på et konsil i Autun i Burgund i 670. Den har brodd mot arianismen og den presiserer læren om den hellige treenighet og læren om inkarnasjonen. Den athanasianske trosbekjennelse er holdt som et dogmatisk skrift i mange vestlige kirker, herunder Den romersk-katolske kirke, Den anglikanske kirke og de evangelisk-lutherske . I østkirken og i de reformerte kirkene ble denne trosbekjennelsen ikke brukt. Sammen med den apostoliske trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelse er denne regnet blant de tre oldkirkelige trosbekjennelser, og slik er den og, sammen med Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme en del av Den norske kirke sine bekjennelsesskrift.

Om Jesus virkelig forkynte en treenig Gud, må dette ha ført til meget sterke reaksjoner fra hans motstandere! Jødefolket var nemlig kjent som strikte monoteister som var svært nidkjære i forhold til sin gudstro. Dersom et menneske stod fram og sa om seg selv at han var en av tre personer i Gud, ville de garantert ha reagert med forferdelse, sinne og avsky! I dette kapitlet skal vi lete etter indirekte vitnesbyrd om Jesu gudstro ut fra reaksjonene til hans motstandere. Forkynte Jesus en slik gudstro som jødefolket tok anstøt av? Eller var Jesu gudstro uproblematisk for dem? Anklaget de Jesus noen gang for å forkynne en treenig Gud? Personlig finner jeg ingen slike anklager i evangeliene. Jeg ser ingen steder at fariseerne og de skriftlærde gikk til ham og sa: Du spotter Gud, for du sier at Gud er tre! Eller: Bort med denne, han forkynner en annen Gud enn Israels Gud, den Gud vi kjenner! Motstanderne har mye å anklage Jesus for, men anklager som disse hører vi aldri noe om! Et indirekte vitnesbyrd om at Jesus ikke kom med noen ny lære om Gud, er det enkle faktum at han fritt fikk forkynne i deres synagoger og i templet hele tiden under sitt virke. Kan noen se for seg Jesus forkynne en treenig Gud på disse stedene? Et annet indirekte vitnesbyrd er det faktum at mange blant folket - langt ut over flokken av nære disipler - holdt ham for å være en profet. Dette ville de aldri gjort dersom det var alminnelig kjent at Jesus forkynte en trepersons Gud! Kanskje det sterkeste vitnesbyrdet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, er å finne i rettergangen mot ham før han blir korsfestet. Jødenes ledere prøver så godt de kan å frembringe vitner som har noe å anklage ham for. Det interessante og slående her er at ingen av disse vitnene kommer med noen anklager om feil gudstro! De har hørt Jesu forkynnelse i årevis, men har ingen ting å si om hans gudstro! Dette er ikke et ankepunkt mot Jesus! Det er ikke et tema som blir berørt! Kan det tenkes noen sterkere indikasjon på at Jesus aldri forkynte en treenig Gud? Her leter de febrilsk etter noe å anklage ham for, og så har de ikke et ord å si om hans gudstro! Det indirekte vitnesbyrdet fra Jesu motstandere er entydig og klart: Tatt i betraktning av hvor sterkt bevisste jødene var på deres monoteisme, er det interessant å legge merke til at Det nye testamente ikke forteller om noen jødisk opposisjon som anklaget den kristne bevegelsen for triteisme eller polyteisme, noe som var en vanlig jødisk kritikk senere. (James Hastings, Dictionary of the Bible, Revised Edition by: F. C. Grant and H. H. Rowley, New York: Scribner, 1963, pp. 337, 338)

Vi kan vanskelig forestille oss en lære som jødefolket, de som så stolt holdt fast på troen på én Gud, ville ha gjort et større opprør mot. Hvordan kan det da ha seg at de apostoliske skrifter, som i så stor grad tar opp innvendinger mot kristentroen og de stridigheter som fulgte i kristendommens kjølvann, ikke inneholder ett ord som antyder at innvendinger ble reist mot evangeliet på grunn av treenighetslæren, ikke ett ord til forsvar for denne læren, ikke ett ord som forklarer denne læren, ikke ett ord som forsvarer læren mot anklager og misforståelser? Dette er et argument mot treenighetslæren som nesten har bevisets kraft. Vi er overbevist om at dersom kristentroens første forkynnere hadde proklamert tre guddommelige personer som alle var likeverdige og uendelige, og at Jesus, som nylig hadde dødd på et kors, var en av disse, da ville denne spesielle læren ha absorbert alle andre. Apostlenes hovedbeskjeftigelse ville da ha vært å stå imot de stadige angrepene som denne læren ville ha fremprovosert. Men faktum er at ikke så mye som en svak hvisking av motstand på grunn av dette når våre ører fra den apostoliske tidsepoken. I brevene ser vi ikke det minste spor av noen strid fremprovosert av en treenighetslære. (William Ellery Channing, in his speech: Unitarian Christianity, Delivered at the Ordination of Rev. Jared Sparks in The First Independent Church of Baltimore on May 5, 1819) I den første kristne tiden fantes det ingen spor av noe slags trinitarisk problem eller uenighet. Det var først senere dette dukket opp, og da fikk man også voldelige konflikter i kirken. (Martin Werner (tidl. professor ved Universitetet i Bern), The Formation of Christian Dogma, Beacon Press, 1957, p.125)

I den nytestamentlige tidsepoken blir kristendommen helt klart sett på som en utvekst fra, og samtidig en del av, jødedommen. ... Det er slående i hvor stor grad tidlige kristne forfattere tar mange viktige aspekter ved jødedommen for gitte ting. Disse blir aldri diskutert eller forsvart, man antar ganske enkelt at kristne vil ta imot dem uten å stille spørsmål. Jødisk monoteisme blir for eksempel antatt som noe nesten selvinnlysende: det finnes bare én Gud. Dette blir det aldri stilt spørsmål ved, og temaet dukker heller aldri opp som et stridsspørsmål. (Christopher Tuckett, Christology and the New Testament, Westminster John Knox Press, 2001, p.13) Monoteismen var noe jødene roste seg av .... Kristendommens første lærere ble aldri anklaget av jødene (som så absolutt trodde på Guds strikte enhet) for å introdusere noen ny lære om guddommen. (Frederic W. Farrar, The Early Days of Christianity. Vol.1, Boston, Massachusetts: DeWolfe, Fiske & Company, 1882, p.55)

Når Jesus aldri ble anklaget av sine motstandere for å forkynne en treenig Gud, var grunnen til dette ganske enkel og lett å forstå. Grunnen var at han aldri gjorde det!

Nr. 58: Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?

Nr. 58:
Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Jesus var, er og kommer aldri til å bli som den eneste sanne Gud. Lucifer ønsket å bli Gud Fader lik og ble Satan! Selve grunntanken i treenigheten er okkult, blasfemisk og dypest sett så er dette ikke en jødisk\kristen lære, men en hedensk\okkult lære å tro på tre likeverdige guder. For Jødene, Jesus og de første kristne var troen på èn Gud deres tro, forståelse og lære. Shema (eller Shemá Jisrael) er den hebraiske trosbekjennelsen. Navnet kommer fra de første ordene i kjerneverset, som er fra 5. mosebok 6:4, og som lyder: «Shema Jisrael, Adonaj Eloiheino, Adonaj Echad». På norsk blir den vanligvis oversatt til: «Hør Israel! Herren er vår Gud! Herren er en!» Denne trosbekjennelsen skal og bør alle troende bekjenne seg til. Selv Jesus, Guds egen sønn og jødenes Messias og vår frelser og Herre tilsluttet seg denne og vedkjente seg denne trosbekjennelse. Han vår ikke i oppesesjon eller tilførte denne trosbekjennelse noe som helst, men gjorde den til sin og lærte andre den! Treenighetslæren er dypest seg en videreføring av Lucifers opprør imot Gud Fader om å bli ham lik og ta hans plass!

