Nr. 31: Evig fortapelse eller?

Nr. 31:

Evig fortapelse eller?

Det er mange kristne som mistolker uttrykket «evig pine» i Bibelen, og tror at Gud vil torturere fortapte mennesker gjennom evighetenes evigheter for de synder de må ha begått gjennom sitt korte jordeliv på 70–80 år eller mindre. Hva slags Gud er det disse kristne tjener? Er dette synet i samsvar med hva Bibelen lærer om Gud, vår Himmelske Far? Er en slik straff i samsvar med misgjerningens størrelse? Riktignok er syndens lønn døden (den annen død, evig fortapelse), men en rettferdig Gud utmåler ikke straffen helt ute av proporsjon med udådens størrelse. Her må de kristne gripe til vettet og ikke fremstille Gud som nesten verre enn Satan selv. Er vår nådige, kjærlige, barmhjertige og miskunnelige Gud universets største torturist?

Gud sier til Israels folk: «Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. . . .» (Esek 18,23; 33,11.)

Når Gud ikke har behag i den ugudeliges død, hvordan kan vi da tro at Gud vil torturere ham gjennom all evighet? Er dette i samsvar med Guds egne ord om seg selv, og er et slikt syn forenlig med Guds karakter? Selvfølgelig ikke. Hvordan skal vi tolke uttrykket «evig», slik det brukes i Bibelen?

 

Evig — olam

 

I Det gamle testamente brukes det hebraiske ord olam i betydningen «skjult, forsvunnet, gjemt, ute av minne, en lang tid, en begrenset tid, en livstid, evighet». Det er sammenhengen som avgjør betydningen. Når det gjelder Gud, brukes olam i betydningen, evig, uten slutt, tidløs, og når det gjelder det forgjengelige, brukes olam om en livstid, en lang tid, en begrenset tid.

«. . .da skal du ta en syl og stikke den gjennom hans [trellens] øre inn i døren, og så skal han være din trell for all tid [olam]. Det samme skal du gjøre med din trellkvinne» (5 Mos 15,17). I denne betydningen brukes olam om en begrenset tid, en levetid.

«Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike — ja, fra evighet [olam] til evighet [olam] er du, Gud» (Sal 90,2). Også her, og i andre lignende tilfeller, har Septuaginta (LXX, den greske oversettelsen fra det 3. årh. f.Kr. av Det gamle testamente) oversatt olam med aion. I denne betydningen brukes olam om evig tid, uten ende — det er snakk om Den Evige Gud.

«For palasset er forlatt, folkesvermen i byen er borte. Haug og vakttårn er blitt til huler for evige tider [olam], til glede for villesler, til beite for buskap» (Es 32,14). Også i dette tilfelle er olam brukt i betydningen begrenset tid. Disse tilstandene eksisterer ikke på den nyskapte jord.

«Edoms bekker skal bli til bek, og dets jord til svovel. Dets land skal bli til brennende bek. Verken natt eller dag skal det slokne, til evig [olam] tid skal røken av det stige opp. Fra slekt til slekt skal det ligge øde, aldri i evighet drar noen gjennom det» (Es 34,9–10). Det er innlysende at i dette tilfelle er olam brukt i betydningen begrenset tid. Edoms røk stiger ikke opp i all evighet på den nyskapte jord der alt det gamle er ødelagt og utslettet.

I Septuaginta er i begge disse tilfellene det hebraiske olam oversatt med det greske aion (med bl.a. de grammatikalske bøyningene aiona og aionios).

 

Evig — aion

 

I Det nye testamente brukes det greske ord aion/aionos i betydningen evig, men ikke ubetinget. Det er viktig å merke seg at oversetterne av Det gamle testamente til gresk (Septuaginta) har oversatt olam med den greske ekvivalent aion (i forskjellige grammatiske bøyninger). Aion brukes bla. om evig synd (Mark 3,29; evig dom (Heb 6,2); evig fortapelse (2 Tess 1,9); evig straff (Matt 25,46), etc. I alle disse tilfellene brukes aion om de fortaptes evige skjebne og tilstand, og i den betydningen betyr «evig» uten ende.

Paulus bruker også aionos slik: «. . .men som nå er kommet for lyset og etter den evige [aionios] Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet. . .» (Rom 16,26). Her brukes aionos i betydningen all evighet — det er snakk om Den Evige Gud. «Den evige [aion] konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen» (1 Tim 1,17). Også her brukes aionos i betydningen all evighet — det dreier seg om Den Evige Gud.

Men aion kan også stå for et begrenset tidsrom, slik Septuaginta ved flere anledninger oversetter det hebraiske olam. Et eksempel er Judas 7: «likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig [aionios] ild» (Judas 7). Merk deg at apostelen sier at selv på hans egen tid led disse byene straffen i en evig ild. «Nå», sier han.

Flukten fra Sodoma. Maleri av John Martin. Ilden som fortærte disse ugudelige byene er forlengst sloknet. Ilden er med andre ord ikke evig, men det er derimot straffenMen det er jo innlysende at ilden som fortærte disse beryktede oldtidsbyene forlengst var slukket på Judas' tid, 1900 år senere, så «evig ild» i dette tilfellet betyr et begrenset tidsrom. Ilden brant til det ikke var noe tilbake. Straffen er derimot evig. Gjennom all evighet vil disse byene aldri mer bli restituert.

Jesus bruker det samme uttrykk som Judas: «evig ild», og logisk nok i samme betydning: «Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige [aionios] ild» (Matt 18,8).

Men sier ikke Jesus at de fortapte skal gå bort til evig pine? «Og disse [de fortapte] skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt 25,46). I dette verset er «pine» oversatt fra det greske ordet kolasis, som betyr straff, pine. Forat Bibelen skal være i harmoni med seg selv, er det rimelig å oversette verset slik: «Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv». Dette harmonerer med Skriften forøvrig.

«For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse» (2 Tess 1,8–9). Både Jesus og Paulus stiller opp to motsetninger: Evig liv — evig straff/fortapelse/døden. Den evige straff er evig utslettelse, ikke evig, bevisst tortur.

 

Ildsjøen

 

Etter en interimperiode på tusen år (Guds fredsrike), blir Satan, som har vært bundet i denne tiden, løst fra sitt fangenskap. Han forfører alle som bor på jorden i et siste, desperat forsøk på å erobre Jerusalem, som ifølge Bibelen på den tid er hovedstaden i Guds tusenårige fredsrike. Men ild fra himmelen fortærer dem.

