Nr. 87: Misjonsbefalingen om å døpe i tre benevnelser, eller titler slår fullstendig «benene» under på å tro på en TriadeGud!

Nr.  87:

Misjonsbefalingen om å døpe i tre benevnelser, eller titler slår fullstendig «benene» under på å tro på en TriadeGud!

Bilde fra dåp, skal vi følge de første kristne, så døper vi i Jesu navn, ikke i tre benevnelser eller tre titler. 

Matt. 28. 18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord; 19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

Arne Jordly sin oversettelse som stemmer med grunnteksten: Gå derfor ut og undervis alle folkeslag. Døp dem i min Fars, Sønnens og Den hellige ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.

Det er absurd å døpe noen i tre benevnelser eller tre titler, men i navnet som Gud operer i, det døpte de første kristne. De fulgte «ikke» Jesu ordrer slik noen ser det, da de døpte mennesker i Jesu navn. Men det er ikke tilfelle, de skjønte at det var i Jesu navn som de skulle døpe, for det var navnet.

Her er de eksemplene i skriften som er gjengitt som de første kristne døpte:

Ap.gj.2.38. Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.

Ap.gj.10. 48.Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpå ba de ham bli hos dem noen dager.

Ap.gj.19.5. Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.

At de første kristne og at dåpen gjelder første etter at en er kommet til tro finner en klart ut av når en går til kilden vår; Guds ord.

Det står i Markus 16.16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Først så tro, dernest dåp med full neddykkelse.

Vi er døpt til Kristus. Det er hoved essensen med dåpen. At den veien Jesus gikk symboliserer vi med å la oss døpe. Da om vi er døpt på en til dels feilaktig måte. Så har vi ikke tapt det viktigste; å være døpt til Kristus. Hans død, begravelse og oppstandelse. Rom.6.4. Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet.  5 For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse.

Det at vi i dåpen symboliserer at vi går inn i det samme livet som Jesus. Å leve avsondret for verden og leve for Gud. Det gjorde jeg med full overbevisning når jeg ble døpt 17 år gammel. Den dåpen har hatt en avgjørende betydning, selv om de orda som ble sakt over meg ikke var 100 % i overensstemmelse med Guds ord. Jeg ble døpt med fyll neddykkelse til Kristus i Fadernes, Sønnens og den Hellige Ånds navn.

Legg merke til at jeg ble døpt til Kristus. Det er essensen.

Gal.3.27. så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus.

Det er så langt jeg kan se det. Slik de første kristne gjorde det og som vi skal praktisere det!

Er Sønnen, Faderen eller den hellige Ånd noen sitt navn? Nei, så absolutt ikke.

Faderen er en benevnelse, Jahve er Guds navn.

Sønnen er en benevnelse, Jesus Kristus eller Jesus fra Nasaret er hans navn.

Den hellige Ånd er kun en benevnelse, siden han er en del av Gud og ikke en egen person har den hellige Ånd ingen navn.

Se her: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-navnloese-person

http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person

 http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand

Guds navn er fra Wikipedia: Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes 6828 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen.

Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.

Sluttkommentar:

Nå har jeg gjennom denne og andre artikkler kraftig dokumentert at de første kristne døpte utelukkende ikke i tre titler eller tre benevnelser, selv om Jesus sa det i Matteus 28, men i hans egent navn. Og begrunnelsen for dette er også gitt, men hva da med omdåp?

Til det er jeg imot så sant en er døpt til Kristus, selv om de han «hengt» på tre titler som ikke er rett og bibelsk.  Men døper en seg om igjen, så mener jeg at det er helt greit så lenge en ikke mener at andre MÅ GJØRE DET SAMME!

JEG ANBEFALER IKKE OMDÅP, MEN JEG ANBEFALER DÅP MED FULL NEDDYKELSE I JESU NAVN. OG PÅ DEN MÅTEN BLIR EN FORENET I EN DØD LIK HANS, OG I EN OPPSTANDELSE, LIK HANS!

Nr. 86: Treenighetslæren og dens utvikling!

Nr. 86:
Treenighetslæren og dens utvikling!

 

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.»