Dersom Jesus virkelig kom til verden med et budskap om at Gud er en treenighet, da er det naturlig å tenke at noen må ha både hørt og etter hvert kommet til tro på dette budskapet. Han forkynte jo ikke ut i tomme luften! Og hvem er vel bedre kandidater til å ha gjennomgått en slik overbevisningsprosess enn nettopp Jesu nærmeste venner og disipler? De lyttet daglig til Jesu lære og forkynnelse og de trodde på hans ord. Hvis ikke de eide en sann og frelsende tro på en treenig Gud, hvem andre skulle gjøre det? Eller sagt på en annen måte: Om vi finner en klart uttalt treenighetstro hos Jesu venner og disipler, da kan vi med stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus virkelig forkynte en slik gudstro. Men dersom vi ikke finner noen slik tro hos disiplene, kan vi med like stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus aldri forkynte en slik lære! Det vi altså skal gjøre i dette kapitlet, er å vurdere hva slags indirekte vitnesbyrd disiplenes gudstro gir om Jesu gudstro! Hva finner man så i forhold til dette når man setter seg ned med de fire evangeliene? Personlig klarer jeg ikke å finne et eneste treenighetsutsagn noe sted! Ingen disippel eller venn sier noen gang til Jesus: På ditt ord tror vi nå at Gud består av tre likeverdige personer! Eller: Før trodde vi at den ene sanne Gud var én, men nå tror vi at den ene sanne Gud er tre! Aldri noen ganger blir slike eller liknende bekjennelser tillagt Jesu venner eller disipler!

Dette enkle faktum er en kraftig indikasjon på at Jesus aldri har forkynt noen treenighetstro!

Det vi ser over alt i evangeliene, er at Jesu venner og disipler bekjenner Jesus som Messias - og ikke noe mer! Slik er Peters bekjennelse (Matt 16:16), slik er Natanaels bekjennelse (Joh 1:49), slik er Martas bekjennelse (Joh 11:27), slik er den samaritanske kvinnens tro (Joh 4:1-42) og slik er den tro Emmausvandrerne blir styrket i (Luk 24:13-35). Bekjennelsen av Jesus som Messias synes å være et gjennomgående mønster i alle de fire evangeliene. Slike bekjennelsesvitnesbyrd om Jesus som Messias passer som hånd i hanske med det vi tidligere har sett om at Jesus aldri forkynte noen treenighetslære, aldri sa om seg selv at han var Gud, aldri omtalte Guds ånd som en egen guddomsperson, osv. Jesu venner og disipler har aldri hørt ham forkynne slike læresetninger, og derfor har de selvfølgelig heller aldri begynt å tro på noe slikt! Det de derimot har hørt ham si, er at Faderen er den ene og den eneste Gud (Joh 5:44 + 17:3), og at Faderen både er deres Gud og hans egen Gud (Joh 20:17). Dette har de hørt, og dette tror de på! Deres gudstro er og forblir derfor jødisk i karakter. De bekjenner sjema når de besøker templet og synagogene - slik som de alltid har gjort og slik som deres Mester og store forbilde også gjorde det. De har ikke kommet til tro på en ny Gud. Det nye er kun at de har skjønt og trodd at Jesus er den lovede Messias! Over alt ser vi at det er Jesus som Messias det dreier seg om i evangeliene. Det er Jesus som Messias englene proklamerer for hyrdene på marken, og det er Jesus som Messias apostelen Johannes avrunder hele sitt evangelium med! Jesus snakket aldri med noen om at han selv var Gud eller at det fantes en treenighet. Derimot prøvde han å lede folk til tro på at han var Messias (se f.eks. beretningen om den samaritanske kvinnen i Joh 4 og beretningen om Emmausvandrerne i Luk 24). Og når folk kom til en slik erkjennelse, da var Jesus fornøyd! Han roste dem og forventet ikke noe mer. Til Peter sa han til og med at det var Gud selv som hadde vist ham denne sannheten (Matt 16:16-17). Det bildet som tydelig avtegner seg for oss, er kort sagt at Jesus aldri prøvde å forandre disiplenes jødiske gudstro, og at disiplene heller aldri bekjente noe annet enn en jødisk gudstro! For disiplene var Jesus alltid den lovede Messias, aldri en guddomsperson i en mystisk treenighet! Men hva da med Joh 20:28, vil sikkert noen spørre. Bryter ikke Thomas bekjennelse radikalt med det gjennomgående bekjennelsesmønsteret vi ser ellers i evangeliene? Personlig tror jeg ikke det. Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, mener jeg det er gode grunner til å anta at heller ikke Thomas beveget seg utenfor sfæren av evangelienes messiasbekjennelser. Sterke indikasjoner peker i retning av at heller ikke han hadde fått del i noen ny gudstro!

I det følgende skal jeg legge fram to forståelsesmodeller som hver på sin måte tar bort alle vanskeligheter knyttet til dette verset. Jeg synes begge forståelsesmodellene er gode, og jeg vet ikke riktig hvem av dem jeg skal foretrekke. Det jeg imidlertid er overbevist om, er at uansett hvilken av disse to modellene man går for, så er begge bedre enn den vanlige trinitariske måten å forstå dette verset på! Den første modellen går ganske enkelt ut på at når Thomas utbryter "min Herre og min Gud", så er ikke disse ordene rettet mot Jesus, men mot Faderen. Noen vil kanskje rent umiddelbart rynke på pannen til en slik forklaring, men det finnes faktisk flere momenter som peker i retning av at dette kan være en god og riktig forståelse. For det første bærer hele episoden preg av at Thomas ble kraftig overrasket. Han var i utgangspunktet svært skeptisk og nektet å tro at Jesus var oppstått fra de døde før han fikk se naglemerkene i hendene hans og stikke sin finger i sårsiden hans. Slik var hans sinnsstemning. Så plutselig en dag står Jesus der lys levende rett foran ham! De fleste av oss kan vel levende se for oss hvordan han da følte seg totalt overrasket og på en måte "truffet av lynet"! I en slik overraskelsessituasjon er det veldig vanlig at mennesker kommer med en eller annen form for utbrudd, en eksklamasjon. Og i en religiøs kultur vil en slik eksklamasjon gjerne inneholde ord som har med Gud å gjøre. Dette er noe vi bl.a. kjenner til fra vår egen norske kultur. Mange nordmenn vil f.eks. kunne si "Min Gud!" eller "Å Gud!" når de blir kraftig overrasket. Jeg husker selv godt hvordan min bestemor brukte disse uttrykkene. I den orientalske kulturen var og er liknende religiøst pregede utbrudd like vanlige. Helt nylig (oktober 2011) hørte jeg f.eks. på nyhetene hvordan folk i Tyrkia sa ordet "Allah" når de fulle av glede og overraskelse fant igjen overlevende slektninger etter jordskjelvet. For en iakttaker uten kjennskap til tyrkisk og islamsk kultur, kunne det sikkert se ut som om de kalte sine slektninger for Allah! Men det var selvfølgelig ikke det de gjorde. Deres ettords eksklamasjon var helt klart ikke noe annet enn en kondensert takksigelse og lovprisning til Gud. At det var noe liknende som skjedde med Thomas, er etter min mening ikke bare mulig, men faktisk meget sannsynlig! Her er noen interessante uttalelser og forhold som støtter opp under en slik antakelse. Først noen ord av en gammel kjenner av østerlandsk kultur: Det er helt klart ut fra Joh 20:5 at Thomas tvilte på Jesu oppstandelse, helt uten noen tanke på hans guddom, og at han, da han så Jesus og naglemerkene, kom til tro på oppstandelsen. I den overraskende situasjonen han kom opp i, utbrøt han: "Min Herre og Gud", helt i tråd med den faste vanen både jøder, arabere og nesten alle andre asiatiske nasjoner har med å komme med utbrudd i deres Guds navn når de blir kraftig overrasket av noe. (Roy, Rammohun, Raja, Final Appeal to the Christian Public, in Defence of the “Precepts of Jesus,” Calcutta, India, 1823, p.594) Den lærde jødiske filosofen og forfatteren H.A. Wolfson ser i tråd med denne orientalske skikken med "utbrudd i deres Guds navn" for seg muligheten av at det var nettopp det som skjedde i tilfellet med Thomas: Dette utbruddet av Thomas kan ha vært rettet mot Gud og ikke Jesus. (The Philosophy of the Early Church Fathers, p.181) At den kjente ortodokse biskopen og kirkefaderen Theodor kunne innrømme og åpent bekjenne at Thomas' ord var en "forundringseksklamasjon rettet mot Gud" - uten å bli anklaget for feiltolkning eller heresi av noen - taler sitt tydelige og sterke språk! Alle i hans samtid skjønte at dette var en god og naturlig tolkning. De visste nemlig meget godt, ut fra den kjennskapen de hadde til sin egen orientalske kultur, at dette var noe som svært sannsynlig kunne ha skjedd da Thomas overraskende fikk møte den oppstandne. Theodor trodde på treenighetslæren, men ble allikevel ikke fristet til å ta Thomas' ord til inntekt for denne læren. For ham var det tydeligvis helt åpenbart at disse ordene hadde en annen og mer naturlig forklaring: Selv om enkelte moderne trinitarer vil ha oss til å tro at slike overraskelsesutbrudd kun er et moderne fenomen og ikke var noe som ble brukt i oldtiden, så er ikke dette riktig. Theodor, biskop av Mopsuestia (350-428 e.Kr.) var f.eks. "en tidlig kristen teolog og den mest eminente representanten for den såkalte antiokenske skolen .... han var høyt respektert og tok del i flere synoder, og hadde et renomé som ortodoks som det aldri ble satt spørsmålstegn ved. Denne respekterte biskopen av Mopsuestia var en veldig tidlig trinitar og en venn av Johannes Chrysostomos og av Kyrill fra Alexandria." (Encyclopedia Britannica, 14th ed., Vol. 22, p.58). Denne høytrespekterte tidlige trinitaren skrev for 1600 år siden at Thomas' utsagn i Joh 20:28 var: "et overraskelsesutbrudd rettet mot Gud". (Meyer's Commentary on the New Testament, (John), 1983, Hendrickson Publ., Vol.3, p.535). Et annet interessant forhold som støtter opp under denne forståelsen, er noe vi finner i den greske grammatikken. På norsk sier vi "herre" enten vi snakker om noen eller til noen, men slik er det ikke på gresk. Her vil ordene ha forskjellige endelser alt etter hvilken funksjon de har i setningen (kasusformer). I nominativ vil f.eks. ordet herre hete "kyrios", men i vokativ (tiltale) vil det ha en annen form, nemlig "kyrie". Det er f.eks. denne tiltaleformen man bruker i Den norske kirkes liturgi når man sier "kyrie eleison" (herre forbarme deg). Dette grammatikalske mønsteret blir fulgt helt konsekvent over alt i hele Det nye testamente. I alle de 119 tilfellene der noen blir tiltalt som herre, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Åp 4:11 bryter ikke dette mønsteret. Alt tyder på at vi i Den kritiske tekst her har å gjøre med noe annet, en apposisjon. Ellers har The Received Text kyrie også her, slik at det totale antallet forekomster blir 120). Spesielt interessant er det å se at mønsteret følges helt konsekvent i Johannes evangelium, for det forteller oss noe om denne spesielle forfatterens skrivevaner. I alle de 33 tilfellene der ordet herre blir brukt i direkte tiltale til noen i dette evangeliet, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Se Joh 4:11, 15, 19, 49; 5:7; 6:34, 68; 8:11; 9:36, 38; 11:3, 12, 21, 27, 32, 34, 39; 12:21, 38; 13:6, 9, 25, 36, 37; 14:5, 8, 22; 20:15; 21:15, 16, 17, 20, 21). I Joh 14:5 har vi et spesielt interessant tilfelle. Her står nemlig Thomas like overfor Jesus og tiltaler ham med ordet herre. Hvilken kasusform blir så brukt? Jo, som vanlig og som ventet, vokativformen kyrie! Den greske grammatikken blir fulgt - også i møte med Jesus! Om det da er slik at Thomas snakker direkte til Jesus i 20:28, burde vi naturlig forvente å finne formen kyrie også her. Men det gjør vi ikke! Thomas' ord står ikke i vokativ, men i nominativ! Dette er meget interessant! Kan det være at apostelen her bevisst har valgt en annen kasusform nettopp for å markere at det Thomas sier ikke er noen direkte tiltale til Jesus! Er ikke dette den mest plausible forklaringen? Hva annet kan forklare denne spesielle bruken av kasus? Hvorfor i alle dager skulle ikke Johannes følge den greske grammatikken også her - slik som han gjør over alt ellers - dersom det virkelig dreier seg om en direkte tiltale? Noen prøver å si at utsagnet allikevel er en direkte tiltale selv om ordene står i nominativ, og kaller det en "tiltalens nominativ". Selv om det må innrømmes at slike grammatikalske uregelmessigheter faktisk forekommer i NT, og da særlig i forbindelse med ordet Gud, så ser vi aldri at ordet herre blir brukt i "tiltalens nominativ" noe sted! Selv Stefanus, når han tiltaler den herliggjorte og himmelske Jesus som herre (Ap.gj. 7:59), snakker kun til ham i vokativformen - ikke i nominativ! På denne bakgrunn fremstår det som svært usannsynlig at kyrios blir brukt som tiltaleform i dette ene tilfellet i Joh 20:28! Her er en interessant uttalelse fra Edwin Abbott som gir god støtte til våre vurderinger om at kyrie var den normale og enerådende kasusform som ble brukt i direkte tiltale:

