Nr. 48: Herredømme-Teologi

Nr. 48:

Herredømme-Teologi

Skal troende overta styring av denne verden eller blir grunnen beredt for anti-krist og hans velde.

Aril Edvardsen var den første her i Norge som innførte denne lære. Etterpå så kom mange andre av disse karismatikere som Hans Bratterud, Jan Hanvold, Åge Åleskjær, Kjell Haltorp og hele koblet etter dette med disse falske profeter.

Denne teologien er i forskjellige fasonger og varianter, men det går ut på det samme. At vi som troende skal styre og regjere denne verden, så kommer Kristus Jesus tilbake. Og dommen og andre ting trenger ikke å skje, for Kristus har tatt dommen på seg. Hele evangeliet blir snudd opp ned, og dessverre millioner av mennesker går på limpinnen og lar seg villig bli forført.

Bilde av den nå avdøde Aril Edvardsen som dessverre har gjort mer skade, ødeleggelse og død en noen kan forestille seg her i Norge og verden for øvrig.

 

"Herredømmeteologi"

Er det Guds mening at vi som er kristne skal overta styring med denne jord og sette den i fullkommen stand, slik at når Jesus kommer er alt som i Eden før syndefallet? Eller er dette forløperen til Antikrist? Av Jon Tore Lie

               "For mitt rike er ikke av denne verden."

I deler av den karismatiske bevegelse har vi gjennom de senere år sett fremveksten av en type teologi som vi kan kalle herredømmeteologi.

Selv om den ikke tydelig presenteres som en egen lære, så har mye undervisning, litteratur og lovsanger hatt understrømninger av denne nye og, etter min mening, ubibelske lære.

1. Hva er herredømmeteologi?

Innholdet i denne læren kan kort sammenfattes på denne måten: Da Adam syndet, mistet han det herredømmet Gud hadde gitt ham. Men nå ser vi at Kirken/Menigheten vokser fram til en mektig organisasjon som ved Guds hjelp vil ta herredømme over jorden igjen. Dette herredømmet gjenopprettes i våre dager gjennom de sanne kristne som har en spesiell salvelse fra den Hellige Ånd. I praksis skjer dette gjennom store og omfattende vekkelser og ved at de sanne kristne tar kontroll over media, skole og politikk.

Når så den seirende kirke har opprettet paradisiske tilstander, kan Jesus komme tilbake.

2. Hvor kommer herredømmeteologien fra?

I Joels bok kap2. 1-11 leser vi om en mektig hær som stormer frem. Det beskrives av profeten som en hær av soldater som inntar landet som ligger foran dem (v.3-5). Intet kan stoppe dem (v.8), og folkeslag skjelver (v.6). Det er en armé med høy disiplin (v.8a) og som virker uovervinnelig og ustoppelig (v.8b, 9). Til og med himmel og jord påvirkes av denne fryktinngytende hær (v.10).

I de sammenhenger hvor herredømmeteologi forkynnes blir denne armé tolket som en profeti som peker fram mot en menighet som i de siste dager blir reist opp av Gud. Og denne oppreiste/salvede menighet blir man gjennom den karismatiske bevegelse en del av. Paul Cain sier at denne armé vil bli så mektig at "ingen demon, ikke noe menneskeskapt system, ingen fiende vil kunne stoppe, hindre eller motstå dem"1

Jonathan David skriver i sin bok "Apostoliske strategier som forvandler nasjonene" på side 35: "Jesu menighet vil bli det tydeligste eksemplet på hans rikes herredømme og autoritet....Nå vil vi få se en generasjon storme fram som har blitt gjemt under hans hule hånd. De vil innta jorden som sin arvedel...De vil bære en apostolisk salvelse for å innta by etter by.(min utheving)

Overskriften på side 62 lyder:"En regjerende territorial menighet." Og under punkt C. sier David: Den (menigheten) utøver territorial kontroll over regionen. En regjerende menighet utøver denne territoriale kontrollen og innflytelsen over hele regionen, og blir inngangsporten for at Gud og hans englehær kan nå inn i den byen og regionen.2

Hele denne boken har som tema at menigheten med apostoliske ledere i spissen

skal innta byer og land. Bare man lærer seg de rette strategier er det intet som kan stoppe dem.

Et av de mest påfallende trekk ved denne læren er at det hevdes at det i de siste tider vil stå frem apostler som vil gjøre større ting en det Peter, Paulus og til og med Jesus gjorde. Bob Jones sier at "Gud har spart det beste til denne generasjon gjennom blodlinjene til denne generasjon som vil være ledere i endetidsarmeen."3

Paul Cain sier det slik: "Det har aldri levd noen profet eller apostel som kommer opp mot disse individer i Herrens store hær i disse siste dager. Ingen, verken Elias, Peter, Paulus eller noen andre, har hatt den kraft som skal hvile over denne store hær". Og videre hevder Jones at "salvelsen over endetidsprofetene vil være ti ganger større en det Moses hadde."4

Det hevdes at tegn og under vil følge de kristne i disse siste tider. Den sørkoreanske pastoren Che Ahn som ble salvet og innsatt til apostolisk tjeneste i November -98 sier "Ta imot fornyelsen. Se hva Gud gjør og følg ham. Gi hele ditt liv til det. Når skal vi gi oss? Når skyggen vår helbreder de syke!"(min utheving)5

"Alle syke vil bli helbredet, døde vil stå opp og nasjoner vil vende seg til Gud på en dag." hevder Cain. Og han fortsetter: "Fotballarenaer vil være fylt av tusener av mennesker ... De har ikke spist og de taler under den veldige kraften...Så du det på nyhetene? Så du de som svevde? Så du de som stod i en låst stilling i 24 timer og sang lovsanger og tilba Gud?.. Det ser ut som om hele verden vender seg til Gud." (min utheving)6

Kenneth Hagin sier det slik: "Ja, synd, sykdom og lidelser, åndelig død, fattigdom og alt annet som er fra djevelen hersket en gang over oss. Men nå, takk til Gud , hersker vi over de. For dette er dager av Herredømme ("Dominion")"7

David Yongi Cho sier: "Vår verden får i dag oppleve Kristi herredømme gjennom menighetens utøvelse av autoritet, og da særlig i forbønn. ...På denne måten kan denne verden bli underlagt Guds rikes kontroll slik at det blir synlig." (min utheving)8

John Arnott fra Toronto Airport Christian Friendship sier at:" Toronto-bevegelsen er kanskje det siste store scenario som leder til den største innhøstning som verden har sett og som fører til Jesu komme."9

John Kilpatrick, som er pastor i Pensecola menigheten Brownsville assembly of God, sier at vekkelsen der "kommer til å bli en nasjonal oppvåkning." Og han truer alle som kritiserer denne vekkelsen og kaller dem djevler.10

I Norge og Sverige ser vi flere eksempler på en slik "herredømmetenkning":

Den videregående skolen på Levende Ord i Bergen skriver i en artikkel om åpningen av skolen i -97 følgende: "Vi tror det kommer elever ut fra denne skolen som har den samme ånd som Daniel, og er kvalifisert for høye posisjoner i samfunnet. ... Alle skal jo ikke bli statsminister. Vi må inn i alle områder av samfunnet,...." (min utheving)11

Leder i "Ungdom i Oppdrag" (UIO) Alf Magnus skriver i Magazinet hva som er målet med menigheters virksomhet. Etter å ha slått fast hvor stort det moralske forfall er i samfunnet hevder han: "Før syndefallet skjedde Guds vilje uinnskrenket og den tilstanden skal gjenopprettes. Den enkelte og menigheten er en base for utbredelsen av Guds rike, og da er målet at gudsrikets tanker skal gjennomsyre alle arenaer i samfunnet (min utheving ). Når man praktiserer gudsrikets prinsipper, vil man oppleve velsignelse selv om man ikke er troende" sier UiO-lederen. 12

Kjell Søberg skriver : "Vårt løftesland er at vi sammen med Jesus skal få hele jorden til arvedel. Men ...løfteslandet er okkupert av åndsmakter inntil Guds tid kommer, da de drives ut av de hellige som er salvet av Guds ånd... Svaret på en ulovlig okkupasjon er krigen ledet av guds ånd: bestemt, uavbrutt, aldri-gi-opp-krig. Hvordan skal vi ellers komme inn i de okkuperte områder som vi er rettmessige arvinger til?"13

"Vi må bli voldsomme for Gud og bruke åndelig vold som en positiv kraft," sier Roberts Liardon og han fortsetter "Vi kommer til å innvadere alt. Vi kommer til å styre verden, og det er slik det burde være". (min utheving).14

I 1984 deltok Pat Robertson på et TV-seminar der Robert Tilton uttalte "...Da Gud utfridde Israels barn, ble de nedlesset med sølv og gull... Han har gitt oss makt til å skape rikdom, og vi ser allerede at det skjer, og jeg tror at i disse siste dager kommer ikke den troende til å være i baksetet på bussen lenger! Vi er Guds rettferdighet!"15 Robertson har som kjent senere stilt som presidentkandidat i det kommende valget i Amerika. Og gjennom sin "Christian Coalition" har han samlet store mengder karismatiske kristne, 70 millioner i følge si egen Web-side, og med et budsjett på 21millioner dollar16. 1 Pat Robertson  "Det skjulte riket" Thomas Nelson Publishers. 1988  organisert ved Datec Design, Kvinesdal

1 Ibid s199

3. Hvilke konsekvenser får den for medlemmene?

Gjennom denne forkynnelsen dannes et bilde av en seirende menighet som består av åndelige supermennesker. Et tragisk og ekstremt eksempel på dette er beskrevet i avisen "Dagen" mandag 3. April i år: Det ble i -86 dannet en "Hellig Ånd bevegelse" i Uganda av en healer ved navn Alice Lakwena. Hun fikk sine tilhengere til å gå mot hovedstaden Kampala for å ta makten i landet. Gud ville sørge for at de nådde sitt mål forkynte hun. Resultatet var at mange ble drept av regjeringssoldater.