– Den athanianske trosbekjennelsen


Kritikere av treenighetslæren angriper den på forskjellig grunnlag, og mye går i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at ”treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Bibelen gjør i forhold til Gud. Det er mange teologiske uttrykk som for eksempel forsoningsdøden eller rettferdiggjørelsen som ikke står i Bibelen, men er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd med få ord. Begrepet treenighet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære. En trengte være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Kirkehistorien viser at det var motstrebende kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort til slutt fordi arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn som var radikalt anderledes i synet på om Jesus var Gud eller den førsteskapte slik Arius hevdet.
De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene, den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast «Treenigheten av ett og samme vesen». Allerede i oldkirkens tid ble Gudsforståelsen angrepet, og dette har nok igjen vært med på å framskynde Bibelens og den trosbekjennelser.[i] Vi ser at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten med omverdenen. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids angrep på læren om Jesus som Gud, bestod ikke mye av stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. De første tre århundrene etter Kristus var hoveddiskusjonene mellom kirken og dens kritikere ikke treenigheten i seg selv, men hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.
Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[ii] (død 98/117) og biskop Ireneus[iii] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100. En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien ”the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet treenig(het) 106 ganger, . Ofte sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som angrep Jesu guddomlighet.
Moderne lesere kan kanskje undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325, bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led tortur og martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer som sann Gud og sant menneske og treenigheten kom fordi kirken ble angrepet fra flere hold. Både innenfra, hvor striden med Markion og med Arius[iv] er de mest kjente, og fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[v] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med hvordan de forstod Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.
Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet ”trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud. I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: «Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” «Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.» «Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.» Dette er av enkelte blitt fremstilt som en motsetning til treenighetslæren. [vi] Men at Jesus er den ene Gud er noe som tilhengerne av treenighetslæren er enige i, så dette er bare et eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.
Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den treenige Gud da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken (ortodoks) og vestkirken (katolsk) i 1054 var blant annet en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende; om Ånden utgikk av Faderen eller av Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud.
Følger vi historien til reformasjonen er det heller ikke her stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt ut, og de nye kirkesamfunnene formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi en oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Polen i kjølvannet av reformasjonen. I nyere tid ser vi at nye menigheter gjerne blir dannet ut fra forskjellig dåpssyn, sterke personligheter eller personkonflikter, syn på karismatikk og nådegaveutrustning. Men de fleste nye menigheter har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.
Oppsummeringsvis har vi sett at selv om kirken av sine motstandere er blitt beskyldt for å forkynne en triteisme, en lære om tre guder, har det motsatte altså blitt understreket av kirkemøtene og kirkefedre fra urkirken av. Synet om en Gud med tre distinksjoner samler så forskjellige tradisjoner og konfesjoner som baptister, ortodokse, lutheranere, pinsevenner, trosbevegelsen, katolikker, metodister, adventister, anglikanere, med mer. De er uenige om så mangt, men dette står de samlet om. Spørsmålet blir vel da om det er bibelsk grunnlag for denne Gudsforståelse kalt læren om den treene Gud eller treenighetslæren, eller om 99, 9% av de som bekjenner seg som kristne faktisk bygger på en hedensk overtro uten fundament i Bibelen? Flere kapitler vil se på hva Bibelen sier om Gud, men vi starter opp i neste kapittel med hvorfor en i det hele tatt «må gjøre det så komplisert».