Ildsjøen er ikke et evig brennende tortursted, slik mange mistolker Skriften«Og han [Satan] skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem» (Åp 20,8–9). Merk deg at apostelen sier at de ugudelige rett og slett blir fortært av ilden. De lider den annen død; både sjel og legeme blir ødelagt (Matt 10,28), og de blir til aske.

På denne tid finner en stor domsscene sted, og de døde står opp. Livets bok blir åpnet: «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,15). Der skal også syndens opphavsmann, Satan, bli kastet: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel [ildsjøen], hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet [aion]» (Åp 20,10).

I dette verset er uttrykket «pines» oversatt fra det greske ord bazanizo, som betyr, smerte, torturere. Det skaper problemer når det gjelder den straff som blir tilmålt Satan, syndens opphavmann. Men profeten Esekiel sier om Satans endelige skjebne:

«Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende stener. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst. Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte — for evig tid» (Esek 28,16–19). Dette dreier seg om Satan, for det står at det er «den salvede kjerub» som lider denne skjebne.

Her står det ikke at Satan skal pines i all evighet, men at ilden skal fortære ham, og at han blir til aske. Så blir han borte til all evighet, står det. Det er i full harmoni med profeten Malakias, som sier at de ugudelige også skal bli fortært og bli til aske (Mal 4,3).

Det som er viktig når man skal definere uttrykket «evig» (aionos) i Det nye testamente er ikke uttrykket aionos i seg selv, men ordet som aionos peker mot — er det snakk om pine, straff, fortapelse?

«Pine» forutsetter en bevisst tilværelse, men er uttrykket «evig pine» i Skriften ensbetydende med en bevisst, smertefull eksistens i en ildsjø gjennom evighetenes evigheter? Er en slik straff, utmålt av en rettferdig og barmhjertig Gud, i samsvar med forbrytelsens størrelse? Predikeren sier:

«For de levende vet at de skal dø. Men de døde vet ikke noen ting, de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden forbi med både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet, i all evighet [olam] har de ikke mer noen del i alt det som hender under solen» (Pred 9,5–6).

Her skal vi merke oss to ting. For det første sier Predikeren at de som er døde i den første, «naturlige» død og ligger i sine graver, vet ingen ting. De har ingen bevisst tilværelse, slik mange tror, men er gått i oppløsning inntil oppstandelsen — enten livets oppstandelse eller dødens oppstandelse. For det annet bruker Predikeren uttrykket olam i betydningen evig. I all evighet har de døde ikke lenger del i det som skjer under solen, sier han. Det er innlysende at evig (olam) i dette verset ikke betyr i all evighet, men et begrenset tidsrom inntil oppstandelsen, da de døde står opp til sin evige straff eller belønning (Åp 20,4.5.6.12.13).

Når de døde i siProfeten Malakias gjør det klart at de som går fortapt blir til aske. Det er ikke snakk om et evig brennende helvetene graver (den første død) ikke har noen bevisst tilværelse, kan vi vel ikke forutsette at de som dør den annen død fortsetter å eksistere i en bevisst tilværelse i ildsjøens flammer gjennom evighetenes evigheter? En slik lære er å øve vold på Skriften, og en fordreining av Guds karakter. Når også sjelen blir ødelagt, er alt i forbindelse med det menneske utslettet til evig tid.

Profeten Malakias gjør det klart at det ikke blir noen ting tilbake av de fortapte. De blir rett og slett til aske: «For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. . . .Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud» (Mal 4,1.3). Dette er en referanse til Åp 20,15, der de som går fortapt blir kastet i ildsjøen for å bli fortært der. Merk deg at profeten uttrykkelig sier at det ikke skal levnes dem verken rot eller gren, og at de kort og godt blir til aske. Når Gud skaper den nye jord, er også asken forsvunnet til evig tid. Det er ingen evig, bevisst pine, men evig straff, som kort og godt er evig fortapelse, evig utslettelse.

 

Konklusjon

 

Apostelen Paulus forteller i klartekst hvilken straff de ugudelige blir tilmålt: «Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig [aionios] fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tess 1,8–9).

Jesus er den gode hyrde. Han er barmhjertig, miskunnelig og rettferdig. Vi må ikke fremstille vår kjærlige Frelser som en ubarmhjertig torturist som piner mennesker i all evighetMerk uttrykket evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi skal forstå uttrykket «evig». De som går fortapt lider en evig straff, dvs. evig fortapelse. De blir ødelagt med sjel og legeme (den annen død) i ildsjøen til det ikke er noe mer å fortære, og de er utslettet for all evighet. Det er ingen oppstandelse en gang i fremtiden for dem. De er fortært og utslettet med både sjel og legeme for evighetenes evigheter. Er ikke Gud både rettferdig, miskunnelig, nådig og barmhjertig?

«Du er rettferdig, Herre, og rettvise er dine dommer» (Sal 119,137). «Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger» (Sal 145,17). «Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig» (Sal 116,5).

Vil en Gud som har alle disse attributtene pine og plage mennesker gjennom evighetenes evigheter for de synder de har begått i sitt korte jordeliv, som ikke er mer enn et par timer i Guds øyne? Står straffen i forhold til misgjerningen(e)? Hvordan vil man karakterisere en dommer som dømmer et lite barn til døden ved bålbrenning for å ha nasket et eple i naboens hage?

Men Gud er kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, miskunnhet, og han har sagt uttrykkelig at han ikke har behag i den ugudeliges død. Har han da behag i å torturere et menneske gjennom all evighet? Er det miskunnelig og barmhjertig av Gud å pine et menneske gjennom all evighet for de brøder de har gjort i løpet av et kort jordeliv? Ingen vil vel påstå det? Hva slags Gud er det vi tjener? De som forfekter evig pine gjør jo himmelens Gud, som elsket oss så høyt at han ga sin egen Sønn som en løsepenge forat vi skulle arve evig liv, til en gud som er ti ganger verre enn den verste, blodtørstige, hedenske guddom! Men slik er det heldigvis ikke! Det er en barmhjertig, nåderik og miskunnelig Gud vi tjener, så la oss søke hans frelse mens den er å finne.

Nr. 30: Hvordan kan du være så sikker at den Hellige Ånd ikke er en egen person på lik linje med Faderen og Sønnen?

Nr. 30:

Hvordan kan du være så sikker at den Hellige Ånd ikke er en egen person på lik linje med Faderen og Sønnen?

Hvordan kan du være så sikker at den Hellige Ånd ikke er en egen person på lik linje med Faderen og Sønnen? Treenighets lærere og Jesus alene hevder begge at den Hellige Ånd er en person, og ikke den høyeste kraft som skriften og du sier! Hva er rett?