Selv om vi ikke ser like dramatiske konsekvenser av en slik teologi her i Norge, er ikke problemet hos oss av den grunn bagatellmessig: Tydeligst ser vi det gjennom den "nå-er-det-like-før-det-bryter-løs-teologi som stadig forkynnes gjennom kurs, konferanser, lovsangsmøter, bønnemøter, cellegrupper og husfelleskap. Stadig gjentas det at store mengder av mennesker snart vil strømme til våre kirker. Ved å hevde at det har startet vekkelse andre steder i verden, at tusener er blitt frelst og at det nå er vår tur, bygges det opp store forventninger til at dette er Guds vilje og at det derfor vil gå i oppfyllelse. Mange av profetiene er fremsatt i store møter, ofte i forbindelse med besøk av predikanter fra Amerika, og utgitt både i bladform og på kassetter. Profetiene har på den måten nådd en masse mennesker.

En alvorlig konsekvens av alt dette er de psykiske problemene mennesker kan få når de etter å ha bygget opp store forventninger om noe som skal skje, opplever det motsatte. Det kan for eksempel dreie seg om bitterhet mot Gud og mennesker som man føler har sviktet en, skyldfølelse for selv å hindret vekkelsen i å bryte ut, forsøk på å "glatte over" det man har vært igjennom ved bruk av benektelse og fortrengning, eller depresjon fordi man ikke finner noen vei ut av "uføret". De kan også ty til den "løsningen" på dette dilemmaet som tilbys nettopp fra de som stod for forkynnelsen: "Vekkelsen har faktisk startet, nå må bare menigheten ta den ut", eller: "Vekkelsen allerede er en realitet men kan bare sees med troens øyne". I virkeligheten dreier det seg om et vrangforestillinger som i "beste fall" fører til at man skammer seg over at man ikke er nok troende, i verste fall bringer en inn i psykosens verden.  Predikanten Dick Reuben fra den såkalte vekkelsen i Pensacola sier i flg. avisen "Norge i Dag" på Hedemarkstoppen at "Gud vil ha vekkelse men vi holder igjen. Problemet ligger hos oss, ikke hos Gud"17 (Min utheving)

 Jeg synes selv dette også minner om den "knipen" Jehovas Vitner kom i da de før 1914 forkynte Jesu tilbakekomst i 1914, men så i etterhånd måte "presisere" at det dreiet seg om en usynlig tilbakekomst.

4. Kritikk av herredømmeteologien.

a)     Falsk enhet.

For at man skal nå målet med herredømme over jorden, er det en forutsetning at forskjellige retninger og organisasjoner innenfor kristenheten møtes og blir forent. I den forbindelse viser man gjerne til Jesu yppersteprestlige bønn i Joh. 17 der han ber om at alle troende må være ett. Dette oppleves som rett og godt av mange kristne. Men er det en organisatorisk og synlig enhet han mener?

Det som vi har i kraft av troen på Jesus er en åndelig og usynlig enhet. Dvs. at Gud har sin menighet på jorden på tvers av alle retninger og innenfor alle bevegelser. Alle mennesker som med et oppriktig og ydmykt hjerte, og med den tro de har, søker frelse og tilgivelse hos Gud, blir et likeverdig medlem i Guds store familie (jf. Rom. 2), uansett hva slags organisasjon de  måtte tilhøre, og hva organisasjonen de tilhører lærer. Dette innebærer at en organisasjon som måtte forkynne den "rene" sannhet i seg selv ikke kan være noen garanti for at alle medlemmene tilhører Guds usynelige menighet. Det innebærer også at det i mange (eller kanskje til og med alle) menigheter som gir seg ut for å være kristne, men som av "folk flest" ikke oppfattes å tilhøre "det gode selskap", finnes fullverdige medlemmer at Guds usynlige menighet!

Det finnes heller ikke noe grunnlag ut fra skriften å hevde at Gud  på spesielle måter utvelger, velsigner, frelser eller åpenbarer seg for organisasjoner.  Nei, frelsen kommer til det enkelte menneske som søker Gud for tilgivelse for sine synder og blir født på ny. Frelse er ikke avhengig av at man tilhører et bestemt trossamfunn eller menighet men at man tror på Jesus. Det er en farlig villfarelse dersom man tror at min menighet/organisasjon er det som vil bringe meg til himmelen.

Gud vil heller aldri ta for seg en gruppe mennesker, en by eller et land og frelse innbyggerne mot deres vilje.

Det aldri har vært noe poeng for Gud å skape et organisatorisk, verdensdekkende og synlig fellesskap. I NT snakkes det bare om lokale menigheter som er "de kristne som bor sammen i et gitt område" og at ulike menigheter, og de enkelte kristne innen den enkelte menighet, må regne med ulike former for uenigheter (læremessige motsetninger, personlige motsetninger etc) der det ligger en utfordring i det å kunne  "akseptere hverandre", "tåle hverandre" og "refse hverandre". Det som skjer i dag i tilknytning til den karismatiske bevegelse er at man går inn for en "verdensomspennende enhet". En slik enhet er ikke bare ubibelsk. I tillegg maskerer den faktiske motsetninger mellom kristne.

Jesus forkynte at hans rike ikke var av denne verden. Det jødiske folk ville gjøre ham til sin leder men det var ikke derfor han var kommet. Når dette gikk opp for folket vendte de seg mot ham. Kirken kan ikke ta Jesu plass. Først når han kommer igjen vil fredsriket kunne opprettes.

Resultatet av en slik ubibelsk enhet kan ikke bli annet en "splid og uorden". Venner står mot hverandre og familier har blitt delt. Dette har vært frukten bl.a. av Toronto-bevegelsen. Det er derfor en fare for at man bygger en falsk enhet dersom man ikke går tilbake til utgangspunktet for uenighet og tar et oppgjør med ubibelsk lære og praksis, slik at det som skiller de troende kan komme frem i lyset og ikke holdes skult.

b) Bibelen forkynner trengsel i de siste tider.

Ingenting i Guds ord tilsier at de siste tider vil være en tid der det vil være misjon og fremgang for evangeliet. Og det er ingenting i Bibelen som tyder på at endetiden vil være preget av at mange mennesker blir frelst. I Matt 24,37 sier Jesus:" Som det var i Noahs dager, slik skal det være når menneskesønnen kommer."  1. Mos.6,5 beskriver mennesket i de dager slik: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter var onde dagen lang." Tvert i mot forteller Bibelen om trengsler, frafall og forførelse av Guds folk. Derfor spør Jesus om han vil finne troen på jorden når han kommer igjen. (Luk. 18,8).

d) Jesus kommer overraskende på oss.

Jesus sier han skal komme som en "tyv om natten". Læren om vårt herredømme over denne jord kan gjøre mennesker mindre oppmerksom på de endetidstegn som Guds ord forteller skal komme foran Jesu gjenkomst og opprykkelsen. Dette kan være nærmere i tid enn vi aner. Derfor er det viktig å huske mesterens formaning om at vi må våke og be og "se til at ingen forfører oss".

d) Feil fokus.

Herredømmeteologien innebærer en helt ny måte og se vår jordiske tilværelse på. Den bygger på at vi må ta kontroll over vår tilværelse her på jorden og forandre den til det bedre før Jesus kan komme. Det kan føre til at vårt fokus blir rettet mot det å forandre samfunnet i stedet for å rette vår oppmerksomhet mot Jesus og hans komme og det å møte mennesker med kjærlighet.

e) Viljefrihet

Ved å henvise til at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst blir vi innbilt at vi gjennom intens bønn kan tvinge fram en vekkelse som mer eller mindre skal "velte" over alle mennesker. Dermed blir det ikke lenger snakk om Guds suverene inngripen, men et resultat av menneskelige anstrengelser. For bønn er ikke et maktmiddel vi kan bruke til å tvinge eller manipulere Gud til å gjøre det vi vil, uansett hvor gode hensikter vi måtte ha.

På denne måten glemmer vi at et menneskes frelse er avhengig av at man gjør et selvstendig valg basert på en erkjennelse og en akseptering av Jesu forsoning på Golgata. Og uten at et menneske går inn i en slik prosess, men i stedet bygger på en overfladisk vekkelsesbølge, blir troen bygget på sandgrunn. Det er derfor helt avgjørende at en trosbeslutning (med eller uten en etterfølgende "vekkelsesbølge") skjer på grunnlag av en forkynnelse av Guds ord der mennesker får presentert det evangeliske budskapet på en klar og tydelig måte. Å la seg "rive med" uten å tenke igjennom konsekvensene på forhånd er også noe Jesus advarer mot (Luk. 14, 25-35).

f) Det er et sterkt preg av elite-tenking i denne forkynnelsen.

Gjennom "oss" (den karismatiske bevegelse) skal det komme en verdensomfattende vekkelse. Ved å skille mellom 1. klasse-kristne og 2. klasse-kristne, legges det opp til klasseskille i Guds menighet, noe som bryter med bibelens prinsipp om at vi alle er likeverdige brødre og søstere.

g) Supermennesker

Dersom en forkynnelse fokuserer på at vi tilhører en kirke som "seirer" på alle områder så skaper dette et feil bilde av hva bibelen sier om hvordan våre liv skal være. Jesus forteller om tolleren som gikk bort rettferdig etter å ha slått seg for brystet og bekjent sin synd. Fariseeren med løftede hender var ikke rettferdig, for han hadde tro på seg selv. Og Paulus roste seg ikke av sin styrke og kraft men av sin svakhet.