Fotnoter:
[i] Striden på 300-tallet med Arius, som mente at Sønnen ble skapt av Faderen og således ikke var av samme vesen som ham, var den første store stridighet innen kirken selv. Ellers brukte kirken mye tid på å bekjempe gnostisk inspirert religiøsitet som også ofte skilte GT sin skapergud og Jesus som en annen gud.
[ii] Biskop i Antiokia – her sitert fra engelsk: “In Christ Jesus our Lord, by whom and with whom be glory and power to the Father with the Holy Spirit for ever» (n. 7; PG 5.988).
[iii] Ble inspirert av Polykarp som var disippel av Johannes. Var biskop i Lyons og levde 115-119. Sitat følger fra engelsk: ” «The Church, though dispersed throughout the whole world, even to the ends of the earth, has received from the apostles and their disciples this faith: …one God, the Father Almighty, Maker of heaven, and earth, and the sea, and all things that are in them; and in one Christ Jesus, the Son of God, who became incarnate for our salvation; and in the Holy Spirit, who proclaimed through the prophets the dispensations of God, and the advents, and the birth from a virgin, and the passion, and the resurrection from the dead, and the ascension into heaven in the flesh of the beloved Christ Jesus, our Lord, and His manifestation from heaven in the glory of the Father ‘to gather all things in one,’ and to raise up anew all flesh of the whole human race, in order that to Christ Jesus, our Lord, and God, and Saviour, and King, according to the will of the invisible Father, ‘every knee should bow, of things in heaven, and things in earth, and things under the earth, and that every tongue should confess; to him, and that He should execute just judgment towards all…'» (Against Heresis X.l)
[iv] Alexandrieren Arius mente at da Jesus ble eldre, sultet, led og døde,  kunne han ikke strengt tatt være guddommelig. Dette angrep han primært ut fra klassisk gresk Alexandrinsk (i motsetning til Antiokisk) filosofi, og ikke skrifttolkning eller urkirkens lære. I likhet med dere mente han at Logos var Guds første skapning – forskjellig fra resten av skaperverket med at han var direkte skapt av Gud, mens resten ble skapt via Logos. Biskopen ekskommuniserte Arius da dette brød så radikalt med den forståelsen kirken hadde av Bibelen og overleveringene fra de apostoliske fedre. Det utviklet seg til å bli en strid i hele den østlige kirke, og Konstantin grep inn. Først sendte han sin hoffbiskop for å mekle, men da det ikke gikk ble det innkalt til et allment kirkemøte. Her formulerte man først en bekjennelse utelukkende på skriften som skulle vise at Logos og Gud var det samme, men arianerne tilsluttet seg dette, da de mente at dette også kunne tolkes om det skapte. Da formulerte man en ny bekjennelse med klare antiarianske formuleringer. Denne ble vedtatt og bare 2 nektet å underskrive.
[v] Jesus var ikke først og fremst omstridt i forhold til sin guddomlighet – men i forhold til hans menneskelige natur. Dette ut fra den rådende hellenistiske og gnostiske filosofi om den høyt hevede Gud som umulig kunne blitt inkarnert i ett menneske og slik ikle seg den negative materie som verden var. I antikken hadde mange en grunnleggende negativ opplevelse av verden rundt seg. Den var fiendtlig og de opplevde seg som fremmede i universet. De opplevde seg som «skjebnens slaver», og flere har påpekt.at dette kan ha skyldes sosial umobilitet eller østlig påvirkning. Denne livsførelse fant sitt religiøse utrykk på 100-tallet etter Kristus i en rekke religionssystem som vi med et fellesnavn kaller gnostisisme. De har endel felles grunntrekk: For det første bekreftes følelsen av fremmedhet. Opprinnelig hersket det i den guddommelige verden fred og harmoni, Gud var alt i alle, og alt var inneholdt i Gud som ulike krefter i ham. Så forvillet noe av det guddommelige stoff seg bort fra «fylden», og i sin forvirring skapte denne fremmedgjorte del av Gud den materielle verden. Her er det blitt fanget og finnes nå som en guddommelig gnist i menneskets sjel eller ånd. Ulykken består i at de har glemt sitt guddommelige opphav. Frelse består derfor i at menneskesjelene får den nødvendige kunnskap (gr:gnosis) om hvor de kommer fra, og hvordan de skal kunne vende tilbake dit.
I gnostisismen utnyttes og omformes stoff fra mysteriereligionene – som var rimelig utbredt rundt Jesu fødsel – samt gamle nasjonalreligioner og jødedommen. Selve det gnostiske grunnmønster kan vanskelig forklares ut fra jødisk bakgrunn da skapelsen blir sett på som en beklagelig begivenhet, og den Gud som er ansvarlig for skapelsen av universet er uvitende eller ond eller begge deler. Verden er negativ, men Gud «fritas» skyld for skapelsen. Den ble skapt av laverstående engler. Det store oppgjør med gnostisisme og også Markion kom senere i det andre århundre. Her sto Justin, Irenius (mest mot gnostisismen) og Tertullian (mest mot Markion) sentralt.

Nr. 85: Byrde!

Nr. 85:
Byrde!


Kong David i gråt etter hans sønn Absalom døde, og ba og skrek til Gud at det måtte være han som var død, ikke hans elskede sønn.

                