Illustrasjonsbilde av Antikrist slik han kan se ut? Som har en «felles» ånd i sammen med Satan og den falske profet. På samme måte er det mellom Gud Fader, Jesus og sin menighet, de har en felles Ånd – den hellige Ånd!

 

Svar:

Vi kan se på to aspekter før vi svarer på dette.

1. ) Antikrist og Satan har en “felles ånd”.

1. Joh.4:1 På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som dere har hørt kommer, og den er allerede nå i verden.

Efes. 2. 2. som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn.

Her leser vi om Antikristen Ånd og den Ånd som er virksom i vantroens barn. Som har et og det samme formål da det er to sider av samme Ånd og sak.

2.) Mennesket har en Ånd men er ikke en Ånd, men en person.

Ords. 20. 27 Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.

Rom. 8. 16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn.

Her leser vi at vi har en Ånd men er ikke en Ånd. Det er en del av oss.

Ergo er vi ikke en Ånd men vi har en Ånd.

1. Kor. 2. 11 Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud. 12 Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss.

Slik er det også med Gud. Han er Ånd og lar sin Ånd være virksom over alt. Leser vi nøye skriften så viser skriften også at den Hellige Ånd er en del av Gud, og ikke en egen person. Dette er en 1700 år lang løgn fra Satan som har klart å lure nå store deler av kristenheten i så lang tid, at det er på tide at en får sagt i fra at vi godtar ikke denne løgn lengre.

Satan og Antikrist er to separate personer, men allikevel har de en felles Ånd og agenda. Slik er det med Gud Fader og Sønnen Jesus Kristus. De har en felles Ånd – den Hellige Ånd – som selvfølgelig ikke er en egen Gudeperson. Men deres felles Ånd med deres hensikter og agenda som han utfører. Derfor kommer ordet han inn da det er en Ånd som er knuttet opp til bestemte personer.

Når noen dør, så er mange opptatt hvis en skal gjøre noe med vedkommens skrifter eller bruke noe av vedkommende at det er knuttet opp til denne personens Ånd. For at en ikke skal komme i klammeri med noen etterpå, spesielt de som kjente vedkommende eller er i slekt med vedkommende. Selve personen er død, men allikevel så taler vi om at vedkommende Ånd. Ser du ikke at dette er en uttrykksmåte? Det trenger ikke alltid i hver sammenheng være bokstavelig talt en person, men for å utrykke oss bruker vi slike ord og benevnelser.

Vi blir også misledet med dette da en før ikke brukte små og store bokstaver. Komma og punktum er også kommet mer etterpå. Også kapitel inndeling og vers er kommet etterpå, slik at vi blir forledet til å legge mer inn i tekstene enn det som var satt der fra begynnelsen og vi dreier da skriften inn i vårt mønster. Satan har sine snodige metoder for å villede og forføre.

Hvordan være sikker på at du ikke er Ånd eller at Satan og Antikrist også har en ekstra person med seg utenom den Falske Profet? Slik høres absurd og dumt ut!

Like dumt og absurd er det å gjøre den Hellige Ånd til en ekstra Gud og en ekstra person. Dette er en 1700 år lang løgn som har overlevd seg selv.

Den Hellige Ånd er Guds og Jesu Kristi Ånd. Og han er Guds virksomme kraft. La oss ta to skriftsteder på dette til slutt:

Lukas 1. 35 Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.

Rom. 8. 9 Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til. 10 Dersom Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud. 11 Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.

Her står det ordrett på den Hellige Ånd er: “Den Høyestes kraft”.

Videre leser vi Rom. 8 at den samme Ånd er Guds og Kristi Ånd, også ordrett:

“så sant Guds Ånd bor i dere” og “Den som ikke har Kristi Ånd”.

For å ikke dra dette enda lengre så står det at det er Kristus som bor i oss når hans Ånd bor i våre hjerter. Da å gjøre den hellige Ånd til en egen person på lik linje med Faderen og Sønnen, det må vi anse som løgn og en fabrikkert sannhet som ikke stemmer med Guds ord og med virkeligheten!

Nr. 29: Menighetens og kirkenes største forsømmelse har vært å ikke hjelpe Israelittene eller Jødene med økonomisk hjelp og bistand!

Nr. 29:

Menighetens og kirkenes største forsømmelse har vært å ikke hjelpe Israelittene eller Jødene med økonomisk hjelp og bistand!

Etter min forståelse av Guds ord og Jesu lære har den kristne menighet ikke bare sviktet, men misforstått, lærer feil og den kristendommen som da står frem er mer Antikristelig enn den ligner på ekte, sanne og bibelsk kristendom.

Bilde at Israel som er det «forsømte» område for de kristne. Vi har et ansvar, et meget stort ansvar å hjelpe Israels barn med både å komme hjem, Samt å hjelpe de både i sitt eget land og hvor ellers de er og befinner seg.

 

Jesus sa at det dere har gjort mot en av mine minste brødre – de andre Israelittene eller Jødene – det hadde vi gjort imot ham!

Matt. 25. 40 Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hvad I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.

Det er hva vi har gjort imot andre Israelitter vil ligge der som en avgjørende faktor hvordan Herren ser på oss. Derfor er vi ansvarlige å hjelpe Israel i dag fremfor noen andre. Her er ansvaret aller størst på oss kristne, og jeg vil også gå så langt at ansvaret ligger også tungt på andre frie, vestlige og demokratiske nasjoner som har muligheten til å hjelpe som ingen andre!

Grunnteksten, hva sier den i Matteus 25?

Det er brukt det greske ordet: «adelphōn». Som betyr brødre, så dette ordet er helt i samsvar med vår Norske bibel, og det er det dessverre ikke alltid da Guds ord er veldig dårlig oversatt enkelte steder.

I Vers 45 står følgende: 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hvad I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.

Skal vi forstå dette at akkurat som vi hjelper først og fremst vår egen familie, slik skal vi hjelpe Israel? Riktig, de er våre nærmeste slaktinger på det åndelig område. Har vi glemt dette? Jesus selv sa følgende:

Joh.e. 4. 22 I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene.

Jesus selv sa følgende: «For frelsen kommer fra jødene»!

Jeg tror vi har sviktet her, og unnlatt å hjelpe og ta vare på Jødene, både åndelig og praktisk. Ikke minst økonomisk har vi et stort, stort ansvar å hjelpe.

Jesus i Matteus 25 så var hjelpen da først og fremst rettet imot å legge det praktisk til rette slik at de hadde mat i magen og ikke gikk rundt å var sultne eller frøs. Dette innbefatter selvfølgelig vår eksistens som menneske å ha det vi trenger til for å leve et normalt liv. Er dette noe som står i lag i dag? Ja!