I sterk kontrast til dette står ledere fra Trosbevegelsen som hevder at vi er Guder og

små messiaser. Benny Hinn sier for eksempel at "Kristen betyr salvet og derfor er du en liten Messias som vandrer på jorden."18 Morris Cerullo har frekkhet nok til å hevde at "Når du ser på meg ser du ikke Morris, du ser på Gud du ser på Jesus"19

Når man leser Joel Kap.2 v.1 og 11 ser vi at den armê som beskrives ikke er menigheten, men en hær som Gud sender ut når han skal holde dom over folkene.

h) Vi forlanger av Gud

Jo mer man hører på forkynnere i den karismatiske bevegelse, jo tydeligere blir det at mange av dem krever Guds rike og dets velsignelser her og nå. De oppfordrer sine tilhengere å gjøre krav på det som rettmessig tilhører dem. Det være seg penger, helse, autoritet eller andre ting som mennesker har det med å ønske for seg selv her på jorden.

Benny Hinn sier det slik "Jeg blir syk av å høre om gater av gull i himmelen. Hører jeg det en gang til så kommer jeg til å kaste opp. Jeg vil ha det NÅ!"20

De første kristne var ikke preget av at de eide mye og hadde stor innflytelse men av fattigdom forfølgelse og drap. Men de stolte på Gud og hans løfter.

i) Løftene oppfylles ikke

For mange falske profeter vil stå frem og føre mange vill sier bibelen. Ja forførelsen vil være en fare selv for de utvalgte.(Matt 24)

For mer en 2000 år siden advarte profeten Jeremia mot falske profeter. Gjennom ham talte Gud og advarte folket. Jeremia 23. 15-32 er vel verdt å lese. Når Guds folk tok i mot falske profeter gikk det dem ille. Og advarslene taler og til oss i dag.

Er Gud plutselig begynt å lyve, har vi misforstått budskapet eller er disse profeter falske? Ser vi hva Guds ord sier i 5.Mos 18,22 er det siste som er tilfelle. Der står det :"Når en profet taler i herrens navn, og det han sier ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det ikke et ord fra Herren. Det er profeten selv som har vert frekk nok til å tale og da skal du ikke være redd ham."

j) Falske ånder

Kristendom gjennom disse bevegelser er ikke et spørsmål om å høre sunn bibelundervisning og bygge sin tro på å det, men å åpne for fenomener med okkulte innslag og farlige psykologiske effekter. John Arnott prøver å berolige sine tilhengere ved å be dem ikke "Drømme om at de blir forført"21, mens Bibelen sier oss i 1.Joh.4,1:"Prøv åndene om de er fra Gud. For det er gått mange falske profeter ut i verden"

k) Dårlig frukt

Etter mange år med karismatisk bevegelse, profetier om vekkelse, Toronto-møter osv. ser det ut til at det åndelige og moralske forfall i samfunnet likevel øker. Til tross for at Gud angivelig de senere år har kommet med sin ånd på en ny og sterk måte, så har kristendommens innflytelse minket.

Latteren fra Toronto-møtene har stilnet, men har verden blitt et bedre sted? Vi hører tall blir nevnt: "20 000 tusen har blitt frelst som en følge av vekkelsen i Toronto!" 22

l) De kristne blir møtt med avsky

I stedet for at denne bølgen har ført til at kristendommen har fått en større innflytelse her i Norge, har den tvert i mot etterlatt seg en rekke mennesker med åndelige og psykiske problemer som belaster det offentlige hjelpeapparatet og som på ingen måte er noe "godt vitnesbyrd". Ufrelste mennesker jeg møter ser med avsky på forsamlinger der de har opplevd manipulerende ledere som skaper suggererende effekter for å bringe menigheten til ekstatiske nivåer.

Nyhetsinnslag fra Toronto-møter fikk mange til å utbryte at:" De kristne er blitt gale".

m) Loviskhet.

Gud gav menneskene de 10 bud og vi greier ikke å holde dem. Det siste vi trenger er nye regler og krav som skal kunne forandre denne klode til paradis.

Mannsbevegelsen "Promise keepers" har i boken "syv løfter for en mann som holder ord" lansert 7 nye bud som menn over hele verden forplikter seg til å holde. Dette skal så i neste omgang få konsekvenser for samfunnet rundt oss. En navlebeskuende tilværelse der man kjemper mot sin syndige natur og går på nederlag etter nederlag er det sannsynlige resultat av en slik lære.

n)Israel frarøves løftene.

Guds løfter til Abraham, Isac og Jakob er nevnt flere ganger i det gamle testamentet og  gjentatt i det nye testamentet. Men herredømmeteologi erstatter menigheten med Israel. Når man hevder at Jesus regjerer ved menigheten i dag, så frarøver man Israel det løfte de har om at Jesus en gang skal regjere som Jødenes konge.(Luk 1,33 Sak 12,10)

Den kjente amerikanske skribenten Dave Hunt skriver:

"Gjennomrettet paradis.

Da Adam og Eva ble kastet ut av Edens hage for sitt opprør, ble livets tre voktet av det flammende sverd som er Guds straffedom. Mennesket flyktet fra dette sverdet, for det ville bringe evig død. Verden har bøyd seg unna og klaget over at en slik dom er for hard, og til og med nektet for at det er reelt. Men det er ingen vei utenom dommen. Mennesket må bli født på nytt og bli og bli født inn i Guds familie.

En gang ble en fullkommen ren og syndfri person, som er både menneske og Gud,

ført frem for sverdet og fikk stukket det gjennom hjertet for vår skyld.

Blodet hans kvelte flammen og gav tilgang til livets tre. Han er Veien, Sannheten og Livet for alle som tror at han tok Guds straffedom på seg i deres sted.

Utrolig nok har verden forkastet ham og stukket sitt eget sverd av hat og stolthet gjennom hans hjerte. For å akseptere hans offer må man innse sin synd, se at guds straff var rettferdig, og dessuten at gjenopprettelsen til samfunn med Gud bare kommer som en gave av nåde ved Jesu død i vårt sted. Stolthet har hindret mennesker adgang til Gud og frarøvet dem Guds nåde, tilgivelse og det evige livet han tilbyr.

Konger og prester, religiøse og humanistiske guruer, miljøvernere,  antropologer, psykologer, sosiologer, revolusjonære, og politiske leder av alle farger har tilbudt sin løsning. Det er, har de lovet, en vei utenom dommen. Paradis kan opprettes dersom vi alle samarbeider, elsker hverandre deler likt og ikke minst følger dem. Men selvforbedrings oppleggene deres har sviktet. Det er ondskap kamuflert som godhet og verdens lidelse har økt.

Gud er tålmodig, men hans dom kommer til sist. Ondskapen var så stor i Noahs dager at Gud til sist renset jorden med en flom. Ondskapen i Sodoma og Gomorra skapte en slik stank at Gud utslettet dem med ild...

Gud er ikke spottet. Hans tålmodighet begynner å bli tynnslitt. Millioner av barn er drept i mors mage, ekteskapet er latterliggjort, sex, vitenskap og nytelse er tilbedt.

Alle typer perversiteter blir akseptert og brakt inn for Guds ansikt. Dommen må falle over en verden som kanskje er ondere en den var på Noahs og Lots tid.

Hvor nært er Jesu komme?

Paradis vil gjenopprettes. Et nytt univers vil bli skapt. Men den rensende dommen må komme først. Den rettferdige harme og velfortjente straff kan ikke vente mye lenger. Priset være Gud! Han har lovet at opprykkelsen kommer før Guds vrede og hevn utøses over denne verden. Vi må være veldig nært denne vidunderlige begivenhet, og dessverre, den skrekk den vil være for vantro mennesker. "23

5. Hvordan bør kristne forholde seg til herredømmeteologien?

Mennesker løper frem til en plattform i et begeistret møte hvor man blir suggerert inn i massehysteri og hypnoselignende transer. Kan man si at de er frelst? Hva, eller hvem har de egentlig tatt i mot? Når man har fått dette "kicket" er man da frelst? I verste fall kan dette være å lure mennesker!

Mange av de moderne vekkelsesmøter inneholder mye lovsang, vitnesbyrd, manifestasjoner av forskjellig art, og av og til underholdning slik som i UiOs "impact tour" der muskelmenn og folkedans ble brukt for å trekke folk . Men uten at evangeliet forkynnes klart og tydelig kan ikke mennesker lære å kjenne den Jesus de tar i mot. "Impact tour" har og lansert en essens av herredømmeteologien når de skriver på plakatene sine "Its your world. Take it!"

Gjennom de nye karismatiske bevegelser som Toronto og Pensecola har et nytt syn på den hellige ånd blitt akseptert av mange frelste. Man snakker om en fornyelse og en forfriskning av ånden. Og at DHÅ besøker oss på en ny kraftfull måte, og at dette skaper manifestasjoner og helbredelser. Men hvorfor har Gud holdt dette tilbake i alle disse år? Har de kristne bedt og fastet for lite? Er det i så fall de troendes ansvar at mange har gått fortapt?

Vårt ønske er ikke å være negativ eller kritikksyk men å se fakta i øynene og være på vakt mot farene.

Det ser ut til at man glemmer at vi som troende har  DHÅ boende i oss. Han kommer ikke igjen og igjen, men er hos oss hele tiden. Vi er fylt av Guds Ånd og trenger ikke reise verken til Toronto eller Pensacola for å motta den! Så gå ikke over bekken etter vann: Gud har allerede i Kristus velsignet deg med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef. 1,3). La deg heller ikke friste til å være med på "store ting", men rett i stedet oppmerksomheten mot hvordan du på en enkel måte kan praktisere din kristne tro i hverdagen: "Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og  vandre ydmykt med din Gud." (Mika 6,8)

Mitt råd er: "La dere ikke så lett bli drevet fra vett og sans" (2.Tess. 2,2).

Og: "Vær tilfreds med det dere har. For Gud har sagt: Jeg slipper deg aldri og svikter deg ikke" (Hebr. 13,5).