De egyptiske papyriene bruker kyrie over alt, men aldri, så langt vitneprovene går, ho kyrios i vokativ betydning. En stor mengde vitneprov fra alle eksisterende greske manuskripter viser således at dersom hensikten hadde vært en vokativ tiltale, ville kyrie ha blitt benyttet. Dette bekreftes også ved at de latinske tidligversjonene har "dominus". 1) (Edwin Abbott, Johannine Grammar, 94 sec., 2049) 1) "Dominus" er nominativformen. Vokativformen (tiltaleformen) på latin er "domine". De viktige latinske tidligversjonene (Vetus Latina) bruker altså ikke tiltaleformen i Joh.20:28. PS - Vi skal ikke se bort fra muligheten av at den ovenfornevnte biskop Theodor kom fram til sitt syn på betydningen av Thomas' ord nettopp fordi han kunne sin greske grammatikk! I tråd med det faktum at Thomas' ord ikke ser ut som noen tiltale til Jesus i følge vanlig gresk grammatikk, så ser heller ikke hans utsagn som helhet ut som noe tiltaleutsagn! Det jeg tenker på her, er det faktum at når noen begynner en tiltale med å si enten "herre" eller "Gud" i Bibelen, så har disse personene alltid noe mer på hjertet som de ønsker å si! Det kan dreie seg om mange forskjellige ting, som f.eks. spørsmål, anmodninger, bekjennelser eller annet. Poenget er at de alltid sier noe mer enn bare disse adresseordene eller åpningsordene! Slik er det i alle tilfellene i Johannes evangelium der Jesus blir tiltalt som herre. Her er noen få eksempler: Joh 4:15 - Herre, gi meg dette vannet Joh 4:19 - Herre, jeg ser at du er en profet Joh 6:34 - Herre, gi oss alltid dette brødet Joh 6:68 - Herre, hvem skal vi gå til? Joh 11:27 - Herre, .... jeg tror at du er Messias, Guds Sønn Når det gjelder Thomas' ord, kunne han i tråd med dette gjennomførte mønsteret f.eks. ha fortsatt omtrent slik etter åpningsordene: Min Herre og min Gud, du har stått opp og har kommet til oss! Eller: Min Herre og min Gud, jeg tror at du ..... Men noe slikt naturlig påfølgende budskap finner vi altså ikke. Thomas sier bare begynnelsesordene og ikke noe mer! Hans utsagn likner derfor ikke på et tiltaleutsagn. Derimot har det alle kjennetegn på et kort eksklamasjonsuttrykk. En annen ting som peker i retning av at det er riktig å forstå Thomas' ord som en kort eksklamasjon rettet mot Gud Fader, er Jesu reaksjon på hans uttalelse. Da Peter bekjente Jesus som Messias, fikk han ros av Jesus og en forsikring om at det var Gud selv som hadde gitt ham dette lyset i hans sinn. Burde ikke da Thomas, mer enn noen andre, fått ros og en tilsvarende forsikring om at det var Gud selv som hadde åpenbart dette for ham, dersom han her virkelig kom med en bekjennelse som fremholdt den dypeste sannhet om Jesus - at han var Gud! Burde ikke Thomas fått lovord uten like for å ha skjønt det ingen andre av disiplene hadde skjønt? Burde ikke Jesus ha tatt utgangspunkt i Thomas fantastiske bekjennelse og bekreftet og utdypet sannheten om sin egen guddom for resten av disiplene? Burde ikke Jesus ha sagt til Thomas noe liknende av: "Velsignet er du, Thomas. Endelig har du skjønt hvem jeg er! Dette er den bekjennelsen jeg hele tiden har ventet på. Jeg er virkelig din Gud." Men alt slikt er fraværende i Jesu reaksjon på det Thomas sier! Vi finner ingen ros, ingen tale om mektig gudsåpenbarelse og ingen utdypning av egen guddom! Alt Thomas får høre, er tvert imot en mild irettesettelse! Jesus refser faktisk Thomas for å ha hatt et så vantro hjerte at han ikke har kunnet tro på oppstandelsen før han selv fikk se Jesus (se v.29). Jesus synes å være helt uvitende om at Thomas nettopp har sagt noe svært viktig om hvem han selv er! Responsen han gir, viser at han ikke tillegger Thomas' ord noen spesiell vekt eller betydning utover det at de viser at Thomas nå tror på oppstandelsen. Dette reaksjonsmønsteret passer som hånd i hanske med at Thomas' ord var et takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader, dvs en kort lovprisning til Gud for at Jesus nå stod levende foran ham. Jesu avmålte respons helt uten hentydninger til egen guddom passer derimot overhodet ikke til at Thomas her plutselig skal ha bekjente Jesus som Gud! En slik grensesprengende bekjennelse er det umulig å forestille seg at Jesus skal ha forholdt seg helt taus og passiv til! Så langt jeg kan bedømme saken, må derfor Jesu respons på Thomas' ord utgjøre en meget sterk indikasjon på at Jesus ikke ble bekjent som Gud denne dagen. En annen ting man kan reflektere over, er disiplenes trosvitnesbyrd etter denne hendelsen. Endret det seg? Åpnet Thomas døren inn til en fantastisk sannhet om Jesus, som alle de andre disiplene umiddelbart tok imot og begynte å bekjenne? Fulgte Peter umiddelbart etter i Thomas fotspor? Stod han fram på pinsedagen og forkynte at Jesus var Gud? Les Ap.gj. 2:14-41 og døm selv! Her er noe av det Peter sa denne spesielle dagen:

Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. (v.22-24) En utvalgt mann velsignet og utrustet av Gud! Slik er Peters Kristusvitnesbyrd. Ikke ett ord om at Jesus er Gud! Peter synes ikke å ha fått noen som helst impulser fra hendelsen med Thomas til å begynne å bekjenne Jesus som Gud. Og slik er det generelt i hele den første kristne kirkehistorien. Jesus blir aldri forkynt eller bekjent som Gud i Apostlenes gjerninger. Det er derfor ingen ting som tyder på at apostlene lærte noe radikalt nytt denne dagen! Det finnes ingen ting som tyder på at det Thomas sa utgjorde noe vannskille i deres trosliv! Igjen får vi altså en indikasjon på at det er en god og rimelig forståelse å lese Thomas ord som et kort takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader - og ikke noe annet! La meg også ta med hvordan to velrenomerte bibeloversettelser gjengir Joh 20:28. Legg merke til at Thomas her ikke blir sagt å svare på noe spørsmål. Dette stemmer godt over ens med at Jesus ikke stiller noe spørsmål til ham! Det at verset kan oversettes slik, er også med på å peke i retning av at Thomas' ord ikke er noen tiltale til Jesus. New English Bible: Thomas said, "My Lord and my God!" Phillips Modern English Bible: "My Lord and my God!" cried Thomas. Som et siste punkt vil jeg henlede lesernes oppmerksomhet mot to interessante vers i Joh 20 som rammer inn det 28. verset. I vers 17 har Jesus nylig sagt til Maria Magdalena at hun skulle gå til disiplene og si til dem at han snart skulle fare opp til ham som var både hans egen og disiplenes Gud. Dette var et krystallklart budskap til disiplene - Thomas inkludert - om hvem som var deres Gud og den ene sanne Gud. Hvor troverdig er det da å si at Thomas - i direkte strid med denne undervisningen fra Jesus - noen få dager senere skulle få en ide om at en annen enn Faderen var hans Gud? I vers 31 oppsummerer Johannes - etter hendelsen med Thomas - hensikten med hele det evangeliet han har skrevet. Om det var slik at Thomas bekjente Jesus som Gud og at dette utgjorde noe av selve kjernen i kristentroen, skulle man ikke da forvente at Johannes ville oppsummere sitt evangelium med å si noe om at han hadde skrevet sitt evangelium for at menneskene skulle komme til tro på at Jesus var Gud? Men det gjør ikke Johannes! Det han derimot sier, er at han har skrevet evangeliet "for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn". Igjen står vi altså overfor klare indikasjoner på at Thomas aldri har tiltalt Jesus som Gud. Jeg avrunder gjennomgangen av denne forståelsesmodellen med et sitat fra den norske kristenlederen Ola Tulluan. Både ordet herre og ordet Gud står i nominativ i Joh 20:28. Tulluan fokuserer her på nominativformen av ordet Gud (theos - i motsetning til tiltaleformen thee): Er theos å forstå vokativt, eller er hele uttrykket rett og slett et mer eller mindre fast utrop som uttrykker forbauselse og lovprisning på en og samme tid? Er dette siste riktig, sier ikke utropet noe om hvilket syn Thomas hadde på Jesus som Gud. Da uttrykker det bare hans forbauselse over det mirakel som oppstandelsen er og samtidig hans lovprisning av den allmektige Gud som har gjort dette mirakel mulig. Denne tolkning sies å stamme fra Teodor fra Mopsuestia og Faustus Socinus, men har ikke funnet mange tilhengere. (Ola Tulluan, Én sann Gud - Monoteismen og det første bud i missiologisk perspektiv, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug, 1998, s.57) Det siste Tulluan her sier om at dette synet ikke har funnet mange tilhengere, bekymrer meg ikke nevneverdig. Sannhet og flertall har på ingen måte vært synonyme størrelser opp gjennom kirkehistorien! Det jeg imidlertid synes er spesielt interessant i hans uttalelse, er hans klare beskrivelse av hvordan alle vanskeligheter fordufter som dugg for solen når Thomas' ord blir forstått som en eksklamasjon rettet mot Gud Fader! I denne forståelsesmodellen har vi altså en enkel og - slik jeg ser det - godt underbygd og troverdig "løsning" på de ordene vi finner i Joh 20:28. Om vi forstår ordene slik, synes alle brikker å falle på plass.