Og hvordan står det f.eks. til med de Israelittene/Jødene som bor i Israel i dag?

Jeg sakser her ut i fra avisen Dagen:

Ny rapport: Hver tredje israeler lever i fattigdom.

nyheter

Fattigdommen i Israel er langt større enn det myndighetenes tall viser, hevder ny rapport.

Om lag 2,6 millioner, eller hver tredje israeler, lever nå i fattigdom, viser rapporten fra Latet-stiftelsen.

Stiftelsen, som representerer 150 lokale hjelpeorganisasjoner som arbeider blant fattige og hjemløse i Israel, mener det står langt verre til enn det myndighetene vil innrømme, skriver Ynetnews.

Går sultne til sengs

Det statlige National Insurance Institute la forrige uke fram en rapport som viser at 1,6 millioner israelere lever under fattigdomsgrensa. Virkeligheten er altså enda verre, går det fram av Latets rapport, som blant annet viser at hvert fjerde barn i familier på sosialhjelp går sultne til sengs flere ganger i måneden.

Av barna i familier som mottar hjelp, må 36 prosent arbeide for å bidra til familieøkonomien. Latet-rapporten viser også en dramatisk økning i antall familier som av økonomiske grunner er tvunget til å sende barna på statlige internatskoler.

Fattige gamle

Også blant Israels eldre er fattigdom utbredt. Antall eldre som ikke har råd til nødvendige legemidler og behandling, har økt med 14 prosent, og over 70 prosent av dem som mottar statlig eller privat sosialhjelp, forteller at de ikke får nok til å kunne holde sulten unna.

Hver tiende av dem forteller at de leter etter mat i andre folks søppelkasser, og tigger etter småpenger.

Mange barn

Latet-rapporten bygger på tre undersøkelser. Den første av dem er foretatt blant mottakere av sosialhjelp fra frivillige organisasjoner i Israel.

Den andre undersøkelsen bygger på informasjon fra rundt 100 suppekjøkken, mens den tredje har spurt et utvalg israelere om hvordan det står til med privatøkonomien.

På bakgrunn av dette konkluderer Latet med at 2,55 millioner israelere nå lever under fattigdomsgrensa, av en befolkning på rundt 8 millioner. Blant de fattige er det 932.000 barn.

(sitat slutt).

Sluttkommentar:

Hvordan kan vi hjelpe? Du kan hjelpe på flere måter, du kan sende inn til oss. Og merke gaven med Israel/Jøder etc. så skal vi videreformidle gaven. Håper å kunne begynne med et eget prosjekt her senere, men først må vi bygge opp en menighet eller orginasjon som kan utføre dette. Har veldig lyst til å hjelpe dagens Israelitter, der behovene egentlig er formidable. Har ikke lyst at hva Jonas Gahr Støre sa skal være tilfelle med oss her i Norge da han ble spurt om hvorfor Norge ikke hjalp Israel, men kun Palestin-Araberne. Israel klarte seg selv og var ansvarlig for Palestin-Arabernes problemer. Verre og mer løgnaktig enn dette kan en ikke si det. Men nok om det! Vil du hjelpe? Send inn penger her og merk gaven:

Her er kontonummeret i DNB: 0535 06 05845

Vær velsignet i den Herre Jesu Kristi Navn!

Mulighetene er mange, men da må vi stå sammen og hjelpe hverandre fremover i tjenesten!

Matt. 25. 44 Da skal også de svare ham og si: Herre! når så vi dig hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hvad I ikke har gjort imot en av disse minste, det har I heller ikke gjort imot meg.

Hvem er dine mine minste? Det er fremfor alt Israels barn, hvordan vi har behandlet andre Israelitter, det er slik vi også har behandlet Jesus talte han selv om! Jeg tror på å hjelpe alle. Men fremfor alle skal vi hjelpe våre egne. Dette er andre troende og Israels barn!

Nr. 28: Historien om Hans Nielsen Hauge!

Nr. 28:

Historien om Hans Nielsen Hauge!

Lille julaften i år 2014 er det 200 år siden den endelige frigivelsen av Hans Nielsen Hauge. Det er verdt å feire - som en seier for trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet i Norge, og som begynnelsen på en ny tid.

Det 200 år siden Hans Nielsen Hauges fengselsdom ble opphevet. Det er en dom som er vel verdt å feire - ikke bare for de som kaller seg kristne, men for alle nordmenn.

Bilde av Norges «største» sønn Hans Nielsen Hauge

I et smalt perspektiv var frigivelsen av Hans Nielsen Hauge slutten på en lang og pinlig prosess fra norske myndigheters side. I et større perspektiv var det en seier for ytringsfriheten og mot ensrettingen av det norske samfunnet.

Den var også begynnelsen på noe mer – den kristne lekmannsbevegelsen i Norge på 1800-tallet, og gjennom det ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og norsk internasjonal innflytelse gjennom norsk misjon.

Litt historie….

Hans Nielsen Hauge var mannen som mellom sitt sterke møte med Gud i 1796 og sin endelige arrestasjon i 1804 klarte å sette Norge på hodet. Overalt hvor han kom, var han elsket og omstridt, og forkynte et tydelig evangelium om omvendelse og nytt liv i Gud. Tusener på tusener tok imot budskapet hans, og familier og lokalsamfunn ble forvandlet. Omsorgen for de fattige ble satt i fokus.

Haugianerne flyttet til nye steder, de ryddet gårder og startet fabrikker. Å være bonde var ikke lenger ensbetydende med å stå bakerst i køen – de kjøpte borgerbrev og ble deltakere i det politiske liv utover 1800-tallet. Lekfolk begynte å undervise fra Bibelen. Også kvinnelige forkynnere stod fram, over 100 år før kvinnelig stemmerett ble et faktum.

Det kan være vanskelig å forstå rekkevidden av dette uten konkrete eksempler. En av mine forfedre, Nils, var fra Ål i Hallingdal og ble omvendt som tenåring under Hauges tre dager lange møtekampanje. Nils og brødrene var husmenn og hadde måttet stille opp når bonden krevde det, uansett dag. Men etter omvendelsen nektet de – med Bibelen i hånd - å jobbe søndager, og bonden måtte gi seg. I mangel av arbeidsmiljølov var Gud god å ha i bakhånd.

Hauge-vekkelsen fortsatte å gripe om seg. Det var bare ett problem. Det var ikke lov for lekfolk å forkynne. Hauge ble arrestert. Arrestert igjen. Og igjen. Som regel for en natt eller et kortere tidsrom. Myndighetenes mistenksomhet økte - hvordan kunne Hauges venner ha så mye penger i omløp? Kunne de virkelig være så dyktige? Etterforskning ble igangsatt, og Hauge ble arrestert. Igjen.