I et av sine møter med fariseerne sier Jesus." Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det eller der er det. For guds rike er iblant dere" Luk. 17,20-21. (noen oversettelser bruker ordet "inne i" i stedet for iblant. Her har man nok valgt feil betydning av det greske ordet entos , da det ikke kunne være inne i fariseerne som forkastet Jesus.)

Ja, i hjertet til troende gjenfødte mennesker, regjerer Jesus som Konge!

6. Forberedelse for Antikrist?

I boken "Innta byene for Gud" skriver John Dawson på side 51."Den verdensomspennende storbykulturen, de store handelsspråkene og de internasjonale kommunikasjons- og transportsystemene bereder grunnen for en åpenbaring av Jesus som vil påvirke hvert eneste menneske på jorden. Det faktum at Bibelen forutsier at antikristens ånd vil benytte seg av de samme muligheter skal ikke bekymre oss." (min utheving)24

Det burde i høyeste grad bekymre oss! I Illustrert bibelleksikon leser vi om "Antikrist": "Dette navn er benyttet 4 steder i det nye testamente, alle steder hos Johannes: 1.Joh.2 18-22; 4,3 og  2. Joh 7. Det er sammensatt av anti og Kristus. Motsetningen til Kristus fremgår av anti, som her må ha sin sterkeste betydning av imot. Da selve ordet også betyr istedenfor, er det likevel mulig at det finnes en dobbel betydning i navnet, han er både Mot-Kristus og en falsk Kristus, Kristi motsetning og Kristi etterligner." (min understreking)25

Og når vi leser 2.Tess. kap. 2 ser det ut som at den lovløse vil være en direkte trussel mot de troende og at han vil hylles av dem og forføre dem.(v.9)

Disse bevegelser er ikke enkeltstående og uavhengige, men en del av en større forførelse som pågår over hele verden og som truer de fleste kristne menigheter over hele verden i dag. Ser vi gjennom herredømmeteologien i dag begynnelsen på en verdensomspennende religiøs bevegelse som vil brukes av en fremtidig person som viser seg å være antikrist?

Gjennom falske tegn og under, falske profeter, okkult religiøs aktivitet og et falskt evangelium blir mange kristne forført. Vil de bli igjen når kristne opprykkes for å møte den sanne Jesus, glad for å være kvitt negative og kritikksyke mennesker? Skal da den jordiske antikrist, han som mennesker tror er den egentlige Kristus, stå frem og motta tilbedelse fra alle? Og skal de føle at de aldri har hatt det så godt?

Bibelen sier oss at før Jesus kommer vil den Lovløse stå frem å hevde at han er Messias, og at han har til hensikt å regjere over jorden. Ingen ting vil passe ham bedre enn å kunne arbeide gjennom en verdensomspennende organisasjon som gir seg ut for å være en sann kristen organisasjon. Dermed vil mange kristne akseptere denne personen som Kristus. Kan det tenkes at herredømmeteologien i virkeligheten kommer til å være et skritt i retning av å lage en slikt grunnlag for den Lovløse? I så fall, har vi kristne all god grunn til å advare mot dette og vende det ryggen.

Avslutning:

Til tross for alle påståtte profetier om hvor fantastisk alt skal bli på denne jord, så er det et faktum at vi alle blir syke, eldre, får rynker og til slutt dør. Dette er resultatet av vi lever på en jord som på grunn av syndefallet er skilt fra Gud. Og det rammer alle, troende og ikke troende.  Og det vil forbli slik til Jesus kommer igjen. Dette må ikke fylle oss med en apatisk holdning, men oppmuntre oss til å bringe evangeliet ut til mennesker som lever uten Jesus.

Og hva som enn måtte ramme oss, så har vi et håp:  At vi en dag skal få leve i himmelen i paradisiske tilstander sammen med Jesus!

Jesus sier :"Meg er gitt all makt i himmel og på jord" (Mat. 28, 18)

Fredsriket vil ikke bli opprettet før Jesus kommer igjen. Dersom vi tror at mennesker vil være i stand til å gjøre dette, så prøver vi å erstatte Jesus: Da er det ikke han som kan, men vi. Om vi er i stedet for Kristus er vi også mot Kristus, eller på gresk "Antî Christos".

Vårt håp er ikke en endetids vekkelse eller vårt herredømme over denne jord, men en oppstandelse til evig liv, der alt er nytt og vi "står opp i kraft" 1. Kor.15.43

1 Hank Hanegraaff "Countrefeit Revival" Word publishing 1997 s.234

2 Jonathan David "Apostoliske strategier som forvandler Nasjonene" Logos forlag 1999

3 H. Hanegraaff s.150

4 Ibid. s160

5 Bladet "Visjon" nr11/12 -98 s.9

6 H. Hanegraaff  s.158

7 Ibid. s.108

8 Paul Y. Cho "Bønn Nøkkelen til vekkelse" Rhema forlag 1991 s.97

9 Audio-Kasetten "Countrefeit revival" med H.Hanegraaff

10 Samme som note 9

11 Bladet "Flammende ild" nr5 -98 s.24

12 Bladet "Magazinet" 5.Mars 99 s.3

13 Geir Harald Johannessen "Vekkelse eller villfarelse" s.129 Lunde forlag, revidert utgave 1996.

14 Ibid. s.129

15 Ibid. s.130

16 http://www.cc.org/

17 Avisen "Norge I DAG" nr15 2000

18 Fra Videoen "The great Apostasy, the lost sign." The Christian Senteniel. (http://www.cultlink.com/)

19 H. Hanegraaff. "Christianity in Chrisis" s.38  Word Publishing. 1993

20 Videoen "The great apost..."

21 Audio kassetten "Counterfeit revival"

22 Visjon nr.3 -99

23 Dave Hunt "How close are we?" s.308-310  Harvest House Publishers 1993

24 John Dawson "Innta byene for Gud" s.51 Prokla media 1991

25 Illustrert norsk Bibelleksikon, Oslo 1965 Redaktør Thoralf Gilbrant kolonne 272

Annen lit. Dave Hunt "Occult invasion" Harvest House 1998

1

Nr. 47: En psykopat!

Nr. 47:

En psykopat!

Det fremste kjennetegnet på en psykopat er at vedkommende ikke eier samvittighet … at han aldri har utviklet denne mentale instansen som muliggjør en effektiv og rasjonell og gunstig samhandling mellom individer i et samfunn. Dette i motsetning til narsissisten. Psykopater greier også stort sett bare å se de negative sidene av verden … til gjengjeld er de eksperter på nettopp dette. I psykopatens øyne er verden et farlig og ondt sted der bare den slueste og mest hensynsløse overlever og trives, og der de som har forstått verdens grunnleggende onde natur er bestemt til å herske over, og har rett til å gjøre hva de vil med resten av menneskene. De ser tvers i gjennom og avslører naive mennesker som er fulle av illusjoner og som tror at verden er grunnleggende god og at intet ondt derfor vil ramme dem … (og hvis det likevel gjør det så er det en forferdelig og unaturlig katastrofe som de ikke har fortjent, for hva galt har de gjort liksom? ) Men verden er selvfølgelig verken ond eller god, den er begge deler og ingen av dem fordi ondskap og godhet bare er menneskelige begreper oppfunnet for å kategorisere menneskelig atferd og derfor fullstendig meningsløse å vurdere verden etter. Mennesker som ikke greier å identifisere og erkjenne verdens farlige, skadelige og negative aspekter, og fortrenger og benekter eller lever i lykkelig uvisshet om disse sidene av virkeligheten er derfor et lett bytte for psykopaten.

For meg så er «Pastor» Jan Kaare Hanvold et klasse eksempel på en psykopat. Han innbiller seg selv å være en annen en den han egentlig er. Han er et rått maktmenneske som lever på andres bekostning og velvilje. Men innbiller seg selv og andre at han «tjener» Gud. Lengre bort fra sannhetten går det ikke an å komme?!

Jan Kaare Hanvold er en falsk profet, psykopat og lever som en horkarl etter Guds ord

Psykopaten har nemlig kastet av seg de fleste av sine illusjoner, alle utenom en; som til gjengjeld er den største illusjonen av alle, nemlig den grandiose forestillingen om seg selv som et helt spesielt menneske. Men er vi ikke alle spesielle da, vil noen innvende. Er ikke dermed psykopaten også spesiell? Jo selvfølgelig er psykopaten spesiell, selvfølgelig er vi alle spesielle og unike, eller har ihvertfall potensiale til å bli det, og dette fornemmer forsåvidt også psykopaten, men hans fatale feil er at han forveksler ideen om at vi alle er spesielle med at bare han er spesiell, og derfor mer verdt enn andre. Liksom grisene i George Orwells Animal Farm som var mer like enn de andre dyrene og derfor med den største selvfølgelighet tildelte seg selv særlige rettigheter og goder, er psykopaten mer spesiell og derfor mer verdt enn andre og fortjener således å bli behandlet annerledes og ikke være bundet av de samme regler og lover som andre. Psykopaten står nemlig over loven. Loven gjelder ikke for ham, for loven er laget for alminnelige mennesker, men han er jo spesiell og slett ikke alminnelig og er derfor ikke moralsk bundet av noen lover. Mange psykopater utvikler således en kriminell livsanskuelse og ideologi, og blir forbrytere. De ser bare med forakt på alminnelige mennesker som er dumme nok til å underkaste seg loven, selv har de frigjort seg fra alle slike hindringer som i deres øyne er laget av samfunnets herskere kun for å kontrollere dets undersåtter. Psykopaten har nemlig en stor trang til å være sin egen herre, til å ikke bli bestemt over av andre, og frykter og forakter derfor alle autoriteter.