Jeg snakket innledningsvis om to interessante forståelsesmodeller til Joh.20:28. Den andre forståelsesmodellen åpner opp for at Thomas muligens kan ha kalt Jesus for Herre og Gud, men at ordene da har hatt en underordnet og relativ betydning. Det at noen blir betegnet som Gud / gud i en relativ betydning - uten noen som helst tanke på sidestilling med den Allmektige Gud - er faktisk et vel dokumentert bibelsk fenomen. I følge Jesus selv var det f.eks. helt OK at dommerne i det gamle Israel ble kalt guder i en relativ betydning (se Joh 10:34-35 / Salme 82). Ikke bare dommerne, men også kongene kunne kalles guder (se Salme 45). Og Moses ble kalt gud i forhold til Farao (2 Mos 7:1). Abraham (1.Mos.23:6) og kong Nebudkanesar (Ez 31:11) ble også kalt guder. Ingen ting før eller etter dette opptrinnet med Thomas tyder på at han bekjente Jesus som Gud i absolutt forstand! Disiplene går ikke denne dagen over til å tro at Jesus var Gud. I Apostlenes gjerninger - altså i tiden umiddelbart etter Thomas bekjennelse - forkynnes Jesus konsekvent som den oppstandne Messias, aldri som Gud. Jeg er derfor overbevist om at ingen venn eller disippel noen gang bekjente Jesus som sann Gud. Apostelen Thomas kan altså muligens ha brukt ordet gud om Jesus i en relativ betydning - en praksis Det gamle testamente gir flere eksempler på og en praksis Jesus selv går god for. Men en slik bruk innebærer aldri sann guddom - bare stor makt og velde. Dette er forøvrig helt i tråd med grunnbetydningen av det hebraiske ordet El. Ordet betyr nettopp kraft, makt og velde. Til og med mektige ting i naturen kan beskrives med dette ordet (Salme 36:7 - mektige (El) fjell, Salme 80:11 - mektige (El) sedrer ). Noen teologer antyder faktisk at vi kanskje ville kommet riktigere ut om vi hadde oversatt ordet med Mektig, eller noe liknende, i stedet for Gud. Da ville den ene sanne Gud vært den Mektige, og andre utvalgte redskaper ville vært mektige i en underordnet og sekundær betydning. Uttalelsene nedenfor peker litt i denne retningen: Det hebraiske "ælohim" betegner ikke bare navnet på den levende, sanne Gud, 1.Mos.1:1 etc. Ordet brukes i en rekke andre sammenhenger som betegnelse for personligheter med makt og autoritet i overensstemmelse med ordets grunnbetydning: Makt, styrke, kraft. På denne siste måten anvendes likeledes det greske theoi, guder. (Illustrert Bibelleksikon, 1987, b.3, s. 236) Det hebraiske ordet for "guder" (elohim) kunne referere til mange forskjellige opphøyde vesener ved siden av Jahve, uten at dette innebar noen utfordring i forhold til monoteismen. (Craig L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary, Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, c2002, “The feast of Dedication” (John 10:22-42), p.163) Dersom vi husker på at roten som det hebraiske ordet "El" er utledet fra betyr "styrke eller makt", vil vi ikke stå så måpende perplekse når vi ser ordet brukt om mennesker i Det gamle testamente. Det er jo tross alt et element av styrke og makt forbundet med menneskelig autoritet. Det er konteksten ordene El eller Elohim står i som avgjør hvilken verdi disse ordene skal ha. Vi gjør en feil dersom vi gir disse ordene en fast verdi når vårt undersøkelsesmateriale vitterlig ikke gjør det. (Frye, The Father Son Relationship, pp.25.26, sitert i: Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.227-228) De første kristne brukte ordet gud om vesener med ulik grad av suverenitet og makt, og ikke slik som nå, bare i en absolutt betydning. .... Det er altså, slik jeg ser det, et relativt uttrykk, et uttrykk som beskriver noen som har herredømme. (Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter nr.2) Man finner en vid bruk av ordene for "Gud" i jødisk englelære. Både elim og elohim blir f.eks. brukt i stor utstrekning som en betegnelse på mektige engler i 4Q400-407 (dødehavsrullene). Heller ikke her forligger det noen intensjon om å bryte med Guds enhet eller unikhet. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216-217) Andre himmelske vesener enn Herren blir ofte kalt elohim i Dødehavsrullene. (Adela Yarbro Collins and John J. Collins, King and Messiah as Son of God – Divine, Human, and Angelic Messianic Figures in Biblical and Related Literature, William B. Eerdmans Publ. Co., Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K., 2008, p.61) Vi må derfor trekke den slutning at ut fra Filons perspektiv og ut fra perspektivet til det jødiske fellesskap han tilhørte, så var hans beskrivelse av Moses som theos (gud) ikke noe som berørte eller truet monoteismen. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216) I lys av resten av Johannesevangeliet kan ikke Thomas bekjennelse bety at den oppstandne Jesus er den ene Gud. Den betegnelsen har allerede blitt brukt av Jesus selv i kontekst der han klart skiller mellom Faderen og Sønnen. (17:3). I tillegg hadde Jesus i en åpenbarelse for Maria Magdalena etter oppstandelsen befalt henne å gå til disiplene og si til dem at han steg opp "til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud" (20:17). Det er høyst usannsynlig at Johannes har til hensikt å få leserne til å tro at Faderen og Sønnen på ett eller annet tidspunkt har smeltet sammen til ett, eller at den som Jesus kalte for "min Gud" på en eller annen måte har blitt til den oppstandne Herren selv. (Marianne Thompson, The God of the Gospel of John, p.235) I Skriften betegner ikke ordet "Gud" nødvendigvis Den Høyeste, men blir ofte brukt om mennesker og engler. Moses blir kalt Gud: 2 Mos 7:1. Dommerne i Israel blir kalt guder: Salme 82:6. De som Guds ord kom til, blir kalt guder: Joh 10:35. Paulus sier at det er mange både i himmelen og på jorden som blir kalt guder: 1 Kor 8:5. Vi ser altså at ordet "Gud" noen ganger blir brukt i en underordnet betydning. Når ordet blir brukt for å betegne Den Høyeste, blir ofte andre ord forbundet med det for å beskrive hans guddommelige fullkommenheter eller karaktertrekk. Han blir kalt den usynlige Gud, den Allmektige Gud, den eneste vise Gud, den eneste sanne Gud, den Høyeste Gud, Jahve Gud - titler som ikke en eneste gang blir gitt til Kristus noe sted i Bibelen. Om ordet "Gud" alene alltid betegnet Den Høyeste, ville slike tilleggsbeskrivelser vært overflødige. Om Jesus hadde blitt kalt Gud aldri så mange ganger i Skriften, ville dette ikke vært noe bevis for at han var Den Høyeste, like lite som det at Moses blir kalt Gud er noe bevis for at han er Den Høyeste! (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.115) Thomas brukte ordet "Gud" i den betydningen det blir brukt om konger og dommere (som blir sett på som Guds representanter) og, fremfor alt, om Messias. (C.G. Kuehnoel (Trinitarian theologian), cited by W.G. Eliot in: Discourses on the Doctrines of Christianity, Boston, 1886, p.79) Thomas så i den oppstandne Jesus den som var utvalgt til å være "Gud" i den kommende tidsalder, han som skulle ta over for Satan, denne tidsalders "Gud". Men Thomas' ord "Herre" og "Gud" er ikke noe annet enn messianske titler på linje med de guddommelige titler gitt til Herrens engel og til Guds representanter i Det gamle testamente. Den tidligere så tvilende apostelen begynte ikke plutselig å tro på den Nikenske eller den Athanasianske trosbekjennelsen og se på sin Herre som "sann Gud av sann Gud". Johannesevangeliet må ikke manipuleres til å samsvare med mye senere spekulasjoner fra greske teologer. (Sidney A. Hatch, Th.M. from Dallas Theological Seminary) Vi må her avrunde denne korte og fragmentariske oversikten over språklig bakgrunnsmateriale. Men forhåpentligvis har nok blitt sagt til å vise at de nytestamentlige forfatterne talte om Jesus i en kulturell setting der terminologi som vi ville ha ansett som passende kun i forhold til et vesen som i sannhet var guddommelig, ble brukt om engler og faktisk også om mennesker. I det første århundres verden kunne man hevde at enkelte mennesker stod i en spesielt nær relasjon til den himmelske sfære, man kunne tillegge dem en viss grad av ontologisk likhet med Guds natur, man kunne ære dem med slike titler som "Guds Sønn", "Herre" - ja, til og med "gud". Og alt dette kunne man gjøre uten å ha noen som helst intensjon om å tillegge de som ble beæret på denne måten samme guddommelige status som den høyeste Gud. (G. H. Boobyer, Jesus as "theos" in the New Testament, The John Rydlands Bulletin, vol.50, 1967/8) Som vi skjønner, har også forståelsesmodell nummer to noe for seg. Thomas kan faktisk ha kalt Jesus for gud i en underordnet og relativ betydning uten å ha hatt til hensikt å bekjenne en sann Gud nummer to ved siden av Gud Fader. En slik bruk av ordet gud er nokså fremmed for oss i vår moderne kultur, men på bibelens tid var en slik bruk av ordet en reell mulighet. Ordet hadde åpenbart en annen valør på den tiden. Alle brikker faller derfor på plass om vi følger også denne forståelsesmodellen. Som nevnt før, synes jeg det er vanskelig å velge mellom de to forståelsesmodellene. Det jeg imidlertid vet sikkert med meg selv, er at begge disse to modellene gir bedre og mer sannsynlige svar på hva slags betydningsinnhold Thomas la i sine ord enn det en treenighetstolkning gjør. Vi har - slik jeg ser det - ikke et merkelig tilfelle av at én person én gang bekjente Jesus som sann Gud i evangeliene. Alle apostlene - Thomas inkludert - trodde kun på Israels Gud! Jesus var deres Messias - ikke deres Gud! Joh 1:1 er også et bibelvers som ofte blir trukket fram og tatt til inntekt for at Jesus blir bekjent som Gud. Vi må derfor knytte noen få kommentarer også til dette verset. Innledningsvis kan det nevnes at flere dyktige fortolkere mener at det knytter seg stor usikkerhet til om logos virkelig beskriver en levende person i dette verset. De kan se for seg at verset heller er en beskrivelse av Guds tanke eller plan som først blir realisert i og med Jesus i vers 14. Dette skal jeg ikke gå noe videre inn på. I den videre drøftelsen vil jeg bare anta at ordet logos i Joh 1:1 virkelig er et navn på eller en slags beskrivelse av Jesus i hans preeksistens.