I perioden fra arrestasjonen til endelig frigivelse i 1814 var Hauge fortsatt inn og ut av fengsel. Under napoleonskrigene og den britiske blokaden bisto han myndighetene med etableringer av saltkokerier under den britiske blokaden av Norge, bare for å bli satt inn igjen etterpå. Fra 1811 pendlet han mellom rådhusarresten og hjemmet sitt, og ble blant annet betrodd å være fattiginspektør, hvor han for egne midler understøttet de nødlidende på Sagene.

Så kom lille julaften 1814. Hauge ble innkalt til Overkriminalretten i Christiania. Der ble han kjent skyldig, men retten fant at ikke hadde handlet i ond vilje, og reduserte straffen til en mulkt til Fattigkassen på 1000 Riksdaler – samt 900 riksdaler i saksomkostninger. Etter ti år kunne Hauge endelig feire jul som en fri mann!

Den nye bølgen av forkynnere

Det som siden skjedde er ikke mindre interessant. Hauges frigivelse førte til en ny frimodighet blant Hauges venner. Under hele det lange fengselsoppholdet hadde Hauge bedt vennene ligge lavt – av frykt for at myndighetene skulle forsøke å knuse bevegelsen helt. Resultatet var at de fortsatte å arbeide flittig og gjøre godt, men frimodigheten var på et lavmål. Nå våknet trangen til å spre evangeliet på ny. Noen av dem begynte å reise rundt på samme måte som Hauge.

Dette kjenner jeg litt til, siden en av de som var først ute var min egen tipp-tipp-tippoldefar, Lars Knudsen Kyllingen.

Lars Kyllingen var en sogning som 30 år gammel fikk et møte med Gud gjennom Hauges virksomhet. På Hauges oppfordring reiste han, sammen med andre and Hauges venner, til Romsdalen for å spre det gode budskapet der. Fram til 1815 gikk det meste av tiden til å rydde jord og bygge opp en stabil gårdsdrift. Så, i 1815, inspirert av Hauges frigivelse, la han ut på reise – for det meste til fots. Fra Verma i Romsdalen reiste Lars fra Østfold i sør til Målselv i nord og forkynte det gode budskapet. Bonde på sommeren, emissær på vinteren.

Men Lars Kyllingen var ikke alene. Det som hadde vært Hauges kjennemerke, reisevirksomheten, spredte seg nå til mange. Og Hauge selv, som hadde fått ødelagt helsen av fengselsoppholdet, forble en inspirator og mentor for den nye bølgen av forkynnere som vokste fram. Ikke bare holdt han kontakten pr. brev, men Bredtvedt gård ble et sted disse kom for å få veiledning og inspirasjon.

Men loven som forbød lekmannsforkynnelse – konventikkelplakaten - var ikke opphevet. Alle som inviterte til kristne hussamlinger risikerte å bli arrestert, også etter Hauges frigivelse. Det skjedde også, men sjeldnere og sjeldnere. Myndighetene risikerte ikke å legge seg ut med lokale lederskikkelser og det som ble oppfattet som en vital bevegelse. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet og erstattet av dissenterloven i 1845.

Kampen for trosfriheten – og gjennom den også organisasjonsfriheten - var lang og seig, og fruktene av den høstes idag av såvel av frikirkefolk som muslimer og humanetikere. Og i front sto tusener av helt vanlige nordmenn, mennesker som valgte sivil ulydighet ved å invitere til og delta på oppbyggelige møter – i strid med loven, men med gode argumenter fra Bibelen.

En bevegelse vokser fram

Takket være danske kong Christian VI kunne det norske 1800-tallsmennesket lese. I 1739 innførte han konfirmasjonen, og dernest skole. Alle måtte kunne lese for å kunne bli konfirmert. Debatten i norsk skole gikk ikke på om man skulle ha kristendomsundervisning i skolen, men i hvilken grad man skulle ha andre fag. Resultatet var at Norge fikk allmenn skolegang 100 år før Sverige og 150 før Storbritannia. På 1800-tallet må analfabetismen ha vært mer eller mindre utryddet.

Hva leste egentlig 1800-tallsmennesket? Ikke tro på norsklæreren som forteller deg at det var Wergeland, Welhaven og Collet. Det norske 1800-tallsmennesket leste, selvsagt, Bibelen. Dernest Pontoppidan. Hauges skrifter. Sang- og salmebøker. De kristne leste mer enn gjennomsnittet og ble gjerne kalt "leserne". Allerede under Hauges reisevirksomhet begynte omreisende bokselgere å reise rundt. De solgte bibler og oppbyggelig litteratur. Resultatet var at norsk kultur på 1800-tallet ble sterkt preget av kristne verdier. Og ut av dette vokste lokale samlinger hvor man kom sammen for å lese Guds ord og oppmuntre hverandre til et liv med Gud.

Ettehvert som bevegelsen vokste, tiltok også haugianernes innflytelse, i forretningsliv, politikk og samfunnsliv.

Ole Torjussen Svanøe kan være ett eksempel på dette, også han nådd gjennom vekkelsen i Ål. Tre år etter omvendelsen selger han odelsgården og kjøper gården Svanøe ved Florø. Her starter han fiskeri, sagbruk, båtbyggeri og saltkokeri. Han kjøper handelsbrev i Bergen. Svanøe blir et mønsterbruk og et senter for oppbyggelse. Når lensmannen kommer for å arrestere en omreisende forkynner blir han kastet på dør. Ole Svanøe blir valgt inn på Stortinget i 1814 og får være med å prege norsk samfunnsliv helt fram til 1842.

Norge og verden

Utover 1800-tallet våkner misjonsbevisstheten. De første nordmenn som reiser til fjerne og ville områder er mennesker som ønsker å bringe budskapet om Jesus til nye områder og nye folkegrupper. Først til Zululand og Madagaskar, siden til Kina og andre steder i verden. Dette var mennesker som ofret alt, og reiste til steder de ikke visste om de kom til å komme tilbake fra. Ofte kom de heller ikke tilbake.

Det er få som er klar over det, men Norges største internasjonale bidrag gjennom historien kommer verken fra Nansen eller Nobelprisen eller norsk bistandspolitikk, men fra norsk misjon. Millioner av mennesker verden over har fått en ny kurs og nye muligheter gjennom det norsk misjon startet. En av lederne for undergrunnskirken i Kina, Broder Yun – også kalt Den himmelske mann – anslår at 25 % av dagens kristne i Kina, eller kanskje 25 millioner troende, indirekte kan spores tilbake til norske misjonærers innsats. Og det – det – er bare i Kina!