Du kjenner historien om Kong David - hvordan han begikk ekteskapsbrudd med Batseba og i hemmelighet arrangerte hennes ektemanns død. Men etter at profeten Natan avslørte Davids synd og holdt den frem for hans ansikt, angret den sønderknuste kongen sine forferdelige misgjerninger.
Davids kvalfylte hjerterop kan vi finne i salmene 6, 32 og 51 - i tillegg til den salmen jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot i dette budskapet, salme 38. I hver av disse salmene tok David et tilbakeblikk, mens han mintes kvalene han erfarte i løpet av denne mørke perioden av sitt liv. I salme 38 i særdeleshet, beskriver han hvordan han ble grepet av en fintfølende samvittighet: "For dine piler har rammet meg og din hånd ligger tungt på meg."(Sal 38:3).
Den harde virkelighet var at David måtte leve med skammen forårsaket av sin synd. Hans fryktelige fall ble snart offentlig kjent, og hele nasjonen begynte å snakke om det. Alt folket - inklusive Davids antatte venner - sa: "Hvor den mektige har falt! David er ferdig. Hans makt, innflytelse og ære ligger i ruiner!"
Selv Israels fiender gottet seg over Davids fall. Natan gjorde ham oppmerksom på: ".... du (har) ved denne gjerning .... gitt Herrens fiender grunn til å spotte, .... (2. Sam 12:14). Disse ordene smertet sikkert Davids aller mest. Han hadde brakt skam over sin dyrebare Herres navn!
Mange bibelkyndige tror at det var i løpet av denne perioden - da David var moralsk og åndelig svak - at hans sønn Absalom planla å rane til seg hans kongedømme. David kan til og med ha hørt om komplottet. Og jeg tror virkelig han hadde Absalom i tankene da han skrev :
"Mine venner og frender holder seg på avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. De som står meg etter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om ødeleggelse. På svik tenker de hele dagen." (Sal 38:12-13).
David kjente åpenbart til at det foregikk et eller annet bedrag. Så, hvorfor talte han ikke ut om det? Hvorfor gjorde han ikke oppmerksom på de onde planene til de renkefulle ugjerningsmennene? Det var fordi han var tungt bebyrdet av sin egen skjulte synd!
Ordspråkene forteller oss: "Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet." (Ord 28:13). Uttrykket "har ingen lykke" henviser ikke i dette tilfellet til materiell velstand; det taler snarere om fysisk helse, følelsesmessig tilstand, åndelig velvære. Guds ord sier at enhver som skjuler sin misgjerning vil bli avskåret fra all åndelig velstand. Og Davids liv beviser det!

Dersom du Skulle Spørre David om Hva Som Var Mest Smertefullt - Skjule Sin Hemmelige Synd, Eller å Få den Avslørt Med All den Tilhørende Skammen - Tror Jeg Han Ville Si At å Få Sin Synd Avslørt Var en Mye Lettere Byrde!

I et helt år bar David den forferdelige byrden av sitt ekteskapsbrudd og drap. Bare hans hærfører, Joab, visste om det. Så fikk Natan kjennskap til det, gjennom en åpenbaring fra Herren. Men inntil hans synd ble avslørt, hvilken fryktelig, skremmende tid det var for David!
En del av Davids redsel kan ha skyldtes at han aldri fortalte Batseba sannheten om hvordan hennes ektemann, Uria, hadde dødd. Han kunne sannsynligvis ha holdt kjennsgjerningene borte fra henne. Men Batseba kunne ha mistenkt at David hadde en finger med i Urias død, om ikke annet - ganske enkelt fordi hun så at hennes nye ektemanns følelser var i daglig opprør.
Hvor sanne Mose' ord er: " .... og dere skal vite at deres synd skal finne dere." (4M 32:23). Nå, slik David skriver i salme 38, hadde hans synd allerede blitt brakt frem i lyset, uten at noe var skjult. Og han begynner å beregne om igjen den forferdelige prisen for sitt tåpelige valg: "For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg."(Sal 38:5).
Innen Natan konfronterte David, hadde denne plagede mannen nådd enden av repet. Han hadde blitt knust under byrden av sin egen synd, og han hadde ingen krefter til å fortsette. Han ropte ut: "Se på alt som min synd har gjort med mitt legeme, min familie, mitt land. Det er for tungt for meg å bære. Jeg kan ikke lenger leve under denne forferdelige byrden!"
Kjære, det finnes ingen større byrde en troende kan bære, en den tunge byrden av en skjult, ubekjent synd. Moses beskriver synden som en kortvarig nytelse (se Hebr. 11:25) - ja kortvarig er den sannelig! Det kan være en enkel natt med forbuden nytelse, et par timer med dunkel tilfredsstillelse, eller bare et øyeblikks høydepunkt. Men etterpå, så kommer det alltid en knugende byrde.
David levde et helt år under en slik byrde. Han fryktet stadig Guds tuktende hånd, og å leve under det presset gjorde ham syk. Hans skjulte synd krevde en fryktelig pris av hans kropp, og plaget ham muligens med magesår, slik noen bibellærde tror.
Selvsagt er ikke enhver sykdom et resultat av utilgitt synd; Jobs eksempel beviser det. Men, like sikkert som det å delta uverdig i nattverden kan føre til sykdom og til og med død, kan utilgitt synd forårsake alvorlig og noen gang dødelig sykdom.
Men, elsket Gud David gjennom alt dette? Ja, det gjorde Han. Men var Gud sint på ham på grunn av hans synd? Selvsagt var han det. Og tuktet Han David gjennom det året han skjulte sin misgjerning? Ja - så absolutt.
Nå, la meg spørre deg: Elsker Gud sitt folk i dag? Ja, så avgjort. Men allikevel, gjør vår skjulte synd Herren vred? Selvsagt gjør den det. Og tukter Gud oss for at vi dekker over våre synder? Ja - utvilsomt!