Joh 1:1 begynner med å si at logos en gang var hos Gud. Deretter sies det i 1:1c: kai theos en ho logos (ordrett: og en gud var ordet). Betyr så disse ordene at Jesus (logos) er en sann Gud på lik linje med den Gud han en gang var hos? For det første virker en slik tanke forvirrende og svært vanskelig å forene med den klare monoteismen som ellers forkynnes i dette evangeliet (5:44, 17:3, 20:17). Dernest er det heller ikke så sikkert at det er riktig å oversette dette uttrykket med "og ordet var Gud" (Gud med stor bokstav)! Nedenfor skal jeg liste opp to tabeller med alternative måter å oversette på, og til hver tabell knytter jeg en del kommentarer. Jeg tror dette vil hjelpe leserne til å se at det ligger svært viktig informasjon i det faktum at ordet theos her i 1:1c forekommer uten den bestemte artikkelen (anarthrous). Først en del oversettelser som velger å gjengi theos med "en gud": Navn på oversettelse: Ordlyd: John Crellius, (latinsk form av tysk), 1631 the Word of Speech was a God Jeremias Felbinger, Das Neue Testament, 1660 und di Rede war ein Gott Reijnier Rooleeuw, 1694 and the Word was a god T. Kenrick, An Expositon of the Historical Writings of the New Testament, b.2, 1807 and the word was [a] God The New Testament in an Improved Version, Upon the Basis of Archbishop Newcome's New Translation: With a Corrected Text, London, 1808 and the word was a god Thomas Belsham, The New Testament in an Improved Version, 1808 the Word was a god Abner Kneeland, The New Testament - being the English only of the Greek and English New Testament, 1823 and the Word was a God John Samuel Thompson, The Monotessaron: Or the Gospel History, According to the Four Evangelists, Baltimore, 1828 and the Logos was a god Herman Heinfeter, A Literal Translation of the Gospel According to St. John on Definite Rules of Translation, 1854 for a God the Command was to Become The Emphatic Diaglott, interlinear reading, by Benjamin Wilson, 1864 and a god was the word Robert Young, Concise Commentary on the Holy Bible, s.54, 1865 and a God (i.e. a Divine Being) was the Word Leicester Ambrose Sawyer, The Final Theology, b.1, Introduction to the New Testament, Historic, Theologic and Critical, s. 353, 1879 and the Logos was a god Antonius Nicholas Jannaris Ph.D., (Classical Greek), Zietschrift fur die Neuterstamentliche Wissenchaft und die Kuknde Alteren Kirche Volz, s.13-25, 1901 and was a god George William Horner, The Coptic Version of the New Testament in the Southern Dialect, 1911 and (a) God was the word Oskar Holtzmann, Das Neue Testament, 1926 und ein Gott war der Gedanke Rittenlmeyer, 1938 selbst ein Gott war das Wort James L. Tomanek, The New Testament of our Lord and Savior Jesus Anointed, 1958 and the Word was a God Das Evangelium nach Johannes, by Siegfried Schulz, Göttingen, Tyskland, 1975 ein Gott (oder, Gott von Art) war das Wort Das Evangelium nach Johannes, Johannes Schneider, 1979 und ein Gott war das Wort Jurgen Becker, Das Evangelium nach Johannes,Wirzburg, Tyskland, 1979 und ein Gott war das Logos Greek Othodox/Arabic translation, 1983 and the word was a god The 21st Century Translation and the [Marshal] [Word] was a god Schulz, 1987 ein Gott (oder: Gott von Art) war das Wort Det greske språk har ingen ubestemt artikkel. Ubestemtheten i et substantiv blir formidlet ved å skrive det uten den bestemte artikkelen. Ho logos betyr således "ordet", mens logos betyr "et ord". I Ap.gj. 28:6 blir Paulus sagt å være "en gud". På gresk står det her bare theon (en form av ordet for gud uten den bestemte artikkelen). I Joh 6:70 blir det sagt at "en av dere er en djevel". På gresk står det her "diabolos" (ordet for djevel uten den bestemte artikkelen). Man ser altså hvordan man ofte må føye til den ubestemte artikkelen på norsk for å gjengi meningen av et substantiv uten bestemt artikkel på gresk. Dette er den språklige bakgrunnen for at oversetterne i tabellen ovenfor finner det riktig å oversette "theos en ho logos" med "en gud var ordet" eller "ordet var en gud". Her er ellers noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på: Følgelig kan theos en ho logos, ut fra en ren grammatikalsk betraktning, gjengis med "Ordet var en gud". (Murray J. Harris, Jesus As God, 1992, p.60) Verbet som står foran et artikkelløst predikat, ville sannsynligvis bety at Logos var "en gud" eller et guddommelig vesen av en eller annen slag. Logos ville tilhøre den generelle kategorien "theos", men være et vesen atskilt fra "ho theos". (Dr. Phillip B. Harner, Heidelberg College) Som kommentatorer så ofte har påpekt formidler ikke det engelske ordet "Gud" den riktige betydningen av det greske ordet theos. Uten den bestemte artikkelen betyr theos "en gud", eller brukt som predikat kan det ganske enkelt bety "guddommelig", "mer enn menneskelig" (Jones 1913, Skemp 1973, Grube 1980: 150-1). (Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford University Press, 2004/2005, p.35) Direkte ut fra gresken kunne man oversette med: Ordet var en Gud. ("William Barclay-Ever Yours," edited by C.L.Rawlings, Dunbar,1985, p.205) Dersom oversettelse dreide seg om å oversette ord for ord, ville en mulig oversettelse av theos en ho logos være: "Ordet var en Gud". Som en ord for ord oversettelse er det her intet å sette fingeren på. (C.H. Dodd, Technical Papers for The Bible Translator, Vol..28, nr.1, 1977) Tolkningen av Joh 1:1 vil avhenge av om man anser forfatteren for å tro på bare én Gud eller på mer enn én Gud. Vi tror at Johannes har kunnet si at Ordet var en "gud", for i GT blir til og med englene kalt dette. Ja, som jøde ville Johannes ha trodd på "mer enn én Gud". Han ville ha trodd på overmenneskelige vesener, englene som omgir Gud i det himmelske hoff (se Salme 8:5, 82:1, 138:1). Men han ville bare ha tilbedt den ene sanne Gud. Ordet var ikke denne ene sanne Gud (ho theos), men Ordet var, som Johannes opplyser oss om, "hos" denne Gud. Gjengivelsen "en gud" er både grammatikalsk riktig og i overensstemmelse med en fordomsfri lesning av konteksten der Ordet blir framstilt som atskilt fra Gud (ho theos). (Rev. J. W. Wenham, The Elements of New Testament Greek, footnote 2, page 35, Cambridge University Press, 1987 reprint)

Så langt om å oversette theos uten artikkel med "en gud". Som vi skjønner er dette en helt legitim og grammatikalsk riktig måte å oversette på. Som Wenham påpeker, kan en slik oversettelse også ha gitt god mening for en monoteistisk jøde på Jesu tid. I den gamle israelittiske kulturen var det nemlig fullt mulig å kalle både mennesker og engler for guder i en relativ og underordnet betydning, slik som vi har sett ovenfor. En slik oversettelse og en slik forståelse av ordet "gud", formidler altså en forståelse av logos som et mektig eller guddommelig vesen av en eller annen slag, men ikke som et vesen på lik linje med den Allmektige Gud! Andre oversettere velger å gjengi det ubestemte "theos" med en predikativ eller adjektivisk beskrivelse som f.eks. "guddommelig, av guddomsart, av samme natur som Gud" eller andre beslektede uttrykk. Slike uttrykk har forøvrig en betydning som ligger nær opp til "en gud". Om vi f.eks. beskriver en person som "en djevel" eller "djevelsk", så sier disse to uttrykkene nesten det samme. Her er noen eksempler på Bibler og oversettere som har valgt denne gjengivelsesmåten: Navn på oversettelse: Ordlyd: Harwood, 1768 and was himself a divine person The New Testament, by Curt Stage, 1907. Das Wort war selbst gottlichen Wesens The New Testament, by Rudolf Boehmer, 1910. ja selbst goettlichen Wesens Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1919 Gott von Art war das Wort Baumgarten et al., 1920 Gott (von Art) war der Logos La Bible du Centenaire, Maurice Goguel, 1928 and the Word was a divine being Robert Harvey, (D. D.), 1931 and the Logos was divine (a divine being) Ernest Findlay Scott, 1932 and the Word was of divine nature William Temple, erkebiskop i York, 1933 and the Word was divine Smith and Goodspeed, 1935 and the Word was divine The Moffatt translation of the Bible, 1935 the Logos was Divine Goodspeed, 1939 the Word was divine Ervin Edward Stringfellow, 1943 and the Word was divine (NT), Lyder Brun, 1945 Ordet var av guddomsart Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1946 and of a divine kind was the Word The New Testament, Friedrich Pfaefflin, 1949 Und war von goettlicher Wucht Albrecht, 1957 gottlichen Wesen hatte das Wort Hugh J. Schonfield, 1958 the Word was divine Smit, 1960 verdensordet var et guddommelig vesen John L. McKenzie, 1965 the word was a divine being William Barclay, New Testament, 1969 the nature of the Word was the same as the nature of God Moffatt, 1972 the Logos was divine Translator's New Testament, 1973 the Word was with God and shared his nature Philip B. Harner, 1973 the Word had the same nature as God MaximillianZervich /Mary Grosvenor, 1974 The Word was divine Barclay, 1976 the nature of the Word was the same as the nature of God Fritz Rienecker, 1976 the word had the same nature as God Johannes Schneider, Berlin, 1978 and godlike sort was the Logos Haenchen, 1980 Gott (von Art) war der Logos Schonfield, 1985 the Word was divine Scholar’s Version, 1993 The Divine word and wisdom was there with God, and it was what God was Madsen, 1994 the Word was a divine being International English Bible, 2001, fotnotene Ftn.: eller guddom eller guddommelig, som er en bedre oversettelse siden den greske bestemte artikkelen ikke er til stede foran ordet The Complete Bible – An American Translation The Word was divine Her er noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på: Til slutt sier Johannes at ”Ordet var Gud”. Det er ingen tvil om at dette er et vanskelig uttrykk for oss å forstå. Det er vanskelig fordi det greske språket, som Johannes brukte når han skrev, hadde en annen måte å si ting på enn det som er vanlig på engelsk (eller norsk - min kom.). Når det greske språket bruker et substantiv, har det nesten alltid den bestemte artikkelen foran substantivet. Det greske ordet for Gud er ”theos”, og den bestemte artikkelen er ”ho”. Når man derfor snakker om Gud, sier man ikke bare Gud, men ”ho theos”. Når gresken ikke har den bestemte artikkelen foran et substantiv, får substantivet mer karakter av et adjektiv: Det beskriver karakteren, kvaliteten til personen. Johannes sa ikke at Ordet var ”ho theos”, det ville ha vært det samme som å si at Ordet var identisk med Gud. Han sier at Ordet var ”theos” – uten den bestemte artikkelen – og det betyr at Ordet var, som vi kan uttrykke det, av samme karakter, kvalitet, vesen og væren som Gud. Når Johannes sa at ”Ordet var Gud”, sa han ikke at Jesus var identisk med Gud. Han sa at Jesus er så fullkomment lik Gud i sinn, hjerte og væren at i Ham ser vi på en fullkommen måte hvordan Gud er. (W. Barclay, The Icily Study Bible, The Gospel of John, b.1)