Dette er en parentes, men likevel. Vi bekymres for Kinas økende internasjonale innflytelse, men bør være mer opptatt av hva slags Kina vi kommer til å møte på den internasjonale scene. Vekkelsen i Kina er fortsatt sterk, og det er vanskeligere og vanskeligere for myndighetene å knekke den. Et Kina preget av kristne verdier på den internasjonale scene vil være langt å foretrekke framfor et Kina preget av maoistisk brutalitet og kynisme. Derfor er det all grunn til å fortsette å heie på de kristne i Kina, som i haugiansk ånd fortsetter å spre evangeliet i rekordfart. Parentes slutt.

Derfor….

For 200 år siden trodde myndighetene at de hadde klart å knekke en brysom opponent. De ante ikke hvor feil de tok. Det som så ut som slutten var ikke slutten, men en ny begynnelse. Begynnelsen på en bevegelse, begynnelsen på reell tros- og ytringsfrihet i Norge, begynnelsen på begynnelsen av Norges bidrag på den internasjonale scene, begynnelsen på mye av det vi idag kaller «typisk norsk».

Derfor - tenn et lys for Hans Nielsen Hauge idag. Og for alle de som fulgte i hans fotspor, kvinner som menn. De har vært med å forme oss til hvem vi er.

Nr. 27: «Julens» budskap er at Gud laget et legeme til sin egen sønn!

Nr. 27:

«Julens» budskap er at Gud laget et legeme til sin egen sønn!

Tror det egentlig er umulig å skjønne fullt ut inkarnasjonen. At Guds sønn, ikke Gud selv, ble menneske.

Gud Fader laget et legeme til ham i Marias mage og Jesus hadde det blodet i seg som var like uskyldig og rent som Adam hadde før fallet, derfor var han også et menneske som oss fullt ut.

Uten dette blodet, så hadde han ikke vært i stand å tilveiebrakt frelse for oss. Selve hovedanliggende er derfor i det kristne budskapet, Jesu blod som var, er og forblir rent, hellig og dyrebart for evig og alltid.

Etter hva forskerne har funnet ut, så ble Jesus født på samme dagen som World Trade Centers tvillingtårn ble utsatt for en terrorhandling og udåd 11. september 2001. Da ble to kaprede passasjerfly med kort mellomrom styrtet inn i hvert sitt av de to høye tårnene. Det brøt ut eksplosjonsartede branner, og kort etter raste de to tårnene ned; noen timer etter raste en annen høyblokk i komplekset. Det var til sammen tre bygninger som kollapset, på samme dag som Jesus ble født inn i denne verden. Satan, de falne englene og demonene viste i hvert fall det, det var en merkedag som de hatet. Det var 2004 år mellom disse hendelsene.

 

Her er noe utdrag av hva jeg ellers gjennom årene har skrevet om dette emne og som ligger på hjemmesiden eller bloggene våre:

Julefeiring

Hvis vi med jul mener å feire Jesu fødsel, begynte man ikke å feire jul før mer enn 400 år etter at Jesus ble født. Det var romerske biskoper som innførte den "kristne" julefeiringen.

På Jesu tid var Romerriket på sitt sterkeste. Det fikk utover århundrene stadig svekket sin makt. Det var mange kristne i Romerriket på keiser Konstantins tid. For å få samlet og styrket det romerske riket bestemte han omkring år 312 e.Kr. at den kristne religionen skulle bli statsreligion. Han satte seg selv som øverste leder for kirken, og førte mye fra den greske og romerske avgudsdyrkningen og tenkningen inn i kristendommen.

Romerne dyrket mange guder, men deres høyeste gud var solen. Deres store vinterfestival fant sted den 25.desember, som de så på som solens fødselsdag. I år 440 e.Kr. overførte kirken egenrådig denne datoen til å bli Jesu fødselsdag.

De gjorde dette for å tekkes både dem som tilba sola, og de kristne, så Romerrikets største feiring felles kunne være 25.desember, selv om den mest sannsynlig tiden for Jesu fødsel er i september.

I Bibelen står det flere steder at feiringene til ære for Gud ikke skal blandes med hedenskap eller gjøres slik hedningene feirer sine guder.

"Når Herren din Gud utrydder folkeslagene og får dem bort fra ditt ansikt, dem du nå kommer inn for å drive bort, og du fordriver dem og bor i landet deres, da skal du ta deg i vare så du ikke blir drevet til å følge dem, etter at de er ødelagt og borte fra ditt ansikt, og at du ikke søker deres guder og sier: “Hvordan tjente disse folkeslagene gudene sine? Jeg vil gjøre det på samme måten." Du skal ikke tilbe Herren din Gud på den måten. For alt som er en styggedom for Herren, alt det Han hater, det har de gjort for gudene sine." (5. Mos.12,29-32)

Legg merke til at Gud sier ikke her at vi ikke skal tilbe andre guder. Selvfølgelig skal vi ikke det! Men her står det at vi ikke må tilbe Herren vår Gud på den samme måten som hedningene tilber sine guder. Opprinnelsen til den "kristne" julefeiringen, er at den er blandet med soltilbedernes feiring av sin gud.

Gud har ikke pålagt oss å feire Jesu fødselsdag, men om vi ønsker å feire den, burde vi i alle fall feiret den med det for øyet at vi er klar over forskjellen her.

Den tiden vitenskapsmennene mener Han ble født, og ikke på helligdagen til soltilbederne! Ut fra planetenes plasseringer og baner, har vitenskapsmennene, på samme måte som de vise menn fra Østerland, kommet fram til at Jesus ble født 11.september år -3, mellom kl.18:18 og 19:39, Jerusalem-tid.

Jeg har personlig opplevd at Gud har behag i at vi “feirer” jul og påske og pinse og annet, hvis han og barna er i sentrum! Tror vi godt kan feire, men ha Herren i sentrum. Jeg skal ikke utbrodere dette her, men det er viktig å være klar over dette.

Spørsmål 2:

I sommer hevdet Benny Hinn at Jesus hadde Faderens blod og ikke Marias blod. Stemmer dette eller er det ubibelsk og forkastelig? Ulf Ekman og resten av de kristne i Skandinavia hevder at det er ubibelsk og forkastelig.