David Nevner Flere Forferdelige Psykiske og Fysiske Konsekvenser av Å Leve Med en Dødelig, Hemmelig Synd!

Fra Davids dager og frem til vår egen, har synd alltid brakt de samme skrekkelige konsekvenser over Guds folk. Se bare denne listen med mentale og fysiske lidelser forårsaket av skjult synd:
1. "Det er intet friskt i min kropp ..... (Sal 38:4). Den hebraiske grunnteksten antyder: "Mitt sinn og min kropp er fortært av en frykt for Guds mishag mot meg!"
David sa: "Jeg våkner hver morgen med vissheten om at jeg har skjult synd i mitt hjerte. Og det er som kreft i min sjel. En mørk sky av bange anelser henger alltid over meg." På samme måte vil, dersom du har en skjult, tildekket synd, din engang så gledesfylte ånd bli tatt fra deg. Du vil aldri våkne opp med fred!
2. ".... det er ingen fred i mine ben for min synds skyld." (samme vers). Ordet "ben" i dette verset kan oversettes til "kropp." David sa: "Det er ingen helse i kroppen min nå. Min synd har påvirket min fysiske velvære!"
I de tre andre botssalmene nevner også David ben:
"Vær meg nådig, Herre, for jeg visner bort. Helbred meg, Herre, for mine ben er forferdet." (Sal 6:3). "Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen" (Sal 32:3). "La meg høre fryd og glede, la de ben som du har sønderknust, fryde seg." (Sal 51:10). Sagt enkelt, jo lengre David dekket over sin synd, jo svakere ble kroppen hans.
3. "Mine lender er fulle av brann, og det er intet friskt i min kropp." (Sal 38:8). Ordet "lender" på hebraisk betyr "min styrke, min tillit." Og "brann" tilkjennegir "krymper, tørker inn." Ettersom David mistet sin styrke og tillit i Herren, avtok også hans fysiske helse.
4. "Jeg har stinkende sår, det renner verk av dem for min dårskaps skyld." (Sal 38:6). David sa: "Da synden fikk herredømme over meg, fór jeg dåraktig vill, en moralsk stank omga meg. Min misgjerning ble kjent for verden - og den stinket som et betent sår!"
David sørget ikke fordi hans eget navn var skitnet til. Han sørget fordi hans navn alltid hadde vært assosiert med Herrens - og nå hadde han brakt skam over Guds navn. Han sa: "En gang sto mitt navn for noe. Når mennesker hørte det, ga de Herren ære. Men nå har min synd gjort meg til en spottevise for drankere!"
5. "Jeg er kroket og fullstendig nedbøyd, hele dagen går jeg i sørgeklær." (Sal 38:7). Det hebraiske ordet for "kroket" i dette verset betyr "en tung, mørk tristhet." David levde under en mørk sky av fortvilelse. Han sa: "Mine skuldre er bokstavelig talt sammensunket under byrden av skyld som jeg bærer på. Jeg går gjennom dagen uten noen fred i det hele tatt!"
6. "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut." (Sal 38:9). Snakk om stønn som ikke kunne uttales; David sa: "Jeg klager og stønner fordi det er et vedvarende skrik i mitt hjerte."
Hva var dette skriket i Davids sjel? Det var et sukk etter en tapt fred! Synden hadde frarøvet ham hans frihet. Han hadde mistet all hvilen i Gud, i tillegg til all Guds gunst og velsignelse.
7. ".... og mine øynes lys, selv det er borte for meg." (Sal 38:11). Davids synd kostet ham også hans åndelige dømmekraft. Det er en ting å miste ditt følelsesmessige velvære, din fysiske helse, ditt omdømme. Men verst av alt er det å miste sannhetens lys - åpenbaringen av Kristus!
Med hvert utsagn David kommer med i denne salmen, vokser hans syndebyrde tyngre og tyngre. Han minnes tilbake, beskriver sin sjels byrde - og han advarer oss: "Du trenger ikke å gå den veien jeg valgte. Jeg ble svak og nedbrutt på grunn av min synd. Jeg mistet Guds dyrebare velvilje!"
For flere år siden, på en botskonferanse som ble arrangert av vår virksomhet, deltok en evangelist som var ganske kjent for endel år tilbake. Gjennom sin flere tiår lange tjeneste, hadde denne mannen skjult en hemmelig homoseksuell synd.
Han var omtrent sytti år på den tiden. Jeg hadde aldri truffet ham før konferansen. Denne mannen rakk frem hånden - og når jeg tok den for å hilse på ham, var det som å ta i en død fisk. Jeg så inn i øynene hans - og han så ut som en død mann. Han hadde ikke noe liv i seg i det hele tatt. Alt lyset var borte - på grunn av den følelsesmessige prisen av hans skjulte synd. Og lys betyr dømmekraft!