På grunn av sin forakt for lover og regler og innbitte uvilje mot å la seg regulere av disse er psykopaten faktisk derfor friere på visse områder enn vanlige mennesker. Det er færre sosiale og indre moralske sperrer som hindrer ham i hans livsutfoldelse, og psykopaten lever derfor ofte et mer spennende liv enn gjennomsnittsmennesket. Og fordi psykopaten vet dette er vi andre mer eller mindre verdiløse i hans øyne, verdiløse pga. vår kjedelige alminnelighet, dumhet, uvitenhet og naivitet eller fordi vi ikke er til nytte for noen eller bare er i veien for psykopaten og hans ofte fantastiske planer eller de av samfunnets institusjoner og politiske ideologier som han bekjenner seg til.

Og her kommer det som skiller psykopaten aller mest fra andre mennesker; han er villig til å ofre andre mennesker for seg selv. Dette er det aller viktigste og alvorligste kjennetegnet som skiller psykopaten fra andre mennesker. Fordi han anser seg selv som mer verdt og dermed utstyrt med ekstraordinære rettigheter, men sjelden eller aldri plikter,  bruker han gjerne mennesker som redskaper for seg selv eller for en høyere ide, og har få eller ingen skrupler med å drepe eller rydde folk av veien på andre måter for å oppnå sine mål. I psykopaters øyne helliger hensikten ethvert middel, også om det inkluderer folkemord eller utryddelse av hele samfunnsklasser med drap på millioner av mennesker, slik Hitler og Stalin og Pol Pot var arkitekter for.

Mange psykopater bekjenner seg til magiske og overnaturlige forestillinger om verden. Disse forestillingene næres av psykopatens behov for drama og spenning og å oppfatte verden som et farlig og irrasjonelt og uforklarlig sted som styres av magiske makter, en verden der realitet ofte er illusjon, og illusjon er realitet. Mange religiøse predikanter og  ledere og tillitsvalgte innenfor sekter og kirkesamfunn er klare psykopater. Disse har ofte stor makt over sine disipler og undersåtter og utnytter dette til å kontrollere dem og manipulere dem til å gi seg sex og penger og andre goder. Noen av disse sektlederne isolerer seg og sine sektmedlemmer fra omverdenen og erklærer seg som guddommelige, og erklærer resten av verden som fordømt av Gud.

Fordi psykopaten lever et mer spennende og dramatisk liv og oftere er villig til å ta risikoer opplever han mer enn et gjennomsnittsmenneske. Dette gir ham livserfaring og selvtillit og selvsikkerhet, en selvsikkerhet som ofte gir seg utslag i form av utstråling. Et menneske som er sikker på seg selv utstråler selvtillit og indre styrke. Og psykopaten er jo ofte full av nettopp selvtillit pga. sitt oppblåste selvbilde, og utvikler seg derfor gjerne til et menneske med sjarm og utstråling. Sin selvsikkerhet og utstråling bruker psykopaten til å dupere og manipulere mennesker gjennom sin sjarm og overtalelsesevner, og ofte er psykopaten beundret og omsvermet av andre mennesker som skulle ønske de hadde psykopatens sosiale intelligens og mentale egenskaper. Psykopaten kan virke ekstremt sjarmerende og sympatisk grunnet sin evne til å skape seg selv i sitt eget bilde. Dersom han ønsker å gjøre inntrykk på folk ved å virke vennlig og sympatisk og morsom og sjarmerende, har han større evne enn andre mennesker til å gjøre dette pga. sin lenge opptrente og høyt utviklede evne til å forstille seg. Mange psykopater er nemlig meget gode skuespillere. Det har de blitt tvunget til helt fra barndommen, for å kunne overleve i et undertrykkende og psykisk helseskadelig miljø der deres egentlige følelser og hensikter hele tiden måtte skjules.

Siden psykopaten har så høye tanker om seg selv finner han det naturlig at han bestemmer over andre. Psykopater flest elsker makt! Han søker seg derfor selvfølgelig til stillinger som gir ham makt, yrker som militær, politi, lærer, dommer, politiker, byråkrat og andre stillinger som gir autoritet og mulighet for å utøve makt over andre. Politiske partier og andre organisasjoner som har stor innflytelse i samfunnet er meget forlokkende beitemarker for psykopater. Der trives de særdeles godt, ikke bare fordi de liker makten, men også kampen om makten virker pirrende og motiverende på dem. De finner selve kampen mot andre mennesker ytterst stimulerende. Mange store poliytikere som ennå i dag holdes høyt i ære var sannsynligvis psykopater. John F. Kennedy var etter alt å dømme psykopat. Han vokste opp under en tyrannisk og kriminell far som passer enhver beskrivelse på en psykopat, og utviklet seg til speednarkoman selv. Churchill var også narkoman og antakelig psykopat. Og Gandhi, som forsømte sine barn til fordel for sin politiske karriere. En av hans sønner ble narkoman og prostituert, og ifølge myten sov Gandhi hver natt naken sammen med to unge vakre og like nakne kvinner, angivelig for å teste sin eget sølibatløfte.

Gjennom å ydmyke og vinne over andre føler psykopatene tilfredsstillelse fordi de gjennom sine seire får bekreftet at de er bedre og sterkere og smartere mennesker enn sine motstandere. Og makten misbruker psykopaten ofte til egen fordel og til å undertrykke og gjøre livet vanskelig for andre som enten innbilt eller i virkeligheten står i veien for ham. En høy posisjon gir ham også muligheter til bekreftelse gjennom beundring og respekt. Hans urealistiske og grandiose selvbilde forlanger nemlig konstant bekreftelse fra andre mennesker gjennom underkastelse eller uttrykk for beundring, frykt, respekt og aktelse, som psykopaten elsker og livnærer seg på. Psykopaten drømmer derfor ofte om å bli kjendis. Spiller ingen rolle hvilken type kjendis, bare han blir beundret og oppvartet av andre. Alt som er i vinden akkurat i øyeblikket vil psykopaten søke seg til. I vår tid er alle slags kunstnere populære, forfattere, malere, musikere, komikere, og underholdningsartister generelt. Om han ikke har noen kunstneriske og kreative evner, bruker han sin sosiale intelligens og evne til å smigre og smiske og manipulere sine medmennesker til å manøvrere seg selv inn i posisjoner der han er sikret å bli beundret og omtalt og få spesialbehandling.

Underholdningsindustrien er som skapt for psykopater med overdrevet ego. De liker å være på TV og i media ellers, overalt der det er en sjanse for publisitet og oppmerksomhet. Siden psykopater er grunne mennesker og derfor har tilegnet seg stor ekspertise på overfladisk smalltalk som ikke fordrer annet enn vanlige og banale kunnskaper om livet og verden passer de særdeles godt som programledere i TV-shows med gjester og lett underholdning på et heller banalt og småborgerlig nivå. I slike sammenhenger briljerer psykopaten ofte med sine kunnskaper, som imidlertid som oftest bare er overfladisk overskriftskunnskap  og selvfølgeligheter innpakket i en form som gir inntrykk av dyp livsvisdom. Psykopaten er også en mester til å plagiere og stjele fra andre og presentere dette som hentet fra eget bryst. I slike overfladiske og uforpliktende sammenhenger kommer også psykopatens sosiale egenskaper til sin fulle rett, og der kan han fremvise de eneste emosjonene han har utenom hat og sinne og misunnelse og bitterhet på skjebnen og andre følelser som han ikke kan avdekke uten å avsløre hvem han virkelig er… nemlig føleri og sentimentalitet.

Psykopater er ofte meget sentimentale. De regner derfor seg selv som følsomme mennesker, og blir gjerne oppfattet slik av andre også. Men sentimentalitet er en pseudofølelse, det er en erstatning for virkelige følelser og har sitt virkelige opphav i selvmedlidenheten. Sentimentalitet er sublimert selvmedlidenhet som blir transponert på objekter eller personer utenfor psykopaten selv. Dette er psykopatens eneste ekte mulighet til å komme på en slags sjelelig bølgelengde med sine medmennesker. Dessverre er sentimentaliteten bare en falsk følelse, som fordekker og fortrenger de virkelige følelser som burde vært der i stedet for. Men fordi mange mennesker ikke forstår sentimentalitetens egentlige natur blir denne ofte godtatt som bevis på psykopatens medmenneskelighet og evne til empati. Mange tror nemlig at psykopaten har stor evne til empati. De forveksler empati, altså evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon på blant annet det følelsesmessige plan, med psykopatens nifse evne til med ett eneste øyekast å oppdage andre menneskers svakheter og dårlige egenskaper. Denne evnen har han øvd opp gjennom årelang trening i å studere sine motstandere og kartlegge deres psyke, og psykopaten blir derfor ofte mistatt for å være en stor menneskekjenner.

Sin evne til å gjenkjenne dårlige sider ved andre bruker han ofte til å erklære andre for psykopater. Psykopater elsker å dukke og kritisere, stigmatisere og demonisere andre og fremstille dem som onde mennesker. Og de er eksperter på å framstå som ofre! Ofte hevder de at de selv har vært utsatt for en psykopat, som har brutt dem ned og ødelagt deres liv. Alt er snudd på hodet i psykopatens forestillingsverden, og han er ofte en mester til å manipulere sine omgivelser slik at disse vender seg mot hans offer og støtter psykopaten. Mange psykopater lykkes i å lure uerfarne psykologer og andre terapeuter og gjøre disse til redskaper for seg selv.

Andre psykopater har passert det stadium der det er plass for sentimentalitet eller trang til å fremstille seg selv som ofre. Ofre er jo svake mennesker og slike mennesker foraktes av denne typen psykopater. Selvmedlidenhets-og offerforestillingene er byttet ut med kynisme og hardkokthet og vilje og lyst til å skade eller drepe andre mennesker, altså sadisme. Noen psykopater finner stor tilfredsstillelse i å være onde på denne måten, ved å tilføre andre mennesker lidelse.