Anonym

Svar:

Jeg er stort sett uenig både med Ulf Ekman og trosbevegelsen i det meste, og også med Benny Hinn. Men akkurat her er jeg enig med Benny Hinn, og det er egentlig en veldig dyp og en evig sannhet at Jesu blod er annerledes enn andre menneskers blod. Jesus hadde Guds blod akkurat som vi har “Adams” blod som han fikk etter syndefallet da han syndet.

Jesu blod var av en annen kvalitet, opphav og renhet en vårt. Vi trakter etter synd og vårt eget. Jesus traktet etter å leve rent og gjøre sin Himmelske Faders vilje. Jesus hadde ikke synd i og på seg. Vi har både synd i og på oss før vi blir frelst. Etter frelsen har vi synd i oss (synden ligger latent) men ikke på oss. Den er fjernet pga Jesu blod og forsoning!

Det kvinnelige egget har ikke blod i seg, heller ikke den mannlige sædcellen. Men befruktningen skjer når disse kommer sammen i eggstokken, og et nytt liv begynner. Blodcellene i denne nye skapningen kommer både fra faren og moren. Blodtypen er bestemt fra befruktningsøyeblikket og blir deretter beskyttet av morkaken mot enhver gjennomstrømning av morens blod i fosteret.

Bibelen sier klart at Den Hellige Ånd var det gudommelige redskapet som forårsaket befruktningen av Jesus i Marias morsliv. Det var derfor ingen vanlig befruktning, men en overnaturlig handling fra Gud ved å plante Hans alt eksisterende sønns liv inn i Marias morsliv, uten noe vanlig befruktning av en mannlig sædcelle og Marias eggcelle.

Da Guds sønns blodtype var en egen og dyrebar type, er det utenkelig at Josef og Maria kunne ha gitt noe av sitt blod fra Adams ætt til Guds lyteløse Lam. Alt barnets blod kom fra Hans himmelske far ved en overnaturlig skapelseshandling fra Guds side. Jesu blod var ikke tilsmusset av Adams synd.

Videre leser vi at Jesus også var annerledes med hensyn til legemet sitt da han kom i syndig kjøds lignelse og i Hebreerbrevet sier: Hebr 10,5.. Et legeme laget du til meg... Gud dannet altså Jesu legeme i himmelen og tilføyde ham sitt eget rene blod før han la fosteret i Marias mage. Jesus hadde overhode ingen gener eller noe arvelig fra Maria, ellers hadde han vært syndig. Maria var jo bare en vanlig synderinne som hvem som helst. Hun ble funnet i nåde verdig til å bære fram barnet uten at Jesus fikk noe av hennes natur i seg. Derfor sa Jesus når han var i templet: Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus.. eller da han gjorde sitt første under: Da sa han til Maria: Kvinne... Her forteller han at han visste at hverken Josef eller Maria hadde noe med hans vesen å gjøre, men han var kun Faderens Sønn. “Et legeme laget du til meg”.

Hebr. 9. 22 Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.

Jesu blod er av aller største betydning da skriften sier: “synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst”.

Ellers er det en meget interessant observasjon den nå avdøde Ron Wyatt har gjort, se her:

http://www.youtube.com/watch?v=EGLPADW_kUw

Her fra mine bibelkommentarer Johannes evangeliet 1.

9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Dette tredje avsnittet tar sitt utgangspunkt der det første sluttet i v.5. Dermed kommer han med lyset til alle mennesker og hele verden.

Nå understrekes det at lyset er det sanne lys. Det er en typisk understrekning som Johannes gjør om Jesus. jfr. f.eks. sanne brød» i 6,32 og sanne vintre» i 15,1. Det er nok sagt med front andre frelsesskikkelser som stod fram og ikke var pålitelige. Denne poengteringen må vel forstås i lys av rettsstriden som Jesus står i. Ordet sann» er på sin måte med på å gi ekstra vekt til at Jesus er den eneste virkelig troverdige frelser (mer om sannhet til v.14). Vi merker oss det samme forholdet mellom presens og fortid i dette verset som i v.5. og da er vel også forklaringen den samme: Selv om Jesu komme til verden er en begivenhet som har skjedd for lenge siden, så lyser frelsesmuligheten mot oss fortsatt.

10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.

Jesus var nå kommet til verden, han som hadde skapt denne vår verden. Jeg vet at dette er kontroversielt for mange, men dypest sett så er det Jesus som er “ansvarlig” for skapelsen av denne verden, med på “laget” hadde han Englene, i hvert fall en den av Englene. Faderen var tilbakelent og lot Sønnen utfolde seg, i sammen med Englene. Englene blir også i skriften nevnt som Guder, derfor når det står f.eks. oss, så må vi også se på det at Jesus gjorde seg bruk av sine Engler som også var hans brødre og åndsvesener som ham selv før han ble menneske. Er du ikke enig, så la det ligge. Det var Gud Fader som stod bak alt, da han som hadde gitt alt i fra seg og hadde velbehag i hva som skjedde! Akkurat som en sjef, leder og Direktør er ansvarlig for sine ansatte, både på godt og vondt.

11 Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.

Vi har to muligheter til å reagere. Den første er å avvise, slik som de fleste gjorde og fortsatt gjør det. Denne negative muligheten nevnes først.

Egentlig er den uforståelig, for Jesus kom til den verden som han var med på å skape (jfr. v3). Derfor kan verden i v11 kalles for sitt eget» og de menneskene som bor der for hans egne». Å avvise Jesus er altså å avvise sin egen skaper og bror.

12 Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.

Ordet sier at han gav dem rett til å bli Guds barn. Det vil si at alle som tok imot Jesus gav han fullmakt til å bli Guds barn. Å ta imot Jesus er det samme som å tro på hans navn. I betegnelsen ”navn” ligger det at Jesus er salvet av Gud til å være verdens frelser. I Den gamle pakt ble kongen, profeten og presten (ypperstepresten) salvet. Derfor taler vi om Jesu tredelte oppgave. Han er konge, profet og yppersteprest. Han er konge over hele universet. Han er profet som forkynner Guds ord, og han er ypperstepresten som bærer seg selv fram for Gud som et stedfortredende offer. Jesus Kristus tok all verdens synd på seg opp på korset og tok straffen på seg og døde som en synder og forbryter og ble begravet. Døden kunne imidlertid ikke holde på ham for sin død døde han for synden, men sitt liv lever han for Gud. Derfor sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Skriften sier: ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” 2 Kor 5,21.

Derfor er enhver som tar sin tilflukt til Jesus og går til ham med sine synder og nederlag og tror på ham, rettferdig for Gud og er et Guds barn. Han er født av Gud, det vil si han er gjenfødt ved Guds Ånd.

13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.