Du Kan Miste din Aktelse Eller din Helse - Men Gud Hjelpe Deg om Du Mister Ditt Lys!

Fordi David hadde mistet sitt åndelige lys, mistet han også evnen til å irettesette syndere. Hans tunge var brakt til stillhet på grunn av hans egen synd: "Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn." (Sal 38:14-15). (Eng.: ....and in whose mouth [are] no reproofs (irettesettelse) ).
Apostelen Paulus oppfordret Timoteus: ".... overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære." (2Tim 4:2). Men den personen som dekker over sin synd hører et annerledes ord i sin sjel: "Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet." (Rom 2:23-24).
Med andre ord: "Våger du å fortelle andre hvordan de skal leve, når du har en skjult synd i ditt liv? Du spotter Guds navn!"
Den byrden David bar i et helt år kostet ham dyrt. Den ødela hans helse, plaget hans sinn, og såret hans ånd. Den skapte ødeleggelse i hans hjem, desillusjon blant Guds folk, spott fra de gudløse. Til slutt ropte han ut: "For jeg er nær ved å falle, min smerte står alltid for meg." (Sal 38:18). Han sa: "Jeg er ved å falle på grunn av denne tunge byrden av sorg!"
Noen kristne vil nå kanskje betrakte David i hans urolige tid og tenke: "Hvilken tragedie Satan var i stand til å føre over David. Hvordan kunne denne engang så fintfølende salmisten komme til randen av et fall? Gud må ha vært skrekkelig vred på ham."
Nei! Det var ikke djevelen som gjorde Davids synd så tung å bære - det var Gud! I sin store nåde tillot Gud denne mannen å synke ned i dypet, fordi han ønsket at han skulle se syndens overmåte syndighet. Han gjorde Davids ubekjente synd så tung, at han ikke lenger kunne bære den - og han ble drevet til omvendelse!
Sannheten er, at bare en rettferdig mann som David kunne bli så kraftig berørt av sin synd. Du skjønner, hans samvittighet var fremdeles fintfølende - og han kjente den skarpe smerten av hver eneste pil av overbevisning Gud skjøt mot hans hjerte. Det er derfor David kunne si: ".... min smerte står alltid for meg." (samme vers).
Og det er hemmeligheten i hele denne historien: David hadde en gudfryktig sorg! Han bevarte en dyp og verdifull frykt for Gud. Han kunne innrømme: "Jeg ser Herrens oppdragende hånd i dette, som driver meg ned på knærne. Og jeg erkjenner at min synd fortjener hans vrede. Alle disse fryktelige resultatene av min skjulte synd er blitt ført over meg av min himmelske Far!"
Forfatteren av Klagesangene sier:
"Jeg er en mann som har sett elendighet under hans vredes ris. Han har ledet meg, og han lot meg vandre i mørke og ikke i lys. .... han knuste mine ben. Han bygde en mur mot meg .... På mørke steder lot han meg bo, lik dem som døde for lenge siden. Han murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut. Han gjorde mine lenker tunge. .... Han stengte mine veier med hogne steiner, ...." (Klag 3:1-9).
Forfatterens poeng er tydelig: Når vi lever med skjulte synder, vil Gud selv gjøre våre lenker så tunge, flokete og fryktinngytende, at vi blir drevet til åpen bekjennelse og dyp anger.
Ta Davids eksempel i betraktning: Han begikk ekteskapsbrudd. Han sørget for at en trofast soldat ble drept, slik at han kunne gjøre krav på hans unge kone (og David hadde allerede fem koner selv). Han gjemte denne fryktelige mørkets gjerning i et helt år, og kom til randen av fullstendig ødeleggelse. Han brakte skam over Israel og over sin himmelske Fars navn.
Likevel, selv etter alt dette kalte Gud David "en mann etter sitt eget hjerte." Hvordan kunne dette ha seg? Hemmeligheten blir avslørt i dette verset: "Ja, jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd." (Sal 38:19). Like før David var i ferd med å falle, ydmyket han seg selv og angret! Han ropte: "Herre jeg har fått nok! Jeg kan ikke bære denne byrden lengre. Den er for tung for meg. Jeg angrer - jeg bekjenner åpent min synd. Vær så snill, ikke forlat meg!"
"Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer .... For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg .... Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! .... Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!" (Sal 51: 6,5,12,13)
Herren åpnet opp hver eneste skjult del av Davids liv - for å føre ham til en hel og fullstendig omvendelse!