Hele sitt liv og alle sine ressurser og energi dedikerer psykopaten til å puste liv inn i sitt oppblåste ego. Meningen med hans liv er promoteringen av ham selv, og han lever sitt liv som på en scene, der han spiller et utall av roller. Og alltid forsøker han å tilrane seg hovedrollen. Særlig ressurssterke og intelligente psykopater søker seg derfor gjerne til institusjoner der de kan få anvendelse for sine skuespillerkunster, som teateret eller filmindustrien eller TV-selskaper som driver med serieproduksjon for fjernsyn. Der er det store sjanser både for at han kan få bruke sine høyt utviklede skuespillerevner til inntekts erhvervelse og samtidig få applaus og respekt for dette betenkelige aspektet av sin personlighet. Det er en win-win situasjon for psykopaten som ofte både er en ros-og oppmerksomhetsjunkie, fullstendig avhengig av å få sitt på en gang både lave og oppblåste selvbilde bekreftet og styrket.

Selv tenderer han til å forakte dem som roser og beundrer ham, fordi han både på et bevisst og ubevisst plan vet at deres beundring kommer fra deres feilaktige inntrykk av ham, et inntrykk han selv kontinuerlig sørger for å fore omgivelsene med. Han lurer alle. Og fordi han slipper unna med det, betrakter han alle andre som idioter. Og han vet at i det øyeblikk han blir avslørt og hans sanne og egentlige natur åpenbares for alle og enhver, vil deres aktelse for ham forsvinne som dogg for solen, og han vil i stedet bli møtt med forakt og latterliggjøring og utstøtelse fra omgivelsene. Derfor lar han aldri noen komme inn på seg og avslører aldri sine innerste tanker for noen, men lever i evig skjul og kamp for å skape et annet inntrykk av seg selv enn det sanne og virkelige for omverdenen. Psykopaten er både en løgner overfor andre og en livsløgner de luxe overfor seg selv, fordi han etterhvert begynner å tro på sine egne usannheter. Hans bedrag overfor omverdenen blir jo tatt for god fisk, og etterhvert lærer han å tro på sine egne løgner og på at han virkelig er et slikt fantastisk menneske som han selv og mange andre innbiller seg. Slik fanges han i et nett av løgner og selvbedrag. Når så psykopatens storhetsforestillinger om seg selv fører til at han søker stillinger han ikke er kvalifisert for, kolliderer omverdenens forventninger og krav med psykopatens innbilske tro på egne evner og han kommer således til kort. Da brister det falske realitetsbildet og han kan i slike situasjoner reagere irrasjonelt og aggressivt og voldelig. Da er han i stand til å ta liv, både andres og sitt eget. Psykopaten havner relativt ofte i slike livskriser fordi hans forestillinger om seg selv og verden ikke harmonerer med virkeligheten, og før eller senere kommer som regel sannheten fram. Skuespillet der et svakt menneske hele tiden spiller et sterkt menneske er på sikt utmattende, især fordi psykopaten sjelden eller aldri får mettet sin sjel på sanne og sunne og virkelige verdier, og derfor lever som i en sjelelig ørken der det finnes lite og ingenting å ernære seg på, og psykopaten føler derfor ofte lede og misnøye og at det er noe grunnleggende og viktig som mangler i hans liv, noe han ikke greier å sette fingeren på, men som er en stadig kilde til utilfredshet og depresjon og ulykkelighetsfølelse. Slike følelser er signaler fra sjelen om at noe er galt og at mennesket må søke å forbedre sin tilstand ved å forandre miljø eller finne nye interesser eller gjøre andre tiltak for å komme ut av den negative situasjonen, men disse signalene går mer eller mindre uoppfattet og uforstått fullstendig over hodet på psykopaten, som  pga. sitt spaltede sjelsliv ikke tillater ham å ha kontakt med sine virkelige følelser.

Psykopaten er nemlig spaltet. Spaltet mellom de overfladiske følelser og selvtilfredse oppfatninger han har om seg selv som et usedvanlig vellykket menneske, og hans dypereliggende sjelelige tilstand, der han bare føler sinne, deretter angst og på det eller dypeste planet av sin sjel en stor og grunnleggende sorg over det livet han lever. Dette er følelser han ikke er i stand til å kjenne på og derfor bare fornekter, men de ligger likevel som en stadig påminnelse om hvordan han kaster bort sitt liv, og gir ham aldri virkelig fred. Skulle han ta disse følelsene og alt det de innebar over seg i all sin fylde og bredde ville han øyeblikkelig måtte forkaste de fleste verdier i sitt liv og erstatte dem med nye. Og det kan han ikke. Nye verdier og et nytt syn på verden er noe som må bygges opp over tid, de kommer ikke sigende av seg selv på en fjøl men må innhentes bit for bit av menneskene selv. Hvis han plutselig forkastet alt ville han derfor være som et barn igjen, og like sårbar og forsvarsløs som da han var liten. Så dette er vanligvis ikke mulig.

Også  pga. sitt overdrevent høye selvbilde nekter han å ta disse følelsene og erkjennelsene inn over seg. Han er jo så vellykket, både i egne og andres øyne, så hvordan kan han være deprimert og utilfreds med sitt liv? Det må være andre som har skylden, sannsynligvis hans kone eller familie, som ikke er bra nok for ham. Så han skaffer seg yngre elskerinner eller skiller seg eller skifter på andre måter ut grunnleggende elementer i sitt liv. Eller han drukner seg i alkohol eller andre rusmidler. Mange psykopater misbruker alkohol, da dette rusmiddelet har så mange forlokkende og stimulerende egenskaper som skapt for nettopp denne mennesketypen. Istedet for å prøve å forandre seg selv og gjøre andre valg i livet enn de som har ført psykopaten inn i en situasjon der han møtte veggen, faller det langt lettere for ham å bruke alkoholen til å gjemme seg unna virkeligheten og flykte inn i rusen på. Han vil heller forandre hele verden enn å forandre seg selv. For selv er han jo ufeilbarlig, liksom superpsykopaten Hitler var selv i det sannhetens øyeblikk da Det tredje rike styrtet sammen i ruiner rundt ham. Da var det ikke hans eget ansvar at krigen var tapt, men tyskernes skyld, de hadde ikke vist seg verdig ham, Den store Fører som var utsendt av Forsynet selv, og han beordret derfor at hele Tyskland skulle ødelegges før kapitulasjonen. Han ville heller legge hele Tyskland og Europa øde enn å innrømme at han tok feil, og om han hadde kunnet ville han nok ødelagt hele verden og utryddet alle mennesker som hevn for sitt tapte livsverk og fordi resten av menneskeheten ikke var ham verdig.

I stedet for ekte og sunne følelser basert på livsglede ernærer psykopaten seg på respekt og beundring fra andre. Beundring fra andre mennesker er et slags surrogat for ekte livsglede, det er noe psykopaten er helt avhengig av i mangel av ekte livsverdier, og med beundringen følger energi som trigger psykopatens selvfølelse og får ham til å føle seg vel. Derfor blir mange kjendiser med en psykopatisk personlighet attention junkies. De blir helt avhengige av å få seg selv bekreftet gjennom omverdenens oppmerksomhet. Dette fenomenet bunner selvsagt i psykopatens underbevisste forståelse av hvor mislykket han egentlig er som person … dersom andre beundrer ham er dette for psykopaten en bekreftelse på at han er vellykket likevel og ikke har behov for å forandre seg eller tilegne seg nye verdier i livet. Det er en slags forsikring om at han ikke bare er OK, men mye bedre enn andre vanlige mennesker. Psykopaten speiler seg derfor på en måte i andre mennesker… liksom Narcissus som speilet seg i vannflaten og ble forelsket i seg selv speiler psykopaten seg i andres bilde av ham som de bibringer ham gjennom sin bekreftelse og som psykopaten også er forelsket i … og uten respons og bekreftelse i form av beundring og respekt er han således ingenting.

Derfor liker han seg ikke alene, han føler seg bokstavelig talt fremmed i sitt eget selskap, dette fordi han er så grunnleggende fremmed for seg selv. Når han er alene risikerer han å møte sitt egentlige jeg, som bobler opp fra underbevisstheten når psykopaten ikke har noe å beskjeftige seg med. Og hans egentlige jeg er jo ikke det gylne speilbildet av seg selv som andre mennesker holder opp for ham, men et totalt vrengebilde av dette falske speilbildet … et vrengebilde som derfor er sant. Derfor vil en psykopat som finner seg selv alene alltid bli meget rastløs og urolig, inntil han finner noe å vende oppmerksomheten mot, noe som tar bort den murrende uroen fra hans indre sjelsliv og samvittighet.

Men selv om psykopaten ikke makter å gjennomskue seg selv, er han ekspert på å oppdage svake eller dårlige sider hos andre mennesker, og denne evnen misbruker han til å kritisere og desavuere andre og angripe og bryte ned deres selvtillit og følelse av egenverd. Psykopaten er derfor farlig for naive mennesker som tror godt om alle, og for mennesker med lavt selvbilde, som nevrotiske mennesker gjerne har. Og ofte søker psykopaten seg nettopp til slike mennesker, fordi de er lette å få makt over.

Men hvorfor er psykopaten en slik ekspert på å oppdage negative egenskaper hos andre? Vel … noen er kanskje rett og slett født psykopater, men for de menneskenes vedkommende som er blitt gjort til psykopater av miljøet kommer deres store spesielle evner til å analysere andre av at de i så lang tid har levd i mer eller mindre konstant krig med mennesker som har undertrykket dem og begått overgrep mot dem, og de har derfor blitt nødt til å studere sine overgripere og avdekke deres svake sider, slik at det ble lettere for dem å forsvare seg mot disse eller andre mennesker som søkte å undertrykke dem.