Det er ikke slik at han (Johannes) identifiserer ham (Jesus) med Guddommen (ho theos). Tvert imot skiller han klart mellom Sønnen og Faderen og lar ham fremstå som underordnet i verdighet (Faderen er større enn meg). Når han sier at Sønnen er ”Gud” (theos), så mener han av guddommelig slag eller natur. (Philip Schaff, History of the Christian Church, 1910 ed., Vol.1, p.690) ("Gud" i Joh 1:1c) står nødvendigvis uten den bestemte artikkelen (bare theos, ikke ho theos) fordi det beskriver naturen til Ordet, det identifiserer ikke hans person. Det ville være ren sabellianisme om man sa at "Ordet var ho theos". (Trinitarian Bishop Westcott, cited by C.F.D Moule in: An Idiom Book of New Testament Greek (Cambridge University Press, 1953), p.116) Joh 1:1 beskriver ikke identiteten til, men karakteren til Logos. (D.A. Fennema, John 1:18: ‘God the Only Son,’ New Testament Studies 31 (1985), p.130) Når alt kommer til alt, er altså gjengivelsen "Ordet var en Gud" nøyaktig hva den greske teksten sier. "Ordet var guddommelig" er en mulig meningsgjengivelse av dette greske uttrykket. "Ordet var Gud" er nesten helt sikkert utelukket ved den måten Johannes uttrykker seg på. En slik oversettelse svarer ikke til "Ordet var guddommelig", for det innsnevrer uten grunn betydningen i det opprinnelig greske uttrykket fra en kvalitet eller en kategori (gud / guddommelig) til et individ (Gud). (Jason BeDuhn, Associate Professor of Religious Studies, and Chair Department of Humanities, Arts, and Religion, Northern Arizona University, 10/2/2001) Som Carl har sagt så har vi diskutert dette skriftavsnittet før, og min egen foretrukne oversettelse er verken "Ordet var guddommelig" eller "ordet var en gud" eller "Ordet var Gud". Jeg vil foreslå "ordet var lik Gud" fordi jeg tror utsagnet har til hensikt å beskrive naturen til det personifiserte Logos som lik naturen til Gud, Faderen. Du tror kanskje noe annet, men vi er sannsynligvis enige i at utsagnet ikke identifiserer ho logos som ho pater, ho theos - slik oversettelsen "Ordet var Gud" kan lede oss til å tro. Slik jeg ser det, er "Ordet var Gud" verken språklig eller teologisk riktig. (Iver Larsen, dansk språkekspert og bibeloversetter, B-greek 4. juli 2006) Med tanke på Johannes' bakgrunn i det kristne fellesskap og dette fellesskaps røtter i jødedommen, er det utenkelig at han mener å si at det finnes mer enn én Gud. ... En mer naturlig forståelse av denne teksten vil være at vi har to vesener her: Gud, og en annen som er theos. Men denne andre står i en slik relasjon til Gud at Gud fremstår som den absolutte som den andre blir definert opp mot og i forhold til. De fremstilles ikke som to likeverdige guder. (William Loader, The Christology of the Fourth Gospel - Structures and Issues, Peter Lang Publishing, p.155, under the heading: "The Word was a God") I gresken er det et skille her mellom ”hos Gud” og ”Gud”. I det første tilfellet blir den bestemte artikkelen brukt, og da har ordet en spesiell referent. I det andre tilfellet finnes det ingen bestemt artikkel, og det er vanskelig å tro at denne utelatelsen ikke er av betydning. En slik konstruksjon gir en adjektivisk kvalitet til den andre forekomsten av ”Theos” (Gud) slik at uttrykket får betydningen ”Ordet var guddommelig”. (Translator’s NT, 1973, fotnote) Det ville være umulig å snakke om Jesus uten å gå inn på ordene i Johannes evangelium: "Ordet var Gud". Gresken som ligger under dette uttrykket, er: theos en ho logos. Dette betyr ikke: Ordet var Gud. På gresk er ”ho” den bestemte artikkelen. Dersom to ting utgjør en og samme ting, vil man på gresk bruke den bestemte artikkelen foran begge. Dersom meningen med dette uttrykket hadde vært at Ordet var Gud, da ville det ha sett slik ut: ho theos en ho logos. Det er intet merkverdig forbundet med dette. Vi gjør det samme på engelsk. Når et substantiv ikke har den bestemte artikkelen, fungerer det som et adjektiv - både på gresk og på engelsk! Dersom jeg sier: John er det mennesket (the man) da identifiserer jeg John med et spesielt eksemplar av den menneskelige rasen. Men dersom jeg utelater den bestemte artikkelen, og bare sier: John er menneske (man), da identifiserer jeg ham ikke, jeg klassifiserer ham. Jeg sier: John er menneskelig, han tilhører menneskenes kategori. Så det gresken egentlig betyr her, er ikke at ”Ordet var Gud”, men ”Ordet tilhører samme kategori som Gud, det tilhører samme slags livsform og er ett med Gud. (William Barclay, Who is Jesus, Tidings, Nashville, Tennessee, USA, 1975, s.35-36) Joh 1:1 skulle strengt tatt oversettes med "Ordet var hos Guden (= Faderen), og Ordet var et guddommelig vesen". (John L. McKenzie, S.J., Dictionary of the Bible, p.317)