Dette Budskapet Går Langt ut Over Davids Erfaringer av Den Høye Prisen for Synd!

Jeg ønsker nå å tale til den kristne som er i en mye større fare enn David noensinne var, selv i sin mest fornedrede tilstand. Dette er den troende som overhodet ikke har noe forhold til innholdet i salme 38. Han kjenner ikke til sorg over synd, til syndens byrde, samvittighetens brennende piler - fordi hans hjerte er omgitt av et hardt skall!
Denne kristne har ikke noen sann frykt for Herren. Han kan synde uten anger. Ingenting kan trenge gjennom veggene i hans pansrede hjerte. Han tar lett på sin synd, kaller det "bare et lite problem i livet mitt." En slik kristen står i fare for å bli overgitt til et forherdet hjerte - fullstendig bedratt av sin synd!
For ikke lenge siden, skrev en veldig ærlig kristen kvinne til vår virksomhet:
"Jeg er redd! Jeg har tjent Herren i mange år, men i de siste årene har jeg drevet bort, og blitt kjølig i forholdet til Gud. Jeg har ingen byrde for fortapte sjeler, ingen påtrengende behov for å be eller lese Bibelen. Et åndelig mørke er i ferd med å komme over meg. Men det som skremmer meg mest er at jeg ikke er bekymret over hva som holder på å skje med meg. Jeg er skremt fordi jeg ikke er redd!"
Hvor mange tusener av kristne er det som ikke lengre sørger over sin synd? Mengder i dag unnskylder sine altbeherskende vaner, mens de tenker: "Det er bare en vanlig, menneskelig svakhet. Jeg kan tillate meg å ha denne ene lasten."
Nei - aldri! Profeten Esekiel gir oss en levende illustrasjon over hva som hender med mennesker som tar lett på sin synd. I denne beretningen kom de sytti eldste i Juda til Esekiel for å motta et ord fra Herren. Disse mennene var alle i tempeltjeneste, og mens de samlet seg for å tilbe sammen med profeten, ble Esekiel gitt et forbløffende syn:
"...., mens jeg satt i mitt hus, og Judas eldste satt foran meg, .... Herren Herrens hånd kom over meg der. Og jeg så, og se: Det var noe som var som en ild å se til. Fra det som var å se av hans hofter og nedover, var alt som ild. Og fra hans hofter og oppover var det som en glans å se til, som skinnet av blankt metall. Han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok meg ved en lokk av håret på hodet mitt. Og Ånden løftet meg opp mellom jorden og himmelen og førte meg i syner fra Gud til Jerusalem, ....." (Esek 8:1-3).
Den Hellige Ånd falt over denne forsamlingen, og Guds hellige ild fylte stedet med lys: "Da så jeg Israels Guds herlighet, ...." (v. 4).
Nå vet vi, at alltid når Guds flammende nærvær åpenbarer seg i en forsamling, blir synd avslørt. Og legg nøye merke til hvilket inntrykk Herrens herlighet gjorde på Esekiel: I synet løftet Gud ham høyt over tempelet, og hevet ham opp over alle ting. Og Han åpnet Esekiels øyne for det som skjulte seg i de sytti eldstebrødrenes hjerter.
Plutselig så profeten at mennenes tanker var fulle av: " .... alle slags bilder av stygge kryp og firføtte dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, ...." (v. 10). Han beskriver demoniske festningsverker, onde vesen. Og de hadde gjennomsyret Guds hus gjennom deres tjeneste!
Men der satt de sytti eldste, rolige og ubekymrede. De ga seg ut for å være tilbedere som søkte ledelse fra Gud, og viste respekt for Esekiels profetiske embete. Men sannheten var at de dekket over hemmelige, skjulte synder!
Du skjønner, disse mennene hadde utført de ytre tilbedelsesprosedyrene i tempeltjenesten - slaktet lam, vasket sine hender og gått inn i det hellige sted. Men, i virkeligheten tilhørte de en hemmelig orden av soltilbedere. De engasjerte prostituerte i tempelet, som gråt foran Tammus, fruktbarhetsguden. Og som en del av tilbedelsesritualet deltok disse antatt gudfryktige eldste i hor.
Men verst av alt, så var ikke disse mennene overbevist om sin fryktelige avgudsdyrkelse. Nå, da Guds flammende nærvær fylte rommet, satt de rett og slett bekvemt, ute av stand til å høre eller se en eneste ting - fullstendig uberørt. Hvordan kunne dette ha seg, spør du kanskje? Det finnes kun en årsak: De så på sin synd som ubetydelig. De unnskyldte den som ikke så farlig!
Herren spurte Esekiel: ".... Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de styggedommer de her har gjort,...." (Esek 8:17). Gud sa: "Disse mennene er uberørt fordi de ikke ser synd slik jeg ser den - overmåte syndig. For dem er det bare en spøk!"
De sytti eldste hadde overbevist seg selv om at Gud så gjennom fingrene med deres avgudsdyrkelse: ".... For de sier: Herren ser oss ikke, ...." (v. 12). Men Gud kommer med en kraftig uttalelse om dem. Han sier til Esekiel: " .... Se hvordan de nå holder kvisten opp til nesen." (v. 17).
Disse versene beskriver et eldgammelt uttrykk for forakt. Israelittene brukte å plukke opp en kvist, brekke den av, sette den under nesen, og så vri på den. Det moderne sidestykket ville være å peke nese til noen, som for å si: "Nå kan du bare ha det så godt!"
Gud sier til disse mennene: "Dere sitter i mitt hus, hører på salvede prekener og erfarer mitt tydelige nærvær - og allikevel dekker dere over syndene deres som om de var bare bagateller. Dere tillater ikke min Ånd å overbevise dere om synd. Dere peker nese til meg!"
Disse eldste var ikke som David, som var kraftig nedtynget av sin synd. De kjente ingen rammende piler med overbevisning om synd, intet tap av fysisk styrke, ingen følelsesmessig smerte. De hadde ingen indre rop og stønn. Istedet var de bedratt av det som Moses kalte en "falsk fred."
"Ingen må, når han hører dette edsforbundets ord, prise seg lykkelig og tenke at det skal gå ham vel selv om han følger sitt eget hårde hjerte. Da ødelegger han det vannrike land sammen med det tørre." (5M 29:19).
Med andre ord: "En bedratt person er som en drukkenbolt - han har mistet all evne til å bedømme. Han kan ikke engang skille mellom tørst og drukkenskap!"