Psykopaten er også mentalt avskjermet fra å se de gode sidene hos folk. Vennlighet og generøsitet f.eks. avskriver han gjerne som svakhet av folk som vil kjøpe seg venner, og dumhet fordi folk ikke forstår at de bare blir utnyttet. Han har aldri lært å utvikle de sidene av sin sjel som kunne gjort ham i stand til å kommunisere med andre mennesker på et avslappet, trøstefull og likeverdig plan. Dette fordi han ikke stoler på noen og lever i konstant indre dekning og angst for å bli gjort overgrep mot. Hele sin energi og oppmerksomhet har han derfor brukt på å lære seg å oppdage de negative aspektene av andre menneskers personlighet, på å avsløre deres hemmelige planer og baktanker, som han innbiller seg at alle mennesker har. Han tror alle har skjulte motiver som ikke tåler dagens lys, akkurat som han selv. Og når han treffer andre psykopater eller mennesker som vitterlig har slike baktanker, får han sin kyniske livsoppfatning bekreftet. Og tror dermed at han selv er en stor menneskekjenner, og de fleste andre er idioter.

I tillegg fores denne overbevisningen av det faktum at mange psykopater vitterlig har en intelligens over gjennomsnittet. Denne kvaliteten er imidlertid på mange måter psykopatens verste fiende, fordi den hindrer ham i å innse at han på de fleste andre områder er ganske ordinær, og at han på det følelsesmessige og moralske område attpåtil er uutviklet som et lite barn. Uttrykket mangelfullt utviklede sjelsevner burde erstattes med mangelfullt utviklede moralevner for psykopaters vedkommende. Moralsk intelligens må som all annen intelligens stimuleres og oppmuntres for at den skal kunne utvikle seg, og denne stimuleringen har psykopaten sjelden eller aldri blitt eksponert for. Psykopaten er derfor moralsk dum … han forstår rett og slett ikke i mange tilfeller at han gjør noe galt. Han vet nok at en handling i seg selv er ulovlig og møtes med straff, men forstår ikke den moralske essensen i handlingen som forbyr at han kan utføre den. Denne manglende forståelsen har sin årsak i både lav moralsk intelligens og manglende evne til empati, til å sette seg inn i sine ofres følelsesliv. Og grunnen til at han ikke makter å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv er at han ikke har et lignende følelsesliv selv. Psykopaten er nemlig følelsesmessig avstumpet, han er en slags emosjonell autist med bare en kanal åpen mot verden; han klarer bare å erfare negative følelser som sinne og hat og og misunnelse og bitterhet, eller føleri og sentimentalitet. Følelser som samhørighet, livsglede, takknemlighet, kjærlighet og andre positive følelser er fremmede for psykopaten og derfor ikke-eksisterende for ham og noe som han ser på med den største mistenksomhet og forakt og frykt. Frykt fordi disse følelsene representerer en fare for ham selv, i og med at de er ukjente for ham og han ikke har noen kontroll over dem eller de menneskene som eier dem. Derfor lever mennesker i diktaturer styrt av psykopater alltid i en blanding av frykt og kjedsomhet. Alt som skaper ekte livsglede er undertrykket i slike land. Alt det som lederen selv ikke er i stand til å forstå og oppleve vil han nemlig forby. Livsglade mennesker er frie mennesker og naturlig opptatt av at andre skal ha det like godt og være like frie som dem selv. Og jeg tror også det er motsatt; de som er onde vil at andre skal ha det like ondt som dem. Gode mennesker vil derfor gjøre motstand mot alt som undertrykker livsgleden. Av denne årsak må alt som stimulerer livsgleden forbys eller undertrykkes av styresmaktene. Livsgleden og dens følgesbror friheten er jo den største trusel mot enhver diktator og må med alle midler fjernes. Derfor var livet så grått og gledesløst i Sovjetunionen og de andre kommunistdiktaturene i Øst-Europa.

Som jeg allerede har vært litt inne på har psykopaten i tillegg til sin mangelfullt utviklede moralske intelligens en like alvorlig mangel som hindrer ham i å se alle aspektene av verden, og derfor kunne forstå og nyte livet i sin helhet. Han greier nemlig bare å se det onde i menneskene og verden, det gode unnslipper simpelthen hans bevissthet. Med det gode og det onde mener jeg det slik som disse begrepene oppfattes av alminnelige folk; der det gode er noe som er til fordel for menneskene, og det onde noe som er skadelig. Så kan man diskutere i det vide og brede om hva som er skadelig og hva som er fordelaktig, men det akter jeg av plasshensyn ikke å gå nærmere inn på her og nå. Riktignok kan en psykopat ha tilegnet seg teoretiske kunnskaper om disse positive aspektene gjennom f.eks. studier i psykologi eller filosofi eller andre fag, men han har selv ingen førstehånds kjennskap til disse gjennom egne erfaringer, og må derfor gjette seg til andre menneskers egentlige emosjoner når de viser følelser han ikke kjenner fra seg selv. For å kunne se det gode i menneskene behøver man indre trygghet, trygghet og visshet for at andre ikke vil angripe deg dersom du åpner deg for andre menneskers personlighet og måte å være på. Men ikke tryggheten bak en skanse, som psykopaten gjemmer seg bak, men tryggheten i seg selv og på seg selv, i vissheten om at man er sterk nok og tåler å bli såret og tråkket på om det skulle vise seg at den man åpner seg for har mindreverdige hensikter.

For ved å åpne seg tar man en risiko. Man risikerer å bli såret og krenket og skadet. Ved å være ærlig og utlevere seg selv til andre, ved å vise dem hva du består av og hva du tenker og føler og synes og mener innerst inne, tar man en sjanse. Man må stole på sine nære medmennesker og at de ikke vil deg noe vondt eller har negative hensikter med det de sier og gjør, og stole på at man er sterk nok til å takle det om noen angriper deg.. Og det kan ikke psykopaten. Han er ikke sterk nok i sitt indre til å tåle å bli følelsesmessig forulempet av mennesker som står ham nær, det tåler hans allerede lave selvbilde ikke … det egentlige selvbildet, det som han hele tiden forsøker å gjemme unna og erstatte med et påtatt høyt selvbilde kunstig skapt av ham selv, og hvis kamp for å holde vedlike koster så mange ressurser at mer eller mindre hele hans liv brukes på denne kampen. Psykopaten stoler ikke på noen i hele verden. Og dette skyldes at han har blitt angrepet og mer eller mindre systematisk blitt dårlig behandlet og forsøkt brutt ned av andre psykopater eller slette mennesker i barndommen. Han har tidlig lært at han ikke kunne stole på sine omgivelser, og har deretter overført denne lærdommen til å gjelde resten av verden også. Psykopaten opplever derfor verden som en evig kampsone, der bare de beste og sterkeste vinner. Og innholdet i disse erfaringene har psykopaten så transformert til en egen personlig ideologi og livssyn, som sier at bare de beste og sterkeste FORTJENER å vinne og overleve, og han ser med forakt på alt og alle som er svake, alle som er annerledes og ikke greier å hevde seg. Dem er det riktig å bare lure og utnytte, og om nødvendig utrydde.

Men psykopaten har til tross for sin egen overbevisning om egen overlegenhet og styrke enda en fatal mangel, beslektet med umuligheten av å erkjenne verdens gode aspekter: Han greier heller ikke å se og akseptere verden som den ER … som bare ganske enkelt tilstedeværende, som tilstrekkelig eksisterende i seg selv. Han greier ikke erkjenne dette helt grunnleggende aspektet av verden pga. sin overfladiskhet og stadige trang til nye stimuli og tilfredstillelse. Verden er rett og slett ikke god nok for ham. Psykopaten kjeder seg derfor lett og trenger stadig nye inputs og impulser. Dette gjør ham ute av stand til å finne ro og erkjenne verdien i det han til enhver tid ser rundt seg. Derfor har mange psykopater en slik trang til å ville forandre alt, til å ville gjøre verden bedre, til å skape verden og andre mennesker i sitt eget bilde, som en annen Gud. Verdensforbedrerne Lenin og Stalin var opplagt psykopater.

 

Andre psykopater bryr seg ikke om å forandre omgivelsene. De innser at verden aldri kan gjøres grunnleggende annerledes ved deres egen innsats og konsentrerer seg derfor bare om å suge til seg og skaffe seg selv så mange fordeler og goder som mulig, og er villig til å bruke hvilke formål de enn finner formålstjenlig til dette.

Fines det så ingen gode sider ved psykopaten? Jo det finnes selvsagt noen. Som tidligere nevnt er psykopaten mer fri og uavhengig fra samfunnets normer, også de som virker undertrykkende på menneskets utvikling. Ingen samfunn er perfekte, ingen har bare positive lover og normer. Psykopaten er også pga. sin umodenhet og konstante utilfredshet ofte et mer søkende menneske, åpen for nye stimuli og impulser. Derfor oppdager psykopaten ofte nye verdier og signaler i samfunnet tidligere enn andre, og vet å utnytte disse. Men sin frihet betaler psykopaten med ensomhet. Ingen mennesker er mer ensomme og alene enn psykopaten.

Det er synd i psykopaten, fordi han lever hele sitt liv uten å lære verken seg selv, andre mennesker eller livet og verden å kjenne. Han går gjennom livet følelsesmessig isolert fra alt og alle, som en zombie som har programmert seg selv til å være den han er og reagere ut fra visse mønstre i det han oppfatter av utenverdenens påvirkninger på ham. Hans følelsesliv består av sublimert sinne som han har foret fra følelsen av innbilte eller reelle krenkelser og overgrep begått mot ham selv, og disse krenkelsene bruker han så som unnskyldning og påskudd for selv å begå overgrep mot andre. Noen ganger går dette sinnet over i et kontinuerlig hat som sperrer for alle andre følelser og som medfører at psykopaten gjør seg skyldig i de mest forkastelige handlinger. Disse handlingene, som er grove krenkelser av andre mennesker, fører til omfattende bevegelser i dypet av hans sjel, og hans slumrende samvittighet prøver stadig å sende signaler til ham om at det han gjør er skadelig både for andre og for ham selv, men i arbeidet med å undertrykke disse signalene gjør psykopaten seg selv stadig mer hardkokt og ufølsom. Og i de aller verste tilfellene utvikler psykopaten seg til et menneske som finner nytelse i å påføre andre smerte og angst og andre lidelser, og han blir kanskje seriemorder. Hans følelsesliv er nå så pervertert at han finner sterk lyst i å drepe, og noen av dem får til og med orgasme når de torturerer og dreper sine ofre. Disse psykopatene har tråkket over alle menneskelige og umenneskelige grenser og hengitt seg til ondskapen. De finner en slags pervers tilfredshet i å være onde.