Det finnes bare én sann Gud, men de som ved språklig misbruk kalles guder, er mange. På grunn av dette indikerer i dette tilfellet skriften at det er den sanne Gud som menes ved å bruke artikkelen (ho theos), og når ordet brukes i uriktig mening, står det uten artikkel. (Den kjente jødiske filosofen Filon fra Alexandria, som levde samtidig med Jesus og apostlene, On Dreams, 1,39) Filon viser at den differensierte bruken av ho theos og theos i Joh 1:1 må ha vært en bevisst bruk fra forfatterens side og vært av stor betydning for den greskspråklige leser. Ja, ikke bare det, Filon viser at Johannes frimodig kan ha kalt Logos for "Gud/gud" uten at dette har berørt hans monoteistiske tro. (James Dunn, Christology in the Making, 2.ed., SCM Press Ltd., 1996, p.241) Filon bruker ofte betegnelsen ho theos om Bibelens personlige Gud, men theos er hos ham - som hos greske forfattere generelt - et predikat med et vidt anvendelses-område, ikke et ord som kun er begrenset til å betegne den Høyeste Gud alene. (Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford Univ. Press, 2006, p.59) Videre legger vi merke til Johannes' bruk av den bestemte artikkelen i disse setningene. Hans bruk av artikkelen er ikke uforsiktig eller tilfeldig, han er ikke ukjent med de finere detaljer i det greske språk. Noen ganger bruker han artikkelen, andre ganger utelater han den. Han har alltid artikkelen foran logos, men bare av og til foran theos. Han bruker artikkelen når theos henspeiler på ham som er den uskapte Årsaken til alle ting, men utelater den når logos blir kalt theos. .... Mange av dem som tar sin religion alvorlig undrer seg storlig over dette. I sin frykt for å proklamere to guder, blir de drevet inn falske og onde lærdommer. ..... Til slike personer må vi si at Gud på den ene siden er autotheos (Gud i seg selv), som Frelseren selv sier i sin bønn til Faderen: "At de må kjenne deg, den ene sanne Gud"; mens alle andre utenfor denne autotheos har blitt gjort til theos ved en delaktighet i hans guddom, og derfor ikke skal kalles ho theos, men theos. Således fikk skapningens førstefødte, han som var den første til å stå frem ved Guds side, del i guddommelighet. Han var et vesen av høyere rang enn de andre gudene ved siden av seg, de som alle har ho theos som sin Gud, som det står skrevet: "Gudenes gud, Herren, har talt og kalt på jorden." Det var gjennom tjenesten til den førstefødte at de ble guder, for han formidlet fra Gud i rikt mål slik at de kunne bli theos, han formidlet det til dem ut fra sin egen overflod. Den sanne Gud er altså ho theos, og de som er dannet senere er guder, en slags avbilder av denne prototypen. Avbildet fremfor alle avbilder er Guds Logos, han som var i begynnelsen og som var hos Gud. Han vil for alltid være theos. Dette er imidlertid ikke noe han har fra seg selv, men noe som springer ut av dette at han er hos Faderen. Og han vil kun fortsette med å være theos, dersom dette var noe vi skulle tenke på, gjennom en uavbrutt kontemplasjon av dybdene i Faderen. (Origenes, Commentary on the Gospel of John, Book II, 2.) Man gjør vel i å merke seg at allerede Origenes brukte fraværet av artikkelen i Joh 1:1 som bevisgrunnlag for Kristi underordning under Gud. (Bart D. Ehrman, The Orthodox Corruption of Scripture, New York: Oxford University Press, 1993, p. 179) Vi ser altså at det finnes sterke føringer i retning av å oversette Joh1:1c enten med "Ordet var en gud" eller "Ordet var guddommelig" (eller noe beslektet med dette). Dyktige teologer og språkeksperter sier faktisk at det er direkte galt å oversette med "Ordet var Gud" (Gud med stor bokstav). Ordet var nemlig ikke den Gud han var hos! I begge tilfeller innebærer de beskrevne oversettelsesmåtene at Ordet har visse likhetstrekk med Gud, kanskje samme åndelige natur som Gud, men ikke at Ordet er identisk med ho theos eller er lik Gud i makt og velde. Jeg tror at både Filon og Origenes beskrev betydningen av theos uten artikkel på en god og riktig måte. Om vi forstår Joh 1:1 slik som disse to - og flere moderne teologer sammen med dem - representerer ikke Joh 1:1 noen utfordring eller vanskelighet i forhold til det å tro at Faderen, og bare han, er den ene sanne Gud. I dette kapitlet har vi sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesu venner og disipler bekjente en treenig Gud. Svaret på dette spørsmålet fremstår helt klart: Aldri! Ikke en eneste gang hører vi noen avlegge en treenighetsbekjennelse. I tillegg kan vi - etter å ha jobbet litt med Joh 20:28 og Joh 1:1 - også føye til at ingen disippel eller venn noen gang bekjente Jesus som sann Gud i noen av evangeliene. Mange teologer har innrømmet at det virkelig forholder seg slik, og vi skal nå låne øre til noen av disse. Ikke minst interessant er det å høre innrømmelsen fra kirkefaderen Athanasius, ortodoksiens forkjemper og forsvarer framfor noen: Athanasius innrømmer at Kristus ikke ga til kjenne sin guddom for jødene, og han prøver å forklare dette med å antyde at verden ennå ikke kunne tåle en slik læresetning. Og han tilføyer: "Jeg våger å påstå at ikke engang de velsignede disiplene hadde en klar forståelse av hans guddom før Den Hellige Ånd kom over dem på pinsedagen" (Serm. Major de Fid. Montf. Coll. Vol. II, p. 39). Dette utsagnet har en vidtrekkende betydning, og det viser helt klart at i følge Athanasius så var ikke Kristi guddom kjent for apostlene før etter hans død. Theodor snakker langs de samme linjer: "Før sin lidelse og død fremstod ikke Kristus som Gud, verken for jødene generelt eller for sine apostler" (Opera Vol. Ill, p. 15. Ed. Hal.). Chrysostomus antyder ofte at Kristus bare ga en ufullstendig antydning om sin guddom til sine disipler. Ved en anledning sier han at Kristus "ikke umiddelbart åpenbarte sin guddom, han ble først antatt å være en profet, Kristus (Messias), ganske enkelt et menneske, men til slutt - ut fra hans gjerninger og hans ord - skjønte de hvem han var" (Opera, Vol. VIII, p.20). Chrysostomus sier videre at Maria, Jesu mor, selv ikke kjente til hemmeligheten med at han var Den Høyeste Gud (Opera, Vol III, p. 289). (Dr. Jared Sparks, (President of Harvard University from 1849 to 1853), An inquiry into the comparative moral tendency of trinitarian and unitarian doctrines; in a series of letters to the rev. dr. Miller, of Princeton, Boston 1823, p.155-156)

Det lar seg ikke gjøre å benekte at ikke bare ordet ”Treenighet”, men også selve tanken om noen treenighet, er fraværende i det apostoliske trosvitnesbyrd. (Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics, vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205) Til å begynne med var ikke den kristne tro trinitarisk. ..... Den var det ikke i apostolisk tid og heller ikke i etter-apostolisk tid, slik vi ser det bevitnet i Det nye testamente og i andre tidlige kristne dokumenter. (Encyclopedia of Religion and Ethics, ed. James Hastings, 1922, Vol. 12, p. 461) Det er komplett umulig å se for seg at Jesus og hans apostler forkynte noen treenighetslære eller så mye som antydet at Jesus var den Allmektige Gud. .... Skriftene til de kristne i de to første århundrene lærte ikke noe slikt, men fremholdt helt konsekvent at Faderen, og ham alene, var den Allmektige Gud. (Boer, A Short History of the Early Church, 1976, Eerdmans Publ., pp 109-111) Kort sagt kan det ikke godtgjøres at personer opplært av profetene, Frelseren og apostlene hadde noen forestillinger om en treenighet. På den annen side finner vi at Bibelen nesten på hver eneste side proklamerer i klare ordelag at Gud er én, og at den igjen og igjen slår fast at dette var overbevisningen til alle sanne troende. (Professor Sparks, in his book "Inquiry", cited in: Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter 21) Deres (dvs de første kristnes) Gud var jødenes Gud, den Gud som hadde skapt jorden og ledet jødene gjennom Rødehavet da de flyktet fra Egypt. (Owen Chadwick, (professor i nyere historie ved Cambridge, England), Historien om den kristne sivilisasjon, Aschehoug 1995/1997, s.12)

Det finnes ingen klare bevis på at Jesu apostler trodde på denne læren (dvs treenighetslæren). (H. G. Wells, Outline of History, p. 421) I Apostlenes gjerninger ... kan vi se at de første kristne fremdeles hadde en tvers igjennom jødisk oppfatning av Gud. (Karen Armstrong, Historien om Gud - i jødedom, kristendom og islam, Gyldendal, 2.utg., 2002, s.123) Angående apostlenes forkynnelse, så hører vi aldri at de snakker om noen treenighet. Vi har en detaljert fremstilling av deres forkynnelse nedtegnet av Lukas i Apostlenes gjerninger, men her leter vi forgjeves etter steder der de underviser om Jesu guddom eller om eksistensen av en treenighet. Heller ikke kan vi slutte ut fra noe av det deres tilhørere sier eller gjør at de forstod apostlene dit hen at de ønsket å spre slike læresetninger. (Dr. Sparks, in his book "Inquiry", as quoted in: Mary S. B. Dana, Letters, Boston / London, 1846, brev nr. 21) Vi kan frimodig oppsummere dette kapitlet med å si at Jesu disipler og venner aldri fremstilles som en flokk av frimodige treenighetsbekjennere! Snarere tvert imot. Ingen av dem bekjenner noen gang at Gud er treenig! Dette forteller oss temmelig klart - om enn indirekte - at deres Mester aldri formidlet en slik lære til dem!