Jeg Spør Deg - Hvor Tung er Din Synd?

Er du plaget og sorgfull over din altbeherskende synd? Forårsaker den at du koker innvendig, har søvnløse netter, følelsesmessig smerte, sorg, skyldfølelse og fortvilelse? Føler du at du er til randen av å falle under den tunge byrden av den?
Roper ditt hjerte ut: "Herre, mine synder går over mitt hode, hinsides min forstand. Likevel vet jeg at alle mine plager kommer fra Din tuktende hånd. Å Gud, jeg ønsker ikke å være en slave under mine onde vaner lengre. Vær så snill - gi meg min frihet tilbake!"
Dersom dette er din bønn, da er du på vei til helbredelse og utfrielse. Du skjønner, da David omvendte seg var han endelig istand til å se et glimt av lyset i enden av tunnelen. Hør på hans triumferende bønn:
"Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Du er mitt skjulested! Du vokter meg for trengsel. Med frelses jubel omgir du meg. Sela." (Sal 32:5,7).
Kjære hellige, du kan få tilbake din jubel og din glede. Bekjenn ganske enkelt din synd og vend deg fra den - så vil Herren tilgi og sette deg fri. Lik faren til den bortkomne sønnen, står han klar til å kysse deg på halsen, kle deg i rettferdighets kappe og dekke bordet til en stor fest for deg. Da vil du være i stand til å vitne som David:
"Den ugudelige har mange plager. Men den som setter sin lit til Herren, omgir han med miskunn.Gled dere i Herren! Dere rettferdige, fryd dere! Og juble, alle oppriktige av hjertet!" (Sal 32:10-11).
Halleluja!