Ved den nye fødsel får den botferdige synder en frelsende tro og et nytt hjerte og en ny innstilling. Det er et under ved Guds nåde som skjer i den enkeltes hjerte når Guds ord først får vise synderens sanne stilling innfor den hellige Gud og motstanden mot Gud opphører, og evangeliet får gjøre sin nådefulle gjerning.

14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

V.14 må være selve tyngdepunktet i hele prologen. Det er lærerikt å studere måten verset er bygget opp på:

Først får vi to hovedsetninger som sier noe om Ordet: Ordet ble menneske» og ... tok bolig iblant oss».

Deretter følger en hovedsetning som sier noe om menighetens mottagelse: Vi så hans herlighet».

Resten av verset forklarer nærmere hvilken herlighet det dreier seg om, først ved å si hvor den kommer fra (som den enbårne sønn har fra sin Far»), deretter ved å si hva den består i (full av nåde og sannhet»).

La oss se på disse fem setningsleddene ett for ett:

1) Ordet ble menneske»

Så enkelt kan det største mysterium i verdenshistorien uttrykkes. Tre små ord. Men etter å ha lest om Ordets guddommelige rang i v1-5, så er det virkelig grensesprengende å tenke seg at dette guddommelige logos fullt og helt også skulle bli et menneske som oss.

Dette var uhørt for en gresk tankegang som foraktet det skapte. (jfr. v.3). Det skapte var jo annenrangs og mindreverdig. Hvordan kan Gud nedverdige seg til å bli ett med det?

Dette var uforstand for en gresk logos-filosofi (1 Kor 1,23). De som ville vinne rett kunnskap og innsikt i livets hemmeligheter ved abstrakt tankegang, de får her høre: Logos ble menneske, ble født på en bestemt dag og døde på en bestemt dag. Logos kunne sees, høres og tas på (jfr. 1 Joh 1,1-4).

Det var en blasfemisk tanke for jødene. De kunne nok være med langt når det gjaldt å distingvere mellom ulike sider ved Gud, slik som vi så når det gjaldt visdom teologien i v1-2. Men å si at denne Guds visdom var blitt menneske, det var helt uantakelig. Da overskred man grensen mellom Gud og det skapte, og gjorde seg skyldig i den groveste gudsbespottelse.

Det er altså her i v. 14 Johannes kommer med det som virkelig skilte kristendom fra disse andre religionene. Dette var så dristig sagt at kirken skulle kjempe med å forstå det i mange hundre år framover.

Men det var en fantastisk tanke for alle oss som tar imot troen: Dette innebærer at Gud ikke er fjern, men at han helt og fullt deler våre kår!

Vi kaller dette underet for inkarnasjon. På gresk står det at Ordet ble kjøtt, noe som på latin blir incarnatus, eller på nynorsk: ikjøting. Kristus – Guds Sønn - lar seg føde inn i en tilværelse der han virkelig bærer en kjødelig kropp, slik at han må føle både sult og tørst, kulde og sorg, ensomhet og smerte. Det er ganske utrolig at vi har en slik Kristus å tro på!

2)..tok bolig iblant oss»

Også dette er en uhørt tanke for en jøde. Gud hadde jo valgt ut sin bolig i Israel: Først i det tabernaklet som fulgte folket på ørkenvandringen (2 Mos 40,34), siden i tempelet i Jerusalem (se tempelinnvielsen og Salomos bønn i 1 Kong 8,1013).

Men nå sier v.14 at Gud får sin bolig i Israel ved Ordet. Dermed sies det indirekte at tempelets tid er forbi. Nå er Guds nærvær knyttet til Jesu person.

Vi finner samme tema klarere uttrykt i 2,13-22, der Jesus etter tempelrenselsen proklamerer seg selv som det nye tempel. Se også Joh 4,21-24: Den framtidige gudstilbedelse skal ikke knyttes til et bestemt sted, men skal skje i ånd og sannhet. Så slipper vi kristne å valfarte til en bestemt helligdom på et bestemt sted for å oppsøke Gud der han er å finne. Jesu person er nå det viktige møtepunktet mellom Gud og mennesker.

Bibelkommentarer Hebreerbrevet 10. 3 Men ofrene er hvert år en påminning om synd.

Men allikevel så har dette sine positive sider. Det forteller at menneske er syndere som trenger frelse. At vi er klar over våre behov er første skritt i riktige retning.

4 For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.

Så kommer dette som er innlysende: blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder. Hadde de det kunnet så hadde synden blitt fjernet da loven var i funksjon i ca. 1400 år og det ble ofret millioner og til sammen milliarder med dyr, spesielt under høytidene i Israel.

5 Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden:

Slaktoffer og gave ville du ikke ha,

men et legeme gjorde du i stand til meg;

Vi leser at han måtte også bli som en av oss for å kunne frelse og forløse oss.

Joh. e. 1. 14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

6 brennoffer og syndoffer brydde du deg ikke om.

Det var aldri Faderens fullkomne vilje at dyr skulle dø for at noen mennesker skulle gå fri. Men for at han skulle kunne miskunne og vise nåde til Israels barn så virket det en midlertidig og delvis syndsforlatelse. Men det var først når Sønnen Jesus Kristus at liv og uforgjengelighet ble brakt frem i lyset og vi menneskebarn kunne fult ut ta del i frelsen og en fullkommen syndenes forlatelse.

7 Da sa jeg: Se, her kommer jeg

for å gjøre din vilje, Gud.

I bokrullen er det skrevet om meg.

Jesus gjorde Guds vilje til punkt og prikke. Men han hadde også de nødvendige forutsetninger for å kunne gjøre det helt og fullt. Det var alt for ham.

Joh. e. 4. 34 Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.

8 Først sier han: «Slaktoffer og gaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og brydde du deg ikke om,» enda det er slike offer som bæres fram etter loven.

Hadde loven brakt fullendelse, evig salighet og frelse hadde loven vært god nok og slaktoffer, gaver, brennoffer og syndoffer vært i stand til å frelse. Hadde det ikke vært noen mening med at Herren Jesus kom.

9 Deretter sier han: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje.» Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde.

Ved Jesu inntreden i verden skjer det et bytte. Alt det loven står for blir byttet ut med nåden og livet i Kristus Jesus. I Galaterbrevet det fjerde kapitel sier Paulus så sterkt når han skriver. At han sammenligner loven med trellkvinnen og hva skulle en gjøre med henne? Gal. 4. 30 Men hva sier Skriften? Jag ut trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke dele arven med den frie kvinnens sønn. 31 Altså, brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen.

Sluttkommentar:

Her er det mye å lese, stopper derfor her. Men ønsker alle en riktig god jul og et velsignet godt nytt år!