Men selv om det er sørgelig at et menneske forspiller sitt liv på denne måten og misser ut på så mye i livet bør man aldri tilkjennegi at man synes synd i en psykopat. Han vil da sannsynligvis med en gang forsøke å utnytte dette ved å manipulere deg til å gi ham ting, bruke deg som redskap til å oppnå noe eller bistå ham på forskjellige andre måter. Eller han vil reagere med raseri fordi hans ego er blitt krenket i og med at du føler medlidenhet med ham, og vil deretter betrakte deg som en personlig fiende. Og som fiende av en psykopat har man sjelden noe godt i vente.

Hvordan må en psykopat møtes? Med fasthet og grenser, og øyeblikkelige sanksjoner dersom grensene brytes. Psykopaten forstår bare ett språk, og det er maktens. Han forakter vennlighet og snillhet, som han betrakter som svakhet og dumhet, og vil forsøke å utnytte mennesker som møter ham på en slik måte. Det går heller ikke an å møte ham med overdreven motreaksjon eller straff, da dette bare vil avle mer hat og bitterhet og aggresjon og hevnlyst i ham. En passe blanding av vennlig fasthet og avstandtagen når det er nødvendig er den beste måten å deale med psykopater på, dersom man ikke har mulighet for å holde seg helt unna dem.

Hva kan gjøres for å hjelpe psykopaten? Ingenting kan vanligvis gjøres, fordi psykopaten bare vil le hånlig av selve tanken på at det noe galt med ham, men dersom en terapeut eller et annet psykologisk kyndig og klokt menneske slumper til å komme i kontakt med en psykopat nettopp idet denne kastes ut i en livskrise, finnes det en mulighet for at psykopaten kan forandre seg gjennom forsiktig veiledning og hjelp til å innse de destruktive mønstrene i sin atferd og tankegang. Bare i en dyp eksistensiell krise er psykopaten mottakelig for å revidere sine oppfatninger om verden og seg selv.

Psykopaten er i videste forstand bare et produkt av naturen og omgivelsene. Det er en av menneskets naturlige overlevelsesstrategier som gjør et menneske til en psykopat. Sjelen er sårbar for krenkelser, og når et menneske til stadighet opplever å få sitt sjelsliv krenket og invadert av andre mennesker med skadelige hensikter, reagerer dette mennesket med å beskytte seg selv ved å trekke seg unna og gjemme eller undertrykke sine følelser overfor overgriperen og miljøet ellers. På denne måten overlever mennesket, men med et skadet og hemmet følelsesliv som det aldri makter å utvikle på en normal og sunn måte. Det er likevel bedre å leve slik enn slett ikke å leve. Psykopaten er derfor uskyldig i at han er blitt som han er blitt, men ikke uskyldig i sine gjerninger, selv om han ikke forstår alvoret i dem. Han greier nemlig å forstå at en handling er strafferettslig kriminell og at andre lider under den, selv om han ikke forstår innholdet og alvoret i disse lidelsene. Han begriper bare ikke at han ikke skal få kunne gjøre som han vil. I hans øyne er det jo de sterkeste som hersker og har laget lovene for å styre over de svake og dumme, og attpåtil har greid å overbevise dem om at det er til deres eget beste, og siden verden derfor er innrettet slik at de sterkeste kan ta seg til rette overfor de svake, og siden han selv er sterk, eller innbiller seg at han er det … kan han gjøre hva han selv ønsker, så lenge han bare kommer unna med det.

Bare under en dyp personlig krise kan psykopaten hjelpes til å se hvilke opplevelser og traumer i barndommen som har gjort ham til det han er, og få innsikt til å forstå at han faktisk er uskyldig i det som skjedde med ham dengang. Og at han i utgangspunktet ikke er noe dårligere enn andre mennesker, at ethvert normalt menneske ville utviklet seg likedan under de samme betingelser, og at det i stor grad er tilfeldigheter i livet som avgjør om en person utvikler seg til å bli psykopat, og en annen utvikler seg til å bli helgen. Han må forstå at han ikke har hatt noe valg annet enn å beskytte seg gjennom tilbaketrekning. Fordi han innerst inne er så svak ville han være et lett bytte for andre psykopater eller hensynsløse mennesker dersom han blottet sitt indre selv. Først idet han gjennom en krise og kanskje ved en samtidig eksponering fra en terapeuts innsyn i hans sjel og psyke kan han våge å se sannheten om seg selv og innrømme sine svakheter. Gjennom en renselses- og helbredelsesprosess der han gjennomgår sitt liv kan han deretter vokse seg sterk nok til å forstå hva som har skjedd med ham og hvorfor han er blitt slik som han er. Han må se at han i siste instans selv er et offer, og hjelpes til å innse og godta at livet ikke er rettferdig, at vi kan rammes av de verste ulykker som kan ødelegge oss fullstendig, og at det er vårt lodd som mennesker å leve under slike vilkår. Vi lever i en verden der alt mulig forferdelig kan skje med oss … og alt mulig vidunderlig. Bare under slike betingelser er det mulig å være fri.

Han må deretter tilgi de menneskene som har gjort overgrep mot ham. Han må også tilgi Gud og Forsynet for de vanskeligheter han har hatt i livet, dersom han klandrer slike utenforstående krefter for sin skjebne. Og det er også nødvendig at psykopaten gjennomgår hele sitt liv og hovedelementene i det han har opplevd for å analysere og avdekke det mønster av handlinger og tankesett som har medført at han har levd sitt liv i løgn og selvbedrag og skuespill overfor omverdenen. Og ikke minst er det avgjørende at han får hjelp til å forstå at han har begått overgrep mot andre. Og be om tilgivelse fra sine ofre … og dersom det er praktisk mulig og ønskelig  må han gjøre godt igjen det han har gjort mot andre mennesker, eller i hvert fall gi dem en symbolsk gest som uttrykk for sin beklagelse. Dette for å rense seg selv for all skyld. Det er ikke sikkert det er mulig for en psykopat å rette opp den skaden han har gjort. En morder kan aldri vekke til live sitt offer. Men ved å uttrykke fra dypet av sin sjel beklagelse for den handlingen han har begått renser han seg samtidig for all skyld.

Men hvordan kan psykopaten befri seg fra denne skylden, når offeret jo har mistet det mest verdifulle han hadde, nemlig sitt liv? Befrielsesprosessen foregår på et høyere, på et universelt åndelig plan. Som mennesker og dermed sjeler i universet er både offer og overgriper deler av samme ånd, av universets ånd. Og ved å be om tilgivelse og uttrykke beklagelse henvender overgriperen seg til universet, som vi alle er en del av. Også det avdøde offerets sjel er nå en del av det åndelige univers og mottar beklagelsen fra morderen. Det er noe lignende de kristne snakker om når de sier at Jesus døde på korset for menneskenes synder, at Gud på denne måten tok alle menneskenes synder på seg. Gjennom sin beklagelse befrir morderen seg fra sin byrde og Universets ånd har nå tatt morderens skyld på seg og forvitret den bort i intet. Man kan si at universets ånd i siste instans uansett har alt ansvar for alt som har hendt og alt som vil hende i og med at vi alle er produkter av universets ånd. Men kun ved å innrømme sin egen skyld er det mulig for en synder å avlaste seg selv for alle synder som tynger ned hans sjel.

Vi har nemlig alle egenskyld og ansvar for det vi gjør. Siden vi er i alle fall tilnærmet frie vesener foretar vi tilnærmet  frie valg. Vi er alle derfor  tilnærmet personlig ansvarlige for de valgene vi gjør, selv om omstendigheter vi ikke er herre over selvfølgelig påvirker våre valg, og vi derfor aldri fullt ut kan gjøres ansvarlige for våre gjerninger. Alle mennesker, også psykopater, er i en viss forstand uskyldige. Kun den som bevisst og overlagt foretar en moralsk kritikkverdig handling er skyldig.

Gjennom en aller siste handling i fornyelsesprosessen tillater psykopaten endelig å behandle seg selv som et menneske, og ikke som et slags imaginært supervesen som er hevet over alt og alle. Når han har forstått hva han egentlig er for noe … at han er et  menneske med samme plass og samme rettigheter i verden som alle andre, verdt hverken mer eller mindre enn andre, gjenstår det siste middelet som vil befri ham fra hans destruktive livsmønster og gjøre ham til et nytt menneske. Han klarer gjennom denne siste handlingen endelig å akseptere seg selv som et vanlig menneske og dermed bli fri. Ikke fri fra verdens krav og strev, men fri fra de umulige krav og forventninger han har satt til seg selv om å være overlegen og bedre enn alle andre.

 Og denne aller siste handlingen er at han tilgir seg selv.

 En siste kommentar:

Jeg tror ikke på psykopatbegrepet … jeg tror ingen mennesker er så enkle at de lar seg fange inn og kategorisere innenfor denne betegnelsen, verken slik den brukes av folk flest eller av psykiatere.

Likevel er det indikatorer i denne beskrivelsen som opplagt passer på en viss gruppe mennesker, og i noen grad på alle mennesker. Vi kan nok alle oppføre oss som psykopater under visse omstendigheter.